Connecting the dots - om nyttige og unyttige fag

Connect the dots - dette er et av hovedbudskapene til en av det 20 århundres mest disruptive hoder, Steve Jobs, i en av verdens mest sette taler: talen han holdt til avgangssstudentene ved Stanford University.  Denne talen ble holdt av en college-dropout. Steve Jobs, en lynende skarp ung mann som ikke  fant seg til rette innenfor utdanningssystemets A4-modell. Han tok ikke matematikk, fysikk og andre "nyttige" fag. Han brukte tiden sin på unyttige ting som kaligrafi, meditasjon og buddhisme. Denne "unyttige" kunnskapen ga grobunn for noen av verdens mest suksessrike og innovative selskaper: Apple og Pixar.   Nå kan en spørre seg: hvis Steve Jobs hadde gjort "det riktige", vært en mønsterstudent, gjort det som var forventet av han og blitt ingeniør, noe som ikke ville være unaturlig oppvokst i Sillicon Valley som han var, ville verden da ha sett Mac, iPod, iPhone og ToyStory?  Det vil vi aldri få svar på, men den kunnskapen Jobs fikk fra å bruke tid på å bli kjent med unyttig kunnskap ga han mulighet til å sette sammen idéer på nye måter og skape produkter vi ikke kan klare oss uten.

Jeg mener at det er feil å definere noen fag som nyttige og andre som nyttige. Ja, visst er det et problem at vi mangler ingeniører, eller at for mange tar mediefag. Men å se seg blind på noen fags produktivitet og andres manglende produktivitet mener jeg er et farlig feilspor. Vi må sørge for et mylder av idéer og kunnskap, vi må gi de lærende mulighet for å ha "dots" å "connecte". De må bli glad i å lære og være nysgjerrige, og så må vi lære oss å verdsette flere kompetanser enn bare det de "harde" fagene tilbyr. At du er en god ingeniør gjør deg ikke til god leder, ei heller at du er god økonom. Begge deler er viktige fag, men det er ikke universalfag. Kunst, kultur, semantikk, psykologi, sosiologi, økologi, etikk, retorikk, dette er viktige fag og kompetanser i et komplekst, gobalt, multikulturelt samfunn som skal innovere og utvikle seg. I stedet for å ha fagbåser bør vi nok mer dyrke mangfold - eksperter i team. Ingeniører er viktig, men å definere de andre fag som uviktig blir feil. Hva næringslivet trenger er vanskelig å forutse. En utdanning tas for de neste 30-40 årene, og ikke kortsiktige behov. Dersom du for 20 år siden utdannet de som typograf var du sikret god lønn i et yrke som i dag er utdødd. Mange av de kompetansene næringslivet trenger er det ikke utdanninger for, fordi verden endrer seg så fort. Mer enn å si at vi ikke skal tilby utdanninger næringslivet ikke trenger bør vi ta en titt på utdanningssystemet vårt.  Er det bærekraftig? Skal ungdom være i utdanning til de nærmer seg 30? Skal noen bli fortalt at de er vinnere mens andre blir definert som tapere?  Tjener utdanning på å være underlagt et kost-nytte paradigme fra en annen sektor? Skal de drilles til å svare riktig på standardiserte tester eller skal de utforske ny kunnskap og utfordre? Må vi se på hvordan vi definerer kompetanse i et digital kompetansesamfunn? Er det på tide å koble sammen noen nye "dots"?


 

Hukommelsen outsourcet til Google?

Ok, så har vi outsourcet hukommelsen vår til Google. Men mennesket er rasjonelt og økonomisk, homo ecconomicus, og hjerne gjør det som trengs for å overleve. Survival of the fittest, eller heller surval of the most adaptive. Og hva er rasjonelt i vår tid? Gå rundt og memorere en masse informasjon, som ikke er tilstrekkelig, gått ut på dato eller i verste fall feil, eller lære seg å håndtere dennne eksterne databanken/hjernen om du vil. Hvem vil komme best ut i det lange løp? Hvem vil du gå til om du trenger hjelp - den som baserer seg på memorerbar kunnskap eller den som kan finne frem i dette mylderet:

To blog or not to blog- again

I et tidligere innlegg stilte jeg spørsmålet om hvorvidt alle elevene skulle blogge. Diskusjoner om digital kompetanse, lærerrolle, innhold i skolen etc går sin skjeve gang. Det som ikke slutter å fasinere meg er hvor fort utviklingen går.  Det som var “nytt og revolusjonerende” for 6 mnd siden er mainstream i dag. Tilfeldigvis kom jeg over dette blogginnlegget med 5 grunner til hvorfor alle jobbsøkere bør ha sin egen blogg. Med tanke på at de fleste som er elever i skolen er fremtidige jobbsøkere er dette argumenter til refleksjon. Det er tydelig at de tradisjonelle kanaler endrer seg. For eksempel viser undersøkelser at sosiale medier som Twitter og Facebook i stadig økende grad en en svært viktig kanal for nyhetsinformasjon for befolkningen.  Pew Internet har nylig publisert en rapport om hvor amerikanere får sine nyheter fra. I rapporten heter det blant annet:

• Portable : 33% of cell phone owners now access news on their cell phones.
• Personalized : 28% of internet users have customized their home page to include news from sources and on topics that particularly interest them.
• Participatory : 37% of internet users have contributed to the creation of news, commented about it, or disseminated it via postings on social media sites like Facebook or Twitter.

