MOOC - overhyped?

MOOC-bølgen feier tilsynelatende over akademia. Coursera som er den største, har i skrivende stund 5,4 millioner studenter.  Det vil si at et utdanningstilbud som er mindre enn to år gammelt har mer enn Norges befolkning innrullert. Men Coursera er langt fra alene.  Det nyoppstartete tyske Iversity hadde mer enn 100 000 studenter innrullert til sitt første kurs (og kun tre uker etter oppstart er antallet studenter doblet til 220 000). Innen akademia (også utenfor) går diskusjonen flittig - hva betyr dette? Noen mener at MOOC vil endre verden  og er en gamechanger. MOOCs vil endre utdanning slik vi kjenner det og "brick-and-motar" universitetene står for fall.  Andre mener at MOOCs er en boble, og at de ikke kan erstatte fellesskapet ved de campusbaserte tilbudene, og at MOOCs er keiserens nye klær, fordi vi har hatt nettstudier lenge. At MOOC ikke er levedyktig begrunner de i de lave fullføringstallene (10% i snitt) og at de ikke gir studiepoeng (noe som er i endring). Mange lurer også på hvordan MOOCene skal tjene penger.

Nå er det sånn at det er vanskelig å bedømme fremtiden basert på fortiden.  Det utdanningssystemet vi har, og det kunnskapssynet vi har er basert på et paradigme hvor kunnskap og informasjon var et knapphetsfenomen. Kunnskap var lokalisert i tid og rom. En måtte ha tilgang til kunnskapen enten i fysisk form ved at en fikk lese boken eller journalen den befant seg i, eller en måtte få møte og lytte til de personene som hadde kunnskapen, veldig ofte da gjennom en forelesning/foredrag.  Disse to formidlingsformenes kvalitet og verdi skal ikke undervurderes. Å lytte til et foredrag av en dyktig foreleser er en givende opplevelse, på samme måte som det å gå på et museum og se bilder og skulpturer, delta på en livekonsert, eller se ett teaterstykke. Men av ulike grunner er det ikke slik de fleste av oss konsumerer kunst og kultur. Det er eksklusivt, lite fleksibelt og tidkrevende. Men ikke uten verdi. Det er heller ikke slik at fordi kunst og kultur tilgjengeliggjøres i ulike kanaler, med økt fleksibillitet, at behovet for, ønsket om og villigheten til å oppsøke og delta på slike live arenaer har avtatt, snarere tvert i mot. Konserttilbudet har vel aldri vært større enn nå, både av profesjonelle og amatører. Munch-utstillingen, som har vært i år, har satt publikumsrekord.

Nå treffer det utdanning.  Hva betyr det?

Denne utviklingen kommer på ingen måte som "julekvelden på kjerringa".  Dette er en varslet utvikling. Som jeg har vært inne på før skrev Daniel Bell om dette allerede i 1973 i boken "The coming of post-industrial society". Der predikerte han en tredje revolusjon. Den første var jordbruksrevolusjonen, hvor jordbruk ble de drivende krefter for samfunnsutviklingen og økonomien.  Det samfunnet varte noen tusen år. Den neste revolusjonen kom med industrisamfunnet.  Da ble industrisamfunnet, med fokus på råvarer og foredling den bærende kraft i samfunnsutviklingen og økonomien. Dette varte i 400 år. Bell hevdet at vi var på vei inn i et post-industrielt samfunn.  Et samfunn hvor teknologi, kunnskap, informasjon og kompetanse ville bli de drivende samfunnskrefter.   Bell møtte mye kritikk.  Argumentet var at kunnskap og informasjon ville alltid være viktig og at vi fortsatt ville trenge industri. Men den argumentasjone underslår ikke det grunnleggende i Bells resonement: drivkreftene i samfunnsutviklingen og økonomien er ikke lengre industrisamfunnet. Vi har et industrisamfunns logikk, men ikke et industrisamfunn.

Dette ser vi på flere områder: for det første sliter de økonomier som bygde seg opp i industrisamfunnet.  Industrisamfunnet baserer seg på knapphet: knapphet av råvarer, knapphet av arbeidsplasser, begrenset tilgang til kapital og kompetanse.  For det andre ser vi at stadig mer av industrisamfunnets produkter går fra å være fysiske til å bli virtuelle. Det være seg banktjenester, reiserbyråer, musikk, film, bilder, bare for å nevne noen hyppig nevnte. Det gjør for eksempel at det er ikke den fysiske telefonen som er viktig, derfor kan den selges for en krone, men kundene i nettverkene.

Slik blir det også med utdanning. I det post-industrielle samfunn er kunnskap og kompetanse, som i motsetning til industrisamfunnets begrensete råvarer, en uendelig størrelse.  Det blir bare mer av den jo mer den brukes og deles. Tidligere Kunnskapsminister Kristin Halvorsen fremhevet at humankapitalen, det vil si den kunnskap og kompetanse som var i befolkningen, var langt viktigere og mye større enn oljeformuen. Hvilket er riktig.  Det hjelper lite å inneha mange naturrerssurser dersom en ikke evner å omsette dette i verdiskapning. En kan bare sammenligne økonomien til ressursfattige Singapore med mange ressursrike afrikanske land. Mange av verdens mest verdifulle selskaper selger ikke fysiske produkter, men virtuelle tjenester.

I det post-industrielle samfunn vil kunnskap og kompetanse bli en viktig størrelse og befolkningen vil ha ett gjennomsnittlig høyere kunnskaps- og kompetansenivå enn noen sinne før i historien. I dag er dette ukontroversielt.

