En verden uten arbeid?

Det blir sagt til det nesten kjedsommelige at vi nå gjennomlever den fjerde industrielle revolusjon. Denne revolusjonen har vi like lite forutsetninger for å forstå som de hadde de som opplevde den første industrielle revolusjon. Når spinnerskene protesterte mot spinning Jenny fordi hun tok jobbene deres kunne de ikke se hvordan denne oppfinnelsen ville endre deres hverdag, vårt samfunn og skape nye og bedre jobber, på sikt. Overgangen var tøff for dem som mistet jobbene sine.  De sosiale strukturer, de politiske og økonomiske strukturer måtte endres som følge av denne nye teknologien. De sosiale rammeverk som hadde vært før den industrielle revolusjon fungerte ikke i dette nye samfunnet.  Vi fikk fagforeninger, streikevåpen, trygdeordninger, lovverk som beskyttet både arbeidsgivere og arbeidstakere.  Disse sosiale endringer ble utviklet i, av og for industrisamfunnet.  Fremveksten av nasjonalstater slik vi kjenner dem faller blant annet sammen med fremveksten av industrisamfunnet.

Noe av argumentasjonen rundt diskusjonen av det post-industrielle samfunn er at nasjonalstaten lekker i begge ender.  Den lekker til globale, internasjonale nettverk og organ. Vi forholder oss til internasjonale lover, kulturer, organisasjoner, etc.  Men vi ser også et økende fokus på sub-kulturer og regioner, lokale krefter som ikke vil forholde seg til de nasjonale rammer.  Når vi ser på verden i dag er det all mulig grunn til å spørre om nasjonalstaten som enhet er i stand til å møte de utfordringene det globale samfunnet utsetter oss for.

Jeg kunne trukket frem en rekke utfordringer, men her vil jeg fokusere på en spesiell.  Aldri før har avstanden mellom rik og fattig vært større. 1% av verdens befolkning eier mer enn de resterende 99%. Enkeltpersoner kontrollerer formuer som er større enn det nasjonalstater har til disposisjon.  Det vi ser er at en del av disse formuene skapes av internettselskaper som har få ansatte og som betaler lite skatt til de landene de genererer sine inntekter fra. Det er selskaper som eksempelvis Google, Facebook og Amazon.

Denne ulikheten i inntekt forsterkes gjennom den digitale revolusjonen. Stadig flere jobber automatiseres ved at kunstig intelligens og roboter kan gjøre jobben billigere og bedre. Vi trenger færre hender. Dette kan høres ut som en hyggelig løsning.  Vi kan få mer fritid fordi verdiene skapes av roboter.  Både Finland og Sveits vurderer borgerlønn, at alle innbyggere er garantert en minsteinntekt.  Men en slik ordning krever en stat med finansielle muskler til å opprettholde infrastruktur og betale ut slike økonomiske ordninger.  Hvis det skjer det som Jerry Kaplan estimerer at 90% av jobbene vil forsvinne til teknologiske løsninger, og det er de rike som kan investere i disse robotene hva da?.

The robots, Kaplan admitted, will be owned by the rich. “The benefits of automation naturally accrue to those who can invest in the new systems, and that’s the people with the money. And why not? Of course they’re reaping the rewards,” he said.

Hva vil dette gjøre med våre samfunn? Vår sosiale kontrakt? Kan vi fortsette med den økonomiske og sosiale verdensorden som ble skapt i industrisamfunnet, eller må vi tenke nytt for robotsamfunnet?
Og ikke minst, har vi et utdanningssystem som er modent for å håndtere disse dramatiske endringene i samfunn og arbeidsmarked?  Med lærere som utdanner våre barn slik at de er kompetent til å møte et samfunn som vil se kvalitativt annerledes ut enn det vi ble utdannet for?

Dette er en diskusjon som er langt større enn for eller imot mobilhotell, om informasjon huskes best når det er skrevet for hånd eller på tastatur, om eksamen er best på papir eller pc, om MOOC eller campus.  Det er vanskelig å se langtidseffekt av teknologiske nyvinninger.  Veverskene så ikke hva Spinning Jenny ville medføre. Få kunne ane konsekvensen av Gutenbergs bokpresse. Tenk deg at du i 1473 stopper folk på gaten i Mainz og stiller dem følgende spørsmål: På en skala fra 1 til 5 hvor sannsynlig er det at mr. Gutenbergs oppfinnelse vil

*underminere autoriteten til den katolske kirke
 *trigge den protestantiske reform
 * muliggjøre veksten i den moderne vitenskap
 *skape helt nye klasser og yrker
 *endre vår forståelse av barndom som en beskyttet periode i en persons liv

hva tror du folk ville svart?  Vi gjennomgår lignende endringer, forskjellen er bare at vi nå er mange flere og endringen skjer raskere.  Hvordan møter vi dem?

Når er bevisbyrden sterk nok?

Hva og hvordan skal elevene lære i det 21. århundre?  Det er fremdeles dem som sverger til det i beste fall 20. århundres pedagogikk og læremidler, og fremhever dem som overlengent de verktøy og arbeidsmåter som samfunnet utenfor skolen benytter hver dag. Skoleverket, som system, insisterer på å gjøre våre elever til tredjerangs datamaskiner, som skal memorere en hel rekke stoff, av begrenset verdi og varighet, som de skal reprodusere på en eksamen, alene og uten kommunikasjon i en tidsbegrenset periode. Dette er den eneste gangen i løpet av deres liv at de må jobbe på denne måten, men vi kaller det kompetanse og setter en karakter på det.  Ett tall som avgjør fremtiden deres. Vi hevder at det er et objektivt mål på kunnskap og kompetanse.

Men er det?  Stadig flere utfordrer denne tenkningen.  Elevorganisasjonen vil at elever skal skrive motivasjonsbrev og bli intervjuet til høyere studier. Forlagshuset Penguin Random House dropper nå gradskrav for nyansatte, for som de sier:

there is no clear link between holding a degree and performance in a job

Fra før har store konsulenthus som Ernst &Young og Deloitte endret sine kvalifikasjonskrav.

Hos Google sier de:

How You Think We’re less concerned about grades and transcripts and more interested in how you think. We’re likely to ask you some role-related questions that provide insight into how you solve problems. Show us how you would tackle the problem presented--don’t get hung up on nailing the “right” answer.

Dette siste er viktig fordi vi ser at i den digitale virkeligheten vi lever i i dag endrer arbeidsmarkedet seg.  Digitalisering, kunstig intelligens og roboter tar over mange av de tradisjonelle yrker. Våre digitale vaner gjør jobber overfødige. Det siste eksempelet ut er hvordan våre bankvaner gjør at DnB kutter nå 600 årsverk og legger ned en rekke filialer.  De storavishusene nedbemanner. Dette er bare noen eksempler.

Store deler av utdanningssystemet nekter å ta disse endringene inn over seg. De holder fast i etablert praksis.  Men heldigvis er der unntak. For lærere ønsker å utvikle seg, lærere tar inn over seg den digitale revolusjonen som resten av samfunnet går gjennom hvis de gis muligheten.

En 5.klasse i Fjell kommune utenfor Bergen har kastet kladdebøkene og tatt i bruk digitale verktøy i stedet, med gode resultater.  På Tranevåg ungdomsskole opplever de at de elevene som bruker nettbrett er de som har best fremgang på nasjonale prøver. På Jong skole lærer elevene å lese og skrive raskere når det brukes nettbrett og ikke tradisjonell håndskrift og bok.

Det heter så vakkert at vi skal leve av humankapitalen i kunnskapssamfunnet.  Kunnskap er den nye oljen.  Vel, for å få opp denne oljen måtte det nyeste innen teknologi og innovasjon tas i bruk.  Må vi ikke i et gjennomdigitalisert samfunn tenke på samme måte om skole og utdanning?  Hvordan kan vi utnytte dette for læring og kompetanse?  Å ikke gi ungene adekvat digital kompetanse, ferdigheter og holdninger er sløsing både med økonomiske ressuser og mennesklige ressuser.

Hvordan kan vi unngå å forberede dagens barn og ungdom på den digitale virkeligheten utenfor skolen?  For det er ikke slik at selv om de bruker mye digitale verktøy på fritiden at de lærer nettvett, digital dømmekraft, å bruke digitale verktøy for læring av seg selv. Skillene i fremtiden vil ikke gå mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digitale kanaler og verktøy, for dem vil vi alle ha tilgang til.  Skillene vil gå mellom dem som forstår og kan bruke disse arenaene og dem som ikke kan det.

Tør vi virkelig overlate denne kompetansen til tilfeldighetene?

Hva den enkelte elev lærer på sine respektive jente- og gutterom?

Utdanning satt fri

Det problemet avisene var et svar på finnes ikke lengre ble det sagt under åpningen av Aftenpostens konferanse om det digitale arbeidsmarkedet.

De som ville se at dette kom til å skje kunne lett sett det. Det er mange som har spådd papiravisenes død.  Men neida, folk vil ha nyheter på papir, nyheter trenger en redaktør, og nyheter kan kun formidles av utdannete journalister. Dette var mantraet fra bransjen helt til tallene ble så blodrøde at de ikke lengre var til å overse, og etablerte aviser og tidsskrifter legges ned.   Paradokset er at til tross for massiv avisdød har vi aldri konsumert mer "avisstoff".  Det innholdet vi tidligere måtte til avisene, og etterhvert radio og fjernsyns begrensete sendinger, for å konsumere, har vi nå ubegrenset tilgang til gjennom ulike digitale kanaler.  Den jevne mann og kvinne er nå blitt sin egen redaktør, og siler hvilke saker de vil lese om.  Min nyhetsstrøm er for eksempel kjemisk fri for sport og det meste av kjendisstoff.   Vi er også blitt nyhetsprodusenter, journalister, ved at vi formidler nyheter gjennom vår deling av saker, og at vi selv skriver og tar bilder som legges på nett.  Sånn blir vi en del av nyhetsstrømmen, sammen med de deler av pressen som evner å omstille seg.

Som det ble sagt, de som er gatekeepers og stakeholders i det eksisterende paradigmet, i dette tilfellet avisene ved redaktør og journalist, motsatte seg selvsagt denne utviklingen.  Ingen kunne erstatte dem.  På samme måte ser vi at taxinæringen ikke liker Uber.   Men disrupsjon treffer bransje etter bransje. Ingen bransje vil forbli urørt, selvom noen tror de er hevet over naturlovene.

