Kunde eller produkt - det er spørsmålet...

Ville du gitt fra deg personlig informasjon for å få gratis kaffe? Dette er konseptet til den japanske kaffekjeden Shiru Cafe,  Kravet er at du er student ved et spesielt universitet. For dine data får du gratis kaffe og målrettet reklame i retur.

SHIRU CAFE® has its own business model that have never showed up in the café business before. SHIRU CAFE® is run by sponsor contract fee from company in global and serve students a free drink. Through a free drink we try to give students some information which sponsor company would like to inform exclusively for university students to diverse the choices of their future career.

Nå kan en si at dette er hvertfall mer enn hva Facebook tilbyr for den samme informasjonen.  For data er blitt den nye valutaen. Den 26. oktober var jeg på et frokostseminar i regi av Open Innovation Lab Norway.  Der var Glen Weyl og snakket om sin nye bok Radical Markets. Weyl sammenlignet dagens digitale økonomi med føydalsamfunnets. I føydalsamfunnet var det de livegne og slavene som gjorde alt arbeidet mens jordeierne fikk alle verdiene.  Så kom diverse revolusjoner og de som eide jord og produksjonsmidler måtte begynne å betale arbeiderne.  Denne endringen medførte en fordeling av velstand og samfunnet utviklet seg.  I dag, med maskin læring og algoritmer, er det tilsvarende.  Verdiskapningen på de digitale plattformene er det du og jeg som skaper.  Hva  hadde Facebook vært uten vår deling av personlig informasjon, hva hadde YouTube vært uten alle timene med film som vi laster opp hvert minutt, hva hadde Instagram vært uten våre bilder?  For at deep læring skal finne sted må datamaskinene fores med input, og den gir vi dem med våre handlinger på nett. Så i grunnen lærer vi opp maskinene til å gjøre oss overflødige.

For maskinene er ute etter mønstre. Datamaskiner kan nå gjenkjenne deg på gangen etter 7 skritt. Etter tre timer med tasting kan maskiner predikere hva du skriver.  Dersom maskinene har fire tids- og lokasjonsdata om deg vet de hvem du er.  Det er vanskelig å være anonym i vår gjennomdigitaliserte verden.  Maskinene kan for eksempel stille depresjonsdiagnose før du selv vet at du er deprimert.  Hvordan gjør den det?  Den leter etter mønstre og basert på avvik fra mønstrene stiller den diagnose. Når du er bipolar eller begynner å bli deprimert endrer du tastemønsteret ditt.

Det er i dag helt umulig å være anonym på nettet. Det deles masse informasjon om deg uten at du selv deler denne informasjonen: hvor du bor, kredittinformasjon, hvilke skoler du har gått på, hvor du er født, bare for å nevne noe.

All informasjon som har vært på papir vil bli digital, så selv om du er død er din informasjon på nett.  Bare prøv slektsforskning.

All denne informasjonen i kombinasjon med sosiale medier blir kraftfylt.

Og denne informasjonen kan bli brukt mot deg.  All informasjonen du deler i dag og i morgen kan bli brukt mot deg senere.   Dette er ett av de vanskelige områdene i samfunnet for vi har ikke funnet metoder for å forebygge.

Det viser seg også at det er umulig å slette gamle data. I dag er personlige data uregulert.  Det amerikanske synet er at disse dataene er det fritt å selge. Det europeiske synet er at de er privat eiendom.  Det kinesiske snakket jeg om i forrige blogginnlegg.

Så vi har en mismatch mellom våre RL/analoge liv og våre digitale liv.  EU har prøvd med GDPR å minske dette gapet, men lovgivningen går senere enn den teknologiske utviklingen.

Men hva om vi istedet for å parallellforskyve våre løsninger for industrisamfunnets analoge univers over i informasjonssamfunnets digitale tenkte helt nytt?  Fikk nye økonomiske modeller?  Det er forslaget til Posner og Weil i deres bok Radical Markets. At vi sluttet å være plattformenes livegne og istedet fikk betalt for den merverdien vi skapte for teknologiselskapene.  Som gjorde at alle brukerne fikk ta del i verdiskapningen de var med på? Hvordan ville personlige data da behandles?  Hva ville det bety for verdensøkonomien?  I dag er det større avstand mellom verdens rikeste og de fattige enn det var mellom tsaren og de fattige bøndene i Russland.  Og de blir bare rikere og rikere.  I fjor tjente verdens milliardærer så mye at de kunne utryddet verdens fattigdom 7 ganger.  Hva vil det bety om den utviklingen fortsetter? Er det bærekraftig? I følge Oxfarm er det ikke et sunnhetstegn:

“The billionaire boom is not a sign of a thriving economy but a symptom of a failing economic system,” said Winnie Byanyima, executive director of Oxfam International. “The people who make our clothes, assemble our phones and grow our food are being exploited.”

Jeff Bezos, Amazon, er alene verdt 150 milliarder dollar, og økte formuen sin i fjor med mer enn 33 milliarder dollar. Bezos alene sitter på større verdier enn mange lands aksjekapital.

Den digitale omveltningen samfunnet vårt går fort, og det er tydelig at utfordringene er på mange plan. Hvordan forholder vi oss til en verden hvor enkeltpersoner sitter på større verdier enn nasjonalstater?  Hvor en stadig rikere elite eier en stadig større andel ressursene?  Hvor våre data er blitt en vare i et fritt marked?  Hvor andre blir rike på informasjon om deg og meg? Vil vi i fremtiden fortsette å gi fra oss personlig informasjon vederlagsfritt? Kan denne forskjellen mellom verdens rikeste og resten fortsette?

Hvorfor kjøpte jeg ikke en iWatch?

I mai var jeg i Palo Alto og selvsagt var jeg innom Apple Store. For en geek som meg er det som å komme inn i en godtebutikk. Selvsagt siklet jeg over Apples nye vidunder: iWatch. Jeg skal innrømme at fristelsen til å kjøpe denne dingsen var stor. De lekreste modellen hadde selvsagt noen sinnsyke priser,. Selvom grunnmodellene var dyr, var de overkommelig.  Etter å ha siklet over de ulike utgavene en stund og sjekket ut mange kule funksjoner valgte jeg likevel å stå over. Hardt valg, men likevel.

Hvorfor gjorde jeg det?

Svaret er like enkelt som det er vanskelig. Det kan summeres opp i ett ord:

Personvern. 