Spørsmålet er bare: hvordan skaffer de seg denne kunnskapen?

I det før-industrielle samfunn ble denne kunnskapen tilegnet gjennom praksis, en så hva de mer erfarne gjorde og prøvde ut selv. I industrisamfunnet ble utdanning institusjonalisert (masseutdanning slik vi kjenner det er fra 200 fra 50 år gammelt fenomen, avhengig av hvor i verden vi er). Utdanning ble adskilt fra "resten av livet" og flyttet til dertil egnete institusjoner med kvalifiserte instruktører.  Vi begynte å skille mellom godkjent og kvalitetssikret kunnskap og den som ikke var det. Den godkjente og kvalitetssikrete ble dokumenter gjennom dokumenteringsordninger og synliggjort på ett papir. Dette fungerte for industrisamfunnet. Som Sugata Mitra sier: mange sier at utdanningssystemet er gått i stykker, men det er det ikke.  Det fungerer perfekt.  Det er bare det at vi trenger det ikke lengre.

Sugata Mitra er bare en av mange som nå søker å finne ut hvordan kunnskap og kompetanse lever i det post-industrialiserte samfunn. Vi har fått tilgang til en teknologi som bryter det etablerte monopolet.  Kunnskap og kompetanse er ikke lengre fanget mellom to permer, eller låst inne i våre hoder. Derfor er den heller ikke lengre fanget inne i klasserommene og auditoriene. 

Mange anser at det som ikke læres på de formelle læringsarenaene, under kontroll av en godkjent, kvalifisert person, må være mindreverdig.

Må det være det?

Salman Kahn oppdaget ved en tilfeldighet kraften i bruk av video som formidlingskanal for læring.  De studenter som jeg har snakket med skryter veldig av det som senere har blitt Kahn Accademy. Dette initiativet kom ikke fra utdanningssektoren, men fra noen krefter utenfor.

Da er jeg over på neste teoretiker som har varslet den endringen vi ser. Clayton Christensen skrev i 2008 Disrupting Class.  På bakgrunn av sine teorier om disruptive innovasjoner tok han, Michael Horn og Curtis W. Johnson for seg hvordan disruptive innovasjoner ville påvirke utdanning. Det de så på som disruptiv innovasjon var den digitale utviklingen.  De så for seg at onlineløsninger ville riste i de etablerte fysiske utdanningstilbudene. Det er det mange grunner til.

Hva skjer så i 2012. En bølge av onlinetilbud velter over akademia: Coursera, Udacity, Udemy, edX. Plutselig våkner en del aktører og ser at ops, denne digitale utviklingen angår oss. Vi kan ikke lengre leve komfortabelt i våre akademiske bobler.

Så hva gjør de?

 Clayton Christensen hadde en veldig god artikkel (som min gode kollega Erik Wilberg gjorde meg oppmerksom på) i The New York Times 1. november.  Her sammenligner han MOOCs med seilskip.  I begynnelsen anså seilskipene dampskipene som mindreverdige.  Når de innså at damp kunne fungere satte de dampmaskiner inn i seilskipene, før de måtte innse at seil måtte gi tapt for dampmotorer.  Disse hybride seilskipene var ett forsøk på å ta ny teknologi i bruk på gamle modeller.

MOOCs, og flipped classroom, er noe av det samme.  Det er hybride varianter av eksisterende foretningsmodeller. En prøver å ta i bruk ny teknologi innenfor det eksisterende paradigmet/foretningsmodeller.


Hva er så da fortsettelsen?

Vel, dersom en følger teorien om disruptive innovasjoner, finner den sted under radaren. Mens alle ser til MOOCs og flipped classroom, skjer der ting i randsonen som kommer til å påvirke utdanning.

Folk vil lære, men de har ikke tid eller råd til å sette av år av livene sine til denne læringen.  Derfor vil vi se en vekst i såkalt mikrolæring.  Når vi jobbet med BI2020-rapporten kalte vi dette for: "just-in-time" læring.  Folk lærer når som helst, hvor som helst det de til enhver tid trenger/ønsker å lære.  Dette er disruptivt, og ikke populært å si. Men det betyr ikke at det ikke skjer.

Ta ett fenomen som DragonBox. Dersom elever kan lære hele pensummet i algerbra før de begynner på skolen ved en app på lesebrettet eller telefonen, hva skal de da gjøre i mattetimene?  Hva skal de med mattetimene? Hvordan utfordrer det hva vi tenker om skole og pedagogikk?

The Economist hadde 31. oktober en artikkel som het: "Move over, MOOCs. Her påpeker de denne fremveksten av mikrolæring. De viser til MOOCsene rigide og lite fleksible struktur, at de har stort omfang og er krevende å følge.  Folk ønsker å lære og tyr derfor til tilbud av mer begrenset omfang som for eksempel TED Talks. De forteller om et russisk initiativ som heter Coursmos, og omtaler seg selv som verdens første mikro-læringsplattform.  Eller Mindsy, som reklamerer med at du kan lære noe nytt hver dag. For en abonementssum på $29 hver måned har du tilgang til hele kursbiblioteket deres.

Folk vil lære hele tiden, men de vil ha større fleksibillitet, og mindre "moduler".