Den bransjen jeg tenker på er selvsagt den jeg selv er en del av. Jeg diskuterer ofte dette temaet, og får syrlig tilbake: har det påvirket hva vi gjør i klasserommet?  Nei, det har stort sett ikke det.  Enn så lenge kan lærere, ikke bare landet over, men verden over, lukke døren til sitt klasserom og være "the gateway to learning" - sage on the stage.  Mantraet er vi trenger fagutdannete lærere, vi må organisere læring og utdanning slik at elevene forstår, vi må ha kvalitetskontroll, vi må ha kompetente ledere til å passe på at opplæring skjer etter boken.   Denne retorikken er så parallell til avisdiskusjonen: rektorene er redaktørene, lærerne er journalistene og lærebøkene er avisene. Men på samme måte som journalister mistet autoritet og respekt etterhvert som behovet for deres tjenester svant, slik opplever også lærerne det.

Du kan ikke vedta å gjenreise en tid som ikke finnes.

For hvilket problem er/var skolen svar på?  Svaret er: knapphet.

En gang i tiden var kunnskap og informasjon et knapphetsgode forbeholdt de få.  Kunnskap og informasjon var et fysisk produkt som enten befant seg mellom to permer, eller lastet ned på internminnet hos den enkelte (bedre kjent som hukommelse). Måten å få tilgang til denne verdifulle varen var å befinne seg i fysisk nærhet av den: enten ved å eie eller få låne relevante bøker, eller tilgang til disse menneskenes muntlige formidling av det materialet som lå på internminnet.  Derfor var det en fordel å komme fra møblerte hjem, hvor det var bøker en kunne lese.  Det var bibliotekene og faglig stab som ga universitetene status og eksklusivitet. Folk var villige til å betale dyrt både med tid og penger for tilgang til kunnskapens kilder.

For å effektivisere og sørge for at flest mulig fikk tilgang til et minimum av denne verdifulle varen laget vi skoler med klasser , og satt lærere med relevant informasjon nedlastet til å formidle.

Problemet er at all denne kunnskapen og informasjonen er nå tilgjengelig for hvem som helst fra hvor som helst, den er bare et tastetrykk unna. Og ikke bare det, vi har tilgang til uendelig mer av den enn vi noen sinne kunne drømme om.   Så hvorfor skal vi da forholde oss til de tradisjonelle utdanningsinstitusjonenes begrensete univers? Hvorfor skal de definere og begrense vår læring?

Vi lever ikke lengre i kunnskapssamfunnet.  Vi lever i læringssamfunnet.  Læring er blitt en naturlig del av vår hverdag.  Vi lærer over alt og til alle tider, ikke bare mellom 9 og 3, når vi sitter pent på stubben vår innenfor klasserommets fire vegger.  Det er lite effektivt, og gir begrenset læringseffekt.   På samme måte som nyheter ikke lengre er svart skrift på hvitt papir er ikke læring det det en gang var.

Vi kommer til fortsette å lære, mer enn noen generasjon før oss, men ikke slik de ble opplært.

Og ja, argumentet om at vi trenger mennesker.  Ja, det gjør vi, det har vi alltid gjort.  Folk sluttet ikke gå på konserter selvom de fikk tilgang til opptak av artistene. Vi slutter ikke gå på teater selvom vi kan se film i stuen vår.  Men hoveddelen av vårt kunst og kulturkonsum er ikke konserter eller teater, men digital tilgang til kulturprodukter.

Trenger vi de institusjonaliserte læringsfellesskapene hvis eneste fellesnevner medlemmen har er det årstallet de var født? Når vi blir fri fra de begrensninger vi har vært underlagt, kan det dannes nye læringsfellesskap?

Disrupsjonen kommer. Det er ikke et spørsmål om, men når, og hvordan.

Fremtidens skole - AltSchool?

Den 15. juni kom Ludvigsen-utvalgets NOU 2015:8 Framtidens skole. Det som er interessant med denne NOU’en er at selv om det står mye bra i den, er det likevel kun kosmetiske endringer innen en eksisterende modell. Utvalget har ikke utfordret selve modellen for hvordan vi tenker om konseptet skole.

Noen som gjør det er Mark Ventilla, en tidligere Google ansatt. Med utgangspunkt i San Francisco vokser det nå frem skoler i USA som tenker annerledes om hvordan skoler skal være og hva de skal inneholde.

Ebba Køber fra FUN (Fleksibel Utdanning Norge) og jeg besøkte 1. juni AltShools første skole og hovedkvarter i San Francisco. Skolen og skolebygget er veldig annerledes enn hvordan norske skoler ser ut, og fra utsiden er det lite som forteller deg at dette er en privatskole som koster 20 000 dollar i året.

AltSchool mener at de har skapt fremtidens skolekonsept. Mange er enige, og de har fått mer enn 100 millioner dollar i venture kapital, hvor Facebooks grunnlegger Mark Zucherberg alene har gått inn med 15 millioner dollar.

Så hva er AltSchool og hvorfor er dette annerledes?

Skolen har ikke tradisjonelle klasserom, men arealer for aktiviteter. Alle rommene har glassvegger, og elevene er aldersblandet. Det er alltid mer enn en lærer tilstede i klassen. Skolene er små, ikke for mange elever på hver skole. På mange måter kan dette minne om våre få-delte skoler. Lærertettheten på skolene er 1-12, og de har ingen læreplaner eller pensum. Ikke lekser, karakterer eller standardiserte tester.

Så hvordan foregår læringen ved en slik skole? Jeg bruker helt bevisst dette ordet, fordi det foregår svært lite undervisning her. All læring tar utgangspunkt i den enkelte elev, hvor den står og hva som interesserer vedkommende. Når en elev blir tatt inn på skolen gjennomføres det samtaler med eleven og observasjoner. Målet er å finne ut hvem dette barnet er: er det et høyenergibarn, lavenergi, introvert, utadvendt, aggressiv, etc. Så blir de satt sammen i grupper av barn med ulike personligheter. Målet er at gruppene skal være heterogene. I samtaler med foreldrene søker de å finne ut hva er lett for ditt barn, hva er vanskelig/frustrerer ditt barn. Ut fra disse samtalene finner de måter å undervise som gir mening for barnet. Er barnet opptatt av musikk vil det danne grunnlaget for undervisning/læring. Jeg spurte spesifikt om kunst, og da fikk jeg entusiastisk til svar at ja, de hadde nylig ett slik eksempel. De hadde ett barn hvor de hadde tatt utgangspunkt i ett bilde. De så på størrelser og dimensjoner, historie, skrev om det, og så videre. Gjennom bildet fikk de inn all den andre kunnskapen. På denne måten har de en holistisk tilnærming til læring og fag. Fag, lærere og elever settes ikke i fagbåser.

Selv om de verken har pensum eller lekser betyr det ikke at alt er overlatt til tilfeldighetene. De har et system for å følge den enkeltes læring. Blant annet har hvert enkelt barn en individuelt tilpasset og oppdatert spilleliste over aktiviteter de skal gjennom hver uke. På den måten kan også læreren følge med på hvem gjør hva. De foretar assesment hver annen uke, men dette er ikke tradisjonelle tester, det handler mer om å være i interaksjon med barnet for å se hvordan det går. Dette er ikke en enveis-assessment, hvor lærer monitorerer eleven. Eleven læres allerede fra barnehagen opp til å vurdere sin egen læring. De kan for eksempel ved å ta bilde med ipaden av hva de har gjort, og en måned senere ta ett nytt bilde og se på dem: se hvor mye bedre det du gjør nå er. Sånn kan elevene se selv og de er stolte av sin egen fremgang.

Undervisningen/læringen ved skolen er en blanding av teknologi og hands-on læring. De er opptatt av at barna skal bli forberedt for den digitale verden, men ikke små computer droner. Dette innebærer blant annet at de øver på aktiv lytting, hvordan se på folk og lytte til dem når de snakker, og for eksempel ikke sitte med nesen ned i mobiltelefonen. Dette med samarbeid og samhandling er viktig. Det innebærer at de får oppgaver i playlisten som: finn en venn og les tre sider til dem fra din bok. Eller finn din skrivebok, tegn noe du gjorde denne uken og skriv tre setninger om det. Det viktigste er å utvikle kreative, selvstendige barn som liker å lære, og som kan samarbeide med andre. Et godt grunnlag i en verden som er i stadig raskere endring, og hvor vi faktisk vet lite om hva de vil trenge å kunne som voksne.

Fremtidens skole

I forrige uke ble den årlige konferansen om ikt og læring, NKUL, avviklet i Trondheim. I den forbindelse hadde TV2 Nyhetskanalen et innslag med Stein Ludvigsen, leder av Ludvigsen-utvalget som skal komme med anbefalinger til regjeringen om hvilke grep som må tas for å møte fremtidens utdanningsutfordringer.

Innslaget kan du se her.  Mange gode refleksjoner.

Øst er øst og vest er vest......

Øst er øst og vest er vest, og aldri skal de to møtes skrev Jungelbokens forfatter Rudyard Kipling.

Hans ord kan reformuleres til utdanning er utdanning, og næringsliv er næringsliv, og aldri skal de to møtes.

Slik øst og vest synser mye om hverandre, gjør jammen utdanning og næringsliv det også.  Selvsagt er ingen regel uten unntak, men etter å ha jobbet med disse fagfeltene i noen tiår mener jeg likevel at jeg kan stå inne for disse ordene.  Jeg har arrangert en del, og deltatt på enda flere, konferanser og seminarer om utdanning. Velg ditt emne og du havner i din boble.  Når jeg jobbet som prosjektleder for Digital skole i Hordaland fylkeskommune var jeg del av en "menighet" innen grunnskole og videregående skole som reiste på de samme konferansene og hørte på de samme guruene.  Det er stygt å si dette om flinke, dyktige, engasjerte, oppegående mennesker, men vi hadde vår ideologi, vår gruppetenkning. Det var oss og de andre. De andre var i første rekke lærere, men også mediefolk og politikere som ikke hadde skjønt den digitale læringsrevolusjonen som vi hadde omfavnet. Vi var stort sett alle personer som jobbet innen utdanningssystemet på en eller annen måte.  Så byttet jeg jobb, og havnet i Direktoratet for forvaltning og IKT. Der oppdaget jeg fort at det var en annen boble. En boble som bestod av andre mennesker enn dem jeg var vant til å forholde meg til. Mange av de problemstillinger og utfordringer jeg kjente til ble betraktet som nye og ukjente innen denne boblen, samtidig som de tilnærmet seg disse problemstillingene på en annen måte. De hentet i liten grad innspill fra min "gamle" boble.

