Vi deler flere erfaringer med bruk av video - nå i finans

I vår serie refill, hvor vi deler erfaringer fra BI vil vi i dag ta for oss Siv Staubo sine erfaringer  med bruk av video i faget finans for bachelorstudenter. Hun har flytte en del av innholdet hun vanligvis ville forelest til videoer som studentene har fått tilgang til.  Du kan lese mer om piloten til Siv her. Blant resultatene er mindre strekk i laget, bedre steming i auditoriet, lavere strykprosent og forbedret karaktersnitt.  Refill går i dag kl. 13.00 og du kan følge streaming her: http://tv.bi.no/refill
http://tv.bi.no/video/12751840/refill-10februar-2016-gjest-siv-staubo

Drømmelæreren: Yoda eller Nao?

Vi lever i informasjonssamfunnet. Utdanning, kunnskap og kompetanse har aldri vært viktigere. Kunnskapen vi sitter på utgjør en viktigere andel av vår nasjonalformue enn oljefondet.  Så bra da. For i Norge har vi gode skoler og en høyt utdannet arbeidskraft. Vi har bare ett problem, vi mangler lærere. Så derfor: utdann deg til lærer, sikkert yrke.

Hmmmm, sikker på det?

Jeg satt i verdens første regjeringsoppnevnte utvalg som skulle se på digitalisering av høyere utdanning, det som fikk navnet MOOC-utvalget. All ære til daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorsen for å være tidlig ute for å fange opp en global trend og utfordring. Nå virker det som den nåværende Kunnskapsminister ikke er så interessert i dette digitale.  Jeg hørte han på radioen i forbindelse med at KS ønsker at lærere skulle kunne ta etter- og videre utdanning uten å måtte reise til utdanningsinstitusjonene. Kunnskapsminister Thorbjørn Røe Isaksen ville imidlertid ha skikkelig utdanning, ikke "brevkurs" som han uttrykte det.

Vel, nå er det en stund siden vi drev med brevkurs. En av kritikkene jeg vil rette mot rapporten vi skrev, som jeg ikke har oppfattet at noen har rettet mot den, er vår tilnærming.  For vi behandlet MOOC som det Clayton Christensen kaller "sustaining innovation".  Vi så på hvordan MOOC skal tolkes og behandles innenfor rammene av det eksisterende utdanningsregimet. Vi kalte de som tar MOOC for "lærende", fordi de ikke møter de kvalifiseringskrav vi stiller til studenter. Vi så på hvordan MOOC-kurs kan tilpasses gradssystemet.  Utdanningssystemet, som i varierende grad vil ta inn over seg den digitale læringsrevolusjonen, klemmer digital teknologi inn i det eksisterende paradigmet, enten vi kaller det "MOOC" eller "flipped classroom".

Mantraet "læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring" hamres inn som en sannhet, uten at mothypotesen testes.  "All forskning viser....", og det pøses millioner ut i etter- og videreutdanning av lærere. Dette er det som er politisk korrekt, forutsigbart, og enkelt. Dette "vet" vi hvordan virker.

Så er det bare sånn at på ett eller annet tidspunk så veltes modellene. For igjen å sitere godeste Christensen "education is ripe for disruption".  En kan like det eller ikke.

Jeg holder foredrag om dette i inn og utland. Jeg har ikke tall på alle stedene jeg var i fjor hvor jeg holdt foredrag om dette.  Året ble avsluttet med at jeg snakket på Online Educa Berlin 2014.  I år har jeg blant annet snakket på Unios årskonferanse. Taleren før meg gjorde som så mange, snakket om MOOC sine mangler og hvorfor MOOC er så mye dårligere enn våre gode Universiteter.  Så kommer rampete med med mitt foredrag: MOOC som disruptiv innovasjon.

For MOOC er en game changer. MOOC viser oss at vi kan endre våre modeller for utdanning. MEN  MOOC er ikke svaret.

Listen over utdanningsutfordringer er lang som et ondt år.

For tiden snakkes det mye om kunstig intelligens (AI). Hvordan kunstig intelligens vil fjerne våre jobber. Hvem lever under den illusjonen at utdanning vil være skjermet for denne utviklingen?