Ok, change happens…

Legger og ved lenke til denne artikkelen:

5 Ways Social Media is Changing Our Daily Lives

Skole vs næringsliv

I år arrangerer HFK konferansen Dei gode døma for tredje gang.  Det første året var det praksis i den digitale skolen som var i fokus, i fjor var det forskning som møtte praksis og vise versa.  I år prøver vi å få til et mer næringslivsrettet fokus. Hva møter elevene våre når de skal ut og produsere? Hvilke krav og forventninger stilles til dem som arbeidstakere?

Mitt møte med næringslivet med dette temaet som fokus har gitt meg en del interessante vinklinger og tanker. 

For det første er, selvsagt, næringslivet et stort og variert felt.  Noen bransjer og bedrifter bruker digitale medier og verktøy i stor utstrekning, hos andre er det mer eller mindre fraværende.  Noen har store begrensninger på programmer og nettsteder, begrunnet i blant annet sikkerhet, mens andre har full frihet.

For det andre, er det å være i produksjon det samme som å være i en læringssituasjon?  Det at noen bedrifter stenger for tilgang til Facebook et argument for å stenge for Facebook i skolen?

En representant sa til meg at dersom unge arbeidstakere kommer inn i en bedrift med gode digitale kunnskaper, ferdigheter og holdninger vil de være et veldig verdifullt bidrag til bedriften, samtidig som mange unge blir skuffet når de begynner i arbeid, fordi forventningene til hva de skal ha tilgang til og kunne benytte er urealistiske.

En annen sa til meg at ved deres bedrift (en stor og tung aktør) forventet de at alle som skulle jobbe der kunne bruke digitale medier, og hvis de ikke kunne måtte de lære det, ellers kunne de bare finne seg et annet sted å jobbe.

Til syvende og sist handler det om “survival of the most adabtable” i næringslivet. I en global konkurranse må bedrifter og organisasjoner hele tiden forholde seg til nye krav og forventninger, nye samhandlingsformer, nye aktører.  De kan ikke tillate seg å si at nå må vi få ro, denne utviklingen liker vi ikke, dette angår ikke oss. Noen bedrifter og bransjer prøver det, og dem går det ille. Endring, utvikling, utfordringer, nye, endrete krav ser ut til å ha blitt en kronisk tilstand i vårt samfunn. Kan vi da tillate oss å skynde oss langsomt?  Eller må vi alle se på hva betyr dette for meg? Selvom det er krevende, selvom det “gjør vondt i lysten”, selvom det tar oss ut av vår mestringssone?

Fremtid

For tiden er jeg inne i mange diskusjoner rundt hva gjør vi nå? Som prosjektleder for Den digitale skole arbeider jeg med et område som interesserer meg, engasjerer meg og som jeg mener er veldig viktig, og føler meg heldig og priviligert som får ta del i en spennende utvikling.  Jeg tar del i en verden, en logikk og et tankesett som er helt naturlig og selvfølgelig for meg, omgås mange mennesker som og er en del av dette universet.  Vi har, som alle “stammer” vårt stammespråk, våre koder, våre mentale kart og våre samhandlingsmønstre. Jeg “vet” at ikke alle deler denne virkelighetsoppfatningen, likevel opplever jeg gang på gang såkalte “rude awakenings”. Hvor jeg blir slått av hvor stort strekket i laget er, hvor ulike planeter vi lever på.

Det forslitte uttrykket paradigmeskifte er ikke uten verdi.  Hvis en person som har et verdensbilde av at jorden er flat kommuniserer og samhandler med en som har et verdensbilde av en rund jord sier det seg selv at samhamdling og kommunikasjon blir en utfordring. De samme ord og begreper avkodes og tolkes i to vidt forskjellige kontekster og aktørene trenger ikke en gang være klar over at de snakker forbi hverandre.

Det snakkes mye om en fremtid som kommer.  I mitt hode og min verden er denne fremtiden her nå, like it or not. Bare de siste to årene har verden gjennomgått en rivende utvikling som vi ikke enda fatter omfanget av. Vi kan bare si sosial web, et ukjent begrep for de fleste for to år siden, en del av hverdagen til stadig flere i dag.  Facebook får en halv million nye brukere hver dag.  Det vil si at dette nettsamfunnet har en vekst tilsvarende vår hovedstads befolkning, hver dag!

Jeg er i stadige diskusjoner rundt hvordan håndtere dette i skolen.  Det går for fort, jeg lever i en idealverden, vi må skynde oss langsomt, det er vanskelig for mange lærere, vi har ikke nok forskning, vi vet ikke konsekvensene, hva med de svake elevene, hva med flinke lærere som føler at de kommer til kort. Lengden av argumenter er endeløse, og vi kjenner dem alle, tar dem på alvor og prøver å møte dem. Men hvilket valg har vi?

I skoleverket kan vi fremdeles si: stopp verden, jeg vil av.  Vi kan lukke øynene og holde verden vekke, enn så lenge.  Skoleverket er en av de mest gjennomregulerte sektorer vi har: rammetimetall, arbeidstidsavtaler, læreplaner, forskrifter, tariffavtaler, finansieringsmodeller, kompetansekrav, kvalifiseringsmodeller,  bare for å nevne noen. Det er en sektor som har vært forholdsvis skjermet for konkurranse og alternative modeller. De aller fleste mennesker, på jorden faktisk, har forholdsvis like mentale kart av hva skole er, hva læring er, hva som er elev-lærerrolle, så når det etableres nye skoler er de forholdsvis lik de gamle.  Mange sier ja, klart vi skal ha data i skolen, men det er bare verktøy, det endrer ikke på de grunnleggende strukturer.