Siden mitt engasjement for utdanning er større enn for statlig byråkrati havnet jeg tilbake igjen innen utdanning, men denne gangen høyere utdanning, og i nye bobler. Fjernundervisning eller nettstudier viste seg raskt å være en boble. Pedagogikk en annen. Disse boblene er ikke bare nasjonale, de er internasjonale. For en som liker "bubble-jumping" ble dette veldig tydelig. En del av disse konferansene er som slektsstevner, man møter og forsterker bånd med dem man kjenner. Vi inviteres til hverandres konferanser. Det er forsåvidt ikke noe galt i dette, smarbeid og deling er viktig arbeid, spesielt når det er mye motstand og gruppetenkning utenfor boblene, eller boblene som vil knuse en er større. Det er også en del av kompetanseoppbygging.

Problemet med bobler er likevel at de er bobler.  Det snakkes mye om næringslivets behov. Jeg mener det er livsfarlig å ha kortsiktig næringslivsperspektiv på noe så langsiktig som utdanning.  Det er under ett år siden ropet etter flere ingeniører var høylydt, og nærmest over natten forstummet det ropet når oljeprisen kollapset. Vi vet at næringslivet er uforutsigbart. Mange av dagens etterspurte jobber finnes det ingen utdanning for.  Dette er jobber vi ikke visste ville finnes for ti år siden.   Men næringslivets raske endringer og nye utfordringer siver desverre ikke inn til utdanning. For selvom utdanning ikke kan ha kortsiktige næringslivsperspektiver, kan den heller ikke være skjermet for hva som skjer "der ute".

Utdanning er en kraftig boble. Vi alle starter våre karriere innen utdanningssystemet, på en aller annen måte (home schooling bevegelsen prøver å bryte dette, en annen diskusjon).  Vi som er vinnere innen den eksisterende modellen går videre til høyere utdanning, som ytterligere bygger på og foredler de egenskapene vi har som gjorde at vi lyktes. Er vi virkelig komfortabel innen det akademiske rammverk går vi videre og blir utdannere på ulike nivåer: grunnopplæring, videregående eller høyere utdanning.  Til tross for gode intensjoner og høy idealisme reproduserer da de aller fleste av oss, mer eller mindre ubevisst, det systemet vi lyktes i. Fordi vi er silt gjennom ulike mekanismer, og gitt opplæring i hva som er riktig av mennesker som er relativt like oss selv, stiller vi de samme spørsmålene og får de samme svarene.

Vi som velger å bli utdannere og jobbe med utdanning er veldig ulike flertallet av vår elevmasse. De fleste av oss har en helt annen sosial bakgrunn, og de fleste av oss lærer annerledes enn flesteparten av elevene. Dette ligger da også til grunn for teorier om reproduksjon av ulikhet og resosialisering i skolen, og hvorfor lærerbarn/akademikerbarn lykkes så godt i skolen.

Det jeg vil frem til er at vi må prøve å bryte disse boblene. Vi har alle godt av å bli utfordret på våre bakhodemodeller. Sammen med Ebba Køber fra Fleksibel Utdanning Norge og Gunnar Østgard som da jobbet i Amendor, nå Conexus, prøvde vi å bryte gjennom disse boblene med konferansene Disruptive Education 2012 og 2013.  Vi prøvde å samle utdannere på alle nivåer og næringslivet til å møtes i fellesskap for å ta for seg læring i det 21. århundre. Den tiden hvor en tilbringer en del av livet sitt innen utdanning og en annen i yrkesaktivitet er forbi. Livslang læring er blitt ett mantra, men hva betyr det egentlig?

Vi mente at de ulike sektorer hadde godt av å møtes, utveksle erfaringer og ideer og utfordre hverandre.

Selv om konferansen kan betraktes som suksess isolert sett, var det likevel mange av de samme som deltok.  Det vi erfarte var at næringslivet ikke viste overveldende interesse når det var kompetansehevning relatert til utdanningssystemet, og utdanningssystemet ikke så næringslivet som relevant for dem.  Brillene begge sektorer tok på var at: dette er ikke innenfor vårt område. Dette til tross for alt snakk om utdanning, og at det var hovedtema på NHO's årskonferanse 2013, Læringslivet. På Twitter ble NHO-konferansen kritisert av utdannere for at konferansen snakket om utdanning uten å innvolvere dem.

Jeg vet at det gjøres utrolig mye bra innen næringslivet om hvordan tenke nytt om læring, om hvordan bruke digitale medier for samarbeid og kunnskapsdeling, at reproduktiv faktakunnskap er ikke det som først og fremst etterspørres hos arbeidstakerne. Mye av denne informasjonen når ikke frem til det jevne klasserom. Selvsagt finnes det unntak, men på systemnivå er dette riktig.

I går var jeg og feiret en god venninnes runde dag, og i det selskapet ble jeg kjent med en som viste seg jobbet med mye av de samme problemstillingene i en annen boble. Vi hadde aldri møttes før, men tankene, utfordringene og problemstillingene, fra ulike vinkler var forbausende like. Hun hadde imidlertid kunnskap og erfaring som var veldig nødvendig i min boble og omvendt.

Jeg føler meg ofte som Don Quijote som kjemper mot vindmøller i når det gjelder dette temaet. Uansett hvor mye en dokumenterer og utfordrer, kommer argumentene om at penn og papir og forelesninger er best tilbake. Selv om "boblen" vokser virker det vanskelig å nå utenfor den. Får ting slo vel så godt an som boken om digital demens.  Det som slår meg gang på gang når jeg er rundt og holder foredrag om disse temaene er a. hvor lite folk er klar over disse tingene og b. hvor sterkt det resonerer hos dem når de hører det.

Det jeg imidlertid ser, og det er ikke rocket science, er at utdanning er i samme situasjon som papiravisene har vært i en stund. Vi er ikke skjermet for endringens vinder.  Jeg pleier å sammenligne denne utviklingen med et strikketøy.  At en maske løsner betyr ingenting, ikke to eller tre heller. Etter hvert blir maskene til hull i strikketøyet, der er vi nå. Når nok masker har løsnet og dannet store nok hull kollapser hele strikketøyet.

Hvilken beredskap har vi da? Hva vil det bety?

De endringene vi ser er varslet. Mene, mene tekel, ufarsin - skriften på veggen, den er der om en vil se den.  Stadig flere gjør det.   At den digitale teknologien velter inn og disrupter betyr ikke, slik mange hevder, at det fysiske møtet dør eller blir overflødig. Mennesker er sosiale dyr, vi trenger hverandre, vi har noen biologiske behov for øyekontakt, non-verbal kommunikasjon, fysisk og mental tilstedeværelse. Men de eksisterende modeller utnytter ikke potensialet vi har i dag.

Jeg ønsker meg den store samtalen om disse tingene. Kommenter gjerne her på bloggen.  Jeg vet mange ikke er enig med meg.  Mange gjør seg andre tanker og ser andre løsninger, mange har egne erfaringer, på godt og vondt.  Ingenting er så kjekt som når jeg hører andres tanker og erfaringer.  Hvordan kan vi koble sammen bobler?  Hvordan kan vi nå ut til flere grupper og personer?  Jeg bryter mer enn gjerne ut av min egen boble.

Utdanning er viktig.  Det er viktig for den enkeltes fremtid.  Utdanning gir det som vi på norsk ikke har noe godt ord for, men som på engelsk heter EMPOWERMENT! Jeg liker det ordet.  Utdanning er også viktig for vår felles fremtid.  Hvilken utdanning våre barn og unge får er ikke likegyldig!  Det er vårt ansvar å sørge for det! La øst og vest møtes.  Jeg tror det blir et godt møte!

Utdanningssystemet - frozen in time?

Dagens utdanningssystem er oppdelt i livsfaser. Det er basert på at en hele befolkningen er i obligatorisk grunnutdanning frem til de er 18-20 år. Deretter går stadig større deler av befolkningen inn i en fase med høyere utdanning, helt eller delvis finansiert av det offentlige. Denne perioden er av ulik varighet, og danner grunnlaget for en livslang karriere. Utdanning ut over denne fasen kalles etter-, videreutdanning eller omskolering.

Systemet baserer seg på en modell hvor kunnskap og informasjon var et knapphetsgode som befant seg fysisk lokalisert i tid og rom, og som var et begrenset gode. Det var høye kostnader forbundet med å levere og tilegne seg denne kunnskapen og kompetansen. Kunnskap og kompetanse var et knapphetsgode forbeholdt de få og høyt verdsatt. For å sertifisere at dem som kom ut fra utdanningsinstitusjonene hadde adekvat innsikt utviklet det seg ulike eksamenssystemer, som ga et livslangt kvalitetsstempel for de uteksaminerte kandidatene. Fordi dette stempelet hadde så høy verdi var det viktig at det ikke ble jukset med, fordi det ville underminere hele systemet, og trekke det i tvil. Derfor ble eksamensfusk slått hardt ned på. I de fleste tilfeller måles denne kompetansen ved at studenten i et begrenset tidsrom, alene og uten kommunikasjon, laster opp sin kompetanse muntlig eller skriftlig, og avhengig av det produktet som kommer frem definerer vi det som kompetanse og vurderer det ut fra et karaktersystem.

I det analoge univers var dette systemet riktig og logisk, spesielt siden kunnskap og informasjon var en ”vare” med lang holdbarhet. I vår digitale tidsalder utfordres disse modellene.

For det første er mye informasjon nå ferskvare. Vi opplever en eksponentiell vekst av informasjon, noe som gjør at behovet for stadig å oppgradere kunnskapen sin for ikke å bli utdatert vil være en viktig del av fremtidens arbeidsliv.

For det andre rår vi nå over teknologi og løsninger for samhandling og kommunikasjon som frigjør kunnskap og informasjon fra de tidligere fysiske begrensningene de var underlagt. Mens kunnskap tidligere var å finne i bøker på biblioteker og inne i folks hoder, er nå det meste tilgjengelig for hele verdens befolkning, og bare noen tastetrykk unna dersom en vet hvor en skal lete. Kunsten er derfor å ha den nyeste og mest relevante kunnskap.