Dette følger mønsteret vi har sett fra de fleste andre bransjer:

Fenomener går fra å være analoge og samtidige til å bli institusjonaliserte. Dette skjedde innen teater, innen musikk, innen reise, innen betaling, innen kommunikasjon. Det ble etablert store, hierarkiske mamuttorganisasjoner, hvor mennesket måtte tilpasse seg organisasjonens behov og struktur og det var lite rom for fleksibillitet og tilpassning.  Dette kjenner vi som den fordistiske modellen. Men så har de fleste bransjer mer eller mindre gått fra en sentralistisk styrt modell til fleksible, oppdelte løsninger hvor den enkelte velger selv ut fra preferanser, behov og forutsetninger.  Dette har skjedd i bransje etter bransje, og vi har etterhvert en befolkning som er vant til og forventer å få velge selv, og ikke finner seg i denne styringen. Dette kan sammenlignes med at vi i en periode hadde organisasjoner som var som supertankere: store, komplekse, sentralstyrte og de trengte lang tid på å snu. Nå blir det mer som en flåte av skip. Det er mange mindre enheter, med større fleksibillitet og som kan snu seg raskere. På mange måter fungerer det som en sverm. Dette ser vi i den raske vekst og fall som finner sted i det digitale rom.

For skolen gjør det vondt, noe som denne tegningen viser:

 

 

 

Forventningene til skolen og rettighetsbevisstheten kolliderer med utdanningssystemets monolittiske struktur. Vi prøver å løse det med tilpasset opplæring - men tilpassning til hva?

 

Når det gjelder MOOCene er det to ting jeg synes er verdt å fremheve:

 

På den ene siden er det å flytte det eksisterende utdanningsparadigmet på nett og tilgjengeliggjøre utdanning på en måte vi aldri før har sett i historien.  Det som før var eksklusivt gjemt bak universitetenes høye murvegger er nå sluppet fri til alle med en internettoppkobling. I seg selv grunnlag for en enorm kunnskapsutvikling og samfunnsendring. En kan ikke bedømme hva dette vil bety for samfunnet etter to år. Gutenbergs boktrykkerkunst satte i gang reformasjonen, det skjedde ikke over natten. Selv om vi har opplevd raske endringer går ikke ting så fort.

 

På den andre siden endrer MOOCene vår bevissthet rundt hvor og hvordan utdanning kan finne sted.  Etterhvert som vi ser potensiale i utdanning utenfor de etablerte utdanningsinstitusjonene og potensialet i den digitale teknologien vil vi se en voldsom vekst og variasjon i læringsarenaer. Vi vil ikke konsumere mindre, men mer, i mer varierte former. Og det trenger ikke bety forelesningen eller samlingenes død. Det blir bare ikke like enerådende lengre. 

 

 

 

Hva er utdanningens gullstandard?

Courseras hovedkontor

I forrige uke var jeg på studietur til San Fransisco og Palo Alto sammen med FuN, Fleksibel utdanning Norge, for å se på hva som rører seg innen høyere utdanning "over there". Vi var blant annet både i Mountain View og besøkte hovedkontoret til Coursera, et interessant og tankevekkende møte,og hos  UniversityNow i San Fransisco og snakket med Gene Wade, kåret av Forbes til ett av de 12 mest disruptive navn innen business. Eilif Trondsen,  Silicon Vikings, hadde trommet sammen til en spennende workshop hvor aktører fra ulike sektorer diskuterte utdanning.

Gene Wade

Det som virkelig slo meg mens jeg var i USA, og som forøvrig er en forlengelse av debattene som er rundt ikt i utdanning: læring eller ikke-læring, MOOCs, lærerens betydning, campus, flipped classroom og så videre, er at vi ser ikke skogen for bare trær. Vi forholder oss til teknologi og nye muligheter som om den eksisterende modellen er gullstandarden for utdanning. Alle forsøk, alle nye løsninger, all teknologi måles og vurderes opp mot den eksisterende modellen, uten at den problematiseres. Vi har et skolesystem som "alle" mener ikke holder mål, derav reform på reform.  Men når nye løsninger kommer relateres de alltid til den eksisterende modellen, uten at vi reflektere over at den er et produkt av sin tid og teknologi.

Hva om vi gjør følgende tankeøvelse:



Dersom vi glemmer alle modeller vi har om utdanning, og sier:  vi har dette samfunnet, med dets behov og utfordringer, vi har denne teknologien tilgjengelig: hva trenger vi å lære og hvordan kan vi lære det? Hvordan må vi organisere oss?



Hva ville da svaret blitt?


Sugata Mitra prøver å tenke nytt og alternativt i sitt hole-in-the-wall expertiment og grandma-in-the-cloud. Men det måles fortsatt mot det eksisterende.? Kan vi fortsette med dette systemet med one-size fits all, og så tre et "tilpasset opplæring" ned over det.  Tilpasset til hva og hvem?



Einstein sa en gang at tegnet på galskap er å fortsette å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat. Gjelder dette for utdanning? Er ikt i utdanning keiserens nye klær? Gjør vi i praksis mer av det samme, og vil vi i såfall reprodusere de samme resultatene? Er det det vi ønsker? Dersom vi ikke endrer noe av det fundamentale vil da det være bedre å fortsette som før?  Uten digitale verktøy i undervisningen, slik jeg forleden dag hørte en videregående skole i Oslo nå gjør - de har "hevet ut" alle pc'ene.

Hva lærer vi av onlineutdanning?

