Papegøyeskolen?

Igjen dukker der opp innlegg som tar til orde for mindre og ikke mer data i skolen. Nå sist er det en “ekspert på memorering” som uttaler seg. Intensjonen til forfatteren er god: elevene/studentene trenger gode karakterer for å lykkes i livet etter den formelle utdanningen 

Innlegget kan en si mye om, jeg reagerer mest på kunnskapssynet som kommer frem.  For det første legger det vekt på evne til å memorere.  Memorere hva og hvorfor? Memorere pensum til ære for sensor.  Forfatteren har et eget syn på universitet og høyskole når han sier at det er forelesninger og pensumbøker som gjelder. Sensor gir i følge forfatteren blaffen i hva du har googlet.  Kanskje det, men ikke i hva du har forstått.  Universiteter og høyskoler er ikke ute etter å uteksaminere papegøyer som gjentar pensum og forelesninger ureflektert.  Og om så dette er det som kommer ut, gir det ikke videre uttelling i arbeidslivet for det er ikke læring, noe kronikkforfatteren ser ut til å mene.

Men det andre jeg reagerer på er den totale mangelen på forståelse for det digitale univers, på godt og vondt. Pcer er så mye mer enn avanserte skrivemaskiner med distraksjonsmomenter.  I stedet for å gjøre studentene til tredjegrads datamaskiner bør studenter og elever lære å bruke dette kraftfulle verktøyet slik det er ment: til kunnskapsdannende og støttende arbeid. Dersom dette ikke skjer i norske klasserom er det IKKE PC’en eller elevenes feil. Da må vi henge bjellen på katten og si rett ut at det er noen som ikke har fulgt med i timen og gjort jobben sin. Det er de som hevdes å være den viktigste enkeltfaktor for læring. Da må det massiv innsats til, fra den enkelte lærer, fra skoleledelsen og fra skoleeier. De som er ansvarlige for læringsaktiviteten i klasserommet må vite hva dette dreier seg om. De må selv skaffe seg erfaringer og praksis.  Selv ber jeg skoleledere jeg kurser om å komme seg på blogg og twitter.  Som en pilot i skolemaster skal nå våre skoleledere bruke blogg. Hvorfor det?  Jo, for å kunne ta kvalifiserte valg som leder av en kunnskapsbedrift må du ha under-huden-kjennskap til hva dette universet er. Dette er IKKE et memoreringsunivers. Jeg har sagt før: vi må ta en titt på kunnskapssynet vårt i skolen.  Vi utdanner ikke for industrisamfunnet lengre, vi utdanner for det post-industrielle informasjons- og kunnskapssamfunnet. Skal utdanningssystemet overleve må det ta denne endringen inn over seg.  Stadig flere røster stiller spørsmål ved verdien av den formalkompetansen de unge tilegner seg. Hva hjelper det deg i dag om du har toppkarakterer som typograf fra 1995? Typografer finnes ikke lengre.  Har du ikke oppdatert kompetansen din ligger du tynt an.

Elevene skal ikke lære å memorere.  De skal lære å manøvrere i et enormt kunnskapsunivers. Det krever helt andre ferdigheter enn det å kunne huske skrevet eller uttalt tekst. Når elevene tar utdanning er det for å kvalifisere seg på et krevende arbeidsmarked. I denne artikkelen stilles det spørsmål ved verdien av en BA nettopp fordi for mye av kompetansen studentene kommer ut med er av feil karakter:

The biggest complaint: The undergraduate degrees focus too much on the nuts and bolts of finance and accounting and don't develop enough critical thinking and problem-solving skills through long essays, in-class debates and other hallmarks of liberal-arts courses.

Critical thinking, problem-solving skills. Slike ferdigheter er ikke memorerbare. Næringslivet er ikke ute etter memorerbar kunnskap. Næringslivet ser etter helt andre kompetanser:

Firms are looking for talent. They're not looking for content knowledge, per se," says Scott Rostan, founder of Training the Street Inc., which provides financial training courses for new hires at a number of investment banks. "They're not hiring someone just because they took an M&A class."