For det første: hvis maskinene er smarte, hvilken kunnskap trenger vi da?
Nå kommer snart den nye Star Wars-filmen. I den filmen er to roboter sentrale personer. Heltene, med Luke i spissen, trenger ikke kunne det robotene kan. Hans lærer, Master Yoda, sier ikke til Luke, gå til 3CPO og lær det den kan.  Nei, han ber Luke søke helt annen kunnskap.

For det andre.  Hvem sier at lærere ikke kan erstattes av datamaskiner? Eller roboter?
Vel, møt Nao.

Nao brukes i arbeidet med autistiske barn. Nao når gjennom til dem på en måte læreren ikke gjør. Hvem sier at vi ikke vil få enda bedre personlige roboter i fremtiden?

Behov for mennesklig kontakt? Vel, når japanske menn foretrekker sine virtuelle kjærester fremfor en komplisert fysisk kjæreste kan en absolutt lure på om ikke elever vil foretrekke en virtuell "drømmelærer" fremfor en vanlig en.

Til slutt, hvem er det som sier at det er de etablerte institusjonene som disrupter utdanning? De var ikke plateselskapene som disruptet musikkbransjen. Det ble gjort av andre bransjer. LinkedIn har nå kjøpt opp Lynda.com. SchoolYourself søker å gi nye online-læringsopplevelser. Tv-kanalen Discovery har sitt tilbud: Discovery Education, under mottoet: The Future of learning is Now. Dette er ikke de tradisjonelle tilbyderne.

Norge er enda rikt, med strukturer og etablerte systemer. I oktober er jeg invitert til å snakke på BETT Latin America Leadership Summit om MOOC. Dette er for land med en helt annen økonomi og demografi enn hva vi har. De har store befolkningsgrupper som ikke har tilgang til adekvat utdanning i den grad vi har. De har verken nok personer, ressurser eller tid til å utdanne de lærerne som trengs for vår utdanningsmodell. De er ute etter noe som virker raskt. I slike markeder vil de disruptive initiativene ha en god grobunn, for de dekker det som betegnes som "areas of non-consumption".  De trenger ikke nødvendigvis Ivy League -tilbud, men tilbud som fungerer i deres hverdag.  Når de gjør, vil vi kunne oppleve det som kalles "rude awakening". Vi trenger ikke oppleve det.  Vi kan også dra nytte av denne læringsrevolusjonen som finner sted. Men da må vi tørre å utfordre etablerte sannheter og modeller. Ikke se tilbake, men faktisk tørre å gjøre ting som ikke det ligger årtider med forskning og etablert praksis bak.  Vi må tørre å se fremover. Tørre å være innovative.

Klasserommet - et læringsfiendtlig område?

Hvordan designer man de mest hjernefiendtlige læringsomgivelser?  Jo, en lager et klasserom.

Dette hevder hjerneforsker John Medina. Medina holdt åpningsinnlegget på den årlige ISTE-konferansen i USA i 2011.  Medina sier at det vi vet om hjernen er at:

den er designet for å løse problemer relatert til overlevelse i utendørs omgivelser under ustabile værforhold, og å gjøre dette i konstant bevegelse.  

Alså det stikk motsatte av våre klasserom.  Våre klasserom er designet for å gjøre det motsatte av hva hjernen vår er god til å gjøre.

Medina hevder også at det er umulig å lære i et klasserom på grunn av all multitaskingen som finner sted i klasserommet, og at vi av den grunn flytter læringen til mer stimulifattige omgivelser og kaller det lekser.  I et klasserom flyttes fokus hele tide.  Når læreren snakker, eller en sitter og løser oppgaver skjer det alltid noe rundt i klasserommet: noen som snakket, en kjekk gutt eller jente et annet sted i klasserommet, noen som sender lapper, noen som holder på med aktiviteter som trekker oppmerksomhet. Dette er, i følge Medina, læringsfiendtlig, fordi hjernen vår kan ikke multitaske med hensyn til oppmerksomhet, og våre klasserom fungerer ikke av den grunn. De stresser hjernen. Dette senker vår effektivitet, og er parallelt til det en finner om senket effektivitet og økt stressnivå i kontorlandskap.


