Dreper skolen kreativitet?

Dette TED-foredraget fra Sir Ken Robinson har nok de fleste allerede sett, men dersom det er ukjent for noen deler jeg det herved her.  Vel verdt de ti min det tar. Denne versjonen med tegninger er en del av et lengre foredrag på 20 min, du kan se hele her.

Why Creativity is the New Economy

Jeg snakker mye om kreativitet og innovasjon på denne bloggen, og er opptatt av å ha et utdanningssystem som fremmer dette, ikke hemmer det.  Jeg er enig med Sir Ken Robinson som hevder at vi har utviklet et skolessystem som dreper kreativitet.  Dette foredraget av Dr. Richard Florida, på nesten en halv time er verd å se, om hvordan kreativitet er den nye økonomien. Den eneste kilden til velstand er å utvikle vår egen kreativitet for å utvikle nye måter å leve på, ny teknologi, nytt næringsliv.

I følge Florida lever vi nå gjennom den største endringen innen økonomien som har funnet sted i menneskets historie.  Det er vanlig å si at vi lever i den post-industrielle innformasjons- eller kunnskapsøkonomien.  Men i følge Florida er endringen mye dypere og mer fundamental.  Marx mente det som gjorde proletariatet til en universell og revolusjonær kraft var det faktum at de delte et felles bånd - en felles fysisk arbeidskraft som bygget broer, bygninger, biler, tog og så videre.  Men kreativitet gir et enda dypere bånd i følge Florida. Det er synlig i hvert eneste barn.  Det er som skiller mennesker fra dyr er vår felles kreativitet. Kreativitet er den kraften som skaper nye jobber og som endrer alt, hvordan vi lever, hvordan vi arbeider, og som gir helt nye sektorer og arbeidsplasser.

Mange interessante poenger.

Hårete mål?

Skolen er et univers med lange tradisjoner.  Det er mange vedtatte sannheter rundt skolen, og hva som er ”Den gode skole”.  De aller fleste av oss har gått på skolen, og en skole som er temmelig lik. Variasjoner over temaet skole er lite, selv om noen har gått på på Montesorriskole, andre på Steinerskole. For de aller fleste har skolen vært bygd opp rundt det som den tidligere utdanningsministeren Kristin Clemmet omtalte som ett-talls tyranniet: en klasse, ett fag, en lærer og en undervisningstime. Hun prøvde ved å endre opplæringsloven og oppheve klassebegrepet å løse opp på denne modellen. Men denne modellen/dette paradigmet er så rotfestet at da fikk bare keiseren nye klær og det ble basislærer og basisgrupper; same shit, new wrapping. Dette ble erkjent av de skolepolitiske myndigheter som da går tilbake til den gamle modellen. Vi har laget en modell hvor det eneste ungene i en klasse/basisgruppe har til felles er det året de er født.  Modellen og innholdet tar overhodet ikke hensyn til modning, fysiske og kognitive ferdigheter, progresjon, hva eleven kan på forhånd.  Riktignok har vi etablert noe vi kaller tilpasset opplæring, men spørsmålet blir da: tilpasset i forhold til hva? I forhold til årets læreplan. En læreplan som overhodet ikke tar hensyn til hvor denne tilpasningen tok eleven året før. Slik kan to-språklige elever ha begynneropplæring i et språk de behersker flytende, og elever som knapt kan norsk settes til norskopplæring med de samme krav og forventninger som norsktalende. Tilsvarende for andre fag.  Vi kaller det enhetsskolen, og trekker frem alle de gode sider ved denne skolen: at direktørsønnen går i samme klasse som fabrikkarbeiderdatteren, at alle får like muligheter, at evner, og ikke sosial bakgrunn skal avgjøre hvor du havner hen på den sosiale rangstigen når du er ferdig med utdanningen din, at alle kjenner alle og vi ikke får sosial segregering. I denne skolen skal alle nå sitt læringspotensiale. Likevel viser undersøkelse på undersøkelse at det skjer en sosial reproduksjon i den norske skolen, vi kaller det reproduksjon av ulikhet.  Dette var sosiologene svært opptatt av på 70-tallet. Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes og Knud Knudsen skrev mye om dette.  På 80-tallet stilnet det rundt problemstillingen, før Kristin Clemmet, utdanningsministeren fra Høyre tok det opp igjen.  Skolen reproduserer ulikhet, og kanskje enda verre, denne trenden er sterkere i sosialdemokratiske Norge enn i andre europeiske land. En ubehagelig sannhet?