Daphne Koller, en av grunnleggerne av Coursera, forteller om hvilke erfaringer vi gjør oss i den onlinelæingsrevolusjonen som finner sted i dag.  Å få tilgang til utdanning er et privilegium for de få.  Sebastian Thrun sier at for å komme inn på et universitet må dine foreldre har gjort mye riktig, noe Koller også fremhever som tredje generasjon PhD.

Koller ble inspirert av sin kollega Sebastian Thruns suksess når han la ut kurset i kunstig intelligens på nett.  For å nå like mange studenter med den tradisjonelle modellen som Thrun nådde på ett år med onlinemoellen ville han måtte undervist i 250 år.

Tanken bak Coursera er å tilby kurs fra verdens beste universiteter.  Dette er et viktig poeng ved Coursera, for de tillater ikke dårlig eller middelmådige universiteter på sin plattform. Hva som er gode universiteter og hvordan de plukkes ut vil nok være i endring, siden denne onlinemodellen kan påvirke de tradisjonelle modellene.

I følge Koller samler disse onlineverktøyene informasjon om studentenes læring som vil revolusjonere vår kunnskap og forståelse for læring.

For formålet med med disse nye tiltakene er svært idealistiske, de som står bak, enten det er Udacity, Coursera eller Khan Academy, er å bidra til kunnskap, kompetanse og læring - uavhengig av din sosiale, geografiske, økonomiske eller formelle bakgrunn. På mange måter er de en knusende kritikk av de eksisterene modellene, og Salman Khan sier det rett ut:

Ikke tro at skolesystemet er der for å utdanne barnet ditt.  Det etablerte skolesystemet er der for å evaluere det. (Sitert i papirutgaven av DN, 23.3.2013). 

Dette går rett inn i vår hjemlige debatt om nivådeling, karakterer ( nå også i barneskolen) og frafall.  I da går vår hjemlige debatt om alle egner seg for teorifag, og at skolen er blitt for teoritung. For 200 år siden gikk diskusjonen om alle kunne lære seg å lese og skrive. Om 200 år vil vår debatt om teorifag virke like absurd som uttalelsen om lesing og skriving virker på oss i dag.







http://www.insidehighered.com/news/2013/03/22/coursera-commits-admitting-only-elite-universities

Er forelesningen død?

Videoer går sin seiersgang på nettet. YouTube er kanskje verden største skole med 1 milliard brukere som i snitt bruker 4 timer i måneden på nettstedet. Andre tilbud som vokser frem er ulike online-læringsmodeller som Khan Accademy, TED Talks, ITunesU, for ikke å snakke om hva som skjer innen høyere utdanning. Det siste året har fenomenet MOOC eksplodert og den største av dem, Coursera, har passert 3 millioner bruker med god margin før den er ett år. 

Det mangler ikke på kritiske røster. Skeptikere til disse ulike digitale tilbudene peker på knnskapsforvitring og betydningen av mennesklig kontakt.

Jeg vil trekke frem noen få poenger i denne sammnhengen. Å sammenligne utdanning med utviklingen som har skjedd innen musikkindustrien synes jeg er en god sammenligning.  På mange måter er utdanning der musikk var for 150 år siden. Den gangen var den eneste måten å få tilgang til musikk å være tilstede ved en live-performance. Alt skjedde der og da, og  var en opplevelse for dem som var så heldige å få være tilstede.  Når fremføringen var over var den kun ett minne. De som hørte musikkopplevelsen lærte ikke musikk av dette, men ble inspirert av dyktige musikere, og de som var kompetente nok snappet opp lærdom fra den som fremførte, som de selv senere prøvde ut i egen fremførelse.

Så kom der opptaksmuligheter. Nå kunne fremførelsene tas opp, bevares og distribueres
 uavhengig av tid og rom.  Noen opptak ble spesiallaget for distribusjon, andre var opptak av live fremføring. Nå fikk mange flere mennesker tilgang til artistene og kunstopplevelsene. Kunstformen musikk begynte å ta mange former ved at en koblet lyd og bilde, og vi fikk både animasjoner og filmer til musikken. Den ble distribuert gjennom mange ulike kanaler og formater. Noen musikere ble superstjerner, andre forble amatører.  Men poenget mitt er at aldri har musikk nådd ut til så mange, aldri har vi konsumert så mye musikk, aldri har vi hatt ett så stort og variert tilbud av musikk, aldri har så mange holdt på med musikk, og aldri har den musikalske kompetanse vært så stor og utbredt.  En blir ikke musiker av å gå på konsert, men en får inspirasjon, idèer, innsikt og ny kunnskap om musikkformer og uttrykk.   På samme måte fungerer forelesningen. De gir inspirasjon, idèer, ny innsikt og så videre.  På same måte som det er kjekt og givende å se en live fremføring av en musiker, er det kjekt og givende å se en live forelesning. Men det er ikke nødvendig for læring.

Forskning viser at studentene kun husker 10% av det de hører på en forelesning. Det er ikke fysisk mulig å ta inn fakta på fakta i en monologform i følge lege Jan Helge Halleraker som sammenligner forelesningen med teater.

Dessuten er det lite effektivt. Det er to grunner til det.  Det ene er at i en verden med mer enn 7 milliarder mennesker hvor halvparten er under 30 år er det et enormt behov for utdanning.  Skal en holde seg til den "tradisjonelle" face-to-face modellen er den dyr og eksklusiv. Den er lite effektiv og når få mennesker. Delvis fordi det trengs mange lærere, de er av varierende kvalitet, og ikke er det nok av dem.  Påden måten blir det å få tilgang til en lærer et begrenset og eksklusivt gode. For det andre kreves det adekvat bygningsmasse, noe som er en utfordring selv i vårt rike land. 