For det tredje finnes det nå mange andre måter å dokumentere kunnskap og kompetanse enn ved de tradisjonelle eksamener alene og uten kommunikasjon.

For det fjerde stiller stadig flere spørsmål ved relevansen av den kompetanse som måles i denne modellen.

Til slutt tar stadig flere til ordet for å fremheve såkalte 21st Century skills . Hvor fokuset er mer på holdninger og ferdigheter enn på hvilken informasjon en har tilegnet seg gjennom utdanningssystemet. Disse ferdighetene måles på en annen måte enn gjennom det testregimet som har preget utdanning frem til nå. Vi ser nå at firmaer som Google legger vekt på andre kvalifikasjoner enn vitnemål når de skal foreta ansettelser. Mer enn hva studenten har lært ser de på evnen til å lære:

 For every job, though, the No. 1 thing we look for is general cognitive ability, and it’s not I.Q. It’s learning ability. It’s the ability to process on the fly. It’s the ability to pull together disparate bits of information. We assess that using structured behavioral interviews that we validate to make sure they’re predictive.”….. And it is not just humility in creating space for others to contribute, says Bock, it’s “intellectual humility. Without humility, you are unable to learn.” It is why research shows that many graduates from hotshot business schools plateau. “Successful bright people rarely experience failure, and so they don’t learn how to learn from that failure,” said Bock. 

Dette fokuset på livslang læring og samarbeid ser ut til å være ett trekk ved fremtidens lærings- og arbeidsliv. Fokuset på målbar informasjonskunnskap slik det har vært i dagens utdanningsregime blir videre utfordret av veksten i kunstig intelligens . Datamaskiners evne til å samle og bearbeide informasjon vil i fremtiden langt overstige menneskers. Conrad Wolfram , som står bak softwaren Wolfram Alpha, understreker at matematikk består av fire komponenter, hvorav calculus er den minst viktige. Han hevder at ved det sterke fokuset på calculus gjør vi elevene til tredjerangs datamaskiner, når vi i stedet burde fokusere på evnen til å stille gode matematiske spørsmål og sette matematiske problemstillinger inn i kontekst og tolke de resultatene som datamaskinene regner ut for oss. Den digitale revolusjonen utfordrer kunnskapssynet vårt og dermed også måle- og vurderingssystemene våre. John Seeley Brown hevdet at han ville heller ansette en høyt rangert World of Warcraft - spiller enn en med MBA fra Harvard, på grunn av samarbeids- og problemløsningsferdighetene som krevdes for å nå langt i dette online multiplayerspillet. Nå er nok ikke World of Warcraft en fremtidig utdannelse for de fleste, men denne teknologien åpner opp for andre måter å måle kunnskap og kompetanse på. Dersom en må løse ulike oppgaver i ”quests” sammen med andre, og avhengig hvordan en løste de ulike oppgavene kommer en ut på ulike levels, vil dette være en måte å simulere oppgaver og samtidig anvende og lære kunnskap i samarbeid med andre.

Vi er bare helt i startgropen av utviklingen av utdanningsteknologi, edTech. Men denne teknologien kan gjøre mange former for testing/eksamen overflødig ved at det å klare å gjennomføre spill/oppgaver i systemene i seg selv er et tegn på oppnådd kompetanse. I et fremtidig kunnskapssamfunn vil kanskje utdanning bli mer fragmentert. Hvor noen tar en ”tradisjonell vei” for utdanning innen akademia, men hvor en større andel av befolkningen begynner tidligere i arbeid, men takket være MOOC og andre former for digitale tilbud i større grad kombinerer utdanning og arbeid gjennom en livslang karriere. Så langt har de akademiske brick and mortar institusjonene hatt monopol på utdanning. Med den digitale læringseksplosjonen er dette monopolet brutt, og dermed hvordan vi tenker rundt grader, livsfaselæring og måling av kompetanse. Tom Keane, skriver i Boston Globe 18. 2.2014:

 Is college worth it? Jobs of the future will require greater skills, but not necessarily a degree.   

Hvor han påpeker at de tradisjonelle utdannerne ikke nødvendigvis vil være fremtidens vei til utdanning, og at de vitnemålene som utstedes i dag vil ha begrenset verdi. I november 2013 spurte Joe McKendrick om fremtidens college degree ville være mer basert på erfaring enn på klasseromtid. NovoEd er lansert som en mer interaktiv MOOC Plattform. Vi ser allerede eksempler på folk som har hele grader gjennom ulike MOOC-tilbud. Andrew NG sa på eMOOC-konferansen i Lausanne i mars 2014 at vi nå ser stadig flere suksesshistorier med hvordan folk skaffer seg utdannelse og karriere ved hjelp av MOOC-tilbud. Det vi ser nå er bare så vidt starten på et utdanningslandskap i endring, hvor MOOC bare vil være ett av mange tilbud. Sosiologen Daniel Bell skrev i 1973 The Coming of Post-Industrial Society at på samme måte som jordbruk var den økonomiske drivkraften i jordbrukssamfunnet, råvarer og kraft/energi var driverne i industrisamfunnet vil kunnskap og informasjon være de økonomiske drivkreftene i det post-industrielle samfunn. På samme måte som jordbruksrevolusjonen endret samfunns stukturer, og den industrielle revolusjon tilsvarende, vil vi se en endring som følge av informasjons- og kommunikasjonsrevolusjonen. Foreløpig er vi bare i tidlige faser, og selv om det kan diskuteres hvor gammelt internet er er det først de siste 20 årene at de har hatt en utbredelse av betydning, og først i det 21. Århundre at teknologien er blitt så moden at den har vært tilgjengelig for folk flest. Det er derfor tidlig å si hvilke måter og strategier som vil vokse frem for å måle og vurdere kunnskap og kompetanse.

Det som imidlertid er sikkert at de gamle eksamenshallene med papir (eller pcer) står for fall, og at tiden hvor en tok et vitnemål og det definerte din yrkeskarriere er over. Nye modeller vokser frem, og MOOC er bare et tidlig symptom. Utfordringen består i at i overgangen fra ett system til et nytt bruker vi de gamle modellene for å forklare og løse det nye. Spørsmålet er om industrisamfunnets grader, vitnemål, eksamen og studiepoeng vil overleve i informasjons- og kunnskapssamfunnets mange ulike former for vurdering av kunnskap og kompetanse.

Norge anno post-olje - slipp kunnskapen fri

Humankapitalen er vår viktigste ressurs - hvor ofte hører vi ikke disse ordene? Ministere og politikere

uansett politisk avskygning er rørende enige om dette faktum. Ord er viktige og at politikere på høyresiden bruker den økonomiske retorikk om mennesklige ferdigheter og kompetanse er kanskje ikke så rart, men at venstresiden gjør det burde kanskje forundre mer. Den logikken preger uansett vårt utdanningssystem: våre barn er humane råvarer som gjennom utdanningssystemet skal foredles til produksjonsmidler og omsettbare varer i markedet, offisielt: ha den kompetanse som næringslivet etterspør.

En gang i tiden, når verden var enklere og mer forutsigbar fungerte kanskje denne logikken. Den gangen det trengtes arbeidskraft, største delen av befolkningen ble satt til rutiniserte oppgaver som krevde et forhåndsdefinert sett av kunnskap og kompetanse for å håndtere, og denne kunnskapen var langtidsholdbar - for de fleste varte den hele det yrkesaktive livet, med små justeringer.  I et slikt system kunne kunnskap standardiseres: lær disse tingene og det vil gå deg godt og du får leve lenge i riket.  Fordi denne modellen tilsynelatende har fungert gjennom det 19. århundre tror vi at dersom vi perfeksjonerer denne modellen vil den fungere enda bedre i det 20.

Men tenk om det ikke er slik?  

Tenk om det er stikk motsatt?  

At denne modellen er destruktiv? 

Hva gjør vi da? 

Hva er konsekvensen?

Det heter så fint at dagens ungdom skal forberedes for et arbeidsmarked og fylle jobber som enda ikke finnes.  Det vil si to ting: 

a. vi vet ikke hva de trenger å kunne. 

b. utdanning er et trippel maraton, det er langt løp. 

Dagens arbeidsmarkedsbehov fylles av folk som startet sitt utdanningsløp for 20, 30 40 år siden. Den gang så verden helt annerledes ut, og og hva som var arbeidsmarkedets behov var noe annet enn i dag. Webredaktør, appdesigner, sosiale medier ekspert? Que? Ingen kunne forutsi at det ville være yrker å rette seg mot. På midten av 80-tallet mente de at det var for mange ingeniører i landet, så det var ikke noen farbar fremtid. Hvem kunne på 80 og 90 tallet forutse de behovene som næringslivet har i dag? Men det er de valgte da som i dag fyller stillingene, og eventuelt representerer hullene i dagens arbeidsmarked.

Mye av den offentlige retorikken er at ops, vi må fylle disse hullene, vi må ha flere ingeniører og andre yrker vi ser det er mangel på i dag, og kanskje de neste årene. Vi driver reperasjonsarbeid, i stedet for visjonsarbeid. 

Standardiseringstankegangen og kontrollbehovet fra det fordistiske industrisamfunnet slår for fullt ut innen utdanningssystemet: vi må standardisere, vi må kontrollere. Det bygges inn en grunnleggende mistillit i systemet: vi skal teste, kontrollere, evaluere og standardisere. Vi lager globale tester slik at alle barn i hele verden måles mot hverandre, og så ser vi hvem som er best. Alle barn er like, så derfor skal de ha samme progresjon. Det heter så fint mennesket i sentrum, men praksis minner mer om systemet i sentrum. De som av ulike grunner ikke passer inn i standardmodellen må fikses på og diagnistiseres, enten er de spesielt evnerike og må i egne klasser for de evnerike, eller så har de ADHD og må medisineres til passivitet, eller så har de en annen diagnose. En frisk person er en som ikke er undersøkt grundig nok.   Disse tiltakene har en felles samlebetegnelse under honørordet: 

KVALITETSSIKRING!

