Reproduksjon av ulikhet.

Høyre løfter igjen fanen om at skolen reproduserer de sosiale ulikheter som finnes ellers i samfunnet. Medisinen er karakterer i barneskolen, strengere karakterkrav til lærerstudenter, høyere lønn og status for lærere og pålagt sommerskole for svake elever.

Kristin Clemmet var som utdanningsminister opptatt av denne problemstillingen, men jeg lurer på hvordan det står til med vårt kollektive minne. På midten av 1970-tallet skrev den fremtidige utdanningsminister Gudmund Hernes, sammen med Knud Knudsen, en NOU under tittelen Reproduksjon av ulikhet. Samtidig skrev Knudsen ”Om ulikhet i skolen”. De var opptatt av hvordan skolen som system reproduserte sosiale skiller. Hva var det så med skolen som ga disse skillene? I ett tradisjonelt marxistisk verdensbilde, eller i ett klassebevisst engelsk samfunn vil en si sosial klasse, men i Norge har vi en ide om Norge som ett klasseløst samfunn, så vi kan ikke bruke de begrepene. Begrepet klasse i Norge er nok problematisk fordi i vårt sosialdemokratiske samfunn kan vi ikke deles inn i de tre tradisjonelle klassene: arbeiderklasse, middelklasse og overklasse/aristokrati.

Men det betyr ikke at ikke begrepet er relevant. Det er bare mye mer komplekst. Vi har andre sosiale klasser, og hver sosial klasse har sine koder, sitt språk og sine kulturelle referanserammer. Bourdieu kaller dette for kapital: sosial kapital, kulturell kapital, økonomisk kapital. Grupper som kan ha mye økonomisk kapital har ikke nødvendigvis mye kulturell kapital, og vise versa. En slik inndeling sier noe om hvordan samfunnet verdsetter ulike kulturelle aktiviteter og kompetanser. Vårt habitus.

I skolesammenheng er det ikke nødvendigvis den økonomiske kapitalen som spiller størst rolle. Skolen er ett eget kulturelt univers med egne sosiale koder. Elever som kommer fra hjem hvor disse kodene er gjeldende klarer seg uten sammenligning bedre enn elever som kommer fra hjem med andre sosiale koder og referanserammer. Innen sosiologien heter dette ”resosialisering”. Den kulturelle kapital og kompetanse elevene har med seg fra sinn liv utenfor skolen har ikke verdi for å lykkes i skolesammenheng og de må avlæres og lære de nye kodene. Noen barn klarer dette relativt enkelt, andre sliter mer. Men de barn som slipper dette har en fordel. Ser en på statistikken er for eksempel lærerbarn en elevgruppe som klarer seg relativt godt gjennom skolesystemet. De har ett språk, kulturelle erfaringer, sosiale forventninger og verdier som harmonerer med skolens univers. Etter hvert som skolen i stadig større grad premierer og fremme sosiale koder som jenter er fortrolige med, fremmedgjøres guttene og blir skoletapere.

Dette er ikke lærernes feil, de er del av ett system hvor disse verdier hersker. Vi kan heve karakterinntaket så mye vi vil på lærerstudenter, og jeg sier ikke at ikke gode kognitive ferdigheter og høy kompetanse ikke er viktig for en lærer. Men jeg tror det er feil å så ensidig legge vekten på en enkeltfaktor. For er læreren så viktig for de gode resultatene må det jo da være lærerens feil om det går galt?

Skole er ikke så enkelt at det går med en enfaktoranalyse og quick-fix. Bildet er mye mer komplekst, og vi har en systemfeil. Tar vi utgangspunkt i Maslows behovshierarki ser vi at der er noen primære behov som må være på plass før læring kan skje: fysiske behov, mat, omsorg, trygghet, etc. Barna våre er barn, hele mennesker, ikke læremaskiner. Dessverre er det ikke slik at vi kan ta som en selvfølge at alle disse behovene er ivaretatt før de kommer på skolen. De er ulike med ulike behov til ulike tider og ulike forutsetninger for læring.

Ja, jeg ønsker fokuset på reproduksjon av ulikhet i skolen velkommen. Men savner flere faktorer i debatten, vi er ikke så like som vi liker å tro.