Skolen har vært gjennom utallige reformer, og det snakkes om en reformtrøtthet i skolen.  Men hvor mye betyr disse reformene egentlig? Ett munnhell er jo at den finnes ikke den reform/læreplan som ikke kan tilpasses min undervisning, en annen er Bend Over, Here It Comes Again, eller BOHICA. Ansvar for egen læring har blitt fullstendig misforstått omtalt som skyld i egen fiasko.

Vel, så kommer en ny og revolusjonerende(!?) endring i skolen: digital kompetanse. Ved PCers inntreden i skolen endres praksis – eller ikke….  PCer og andre digitale verktøy settes inn i et eksisterende regime, et eksisterende kunnskaps- og elevsyn, og reproduserer samme ulikhet.  De som var vinnere i det analoge systemet er de samme som lykkes i det digitale. I stor grad fortsetter praksis som før, med strøm på.  Vi har et lærerstyrt paradigme, de samme kunnskaps- og kompetansemål, de samme evalueringsformer og evalueringskriterier, vi stenger for Facebook og andre sosiale medier på skolen, vi kjøper systemer som skal kontrollere pc-ene til elevene, vi har eksamen uten kommunikasjon på et verktøy som er bygget for kommunikasjon, vi er opptatt av fysisk fremmøte på den fysisk lokaliserte skolen, vi er opptatt av form og ikke resultat.  Skolen får kosmetiske endringer, men under overflaten er ting i stor grad som før. 

Anne Cathrine etterlyser spill i skolen, og mange prøver å utvikle såkalte edu-spill, uten at den helt store suksessen har inntruffet enda. Dette er fordi den type teknologi, den type læring passer ikke inn i det eksisterende regimet. Det er for skummelt, for ukontrollerbart.   Akershus fylkeskommune har, som jeg har vært inne på tidligere, valgt å trekke seg fra det interfylkeskommunale samarbeidet om å utvikle digitale læremidler for vgs. Begrunnelsen ligger i at skolene skal kunne velge selv. Mye av svaret ligger nok i at skolene driver med dobbel bokføring.  Læremidlene fra NDLA erstatter ikke eksisterende boklig læremateriell, men kommer som ett tillegg. Videre er det et sterkt uttrykk/signal for hvor lite praksis hos det store flertallet av lærere har endret seg.   Hva da når et u-land (?) som Sør-Korea vedtar at fra 2014 skal alle lærebøker i barneskolen være digitale, og fra 2015 skal alle skolebøker være det.  Dette er et varslet prosjekt, som og skal omfatte tilleggsmateriell og eksamen.  Målet er og at skolen skal tilby digitale løsninger slik at eleven ikke blir hindret sin skolegang om de av ulike grunner ikke kan møte opp på skolen.  Dette er hårete mål.  Det finnes sikkert nok av røster som vi dømme dette tiltaket nord og ned, men mitt spørsmål er:  hva gjør det med en nasjon å vedta ett slikt mål?  Ikke bare skolen. Hva gjør det med disse barn og unge å gå i en slik skole?  Hvem vil disse være når de kommer ut på det globale arbeidsmarkedet? Sør-Korea er ikke en nasjon som Norge finner det ”naturlig å sammenligne seg med”.  Hvor står de landene vi finner det naturlig å sammenligne oss med (som stort sett er Europa)? Finanskrise er vel det ordet som først detter inn i hodet.