Våre egne undersøkelser/piloter på BI bygger opp under Medinas forskning.  Når vi introduserte den såkalte "flipped" modellen for våre studenter sa de at en av fordelene med å ha forelesningene på video i stedet for den tradisjonelle campusbaserte forelesningen, var at de slapp å multitaske.  I en tradisjonell forelesning må studentene ta notater mens læreren snakker, da går de glipp av mye av det læreren sier. Når de har læreren på video kan de stoppe videoen mens de tar notater, og så fortsette forelesningen etterpå.  På den måten kan de konsentrere seg om en ting om gangen: lytte eller skrive.

Workshop om flipped classroom ved Handelshøyskolen BI.

Erik Wilberg

Njål Foldnes

BI har de siste årene hatt et omfattende pilotprogram for å bedre undervisningen gjennom fokus på pedagogikk og bruk av undervisningsformer som utnytter digitale mediers potensiale. Vi har hatt et omfattende pilotprogram.  Blant pilotene vi har gjennomført er piloter med såkalt flipped learning/classroom/lecture.  I fagene matematikk og statistikk ved BI Stavanger har Njål Foldnes erstattet de tradisjonelle forelesningene med bruk av video, og Erik Wilberg har gjort det samme i strategi.

I dag hadde vi en workshop for våre forelesere hvor Njål og Erik fortalte om sine erfaringer og hvordan de praktisk har gjennomført undervisningen. Begge to kan fortelle om engasjerte studenter som får bedre karakterer med denne formen for undervisning.

Piloter gir resultater

Torsdag 16. januar samlet BI Stavanger foreleserne sine til fagseminar. Målet var å dele erfaringer og gi inspirasjon. Mange av foreleserne ved BI Stavanger har vært involvert i BI2020s pilotprogram. Njål Foldnes, Riana Steen, Bernt Rønningsbakk og Morten Abrahamsen delte sine erfaringer.

Njål Foldnes har tatt i bruk video som pedagogisk verktøy og erstattet forelesninger med video. I vårsemesteret 2013 erstattet Njål alle forelesningene med video i faget statistikk ved BI Stavanger. Når studentene var ferdige kunne ikke Njål se noen påfallende resultater med hensyn til eksamensresultatene. Høsten2013 delte han klassen i matematikk inn i to grupper, hvorav en fikk utelukkende videoforelesninger, mens den andre gruppen fikk tradisjonelle forelesninger. Njål testet studentene to ganger og begge gangene fikk den gruppen som hadde fått flipped undervisning best resultater. Forskjellen mellom de to gruppene er påfallende til flipped-gruppens fordel. De studentene som mottok flipped undervisning forrige semester etterspør nå flipped undervisning dette semesteret også.

Riana Steen fortalte om sine erfaringer med å bruke Facebook som en kommunikasjonsarena både blant studenter og mellom foreleser og studenter. Facebook viste seg å være en god arena, med en lav terskel for kommunikasjon og samhandling, samt for å dele informasjon og stille spørsmål. Riana kunne se igjen engasjementet til elevene på karakterene deres. Det er imidlertid arbeidskrevende å bruke Facebook, da det i prinsippet kan kreve uendelig med tid.

Bernt Rønningsbakk fortalte om samarbeid mellom forelesere og bruk av video i strategifaget. Her har nasjonalt fagansvarlig Erik Wilberg koordinert samarbeidet og undervisningen blant alle som foreleser innen strategifaget. Han har opprettet en egen Facebook-gruppe og et område på itslearning for foreleserne, hvor de har lagt ut en rekke forelesningsressurser. På denne måten har foreleserne en felles ressursportal for faget. Bernt ga uttrykk for at dette var en god måte å jobbe på, og at det kvalitetssikret tilbudet til studentene. Blant annet måtte han steppe inn som vikar midt i semesteret da en av foreleserne ble syk. Med dette opplegget var det ikke noe problem.

Morten Abrahamsen fortalte om sine erfaringer med bruk av Facebook som en god arena for å dele fagstoff som kan være av interesse og relevans for studentene. Han har en Facebook-gruppe hvor han poster lenker til interessante artikler og nyheter han kommer over. Synes dette er en god og enkel måte å nå studentene.

