Flipped Classrom

Som nevnt i et tidligere blogginnlegg var Flipped Classrom en stor hit på ISTE.  Ann Michalsen har skrevet om dette på sin blogg.

 

 

Du kan finne mer om Flipped Classrom her.

For ytterligere info:

The Flipped Classroom Advances: Developments in Reverse Learning and Instruction

The 'flipped classroom' [WEBINAR]

The Flipped Class Blog

Læring er sosialt.

Som tidligere skrevet var jeg på ISTE-konferansen i slutten av juni. Det som først og fremst slo meg, både i foredragens tema og på messen var den manglende teknologifokus. Vel var teknologien der, den var allestedsnærværende, men målet var ikke å ta teknologi i bruk for teknologiens skyld. Fokus var rettet mot læring, og læringen var sosial. De fleste foredrag og stander jeg var tilstede på fokuserte på den sosiale dimensjonen ved læring. Deling er ett nøkkelord her. “Alle” ville demonstrere hvordan elever, studenter og lærere kunne dele og samhandle gjennom bruk av teknologi, alt for å fremme læring.

Øystein Johannessen skriver på sin blogg at der synes å være en viss tretthet og resignasjon å spore her på berget. Ja, det tror jeg stemmer. Vi hatt en periode med høyt trykk på IKT i skolen, men i vårt rike overflodssamfunn har fokuset vært på ting. Vi må ha bredbånd, pc’er, elektroniske tavler, digitale læremidler, etc. Satsingen på IKT har fungert som det Clayton Christensen omtaler som sustaining innovations. Det vil si at vi har innført teknologien som en forlengelse av eksisterende paradigmer, strukturer og praksiser, og trodd at dette ville gi økt effektivitet (læringsutbytte), og kanskje enda bedre: bedre tilpasset opplæring. Vi tror at ved å måle den “digitale kompetansen” og øke den (hva nå dette er) vil vi bidra til økt måloppnåelse (hvilken?).

Vi har i altfor liten grad tatt de tunge og vanskelige diskusjonene: hvilken skole skal vi ha i det 21. århundre? Hva er kunnskap og kompetanse? Er digital kompetanse en egen variabel, eller er det noe som er integrert i andre faktorer? Når vi definerer lesing som en egen basiskompetanse – hvilken form for lesing er det vi da måler? “Tradisjonell” lesing av tekst på papir? Eller lesing på ulike medier, derav digitale medier? Og tilsvarende skriving? Skriving som basiskompetanse? Hvilken form for skriving? Håndskrift med blyant på papir, skrivemaskinskriving eller skiving i ulike digitale medier? Slik kan listen forlenges lengre enn langt.

Høyre vil sette skolesvake barn på skolebenken i sommerferien. Uerbødig sagt vil jeg si mer av det som ikke virker. Hvis du fortsetter å gjøre det du alltid har gjort vil du få mer av de samme resultatene. Barn som ikke mestrer skolen blir ikke bedre av å få mer skole. Vi må gjøre noe annet! Vi må tørre å gå opp nye veier. Og ikke minst utnytte teknologiens disruptive kraft.

Tall fra USA viser at i 2000 tok grovt regnet 45 000 K-12 studenter ett on-line kurs. I 2010 tok over 4 mill studenter del i en ellen annen form for on-line learning program. Halvparten av alle postsecondary studenter er forventet å ta hvertfall en klasse online innen 2014.

Hva gjør vi i Norge? Vi gjenskaper gamle modeller: læreren som gateway to learning. Lærerrollen må omdefineres og endres. I en verden med overflod av kunnskap og informasjon trenger vi at læreren lærer eleven å lære og ikke er en kunnskapsformidler. På ISTE var det en del foredrag som gikk på flipped classrom. At eleven kan få forelesningen via digitale medier før timen, og at “lekser” og annet praktisk og veiledningsarbeid gjøres mens læreren er tilstede. Dette vil selvsagt gi en helt annen motivasjon for å møte opp til timen. Ved BI jobber vi med noe som heter “Læreren rett i lomma”, ett konsept for å tilgjengeliggjøre forelesningene på håndholdte enheter som smarttelefoner og ipad. Dette vil gi studentene frihet til å få med seg forelesningene uavhengig av hvor de måtte befinne seg fysisk, og uavhengig av tid. “Forelesninger” kan da benyttes til noe annet enn monologer fra forelesers side, og studentene kan få ett annet utbytte av fremmøte.

Vi har vært gjennom en peride nå hvor det har vært en prioritet å bygge opp digital infrastruktur. Med den mer eller mindre på plass må vi se på innhold. Vi må våge å tenke nytt og våge å sette det ut i praksis. Det å “gjemme” seg bak forskning holder ikke. Den digitale skole er uten presedens, for å skaffe oss forskningsmateriale må vi høste erfaringer og praksis. Hva vi vet virker er at eleven blir tatt på alvor, sett og fungerer i ett sosial fellesskap. Når skal vi starte den overmodne pedagogiske debatten?

