Connected

Internett, sosial web, informasjon, kommunikasjon, samhandling – selvfølgelige aspekter ved det sosiale liv i det 21. århundre.  Likevel går debatten friskt om vi skal stenge for sosial web i skolen eller ikke. Jeg er tydelig på hva jeg mener.  Jeg mener det sender et helt feil signal til de unge om skolen skal være et sted hvor de læres opp til å bli overvåket og stengt ute, og hvor vi sosialiserer vekk deres sunne kritiske sans til overvåkning, stenging, sensur, kreativitet, etc. I denne debatten kommer det frem hvor sterk kontrollaspektet er i skolen som system, for fokus er på fusk og manglende kontroll.  Andre mer fundamentale verdier viker på fagets alter. Vil vi at skolen skal ha samme politikk som regimer vi ikke liker å sammenligne oss med?  På samme måte som demokrati gjør vondt fordi vi må akseptere ytringer vi ikke liker, gjør åpenhet i skolen vondt fordi det skaper utfordringer for det regimet som hersker i skolen i dag.

Internett, åpenhet, sosial web – høres greit ut, men er forførende, og vanskelig.  Er som en Pandoras eske, hvor prosessen er irreversibel. Jan Omdahl har en tankevekkende kommentar til synlighet på nett, hvor han sier at det som gjør deg søkbar gjør deg sårbar. Det blir ofte sagt at dersom en ikke finner noe på deg når du googles er du “ingen”, og at det er negativt, f.eks i forhold til en jobbsøknad. Nettet er blitt vår tids Hotel California: “You can check out any time you like, but you can never leave.” Det er allestedsnærværende, enten du liker det eller ikke.  Der er treff på deg, enten du aktivt bidrar eller ikke.  Det er så vevd inn i våre liv at vi i liten grad reflekterer over konsekvensene, over vår digitale identitet. 

Skolen burde være et sted hvor det er sterk fokus på dette.  Når datalagringsdirektivet i altfor liten grad problematiseres i norsk offentlig debatt er det fordi vi har tillit til våre myndigheter, fordi vi er autoritetstro, og så vant til kontrollregimer at vi i liten grad stiller spørsmål ved dem, og hva som er potensielle konsekvenser. 

Vi har stor tillit til lærerne, og har en tendens til å tenke at alle samfunnsproblemer kan løses ved å inkorporere det i skolen. Når det gjelder et så viktig emne som digital tilstedeværelse viser vel debatten at skoleverket som system ikke enda er moden for den store utfordringen dette medfører.  Men kan vi overse den, stenge den ute fra skolen? Elevene lever i dette medielandskapet, like it or not. De aller fleste av oss har enda en umoden tilnærming til nettets vidunderlige verden fordi det har gått så fort, og for de såkalte digitalt innfødte.  Vi ser enda ikke rekkevidden av valgene vi foretar, og kanskje enda viktigere: de valgene vi ikke foretar.

All informasjonen som etter hvert ligger på nett blir så overveldenede at “vi ikke ser skogen for bare trær”. Ved å koble likt og ulikt kan man komme til “interessante” konklusjoner. De elevene vi har i dagens skole er morgendagens velgere og beslutningstakere.  Vi er avhengig av at de tar kloke, bevisste, kvalifiserte valg.  For at de skal kunne gjøre det må de ha kunnskaper, holdninger, verdier og ryggmargsreflekser.  Skolen er en viktig del av livet deres i den perioden disse formes og utvikles, derfor er sosial web en viktig del av skolen, på godt og vondt.  Vi må finne måter å håndtere dette i skolen, ikke si at det er utenforverdenens problem. Det er ikke lett.  Vi er i en brytningstid og har enda ikke svarene, derfor blir spørsmålene enda viktigere.

Hvor skjer læring?

I kjølvannet av nye vurderingsforskrifter har det vært debatt om krav til fremmøte for å få vurdering i et fag i vgs.  Selv kommer jeg fra grunnskolen hvor vi måtte gi alle elevene vurdering uavhengig av fremmøteprosent.  I livet til en elev kan det skje mye som av ulike årsaker gir fravær, og at dette fraværet skal få så dramatiske konsekvenser som manglende vurdering blir en tilleggsbelastning for eleven.  I grunnskolen har lærere ikke anledning til å nekte en elev å være tilstede i undervisningen (og dersom konsekvensen i tillegg er manglende vurdering får jo eleven dobbelt straff).  Skal en elev ut av undervisning er det en sak for administrasjon/rektor.

