Har vært på It’s learnings brukerkonferanse og hørt Fredrik Härèn snakke om kreativitet. To spennende og engasjerende foredrag. Härèn snakket om hvordan vi ble sosialisert til konformitet. I en verden i endring var det viktig å tenke nye og alternative tanker og løsninger.
Nå var det ikke så mye nytt og revolusjonerende i Härèn’s foredrag, det meste hadde jeg hørt før, og for dere som ikke har hørt han kan dere høre her på et foredrag fra Kunnskapens dag. Det som jeg sitter igjen med er likevel hvor konforme vi er, hvor redd vi er for nye tanker og nye modeller. Vi har “sannheter” som vi ikke våger å røre – som at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring. Er det faktisk tilfellet? Eller kan læreren stenge for læring og kreativitet? Hele problemstillingen bunner jo i spørsmålet: hva skal vi lære? Avhengig av svaret på det vil og lærerens rolle og betydning komme ulikt ut. Margreta spurte noe retorisk på bloggen sin for en tid tilbake om en trengte en lærer for å lære noe.
Barn trenger voksne, barn trenger fellesskap. Vi er sosiale dyr. Härèn sier at når vi skal se på nye løsninger skal vi se på naturen, hva er naturlig. Ok, hva er så naturlig med å sette en gjeng barn som bare har en fellesnevner, det årstallet de ble født, i et rom, stengt for andre stimuli enn lærerens tilstedeværelse og skrift på papir, på harde, ukomfortable stoler, be dem sitte i ro, snakke kun når de blir snakket til, og memorere “kunnskap” de ikke forstår hvorfor de skal lære, og “styre” læringsprossen – nå skal du lære dette for det står på pensum i år, dette må du vente med til neste år eller det skulle du ha lært i fjor? Er det rart de flykter fra dette universet så snart de får sjansen? Inn på Facebook og MSN for eksempel? Eller rett og slett dropper ut av skolen.
Härèn sa at barn var kreative frem til 10-årsalderen. Dette stemmer forsåvidt med noe av de funnene Sugata Mitra har gjort i sitt Hole-in-the-wall experiment. Han setter ut pc’er i fellesomåder i India, områder med fattig befolkning, stor andel analfabeter og mangelfult skoletilbud, og viser at ved tilgang til pc, nett og hverandre er det neten ikke grenser for hva barn kan lære seg. MEN Sugata Mitra sier at der skjer et markert skille i 10-12 årsalderen. Barns nysgjerrighet, fanasi, kreativitet avtar da, og deres “evne” til å lære på en så frimodig måte. Dette fordi de da er sosialisert inn i den voksne verdenens begrensninger.
I skolen er vi vant til noen roller. Læreren er sjefen i klassen og det innebærer kontroll. I alle betydninger av ordet. Så når vi da får inn maskiner som truer dette regimet, lager vi systemer for å gjenvinne det. Hva om vi begår en fryktelig feil? Hva om vi hadde tatt barn og unge mer på alvor, latt deres ressurser blomste og latt dem være lærere for hverandre. Sluppet læringen fri? Hør bare på denne tankevekkende talen fra Adora Svitak og hør ikke minst hva hun sier om å stenge nettet. Hun sier at voksne har en veldig begrensende holdning til barn: ikke gjør ditt og ikke gjør datt, og setter opp ditto reglement, f.eks internettbruk. Hun sier at regimer blir undertrykkende når de blir “fearful about keeping controll.” De voksne setter opp regimer hvor de unge har lite de skulle sagt og sterkt undervurdert. Som hun sier: når forventningene er lave, vær sikker, da vil vi synke ned til dem.
Når vi da ser at skolesystemet har utfordringer, hvorfor ser vi ikke da til ting som virker? Når ungdom som “ikke kan konsentrere seg og ikke vil lære” kan sitte timesvis konsentrert foran et spill, jobbe for å nå neste level, hvorfor utnytter vi ikke denne naturlige lekbaserte læringen i skolen? Se det spenstige utspillet fra neste taler under.
Härèn sa noe på sitt første foredrag som brant seg på minnet:
vi som bor i Norge, hva er det vi frykter mest? Jo, det er å bli latterliggjort, at noen ler av våre idèer og tanker. Dette er en hån mot dem rundt i verden som dør for sine tanker.
Vi må bli mer frimodige, vi må tørre å utfordre mer. Selvom det er med idèer som med med evolusjonen i naturen,; de fleste idèer avgår ved døden fordi de ikke er levedyktige, men innimellom dukker løsningene på endringer i omgivelsene opp. De idèene må vi fange, og det krever et mylder av idèer. Ett sted leste jeg at for å vinne må du tørre å tape. Tør vi det?