Selv om jeg digger all funksjonaliteten i den nye epleklokken, er jeg kommet til et metningspunkt med hensyn til hvor mye data jeg vil at internettgigantene skal samle om meg.  Jeg vet at det samles en rekke data om meg gjennom min nettaktivitet på sosiale medier og min internettbruk. Jeg vet at min telefon samler mer data om meg enn jeg setter pris på. Men jeg kan hvis jeg vil legge fra meg pc og telefon og være relativt anonym. En klokke som sitter på armen din, kanskje 24/7 fordi du også vil samle søvndata.  Som alltid vet hva du gjør, hvor du er, hvem du snakker med, hva du søker på nettet, og hvor ett selskap systematisk samler disse dataene som er fullstendig utenfor din kontroll, utenfor demokratisk kontroll. Nei, det ble for mye for meg. Ikke det at jeg lever et liv som er så spennende.  Likevel vil jeg ikke overvåkes 24/7. Jeg vet ikke hvilke konsekvenser disse dataene kan få og hvordan de brukes.

Dersom de store selskapene ikke viser mer hensyn til den enkeltes personvern og personopplysninger tror jeg nok flere vil tenke som meg, og styre unna disse nye verktøyene.  Edward Snowden har vist oss at viljen til overvåkning er enorm. Hvordan data kan settes sammen og brukes utenfor kontekst er uendelig, og uforutsigbar.  Eksempelet hvor et fitbit-armbånd ble brukt til å avvise voldtektsanklager er ett slikt eksempel. Nå skal ingen komme med urettmessige voldtektsanklager, det er en alvorlig beskyldning, men hva med forsikringsselskaper som vil ha tilgang på disse datene? Eller arbeidsgivere? Mange har nok friskt i minnet "husreglene" ved Haugerud skole hvor ett av kravene var:

Fritiden må disponeres slik at den ikke går ut over arbeidsinnsats og humør.

Tenk om arbeidsgiver av en eller annen grunn ikke er fornøyd og ber om data fra dine dingser som viser at du ikke har tilbragt din fritid etter arbeidsgivers ønske/forgodtbefinnende?  Hvilke konsekvenser kan dette da få for deg? Ønsker vi et slikt A4-samfunn?

Vi bør nok løfte disse problemstillingene frem og se på hvordan alle disse datane skal forvaltes.  Kunnskap er makt, og aldri har enkeltaktører sittet på mer kunnskap om hver enkelt av oss. Kunnskap og makt er også ansvar - hvem tar dette ansvaret?

Og ja, jeg har fremdeles lyst på en.....


UPDATE:
Kanskje flere som tenker som meg? Apple's Lack of Sales Data Raises Flags About Demand for Watch

Skolebror ser deg - om personvern i skolen.

På godt newnorsk heter det at "there is no such thing as a free lunch", og sjelden er vel det mer treffende enn i tilfellet Facebook. I god markedsføringstankegang lever de etter mottoet at er du ikke kunden, så er du varen. På Facebook er du så definitivt varen, og Facebook behandler deg deretter. Folk er av den oppfatning at de kan styre sin informasjon på Facebook, men der tar de feil.  Jeg tror at når det gjelder Facebook faller de i samme kategori som Apple: jeg liker produktet, men ikke firmaet.

Facebook har utviklet en plattform med mye god funksjonalitet, men den har dimensjoner av ufrivillig "oversharing". Dette er en stor utfordring ettersom Facebook begynner å få en dominerende plass i medielandskapet. Stadig flere lærere oppdager for eksempel at Facebook er et glimrende verktøy til bruk i undervisningen og i kommunikasjon med elever og foreldre. Problemet med Facebook er at det er er komersielt selskap med en rå og kynisk innstilling til sine brukere. Alle tastetrykk du foretar registrerer de.   Dette er ikke noe problem om brukerne vet og forstår hva de begir seg ut på, men de færreste brukere vet dette, og Facebook endrer brukervilkårene slik det passer dem.  Facebook er (i likhet med mange andre sosiale nettsamfunn) som Hotel California: "you can check out any time you like, but you can never leave". Det dukker stadig opp nye "funksjonaliteter", slik som at Facebook vil vite hvorfor du ikke publiserte de oppdateringene du begynte på, eller at de kan ta opp lyd og bilde fra telefonen din uten at du er klar over det.

En annen funksjonalitet er at de deler dine opplysninger med andre nettsteder, uten at du har gitt tillatelse til dette.  For eksempel ser det slik ut på de flestes Facebook-konto:

Her vil Facebook dele brukernes opplysninger med diverse nettsteder selv om de aldri har besøkt eller gitt tillatelse til å ha tilgang til opplysninger. Med hvilken rett gir Facebook sine partnere tilgang til brukernes opplysninger? Dette står med standard innstilling: tillat. Brukerne må aktivt inn og deaktivere funksjonene, men foreløpig er denne funksjonen inaktiv i Norge.  Dette understreker problemet med Facebook - en må hele tiden passe på privacy-settingene.


Innen utdanning blir dette enda mer problematisk: ivaretar Facebook de personvernshensyn utdanning er forpliktet til å ivareta?  Innen utdanningssystemet er det strenge regler for lagring og formidling av persondata.  Når utdannere tar i bruk Facebook som en arena for læring og samhandling er det i tråd med de jurdiske forpliktelser til personvern som utdanningsinstitusjonene er underlagt? Er det forskjell på elever/studenter som er over/under myndig alder? Må skolene ha samtykke fra foreldre/verge for å kommunisere med elever på Facebook?

Hvor kommer det offentlige inn her? Har offentlige myndigheter/skoleeier noe ansvar/forpliktelse i forhold til disse arenaene? I en digital tidsalder hvordan forholder vi oss til de ulike plattformene? Hvor er jussen? Hva skal lagres, av hvem, for hvem? Hvem eier dataene, og hvem bestemmer bruk og evt sletting? I debatten om ikt i skolen bør ikke disse temaene være sentrale? Har lærere som ikke bruker ikt i undervisningen kompetanse til å forholde seg til disse spørsmålene? Oppdrar vi våre elever til å forholde seg til disse spørsmålene på en god og konstruktiv måte?  Er vi naiv i vår omgang med våre persondata? Jeg snakket om Apples nye iphone med en taxisjåfør fra Somalia.  Han likte ikke fingeravtrykk-id´en deres. I teorien en god idé, for det gir beskyttelse mot tyveri, men Apple samler samtidig fingeravtrykk fra hele verdens befolkning.  Er det greit? Hvem eier og bruker de dataene? Taxisjåføren ville ikke ha iphone, fordi han så det som et overvåkningsverktøy.