Denne tilnærmingen er for meg litt som frosken som sitter i en kjele over et ildsted.  Det blir langsomt varmere og varmere, og det er jo behagelig, frosken er ikke oppmerksom på at den blir kokt. Skolen står overfor tilsvarende utfordringer. Læring, kunnskap, kompetanse, elev-lærerrolle, alle disse “begrepene” er under utfordring.  Aldri har behovet for kunnskap og kompetanse vært større, aldri har et menneskes velferd vært mer avhengig av vedkommendes kompetanse og kunnskapsnivå. Og aldri har tilgang til kunnskap og kompetanse vært lettere.   Det meste befinner seg on-line for den som søker.  Jeg trenger ikke høre på et uinspirert foredrag fra en uengasjert lærer, jeg kan gå på nett og høre fra verdens beste foredragsholdere, som er ekspert innenfor sitt område. Jeg trenger ikke samhandle med uniteresserte medelever, jeg kan finne meg gode læringsnettverk online.  Ja, vil mange hevde, passer fint for de ressusrsterke elevene.  Men hvorfor er da mange av de elevene som virkelig blomstrer på nett elever som mildt sagt finner skolen uinteressant?

Det snakkes om et nytt digital divide, ikke mellom dem som har tilgang til nett og dem som ikke har, men mellom dem som evner å utnytte nettet for læring og kompetanse og dem som ikke evner det. Meritokratiet blir et reelt samfunnssystem, hvor de sosiale skillene i mye større grad enn tidligere går etter kunnskapsvariabler.

Hva er så poenget mitt?  Kan det hende at kuen dør mens gresset gror?  Kan vår tålmodighet være en svøpe? Kan vi tillate oss å kose oss i det varme vannet en stund til? I mange diskusjoner er vi så opptatt av hvordan.  Vis oss hvordan vi bruker digitale medier i skolen, hvis oss gode eksempler, utvikle god didagtikk for digital bruk i fagene, god klasseledelse med digitale verktøy i klasserommet. Jeg bagatelliserer på ingen måte disse problemstillingene.  Viktige spørsmål som vi absolutt må ta på alvor, og som vi jobber med hver dag! Vi må for all del ikke slippe dette fokuset.

Men jeg savner i større grad spørsmålet HVA. Hva skal vi gjøre i skolen, hva skal skolen være, hva skal lærerrollen være, hva er elevrollen, hva er kunnskap og kompetanse, hva er skolens rolle, hva trenger elevene å kunne, hva betyr alt dette for oss? Ofte ser en ikke skogen for bare trær.  Vi lever så til de grader midt i en endring at det kan være vanskelig å se hva den betyr for oss.  Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.  Jeg sitter ikke på svarene, men har mange spørsmål. For å sitere en kollega: jeg plages av den stadig nagende tvil om de eksisterende paradigmers gyldighet. Fremtiden ligger der åpen fremfor oss, noe av det gamle har verdi, det må vi ta vare på og ta med oss, noe har ingen verdi og er lett og slippe, noe har sterk affeksjonsverdi og gjør vondt å gi slipp på. Hva er hva?

Vi har så lett for å havne i skyttergraver: teknologioptimister mot teknologisinker/skeptikere. Kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft. Vi alle er avhengige av at vi møtes med respekt for hverandres syn og argumenter, altfor ofte blir debatten polarisert, og vi avviser hverandres argumenter. Det eneste som er sikkert er at fremtiden er her, vi vet ikke helt hva det innebærer, den er full av muligheter, men og utfordringer. Endring er en konstant tilstand vi må lære oss å leve med, det samme er usikkerhet og uforutsigbarhet.

Pedagogiske sinker?? Teknologioptimister?

Hordaland fylkeskommune har to hovedsatsingsområder for de videregående skolene inneværende skoleår.  Det er Digital skole og Vurdering. Dette er på mange måter to sider av samme sak, men skal la det ligge her.  Tilfeldigheter ville at en samling i pedagogisk seksjon med temaet Digital skole skulle falle sammen med en del presseoppslag og fagforeningsutspill mot digitale verktøy i skolen. Kaken ble vel tatt av Lektorlaget når de la ut følgende “gullkorn” på hjemmesiden sin:


Disse oppslagene førte til en mobilisering fra lærerstanden, som reagerte og følte seg uthengt og offer for kunnskapsløshet.  Det ble flittig kommentert på Twitter og mange har i etterkant blogget.  Av blogginnlegg kan jeg nevne:
Ingunn Kjøl Wiig,  Marita Aksnes, Frøydis Hamre, Guttorm Hveem, Jørn Hoelstad Pettersen, Leif Harboe, Sol Laastad, Frode, Elisabeth Engum,
Listen kunne vært gjort lengre, men jeg stopper der.  Dette vitner om et voldsomt engasjement.
Er så fagforeningen representativ for sine medlemmer eller for lærerstanden? Vi har i regi av den Digitale skole i vår gjennomført en spørreundersøkelse hos samtlige elever og lærere i Vg1 og Vg2, som er de årskullene som på det tidspunktet var omfattet av elevPC ordningen. Totalt har 1563 lærere deltatt i undersøkelsen, og svarprosenten er 58. Der var vi, blant mange ting, interessert i holdningene lærerne hadde til IKT i skolen.  Vi stilte følgenede spørsmål og fikk følgende svar:
Ta stilling til følgende påstander: Bruk av IKT er motiverende for meg.  74% av lærerne er helt eller delvis enig i denne påstanden, 8% svarer Helt uenig.
Ta stilling til følgende påstand: Jeg klarer å utnytte IKT på en god måte i undervisningen: Her er 76% av lærerne helt eller delvis enig i påstanden, mens 5% er helt uenig.
På spørsmålet: Ta stilling til følgende påstand: Digitale medier er en naturlig del av skolehverdagen, sier hele 84% seg helt eller delvis enig, men kun 3% er helt uenig.
Beskriver da presse og fagforening den virkeligheten som som faktisk befinner seg der ute i skolen? Er store deler av lærerkorpset i Hordaland fylkeskommune pedagogiske sinker?

Skolen, et digitalt dataparty?

BA har i dag et oppslag på førstesiden om bruk av pc’er i klasserommet under tittelen: “Slik er skolen blitt et digitalt dataparty”. Argumentasjonen i oppslaget er at elevene bruker sosial web i stedet for å følge læringsarbeidet på skolen. Dette er bare ett av mange oppslag i pressen om utfordringene digitale verktøy i klasserommet gir både lærere og elever.

Skolen har gått gjennom mange reformer, og ulike munnhell som: kenguruskolen, det finnes ikke den reform som kan ikke tilpasses min undervisning og BOHICA (bend over, here it comes again) er begreper som er godt kjent for skolefolk. Reformen med pc’er i klasserommet er en endring ingen som jobber i skolen kan overse.

Skolen opererer på et samfunnsmandat, den er offentlig finansiert, alså av fellesskapet og fellesskapet kommer som en konsekvens av dette med en bestilling til skolen om hva de vil skolen skal “levere”. Dette fellesskapet er representert ved våre politikere, som vi nå skal bytte ut. Hvor stor utskiftningen blir er avhengig av hva folk stemmer. Et samstemt Storting og fylkesting har vedtatt digital kompetanse og elevpc’er ut fra en erkjennelse av at samfunnet er blitt gjennomdigitalisert på alle områder, og skolen kan ikke være noe unntak. Digital kompetanse er en basiskompetanse i ALLE fag på linje med lesing, skriving, regning og muntlig aktivitet.

Som en profesjonell yrkesutøver plikter en hver lærer og skoleleder å følge opp denne lovpålagte bestilling og rettighet i sitt arbeid. Lærerne har som en del av sitt årsverk avsatt tid til etter- og videreutdanning, så de har muligheter til å holde seg faglig oppdatert.

Hvordan skal da denne kompetansen oppnås innenfor de rammene vi har i skoleverket? Det er en kjempeutfordring for mange. Jeg har sagt før, og gjentar det gjerne igjen: i et tradisjonelt paradigme med bussmodell i klassen, et reproduktivt kunnskapssyn og formidlingspedagogikk er pc’en et fremmedelement. På samme måte som man måtte endre praksis når man gikk fra muntlig tradisjon i skolen til skriftbasert skole, må en endre praksis i en digital skole. De digitale verktøyene åpner mange muligheter som våre tradisjonelle læremidler ikke ga, og alle de mulighetene som ligger i de tradisjonelle læremidlene kan vi ta med oss videre dersom det er faglig forsvarlig.

Det er her utfordringen med sosial web kommer inn. Mange lærere opplever det problematisk at deres opplevde kontroll i klasserommet forsvinner når elevene kan ha applikasjoner som MSN, Facebook, YouTube, m.m oppe samtidig som de gjør skolearbeid. De ønsker å kunne stenge denne delen av den digitale kompetansen ute fra skolen. Hordaland fylkeskommune ved Opplæringsdirektøren har den holdningen at dette ikke er aktuell politikk. Det er mange grunner til denne stillingstaken:

For det første: digital kompetanse. Det er mange fastetter ved bruk av sosial web, rent praktisk, ulike former for “literacy” knyttet til sosial web og juridiske og etiske sider. Dette er aspekter skolen må ta inn over seg og formidle til elevene som ledd i den utdanningen de skal få når de er elever.

For det andre har det praktiske vansker: hvilke sider skal en stenge for? Der er et utall av nettsteder og en drøss med ulike klienter for å få tilgang til disse nettstedene, ved å stenge begrenser vi manøvreringsmuligheter på nett og oppmunterer til forsøk på å omgå våre stengsler.

Et tredje poeng er indre vs ytre kontroll, et stadig tilbakvendende tema i skole, som har sterkt fokus på ytre kontroll. I dette digitale univers er indre kontroll viktigere enn noen gang. Det er derfor viktig at eleven har gode holdninger og verdier, bevissthet og strategier når de beveger seg på nett. Heller enn å stenge for sosial web bør skolen ta debattene med elevene om konsekvensen ved ulike sider av nettbruk, og i skoletiden. Dette tar tid, kan oppleves forstyrrende for mange lærere, tar tid fra “faglig arbeid”. Da kommer vi inn på problemstillingen: hva skal vi lære elevene, hvilke kompetanser skal de komme ut fra skolen med? På samme måte som at elevene må lære seg å bruke sosial web bør de og lære seg når det ikke egner seg å bruke sosial web.