Vi skylder våre barn å unge å gi dem en utdanning for fremtiden, og ikke for fortiden. Jeg husker lite av alt jeg har memorert opp i gjennom min utdannelse. Det jeg har trengt har vært evnen til å finne, behandle og bearbeide informasjon, argumentere, samhandle, reflektere, være kritisk, analytisk, kreativ, ulike lesestrategier.  Så i stedet for å hive ut datamaskinene, så må lærer- og skolelederkorpset kjenne sin besøkelsestid.  Dette bør diskuteres på personalmøter, teammøter, på personalrom, kom dere ut i bloggosfæren, les diskuter, lær. Dette handler ikke bare om de unges fremtid, men og deres.

Skolelederblogger

For et par dager siden spurte jeg om hvilke krav vi skal stille til skolelederes digitale kompetanse. Min bakgrunn for spørsmålet er det store strekket i laget som jeg opplever.  Fra dyktige innovatører til dem som ikke ser dette som relevant for seg.   Jeg vil derfor benytte anledningen til å nevne noen skolelederblogger jeg har funnet. Dersom noen mener at der er andre som burde vært nevnt er jeg takknemlig for tips.

Hildes skoleblogg
IKT for skoleledere
Rektors røst (lagt ned, men innleggene kan leses)
Skoleledelse
140 tegn er ikke alltid nok
Ann Olines blogg
RektorsIKTblogg
IKT og skoleutvikling

Jeg tar og med Ann Michalsens blogg, selvom hun blogger om engelskundervisning.
Dette er bare et bitte lite utvalg, men interessant lesning :)

Bloggingens 10 bud

På http://infographiclist.files.wordpress.com/2012/02/motherlodelaketullocharearealestateblog_4f2433e248d12.png som jeg snappet opp via @briankotts på Twitter fant jeg denne om bloggingens 10 bud. Her står mye klokt.

Where is the place to be?

Sosiale medier, en helt naturlig del av hverdagen for noen av oss, ett fremmed, uforståelig univers for andre. Facebook er ett av de “største landene i verden” med mer enn en 500 mill. brukere og verdsatt til ufattelige 50 milliarder dollar. De fleste er etterhvert blitt vant til å bli oppfordret til å følge debattprogrammer på Twitter, et sted mange følger, færre bidrar, og mange sliter med å forstå. Skype brukes av bestemødre for å holde kontakt med barnebarn, mens ungdommen chatter i vei på MSN. Det lastes opp millioner av timer på YouTube, og for profesjonelt bruk er det nødvendig med en konto på LinkedIn. Dropbox kan brukes for å synkronisere sine dokumenter mellom ulike maskiner, bilder lagres og deles på Flickr. På ulike Google-kontoer har en epost, chat, dokumenter, lenkesamlinger og RSS. Når en begynner å reflektere blir en slått av hvor utrolig mange digitale foraer en benytter seg av i hverdagen. Noen av disse kan en jo samle på Netvibes, for å få litt kontroll. I tillegg har en jo ulike nettsamfunn som GovLoop og DelogBruk, nettsamfunn for faglige diskusjoner og deling. Musikk på Spotify og iTunes.  Jeg har enda en lang liste som jeg ikke har nevnt. Nettsteder som er en større eller mindre del av min hverdag.

Noen nye nettsteder har dukket opp som jeg ikke helt har skjønt, som Foursquare.  Som bruker av Foursquare skjønner jeg ikke helt problemet med Facebook places.  Vil en ikke at noen skal vite hvor du er er det bare å la være å sjekke inn eller stenge applikasjonen. 