Vi sier at vi skal "dyrke" frem enere, excellence, dyktige mennesker med høy kompetanse som skal "redde oss" når oljen tar slutt.  Hva om det vi fremmer er "the perfect mediocracy"? Når vi definerer standarder definerer vi også begrensninger. Når alle skal kunne det samme og litt om alt, kan svært få bli riktig gode. Hvor god var Ibsen i matematikk? Eller Munch i norsk? Jeg vet ikke, men jeg vet at vi alle har evner som ligger latent og som trenger rom for å vokse frem. Dersom en skal spre seg tynt ut over mange ting er det vanskelig å fordype seg. I vår frykt for ulikhet tror vi at det å behandle alle likt er rettferdighet, når det rettferdige er å behandle alle ulikt. 

I industrisamfunnet, hvor det var behov for mennesker med standardiserte kunnskaper som kunne arbeide i et maskinbasert næringsliv var det ikke behov for denne excellencen, men i vårt post-industrielle samfunn ser ting litt annerledes ut. 

Vi vet at de færreste av oss vil ha samme jobb eller arbeidsgiver gjennom vår yrkesaktive karriere.

Vi vet at kunnskap og kompetanse er i endring.

Vi vet at stadig flere arbeidsgivere ansetter etter potensiale mer enn etter formal kompetanse.

Vi vet at det er et globalt arbeidsmarked, og når det er flere mennesker i en gjennomsnittlig indisk landsby enn mennesker i Norge, sier det seg selv at andelen genier i India er høyere enn vårt totale folketall og i en verden med standardisert kunnskap ligger norske arbeidstakere dårlig an. 

Vi vet at stadig flere må skape sine egne jobber.

Vi vet at automatisering og roboter tar over stadig flere av de jobbene som finnes i dag.

Så istedet for å stramme inn på den eksisterende utdanningsmodellen: mer fokus på færre fag, også kjent som basisfag, hva med å tørre å tenke nytt? Hva med å ta retorikken på alvor og sette mennesket i sentrum?  La barna få utvikle seg på sine premisser? Det som alle de store entreprenører har til felles er at de gikk ut av boksen, og på den måten skapte noe større enn seg selv. Norge med alle sine ressurser, hva med å tørre å ta noen sjanser og gå nye veier?

I Frankrike har de nå laget en skole uten lærere, uten karakterer, uten bøker, uten pensum. Her skal kunnskap, læring, innovasjon og kreativitet få blomstre uten hindringer.  Hva om vi laget en skole med mer fokus på barnet enn systemet?  En skole hvor barn skulle vokse, bli glade i å lære, ha mestringsopplevelser, få være nysgjerringe, hvor det var barnets utvikling som definerte læremål og ikke eksterne standarder?  

Jeg grøsser når jeg ser lærere dele dette bildet:

Jeg kunne skrevet en hel bok om hva dette bildet representerer, men her og nå skal jeg bare nevne en ting: bildet viser hva som er i fokus på skolen, og det er verken lærer eller elev, eller foreldre for den saks skyld. Det er det papiret som holdes i hånden, det er systemet, og det virker som verken lærere eller elever kan lykkes i den modellen. Papiret synliggjør gullstandarden som alle, uansett forutsetninger, begavelser og ressurser måles opp mot.

For modellen ser slik ut:

Hvilket fikk Einstein til å konkludere: 

Denne tankegangen ligger og da også bak Sir Ken Robinson sin berømte TED-talk som er den mest sette av alle TED talks.  Hele talen kan du se her, jeg legger ved et utdrag:

Så skal vi klare å innovere oss forbi oljeladeren må vi ut av oljealderens tankegang. Vi vet hvordan dagens system fungerer, og ikke fungerer. Og som igjen salige Einstein sa: Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results.  Hva med å gjøre noe annet og se om vi får andre resultater. Hva med å tørre å la folk få være ulike, dyrke sine styrker, bli glade i å lære, samarbeide i stedet for å konkurere, tørre å prøve og feile? Og la barn og unge leke mer, i ustrukturert lek?

Vel, noen rebelske tanker i feriemodus nå før skolestart.

Om fem år er det over - et utdanningslandskap i endring.

The game is over in five years - dette var matematikkprofessor og guru Keith Devlins påstand på en workshop om utdanning på Agder Universitet.  Keith  Devlin, Martha Russell og Eilif Tronsen fra Stanford University delte på denne workshoppen erfaringer og visjoner fra deres ståsted midt i Silicon Valley.  Keith Devlin, som selv har undervist flere MOOC-kurs sier at  tidligere mente han at "The game is over in 5 years", men med den hastigheten ting skjer i gir han det nå to år.  Heller ikke Stanford er immun mot denne utviklingen.  På samme måte som musikkindustrien har blitt endret vil utdanning endres. Likevel er Devlin ikke bekymret for Stanford, fordi Stanford er god på endring. De institusjoner som er endringsvillige vil klare seg, det er større bekymring for dem som ikke føler presset og endringsbehovet. Det er Pan-Am omigjen.  Pan-Am var for ikke lenge siden verdenes største flyselskap, hva er igjen av det i dag? 

Den industrielle tilnærmingen til utdanning som vi har går ikke lengre understreket både Devlin og Russel. Russel fremhevet at vi nå begynner å se at personlig læring skalerer. Dette får i følge Russel betydning for hvordan vi ser på identitet.  Vår digitale identitet varierer fra dag til dag og etter humøret, noe som har betydning for vår læring og interaksjon. Kunsten er å gjøre noe sammen som ingen av oss kan gjøre hver for seg.  For selv om internet er globalt skjer endringene lokalt. Vi står fremfor en revolusjon innen kunnskapsarbeid. Derfor må vi være opptatt av hva som skjer innen nettverk, for på samme måte som sykdom kan spres, tyder forskning på at glede spres i netteverk.

Selvom nettverk og digitale løsninger brer om seg framhevet Russel at noe læres best ansikt til ansikt og både Russel og Devlin understreket at i vårt digitale univers skal vi ikke undervurdere betydningen av det fysiske møtet. Det er viktig å skille hva som kan gjøres digitalt og hva som egner seg best i møtet mellom mennesker. Likevel mente Devlin at MOOCene og den digitale storskalaundervisningen ga en mer personlig læring og relasjon mellom lærer og elev. Når du har 60 000 studenter er du tilbake til en-til-en, noe som fører alle nærmere professoren som han sa. Dette bringer utdanningen tilbake til den originale ideen - lærlingen. Kunsten er å skalere opp lærlingelæring, tilbake til lærling og mester-modellen (noe jeg selv har skrevet om i innlegget Den digitale skolen en retur til skolen i Athen?)

Hva skal en elev kunne?

Hva trenger en elev på si for eksempel 10 år å kunne for å klare seg i samfunnet og på arbeidsmarkedet de neste 50 - 60 årene? Frem til vedkommende er 60- 70 år? Hva trengte dagens 60-70 åringer lære på skolen når de var 10 år? Hvordan ser arbeidsmarkedet ut om 5 år? 10 år? 15 år? NHO med Kristin Skogen Lund i spissen sier at ungdom må tvinges til å velge realfag generelt og ingeniørfag spesielt fordi det i dag, og kanskje en liten stund fremover er en skrikende mangel på ingeniører. Arbeidsmarkedet trenger dem.  Men er det så sikkert at arbeidsmarkedet vil trenge dem når de er ferdig med sin ingeniøreksamen om 15 år?

Når jeg var ferdig med videregående og skulle velge høyere utdanning sa de at det ikke ville være arbeidsmarked for alle ingeniørene, oljealderen ville snart ta slutt og da stod de der. Dette var på slutten av 80-tallet. De som ikke hørte på "ekspertene" og likevel ble ingeniører tok et klokt valg. 

I dag er vi i den situasjonen at mye høyt utdannet arbeidskraft ikke får jobb, samtidig som arbeidsmarkedet skriker etter spisskompetanse. Mye av den kompetansen de etterspør finnes ikke i utdanningsinstitusjonene. Så hvordan kan vi da planlegge for fremtiden? Hvordan vet vi hvilken kompetanse vi trenger fremover?

Svaret er at vi vet ikke!

Det er ikke mulig å vite.  Men det vi vet er at vi trenger barn og unge med sunn mental og fysisk helse, som er glad i å lære, som kan tenke kritiske tanker, som kan argumentere og reflektere, som kan strukturere hverdagen sin for læring, som vet hvor de kan finne kunnskap, som kan fungere i selvstendig arbeid og som kan samarbeide med andre, uansett kjønn, etnisitet, religion, etc. Personer som kan lære, avlære og relære. Vi trenger personer som kan sette kunnskapen inn i en større kontekst.  Det er ikke nok å kunne at det er mulig å utvinne olje hvor som helst, en bør også kunne forholde seg til konsekvensen av den kunnskapen og aktiviteten, spør i Nigeria, Canada og Lofoten. At det er mulig å fiske og oppdrette fisk, men hva betyr de handlingene i et videre økologisk perspektiv? Det er mulig med aksjespekulasjon og annen økonomisk akrobatikk, men hva betyr det i en større samfunnssammenheng, spør for eksempel på Island og Kypros.

Barn og unge bør komme ut av et skolesystem hvor de har selvrespekt, selvverdt, selvtillit.  Dessverre gjør ikke vårt skolesystem at ungdommen går ut med den opplevelsen. Et veldig synlig tegn på dette er det store frafallet.  Et annet peker Sir Ken Robinson på når han hevder at skolen dreper kreativiteten og skaper en epidemi av ADHD.

I begynnelsen av den industrielle revolusjon oppfant Ford samlebåndet, for å ta den mennesklige faktor ut av produksjonen. Det virker som om vi nå i det post-industrielle samfunn skal gjøre det samme innen utdanning. Ta den mennesklige faktor ut av utdanning og gjøre elevene til læremaskiner. 

Den gangen skolen var en meget begrenset del av barn og unges hverdag var det viktig og riktig å være fokusert de få timene de var på skolen. Nå er de 5 år når de begynner på heldagsskole (noen vil at de begynner allerede i barnehagen), de skal være i dette systemet frem til de er hvertfall 18, veldig mange enda lengre. Det er klart vi ikke kan tenke om skole slik vi gjorde på 50-tallet. Elever er ikke maskiner, de har noen elementære fysiske og psykiske behov som må imøtekommes om de skal ha en tilfredsstillende fysisk, psykisk og kognitiv utvikling. Dette MÅ utdanningssystemet ta høyde for. Ellers risikerer vi å ødelegge generasjoner.  Når 15- 16 åringer, ungdom i sin beste alder, blir utbrent er det noe fundamentalt galt ett sted.