Da vil jeg tilbake til våre skolemodeller, - og spill. Hva om vi i stedet for bøker, karakterer og tester utviklet spill som gjorde den ”samme” jobben. Det snakkes mye om 21st Century skills. Problemløsning, samarbeid, kommunikasjon, digital kompetanse, kulturell kompetanse, sosial kompetanse, etc. Dette er ferdigheter som er viktig i spill.  Om spillene var bygd opp som quests og levels, hvor oppgaver måtte løses noen ganger alene, andre ganger i team, hvor en akkumulerte kunnskap og kompetanse for å level up. Hvor vi i stedet for tradisjonelle tester så hvor elevene stod kompetansemessig ved hvilket level/nivå de hadde nådd. Hvor ikke klassen var læringsrammen, men det teamet du dannet i ”spillet”. Det ville si at en kunne være del av mange team, og at mens noen kanskje hadde større fokus på språk, var det andre som hadde større fokus på realfag. En kunne kombinere fagene. Behovet for fysisk samhandling og bevegelse kunne ivaretas gjennom en annen måte å organisere våre skoler på, og spill ville bare være ett av flere verktøy i den pedagogiske verktøykassen.   Er jeg far out nå? Jeg tror jeg er det for de fleste som tenker rundt skole.  Skole er da ingen lek, læring er ingen lek, kunnskap og kompetanse tilegnes ikke slik. Kanskje. Poenget er uansett at våre elever skal ut i en verden i endring, de må ha forutsetninger for denne. I en global sammenheng. Hvor vil Kunnskapsnasjonen Norge plassere seg i dette landskapet?  I teorien har vi en unik posisjon: vi har penger, en kunnskapsrik befolkning, lite sosiale problemer – alt ligger til rette for oss.  Gjør vi det?  Tør vi si som Nike: just do it?

Se forøvrig Guttorm Hveem sitt tips om spill i undervisningen.
denne kan og være av interesse:  Law Students in Need of Epistemic Experience 

Utdanningsparadigmer

De av dere som har fulgt bloggen min og lest en del av innleggene mine vet at jeg er opptatt av at vi har en systemfeil i utdanningssystemet, som både lærere og elever er fanget i. Innføring av ny teknologi i klasserommet kan i liten grad endre dette, eller forbedre systemet dersom vi bare “setter strøm på” gamle modeller, metoder og læremidler.  Av denne grunn er det så mange undersøkelser som konkluderer med at digital teknologi inn i skolen har liten eller ingen effekt, i verste fall er det dysfunksjonelt.  Dette fordi det i liten grad stilles spørsmål med premissene, så i vi vår desperate jakt på å forbedre det vi oppfatter som fallende resultater innfører vi mer av det som ikke virker, og “tester elevene i hjel”.  De blir så travelt opptatt med å forberede seg til ulike tester at det blir liten tid til refleksjon, kritisk, selvstendig tenkning og utvikling av kognitive ferdigheter. Jeg har tidligere på bloggen her referert til Sir Ken Robinson, som er opptatt av utdanning og som har mange argumenter jeg synes absolutt bør tas på alvor. Sjelden har jeg sett dette så godt gjort rede for som i dette innslaget, som jeg fant Cooperative Catalyst, ett tips via @Shellterrell på Twitter.  Alle som jobber med, eller mener noe om utdanning, burde se denne, og reflektere over en del av argumentene som settes frem her.  Spesielt er det tankevekkende det han sier om den ADHD-epidemien som rir de vestlige skoler.

 

Vgs i ny drakt?

Videregående skole konkurerer om elevene og er av den grunn kanskje flinkere til å tenke nytt enn grunnskolen?  Denne videoen fra Hadsel videregående skole og fagskole gir hvertfall meg lyst til å være elev der.  Med litt uhøytidelighet, kreativitet og lek vil nok flere elever finne seg til rette i skolen, og frafall og bortvalg vil kanskje gå ned.  Myter om trege og sidrumpete lærere blir hvertfall knust.  Her er videoen – enjoy.

Copyright

Foretningsmodeller er barn av sin tid, utviklet av og for bestemte regimer.  Copyrighttankegangen er et produkt av industrisamfunnet syn på tanker, idèer, kunsteriske uttrykk, etc. Fylkeskommunenes satsing på NDLA utfordrer dette konseptet, noe som mobiliserer både forlag og  lærerorganisasjoner, fordi deres foretningsidè er truet av dette nye, åpne delingsregimet. Forlag, kunstnerorganisasjoner, m.m prøver å gå på politikerne for at de skal lage lover som stenger for deling og som krimminaliserer det. Men barnet blir kanskje kastet ut med badevannet? For i sin iver etter å ta vare på sine monopoler  stenger de for kreativitet og nytenkning. Heldigvis ser ikke alle det på denne måten.  Liam Gallagher, fra Oasis, går hardt ut mot dem som klager på pirater. Et artig argument i denne debatten er videoen under: Copyright killed the Video Star.