For det andre lever vi i en tid med eksponetiell vekst i informasjon. Stadig flere mennesker sitter på spisskompetanse få andre deler, men som er viktig kompetanse. Det er nok å peke på medisin: leger med spisskompetanse på sykdommer som studenter rundt i verden ønsker å lære om.  Det går ikke å utdanne nok folk med denne kompetansen til å bli undervisere, ikke er det nødvendig heller.

Tilsvarende har vi i grunnopplæringen - skoler kan ikke tilby fag fordi de ikke får tak i fagkompetanse. I et digitalt univers er ikke dette noe problem da en lærer kan nå langt flere elever gjennom digitale kanaler, som er uavhengig av tid og rom. Hvilket innebærer at elever i utkant-Norge kan få lære av verdens beste.

Hvorvidt studenter lærer av disse videoene er jo Khan Accademy et bevis på.  Selv har jeg førstehåndserfaring fra et prosjekt jeg leder, hvor studentene etter først å ha vært skeptisk til å erstatte forelesningen med video, nå ikke ønsker å gå tilbake til forelesningen.  Som de sier: du glemmer så mye av hva om ble sagt på forelesningen på bussen hjem. Videoen kan du se om igjen, stoppe, se når det passer.

Så betyr det at forelesningen er død og uten mening? På ingen måte.  På samme måte som vi fremdeles går på konsert og har stort utbytte av det vil vi fortsette med forelesninger og foredrag.  Faktisk går vi mer på konsert enn noen sinne, på samme måte vil vi fortsette med forelesninger.  Vi vil fortsatt bli engasjert, inspirert og kunne snappe med oss kunnskap og innsikt ved å høre en god forelesning eller foredrag.  Vi får bare et rikerere repertoar av formidlingskanaler. Jeg tror at vi om 50 år vil konsumerer mange ganger å mye utdanning som i dag takket være disse digitale løsningene.  Noen vil, som musikere, bli superstjerner på nett, som folk gjerne vil se live.  Noen vil kun være på nett, og andre vil kun tilby "live".

Jeg ser enorme muligheter fremover, en spennende, men også en utfordrende fremtid. Ikke alle vil oppleve endringene som like behagelige. Men jeg tror fremtiden for utdanning og utdannere ser lys ut. I kunnskapssamfunnet lærer vi på mange måter, gjennom mange kanaler, av et mangfold av tilbydere.

Lenker:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Bare-10-prosent-far-med-seg-stoffet-under-forelesninger-6750700.html

http://tidsskriftet.no/article/2202993

http://www.science20.com/carl_wieman/why_not_try_scientific_approach_science_education

http://link.springer.com/article/10.1007%2Fs10956-007-9048-4

http://www.bt.no/jobb/Studerer-i-USA_-jobber-i-Knarvik-2864028.html

Studier på nett - en utfordring eller mulighet for universitetene?

Så har det skjedd, den digitale revolusjonen har tatt ett skritt videre.  Coursera har nå anonsert at de er i havn med arbeidet med å tilby studiepoeng. Nå kan du få studiepoeng i føgende fag ved følgende universiteter:

Pre-calculus from the University of California, Irvine.

Introduction to Genetics and Evolution from Duke University.

Bioelectricity: A Quantitative Approach from Duke University.

Calculus: Single Variable from the University of Pennsylvania.

Algebra from the University of California, Irvine (but only as a vocational credit).

Coursera har inngått en avtale med American Council of Education (ACE).  Mer enn 2000 universiteter og høyskoler tilbyr i dag ACE-godkjente studier.  

De kritiske røstene mot MOOC mangler ikke, og mange hevder at MOOCér ikke kan erstatte campusopplevelsen. Men MOOC er som disruptive inovasjoner, det går først inn i "areas of non-consumption".  Det er ikke dem som i dag har tilgang til campusbaserte studier som vil omfavne moocéne.  Det er de millioner av mennesker som aldri, av ulike grunner, vil ha anledning til å studere ved disse institusjonene som nå tilbyr open online courses.  For som Sebastian Thrun sier: for at du skal studere ved et slik universitet må dine foreldre ha gjort mye riktig: du må ha gått på de riktige skoler, har riktig økonomisk og sosial bakgrunn og befinne deg på riktig greografisk sted. Dette er ikke tilfellet med MOOC. 

Nå ta hvertfall dette tilbudet ett skritt videre, nå gir de kvalifiserte grader - what´s next? 

Change is coming... Om utdanningsvinder som blåser

2012 er et år som i sannhet kommer til å skrive seg inn i historien. I dette året skjedde det noe helt spesielt, vi bare ser det ikke enda. Dette er The Year of Disruption. Clayton Christensen skrev i sin bok Disrupting Class i 2008 at vi kom til å se at onlinelæring kom til å ta av i 2012, og gjett om vi har sett.  På slutten av 2012 er MOOC på alles lepper.  MOOC står for Massive Open Online Courses.   Det startet med at at tre professorer ved Stanford høsten 2011 la ut sine kurs i computer science gratis på nett. I desember fulgte MIT opp med MITx. Dersom en går gjennom hva som har skjedd på dette området i år ser vi følgende:

I januar annonserte Stanfordprofessor Sebastian Thrun at han slutter på Stanford for å opprette sin egen onlinelæring startup, Udacity.  Dette er hvordan Udacity, med den selverklærte ambisjonen 21st century University,  omtaler seg selv på nett:

We believe university-level education can be both high quality and low cost. Using the economics of the Internet, we've connected some of the greatest teachers to hundreds of thousands of students all over the world. 