Et fjerde poeng er at sosial web er ukjent terreng for mange lærere, og det at en har en konto på Facebook betyr ikke at en har “networked literacy”. Kan en være lærer i skolen i dag uten å kjenne dette universet?

Elevpcordningen er nå inne i sitt tredje år. Fremdeles er der mange barnesykdommer. Dette verktøyet har enda ikke funnet sin naturlige plass i skolen. I følge opplæringsdirektøren er pedagogikken i krise fordi vi ikke har etablert gode didaktiske praksiser for å håndtere denne endrete virkeligheten. Kan vi av den grunn la være å innføre elevpcer? Hvordan skal vi hente erfaringer uten å ha praksis? Mange stiller seg spørsmål om digitale verktøy gir mer læring i skolen. Det som er interessant i denne sammenhengen er at det amerikanske utdanningsdepartemenetet har bestil en stor undersøkelse om on-line læring vs tradisjonell ansikt-til ansikt læring som nettopp er blitt offentligjort. Den konkluderer med følgende:

on average, students in online learning conditions performed better than those receiving face-to-face instruction

Students who took all or part of their class online performed better, on average, than those taking the same course through traditional face-to-face instruction.

The effectiveness of online learning approaches appears quite broad across different content and learner types.

Studien tar en rekke forbehold fordi tradisjonell undervisning og on-line læring er ikke to kompatible størrelser, rammene er litt ulike. Men det er jo noe av poenget, bruk av digitale medier i undervisningen er IKKE å sette strøm på gamle undervisningsmetoder. Hadde det kun vært det kunne en stilt spørsmål ved hele legitimiteten og poenget. Meningen er jo å åpne nye dører og muligheter, som disse verktøyene gir.

Pc’er, digitale verktøy, sosial web; alt dette er aspekter som endrer samfunnet vårt, og som en konsekvens skolen. Vi bør absolutt debattere disse problemstillingene, se på utfordringer, muligheter, konsekvenser, etc. Skolen må, som alle andre samfunnsområder, ta inn over seg denne virkeligheten og utvikle strategier for å håndtere det. Heldigvis har vi mange dyktige lærere og skoleldere som gjør nettopp det.

Til slutt, gjennom pressen kan en få inntrykk av lærere som en klagete, sidrumpet gruppe som ikke håndterer den digitale hverdagen. I Hordaland fylkeskommune har vi gjennomført en spørreundersøkelse blant lærerne som gir et helt annet bilde. De er motiverte for utvikling, læring og digitale verktøy. At det tar litt tid før alle har funnet formen er å vente, utvikling er å gå fra det kjente til det ukjente. Innbærer en del prøving og feiling, men gårsdagens svar er ikke løsningen på morgendagens utfordringer.

21 Century Literacies

Howard Rheingold, forfatter av Smart Mobs, holder her et interessant foredrag om 21 Century Literacies.  Han lister flere viktige kompetanser:

1. hvordan stille spørsmål, og  hvordan vet du at det svaret du får er riktig?

2. fokusert oppmerksomhet

3. kritisk tenkning

4. deltakelse

5. organisere/koordinere samhandling/samarbeid

6. personlige læringsnettverk

7. sortere hva som er viktig

3 ways the brain creates meaning

Formell utdannelse og skolegang  har aldri vært av større betyding for den yrkesaktive generasjonen.  Utallige undersøkelser viser at manglende utdannelse ikke bare gir dårligere forutsetninger på arbeidsmarkedet, men er og opphav til mange sosiale, psykiske og fysiske utfordringer. Når vi har et samfunn hvor denne formelle kvalifiseringen er av stor betydning både for enkeltindividet og for samfunnet, er det et tankekors og et stort problem at en tredjedel av ungommen ikke fullfører videregående utdanning (spesielt et guttefenomen), og det som ikke kommer frem av tallene er hvor stor andel av av de resterende to tredjedelene oppnår ikke sitt kompetanse og kunnskapspotensiale i den skolen vi har i dag.  Det vanlige svaret på dette er mer av det vi allerede har: flere lærere, flere timer, mer karakterer, mer disiplin, mer konkurranse - og mer teknologi inn i skolen.

Jeg har lite tro på at mer teknologi er svaret om ikke denne teknologien representerer noe annet enn det som allerede er i skolen. Vi begynner etterhvert å få ganske mye kunnskap om hvordan hjernen fungerer, hvordan læring og meningsdannelse skjer, likevel fungerer skolens strukturer etter mye av de samme rammene som ble etablert på et tidspunkt når vi ikke hadde denne kunnskapen, og hvor kravet til kompetanse var helt anderledes.

I grunnskolen har elevene i en klasse bare en fellesnevner: årstallet de ble født, der slutter likheten.  Likevel forventer vi samme progresjon og at samme rammer skal passe alle.  Vi lager og “aldersghettoer”: småbarnsavdeling og storebarnsavdeling i barnehage, småskole, mellomsteg, ungdomsskole, etc.  Vi gir lite rom for læring mellom generasjoner/aldersgrupper.

Tom Wujec holder her et kort innlegg om hvordan hjernen forstår komplekse ideer. Det hadde vært kjekt om skolen kunne hatt mulighet og vilje til å tenkt og handlet litt mer alternativt basert på mye av den nye kunnskapen vi sitter på og mulighetene vi har tilgjengelig.