Hvorfor gir ikke flere timer i skolen bedre resultater?  Kanskje fordi læring ikke fungerer slik? Når aktører som har begrenset kunnskap om og innsikt i læring uttaler seg skråsikkert om læring og tror at en kan ignorere primærbehov, pøse på med mer undervisning og teste seg frem til gode resultater bør det ringe noen bjeller.  Mens arbeidsmarkedet går vekk fra de fordistiske modeller skal den innføres i skolen. Til lærernes fortvilelse: denne læreren slutter som lærer fordi profesjonen hans ikke finnes lengre nå som utdanning domineres av standardiserte tester. I Sverige har det gått nedover siden 1990 nettopp fordi de også har hengt seg på denne bølgen, og så får da svensk skolepolitikk gjennomgå i dette innlegget. Også i Norge raser lærere, nå mot anonym retting.  Igjen et testregime, ikke et læringsregime.  Venstre vil satse på skolen, og Venstreleder Grande sier at læreren er den viktigste i klasserommet.

Jeg sier ikke at læreren er uviktig, men jeg undres på om ikke den viktigste i klasserommet er den som faktisk skal lære, eleven, studenten.

Dersom eleven ikke er fysisk og psykisk klar for læring kommer selv verdens beste lærer til kort.  Dette vet alle som har satt sine bein i et klasserom. Jeg er derfor enig i denne kommentaren som kom på twitter i dag:

RT @pasi_sahlberg: School readiness is schools designed to be ready for children, not children made ready for school. - Finnish Lessons

Så i stedet for å fokusere på næringslivets behov i skolen, hva med å fokusere på elevenes behov i skolen. Hva trenger de for å vokse, lære, utvikle seg? Gjør vi det vil nok næringslivets behov dekkes av seg selv. Maslows behovspyramide er gammel kunnskap, det er også læringspyramiden under.

 

 

Fremtidens universitet - YouTube eller campus

Kommentar publisert på bt.no i forbindelse med rektorvalg ved UiB.

Ved Universitetet i Bergen stiller en veldig spennende gjeng til ledervalg. Kuvvet Atakan, Jill Walker Rettberg, Vigdis Broch-Due og Gottfried Greve er blant de mest spennende og nytenkende innen norsk akademisk ledelse. Det med interesse jeg leser deres innlegg i debatten om fremtidens universitet. De forsikrer at universitetet ikke havner på YouTube, og understreker betydningen av campusopplevelsen.

Kvartetten har mange gode poenger og gode intensjoner, jeg ønsker dem all mulig lykke til og håper de vinner valget, likevel gjør jeg meg noen refleksjoner. Selvfølgelig er de nødt til å forsvare campus, de stiller til valg for å lede og utvikle et campusbasert studietilbud. Likevel hører jeg ekkoet av tidligere bransjer før de ble disruptet. Professor Clayton Christensen, ved Harvard University, sier at den måten ikt har vært innført i undervisningen har vært fullstendig logisk, fullstendig forutsigbart – og fullstendig feil. Vi har innført ikt for å underbygge eksisterende prosesser.  Vi tror at vi kan effektivisere undervisningen ved å ta i bruk ikt. Når da disse resultatene uteblir legger vi skylden på ikt, og ikke på vår praksis.  På Fremtidskonferansen ved Nordahl Grieg videregående skole fortalte Trond Viggo Torgersen om hvor vanskelig det var å spå om fremtiden.  Hvordan han var i et utvalg som så på fjernsynets fremtid, og ingen kunne den gang forstille seg at en skulle se på fjernsyn på mobilen. Tilsvarende ville ingen, verken i bokbransjen eller innen Akademia, forutsett Wikipedias vekst og betydning.  Et konsept innen ville satset sparepengene sine på, men Wikipedia har disruptet konseptet “leksikon”.

Så hva betyr dette for akademia og studentopplevelsen? Når det gjelder MOOC har vi en tendens til å se oss blind på vår lille boble.  Ja, i Norge kan enda studentene sette av flere år uten inntektsgivende arbeid for å studere, de har tilgang til gode universiteter for en billig penge, og de fleste får jobb etterpå. Men verden er større enn Norge. Slik vi har det her på berget er ikke tilfellet internasjonalt. For flertallet av verdens befolkning vil MOOCs være eneste muligheten de har for å skaffe seg (høyere) utdanning. Vi kan bare ane hva det vil bety når disse massene entrer utdannings- og arbeidsmarkedet.  For å følge Christensens teorier om Disruptive Innovasjoner finner disse først sted innen “areas of non-consuption”. Det vil si innen områder som det eksisterende tilbudet ikke dekker.  Det vil i forhold til det etablerte tilbudet være mangelfullt og dårlig, og den etablerte forretningsmodellen (i dette tilfellet universitetet) vil ikke se det som en trussel. Veldig ofte skjer det faktisk at disse etablerte forretningsmodellene vil være blant de første til å ta den nye teknologien i bruk.  Gasslampeleverandørene/firmaene var blant de første til å ta i bruk elektrisitet – til å tenne gasslampene.  Veldig effektivt. Tilsvarende var Kodak blant de første til å ta i bruk digital fotograferingsteknologi.  Utdanningsinstitusjonene har i varierende grad tatt digital teknologi inn i praksis, men som det Christensen kaller sustaining innovation. Teknologien endrer ingenting ved den grunnleggende modellen. Selv om mye kan oppleves som endret er det kosmetisk, vi har satt strøm på praksis og verktøy. Hvordan kan vi ellers komme på den “geniale” idéen å avvike eksamen på verktøy bygget for kommunikasjon uten tilgang til kommunikasjon, eller som de nye forslagene til eksamen foreslår hvor stadig mer skal på papir. Fokuset på fusk sier også mye om dette.

Når Coursera vokser med en student i sekundet, pr. nå nærmer seg 2,8 millioner studenter, vil passere 3 millioner før det er ett år i april, viser dette et overmodent marked. Noe av grunnen til at dette markedet er så overveldende er at halvparten av verdens mer enn 7 milliarder mennesker er under 30 år. Dette er unge folk som søker utdanning. Utdanning som er kostnadskrevende, ressurskrevende og uoppnåelig.  Vi har ikke lokaler eller lærekrefter til å utdanne alle disse menneskene. Å ikke utdanne dem vil være en enorm sløsing med ressurser i informasjons- og kunnskapssamfunnet. MOOCs og andre onlinetilbud gjør det mulig å nå millioner av mennesker med relativt begrenset med ressurser. Det utfordrer også opptakskravene vi har til høyere utdanning.  Skal studier være nærmest stengt for elever som av en eller annen grunn ikke fikk toppkarakterer på videregående, men som er toppmotivert for å studere aktuelle fag og emner? Rekrutterer vi til høyere utdanning ut fra de riktige kriteriene?

Til slutt: hva vil studentene ha? Jeg leder for tiden et prosjekt med delfinansiering fra Norgesuniversitetet, Metodefag i fremtiden. I dette prosjektet ser vi på hvordan ta i bruk nye teknologiske og pedagogiske løsninger i regnefag som matematikk og statistikk. Som en del av prosjektet intervjuer vi studentene. Det som er slående i disse samtalende er hvor manglende praksis og erfaring de har med alternativer til tradisjonell formidlingspedagogikk. Når de kommer til høyere utdanning ønsker og forventer de forelesninger. I en av pilotene våre kjører vi det som kalles “full flipped classroom” – eller som mange i Norge kaller omvendt undervisning. Njål Foldnes, ved BI Stavanger, har ikke lengre en eneste forelesning, men har laget små videosnutter av samtlige forelesningstemaer og gjort dem tilgjengelig for studentene. I den tiden hvor studentene normalt ville hatt forelesning er han tilgjengelig for spørsmål, og de jobber med oppgaver.  

Vi har gjort mange funn, men det er to som merker seg ut. I samtale med studenter som tok kurset i fjor er det skepsis til å “miste” forelesningen, fordi en god foreleser betyr så mye. De vil gjerne ha videoene i tillegg.  Blant studentene som deltar på årets kurs er tonen en helt annen. De sier at fordi videoene er så gode har de mer nytte av dem enn de ville hatt av en forelesning. De fikk alle bakoverveis når Njål fortalte at han ikke skulle ha forelesning, og tenkte: hjelp, skal vi ikke ha forelesning.  Som en av studentene sa: hun ble stresset når hun fikk den beskjeden. Når vi spurte om hvor lenge denne skepsisen varte, svarte de: frem til vi så første video.  På spørsmålet om hva de ville ha hvis de kunne velge fritt, forelesning eller video/den nåværende modell, var alle enige om at de ville ha den “flippete” løsningen, selv om de ikke helt så at dette kunne fungere i andre fag. Dette til tross for at studentene sa at det var i dette faget som de hadde flippet de jobbet mest, fordi det pedagogiske opplegget var så bra.  Dette er jo interessant sammenlignet med at ved Stanford hoppet ¾ av de campusinnrullerte studentene i Sebastian Thruns kurs i kunstig intelligens over fra campustilbudet til onlinekurset. Hva dette sier er at etter hvert som praksis, erfaringer og tilbud utvikles vil vi se andre modeller for læring vokse frem.  Dagens modell når alt for få lærende og er en dyr løsning.

Jeg tror nok vi vil ha institusjoner i fremtiden også, men ikke så mange og i samme form som i dag. Å undervurdere MOOCs og/eller YouTube når disse tilbudene er i unnfangelsesstadiet tror jeg vil vise seg å være en grov feilvurdering. Vi kan ikke dømme fremtiden på bakgrunn av fortidens erfaringer. Historien har nok av eksempler på dette. Telegrafen ble ikke disruptet av telefonen fordi telegrafen var dårlig, men fordi telefonen ga en annen fleksibilitet enn det telegrafen gjorde.  Mer “makt” og kontroll ble overført til “forbrukeren/kunden”. Tilsvarende disruptet mobiltelefonen fastlinjetelefonen. Foreløpig er MOOCs en hybrid – en kombinasjon av den eksisterende universitetsmodellen i en mer fleksibel onlineløsning. Men “makt” og kontroll flyttes fra institusjonen til den lærende. Den lærende styrer i større grad sin dag, sine studier og sin læresituasjon.  Her ligger hele suksesskonseptet. I tillegg til at du får et globalt klasserom/læringsfellesskap, får den lærende større autonomi og fleksibilitet. Slike løsninger har alltid trumfet kontroll og styring. Hvorfor skal det være annerledes med utdanning?