Det sies at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og dette er et vanskelig farvann. Det gode kan bli sin egen verste fiende. Like lite som en kan skjerme elevene mot disse sosiale mediene, like viktig er det å være obs på utfordringene bruk av disse arenaene medfører. Like galt som det blir å forby dem for å beskytte våre elever og personopplysninger blir det å ukritisk la dem bli en del av undervisningstilbudet. Det ene er at de er en del av vår hverdag, det andre er at fullgode alternativer finnes ikke. Sosiale medier er kommet for å bli.  Å lære å forholde seg til dem og bruke dem på en god måte er en viktig kompetanse i dagens samfunn, men hvem bestemmer spillereglene?  Det enkelte selskap som leverer disse tilbudene eller fellesskapet? Er det slik at fordi de er grenseoverskridenede at de kan omgå det sivile lovverk som regulerer de andre sider ved vårt sosiale liv? Skal mydigheter holde dem i sjakk eller er det overlatt til hver enkelt av oss?

http://www.zdnet.com/blog/igeneration/facebook-not-so-secretly-records-your-stalking-habits/12297
http://www.pcr-online.biz/news/read/facebook-to-record-search-history/029223
http://www.slate.com/articles/technology/future_tense/2013/12/facebook_self_censorship_what_happens_to_the_posts_you_don_t_publish.html
http://www.stuartwilde.com/2013/01/facebook-new-app-update-let-them-record-sound-video-from-your-phone-at-any-time-without-your-consent/
http://www.abovetopsecret.com/forum/thread919249/pg1
http://crisisboom.com/2013/01/19/facebook-new-app-update-let-them-record-sound-video-from-your-phone-at-any-time-without-your-consent/
http://rt.com/usa/facebook-tracks-everything-written-posted-394/
http://www.washingtonpost.com/lifestyle/style/mark-zuckerbergs-theory-of-privacy/2014/02/03/2c1d780a-8cea-11e3-95dd-36ff657a4dae_story.html
http://zuckerbergfiles.org/

Privacy is history - og er det i så fall en bra ting?

I følge Mark Zucherberg, grunnlegger av nettsamfunnet Facebook, er privatsfæren en saga blott. Alt er offentlig og delbart, og han tjener seg søkkrik på det. Likevel har han trekt sin egen profil tilbake fra Google+, og vil ikke være så offentlig.

I USA har 97% av alle foreldre som er på Facebook, og som har barn under ett år, lagt ut bilder av dem på nett, leste jeg for ikke så lenge siden (klarer ikke huske hvor jeg leste det, og arkiverte ikke siden), men ut fra min egen vennekrets på nettsamfunnet er nok tallene tilsvarende. Klart en vil dele gleden over den nye verdensborgeren. Det skorter ikke på advarende røster: ikke legg ut bilder av barna de kan misbrukes, eller at barna ikke selv kan styre sitt nettliv og historie når foreldrene villig vekk deler små og store minner. Ikke alt den unge poden synes er like hyggelig.

Internett har sine sider, gode og dårlige, spesielt sosial web. For som Zucherberg så riktig sier så viskes skillene mellom vår private sfære og vår offentlige sfære ut. Samtaler på veggen på Facebook kan bli nokså privat, selvom alle vennene ser den, slik kan og dialoger på twitter bli. Hvor går skillet mellom privat og personlig? Som enhver offentlig person vet, kan utsagn tatt ut av kontekst bli oppfattet fryktelig feil, og hva med ironi, eller en dårlig spøk? Som Piet Hein sier: "den som tar spøk kun for spøk, og alvor kun alvorlig, har skjønt begge deler like dårlig."

Hva med blogger? Mange skriver svært personlige ting på bloggene sine, ting de kanskje i ettertid ikke helt hadde ønsket de delte, men delt er delt. Vi er alle mennesker, med gode og mindre gode dager, gode perioder og mindre gode perioder. Vi går gjennom livskriser: kjærlighetssorg, depresjon, sykdom, tap av kjære, konflikter, midtlivskrise, ja, listen er lang. Spesielt når en er ung og ikke helt har funnet seg selv, kan en si og gjøre mye rart. En kan og endre politisk syn, tro, eller andre grunnleggende verdier og holdninger. Vi vet jo at kanskje spesielt unge jenter i sin søken etter anerkjennelse og oppmerksomhet kan legge ut obskøne bilder av seg selv. Ungdom i ungdomsopprør kan bli ganske så heftig.

Hva er så poenget mitt? I denne verden hvor vår "fasade" svinner, og en drar med seg fortiden, er det viktig å være raus. Det er viktig å forstå at levde liv er levd, folk endrer seg, går videre og gjør dumme ting. Selvom en i en setting gjør og sier dumme ting, betyr det ikke at en er uegnet i andre sammenhenger. For noen år tilbake, i den tiden vi drev og sendte artige eposter til hverandre fikk jeg en tankevekkende en: spørsmålet var: hvem vil du ha til president/ statsminister: en som har ett tungt alkoholforbruk og en del andre laster, jeg husker ikke, en som er funksjonshemmet og har hatt mange sidesprang, eller en som er trofast, kristen avholdsmann? Ut fra dagens moralkodeks skulle vel svaret gi seg selv, til en får vite at det dreier seg om Churchill, Roosevelt og Hitler. Vi vet alle hvilke statsledere de ulike var.

Dette skriver jeg fordi? Fordi vi må selvsagt tenke oss om hvordan vi opptrer i det offentlige rom, men når det blir mindre og det private større, og en ikke kan legge fortid og tabber død skremmer slike ting som dette meg:

Social Media History Becomes A New Job Hurdle

At potensielle jobbsøkeres sosiale mediahistorie skal gås over med lupe, og tabber skal ødelegge fremtiden deres. Dersom handlingsrommet blir mindre og mindre hva gjør det med samfunnet vårt? Når en ikke blir kvitt eksen fordi en er så ved sammen i sosiale medier, når en flytter til en ny plass, men venner og historie følger med på lasset gjennom digitale nettverk, når tabber og uheldige utsagn forever er bevart i cyberspace, har vi da rett til å bruke fortiden mot noen i en jobbsøkersituasjon? Dette er for meg viktige spørsmål, ikke bare etisk, men og juridisk. Hvilken informasjon har en arbeidsgiver rett til å søke og evt bruke om/mot en potensiell arbeidstaker? Hva gjør det med oss å ikke kunne legge fortiden bak oss?