Men ok, alle disse nettsamfunnene er jo såå 2010.  Hva er det som gjelder i 2011.  Vel, krisestemningen meldte seg når Delicious ble varslet nedlagt.  Plutselig ble Diigo-kontoen gjenvekket fra de døde. Men når en mister ett av sine favorittnettsteder, søker en andre løsninger og oppdaget nye varianter som: Pinboard (betalingstjeneste) og Instapaper.  Den siste fungerer veldig greit. Plaxo har jeg skaffet meg konto på, en måte å holde oversikt over alle kontaktene sine.  Siste tilskudd er Quora. Takket være velvillige venner på Twitter fikk jeg invite til dette nettsamfunnet, som fremdeles er lukket, men som ser spennende ut. Men jeg kjenner det er et kapasitetsproblem. Hvor mye klarer jeg å følge med på. Ta blogger, for eksempel.  Den siste tiden har jeg blogget lite selv, og i enda mindre grad fulgt opp leselisten min for andres blogger.  En blogg blir for lang, tar for mye tid å følge dem opp. De blogginnleggene jeg leser nå er de som jeg får anbefalt gjennom mitt sosiale nettverk.  Jeg bruker i mindre grad tid på selv å søke blogginnlegg, og fy meg, enda flinkere å kommentere på andres blogger.  Jeg retwitrer dem om de er bra, men dårlig til å gi respons på bloggen. Jeg som blir så glad når noen tar seg bryet å kommentere på min blogg.

Ved overgangen til 2011 er mange opptatt av å spå hva som skjer i 2011, hva blir de viktigste trekkene i det nye året: lesebrett, ebøker, geolokalisering,  cloudcomputing.  Ja, det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Hvem kunne forutsett WikiLeaks, og den betydningen den har har fått?  Jeg tror vi lever i en tid med store overraskelser, det er vanskelig å se fremover. Det virker som vi er lemmen, løper i flokk til de samme stedene: iPhone, iPad, Facebook, Twitter og nå Quora.

Men at det er viktig og nyttig å være på nett er det ingen tvil om, spørsmålet er bare where is the pace to be? Via Diigo fikk jeg for eksempel tipset om 21 recources about personal learning networks. Ikke lett dette, prioritering av tid og oppmerksomhet. Men kanskje RockMelt kan være en løsning?

To blog or not to blog- again

I et tidligere innlegg stilte jeg spørsmålet om hvorvidt alle elevene skulle blogge. Diskusjoner om digital kompetanse, lærerrolle, innhold i skolen etc går sin skjeve gang. Det som ikke slutter å fasinere meg er hvor fort utviklingen går.  Det som var “nytt og revolusjonerende” for 6 mnd siden er mainstream i dag. Tilfeldigvis kom jeg over dette blogginnlegget med 5 grunner til hvorfor alle jobbsøkere bør ha sin egen blogg. Med tanke på at de fleste som er elever i skolen er fremtidige jobbsøkere er dette argumenter til refleksjon. Det er tydelig at de tradisjonelle kanaler endrer seg. For eksempel viser undersøkelser at sosiale medier som Twitter og Facebook i stadig økende grad en en svært viktig kanal for nyhetsinformasjon for befolkningen.  Pew Internet har nylig publisert en rapport om hvor amerikanere får sine nyheter fra. I rapporten heter det blant annet:

• Portable : 33% of cell phone owners now access news on their cell phones.
• Personalized : 28% of internet users have customized their home page to include news from sources and on topics that particularly interest them.
• Participatory : 37% of internet users have contributed to the creation of news, commented about it, or disseminated it via postings on social media sites like Facebook or Twitter.