Udacity was founded by three roboticists who believed much of the educational value of their university classes could be offered online. A few weeks later, over 160,000 students in more than 190 countries enrolled in our first class, "Introduction to Artificial Intelligence." ...

I februar åpnet MITx opp for studenter i sitt første kurs. 5. mars startet den første klassen med 90 000 innrullerte studenter.

I april dukker  en ny MOOC startup med utgangspunkt i Stanford når professorene Andrew Ng og Daphne Coller lanserte Coursera. Coursera samarbeider med 35 universiteter og høyskoler i hele verden og tilbyr 208 ulike kurs. Det som skiller Coursera ut fra de andre er den eventyrlige veksten Coursera opplever.  De passerte i dag, 5. desember,  2 MILLONER registrerte brukere.  Det vil si at Coursera opplever en raskere vekst enn Facebook.  Coursera er virkelig en game changer.  En kan si hva en vil om Coursera, men om bare en prosent fullfører kursene snakker vi likevel om store tall. Det andre er at universitets og høyskoleutdanning for første gang i historien er tilgjengelig for alle, det eneste som kreves er en internetoppkobling. Hvor stor denne revolusjonen faktisk er tror jeg ikke vi helt forstår enda. Akademias elfenbenstårn står definitivt for fall. Dette er en pandoras eske, utdanning slik vi kjenner den vil ALDRI bli det samme.

I mai lanserer MIT og Harvard edX, et non-profit initiativ, som UC Berkeley henger seg på i august.  De omtaler dette selv som en revolusjon innen utdanning. Ved siden av å tilby onlinekurs ønsker institusjonene å undersøke hvordan studentene lærer og hvordan teknologi kan forvandle læring, både on-campus og på verdensbasis.  Pr. november er det over en halv million påmeldinger på edX sine åtte kurs og 370 000 unike studenter innrullert. edX har planer om å tilby 20-30 klasser til våren og forventer en million påmeldinger. 

I juni hengte nye aktører seg på når Udacity inngikk partnerskap med Pearson og vil tilby onlinetesting for sine klasser. Google kom på banen med en MOOC på power searching.  University of Virginia presterer i juni å sparke president Teresa Sullivan fordi hun var for treg til å henge Universitetet på MOOC-bølgen! Etter store protester får hun jobben tilbake og måneden etter er UVA på Coursera. 

I oktober lanseres MRUniversity, en online education platform, med første kurs i økonomi. 

I november sier The American Council of Education at de vil gi studiepoeng for flere av Courseras kurs. 

I tillegg er Udemy en stor aktør på markedet, omtalt som disruptive og hacking education. Udemy er fra 2010 og fungerer som en onlineplatform hvor instruktører kan designe sine onlinekurs rundt emner de ønsker og så benytte Udemy som innholdsplatform hvor de kan laste opp video, PP-presentasjoner, PDF-filer, lyd, zip-filer og live klasser. det er også mulig å engasjere og kommunisere med brukere via diskusjonsgruppe. Udemy tilbyr i dag mer enn 4900 kurs.  Dette er omtalen de gir seg selv: 

There was a time when learning was what we did from birth to college graduation. After that? We just worked and eventually retired. 

But the world is changing rapidly. And now, more than ever, learning is something that happens outside the classroom throughout our entire lives. 

We now have to learn new skills every year just to stay relevant in our jobs (not to mention making a career change!). And it's not just our careers, we also want to learn and continually improve in the things we do outside of work. Whether it's yoga or golf or photography or anything we're passionate about, we want to be better. Every day we see our friends sharing their new achievements and posting their milestones on Facebook; how do we keep up and reach our potential? 

We're busier than ever. And despite having access to a mountain of information via the internet, we still struggle to find structured, comprehensive, trusted sources who can excite us and teach us all the things we want to know. We need trusted experts, guides, to help us on our way - we need the ability to learn from the amazing instructors in the world

Jeg kan ikke snakke om MOOC uten å komme inn på Khan Academy.  Dette er en stiftelse med mer enn 3600 videoer, som har utrolige 210 millioner visninger pr. november 2012. I slutten av 2004 begynte Salman Khan veiledning i matematikk av sin niese ved hjelp av Yahoos!s Doodle note book. Når flere slektninger ønsket tilsvarende hjelp bestemte han at det ville være mer praktisk å legge ut tutorial på YouTube.  Populariteten disse vakte og attester fra elever verden rundt fikk Khan til å slutte i jobben sin som hedgefondanalytiker i 2009 og fokusere på disse undervisningsvideoene på full tid. I dag støttes Khan Academy av Bill Gates. Deres visjon er som følger:

The Khan Academy is an organization on a mission. We're a not-for-profit with the goal of changing education for the better by providing a free world-class education for anyone anywhere. 

All of the site's resources are available to anyone. It doesn't matter if you are a student, teacher, home-schooler, principal, adult returning to the classroom after 20 years, or a friendly alien just trying to get a leg up in earthly biology. The Khan Academy's materials and resources are available to you completely free of charge.