Generasjonsskifte

I dagens BT er det et angrep på Hordaland fylkeskommunes satsing på digitale læremidler. Igjen har BT en negativ vinkling på den satsingen, som våre fylkespolitikere har gjort for å gjøre våre elever i den videregående skole forberedt på å møte det digitale univers, som tross alt befinner seg i verden utenfor skolen. At det å ta digitale læremidler i bruk i undervisningen ikke er umiddelbart intuitivt og at det er utfordrende, er det ingen tvil om.  At alle læremidler krever noe av brukeren er det heller ingen tvil om.  I så måte skiller ikke digitale læremidler seg ut på noen måte.  Blant dem er der gode og dårlige læremidler, og vel så ofte avhenger bruken om de betraktes som gode eller dårlige.

Hvilken kompetanse skal elevene tilegne seg? Hva er det viktig at de kan? I den sammenheng er det spennende med denne undersøkelsen fra Forbes Insights, som er gjort i samarbeid med Google. Den har tatt for seg et ledersegment som omtales som C-suite, det vil si ledere med betegnelsen chief i tittelen. Undersøkelsen heter:  The Rise og the Digital C-Suite.  How exeutives locate and filter business information.

Undersøkelsen deler ledersegmentet inn i tre grupper:

generation Wang: de over 50. Ikke oppdratt i pc-alderen, fortrolig med PC-bruk, mens de tenker på sitt innføde analoge spåk.

generation PC: er næringslivets digitale nybyggere.  Var den første gruppen til å sende epost, lage web-sider, bruke søkemotorer og se næringer flytte over på nett. Disse er i dag mellom 40 og 50.

generation Netscape: denne generasjonens karriere begynte med fremveksten av Internett. Dette er den mest teknologifortrolige gruppen, og mest villig til å ta i bruk Web-baserte verktøy og eksperimeneter med nye teknologier.

Det er interessant med funnene til Forbes at disse lederne, som leder sukksessrike firmaer, først og fremst går online for å skaffe seg informasjon. De benytter seg av søkemotorer, blogger, web 2.0 verktøy og sosiale nettverk, og i økende grad bruker de online video fremfor tekst. En ser et skille mellom de ulike gruppene, mer teknologi jo yngre lederne er.

They’re willing to access information in different ways:
Under-50s are more likely to seek out online video, use
a Web-enabled mobile device, or ask for insights from an
online forum.

I følge Forbes er generation PC den første generasjon “digitale tenkere”.

De spør og om “tradisjonelle “trykte” medier” og om tidsfordeling mellom trykk og digital lesning av disse, og det viser seg at 70% leses digitalt.

Noe som og interessant med denne undersøkelsen er, som det står: Text is king, but online video is entering the C-suite’s ranks”.  Det vil si at tekstmediet er i ferd med å miste sitt hegemoni som informasjonskilde.

“Video is definitely going to become a
critical means of sharing information.”
Sarah Alter, vice president for e-commerce and new markets, Discover Financial Services

Dette er YouTube-generasjonen som entrer ledersjiktet, og deres medievaner vil påvirke oss. Hvordan forholder skolen seg til dette endrete informasjonsbildet?  Gjør vi våre elever i stand til å utnytte dette store tilfanget av informasjon som kilde til kunnskap?  Er den trykte boken fremdeles det optimale redskap for kunnskapstilegnelse?

Hvor skjer læring?

I kjølvannet av nye vurderingsforskrifter har det vært debatt om krav til fremmøte for å få vurdering i et fag i vgs.  Selv kommer jeg fra grunnskolen hvor vi måtte gi alle elevene vurdering uavhengig av fremmøteprosent.  I livet til en elev kan det skje mye som av ulike årsaker gir fravær, og at dette fraværet skal få så dramatiske konsekvenser som manglende vurdering blir en tilleggsbelastning for eleven.  I grunnskolen har lærere ikke anledning til å nekte en elev å være tilstede i undervisningen (og dersom konsekvensen i tillegg er manglende vurdering får jo eleven dobbelt straff).  Skal en elev ut av undervisning er det en sak for administrasjon/rektor.

Vi har en tendens til å fokusere på skolen som suveren læringsarena. Nå som vi tar i bruk digitale medier i undervisning og mange gjør en veldig god jobb her, undervurderer vi  læring, og muligheten for vurdering, uavhengig av fysisk tilstedeværelse i klasserommet.  Poenget må jo være kompetansen til eleven og ikke fremmøteprosent. Vi har kanskje for lite fokus på dette emnet: hvor skjer læring?  Dr. Brigid Barron blir her intervjuet om hennes forskningsarbeid på nettopp dette emnet.

Se omtale av forskningen hennes her og.  Jeg undervurderer på ingen måte betydningen av skole og undervisning, og det som skjer der.  Det jeg imidlertid tror er at andre læringsarenaer, som et supplement, blir undervurdert, spesielt nå med mange nye verktøy og arenaer tilgjengelig.

I dette intervjuet med  Nichole Pinkard, Director of Innovation at the University of Chicago’s Urban Education Institute, snakker  hun om undervisning og læring i en digital verden. Dette inkluderer en utviding av rollen til læreren og undervisningsbegrepet.

Digital Media and Learning from carnegie commons on Vimeo.

Og som en sluttkommentar til læring viser jeg til denne artikkelen fra Daily News, hvor elevene blir oppfordret til å legge vekk blyanten til fordel for joystick med følgende begrunnelse:

We need to let go of the "old school" belief that devices like the Wii, Xbox, DS and iPhone are mindless distractions from education. Research has shown that interactive game play is among the most powerful drivers for learning the skills children need for 21st century success.