Ok, change happens…

Legger og ved lenke til denne artikkelen:

5 Ways Social Media is Changing Our Daily Lives

NKUL 2009

I forrige uke var jeg igjen på NKUL i Trondheim. Jeg skal innrømme at forventningene mine var ikke så store, da jeg synes programmet var lite spenstig.  Dette er den største, og kanskje viktigste, konferansen innen IKT og utdanning i landet, med mye ressurser og nettverk så da forventer jeg at dette er en konferanse som og “brøyter” litt.  Men av erfaringen i fjor, hvor jeg ble svært positivt overrasket over avslutningsforedraget, dro jeg opp med åpent sinn.  Jeg skal innrømme at det er ikke foredragene jeg sitter igjen med etter årets NKUL, men at det var en interessant  og nyttig tur likevel. Det er utrolig hvor medielandskapet har endret seg siden forrige NKUL.  Jeg så tendensen på Dei Gode Døma i april, men dette ble enda tydeligere på NKUL.  Konferanser blir i større og større grad en interaktiv greie – deltakerne blogger fra foredragene, men i enda større grad twittrer de. Denne twittringen gjør at en opplever et fellesskap med de andre konferansedeltakerne som jeg aldri har opplevd før, og som øker kvaliteten på deltakelsen.  I tillegg har en kontakt med andre som ikke er på konferansen, men som følger med og kommenterer. I tillegg “lever” konferansen videre etter at den er slutt i cyberspace.

Kunnskapsministeren satte agendaen veldig fint med sitt innlegg.  Han snakket om hvilke erfaringer han hadde med sosiale medier og viste til et eksempel fra et innlegg han holdt på Dei Gode Døma, hvor han ble sitert på at han ville straffe bruk av Facebook i skoletiden.  Heldigvis var dette innlegge streamet, slik at han og andre kunne gå inn og se hva han faktisk hadde sagt, han kommeterte på sin blogg, og teamet ble tatt opp på Twitter.  Etter forholdsvis kort tid fikk han en beklagelse på bloggen sin, og feilsiteringen og den snøballen var stoppet. 

Jeg tenker tilbake bare ett år hvor BT kjørte en ganske kraftig kampanje mot elevPC-ordningen i Hordaland.  Skoleverket prøvde å komme til ordet fra flere ulike hold, men det var ikke lett.  Nå, med disse nye mediene, er vi ikke lengre prisgitt journalistene og pressens definisjonsmakt – vi kan ta den selv.  Dette er et nytt bilde, både for dem som ofte er i pressens søkelys og oss andre dødelige. Dette er og en utfordring for pressen.

Men som med andre ting: disse sosiale mediene er  tveeggete sverd.  Det fikk It’s Learning erfare under konferansen, for bad news travel fast.  En av konferansedeltakerne hadde hatt en samtale på standen til Its learning som hun blogget om og denne spredde seg raskt via Twitter. Jeg vil ikke her gå inn og se på ulike sider ved det som skjedde i denne saken, men dette er et eksempel på potensialet som ligger i sosiale medier, og ikke alle sidene er like heldige/behagelige.  Dette tilfellet er verdt et eget blogginnlegg, som jeg kanskje skriver, kanskje ikke….

Det som er helt klart er at vi stå overfor en ny verden, på godt og vondt.  Gamle mentale kart står for fall, og vi må raskt tilegne oss nye. 

I denne sammenhengen endrer og maktbalansen seg, og jeg tror lærere, og ikke minst lærerorganisasjoner, kraftig undervurderer potensialet som ligger her - om gruppe, - hvilken gruppe er det det satses tyngst på i forhold til å tilegne seg den kompetansen denne endrete verden krever: lærere.  Myndigheter og skoleeiere har krav, forventninger, strukturelle grep og opplæring av lærere for  å få tekniske  ferdigheter, men og mentale kart og strategier for å håndtere dette.  Det setter lærerstanden i en unik posisjon i forhold til andre grupper.  Hvilken annen yrkesgruppe er så tungt representert i bloggosfæren og på Twitter?  På mange måter håndterer lærere dette mye bedre enn journalister og andre mediefolk. (kommenterer ikke her strekk i laget). At de er feilskjær av og til må en bare regne med, comes with the territory.  Men det er selvsagt ikke ønskelig. Kan bli interessant å se utviklingen videre.