Dette er situasjonen internasjonalt. En lærer kan ha millioner av studenter.  Ikke bare det, men gitt at elever får nettilgang og egnet "medium" trenger de ikke en gang lærer. Sugata Mitra har gjort dette flere ganger i India og bevist at barn kan lære seg selv dersom de får tilgang til nett og ingen stopper dem.  I Hole-in-the-wall eksperimentene viser det seg at "the sky is the limit". Nylig ble det delt ut enkle tablets  med nettilgang til 7-åringer på steppene i Etiopia. Disse søte små lærte seg raskt å surfe, lese og håndtere disse "dingsene" som læringsmedium, uten lærerassistanse.  Faktisk var de så effektive at etter 5 måneder hadde disse 7-åringene hacket sine Androidtablet, for som de skriver: 

Some idiot in our organization or in the Media Lab had disabled the camera! And they figured out it had a camera, and they hacked Android.

Så hva skjer her på berget? Er dette noe vi tar inn i vår hjemlige debatt? Ser vi at en lærer lett kan ha en million studenter? At det ikke trenger å bety noe som helst hvor lærer er lokalisert og hvor de lærende er lokalisert?  Må vi la noen myter om utdanning stå for fall? 

Jeg har en del diskusjoner for tiden om disse tingene.  Ett argument jeg møter er at teateret er ikke dødt selvom vi har fått video. Nei, det er helt riktig. Jeg synes musikk og teater er gode sammenligninger.  Utdanning er i dag der musikk var for hundre år siden. For å høre på musikk for hundre år siden måtte du oppsøke en utøvende artist, og kunstuttrykket var en øyeblikksopplevelse for dem som var så heldige å være tilstede. Når konserten var over var det kun et minne.  Så fikk vi opptaksmuligheter, og musikk og teater ble ikke bare tatt opp og spredt men det fikk nye former og uttrykk gjennom ulike medier. Dette ga en stor variasjon, hvor noen ble rike superstjerner, spredt i ulike foraer og medier, men det ga også et rikt tilfang av amatørutøvere. Aldri har vi konsumert mer kunst og kultur.  Sånn tror jeg også det vil bli innen utdanning: vi vil få noen superstjerner som mange vil oppleve virtuelt, noen få vil få anledning til å oppleve dem "live".  I tillegg vil det være en underskog av mer elller mindre profesjonelle tilbydere av utdanning, både i RL og virtuelt. Vi vil også få noen superinstitusjoner, slik vi har dominerende aktører innen musikk, og et rikt tilfang av "småtilbydere" og nisjeprodukter. Vi vil konsumere utdanning som aldri før i historien. 

Neste motargument jeg møter er at: dette går jo ikke, vi trenger fagutdannete folk som kan sin pedagogikk, sitt fag og som kvalitessikrer.  Til det vil jeg trekke paralleller til pressen.  Som Professor Matthew Fraser sa på vår BI2020-konferanse, og som kollega Erik Wilberg gjentatte ganger har hevdet, de hadde akkurat den samme argumentasjonen og diskusjonen for ti år siden innen pressekretser.  Papiravisens død mente mange var oppskrytt, og vi trengte kvalifiserte fagutdannete journalister til å tolke og formidle nyheter.  Nå ti år senere ser vi at papiraviser sliter, og vi har mange andre kanaler for nyheter. 

Da kommer jeg inn på et nytt aspekt for hva er læring? Stephen Downes og George Siemens snakker om connectivism, og i forlengelsen av det The Wisdom of Crowds. For trenger vi kvalitessikrete autoriteter for vår læring?  Kan ikke læringen skapes i møtet mellom mennesker, lærende og kompetansepersoner?  Må vi etterhvert se på nye modeller for læring? Hva trenger en å kunne i et samfunn som kommer til å bli preget av kunstig intelligens? Downes ga da også et meget inspirerende og nok for mange en smule provoserende foredrag under forårets NFF-konferanse under tittelen: We don´t need no educator.  The role of the teacher in today´s online education. 

Det siste jeg skal komme inn på nå er mulighetene som ligger innen spill. Den kunnskap og kompetanse som spillere tilegner seg og det potensialet som ligger innen spillteknologien ser vi bare så vidt begynnelsen på. Men det får bli et eget blogginnlegg. 

Men hva skjer her hjemme? Hmmm, ikke godt å si.  Professor Arne Krokan ved NTNU vil lage sin egen MOOC, fylkeskommunene lager digitale læremidler gjennom NDLA.  Mange skoler prøver ut spill i klasserommet. Uansett change is coming, spørsmålet er om vi har en strategi for å møte den eller om vi lar den "ta oss på sengen". Vi kan ikke bruke BOHICA på denne (Bend Over, Here It Comes Again). Den digitale revolusjonen er kommet for å bli, det klasserom som slår av nettet vil selv bli slått av. En lærer som underviser på en måte som gjør at vedkommende kan erstattes av en datamaskin vil bli erstattet av en datamaskin, og bør bli det, for å sitere Sugata Mitra. 

MOOC - buzz of the year.

I løpet av det siste året har det dukket opp nye aktører på det globale utdanningsmarkedet, MOOC. MOOC er noe annet en den tradisjonelle on-line læringen. MOOC står for Massive Open Online Courses, og noe som mange av dem har felles er at det er store, tunge utdanningsaktører som nå legger kurs, studier og undervisning ut på nett.  De fleste av disse er gratis, noen er betalløsninger. De kritiske røster mangler ikke, og fremdeles vet vi ikke hvordan dette markedet vil se ut fremover.  Det som imidlertid er helt sikkert er at "markedet" er overmodent for slike løsninger. Den mest spennende aktøren på markedet er kanskje Coursera.

