Atter en gang - mobilforbud i skolen

Ny teknologi er den teknologien som er funnet opp etter at du ble født heter det.  Mobiltelefonen, eller mer spesifikt smarttelefonen, er definitivt en sånn teknologi.  Apples iphone er 11 år gammel, og denne dingsen har tatt selskapet fra å være på konkursens rand til nå å være verdens mest verdifulle selskap.  For et par dager siden passerte Apple en trillion dollar i verdi, som første selskap i verden.  For uten å bringe klingende mynt i den velfylte pengebingen til Apple, har denne dingsen inntatt våre liv. Å være uten en mobiltelefon føles for mange som en amputasjon. Vi har vår lommebok, våre billetter, banken, post, våre bøker, vår klokke, internett, bilder, notater, m.m. på denne dingsen.  Vi har designet samfunnet vårt rundt at mobilen blir navet i livene våre. Det er enkelt og praktisk.  Mobilen har erstatter mange artefakter i hjem og på jobb, og de fleste synes det er greit og praktisk.

Samtidig er det ikke til å legge skjul på at det er store utfordringer knyttet til mobiltelefoner. Vi har sosiale medier på dem, de kan hackes, de er lett tilgjengelige, de inviterer til stadig oppmerksomhet, etc. På grunn av kamera kan det filmes og tas bilder av andre uten at det er gitt tillatelse til det, disse kan videre distribueres uten vedkommendes samtykke. Sosiale medier er en ny arena for mobbing som er krevende å håndtere. Dette er selvsagt utfordringer som ikke skal undervurderes.

Det siste gjør at mange i skolen opplever dem som en utfordring i skolens rigide kontrollregime. Mobiltelefoner passer ikke inn i logikken fra industrisamfunnets kunnskaps- og organisasjonssyn. I skolen anno industrisamfunnet har læreren kunnskapen og den videreformidles i kontrollerte former til elevene.  Dette har fungert, og de fleste av oss som er voksne, og spesielt vi som uttaler oss om utdanning, har vært gjennom dette systemet og det har fungert godt for oss. Det er en modell vi kjenner og behersker.

Problemet er at verden endrer seg. Barn og unge i dag vokser opp i denne medievirkeligheten hvor mobiltelefoner er en del av deres hverdag.  Barn er på mobil og nettbrett før de kan gå og snakke. Når de er tre år er de allerede erfarne surfere. Bestemødre sitter med sine barnebarn på fanget og sammen er de på mobiltelefonen. En kan godt sette seg på sin moralske hest og fordømme det, men foreldre og besteforeldre slutter likevel ikke.

Barn og unge lever i en verden med instant access og  uante muligheter, og da blir spørsmålet: skal skolen være en boble unntatt fra verden?

Når barn og unge er på disse mobilene, hvor skal de lære god, kritisk, kunnskapsrik bruk av dem? På gutte- og jenterommene? Fra venner? Fra "tilfeldig bekjente" på nett?

Skal barn og unges nettbruk være en underverden hvor det ikke er voksne?  Foreldrenes ansvar?  Kan vi som samfunn, tør vi som samfunn overlate våre barn og unges kompetanse og sikkerhet til en slik tilfeldighet?

Vi vet at digitale skiller ikke lengre går mellom dem som har tilgang og dem som ikke har tilgang, fordi i dag har alle tilgang.  Forskjellene går mellom dem som kan bruke og dem som ikke kan bruke disse verktøyene.  Har ikke vi som samfunn, ved våre utdanningsinstitusjoner et ansvar? Det sies at vi utdanner barn og unge for jobber som enda ikke finnes, og da må vi bruke samtidens og fremtidens verktøy, ikke bare basere oss på gårsdagens.  Argumentet om at vi som er voksne ble utdannet uten digitale verktøy holder ikke, da det er et problem at det er for dårlig digital kompetanse i befolkningen generelt og blant ledere spesielt.

For tiden er det stort fokus på påvirkningsmanipulasjon gjennom sosiale medier, blant annet ungdom i Makedonia som laget fake news, Cambridge Analytica og Russlands innvirkning på det amerikanske valget.  Med fare for å virke arrogant men dette skrev jeg om i min bok "Læring i en digital tid" fra 2015, jeg har også tatt opp problemstillingen flere ganger her på bloggen. Dette handler om å forstå hvilken teknologi vi har med å gjøre. Dette er viktig kunnskap og forståelse som mangler blant annet i skolen. Det forunderer meg ikke at Klassekampen på lederplass tar til orde for mobilforbud i skolen.  Pressen har vært kritisk til ikt i skolen i årevis.  Jeg husker stadige oppslag fra blant annet Bergens Tidende mot prosjektet Digital skole i Hordaland fylkeskommune i sin tid.