Byråkrater som blogger

Anne Cathrine etterlyste for et par dager siden oss som jobber med pedagogisk bruk av IKT i bloggosfæren, og jeg ropte ut høyt min tilstedeværelse. Nå vil jeg si litt om dilemmaer jeg har følt på i forhold til dette.

Jeg er en offentlig tjenestemann(kvinne) i en posisjon som gir en viss grad av innflytelse. Når jeg uttaler meg offentlig kan jeg ikke helt fri meg fra min posisjon i yrkeslivet, selvom, som jeg skriver på profilen min: mine ytringer er av privat karakter og ikke nødvendigvis representative for hva Hordaland fylkeskommune står for. Dette gjelder spesielt det området jeg blogger om: skole, teknologisk utvikling, organisasjonsutvikling og samfunnsutvikling. Dette er områder som engasjerer meg og interesserer meg (var blant annet tema for hovedoppgaven min). Når jeg i tillegg er så heldig å få jobbe med dette emnet vil der helt klart bli overslag. De som eventuelt leser bloggen min vil lese med sine briller og lese ting inn i mine uttalelser som kanskje ikke var intendert fra min side. Dette er alltid en utfordring i kommunikasjon mellom mennesker, enten den er skriftlig eller muntlig.

Nå vet jeg at jeg har full ytringsfrihet så lenge jeg ikke bryter lover eller forskrifter eller sprer taushetsbelagt informasjon, men er det alltid klokt å ytre seg?

Jeg skal innrømme at jeg gikk en stund å ruget på om jeg skulle gå ut i bloggosfæren. Nå er jeg og heldig med at min sjef, Opplæringsdirektøren, er svært interessert i emnet og der er stor takhøyde og romslighet, så mine bevegrunner skyldes ikke interne forhold i HFK. I min posisjon, på fylkesnivå (eller kommunenivå) var det ikke noen andre som jeg kjente til.
Arne Krokan har tidligere etterlyst byråkrater som blogger, han vil vel egentlig ha alle ut i bloggosfæren. Nå gjør Anne Cathrine det samme.

Jeg tror mange byråkrater føler på det samme som jeg: vi er i en mellomposisjon, med en viss innflytelse, men likevel underlagt et hierarki, og må følge direktiver og retningslinjer fra personer og organ over oss. Det å ytre seg offentlig er ikke uten konsekvenser, med mindre det du sier er så tannløst at folk knapt legger merke til det: God jul og Godt Nytt År. Spesielt å blogge om emner som er relatert til din yrkesutøvelse er utfordrende.

Når jeg likevel valgte å gå ut i bloggosfæren skal jeg innrømme at det delvis var knyttet til jobben min. Jeg kunne ikke "misjonere dette budskapet" uten å etterleve det jeg prediket. Jeg trengte (og ønsket) å være en del av dette universet. For meg har det vært en ubetinget positiv opplevelse - det har vært utrolig lærerikt, gitt meg nye perspektiver på mange saker og jeg har blitt kjent med så mange hyggelige, flotte mennesker.

Vi lever i en tid hvor vi går gjennom en del paradigmeskifter. Tiden med strengt hierarkiske organisasjoner er på vei ut. Vi får flatere strukturer, med mer autonome arbeidstakere som fungerer i nettverk. Dette vil og få betydning for byråkratiet. Vi er bare i starten. Siden jeg begynte å blogge er flere av mine kollegaer kommet på banen, og enda flere vil nok komme. En del av våre nye kolleger har gjerne blogget i mange år allerede før de tar til i byråkratiet/arbeidslivet. Vi får se hvor veien går videre.