Felles for alle pilotene er at det synes som om bruk av digitale medier gjør avstanden mellom foreleser og student mindre. Det skapes en større nærhet digitalt enn det som tradisjonelt har vært mulig i forelesningssalen. Erfaringene fra Stavanger viser også at studentene både er mer fornøyde med nye undervisningsformer og at karakterene blir bedre. Dette er viktige resultater som vi følger tett med på.

 

Denne bloggposten er også publisert på LearningLabs blogg.  Dersom du vil lese mer om hva vi gjør på BI kan du lese om det på bloggen vår BI LearningLab.

MOOC - overhyped?

MOOC-bølgen feier tilsynelatende over akademia. Coursera som er den største, har i skrivende stund 5,4 millioner studenter.  Det vil si at et utdanningstilbud som er mindre enn to år gammelt har mer enn Norges befolkning innrullert. Men Coursera er langt fra alene.  Det nyoppstartete tyske Iversity hadde mer enn 100 000 studenter innrullert til sitt første kurs (og kun tre uker etter oppstart er antallet studenter doblet til 220 000). Innen akademia (også utenfor) går diskusjonen flittig - hva betyr dette? Noen mener at MOOC vil endre verden  og er en gamechanger. MOOCs vil endre utdanning slik vi kjenner det og "brick-and-motar" universitetene står for fall.  Andre mener at MOOCs er en boble, og at de ikke kan erstatte fellesskapet ved de campusbaserte tilbudene, og at MOOCs er keiserens nye klær, fordi vi har hatt nettstudier lenge. At MOOC ikke er levedyktig begrunner de i de lave fullføringstallene (10% i snitt) og at de ikke gir studiepoeng (noe som er i endring). Mange lurer også på hvordan MOOCene skal tjene penger.

Nå er det sånn at det er vanskelig å bedømme fremtiden basert på fortiden.  Det utdanningssystemet vi har, og det kunnskapssynet vi har er basert på et paradigme hvor kunnskap og informasjon var et knapphetsfenomen. Kunnskap var lokalisert i tid og rom. En måtte ha tilgang til kunnskapen enten i fysisk form ved at en fikk lese boken eller journalen den befant seg i, eller en måtte få møte og lytte til de personene som hadde kunnskapen, veldig ofte da gjennom en forelesning/foredrag.  Disse to formidlingsformenes kvalitet og verdi skal ikke undervurderes. Å lytte til et foredrag av en dyktig foreleser er en givende opplevelse, på samme måte som det å gå på et museum og se bilder og skulpturer, delta på en livekonsert, eller se ett teaterstykke. Men av ulike grunner er det ikke slik de fleste av oss konsumerer kunst og kultur. Det er eksklusivt, lite fleksibelt og tidkrevende. Men ikke uten verdi. Det er heller ikke slik at fordi kunst og kultur tilgjengeliggjøres i ulike kanaler, med økt fleksibillitet, at behovet for, ønsket om og villigheten til å oppsøke og delta på slike live arenaer har avtatt, snarere tvert i mot. Konserttilbudet har vel aldri vært større enn nå, både av profesjonelle og amatører. Munch-utstillingen, som har vært i år, har satt publikumsrekord.

Nå treffer det utdanning.  Hva betyr det?

Denne utviklingen kommer på ingen måte som "julekvelden på kjerringa".  Dette er en varslet utvikling. Som jeg har vært inne på før skrev Daniel Bell om dette allerede i 1973 i boken "The coming of post-industrial society". Der predikerte han en tredje revolusjon. Den første var jordbruksrevolusjonen, hvor jordbruk ble de drivende krefter for samfunnsutviklingen og økonomien.  Det samfunnet varte noen tusen år. Den neste revolusjonen kom med industrisamfunnet.  Da ble industrisamfunnet, med fokus på råvarer og foredling den bærende kraft i samfunnsutviklingen og økonomien. Dette varte i 400 år. Bell hevdet at vi var på vei inn i et post-industrielt samfunn.  Et samfunn hvor teknologi, kunnskap, informasjon og kompetanse ville bli de drivende samfunnskrefter.   Bell møtte mye kritikk.  Argumentet var at kunnskap og informasjon ville alltid være viktig og at vi fortsatt ville trenge industri. Men den argumentasjone underslår ikke det grunnleggende i Bells resonement: drivkreftene i samfunnsutviklingen og økonomien er ikke lengre industrisamfunnet. Vi har et industrisamfunns logikk, men ikke et industrisamfunn.

