En tidligere fagforeningskollega snakket om kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft når han snakket om pedagogiske reformer. Når det gjelder temaet IKT i skolen virker det som om vi holder på med slik grøftekjøring. Enten er en veldig for ikt i skolen eller så er en veldig mot ikt i skolen. Kunnskapsministeren tråkket helt tydelig på noen tær når han snakket om teknologientusiasme. Mitt forrige blogginnlegg har fått enorm respons på sosiale medier. En respons jeg ikke var forberedt på. Jeg har lyst til å komme med noen pedagogiske refleksjoner i etterkant.
Digitale verktøy i seg selv gir ikke læring. Dette mantraet er på ingen måte nytt. Jeg må innrømme at jeg hoppet i stolen når tidligere Kunnskapsminister Kristin Halvorsen som ny minister stod på talestolen på Skolelederkonferansen og sa: "digitale verktøy er bare det, verktøy!" Jeg var på ingen måte enig, men hun representerte et utbredt syn. Jeg tar i mot en åpen og kunnskapsrik debatt om hvordan digitale verktøy kan brukes for god læring, men savner at de samme krav og kritikk rettes mot det verktøy som har hatt tilnærmet monopol i skolen: boken. Boken er er også kun et verktøy. Faktisk er skrift også et verktøy, et verktøy som ca. 10% av elevmassen sliter med å mestre. Jeg har enda ikke hørt argumentet at vi ukritisk kaster bøker etter elevene.
I dag delte jeg et innlegg på
Twitter fra Jyllandsposten om at vi er i ferd med å utdanne den dummeste generasjonen noen sinne. Dette er nok et innspill mot de rådende tendenser til panikk rundt utdanning. Mye kan sies om PISA, men dette internasjonale mesterskapet i læring har desverre hatt noen meget negative bieffekter. I Douglas Adams bok The Hichhiker's Guide to The Galaxy har en datamaskin brukt tre millioner år på å finne ut at svaret på alt er 42, men svaret har ingen mening fordi de har glemt spørsmålet. På en måte er PISA og lignende litt det samme. PISA er blitt svaret på alt, men hva er spørsmålet? Argumentet til artikkelen fra Jyllandsposten er nettopp det: ved vårt fokus på svar og fasitløsninger risikerer vi å utdanne en generasjon uselvstendige unge, uten empati og lyst til å lære. Artikkelen sier videre at i fremtiden vil det være bruk for kreative, empatiske og motiverte unge, som kan tenke kritisk. Ser vi på det kinesiske samfunn, med sine tigermødre, er det ikke de egenskapene som er påfallende. Dette er da n
oe Yong Zhao er veldig opptatt av. Han er kineser, men professor i USA, og dokumenterer gjennom sin forskning at der er en omvendt korrelasjon mellom resultater på PISA og TIMMS og et lands innovasjon og entreprenørskap. Grunnen sier Zhao er at entreprenørskap og innovasjon er en mentalitet, det er ikke noe du kan undervise i noen timer. I et system med fokus på svar og tester blir slikt støy i systemet, fordi innovasjon er uforutsigbart. Et slikt system frembringer elever som gjør det bra på tester, men som er risikoaverse.
Einstein sa at symptomet på galskap var å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat. Innovasjon og nyskapning er å gjøre det ukjente. Det er det som skjer når en setter barn fri, når en tør slippe løs deres nysgjerrighet, deres lidenskaper, deres lek. Vi mennesker er lekende mennesker. Forskning viser lekens betydning for vår kognitive utvikling. Men denne formen for utvikling og kunnskapslæring er ikke lett å standardisere, og dermed ikke målbar på standardiserte tester.
Vi vil ha "excellence" hos våre elever. Men hva om vi måler oss til middelmådighet? Dette "one-size-fits-all" - konseptet, som ikke passer noen, bidrar det til at alt for mange ikke når sitt potensiale?
Jeg liker ikke idretts-metaforer for læring. Kunnskap er ikke slik som på idrettsarenaen at der er vinnere og tapere, kunnskap er et felles delt gode som ikke kan rangeres slik mange gjør. Men i denne sammenhengen vil jeg likevel bruke det. For dersom Ole Gunnar Solskjær ble tvunget til å dele sin tid mellom fotball, turn, ballett, svømming, korsang, håndarbeid ville han blitt den fotballspilleren han ble? Spesielt om han var virkelig dårlig i håndarbeid, så han fikk mer av det på bekostning av det han var god i, fotball? For det ville være tragisk om han ikke mestret håndarbeid. Og dersom håndarbeidet hans var dårlig fikk han ikke bli med på fotballaget.
Selvsagt ikke. Men når det gjelder teoretisk kunnskap har vi denne tilnærmingen. Vi lar ikke dem som er virkelig gode til noe, men veldig dårlig i noe annet få blomstre. Vi dyrker generalistene, de som er litt gode i alt. Derfor kan en dårlig sidemålskarakter eller naturfagskarakter stenge for en glimrende karriere som jurist, lege, ingeniør eller annet. I en verden med stadig mer kunnskap og økende kompleksitet må vi tørre å åpne opp for diversitet. La barn få være
det Peter Gray skriver om i sin bok: fri til å lære. Dette vil selvsagt gjøre vondt i kontrollfrik-genet. Men ser vi utviklingen så går den i feil retning når stadig
større andeler av elevmassen må ha
spesialundervisning, og alt for mange
dropper ut eller ikke når sine potensialer. Denne utviklingen skyldes helt andre faktorer enn innføring av teknologi i skolen.
Teknologi åpner muligheter som var ukjent for tidligere generasjoner, men brukt like statisk og ukritisk som bøker brukes i dag, blir det selvsagt feil. Vi må se dette i en større sammenheng. La barn utvikle lærelyst og læreglede, og se at fremtiden er ikke lik fortiden. Gårsdagens modeller passer ikke nødvendigvis morgendagens samfunn. I stedet for å la dette bli en debatt om teknologi, la det bli en debatt om mennesker og læring. Vi teknologientusiaster tror ikke at dette bare handler om dingser, eller at alt kan fikses med noen tastetrykk. Vi ser at dette er en del av en større helhet.
I et land hvor det er typisk norsk å være god, kom det som et sjokk at vi ikke var best på utdanning når Pisa-tallene begynte å rulle inn over oss. Her måtte noe gjøres, norske lærere gjorde ikke jobben sin, elevene var late og foreldrene sviktet. Dette til tross for at på mange områder utmerket norske elever seg, for eksempel ved utenlandske universiteter, og norsk produktivitet var høy. Men det manglet ikke på politisk elendighetsbeskrivelse. 