Coursera er grunnlagt av informatikkprofessorene Andrew Ng og Daphne Koller fra Stanford University i Januar 2012, og samarbeider med en rekke universiteter som gjør noen av sine kurs tilgjengelig på nettet.  Foreløpig har 33 forskjellige universiteter, høgskoler og skoler fra 8 forskjellige nasjoner on-line kurs gjennom Coursera. Det som er utrolig er at dette tilbudet, som ikke enda er ett år gammelt, har pr. november 2012 nesten 2 000 000 studenter fra 196 land og 207 kurs. Det vil si at Coursera opplever en større vekst enn Facebook. Dersom en går inn på Courseras sider og følger med veksten av nye studenter ser en at de får nesten en ny student i sekundet.

Andre sentrale aktører på dette markedet er edX, Udacity, Udemy, Khan Academy (som alene har mer enn 3600 videoer som tilsammen har mer enn 210 millioner visninger pr. november 2012).

The Year of Disruption

For tiden sirkulerer et veldig godt blogginnlegg av Clay Shirky på sosiale medier.  Innlegget heter: Napster, Udacity, and the Academy. Shirky sammenligner de endringene som skjedde innen musikkbransjen med de utfordringer MOOC påfører akademia.  Stadig flere stiller spørsmål ved fremtiden til de tradisjonelle universitetene etter fremveksten av on-linelæring. Som vi alle vet etterhvert har bransje etter bransje vært gjennom dette: musikk, aviser, foto, film.  Når jeg tar dette opp i de ulike fora jeg er  i kommer protestene, vi kan ikke sammenligne utdanning med musikk. Det andre er at folk sluttet ikke å gå på kino selvom vi fikk video. Nei, folk sluttet heller ikke å spise når vi gikk over fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn. På samme måte som vi i dag, som følge av ny teknologi komsumerer mer musikk enn noen gang før i historien, aldri har enkeltmenneskets tilgang til kulturtilbud vært så omfattende, tilsvarende ga overgangen til industrisamfunnet menneskene tilgang på mer mat enn generasjonene før hadde hatt mulighet til.  Slik vil disrupsjonen innen utdanning også bli - vi vil ikke slutte å utdanne oss, tvert i mot, vi vil konsumere mer utdanning og informasjon enn noen generasjon har gjort før oss.

MEN - one size fits all - modellen står for fall. Det vil si at på samme måte som jeg i dag slipper å fremkalle alle bildene som er på min 24-bilders filmrull, og slipper å måtte vente på å få utskift av bildene mine i en fotobutikk, fordi jeg skriver dem ut selv,  eller jeg må vente til en artist gir ut et album hvor jeg må kjøpe alle låtene, kun tilgjengelig i en begrenset periode fordi jeg i dag kjøper enkeltsanger når jeg måtte ønske, på samme måte vil jeg i fremtiden kjøpe mine utvalgte utdanningsmoduler når det passer meg hvor det passer meg.   Jeg vil ikke forholde meg til de begrensningen som ligger i at en institusjon skal definere en pakke og en ramme til meg med elementer jeg ikke ønsker, men må ta fordi "noen" har bestemt det.

I dette bildet er det viktig å gjøre oppmerksom på en ting: På samme måte som vi til tross for video, film, mp3, ipod, tv og alt som finnes av distribusjonskanaler fremdeles går på konsert og teater vil ikke kunnskap og informasjon formidlet fra menneske til menneske, ofte omtalt som forelesning dø. Vi vil fremdeles ha utbytte av en god forelesning. Selvom en snakker om en digital fremtid står ikke det i motsetning til et foredrag og samlinger. Men et foredrag er eksklusivt, slik en konsert er det.  Det kan bare oppleves der og da, selvom en kan ta det opp eller streame det blir ikke det det samme som å høre det "live".

Når konsumet av utdanning øker vil det ikke være mulig eller ønskelig å bygge nok bygninger for utdanningsformål eller utdanne nok lærerkrefter. Vi vil derfor få et mangfold av tilbydere og kanaler for læring.  På samme måte som det å få tilgang til konsertopplevelser er et supplement til tv, radio, YouTube, ipod, vil det å få tilgang til en forelesning/foredrag være en del av et variert tilbud. På samme måte som vi har amatørmusikere og profesjonelle musikere vil vi få et slikt marked innen utdanning. Dette markedet er der allerede, utdanningsinstitusjonene har bare ikke tatt det inn over seg.

Det som er interessant med MOOC er at de fleste store tilbydere er knapt ett år gamle, og likevel har de millioner av studenter. Dette viser hvor overmodent dette markedet er. Coursera har en større vekst enn Facebook. Så kaller da også edXs president Anant Agarwal 2012 for "the year of disruption".

Er dette fremtiden for høyere utdanning?

Etter at jeg skrev den forrige bloggposten, ble jeg oppmerksom på et oppslag via @iEducator på Twitter. Det måtte selvsagt sjekkes ut. Coursera.  The new face of higher education?  Nettsiden til Coursera finner du her hvor de skriver

Education for Everyone.

We offer courses from the top universities, for free.
Learn from world-class professors, watch high quality lectures, achieve mastery via interactive exercises, and collaborate with a global community of students.

Her er en liten film på 1:26 min hvor de presenterer seg selv.  Jo, det skjer mye mens vi diskuterer digital kompetanse og skal stenge nettet for Facebook og annen "styggedom".