Vi har en tendens til å fokusere på skolen som suveren læringsarena. Nå som vi tar i bruk digitale medier i undervisning og mange gjør en veldig god jobb her, undervurderer vi  læring, og muligheten for vurdering, uavhengig av fysisk tilstedeværelse i klasserommet.  Poenget må jo være kompetansen til eleven og ikke fremmøteprosent. Vi har kanskje for lite fokus på dette emnet: hvor skjer læring?  Dr. Brigid Barron blir her intervjuet om hennes forskningsarbeid på nettopp dette emnet.

Se omtale av forskningen hennes her og.  Jeg undervurderer på ingen måte betydningen av skole og undervisning, og det som skjer der.  Det jeg imidlertid tror er at andre læringsarenaer, som et supplement, blir undervurdert, spesielt nå med mange nye verktøy og arenaer tilgjengelig.

I dette intervjuet med  Nichole Pinkard, Director of Innovation at the University of Chicago’s Urban Education Institute, snakker  hun om undervisning og læring i en digital verden. Dette inkluderer en utviding av rollen til læreren og undervisningsbegrepet.

Digital Media and Learning from carnegie commons on Vimeo.

Og som en sluttkommentar til læring viser jeg til denne artikkelen fra Daily News, hvor elevene blir oppfordret til å legge vekk blyanten til fordel for joystick med følgende begrunnelse:

We need to let go of the "old school" belief that devices like the Wii, Xbox, DS and iPhone are mindless distractions from education. Research has shown that interactive game play is among the most powerful drivers for learning the skills children need for 21st century success.

Står noen vedtatte sannheter for fall?

Web 2.0 samfunnet

Fra sentrale myndigheter og skoleeier satses det tungt på at skolene skal bli “digitale”.  Digital kompetanse er basisferdighet i alle fag, elevene har laptop, læremidlene er i varierende grad digitale, det forventes at NDLA benyttes som læremiddel, Web 2.0 og sosial web er noe vi ønsker at både lærere og elever tar i bruk. Dersom skolene og lærerne gjør jobben sin, og det forventer vi jo at de gjør, får vi ganske kjapt en rekke arbeidstakere og borgere som er fortrolig med dette universet både fra sin fritid og fra sitt “profesjonelle” liv som elev.   Hvilket samfunn kommer disse elevene ut i?  Er vi klar til å ta mot dem?

Etter at Obama inntok kontorene i Det hvite hus har dette temaet virkelig skutt fart i USA.  Jeg har tidligere nevnt nettsamfunnet Govloop, som består av byråkrater som diskuterer hvordan offentlig forvaltning kan møte de endringene vi står overfor.   I ett av innleggene der er temaet/spørsmålet om borgernettverk (citizen networks) er “the next big thing”.

Argumentasjonen i debatten (som ble startet av  Kim Patric Kobza) går i korte trekk ut på at vi har en gamme og en ny verden. 

Old world technology models are built on assumptions that:
> Transparency is created through the act of publication.
> Centralization of information in portals is the best means of disseminating information to citizens.
> Dialogue between government and citizen is two way - government to citizen and citizen to government.

I den nye verden derimot

> Transparency is created by government publication coupled with network transparency created by citizens talking with citizens - citizen exchange.
> Citizens organize in decentralized networks based on common problems and experience.
> Dialogue between government and citizen is continuous and includes other citizens and citizen exchange.

På bloggen Hack’s Haven er government 2.0 tema.  Der kan en finne denne videoen om Web 2.0 og forvaltningen.

Er forvaltningen i Norge klar til å ta i mot disse nye, (forhåpentligvis) digitalt kompetente medborgerne?  Hvis ikke, har vi strategier for å bli det?

The hyperlinked society

Ingunn har opprettet Del og Bruk på nettstedet Ning.

Jungeltelegrafen har gått og på et par uker har det fått riktig mange medlemmer, og flere er nok på trappene. Nettsamfunn er noe vi på noen få år har fått et forhold til og snart har de fleste en konto i cyberspace. I The hyperlinked society vil nettsamfunn av ulik karakter være en del av vårt sosiale liv, og det er kjekt å se at lærere tar dette i bruk. Et veldig bra tiltak!

