Post-ISTE

Da er ISTE’s store konferanse over for denne gangen. Noen hektiske dager i Philadelphia har gitt mange tanker, inntrykk og inspirasjon. Det er vanskelig å vite hvor en skal begynne med en oppsummering. Chris Lehmann sa i en av sine sesjoner at teknologi må være som luft; allestedsnærværende og usynlig, du tar i bruk det du trenger det når du trenger det, uten tanke for at det er teknologi du bruker, men en oppgave du skal løse.

*The technology has to be like oxygen - invisible and everywhere, you take what you need when you need it

Og det er vel hovedinntrykket mitt fra ISTE og USA at så er tilfellet. For teknologien var tilgjengelig alle steder, enten på konferansen, i gatebildet, på resturanter og hvor en ellers måtte befinne seg.  Da spesielt i form av lesebrett.  For første gang hørte jeg over høytaleren på flyet at lesebrett måtte slås av ved take-off.  Over alt så du folk bære på sin Kindle, iPad, Nook, eller ett annet lesebrett. På konferansen var det spesielt iPad som dominerte. Selv oppgraderte jeg min iPad til iPad2 ved ankomst, og må si at jeg fikk ett helt nytt syn på denne dingsen, og ser frem til oppgraderingen i juli, når padden blir pc-uavhengig. Til dem som sa at dette ble en flopp vil jeg si at dere kunne ikke tatt mer feil. Mens den første versjonen ikke imponerte meg stort, må jeg si at den nye er helt fantastisk. Som de sa i Apple Store: du har hele livet ditt på den, og det er så sant.  Det er ikke grenser for hva en slik liten dings kan brukes til: tv, film, telefon, videopptaker, kamera, pc, musikkinstrument, blodtrykksmåler, treningsassistent, klokke, bok, scanner, GPS. Bare for å nevne ett lite utvalg. Det beste er at på en iPad smelter alt dette sammen slik at en kan ta opp lyd og bilde i samme dokument som en tar notater. For alle dere som allerede eier en iPad, er dette gammelt nytt.  For dere andre er det fristende å si “løp og kjøp”. Noe jeg har ett ambivalent forhold til, fordi jeg digger Apples dingser, men har ett mer problematisk forhold til firmaets policy.

Likevel må jeg ta av meg hatten for mentaliteten til dette firmaet, noe mange kan lære av (noe som jeg vil uttdype mer).  I forbindelse med lanseringen av iOS 5 sier Apple at de konstant utfordrer seg selv: hvordan gi brukeren en bedre brukeropplevelse. Og med den innstillingen lykkes de (ja, de er og veldig dyktig i sin markedsføringsstrategi, men uten ett godt produkt er ikke det nok) (og til alle dere geeker der ute som sier at Apples produkter ikke holder mål i forhold til mange andre leverandører, true enough, men svaret er: disruptive innovation) (grunnlag for eget blogginnlegg).

Etter å ha vært på ISTE og sett så mange spennende og dyktige eksempler på hvordan utnytte teknologi for læring tenker jeg: Hvorfor gjennomsyrer ikke denne mentaliteten skolen? For med respekt for alle de flinke og dyktige lærere og skoleledere der ute, den gjør ikke det! Hvorfor foregår der ikke engasjerte samtaler på de ulike personalrom rundt om i det ganske land: hvordan få til den beste læringen og læringsopplevelsen for de som er elever ved vår skole?  I stedet for å fokusere på de utallige muligheter som faktisk finnes i skolen, klages det over hindringer: elever som ikke er motivert for læring (!???) eller som ikke “passer inn” (evner, diagnoser, atferd, oppfølging, etc), skoleledelse, lite endringsvillige lærere, Udir, eksamen, departement, fasiliteter, arbeidstid, lønn, leseplikt, elevtall, læreplaner, utstyr, listen kan gjøres så mye lengre.  Min fartstid i skole, skoleledelse og fagforening har gitt meg argumentene fra alle sider. Der er ikke ett argument jeg ikke har hørt.  Det som slår meg er at fokus alltid er målforskjøvet, og at aktørene i altfor liten grad starter med å ta tak i den eneste faktoren de faktisk rår over selv: sine egne holdninger og handlinger. Det sies så vakkert at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring – ja, så vær det da!
Ikke skyld på eksamen, pc’er, Facebook, foreldre som ikke følger opp, lite lærevillige elever, Udir, økonomi, whatever…..  På samme måte som læreren kan være den viktigste enkeltfaktor for læring, kan nemlig og vedkommende være den viktigste enkeltfaktor som forhinderer (!) læring – skummelt å tenke på, hva?
Spør alle skoletapere om deres erfaringer med lærere. Mye trist der.
(som et apropos skriver Magne Lindholm i Aftenposten 5 juli 2011 om temaet under tittelen: For mye lærerfrihet. Der skriver han blant annet:  "Hovedproblemet er variasjonsbredden i den pedagogiske metodebruken")
 

Ett sterkt slik eksempel ble presentert fra en som hadde hatt en kriminell far og hadde flyttet rundt ettersom faren fikk stadig nye dommer. I dag en vellykket lærer, men som fortalte om hvordan lærereren hadde holdt rundt en “vellykket og søt” medelev, men ikke villet ta på han.  Ett sterkt minne som fremdeles satt. Hva gjør slike erfaringer for motivasjonen for læring?  Hva forteller skolen og læreren deg om deg selv om dine muligheter med dette.  Hvordan kan vi tillate oss å si om noen elever at de ikke passer inn, at de ikke har evner?  Hvilken rett har vi til det?