Jeg ønsker kvartetten ved UiB all mulig lykke til ved det forestående valget.  Håper de blir valgt.  UtdanningsNorge trenger dem.


http://blogg.bt.no/preik/2013/02/25/fremtidens-universitet-youtube-eller-campus/

Utdanning på randen.....

De siste dagene har jeg diskutert MOOC i ulike medier: Bergens Tidende, digi.no og TV2 Nyhetskanalen. I tillegg har jeg holdt en del foredrag hvor jeg har snakket om utdanning, fremtid og MOOC, blant annet på Utdanningskonferansen, Fremtidskonferansen på Nordahl Grieg videregående skole og generaldebatt om utdanning i Sør-Trøndelag fylkesting. Etter å ha jobbet med ikt og læring i noen år merker jeg tydelig at det har skjedd en modning innen emnet.  Det er skjedd en utvikling i holdninger og vilje til å finne gode løsninger for god bruk av ikt i utdanningen.

På TV2 Nyhetskanalen fikk jeg spørsmål om hvorfor norsk utdanning ikke følger med i den digitale revolusjonen og hva som er hindringer. Det går fort på tv og jeg vil gjerne utdype litt her:

1. den digitale revolusjonen utfordrer vår rolleforståelse, maktstrukturer og kunnskapssyn. Vi har lange tradisjoner som er godt forankret.  Vi har noen modeller for utdanning som det er vanskelig å løsrive seg fra. Ved noen av de endringer vi ser konturene av rokkes det i veldig etablerte paradigmer.  Slik er aldri enkelt. Sugata Mitra, som fikk TEDs pris 2013 på $1 million, utfordrer virkelig etablerte strukturer. Han vil bygge en skole i skyen. Å endre en kompleks struktur som utdanning er ikke lett.  Clayton Christensen sammenligner det med å bygge om et fly mens det er i luften.

2. kontroll. I skoleverket har vi en tradisjon for kontroll og forutsigbarhet. Når det innføres noe nytt som ikt i skolen stilles det krav til de nye verktøyene som vi ikke stiller til de eksisterende. Dessuten forventer vi at det skal kunne doumenteres at det virker. Problemet med ikt i skolen er at dette er et "fag" i innovasjonsfasen, derfor er det vanskelig å komme med forskningsdata. Praksis tar tid, og innovasjon er å gå fra det kjente til det ukjente. Flipped classroom er noe som i økende grad omfavnes av lærere i norsk skole.  Dette er, som så mye annet, et pedagogisk grep med utspring i amerikansk utdanning. Vi burde i mye større grad utfordre etablert praksis. Det er ikke slik at den rådende praksis er så fantastisk: frafall, begavete elever, realfagskrise er bare noen få stikkord. Vi har alt å vinne og det er ikke å gamble med elevenes fremtid. Selvsagt skal det være en bevissthet og evaluering av hva vi foretar oss, men vi må i større grad tørre å gå opp nye veier. Det finnes ikke gode eller dårlige erfaringer, kun erfaringer er det et uttrykk som heter. Jeg har tillit til at norske utdannere klarer å foreta kvalifiserte vurderinger underveis.  Når Sebastian Thrun la kurset sitt i kunstig intelligens ut på nett var det ingen som kunne forutse respons og resultater. Det blir jo spennende å se på hvordan responsen blir om Universitetet i Oslo lykkes i sine planer med en onlineløsning av ex.phil.  Gleder meg til fortsettelsen.

3. polarisering i argumentasjonen. Argumentet er til stadighet at datamaskiner ikke kan erstatte mennesker og vi trenger mennesker. Hvem har sagt at vi skal erstatte mennesket? Ikt gir oss et rikere repertoar. I stedet for å lage oss idéer om alt det forferdelige ikt representerer burde vi se hvilke muligheter dette åpner opp. De som svartmaler og demoniserer ikt har i alt for stor grad fått dominere debatten. Det har til tider vært gjort til en høyere ordens øvelse å avvise ikt i utdanningen. Å være uenig i hvordan ikt brukes er greit.  Retorikken som til tider brukes er ikke greit. Like lite som ikt er løsningen på alt like lite er det roten til alt vondt. Alle disse rundene om flytter fokus og tapper energi, for ikt forsvinner ikke om vi fornekter det. Det er bedre at vi har en bevisst holdning til utviklingen.

4. kompetanse. Det kreves selvsagt kompetanse og erfaring for å se hvordan ikt kan utnyttes for læring og innovasjon. Denne kompetanse mangler veldig mange innen utdanningssektoren.  Når dette i tillegg sjelden er tema når utdannere samles sier det seg selv at det er naturlig å fortsette med etablert praksis.  Ikke fordi ikke utdannere ikke er motivert, men de trenger noen rammer og erfaringer. Her burde myndigheter (departement, direktorat, senter for IKT i utdanningen) vært mye høyere på banen. Regelverk, lovverk, krav og forventninger motarbeider mange gode intensjoner. I stedet for at dette overlates til enkeltpersoner, ildsjeler og tilfeldigheter, burde det settes inn mer "trøkk" på å sikre at kompetanse og innsikt er jevnt fordelt i utdanningssektoren. Disse burde og ha vyer og visjoner for norsk utdanning.

Men som jeg innledet med: jeg merker en holdningsendring, og jeg tror vi står fremfor mange spennende tiltak. Det virker som vi står på randen til en spennende utvikling, og Norge skulle ha alle muligheter for innovasjon.

Til slutt skal jeg komme med et forslag:
i Norge har vi realfagskrise. Vi trenger mange ingeniører, raskt. Hva om vi laget MOOCs for å utdanne ingeniører? De som fullfører og passerer blir ingeniører og alle andre får en hevet realfagskompetanse.  De som hopper på og fullfører slike MOOCer vil være veldig motiverte og kvalifiserte. Det ville være et modig og innovativt grep. Jeg vet alle motargumentene, men hva har vi å tape på å prøve? Vi har alt å vinne. Tør vi prøve? Er vi moden for å teste ut et slikt konsept? Det verste som kan skje er at vi finner ut at det ikke var en god idé, det beste mange nye ingeniører.

Fortid, nåtid og fremtidens utdanning.

På bloggen Teachthought fant jeg denne meget interessante oversikten over utdanningens historie. En veldig grei oppstilling over hvordan hver tid, med sin teknologi og ideologi har sin variant av utdanning.  Den har også noen tanker om fremtiden. 

Hvordan utnytte nåtiden for fremtiden?

Norge er et land som svømmer over av melk og honning. Vi lever i en velstandsboble som få andre land tilsynelatende kan sammenligne seg med. Likevel mangler det ikke på dystre spådommer. Det ene er pensjonsbelastninger i fremtiden, dette vil nærmere bestemt tre inn i 2020, når babyboomerne blir pensjonister. Sentralbanksjefen og finansministeren mener vi må jobbe mer. Det andre er sykelønnsordningen vår, som det er sterke krefter som vil kutte i.  Det hevdes at når pensjonsordningen ble innført stod det 4-5 yrkesaktive bak hver pensjonist, nå er vi 2. Det vises til et Europa som sliter.

Hvorvidt det er krise og mørke skyer kommer an på hvilket perspektiv en legger til grunn. Enhver som har studert statistikk og metode kjenner begrepet: how to lie with statistics. For statistikk kan brukes på så mange måter. Når en tar i betraktning at det var 5 yrkesaktive bak hver pensjonist på 50-tallet, bør en vel også ta i betraktning hvor mye disse yrkesaktive produserte. Hvor mange var for eksempel engasjert innen landbruket? Hvor mange årsverk måtte til for å produsere samme mengde mat som langt færre årsverk produserer i dag. Tilsvarende innnen industrien. Hver industriarbeider produserer langt mer og større verdier i dag enn på 50-tallet. Hva brukes denne produktivitetsveksten til?  Hvem får verdiskapningen? Vi har aldri hatt så stor velstand som nå. Tall viser at de 100 rikeste menneskene i verden kan utrydde fattigdommen i verden fire - 4- !!! ganger. Tall viser også at de rikeste blir rikere, mens det blir stadig mindre til resten. I USA har inntektene til de 1% rikeste fordoblet seg på 25 år. De mottar nå 25% av alle årlige inntekter i USA, mot 12% for 25 år siden i følge Al Gores siste bok. I en slik verden, hvor det ikke mangler ressurser, ser vi at i land som Spania går en hel generasjon til grunne fordi de ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Hvor mye av dette er ideologi og politiske valg?

Hva er det som skjer? Hvorfor skjer dette? Hva er de potensielle konsekvensene av dette? Problemet vi står overfor er todelt: det ene er som Professor Clayton Christensen har påpekt: vi bruker teknologisk utvikling til å effektivisere bort arbeidsplasser, uten at vi bruker teknologien til å skape nye. Derfor kan stadig færre mennesker produsere stadig mer. Og så lenge vi befinner oss i et industrisamfunnsmentalitet klarer vi ikke å håndtere dette. Vi har en vekstideologi som går på at vi må ha stadig flere hender for å gjøre jobbene, for eksempel innen helsevesen, mens vi ikke ser på om ting kan gjøres på en annen måte. Vi forholder oss også til en knapphetsideologi. Dersom du får mer får jeg mindre.  Men noen ting, slik som kunnskap og informasjon fungerer ikke slik.  Det fungerer etter prinsippet om at det blir mer av det jo mer du deler. Dette tar ikke dagens ideologier inn over seg, og derfor får vi åndsverkslover som skal begrense denne utviklingen. Et annet spørsmål er patentlovgivning: er det riktig at det skal være mulig å ta patent på gener? Hva betyr det ene eller det andre valget?

Utviklingen innen robotteknologi og kunstig intelligens, i kombinasjon med kommunikasjonsteknologi gjør at stadig nye yrker og sektorer robosources.  Det vil si at roboter/teknologi tar over stadig flere yrker. Aksjemeglernes skjebne begynner etterhvert å bli kjent, på godt og vondt. At journalistyrket trues av det samme er det vel færre som vet. Narrative Science produserer artikler for aviser og magasiner basert på algoritmer som analyserer statistiske data fra sportsbegivenheter, finansielle rapporter og offentlige dokumenter.  I Norge vil Statoilsjefen erstatte det som kan erstattes på norsk sokkel med datamaskiner og roboter. Ingen yrker ser ut til å gå fri, som denne artikkelen antyder: Get ready to loose your job.