Post-ISTE

Da er ISTE’s store konferanse over for denne gangen. Noen hektiske dager i Philadelphia har gitt mange tanker, inntrykk og inspirasjon. Det er vanskelig å vite hvor en skal begynne med en oppsummering. Chris Lehmann sa i en av sine sesjoner at teknologi må være som luft; allestedsnærværende og usynlig, du tar i bruk det du trenger det når du trenger det, uten tanke for at det er teknologi du bruker, men en oppgave du skal løse.

*The technology has to be like oxygen - invisible and everywhere, you take what you need when you need it

Og det er vel hovedinntrykket mitt fra ISTE og USA at så er tilfellet. For teknologien var tilgjengelig alle steder, enten på konferansen, i gatebildet, på resturanter og hvor en ellers måtte befinne seg.  Da spesielt i form av lesebrett.  For første gang hørte jeg over høytaleren på flyet at lesebrett måtte slås av ved take-off.  Over alt så du folk bære på sin Kindle, iPad, Nook, eller ett annet lesebrett. På konferansen var det spesielt iPad som dominerte. Selv oppgraderte jeg min iPad til iPad2 ved ankomst, og må si at jeg fikk ett helt nytt syn på denne dingsen, og ser frem til oppgraderingen i juli, når padden blir pc-uavhengig. Til dem som sa at dette ble en flopp vil jeg si at dere kunne ikke tatt mer feil. Mens den første versjonen ikke imponerte meg stort, må jeg si at den nye er helt fantastisk. Som de sa i Apple Store: du har hele livet ditt på den, og det er så sant.  Det er ikke grenser for hva en slik liten dings kan brukes til: tv, film, telefon, videopptaker, kamera, pc, musikkinstrument, blodtrykksmåler, treningsassistent, klokke, bok, scanner, GPS. Bare for å nevne ett lite utvalg. Det beste er at på en iPad smelter alt dette sammen slik at en kan ta opp lyd og bilde i samme dokument som en tar notater. For alle dere som allerede eier en iPad, er dette gammelt nytt.  For dere andre er det fristende å si “løp og kjøp”. Noe jeg har ett ambivalent forhold til, fordi jeg digger Apples dingser, men har ett mer problematisk forhold til firmaets policy.

Likevel må jeg ta av meg hatten for mentaliteten til dette firmaet, noe mange kan lære av (noe som jeg vil uttdype mer).  I forbindelse med lanseringen av iOS 5 sier Apple at de konstant utfordrer seg selv: hvordan gi brukeren en bedre brukeropplevelse. Og med den innstillingen lykkes de (ja, de er og veldig dyktig i sin markedsføringsstrategi, men uten ett godt produkt er ikke det nok) (og til alle dere geeker der ute som sier at Apples produkter ikke holder mål i forhold til mange andre leverandører, true enough, men svaret er: disruptive innovation) (grunnlag for eget blogginnlegg).

Etter å ha vært på ISTE og sett så mange spennende og dyktige eksempler på hvordan utnytte teknologi for læring tenker jeg: Hvorfor gjennomsyrer ikke denne mentaliteten skolen? For med respekt for alle de flinke og dyktige lærere og skoleledere der ute, den gjør ikke det! Hvorfor foregår der ikke engasjerte samtaler på de ulike personalrom rundt om i det ganske land: hvordan få til den beste læringen og læringsopplevelsen for de som er elever ved vår skole?  I stedet for å fokusere på de utallige muligheter som faktisk finnes i skolen, klages det over hindringer: elever som ikke er motivert for læring (!???) eller som ikke “passer inn” (evner, diagnoser, atferd, oppfølging, etc), skoleledelse, lite endringsvillige lærere, Udir, eksamen, departement, fasiliteter, arbeidstid, lønn, leseplikt, elevtall, læreplaner, utstyr, listen kan gjøres så mye lengre.  Min fartstid i skole, skoleledelse og fagforening har gitt meg argumentene fra alle sider. Der er ikke ett argument jeg ikke har hørt.  Det som slår meg er at fokus alltid er målforskjøvet, og at aktørene i altfor liten grad starter med å ta tak i den eneste faktoren de faktisk rår over selv: sine egne holdninger og handlinger. Det sies så vakkert at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring – ja, så vær det da!
Ikke skyld på eksamen, pc’er, Facebook, foreldre som ikke følger opp, lite lærevillige elever, Udir, økonomi, whatever…..  På samme måte som læreren kan være den viktigste enkeltfaktor for læring, kan nemlig og vedkommende være den viktigste enkeltfaktor som forhinderer (!) læring – skummelt å tenke på, hva?
Spør alle skoletapere om deres erfaringer med lærere. Mye trist der.
(som et apropos skriver Magne Lindholm i Aftenposten 5 juli 2011 om temaet under tittelen: For mye lærerfrihet. Der skriver han blant annet:  "Hovedproblemet er variasjonsbredden i den pedagogiske metodebruken")
 