Vi har de elevene vi har, like it or not (if not, find an other job!).  Vi har de rammene vi har!

Den sesjonen som gjorde sterkest inntrykk på meg var en med rektor Chris Lehmann og ett utvalg av hans elever. Alle som jobber i skolen, mener noe om skolen og tar beslutninger om skolen burde vært der.

Dette er på ingen måte noen skole som har de beste fasilitetene, mangler blant annet rom for gym og musikk, elevene rekrutteres ikke fra de mest ressurssterke hjem, men skolen ressurser er menneskene som jobber der. Vitnesbyrdene fra elevene var sterke og tankevekkende. Flere elever sa at ved denne skolen ble de sett som mennesker, for elever er mennesker og!  Tenk å si noe slikt! Hva sier vi til den oppvoksende slekt når de ikke oppfatter at vi ser på dem som mennesker, men “elever”, cases. Deres ord meninger og synspunkter er ikke av betydning. Ved denne skolen fikk alle elevene spørsmålet: hvorfor er denne skolen blitt ett bedre sted fordi du har gått her? Hvor mange norske elever har fått det spørsmålet? Som en elev sa: mange av mine venner er dropouts, men denne skolen ser meg som ett menneske og tar meg på alvor, og derfor blir jeg i skolen.

Beeing in this learning environment has keept me in school, and not drop out like so many of my friends

Absolutt relevant i forhold til frafallsproblematikken i norsk skole.  Dette handler ikke om praktiske vs teoretiske fag.  Det handler ikke om læringsstiler, fag, karakterer, tester, men å ta den enkelte på alvor, lytte til dem, la dem bidra. Hvilken rolle har den enkelte elev i sin læringsprossess. Lehmann sier:

Children should never be the implied object of their own learning, they should be in the forefront in their own learning

Er våre unge det i den norske skole?  Lehman sier at elevene “get lost between the adults and the school”. Hvor tragisk!  Vårt læringssyn, vårt menneskesyn er helt avgjørende for vår rolle overfor de unge. Uttrykt teori og handlingsteori er ikke alltid samsvarende.  I festtaler snakker vi om elevmedvirkning, men gjennomfører vi det i våre skoler?

usually schools try to make students a better person, this school asked the students how they could make the school a better place

Derfor har de bare tre skoleregler:

respect yourself
respect others
respect that this is a place of learning.

No thou shall not's...

Hvordan ser din skoles reglemet ut? Og legg merke til rekkefølgen……….

Lehmann påpekte at den største utfordringen hadde vært å avlære elevene hva de hadde lært tidligere.

The kids were good at schooling, we needed to make them in charge of own their own learning

Unlearning what is the right answer was the most important thing. U don't always need the simplified answer

Dette var en stor utfordring, for elevene er svarfokuserte.  De er opplært til å produsere svar, og mennesker har sin egen rasjonalitet (jfr. ett annet foredrag på ISTE om hjerne og læring). De lærer fort hva som gjelder og tilpasser seg. Så ved denne skolen måtte de bygge opp ett rammeverk rundt elevene for å avlære gamle modeller, og gi dem modenhet til nye.  Ett viktig poeng i forhold til dem som harsellerer med ansvar for egen læring, skyld i egen fiasko.  Læreren kan ikke abdisere og gi eleven (eller utdanningsmyndighetene) skylden.  Som det ble sagt:

We had to build a lot of scaffolding to unlearn the students "the right answers”

Lehmann fikk selvsagt spørsmål om teaching to the test og Pisa. Til det svarte han at hans skole ikke var den som skåret høyest på testene, men “Our task is not to raise test scores, but raise kids”, og “As long as we pas the tests we can teach the way we do”. Elevene fulgte opp med å si: “We are a project based school, so we just don't bubble out answers.  There are no dictatorship here”.

Vi har i dag for snevre rammer for læring.  Der har vært rikelig med argumenter mot Lehmanns pedagogiske filosofi, og elever har sågar fått høre at “the way you learn is illegal”. Hvor viktig utdanning er kom fra en av de unge mennene som mente han ville vært en skoledrop-out ved en annen skole: “In order to be empowered you have to be educated” og hans konklusjon, med referanse til mye han nå gjorde var: “It feels good to be empowered”.  Er det denne følelsen vår elever får når de gir opp sin skolegang?

Jeg kunne skrevet mye lengre, blir kanskje flere blogginnlegg, men til slutt vil jeg si noe om teknologisynet ved denne skolen.  Under er noen elevsitater fra sesjonen:

Access to laptops in every lesson enhances learning due to access to internet

Technology helps us (students) to incorporate what we learn into the world

Technology have helped me connect with my peers and my teachers in a way I didn't experience in primary school

With a textbook the limitations are within 500 pages. You are limited to other peoples taughts within 500 pages

Jeg lar disse sitatene tale for seg selv og avslutter med konklusjonen jeg twittret:

Tech is not the issue, dignity and recognition is.Tech is taken for granted

 

De engelske sitatene er mine tweets fra sesjonen.  Dersom du vil følge meg på twitter er mitt nic: junebre.