Hva med andre sektorer? Vi som jobber i forvaltning, tar vi i bruk de mulighetene som ligger på webben? Det er hevdet at det som avgjorde valget for Obama var hans forståelse og bruk av de nye kommunikasjonskanalene/mediene. Etter valgskredet hans begynner mange nå å se på dette universet. Sentrale myndigheter har fått seg en blogg de kaller: Blogg om departementene og sosiale medier, hvor de stiller en del spørsmål om hvordan offentlige myndigheter kan være synlig på nye arenaer. Bloggen viser til hva som er gjort i England og EU. Her spørres det om departementene skal være tilstede på Facebook, YouTube, Twitter, m.m.

I januar ble Government 2.0 opprettet i USA. Deres visjon er som følger:

Government 2.0 Club is a national organization that brings together leading thinkers from government, academia and industry to share ideas and solutions for leveraging social media tools and Web 2.0 technologies to create a more collaborate, efficient and effective government — Government 2.0.

We envision this club to be similar in structure and spirit to Social Media Club - an invaluable organization created by Chris Heuer, Kristie Wells and thousands of social media practioners around the world.

Denne “klubben” tar i bruk de fleste medier: Facebook, del.icio.us, Twitter, blogg, Google grupper, LinkedIn og eget nettsamfunn. Det heter GovLop og åpnet for følgende grupper:

*gov't employee (fed/state/local/retired)
* public policy student/professor
* good gov't organization
* gov't contractor with good intentions

Dette nettsamfunnet nærmer seg nå 7000 medlemmer fra hele verden og der er opprettet mer enn 270 ulike grupper.

De har dannet et forum for antikonferanse og på profilen sin på Twitter skriver de:

Bio Unconference about using social media tools and Web 2.0 technologies to create more effective, efficient and collaborative government

Det skjer mye om dagen. Sosiale nettverk og Web 2.0 verktøy begynner å bli mainstream, ikke noe for spesielt interesserte. Så spørsmålet er hvordan kan offentlig sektor “bruke sosiale medieverktøy og Web 2.0 teknologier for å skape mer effektive, tilgjengelig og samarbeidende myndigheter.”

Connectivism and The Networked Student.

Abelia har fått utarbeidet en evaluering av Kunnskapsdepartementets Program for digital kompetanse. Der kom de frem til følgende revolusjonerende resultat:

"Norge ligger langt framme sammenliknet med andre land når det gjelder omfang av IKT utstyr i skolen. Til tross for dette er IKT i begrenset grad tatt i bruk til læringsformål. - IKT utfordrer de tradisjonelle rollene og arbeidsprosessene til lærerne, skolebokforfatterne og forlagene. Dette krever omstilling i store deler av verdikjeden."

Dette er vår største utfordring, som vi jobber med hver dag.
Er så disse store investeringene i utstyr bortkastet? Det er for meg litt hønen og egget spørsmål. Mange hevder at vi må utvikle pedagogiske modeller for læring med IKT i klasserommet, før vi "hiver" PC'er etter elevene og lærerne.
Problemet med denne holdningen er at uten tilgang til PC'er, kan en ikke se det potensialet som PC'er har i undervisningen. PC'er muliggjør lærings-, undervisning- og samarbeidsformer som ikke er mulig med analoge læremidler. For å se disse mulighetene må en høste erfaringer, på godt og vondt. En må ha en nysgjerrig innstilling, leke med mediene, prøve ut nytt og ukjent terreng. Dette er ikke noe en kan lære eller komme på, uten å ha egne erfaringer. Det blir litt som en som aldri har sett sjø, skal tenke seg en båt og hvordan den kan bygges og brukes under ulike værforhold på sjøen. Ikke akkurat verdens beste sjømann eller båtbygger, vil jeg tro. (Ikke er der andre erfarne sjøfolk å høste erfaringer fra heller.) For å sykle må en komme seg opp på sykkelen, ikke bare lese om hvordan sykling foregår.
På bloggen E-learning journey (fantastisk med denne sosiale webben) fant jeg denne videoen om det nye læringslandskapet og The Networked Student.