Ett sterkt slik eksempel ble presentert fra en som hadde hatt en kriminell far og hadde flyttet rundt ettersom faren fikk stadig nye dommer. I dag en vellykket lærer, men som fortalte om hvordan lærereren hadde holdt rundt en “vellykket og søt” medelev, men ikke villet ta på han.  Ett sterkt minne som fremdeles satt. Hva gjør slike erfaringer for motivasjonen for læring?  Hva forteller skolen og læreren deg om deg selv om dine muligheter med dette.  Hvordan kan vi tillate oss å si om noen elever at de ikke passer inn, at de ikke har evner?  Hvilken rett har vi til det?

Vi har de elevene vi har, like it or not (if not, find an other job!).  Vi har de rammene vi har!

Den sesjonen som gjorde sterkest inntrykk på meg var en med rektor Chris Lehmann og ett utvalg av hans elever. Alle som jobber i skolen, mener noe om skolen og tar beslutninger om skolen burde vært der.

Dette er på ingen måte noen skole som har de beste fasilitetene, mangler blant annet rom for gym og musikk, elevene rekrutteres ikke fra de mest ressurssterke hjem, men skolen ressurser er menneskene som jobber der. Vitnesbyrdene fra elevene var sterke og tankevekkende. Flere elever sa at ved denne skolen ble de sett som mennesker, for elever er mennesker og!  Tenk å si noe slikt! Hva sier vi til den oppvoksende slekt når de ikke oppfatter at vi ser på dem som mennesker, men “elever”, cases. Deres ord meninger og synspunkter er ikke av betydning. Ved denne skolen fikk alle elevene spørsmålet: hvorfor er denne skolen blitt ett bedre sted fordi du har gått her? Hvor mange norske elever har fått det spørsmålet? Som en elev sa: mange av mine venner er dropouts, men denne skolen ser meg som ett menneske og tar meg på alvor, og derfor blir jeg i skolen.

Beeing in this learning environment has keept me in school, and not drop out like so many of my friends

Absolutt relevant i forhold til frafallsproblematikken i norsk skole.  Dette handler ikke om praktiske vs teoretiske fag.  Det handler ikke om læringsstiler, fag, karakterer, tester, men å ta den enkelte på alvor, lytte til dem, la dem bidra. Hvilken rolle har den enkelte elev i sin læringsprossess. Lehmann sier:

Children should never be the implied object of their own learning, they should be in the forefront in their own learning

Er våre unge det i den norske skole?  Lehman sier at elevene “get lost between the adults and the school”. Hvor tragisk!  Vårt læringssyn, vårt menneskesyn er helt avgjørende for vår rolle overfor de unge. Uttrykt teori og handlingsteori er ikke alltid samsvarende.  I festtaler snakker vi om elevmedvirkning, men gjennomfører vi det i våre skoler?

usually schools try to make students a better person, this school asked the students how they could make the school a better place

Derfor har de bare tre skoleregler:

respect yourself
respect others
respect that this is a place of learning.

No thou shall not's...

Hvordan ser din skoles reglemet ut? Og legg merke til rekkefølgen……….

Lehmann påpekte at den største utfordringen hadde vært å avlære elevene hva de hadde lært tidligere.

The kids were good at schooling, we needed to make them in charge of own their own learning

Unlearning what is the right answer was the most important thing. U don't always need the simplified answer

Dette var en stor utfordring, for elevene er svarfokuserte.  De er opplært til å produsere svar, og mennesker har sin egen rasjonalitet (jfr. ett annet foredrag på ISTE om hjerne og læring). De lærer fort hva som gjelder og tilpasser seg. Så ved denne skolen måtte de bygge opp ett rammeverk rundt elevene for å avlære gamle modeller, og gi dem modenhet til nye.  Ett viktig poeng i forhold til dem som harsellerer med ansvar for egen læring, skyld i egen fiasko.  Læreren kan ikke abdisere og gi eleven (eller utdanningsmyndighetene) skylden.  Som det ble sagt:

We had to build a lot of scaffolding to unlearn the students "the right answers”

Lehmann fikk selvsagt spørsmål om teaching to the test og Pisa. Til det svarte han at hans skole ikke var den som skåret høyest på testene, men “Our task is not to raise test scores, but raise kids”, og “As long as we pas the tests we can teach the way we do”. Elevene fulgte opp med å si: “We are a project based school, so we just don't bubble out answers.  There are no dictatorship here”.

