En verden uten arbeid?

Det blir sagt til det nesten kjedsommelige at vi nå gjennomlever den fjerde industrielle revolusjon. Denne revolusjonen har vi like lite forutsetninger for å forstå som de hadde de som opplevde den første industrielle revolusjon. Når spinnerskene protesterte mot spinning Jenny fordi hun tok jobbene deres kunne de ikke se hvordan denne oppfinnelsen ville endre deres hverdag, vårt samfunn og skape nye og bedre jobber, på sikt. Overgangen var tøff for dem som mistet jobbene sine.  De sosiale strukturer, de politiske og økonomiske strukturer måtte endres som følge av denne nye teknologien. De sosiale rammeverk som hadde vært før den industrielle revolusjon fungerte ikke i dette nye samfunnet.  Vi fikk fagforeninger, streikevåpen, trygdeordninger, lovverk som beskyttet både arbeidsgivere og arbeidstakere.  Disse sosiale endringer ble utviklet i, av og for industrisamfunnet.  Fremveksten av nasjonalstater slik vi kjenner dem faller blant annet sammen med fremveksten av industrisamfunnet.

Noe av argumentasjonen rundt diskusjonen av det post-industrielle samfunn er at nasjonalstaten lekker i begge ender.  Den lekker til globale, internasjonale nettverk og organ. Vi forholder oss til internasjonale lover, kulturer, organisasjoner, etc.  Men vi ser også et økende fokus på sub-kulturer og regioner, lokale krefter som ikke vil forholde seg til de nasjonale rammer.  Når vi ser på verden i dag er det all mulig grunn til å spørre om nasjonalstaten som enhet er i stand til å møte de utfordringene det globale samfunnet utsetter oss for.

Jeg kunne trukket frem en rekke utfordringer, men her vil jeg fokusere på en spesiell.  Aldri før har avstanden mellom rik og fattig vært større. 1% av verdens befolkning eier mer enn de resterende 99%. Enkeltpersoner kontrollerer formuer som er større enn det nasjonalstater har til disposisjon.  Det vi ser er at en del av disse formuene skapes av internettselskaper som har få ansatte og som betaler lite skatt til de landene de genererer sine inntekter fra. Det er selskaper som eksempelvis Google, Facebook og Amazon.

Denne ulikheten i inntekt forsterkes gjennom den digitale revolusjonen. Stadig flere jobber automatiseres ved at kunstig intelligens og roboter kan gjøre jobben billigere og bedre. Vi trenger færre hender. Dette kan høres ut som en hyggelig løsning.  Vi kan få mer fritid fordi verdiene skapes av roboter.  Både Finland og Sveits vurderer borgerlønn, at alle innbyggere er garantert en minsteinntekt.  Men en slik ordning krever en stat med finansielle muskler til å opprettholde infrastruktur og betale ut slike økonomiske ordninger.  Hvis det skjer det som Jerry Kaplan estimerer at 90% av jobbene vil forsvinne til teknologiske løsninger, og det er de rike som kan investere i disse robotene hva da?.

The robots, Kaplan admitted, will be owned by the rich. “The benefits of automation naturally accrue to those who can invest in the new systems, and that’s the people with the money. And why not? Of course they’re reaping the rewards,” he said.

Hva vil dette gjøre med våre samfunn? Vår sosiale kontrakt? Kan vi fortsette med den økonomiske og sosiale verdensorden som ble skapt i industrisamfunnet, eller må vi tenke nytt for robotsamfunnet?
Og ikke minst, har vi et utdanningssystem som er modent for å håndtere disse dramatiske endringene i samfunn og arbeidsmarked?  Med lærere som utdanner våre barn slik at de er kompetent til å møte et samfunn som vil se kvalitativt annerledes ut enn det vi ble utdannet for?

Dette er en diskusjon som er langt større enn for eller imot mobilhotell, om informasjon huskes best når det er skrevet for hånd eller på tastatur, om eksamen er best på papir eller pc, om MOOC eller campus.  Det er vanskelig å se langtidseffekt av teknologiske nyvinninger.  Veverskene så ikke hva Spinning Jenny ville medføre. Få kunne ane konsekvensen av Gutenbergs bokpresse. Tenk deg at du i 1473 stopper folk på gaten i Mainz og stiller dem følgende spørsmål: På en skala fra 1 til 5 hvor sannsynlig er det at mr. Gutenbergs oppfinnelse vil

*underminere autoriteten til den katolske kirke
 *trigge den protestantiske reform
 * muliggjøre veksten i den moderne vitenskap
 *skape helt nye klasser og yrker
 *endre vår forståelse av barndom som en beskyttet periode i en persons liv

hva tror du folk ville svart?  Vi gjennomgår lignende endringer, forskjellen er bare at vi nå er mange flere og endringen skjer raskere.  Hvordan møter vi dem?

Drømmelæreren: Yoda eller Nao?

Vi lever i informasjonssamfunnet. Utdanning, kunnskap og kompetanse har aldri vært viktigere. Kunnskapen vi sitter på utgjør en viktigere andel av vår nasjonalformue enn oljefondet.  Så bra da. For i Norge har vi gode skoler og en høyt utdannet arbeidskraft. Vi har bare ett problem, vi mangler lærere. Så derfor: utdann deg til lærer, sikkert yrke.

Hmmmm, sikker på det?