I det gamle bygdesamfunnet levde tabber, rykter og fortid videre i beste velgående, og på grunn av liten mobilitet, både sosialt og geografisk led mange under det, ofte i generasjoner. I industrisamfunnet har det vært mulig i større grad å la fortid ligge. Noen har styrke og ressurser til å heve seg over slike tabber, andre er mye mer sårbare. I noen perioder i livet vårt klarer vi å ta de slag som eventuelt måtte komme, i andre perioder ikke. Er det snoking å saumfare jobsøkeres sosiale medier historie? Er det overtramp? Skal unge mennesker stoppes på vei inn i yrkeslivet fordi de har vært naive, korttenkte og "dumme"? Vil vi bare ha "feilfrie" mennesker?

Ja, samfunnet er i endring, på veldig mange måter. Vi må opptre med klokskap, selvom noe er mulig er det ikke sikkert det er riktig. Dette er et tema som det kanskje bør brukes mer tid på - etikk og jus.

Det digitale utopia eller dystopia?

Det er ikke ofte jeg skriver innlegg her som er relatert til jobben min som prosjektleder for Den digitale skole, men jeg gjør her et unntak. Bakgrunnen er faktisk en utfordring fra min sjef, Opplæringsdirektøren, om å skrive noe her om et emne jeg tok opp på et møte.

Prosjektet Den digitale skole er et treårig prosjekt, som nå er inne i sitt siste halvår. Fra høsten av er planen at prosjektet skal inn i drift, og i den sammenhengen ser vi nå på utfordringer fremover og strukturer for å møte disse. Det er et stort og komplekst felt, med mange fasetter som griper inn i det meste vi gjør. Det er helt tydelig at det er mye sannhet i at først former vi teknologien, deretter former teknologien oss.

Prosjektet Den digitale skole har stått på tre bein: infrastruktur, kompetanse og innhold. Den “enkle” biten er infrastruktur. Konkrete, målbare enheter som har klare rammer og klare mål. Når infrastrukturen er vellykket innført er den mer eller mindre “usynlig”, vi tenker ikke over at den er der, forventer at den fungerer og den danner et grunnlag for våre handlinger og samhandling. Vi tenker kun over den når den ikke fungerer.

Når infrastrukturen er på plass er det viktig at der er adekvat kompetanse til å bruke disse verktøyene. Brukerne må bli fortrolig med verktøy og arbeidsmåter knyttet til bruk og muligheter. Hva som er digital kompetanse er ikke umiddelbart intuitivt. ITU definerer det som “kunnskaper, ferdigheter og holdninger”. Men hva er kunnskaper, hva er ferdigheter og hva er holdninger? Når lærere ønsker å stenge tilgang til sosiale nettsteder som Twitter og Facebook, har de da tilstrekkelig kunnskap, kompetanse og informasjon til å foreta et kvalifisert valg i forhold til hvilke konsekvenser en slik stengning innebærer, eller er det et forsøk på å bevare status quo? De som ivrer for stengning er det dem som selv aktivt benytter disse nettstedene? Er de noe mer enn passive observatører i den grad de er inne, eller er det dem som selv er en aktiv del av universet og kan sies å kjenne noen av de muligheter og begrensninger nettet gir, eller er det dem som i liten eller ingen grad har erfaringer med dette universet? Dette er en diskusjon som egner seg for et eget blogginnlegg, eller flere, og jeg kommer nok tilbake, men er ikke fokuset nå.

For etterhvert som kompetansen stiger kommer etterspørselen etter innhold, innhold som utnytter de mulighetene verktøyene gir og som er av god kvalitet. Min erfaring er at dette er en trappetrinnsutvikling. Først må infrastruktur på plass, så kommer behovet for kompetanse og etterhvert innhold (selvom dette selvsagt og er parallelle prosesser, som er i kronisk utvikling).

Jeg så det veldig tydelig på BETT i år. Mens det tidligere år har vært et sterkt fokus på duppeditter, hadde det i år eksplodert med spennende innhold. Det meste av dette var selvsagt engelskspråklig, men oversettersystemene på nett blir etterhvert så gode at de språklige barriærene overskrides. Hva vil det bety for læremiddelsituasjonen i skolene? Hvilke utfordringer vil det gi lærere og elever, når de ikke lengre bare forholder seg til et nasjonalt læremiddelmarked, men et globalt?

Opplæringsdirektøren omtaler gjerne meg og mine meningsfeller i en vennskapelig tone som yppersteprestene i dette universet. Vi ser konturer at et nytt og spennende land, med mange muligheter. Litt uerbødig kan en kanskje fremstille det som om “we have been on the mountaintop”. Men har vi det? og i så fall, hvor mye kan en se fra denne fjelltoppen. Er vi for naive i vår omgang med muligheter? Vi beskylder ofte dem som vi opplever som “teknolgiske sinker” og motkrefter for å henge fast i en forgangen tid og tolke verden og teknologien på bakgrunn av industrisamfunnets modeller og tankesett. Selv har jeg sagt ved flere anledninger at pc’er inn i et klasserom med bussmodell, formidlingspedagogikk, reproduktivt kunnskapssyn, tradisjonell lærer-elev rolle, og et 1-tallsparadigme, er et fremmedelement. Dette fordi denne rammen ikke er konstruert for kommunikasjon ut av klasserommet eller tilgang på ubegrenset informasjon. Lærereren fungerer som en gatekeeper for læring, kunnskap og informasjon, pc’er og internett utfordrer dette.

Men selvom vi ser nye muligheter, er vi likevel offer for det vi beskylder andre for: tolker fremtiden på bakgrunn av våre egne bakhodemodeller, som vi er blitt preget med gjennom en oppvekst i industrisamfunnet? Meaning:

Innhold!

Krigen om innhold på nett er i full gang. Vi kjenner fildelingsproblematikken, musikkindustrien som kjemper mot digitale pirater. Innen skoleverket utfordres nå forlagenes hegemoni gjennom fylkeskommunenes satsing på Nasjonal Digital Læringsarena. Bokbransjen pustes endelig i nakken av iPad, Kindle, lesebrett i ulike varianter og tabletPC’er. Amazon selger flere digitale bøker enn trykte utgaver. Der foregår en rekke prosjekter for å digitalisere, og dermed tilgjengeliggjøre trykt innhold. Vi ser for oss et utopia hvor all verdens informasjon er et tasterykk unna, og hvor den lille mann og kvinne får ny makt på bekostning av store kommersielle aktører. Godeste Karl Marx (som ser ut til å få en ny renesanse i tolkningen av de prosesser som skjer nå ved utgangen av industrisamfunnet) hevdet at arbeiderne først ville få reell makt og autonomi når de eide produksjonsmidlene. Vel, når den enkeltes kunnskap og kompetanse er produksjonsmidlene, vil vel den enkelte arbeider være “fri” fra utbytting fra arbeidsgiver, og andre kommersielle aktører?