Læreryrket skal ikke tro de er skjermet for denne utviklingen. I fjor fikk vi ett nytt ord i språket vårt: MOOC. Massive Open Online Courses.  Coursera som er den største av dem kommer til å passere 3 millioner coursereans før det er ett år gammelt. Mange sier at disse tilbudene ikke kan erstatte campusopplevelsen. Mon det? Vi må ikke tro i vår vestlige boble at dette ikke vil få betydning.  For å sitere Sebastian Thrun: "for at du skal gå på et universitet må dine foreldre ha gjort mye riktig". I en verden med mer enn 7 milliarder mennesker, hvor halvparten er under 30 er det intet alternativ å gå på et campusbasert tilbud. For å få tilgang til det skal du befinne deg på riktig geografisk plassering, i riktig sosialt lag, kunne de riktige språkene, ha gått på de riktige skolene og ha mulighet til å sette av flere år til studier.  De fleste har ikke det.  Da er disse MOOCene pennies from heaven.  Alle med en nettoppkobling kan delta. Jeg tror personlig ikke at MOOCene er den endelige formen, men det har åpnet en pandoras eske. Utdanning vil aldri bli det samme igjen, det vil aldri ha samme eksklusivitet som vi er vant til, og campus er for alltid utfordret. Det betyr ikke at ikke campusbasert utdanning ikke vil fortsette i en eller annen form, men noe er endret. Hvilken revolusjon innen læring som potensielt ligger innen gamebased learning kan vi bare ane.

Så hva betyr dette? Den digitale revolusjonen endrer samfunnet vårt.  Vi må tenke nytt. Det er ingen selvfølge at dette gir en velstandsøkning for samfunnet vårt.  Store, transnasjonale selskaper som Google, Amazon og Facebook bidrar ikke til fellesskapet ved at de betaler skatt. Det er noen få som genererer enorme formuer, som disse artikkelene viser: Digital capitalism produce few winners,
Facebook paid no income taxes in 2012, Tax-DodginG It's a $20 trillion dollar global industry and it starts here.. Når vi har et samfunn som baserer seg på fellesskap og skattemoral har vi da en utfordring. Hvordan håndtere dette? Er dette greit? Hva betyr dette når dette er fremtidens næringsliv? Når stadig flere "varer" og tjenester flyttes over i skyen? Hvordan fungerer nasjonalstatene i et slikt regime?

Jeg har ikke svaret på hvordan håndtere disse utfordringene, men jeg ønsker dem løftet til det offentlige ordskiftet.  Jeg vil at det er dette journalister skriver om, jeg vil at våre beslutningstakere, politikerne, tar tak i dette, og ikke snakker som om vi lever på 50-tallet enda og har en næringstruktur deretter. Jeg vil at næringsliv skal stimuleres til disruptiv, nyskapende næringsvirksomhet og ikke bare effektivisere den vi allerede har utviklet. Jeg vil at skolen utnytter rått disse nye teknologiske mulighetene, og ikke lar seg skremme av "dette nye", av endring og utfordringer, og dyrker myten om at skolen på 50-tallet var den optimale.  Jeg vil at i stedet for å fokusere på å ramme de svakeste i samfunnet vårt, dem som er syk, enten det er en dag eller ett år, at vi fokuserer på å skape et samfunn hvor vi har råd og plass til alle. Hvor en kan bidra til vekst og yrkesaktivitet som ikke er belastning på helse, hvor det ikke skjer utstøting fra arbeidsmarkedet fordi du har passert en magisk aldersgrense. Hvor det er rom for ulikhet også mht yrkesevne. Muligheten er der. Norge er enormt priviligert med alle våre ressurser. La oss utnytte dem. Når den industrielle revolusjon fant sted skjedde det store samfunnsmessige endringer, både politisk og sosialt. Trenger vi noen tilsvarende endringer for det post-industrielle samfunn? Et globalt informasjonssamfunn. Endringen kommer enten vi vil eller ikke, men er vi beredt?

Frafall - bare et spørsmål om teori?

Hva er læring og hva er god læring?  Hva er den ideelle læringssituasjon? Derom strides de lærde.  Det heter seg at læring ikke skal være morsomt og at en må jobbe hardt for læring - litt sånn "no pain, no gain". Læring er hardt arbeid. Læring skjer i strukturerte omgivelser, under kyndig veiledning av den gode pedagog, derfor må vi ha flere og bedre lærere, flere timer fag i skolen, og elevene må gjøre sine lekser. Vi må vekk med koseskolen.

Til tross for all vår satsing på skolen, til tross for heving av lærerkompetanse uteblir likevel resultatene. Vi har realfagskrise, frafall, elever som ikke oppnår tilfredsstillende resultater og "alle" sloss om å satse på skolen.  Hva om vi ser på feile variabler.  Hva om vi ser til nye arenaer for læring?

Mange er opptatt av spillbasert læring, GBL, men det har ikke helt tatt av enda. Mistroen til at en kan leke seg til læring er sterk. Men i denne artikkelen pekes det på mange grunner til at dette ikke er noe en skal føyse vekk. Hvorfor virker spillbasert læring.

La oss ta aspektet ved motivasjon: I dag sliter skolen med å motivere elevene for læring. Spesielt gjelder dette gutter. Jeg har hørt mange lærere hevde at enkelte elever vil ikke lære. Jeg synes det er en noe drøy påstand, men det jeg kan si meg enig i er at mange elever vil ikke lære innenfor de rammer skoleverket tilbyr. Når en ser på hvordan hjernen vår er konstruert for læring er det kanskje ikke så rart at spesielt gutter sliter.

John Medina viser til forskning som viser at daglig fysisk aktivitet gir bedre læring fordi hjernen våre er designet for å løse problemer knyttet til overlevelse i ustabile utendørs omgivelser, og gjøre dette i nesten konstant bevegelse. Så i følge Medina om vi skulle konstruere læringsomgivelser som var stikk motsatt av det hjernen vår er konstruert for skal vi lage klasserom. Dette er noe å tenke på med alle disse guttene som taper i skolen etter hvert som skoledagen blir lengre og lengre, og fysiske aktiviteter færre og færre. Gutter har behov for dobbelt så mye bevegelse som jenter, og alle som har vært inne i et klasserom på en barneskole kan bekrefte dette. Sånn sett er dette er forsvar for alle de skolene som holder på med uteskole. Det er helt i tråd med hvordan hjernen vår lærer. Medina sammenligner det å kutte ut fysisk aktivitet for å fremme kognitiv ytelse som å sulte seg for å øke vekten. En ganske dramatisk sammenligning.

Hva med relevant praksis. Elevene må øve, øve og atter øve for å bli gode.  Vi kjenner alle til de 10 000 timene det tar for å bli virkelig god til noe. Men det er ikke nok å øve, en må være bevisst hva en gjør i øvingssituasjonen. Hvordan få dette til?  Praksis må være relevant for det en skal lære ellers finner lite læring sted. Det trekkes ofte paralleller til kjøreopplæring, uten timer bak rattet lærer en ikke å kjøre bil. Når teorien kritiseres i skolen er det ofte fordi den er løsrevet fra kontekst, og elevene spør hvorfor skal jeg lære dette? Simuleringer innen spill kan motivere til denne øvingen, og simulere omgivelser som gir relevante øvingssituasjoner.

Betydningen av tilbakemeldinger fremheves stadig. Men hvilke. Hvilke tilbakemeldinger er det mulig for en lærer å gi. Dersom en elev lærer lese- og skriveopplæring av en maskin som umiddelbart gir tilbakemelding går læringsfrekvensen opp i forhold til å få tilbakemelding fra lærer en uke senere, lenge etter at teksten er forsvunnet fra den lærendes hode. Og når det nå kommer verktøy som autmatisk graderer lengre tekster, ikke bare multiple choice, vil jo det får betyding for læreres rettebunker, og tidshorisonten for tilbakemeldinger.

Evnen til å hente frem og anvende hva vi har lært når vi trenger det er det vi kaller kompetanse. Dette er avhengig av hvor mye relevant praksis og hvilke tilbakemeldinger vi fikk i innlæringsprosessen. Mange kjenner vel til Øystein Sundes "an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen" om tyskopplæring. Til tross for gode eksamensresultater er mye god kunnskap gått tapt. Det at en kan reprodusere noe for en test er ikke nødvendigvis det samme som at en evner å sette dett ut i handling. Dersom de lærende hadde gode språksimuleringsspill, hvor en praktiserte både tekst og tale, og fikk tilbakemeldinger på språkpraksisen sin ville nok flere motiveres til å lære fremmedspråk. Det måtte da være et spill som var "intelligent" nok til å tilpasse språket til den lærendes verbale og kognitive nivå.

I følge John Medina har vi designet skolene våre slik at mesteparten av den virkelige læringen må finne sted hjemme. Dette fordi hjernen vår fungerer dårlig i stressbaserte omgivelser, og skoleomgivelsene er for stressende for læring. Dette er interessant med tanke på den lekse- og lengre skoledagdiskusjonen som pågår. I den sammenheng er det også interessant hva en skal fylle skoledagen med.

Et av de siste poengene jeg vil komme inn på i denne sammenheng er relasjoner. Mennesker trenger å være trygge for å lære. Hvis den lærende ikke føler tilhørighet og trygghet i læringssituasjonen vil de ha vansker med å yte og lære.  Ser en på de elevene som faller ut av skoleløpet er dette ofte elever som ikke opplever mestring, fellesskap og tilhørighet til skolen og det læringsuniverset som er der.  Vi sier de trenger praktiske fag, ikke teori.  Men hva er teori? Praktiske fag kan gjøres teoretisk og teoretiske fag kan gjøres praktisk. Kanskje vi i skoleverket skulle funnet en modell som ga større rom for ulikhet. Det heter seg at alle er genier, men måler du en fisk ut fra dens evne til å klatre i trær kommer den dårlig ut.  Datamaskiner kan gjøre mye, men møtet mellom mennesker vil fortsatt være viktig. Kanskje skal læreren være mindre av en fagperson og mer et "medmenneske" for de lærende? I så fall vil de innebære en fullstendig omdefinering av lærerrollen.

Kanskje skal vi ta en del av disse aspektene inn i diskusjonen rundt fremtidens skole?