I stedet for et mobilforbud bør det heller satses tung på digital kompetanse i skolen. Når kompetansen går opp endrer også holdningene seg. Jeg underviste på rektorskolen på BI i digital kompetanse for et par år siden. Tilbakemeldingene fra skolelederne som tok den var blant annet: jeg kan ikke tro jeg synes mobilhotell var en god ide, verden vil aldri mer bli stengt ute fra mitt klasserom, nå innser jeg at jeg kan bruke elevenes kompetanse.  I stedet for å forby mobiler, MÅ vi ta dem på alvor. Vi kan ikke som strutsen stikke hodet i sanden og tro problemene går vekk.  Ja, spør du lærere får de enklere hverdag når de slipper å forholde seg til mobiler, men hva med dem skolen er til for: elevene? Hva lærer de?

Gotta share - klarer DU slå av din mobiltelefon?

Når jeg holder foredrag for lærere, spør jeg dem ofte om hvor mange som har SLÅTT AV mobiltelefonen under foredraget, eller om de i det hele tatt slår dem av. Det er sjelden jeg får til svar at de slår av sine mobiler. Mitt retoriske spørsmål da er: nå de, som er vokst opp i en tid uten mobiltelefoner ikke klarer det, hvordan kan de da forvente at deres elever skal slå dem av? Er det ikke bedre at eleven lærer god mobil (og digital) bruk på skolen enn overlatt til tilfeldighetene i deres gutte- og jenteliv? De er på disse flatene enten vi liker det eller ikke, og jeg skal ikke i dette innlegget gå inn på alle de dramatiske og tragiske konsekvenser av mobil- og nettbruk som går ut over enkeltmennesker (mobbing, hets, utestengelse).  Times are a-changing synger Bob Dylan, og ja de er.  Vi kan like eller ikke like mobilbruken, men den er blitt en del av våre liv.  Kunsten er å bruke den på en god måte.  Kan vi i dag forvente at folk slår av mobiltelefonene? Er det slutt på spørsmålet om du er pålogget eller ikke, men at vi i stedet må spørre om du sover eller ikke, fordi vi alltid er på?

Læreren som blogger

I 2006 ble digital kompetanse innført som den femte grunnleggende ferdighet. Jeg er så mye rundt og underviser, holder foredrag og er i dialog med skoler og lærere at jeg vet at det kravet, det læringsmålet, i veldig varierende grad oppfylles. Som en kollega av meg sa: det finnes to store frykter: det finnes mattefrykt og det finnes datafrykt.  Jeg pleier å si når jeg holder foredrag/undervisning at vi ville aldri sluppet inn en lærer i et klasserom som ikke kan lese eller skrive, men vi har mange lærere uten adekvat digital kompetanse. 

Dette gir seg mange rare utslag.  I noen tilfeller oppfører lærere og skoler seg som strutsen - i stedet for å ta digital kompetanse på alvor, forbyr de det som utfordrer, som Facebook og mobiltelefoner (det siste er forøvrig ikke tillatt etter norsk lov).  Jeg sier ikke at ikke dette kan være krevende, men en skikkelige sjøman ber ikke om medvind, men lærer seg å seile. Slik er det også med digital kompetanse.  Hvis ikke elevene lærer det på skolen, men har teknofobe lærermiljøer, hvor skal de da lære digital kompetanse og digital dømmekraft?  Det snakkes mye om nettmobbing og andre farer og utfordringer ved bruk av det digitale rom. Hvis ikke skolen og voksensamfunnet tar dette på alvor og innser at det er en del av elevenes hverdag og fremtidige læringsmiljø, hvor skal vår oppvoksende slekt da lære denne kompetansen? På gutte- og jenterommene?


Å lære digital kompetanse betyr å være tilstede og aktiv på digitale flater. For å forstå muligheter, begrensninger og farer ved å bruke internett som samhandlings og læringsarena er det viktig at en selv har erfaring med å bruke disse "verktøyene".  På BI kjører vi for tiden mange piloter med bruk av ikt i ulike undervisnings- og læringssammenhenger. Vi skaffer oss gode erfaringer og får dokumentert den merverdi god bruk av digitale medier og arenaer gir for læring.

I forbindelse med masterprogrammene vi tilbyr ved BI har vi program for lærere.  Som en del av programmet skal studentene blogge. Hver student har opprettet en egen blogg, og skriver om emner relatert til studiet.

Hvorfor skal lærere lære blogge?

Nettopp av den grunn som er nevt ovenfor. Det å kunne uttrykke seg i det offentlige rom, som blant annet en blogg er er en kompetanse som trengs i dagens samfunn.  Elevene gjør det allerede, med varierende utslag og konsekvenser. Det å kjenne til denne arenaen som et læringsrom og som grunnlag for å ta valg i forhold til digital kompetanse er noe som forventes av en lærer i dag.

Så når det stilles krav om digital kompetanse som den femte grunnleggende ferdighet, hvor er kravet om digital kompetanse til dem som skal formidle denne kompetansen/ferdigheten til elevene?
Kan lærere i 2014 velge vekk den femte grunnleggende ferdighet? 
Hva er den femte grunnleggende ferdighet egentlig?