Vi har i dag for snevre rammer for læring.  Der har vært rikelig med argumenter mot Lehmanns pedagogiske filosofi, og elever har sågar fått høre at “the way you learn is illegal”. Hvor viktig utdanning er kom fra en av de unge mennene som mente han ville vært en skoledrop-out ved en annen skole: “In order to be empowered you have to be educated” og hans konklusjon, med referanse til mye han nå gjorde var: “It feels good to be empowered”.  Er det denne følelsen vår elever får når de gir opp sin skolegang?

Jeg kunne skrevet mye lengre, blir kanskje flere blogginnlegg, men til slutt vil jeg si noe om teknologisynet ved denne skolen.  Under er noen elevsitater fra sesjonen:

Access to laptops in every lesson enhances learning due to access to internet

Technology helps us (students) to incorporate what we learn into the world

Technology have helped me connect with my peers and my teachers in a way I didn't experience in primary school

With a textbook the limitations are within 500 pages. You are limited to other peoples taughts within 500 pages

Jeg lar disse sitatene tale for seg selv og avslutter med konklusjonen jeg twittret:

Tech is not the issue, dignity and recognition is.Tech is taken for granted

 

De engelske sitatene er mine tweets fra sesjonen.  Dersom du vil følge meg på twitter er mitt nic: junebre.

ISTE 2011 - åpningsforedrag

ISTE er en av verdens største konferanser om læring og IKT. Jeg er her for første gang, og synes konferansen er overveldenende.  Everything is big in America, og det stemmer hvertfall for denne konferansens del. Konferansen er en spennende smeltedigel av mennesker fra hele verden med ett felles mål: hvordan bedre læring og tilpasse det dagens og morgendagens utfordringer?  Av programmet har jeg lagt merke til at der er flere foredrag som går på hjerne og læring. De siste årene har vi vunnet ny innsikt i hvordan hjernen fungerer, men lite av dette preger skolens innhold. Spennende nok var dette temaet for åpningsforedraget. John Medina snakket om hvordan hjernen lærer. Medina startet foredraget med å si at hjernen er laget for overlevelse, og læring i utabile og skiftende omgivelser ute mens vi er i beveglelse. Og når vi skal designe omgivelser for læring lager vi….. klasserom…?

Hva skjer så i læringssenteret i hjernen? Det er to hovedelementer: vi må bygge opp en database av minner, og så må vi kunne improvisere for at kunnskapen skal bli læring. Skolen er god på å dyrke den første delen: bygge opp en database, men sørgelig dårlig på den andre. Medina trakk frem frustrasjonene han hadde følt på som mattelærer ved universitetet, hvor han måtte undervise videregående emnet til studentene fordi der var hull i kunnskapen deres.  Ikke fordi det ikke var flinke studenter, ikke fordi de ikke hadde blitt undervist disse emnene før, men fordi kummulativ kunnskap skaper en kunnskapsgrense, og dette gir en begrenset kapasitet for læring.  Etter foredraget fikk Medina spørsmålet om hva med “teaching to the test”.  Svaret var at hjernen er bygget for overlevelse, og hjernen skjønner fort at det er dette som gjelder og tilpasser seg deretter. Derfor fungerer det.

Medina avsluttet foredraget med å understreke betydningen av å være i bevegelse under læring: vi burde ha skoleuniformer, og de burde være i form av treningstøy.

Igjen blir jeg slått av hvor stor avstand det er mellom hva “vi” etterhvert vet om læring og hva vi gjør. Vi roper på mer av det som ikke virker, det vi har: mer disiplin, flere lærere, tester, fokus på “tunge” fag, karakterer. Intensjonen er den beste, men virker på mange måter som ett fåfengt håp om å gå tilbake til en tid som aldri har vært. Vi er så sterk preget av ett forgangent samfunns paradigmer at vi ikke makter eller tør prøve noe nytt. Skolen fungerer fremdeles altformye som en silingsmekanisme, enn ett sted som skal bidra til kreative, nytenkende, innovative mennesker. Problemet med mye av de metodene er at de ikke kan kontrolleres slik vi gjerne ønsker, og at når en gjør noe nytt er ikke resultatet på forhånd gitt.  Medina fikk spørsmål om IKt endrer hjernen vår, og svaret var ett klart JA.  Men det gjør det å gå ut i regnet og.  Alt vi gjør påvirker hjernen vår. Hva det gjør med hjernen vår kan vi ikke si, til det er erfaringene for korte. IKT har ikke vært tilgjengelig så lenge, og av den grunn går det ikke å måle langtidseffekter. Så til dem som roper på forskningsresultater: for å ha noe å forske på må en ha erfaringer, og det får vi ikke uten å eksperimentere og prøve ut.

Vil du lese mer om Medinas arbeid kan du sjekke ut denne.