Dette ser vi på flere områder: for det første sliter de økonomier som bygde seg opp i industrisamfunnet.  Industrisamfunnet baserer seg på knapphet: knapphet av råvarer, knapphet av arbeidsplasser, begrenset tilgang til kapital og kompetanse.  For det andre ser vi at stadig mer av industrisamfunnets produkter går fra å være fysiske til å bli virtuelle. Det være seg banktjenester, reiserbyråer, musikk, film, bilder, bare for å nevne noen hyppig nevnte. Det gjør for eksempel at det er ikke den fysiske telefonen som er viktig, derfor kan den selges for en krone, men kundene i nettverkene.

Slik blir det også med utdanning. I det post-industrielle samfunn er kunnskap og kompetanse, som i motsetning til industrisamfunnets begrensete råvarer, en uendelig størrelse.  Det blir bare mer av den jo mer den brukes og deles. Tidligere Kunnskapsminister Kristin Halvorsen fremhevet at humankapitalen, det vil si den kunnskap og kompetanse som var i befolkningen, var langt viktigere og mye større enn oljeformuen. Hvilket er riktig.  Det hjelper lite å inneha mange naturrerssurser dersom en ikke evner å omsette dette i verdiskapning. En kan bare sammenligne økonomien til ressursfattige Singapore med mange ressursrike afrikanske land. Mange av verdens mest verdifulle selskaper selger ikke fysiske produkter, men virtuelle tjenester.

I det post-industrielle samfunn vil kunnskap og kompetanse bli en viktig størrelse og befolkningen vil ha ett gjennomsnittlig høyere kunnskaps- og kompetansenivå enn noen sinne før i historien. I dag er dette ukontroversielt.

Spørsmålet er bare: hvordan skaffer de seg denne kunnskapen?

I det før-industrielle samfunn ble denne kunnskapen tilegnet gjennom praksis, en så hva de mer erfarne gjorde og prøvde ut selv. I industrisamfunnet ble utdanning institusjonalisert (masseutdanning slik vi kjenner det er fra 200 fra 50 år gammelt fenomen, avhengig av hvor i verden vi er). Utdanning ble adskilt fra "resten av livet" og flyttet til dertil egnete institusjoner med kvalifiserte instruktører.  Vi begynte å skille mellom godkjent og kvalitetssikret kunnskap og den som ikke var det. Den godkjente og kvalitetssikrete ble dokumenter gjennom dokumenteringsordninger og synliggjort på ett papir. Dette fungerte for industrisamfunnet. Som Sugata Mitra sier: mange sier at utdanningssystemet er gått i stykker, men det er det ikke.  Det fungerer perfekt.  Det er bare det at vi trenger det ikke lengre.

Sugata Mitra er bare en av mange som nå søker å finne ut hvordan kunnskap og kompetanse lever i det post-industrialiserte samfunn. Vi har fått tilgang til en teknologi som bryter det etablerte monopolet.  Kunnskap og kompetanse er ikke lengre fanget mellom to permer, eller låst inne i våre hoder. Derfor er den heller ikke lengre fanget inne i klasserommene og auditoriene. 

Mange anser at det som ikke læres på de formelle læringsarenaene, under kontroll av en godkjent, kvalifisert person, må være mindreverdig.

Må det være det?

Salman Kahn oppdaget ved en tilfeldighet kraften i bruk av video som formidlingskanal for læring.  De studenter som jeg har snakket med skryter veldig av det som senere har blitt Kahn Accademy. Dette initiativet kom ikke fra utdanningssektoren, men fra noen krefter utenfor.