Tja,……

Eiendomsrett!

Hvem eier den digitaliserte informasjonen?

Her er et område som det bør settes sterkt søkelys på, som bør debatteres, som er gjenstand for viktige politiske valg og som krever høy kompetanse. Valg som fattes her er som en Pandoras eske, ikke lett å reversere igangsatte prosesser.

Vi har et noe industrisamfunnspregete syn på eiendomsrett, det gir oss enighet om en del lovregler og kjøreregler, som ikke helt passer i en tid med helt nye teknologiske muligheter. Fra legemiddelindustrien har vi problemstillingen med patent på liv og gener. Dersom jeg gir en spyttprøve til et legemiddelselskap, og det viser seg at jeg har et sjeldent gen, kan da legemiddelsalskapet ta patent på mitt gen? Eier jeg mitt gen, ev. rettighetene til det? Dersom et legemiddelselskap finner gener/kjemiske stoffer i Amazonas jungel, kan de da ta panent på vår felles naturarv? Kan de begrense andres bruk av disse stoffene? De samme problemstillingene dukker faktisk opp når innhold, tanker, kunnskaper og informasjon digitaliseres. Hvem eier tankene, kunnskapen og informasjonen jeg produserer og digitaliserer? Jeg, arbeidsgiver, alle, ingen? Er det forskjell på det jeg produserer i “arbeidstiden” (hvordan den nå defineres") og “fritiden”. Hva innebærer egentlig CC?

I kampen mellom opphavsrett og frihet, taper gjerne friheten. Når alt blir digitalisert, kan “alt” spores. Tanken er fri, men ikke det digitale uttrykk. Det er gjenstand for opphavsrett. Er vi som jobber med dette feltet våken nok? Hvem angår dette? Hvem skal ta valgene. Hvilken kompetanse trenger vi for å vurdere dette. Hvem skal bestemme?

Dette er noen rotete tanker en søndagskveld om et stort og vanskelig tema. Det digitale univers åpner for mange flotte muligheter, men der er sterke krefter som jobber for et lovverk som ødelegger det potensialet som ligger her. Min tilnærming til nettet er faktisk litt anarkistisk. Jeg tror at mye av den nyvinniningen og krativiteten vi har sett skyldes fraværet av lover, regler, reguleringer, som har muliggjort prøving, feiling, eksperimentering. Jeg er redd for at dersom dette blir for gjennomregulert vil vi miste mye av potensialet, og faren for monopolisering, begrensninger og manglende nyskapning er tilstede. Et lovverk og rettighetsregime som vil kriminalisere kreativitet vil bli et tap for oss alle.

Elevenes personvern – hva med det?

Skolen blir i stadig større grad underlagt lover og forskrifter og det er mye fokus på eleven rettigheter, – rett til undervisning, rett til vurdering, rett til læremidler, etc.  Det er og et økende fokus på de foresattes rettigheter og medvirkning i forhold til skolen. Det stilles økende krav til dokumentasjon i skolen. 

Den digitale skole stiller skolen overfor mange utfordringer, da mange lærere føler at digitale verktøy fratar dem opplevd kontroll i klasserommet og læringssituasjonen. Atter andre synes det er spennende og utfordrende med alle de mulighetene som åpner seg, men de er litt usikre på farvannet. Er det forsvarlig å sende elevene ut på nettet uten kontroll?

I dette farvannet synes mange det er godt med de mulighetene for kontroll, innsyn og dokumentasjon det digitale univers gir muligheter for. Det er veldig fristende å ta i bruk mange av de verktøy som tilbys, samtidig som det er fristende å åpne for mange ulike innsyns- og delingsmuligheter. 

Det mange ikke har sterk nok bevissthet om, eller nok kunnskap om er elevenes personvernrettigheter. Mange av de lure, og godt internderte, mulighetene kan komme i konflikt med elevenes personvernrettigheter.  Dette blir i økende grad en problemstilling i Den digitale skolen.

Tommy Tranvik og Dag Wiese Schartum ved Avdeling for forvaltningsinformatikk ved Universitetet i Oslo kartlegger og beskriver konkrete personvernspørsmål som aktører innen opplæring opplever som problematiske eller utfordrende, og har i den sammenheng opprettet nettstedet Personvernskolen.no .  Målet er at de skal bygge en solid kunnskapsbasis om personvernutfordringer i grunnskole og videregående skole.  Dette kan kanskje bli en kilde til hjelp for lærere, skoleledere, foresatte og elever?

Internett og storebror.

Iet tidligere innlegg refererte jeg fra et foredrag om hvordan nettet kan prukes for å påvirke handlinger og holdninger. Nettet blir ofte fremhevet som en demokratiserende kraft, først og fremst i totalitære regimer, og valget i Iran, og det Twitter-opprøret som kom i den forbindelse, fremheves som et eksempel.  Evgeny Morozov utfordrer denne utbredte oppfatningen ved å vise til hvordan totalitære regimer kan bruke den såkalte åpenheten til å oppnå stikk motsatt effekt. Absolutt synspunkter som er verdt å ta med seg i den videre debatten. Som de sier: “veien til helvete er brolagt med gode intensjoner”. Og som Mushtaq sa: du blir lurt hver dag, statistisk blir du kompromitert 10 ganger hver dag.

Tankens makt i informasjonssamfunnet.

Dr. Intell. S. Mushtaq: Den digitale hverdagen i praksis

Digital Oppvekst, StatPed Vest, 30.10.2009

SecVest hadde 29. september en konferanse, Digital Oppvekst, om digital sikkerhet.  Konferansen hadde mange gode foredragsholdere som snakket om interessante og relevante temaer, som ofte blir litt glemt eller oversett i debatten om nett og nettbruk. Jeg vil her ta for meg ett av foredragene og referere fra det. Mest fordi denne vinklingen skiller seg litt fra de tradisjonelle foredragene om “farer” på nett.  Foredragsholder var Suhail Mushtaq, som er rådgiver innen datasikkerhet. Mushtaq  snakket om sikkerhet i informasjonssamfunnet og  psykologisk sikkerhet: hva er informasjonssamfunnet, hvem kontakter en, hva skjer der ute.