Står noen vedtatte sannheter for fall?

Rate My Teachers

Jeg har tidligere skrevet om nettstedet RateMyTeachers. Nå har en av forfatterne av boken Throwing Sheep in the Boardroom skrevet et lengre innlegg om dette og lignende nettsteder på bloggen sin.  Dette er et velskrevet innlegg som virkelig tar inn over seg mange av de mer fundamentale kulturelle endringer vi ser nå som følge av barn og unges “digitale”  liv.  Disse endringene finner ikke bare sted i form av at “vanlige” aktiviteter flyttes over på nett, men aktivitetene i det analoge livet endrer seg som følge av samhandlingsformer og kulturelle koder elevene/barna tilegner seg i det digitale univers.  Dette er noe av det Fraser er inne på i sitt blogginnlegg.  Det er interessant å overføre hans tanker til norske forhold hvor vi har veldig sterke lærerorganisasjoner, med et sterkt syn på det digitale nettsamfunnets utfordringer på skolen.  Norsk skole og skolehverdag er temmelig gjennomregulert , noe som selvsagt har sine fordeler, men i en verden i rask endring og medfører en del utfordringer.

Men nettsteder som RateMyTeacher bygger på et tradisjonelt skoleparadigme, hvor vi har de strukturene som ble bygget opp under industrialismens tidsalder.  I vår vestlige verden er vi veldig preget av disse modellene, og når vi diskuterer skole, kunnskap, lærerrolle, elevrolle er det i lys de kjente boksene.  Da er det interessant å se hva som gjøres land lengre vekke.  Jeg har allerede omtalt HoleInTheWall prosjektet. Nå kommer det et nytt spennende prosjekt østfra. På Phillipinene tar de i bruk mobiltelefoner for å tilby elevene “quality education”. Prosjektet heter Text2Teach og retter seg i første omgang mot 11-13 åringer. Likevel et spennende prosjekt for det tar virkelig i bruk nye “hverdagsteknologier” på utradisjonelle måter og utfordrer en del vedtatte modeller.  Et av paradigmene det blant annet utfordrer er behovet for fysisk tilstedeværelse på skolen.  Må elevene være fysisk på skolen for å lære?

Dette prosjektet er rettet mot fattige elever i ressurssvake områder, men det er likevel interessant å merke seg

Research shows that Text2Teach significantly increases learning outcomes.

Artikkelen konkluderer med at

Text2teach demonstrates how mobile technology can be effectively used for learning. It also illustrates how the private and public sectors can work together in bridging the educational and digital divide around the world. The project has definitely put a different dimension to mobile technology, opening the door to concepts and ideas that a child may otherwise not have the chance to explore

Noe for oss i Norge?

Mathmagic

I preindustrielle samfunn hadde innbyggerne stort sett inngående kunnskap om de områdene de arbeidet med, det var viktig å forstå helheten og en arbeidet seg ned mot detaljene.  Med industrialismen ble kunnskapstilfanget økende, kompleksiteten større og arbeidsoppgavene delt opp i enheter.  En trengte ikke lengre ha “helhetskunnskap” for å utføre jobben sin på en god måte.   Dette preget og kunnskapssynet i skolen, hvor fag og emner ble skilt, og kunnskapen ble et byggeklossystem hvor en gikk fra det enkle til det komplekse, en analytisk tilnærming til kunnskap og kompetanse.  Tanken var at ved å ha kunnskap om bitene kunne man etter hvert tilegne seg kunnskap om helheten.  For mange elever i skolen er dette en utfordring, da de har en holistisk tilnærming til læring, de må se helheten/meningen før de kan jobbe seg nedover mot bitene. Når skolen ikke møter dem på disse preferansene detter de ut.  Et fag som spesielt merker dette er matematikk.  En matematiker sa en gang til meg at det er først på hovedfagsnivå at matematikken blir interessant, for da ser du alt du kan anvende den til  Det er jo forferdelig trist om en først må studere et fag i så mange år før en ser meningen med det, i så fall er det ikke det minste rart vi har realfagskrise i dette landet.  Dette gjelder ikke bare matematikk, på nettstedet physorg.com kan en lese en artikkel om hvordan memorering av historiske fakta fører til kollektiv stupiditet/cluelessness. Det er viktigere å forstå hvilke mekanismer som fører til historiske hendelser enn når de skjedde. Dette argumentet kan nok overføres til andre fag.

Det som er så fantastisk og vi som lever i dag er så priviligert å ha tilgang til, er all den teknologien som muliggjør wwww, internett og alle dertilliggende herligheter.  Jeg håper virkelig ikke at de krefter som jobber for å begrense de mulighetene denne teknologien gir oss vinner frem.  Det ville være et tap for vårt kollektive minne og vår kunnskapsutvikling.   Takket være moderne teknologi kan en for eksempel få tilgang til en fantastisk film Disney laget i 1959, som heter “Donald in mathmagic land”.  For lærere som har problemer med å få elever til å forstå at matematikk er viktig og relevent for de fleste av livets mysterier og utfordringer, er denne filmen en gavepakke.  Her vises matematikkens betyding for kunst, kultur, mote, sport, spill, musikk, biologi, kort sagt, en hver elev skulle finne noe som interesserer dem. Filmen kan du finne på YouTube, den er i 3 deler og lenkene finner du under.