Da er jeg over på neste teoretiker som har varslet den endringen vi ser. Clayton Christensen skrev i 2008 Disrupting Class.  På bakgrunn av sine teorier om disruptive innovasjoner tok han, Michael Horn og Curtis W. Johnson for seg hvordan disruptive innovasjoner ville påvirke utdanning. Det de så på som disruptiv innovasjon var den digitale utviklingen.  De så for seg at onlineløsninger ville riste i de etablerte fysiske utdanningstilbudene. Det er det mange grunner til.

Hva skjer så i 2012. En bølge av onlinetilbud velter over akademia: Coursera, Udacity, Udemy, edX. Plutselig våkner en del aktører og ser at ops, denne digitale utviklingen angår oss. Vi kan ikke lengre leve komfortabelt i våre akademiske bobler.

Så hva gjør de?

 Clayton Christensen hadde en veldig god artikkel (som min gode kollega Erik Wilberg gjorde meg oppmerksom på) i The New York Times 1. november.  Her sammenligner han MOOCs med seilskip.  I begynnelsen anså seilskipene dampskipene som mindreverdige.  Når de innså at damp kunne fungere satte de dampmaskiner inn i seilskipene, før de måtte innse at seil måtte gi tapt for dampmotorer.  Disse hybride seilskipene var ett forsøk på å ta ny teknologi i bruk på gamle modeller.

MOOCs, og flipped classroom, er noe av det samme.  Det er hybride varianter av eksisterende foretningsmodeller. En prøver å ta i bruk ny teknologi innenfor det eksisterende paradigmet/foretningsmodeller.


Hva er så da fortsettelsen?

Vel, dersom en følger teorien om disruptive innovasjoner, finner den sted under radaren. Mens alle ser til MOOCs og flipped classroom, skjer der ting i randsonen som kommer til å påvirke utdanning.

Folk vil lære, men de har ikke tid eller råd til å sette av år av livene sine til denne læringen.  Derfor vil vi se en vekst i såkalt mikrolæring.  Når vi jobbet med BI2020-rapporten kalte vi dette for: "just-in-time" læring.  Folk lærer når som helst, hvor som helst det de til enhver tid trenger/ønsker å lære.  Dette er disruptivt, og ikke populært å si. Men det betyr ikke at det ikke skjer.

Ta ett fenomen som DragonBox. Dersom elever kan lære hele pensummet i algerbra før de begynner på skolen ved en app på lesebrettet eller telefonen, hva skal de da gjøre i mattetimene?  Hva skal de med mattetimene? Hvordan utfordrer det hva vi tenker om skole og pedagogikk?

The Economist hadde 31. oktober en artikkel som het: "Move over, MOOCs. Her påpeker de denne fremveksten av mikrolæring. De viser til MOOCsene rigide og lite fleksible struktur, at de har stort omfang og er krevende å følge.  Folk ønsker å lære og tyr derfor til tilbud av mer begrenset omfang som for eksempel TED Talks. De forteller om et russisk initiativ som heter Coursmos, og omtaler seg selv som verdens første mikro-læringsplattform.  Eller Mindsy, som reklamerer med at du kan lære noe nytt hver dag. For en abonementssum på $29 hver måned har du tilgang til hele kursbiblioteket deres.

Folk vil lære hele tiden, men de vil ha større fleksibillitet, og mindre "moduler".

Dette følger mønsteret vi har sett fra de fleste andre bransjer:

Fenomener går fra å være analoge og samtidige til å bli institusjonaliserte. Dette skjedde innen teater, innen musikk, innen reise, innen betaling, innen kommunikasjon. Det ble etablert store, hierarkiske mamuttorganisasjoner, hvor mennesket måtte tilpasse seg organisasjonens behov og struktur og det var lite rom for fleksibillitet og tilpassning.  Dette kjenner vi som den fordistiske modellen. Men så har de fleste bransjer mer eller mindre gått fra en sentralistisk styrt modell til fleksible, oppdelte løsninger hvor den enkelte velger selv ut fra preferanser, behov og forutsetninger.  Dette har skjedd i bransje etter bransje, og vi har etterhvert en befolkning som er vant til og forventer å få velge selv, og ikke finner seg i denne styringen. Dette kan sammenlignes med at vi i en periode hadde organisasjoner som var som supertankere: store, komplekse, sentralstyrte og de trengte lang tid på å snu. Nå blir det mer som en flåte av skip. Det er mange mindre enheter, med større fleksibillitet og som kan snu seg raskere. På mange måter fungerer det som en sverm. Dette ser vi i den raske vekst og fall som finner sted i det digitale rom.