Målet med foredraget var å bevisstgjøre hvordan informasjonssamfunnet benyttes som  ulike instrument av ulike aktører til å nå sine mål uavhengig av målets aktverdighet. Hvordan forskjellige typer aktører med enkle midler kan nå inn til den mennesklige psyke ved hjelp av forskjellige teknologiske virkemidler. Utgangspunktet for foredraget var at i dagens samfunn er de harde verdier irrelevant, målet er å ha psykisk kontroll, det vil si at dersom noen kan kontrollere dine tanker kan de og kontrollere dine handlinger.   Han viste til konkrete eksempler på hvordan teknologien hadde blitt brukt, og kunne brukes, til å kontrollere dine og/eller samfunnets handlinger og oppfatninger.  Problemstillingen og utfordringen var: dersom vi med et voksent intellekt lar oss manipulere i informasjonssamfunnet, hvilket forsvar har da våre barn når de beveger seg ut i det samme digitale universet? Mushtaq’s utfordring var imidlertid ikke å “skremme” barn og unge vekk fra nett, tvert i mot, men å være veldig kildekritisk, og benytte seg av mange ulike kilder.

Så til en stikkordspreget “kortversjon” av foredraget: 

For å ivareta deg eller ditt barns sikkerhet/integritet/ selvstendighet i informasjonssamfunnet/nettverkssamfunnet er det tre faktorer som må være oppfylt – ellers vil du og dine på en eller annen måte bli kompromitert/manipulert.

Fysisk sikkerhet

Psykologisk sikkerhet

Digital sikkerhet

Statistisk blir en kompromitert ca 10 ganger pr. dag

Husk i den fysiske verden kan en unngå risiko, slik er det og i den digitale. Hvilke forsvarsmekanismer har barna?

Informasjonsdomenet består av ulike arenaer: landdomene, luftdomene, sjødomenet, verdensromdomenet.

Alle har mobiltlf i dag. Avhengighet gjør en sårbar. Mustad viste hvordan mobiltelefoner kan manipuleres – skummelt, kan ikke være sikkert at avsender er den som kommer opp som avsender. Psykologi blandet med teknologi –> psykologisk krigføring. Mustad viste til konkrete eksempler fra Bærum, hvor barn har fått meldinger som tilsynelstende er fra foreldrende, men reelt er fra andre, tullesms’er.  Andre kan ta kontroll over mobiltelefonen din, og styre komunikasjonen fra mobiltelefonen, uten at du er klar over det. Mushtaq stilte følgende retoriske spørsmål: når du leser epost hvordan vet du at den eposten er fra vedkommende?

Metodisk tilnærming: hvorfor er denne påvirkningen så effektivt det samfunnet vi lever i? Det som gjør at vi er utsatt for manipulasjon (feil sannhetsdefinering) i dagens samfunn ligger i informasjonssamfunnets natur:

hurtighet, anonymitet, kostnad, kommunikasjon: dette gjør manipulasjon svært effektivt. Vi bruker svært lite tid på informasjonsstrømmen.

Hva er den viktigste enkeltfaktoren i ditt liv: kommunikasjon!! Vi kan ikke eksistere uten kommunikasjon, helt fundamentalt å kunne kommunisere og motta komunikasjon. Fravær av kommunikasjon blir lett en utfordring.

Hvordan vi forholder oss til den informasjonen vi mottar? Vi gjør det vi får beskjed om; autoritet: jo mer autoritet jeg kan legge bak budskapet, jo raskere får jeg det gjennom.

Hver dag er det noen som forteller oss et budskap, og etterhvert blir det sånn; autoritetene er mange: skole, foreldre, andre. Når sannhetene bygges opp baserer vitenskapene seg på det, og dermed er det slik.

Eksempel på informasjonsoperasjon: farge på kjøkkenet: beige, ikke mange maler kjøkkenet beige, men endres navnet på fargen til: ørkensand, månestøv, kaffe latte, blir den plutselig revet vekk i butikkene.

Informasjonssamfunnet endrer kompetansekravene: 1940 – en måtte vite,  2000- trenger ikke vite, det viktigste er å vite hvordan en søker frem info

Sannhet: man kan se mennesket som en avansert programmerbar enhet.  Det er input fra dine sensorer som du  baserer livet ditt på, og avgjør hva vi opfatter som en sannhet. Disse sensoerene er lukt, syn, hørsel, smak, følelse : kan disse sansene bli manipulert?

Viste noen bilder og hvor lett det var å endre virkelighetsoppfatningen hos folk:  være overbevisende nok , være i en gruppe, da er det lettere å overbevise noen, alltid noen i gruppen som lar seg overbevise.  Brukte sko-eksempelet fra Life of Brian. Ett og samme budskap vil oppfattes ulikt avhengig av miljø.  Informasjon er preget av og blir tolket på bakgrunn av avsender, budskap, autoritet, formidling. Klær/uttrykk/kroppspråk: eksempler på formidling

Han snakket videre psykologisk sikkerhet med fokus på politikk: krigen i Irak var eksempel: hva gjorde dere når krigen i Irak startet: ikke noe fornuftig, fordi vi hadde fått beskjed i to år om å ikke gjøre noe: det kommer en krig, du vet bare ikke når.  Brukte to år på forberede befolkningen om at det kommer en krig og når den kommer er du mentalt forberedt og stiller få spørsmål. Mushtaq nevnte og Den kalde krigen: atomangrep fra Russland: folk trodde på at  det sikreste stedet under et atomangrep var under et bord: kjøkkenbordet eller pulten. Dette trodde folk helt frem til 1976 – var den billigste måten å sikre på fordi det ikke var nok tilfluktsrom.  Viser og til jordskjelvsanbefalinger om å stå i døråpninger ved jordskjelv. Mushtaq stilte spørsmålet:  har dere sett noen søte terrorister noen gang? Viste tilsvarende bilder av søte, uskyldige soldater: bevisst billedkommunikasjon.

Ved å se det riktige bildet kan en fremprovosere de riktige tangentene.

I forhold til psykologisk sikkerhet knyttet til religion ble det vist til paven: kondomer hjelper ikke mot aids-epedemien.