Blogging

Det er sagt at 2008 var det året "alle kom på nett", og at vi i 2009 virkelig vil få se konsekvensene av dette. 2009 er et valgår, og med det amerikanske presidentvalget friskt i minne blir det spennende å se hvordan norske politikere (og de tradisjonelle norske medier) vil håndtere dette. I dag kan en lese i BT at Statsministeren er blitt tvunget til å kommentere regjeringens syn i blasfemisaken som følge av en pressgruppe på Facebook.

Stadig tar nye politikere i bruk webben som ytringsarena: det er gledelig at Kunnskapsministeren er en av dem. Gledelig fordi vi som jobber med å få lærerne til å ta i bruk web i skolen trenger å kunne vise til at det er sammenheng mellom liv og lære. På mandag tok Kunnskapsministeren opp temaet skoleblogger på sin blogg. Han vil i februar omtale noen av de mange skolebloggene som finnes der ute. Selv fikk jeg positiv omtale på mandag og vil ydmykt takke for den. I dag er er nye blogger omtalt.

Selv er jeg ikke fotsoldat i skolen lengre, men i en byråkratstilling. Anne Cathrine etterlyser på sin blogg i dag hvor vi som jobber med pedagogisk bruk av IKT i skolen er. Vel, jeg er her!! Kirsti i Buskerud har og en blogg, men vi er vel ikke så mange. Kunnskapsdepartementets Øystein Johannessen nå har passert 400 innlegg på sin blogg. Så på samme måte som jeg oppfordret lærerne til å blogge, kan godt flere av mine kollegaer komme på banen, støtter Anne Cathrine der.

Bloggingens død

Som jeg tidligere har nevnt har Svend Andreas Horgen spurt på bloggen sin, gjemmesiden, om Facebook kan brukes i undervisningen. Ett av svarene han har fått er: når skolen "adopterer" ungdomskulturer dør de, og peker på visebølgen på 60-tallet. På bloggen sin viser vedkommende til Wired, som skriver at blogging er dødt (det vil si så 2004). "Blogging er det bare noe noen gamlinger som gjør, ja også en drøss med damer da, som ikke kan holde munn på nettet heller." (Ok, hint, hint hold kjeft, slutt å blogg). Ingunn Kjøl Wiig referer til denne utfordingen når hun skriver om sine erfaringer med å få elevene til å blogge. Det er neppe tilfeldig at det er gutter som ikke umiddelbart omfavner denne formen for kommunikasjon. Å uttrykke seg på en blogg for hele verden er ganske utleverende, og litt skummelt. Det ligger der, alle kan lese det og tolke inn det de vil i det du skriver, du blottstiller deg for andres dom. Er ikke bare enkelt, spesielt i en sårbar undomstid.
Det jeg synes er flott, er at vi diskuterer dette, problematiserer det, ser på fordeler og ulemper med de ulike uttrykksformene, og ikke ukritisk omfavner eller avviser, og til slutt; har metodevariasjon, alt er ikke for alle. Ei heller blogging.
Vi har alle ulike måter å uttrykke oss på, ikke alle liker å kommunisere med ord, verken muntlig eller skriftlig. Guttekulturen er en kultur mer preget av handling enn ord, som kanskje mer er en jentegreie. I vår begeistring over disse nye mediene må vi passe på å ikke kaste barnet ut med badevannet. Dette viser med all tydelighet skolens dilemma og utfordring; one size doesn't fit all. Blogging er kanskje "oversharing"?
Håper denne debatten fortsetter.

Blogosfæren

Som fersk blogger oppdager jeg at det å uttrykke seg for verden gjennom en blog er spennende, litt skremmende og kanskje litt forpliktende. Spennende fordi en lurer jo på om noen vil ta seg bryet med å lese det en skriver, dumt hvis ingen er interessert. Skummelt fordi det er utleverende. Forpliktende fordi en bør jo helst følge opp en blog.

Hvem er det så som blogger og hvordan ser en verden av blogger ut. Technorati har siden 2004 analysert trender og temaer innen blogging. Rapporten for 2008 kan du finne her. Interessant lesning for en (fersk) blogger.