For skolen gjør det vondt, noe som denne tegningen viser:

 

 

 

Forventningene til skolen og rettighetsbevisstheten kolliderer med utdanningssystemets monolittiske struktur. Vi prøver å løse det med tilpasset opplæring - men tilpassning til hva?

 

Når det gjelder MOOCene er det to ting jeg synes er verdt å fremheve:

 

På den ene siden er det å flytte det eksisterende utdanningsparadigmet på nett og tilgjengeliggjøre utdanning på en måte vi aldri før har sett i historien.  Det som før var eksklusivt gjemt bak universitetenes høye murvegger er nå sluppet fri til alle med en internettoppkobling. I seg selv grunnlag for en enorm kunnskapsutvikling og samfunnsendring. En kan ikke bedømme hva dette vil bety for samfunnet etter to år. Gutenbergs boktrykkerkunst satte i gang reformasjonen, det skjedde ikke over natten. Selv om vi har opplevd raske endringer går ikke ting så fort.

 

På den andre siden endrer MOOCene vår bevissthet rundt hvor og hvordan utdanning kan finne sted.  Etterhvert som vi ser potensiale i utdanning utenfor de etablerte utdanningsinstitusjonene og potensialet i den digitale teknologien vil vi se en voldsom vekst og variasjon i læringsarenaer. Vi vil ikke konsumere mindre, men mer, i mer varierte former. Og det trenger ikke bety forelesningen eller samlingenes død. Det blir bare ikke like enerådende lengre. 

 

 

 

Flipping the lecture - en suksess i Stavanger

Som en del av det delvis Norgesuniversitetsfinansierte prosjektet ‘Metodefag i fremtiden’, ser vi på hvordan ny teknologi åpner for nye pedagogiske muligheter innen metodefagene. Inspirert av idèen om flipped classroom har Njål Foldnes ved BI Stavanger foretatt full flipp i statistikkfaget. I stedet for å formidle teorien gjennom tradisjonelle forelesninger har han laget små videosnutter som er gjort tilgjengelig for studentene sammen med en fremdriftsplan for faget. På den tiden Njål vanligvis ville ha forelest samler han nå de studentene som vil til oppgaveløsning og samtaler.

Som del av prosjektet søker vi å få frem studentenes stemmer. Onsdag 20. februar var  Øystein Johannessen og jeg tilstede ved denne samlingen og foretok dybdesamtaler med studentene for å få deres tilbakemeldinger på opplegget. Det viste seg at studentene hadde blitt ganske stresset når Njål på første forelesning avlyste forelesningen. Dette var ikke hva de hadde forventet. Når vi spurte dem om hvor lenge dette varte svarte de samstemt: frem til de så første video. Etter det var de overbevist om at dette var en mye bedre form enn den tradisjonelle forelesningen. Som en av studentene sa: dette er det faget jeg jobber mest med på grunn av dette pedagogiske opplegget. På spørsmålet om hva de foretrakk hvis de kunne velge selv: forelesning eller flip, svarte alle flip. De var imidlertid ikke sikker på om denne modellen passet like godt i alle fag, for Njål laget så pedagogisk gode videoer. Det svaret er interessant fordi vi snakket også med noen som gjennomførte statistikk i fjor, og som hadde hørt om dette nye opplegget. De ville gjerne ha tilgang til videoer, men var skeptisk til å erstatte forelesningene med video, fordi en god foreleser var så viktig, og Njål holdt så gode forelesninger.

Noe annet studentene fremhevet var den gode kontakten de fikk med foreleser, Njål, som følge av denne modellen. En kontakt og kommunikasjon de ikke følte den tradisjonelle forelesningsmodellen ga.

Konklusjonen så langt blir at forelesningen og forventningen om forelesningen står sterkt hos studentene, men at forelesningen lar seg erstatte av et godt alternativt pedagogisk opplegg.

Denne bloggposten er publisert på BI Learninglab sin blogg. Beste praksis, BI 2020