Mushtaq snakket om hvordan vi blir utsatt for bevisst informasjonpåvirkning: Nyhetsbyrået newswire.com er et nyhetsbyrå hvor alle som har et budskap de vil formidle kan gå til, så lager Newswire en sak av det og sender det ut til pressen. De garanterer at det kommer på trykk. 60% av stoffet som distribueres på de største mediekanalene er styrt informasjon: tredjepart som styrer informasjonen du leser: stat, offentlig, kommersielt.  Annonseinntekter er gått ned fordi det er beste er å lage redaksjonelt stoff av informasjonen.  Byråene lager pakker til journalistene, gir journalisten eksklusivitet, garantert kommer på førstesiden på f.eks VG. (Mushtaq har selv laget slike pakker). Et godt eksempel er fra Irak-krigen: i stedet for å ha journalistene mot seg, hadde amerikanerne dem med seg, journalistene som en del av platoonen, hvor mye hørte vi om den andre siden: ingenting.

Snakket om Fyllaboken: offisiell gjestebok for Bærumsungdommen. Når foreldrene ble gjort oppmerksomme på den, ble alt som var åpent  flyttet til spaces: skjult.

Hvordan er normaliteten hvis man skal bli sammen i dag, fra ungdomsskolen og oppover: mobiltlf og kamera. Sender bilder til hverandre, når forholdet tar slutt har den andre mange bilder av deg.  Ungdommene operere i lukkete nettverk, hvor mye skjer. Trusselen er at de kan stenge deg ute fra gruppen, og tar fra deg det sosiale livet ditt.  De unge er villig til å gjøre ganske mye for ikke å bli stengt ute av fellesskapet.

Andre personer kan på en veldig enkel måte definere en sannhet for deg. Kildekritikk – mer enn et godt mottatt budskap (mer enn å se på kildene, må og se på budskapet, hva er det som faktisk står her).

Barn og unge er godtroende og påvirkelige.

Nysgjerrighet – god inngangspunkt til sikker nettbruk

Fysisk aktivitet – hva gjør du for barna rent konkret

Vær åpen – din oppgave er å rettlede barna med å forstå ulike standpunkter og ståsteder – det vil gi dem en fordel i det samfunnet de skal operere i

Mange vil kontrollere informasjonen, mange tror at de kan kontrollere ved å stenge, men saken er den at ved å stenge mister en kontrollen. 

Du blir lurt hver dag, pga 5 sanser, 60% av info er styrt info

Så lenge du har kontroll i informasjonsdomenet, kontrollerer du alle de andre domenene.

Connected

Internett, sosial web, informasjon, kommunikasjon, samhandling – selvfølgelige aspekter ved det sosiale liv i det 21. århundre.  Likevel går debatten friskt om vi skal stenge for sosial web i skolen eller ikke. Jeg er tydelig på hva jeg mener.  Jeg mener det sender et helt feil signal til de unge om skolen skal være et sted hvor de læres opp til å bli overvåket og stengt ute, og hvor vi sosialiserer vekk deres sunne kritiske sans til overvåkning, stenging, sensur, kreativitet, etc. I denne debatten kommer det frem hvor sterk kontrollaspektet er i skolen som system, for fokus er på fusk og manglende kontroll.  Andre mer fundamentale verdier viker på fagets alter. Vil vi at skolen skal ha samme politikk som regimer vi ikke liker å sammenligne oss med?  På samme måte som demokrati gjør vondt fordi vi må akseptere ytringer vi ikke liker, gjør åpenhet i skolen vondt fordi det skaper utfordringer for det regimet som hersker i skolen i dag.

Internett, åpenhet, sosial web – høres greit ut, men er forførende, og vanskelig.  Er som en Pandoras eske, hvor prosessen er irreversibel. Jan Omdahl har en tankevekkende kommentar til synlighet på nett, hvor han sier at det som gjør deg søkbar gjør deg sårbar. Det blir ofte sagt at dersom en ikke finner noe på deg når du googles er du “ingen”, og at det er negativt, f.eks i forhold til en jobbsøknad. Nettet er blitt vår tids Hotel California: “You can check out any time you like, but you can never leave.” Det er allestedsnærværende, enten du liker det eller ikke.  Der er treff på deg, enten du aktivt bidrar eller ikke.  Det er så vevd inn i våre liv at vi i liten grad reflekterer over konsekvensene, over vår digitale identitet. 

Skolen burde være et sted hvor det er sterk fokus på dette.  Når datalagringsdirektivet i altfor liten grad problematiseres i norsk offentlig debatt er det fordi vi har tillit til våre myndigheter, fordi vi er autoritetstro, og så vant til kontrollregimer at vi i liten grad stiller spørsmål ved dem, og hva som er potensielle konsekvenser. 

Vi har stor tillit til lærerne, og har en tendens til å tenke at alle samfunnsproblemer kan løses ved å inkorporere det i skolen. Når det gjelder et så viktig emne som digital tilstedeværelse viser vel debatten at skoleverket som system ikke enda er moden for den store utfordringen dette medfører.  Men kan vi overse den, stenge den ute fra skolen? Elevene lever i dette medielandskapet, like it or not. De aller fleste av oss har enda en umoden tilnærming til nettets vidunderlige verden fordi det har gått så fort, og for de såkalte digitalt innfødte.  Vi ser enda ikke rekkevidden av valgene vi foretar, og kanskje enda viktigere: de valgene vi ikke foretar.

All informasjonen som etter hvert ligger på nett blir så overveldenede at “vi ikke ser skogen for bare trær”. Ved å koble likt og ulikt kan man komme til “interessante” konklusjoner. De elevene vi har i dagens skole er morgendagens velgere og beslutningstakere.  Vi er avhengig av at de tar kloke, bevisste, kvalifiserte valg.  For at de skal kunne gjøre det må de ha kunnskaper, holdninger, verdier og ryggmargsreflekser.  Skolen er en viktig del av livet deres i den perioden disse formes og utvikles, derfor er sosial web en viktig del av skolen, på godt og vondt.  Vi må finne måter å håndtere dette i skolen, ikke si at det er utenforverdenens problem. Det er ikke lett.  Vi er i en brytningstid og har enda ikke svarene, derfor blir spørsmålene enda viktigere.

Å bli googlet

Det snakkes ofte om hvor viktig det er å tenke over hvilken informasjon en legger ut om seg selv, for denne informasjonen kan komme “back to haunt you”. Skoleledere er nå begynt å sjekke Facebookkontoer til potensielle lærere ved en eventuell ansettelse. For en tid tilbake stod det i Dagbladet om en jente som måtte skifte identitet på grunn av informasjon som var lagt ut om henne på nett. Hun fikk ikke hjelp fra politiet og måtte gjennom en lang, smertefull og fullstendig unødvendig prosess for å håndtere konsekvensene denne informasjonen fikk for henne.

