Veldig ofte når vi diskuterer utdanning og teknologi føler jeg at vi har en kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft. Vi hører det vi vil høre. De som hører meg snakke hører at jeg sier alt det vi har gjort er ubrukelig, og nå skal teknologi ta over alt. De samme fremhever alt de digitale verktøyene og mediene ikke kan gjøre. Argumentet som stadig kommer frem er: mennesker trenger mennesker. Som om det å ta i bruk teknologi står i motsetning til dette behovet.
Siden vi mennesker begynte å lage ting har vi "outsourcet" fysisk og mental kapasitet til verktøy. Denne outsourcingen har frigitt kapasitet til andre ting og muliggjort oppgaver som ikke kunne vært realisert med mennesklig kraft alene.
Det som er interessant er at det er en sektor som har vært mer eller mindre fredet for denne utviklingen: utdanning. Hva vi lærer har nok endret seg, men hvordan vi lærer har vært stort sett uendret. Prinsippet er det samme: en mengde informasjon skal lagres på internminnet (hukommelsen). At det ligger der reproduseres uten støy (kommunikasjon) muntlig eller skriftlig. Kunnskap blir betraktet som en isolert størrelse som den enkelte besitter, og ikke en sosial konstruksjon. Denne modellen sitter vi så fast i at vi lager den merkelige konstruksjonen "digital eksamen", vi avvikler gammeldags, reproduktiv eksamen uten kommunikasjon på verktøy som i sin natur er bygget for kommunikasjon. Vi kaller dette en kvalitetssikring av studentenes kunnskap: Å måle hva de kan gulpe opp i løpet av noen timer i isolasjon.Dette kunnskapssynet kan spores tilbake til den eneste teknologiske revolusjonen som har hatt noen betydning for utdanning: innføring av skrift. Gjennom skrift fikk vi to pedagogiske virkemidler: forelesning og skrift/bøker. Det tok riktignok litt tid og en ny teknologisk revolusjon, boktrykkerkunsten, før det trykte ord ble allment tilgjengelig og derav masseutdanning, men modellen er den samme. Og ikke minst evalueringsformen.
Nå skal det sies at frem til vår tid har denne modellen vært logisk og funksjonell. Informasjon har vært en fysisk størrelse som har befunnet seg enten mellom to permer, eller i hodene til folk. Siden en ikke kunne dra med seg 3000 bøker under den ene armen og et par professorer under den andre, var det rasjonelt og funksjonelt å prøve å laste ned så mye som mulig på kortest mulig tid på den interne harddisken. Problemet er at denne harddisken er begrenset og ustabil. Og nå har vi alle en million bøker og uendelig med professorer outsourcet til våre små håndholdte dingser, så spørsmålet er: der det på tide å revidere den modellen vi har holdt oss med så langt?