Jeg satt i verdens første regjeringsoppnevnte utvalg som skulle se på digitalisering av høyere utdanning, det som fikk navnet MOOC-utvalget. All ære til daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorsen for å være tidlig ute for å fange opp en global trend og utfordring. Nå virker det som den nåværende Kunnskapsminister ikke er så interessert i dette digitale.  Jeg hørte han på radioen i forbindelse med at KS ønsker at lærere skulle kunne ta etter- og videre utdanning uten å måtte reise til utdanningsinstitusjonene. Kunnskapsminister Thorbjørn Røe Isaksen ville imidlertid ha skikkelig utdanning, ikke "brevkurs" som han uttrykte det.

Vel, nå er det en stund siden vi drev med brevkurs. En av kritikkene jeg vil rette mot rapporten vi skrev, som jeg ikke har oppfattet at noen har rettet mot den, er vår tilnærming.  For vi behandlet MOOC som det Clayton Christensen kaller "sustaining innovation".  Vi så på hvordan MOOC skal tolkes og behandles innenfor rammene av det eksisterende utdanningsregimet. Vi kalte de som tar MOOC for "lærende", fordi de ikke møter de kvalifiseringskrav vi stiller til studenter. Vi så på hvordan MOOC-kurs kan tilpasses gradssystemet.  Utdanningssystemet, som i varierende grad vil ta inn over seg den digitale læringsrevolusjonen, klemmer digital teknologi inn i det eksisterende paradigmet, enten vi kaller det "MOOC" eller "flipped classroom".

Mantraet "læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring" hamres inn som en sannhet, uten at mothypotesen testes.  "All forskning viser....", og det pøses millioner ut i etter- og videreutdanning av lærere. Dette er det som er politisk korrekt, forutsigbart, og enkelt. Dette "vet" vi hvordan virker.

Så er det bare sånn at på ett eller annet tidspunk så veltes modellene. For igjen å sitere godeste Christensen "education is ripe for disruption".  En kan like det eller ikke.

Jeg holder foredrag om dette i inn og utland. Jeg har ikke tall på alle stedene jeg var i fjor hvor jeg holdt foredrag om dette.  Året ble avsluttet med at jeg snakket på Online Educa Berlin 2014.  I år har jeg blant annet snakket på Unios årskonferanse. Taleren før meg gjorde som så mange, snakket om MOOC sine mangler og hvorfor MOOC er så mye dårligere enn våre gode Universiteter.  Så kommer rampete med med mitt foredrag: MOOC som disruptiv innovasjon.

For MOOC er en game changer. MOOC viser oss at vi kan endre våre modeller for utdanning. MEN  MOOC er ikke svaret.

Listen over utdanningsutfordringer er lang som et ondt år.

For tiden snakkes det mye om kunstig intelligens (AI). Hvordan kunstig intelligens vil fjerne våre jobber. Hvem lever under den illusjonen at utdanning vil være skjermet for denne utviklingen?

For det første: hvis maskinene er smarte, hvilken kunnskap trenger vi da?
Nå kommer snart den nye Star Wars-filmen. I den filmen er to roboter sentrale personer. Heltene, med Luke i spissen, trenger ikke kunne det robotene kan. Hans lærer, Master Yoda, sier ikke til Luke, gå til 3CPO og lær det den kan.  Nei, han ber Luke søke helt annen kunnskap.

For det andre.  Hvem sier at lærere ikke kan erstattes av datamaskiner? Eller roboter?
Vel, møt Nao.

Nao brukes i arbeidet med autistiske barn. Nao når gjennom til dem på en måte læreren ikke gjør. Hvem sier at vi ikke vil få enda bedre personlige roboter i fremtiden?

Behov for mennesklig kontakt? Vel, når japanske menn foretrekker sine virtuelle kjærester fremfor en komplisert fysisk kjæreste kan en absolutt lure på om ikke elever vil foretrekke en virtuell "drømmelærer" fremfor en vanlig en.

Til slutt, hvem er det som sier at det er de etablerte institusjonene som disrupter utdanning? De var ikke plateselskapene som disruptet musikkbransjen. Det ble gjort av andre bransjer. LinkedIn har nå kjøpt opp Lynda.com. SchoolYourself søker å gi nye online-læringsopplevelser. Tv-kanalen Discovery har sitt tilbud: Discovery Education, under mottoet: The Future of learning is Now. Dette er ikke de tradisjonelle tilbyderne.

Norge er enda rikt, med strukturer og etablerte systemer. I oktober er jeg invitert til å snakke på BETT Latin America Leadership Summit om MOOC. Dette er for land med en helt annen økonomi og demografi enn hva vi har. De har store befolkningsgrupper som ikke har tilgang til adekvat utdanning i den grad vi har. De har verken nok personer, ressurser eller tid til å utdanne de lærerne som trengs for vår utdanningsmodell. De er ute etter noe som virker raskt. I slike markeder vil de disruptive initiativene ha en god grobunn, for de dekker det som betegnes som "areas of non-consumption".  De trenger ikke nødvendigvis Ivy League -tilbud, men tilbud som fungerer i deres hverdag.  Når de gjør, vil vi kunne oppleve det som kalles "rude awakening". Vi trenger ikke oppleve det.  Vi kan også dra nytte av denne læringsrevolusjonen som finner sted. Men da må vi tørre å utfordre etablerte sannheter og modeller. Ikke se tilbake, men faktisk tørre å gjøre ting som ikke det ligger årtider med forskning og etablert praksis bak.  Vi må tørre å se fremover. Tørre å være innovative.