 

Spennende prosjekter

I Norge har vi rikelig med datautstyr i skolen, hvertfall den videregående skolen.  Situasjonen i grunnskolen er nok mer mangelfull flere steder, desverre. Likevel skjer det mye spennende for tiden, og stadig flere tar i bruk digitale medier i undervisningen på en kreativ måte. Når jeg ser mange av de diskusjonene som kommer opp i kjølvannet av innføring av digitale medier i klasserommet blir jeg likevel litt ambivalent. Til tross for alle de nye og spennende mulighetene internett og digital teknologi gir oss sitter jeg litt med følelsen av at vi reproduserer det skoleuniverset vi kjenner i cyberspace. Vi legger til grunn mye av den samme terminologien, vurderingskriterier, kunnskapssyn, arbeidsformer, etc, bare modifisert litt for å passe inn i nettsamfunnet. Så veldig nytt og revolusjonerende/disruptivt er det ikke og gjør at mange sliter med å forstå hva som er vitsen med digitale medier i skolen. (etter at jeg skrev og publiserte dette innlegget så jeg at Kirsti hadde vært innom temaet på sin blogg)

Da er det spennende å se hva som skjer utenfor kongeriket, og kanskje spesielt i områder som ikke har de samme finansielle muskler som vi har i Norge.  Der er et uttrykk som sier “nød lærer naken kvinne å spinne”, og når det er begrenset med ressurser er det kanskje større vilje til å utnytte de mulighetene en faktisk har enn å klage på/irritere seg over  hva en mangler for å kunne gjennomføre ulike opplegg.

MacArthur Foundation har for andre året arrangert en konkurranse, Digital Media and Learning Competition, hvor målet er å støtte bruk av digitale medier for fremme innovativ tenkning.

“This open competition makes an important contribution to the emerging field of digital media and learning by seeking out and embracing the freshest of ideas and the most innovative thinking,”

Konkurransen er en del av et “$50 million digital media and learning initiative” fra stiftelsenMacArthur som skal bidra til å “determine how digital technologies are changing the way young people learn, play, socialize and participate in civic life”.

Det var mange svært spennende prosjekter som nådde opp og delte på de $ 2 mill. som var i prispenger. Noe som jeg synes er interessant er kommentaren fra  MacArthur’s President Jonathan Fanton:

“The Competition demonstrates that pioneering work often takes place at the edges and sometimes between the most unlikely of collaborators. These projects are true exemplars of how digital media are transforming the way we think and learn, and perhaps even how we participate in our democracy.”

Noe som gir meg assosiasjoner til retorikken fra My organization is a Jungle, hvor argumentasjone nettopp går på at det er i randsonen hvor ulike kulturer og tradisjoner møtes at innovasjon og nytenkning foregår, og ikke dypt inne i organisasjonene (jungelen).

Under har jeg sakset info om noen av prosjektene som vant:

Tecno.Tzotzil, a project that leverages low-cost laptops to help indigenous children in Chiapas, Mexico learn by producing and sharing their own media creations
•
Digital Ocean, an online platform for 200 classrooms around the world that allows young people to monitor, analyze, and share information about the declining global fish population
•
Voces Móviles (Mobile Voices), a low-cost, mobile, multimedia platform that lets low-wage immigrant day laborers in Los Angeles share, create, and publish multimedia stories to become citizen journalists
•
M-Ubuntu (“I am because we are” in Zulu), a project that uses inexpensive mobile phone technologies to connect teachers in South Africa to each other and to teachers in the United States

En oversikt over de ulike prosjektene som nådde opp finner du her.

An inconvinient truth?

I september ble Sir Ken Robinson intervjuet på AlJazeeraEnglish. Hans synspunker på skole og hva vi må gjøre for å møte de utfordringene skolen og samfunnet står overfor er vel verdt å tilbringe litt tid å høre på. Jeg skrev egentlig et langt blogginnlegg i tilknytning til disse videoene, men jeg tror jeg lar det ligge. I stedet lar jeg disse tankevekkende videoene stå på egne bein. De er vel verdt å se. Jeg anbefaler og en litt lengre versjon på nesten en time, eller et foredrag på ca et kvarter her.