Lærdom av dette: for det første skal en ha en sunn skepsis overfor det en leser på nett, informasjon tatt ut av kontekst kan virke mye verre enn den faktisk er (og i noen tilfeller faktisk uriktig), og definerer ikke nødvendigvis deg som person. For det andre: politikere må komme på banen og tilpasse lovverket denne nye medievirkeligheten. Det må få konsekvenser å spre informasjon om andre som kan være til skade for dem, og i denne digitale tid er skadeomfangspotensialet så stort. Vi (har) har hatt en injurielovgivning, men den fange(r)t ikke opp de utfordringene dette nye digitale samfunnet gir oss. Selvsagt må vi i skolen jobbe med elevene og lære dem folkeskikk og bevisstgjøre (noe av denne aktiviteten skyldes tankeløshet, desverre), men verden er nå en gang slik at alle lever ikke opp til folkskikkidealer, derfor har vi lovgivning. Det må bli mulig å håndtere uønsket/skadelig informasjon som er lagt ut. Ja, jeg er klar over nettets uhåndgripelighet, men dette er likevel et område vi må se på. Vi må bare ikke gå i den fellen at vi i “det godes tjeneste” lager lover som stenger for sunn, men utfordrende og krevende aktivitet på nett, slik som en del lovgivning for å bekjempe terrorisme gjør.

Etter at jeg hadde skrevet innlegget ble jeg oppmerksom på dette blogginnlegget via @ingvii på Twitter.

Personvernkommisjonen

På konferansen Skolen i digital utvikling på Lillestøm 14. november 2008 var Personvern tema. Et kjempeviktig tema som vi er altfor lite bevisste på i skolen (og samfunnet ellers). Foredragsholder var Kjersti Fjørtoft fra Personvernkommisjonen. (Jeg har tidligere vært inne på dette temaet på bloggen min fra en litt annen synsvinkel, blant annet Petter Branzegg sitt innlegg på ITU Sosial web og læring, 16.10.2008)

Fjørtoft startet med spørsmålet: Hvorfor personvern?
Den teknologiske utviklingen gjør det stadig vanskeligere å opptre anonymt, vi etterlater oss drøssevis av elektroniske spor, informasjon om oss er lagret i ulike personregistre, og kameraovervåking blir mer og mer vanlig.

I Norge er vi opptatt av personvern, men lite bekymret for overvåking. Vi har stor tillit til myndighetene, og tror at overvåking er rettet mot de andre, ikke mot oss.

Det er mange som ønsker av ulike, gode, grunner å lagre informasjon om enkeltpersoner, men gode hensikter må veies opp mot personvern.

Barn og unge er spesielt nevnt i mandatet til personvernkommisjonen.
Lett å bare fokusere på barn og unges uforsiktige bruk, man må og fokusere på de voksnes digitale dømmekraft (foreldre og skole) Har en gode nok rutiner for lagring og sletting av personopplysninger, og lagres de så godt at de ikke kommer uvedkommende i hende

Personvern er særnorsk ord omfatter forhold som:
Vern av personlig integritet
Vern av personopplysninger
Vern av privatlivets fred

Personvern og privatliv : En forutsetning for selvrealisering og identitetsdannelse, for å opptre i ulike roller, for å opprettholde sosiale relasjoner upåvirket av informasjon som ikke er relevant for relasjonen


Personlig integritet:
Respekt for individets mulighet og evne til å ta valg på bakgrunn av selvstendige oppfatninger og vurderinger.

Identitetskategorier:
Geografisk
Kroppslig (spredning av bilder med seksuell karakter via internett og mobil)
Psykisk (Individets følelser, tanker og oppfatninger)
Kommunikasjon (respekterer retten til uforstyrret kommunikasjon med andre, er det å lese barnes epost, sms, m.m manglende respekt for barnets integritet, hva med lærere som vil overvåke elevenes pc-bruk)
Informasjon/personoppl.
Kontekstuell (rase, etnisk bakgr, livssyn, helse, politisk, rulleblad, fagforening, etc)

Personopplysningsloven setter strenge grenser for hva og hvem som kan lagre personopplysninger. Skolen og skoleverket må ha gode rutiner for oppbevaring av personopplysninger. Skolen trenger opplysninger, og må utveksle opplysninger med andre f. eks. barnevern. Den opplysningene omhandler må stole på at informasjonen ikke blir misbrukt eller brukt i andre sammenhenger enn de var tiltenkt.

Faren er at vi får et korrupt regime som får tilgang til alle disse personopplysningene som er lagret.

Bruk og lagring av personopplysninger krever informert samtykke fra barn og/ eller foresatt.
Barn/unge må ha et bevisst forhold til hva som er personvern. For eksempel må en ha samtykke fra den det gjelder før en legger ut info/bilde før en legger ut bilder, m.m. på Facebook, YouTube, etc.

Skille når en får ino i ulike sammenhenger (bank, lege, lærer får info) krenkelse dersom en blir avkrevd info som ikke er relasjonen vedkommende.
Innfor som lagres må være i samsvar med et formålet som de lagres til.

Fjørtoft viste til hva FNs barnekonvensjon artikkel 16 og 13 sa om emnet.
Viktig:
Det å bruke personvernet betyr ikke at barna skal slutte å bruke nettet - det har de rett til etter barnevernskonvensjonen. Nettet en viktig arena for å lære seg å si sin mening, få venner, utvikle personlighet.

Personvernutfordringer for barn og unge:
*Når det gjelder innsyn i barn og unges skolehverdag og LMS finnes få retningslinjer, stort sett opp til pc-ansvarlig ved skolen å ta valg.
*Pc- overvåking – etisk dilemma, se under
*Kameraovervåking i skolegården - datatilsynet har uttrykt seg klart, barn og unge har rett på privatliv på sin arbeidsplass på linje med voksne – person innebærer å respektere individets integritet, og derfor må skolen være bevisst i forhold til bruk av overvåkningsteknologi – det skal foreligge særlige hensyn før slike ting er tillatt.
*Barn og unges holdninger og digitale dømmekraft – stor tillit, ikke så bevisste spredning av info om seg selv på nettet, noe som igjen truer personvernet – barn og unge mangler erfaringer til å vurdere konsekvensene av den info de legger ut.
*Digital mobbing
*Bruk og misbruk av bilder og personopplysninger. (foreldre må være forsiktig med å legge ut bilder av barna på nett- kan manipuleres)
Skolen skal sørge for at den digitale kompetansen blir likt fordelt, men de må og sørge for at personvernet blir likt fordelt