Del 1

Del 2

Del 3

The Times They Are a-Changin'

Hva trenger elevene å lære i skolen? Hva er de(n) viktigste kompetansen(e) vi sender vår unge ut i verden med i dag? Store og viktige spørsmål nå ved starten av et nytt år. I vår uforutsigbare verden, lærer vi de unge å håndtere disse utfordringene? Viktige spørsmål, men kanskje enda viktigere; har vi som tar beslutningene for dem den nødvendige kompetansen selv?

På nettstedet Edge har de fått en del framstående intelektuelle til å kommentere spørsmålet Annual Question 2009. Problemstillingen er rundt teknologi og samfunnsutvikling, og hvilke konsekvenser dette får, og hvordan vi treffer valg knyttet til teknologi. Er vi i stand til å treffe valg? I innledningen skriver de:

"Nobody ever voted for printing. Nobody ever voted for electricity. Nobody ever voted for radio, the telephone, the automobile, the airplane, television. Nobody ever voted for penicillin, antibiotics, the pill. Nobody ever voted for space travel, massively parallel computing, nuclear power, the personal computer, the Internet, email, cell phones, the Web, Google, cloning, sequencing the entire human genome. We are moving towards the redefinition of life, to the edge of creating life itself. While science may or may not be the only news, it is the news that stays news.
And our politicians, our governments? Always years behind, the best they can do is play catch up."

Howard Reihngold er en av dem som kommenterer disse spørsmålene. I følge han er Social Media Literacy en kompetanse som er viktig å lære, da det vil fundamentalt endre samfunnet vårt. En måte å lære denne kompetansen på er å skaffe deg et PLN (personal learning network). For dem som trenger tips på dette anbefaler jeg bloggen Edublogger , som har en fin oppskrift på det, eller det går an å se denne videosnutten, som jeg har lagt ut tidligere.

Men tilbake til skolen og kompetanse. Datamaskiner og digitale verktøy har kommet inn i skolen som en "rude awakening" for mange de siste par årene, og diskusjonen går engasjert om læringsverdien. I julen har jeg lest boken "Talent is Overrated" av Geoff Colvin. Han stiller følgende retoriske spørsmål:

"When was the last time you, in your working role, participated in a deep discussion about the state of your business five years from now? How about fifteen years from now, including a look at the future of your business' environment, competitors, regulators, and other factors?" (s. 90-91).

Jeg tror at svært få skoler har satt av tid og rom til å ta slike diskusjoner, egentlig uavhengig om de har fått pc'er eller ikke. Motargumentene er mange; har ikke tid, vanskelig å organisere, interesserer meg ikke, betyr ingenting likevel. Jeg tror at vi ikke kommer utenom slike selvransakende, fundamentale refleksjoner. Jeg hadde en samtale i julen med en som vel kan kalles teknolog, er dypt inne i teknologien av pc'er, nettverk, databaser, m.m. Vedkommende mente at folk visste altfor lite om hvordan datamaskiner er bygget opp og fungerer, og at de tar dem i bruk uten den nødvendige kompetanse. Vil en diskusjon i et lærerkollegium om skolens fremtid være preget av en slik manglende kompetanse? Er det nødvendig med en slik kompetanse? Eller trengs det en annen type kompetanse? Og hvordan skaffer en seg i så fall den nødvendige kompetansen?

Hva skjer når utviklingen ser ut til å gå fortere enn hva vi klarer å takle? Tilgang til pc og www gir oss en uendelig mengde valgmuligheter. I følge min teknikervenn liker ikke mennesker valg, vi ønsker at andre tar valgene for oss. På Educa Berlin var en av foredragsholderne inne på det samme; den største gaven du kan gi folk, er å begrense antall valg for dem. På Skolestartkonferansen 2008, hvor jeg hadde et innlegg, ble det kommentert fra en av elevene at hun ikke ønsker alle disse valgene, hun ville at læreren skulle ta valgene for henne (og en lærebokforfatter). Gatekeeperrollen er jo den lærere har hatt i alle år; være den kompetente som siler relevant informasjon til elevene, relevant for pensum og eksamen. Når jeg går på foredrag møter jeg to ulike tilnærminger: læreren må fortsatt ha denne rollen, plukke ut relevante lenker til elevene, ta styring på nettbruken vs. slipp elevene løs på nettet, men hjelp dem til å foreta kvalifiserte valg, evaluere det de finner, og la eleven i større grad ta styringen selv. (se forøvrig referat fra Sokol som jeg har skrevet tidligere)
I følge Howard Gardner i Five Minds for the Future vil "the world of the future demand capacities that, until now, have been mere options." (fra omslaget).
Telenor har en fantasisk reklame om en jente på 1800-tallet som snakker om fremtidens mobiltelefoner, til lærer, foreldre og leges fortvilelse. Hennes beskrivelse av vår hverdag blir sett på som bekymringsfull fantasi fra hennes "samtidige".
I følge Colwin blir livslengden til produkter og tjenester stadig kortere, det samme gjelder for foretningsmodellene til dem som selger dem; "many companies have to create innovative business every three or four years- eigth to ten years is heaven today". (s.147)
Hva med skolen og den reformtrøttheten skoleverket gir uttrykk for? Kan skolen skjermes for denne endringshastigheten? Bør skolen skjermes for denne endringshastigheten?