Sosiale medier - en katastrofe for studenter?

Debattene går friskt om the Net Gen, digitalt innfødte og multitasking. At vår oppvoksende slekt har ett annet forhold til nett og sosiale medier enn mange av oss litt mer voksne goes without saying. Spørsmålet er om dette er en god eller dårlig ting for skolen og akademiske prestasjoner. Noen ser det som et kjempeproblem som må elimineres fra skolen, andre, meg inklusive, ser det som en viktig og naturlig del av skolen aktiviteter. Men som med det meste annet: det må brukes med forstand. Det er ikke noe sesam sesam-verktøy, like lite som en bok er det. Og som alltid: for mye og for lite ødelegger det meste, den gyldne middelvei er i mange tilfeller fortsatt gylden. Denne Infographic synes jeg er en god og balansert fremstilling av sosiale medier i skolen.

Nettiquette

Som en oppfølging til forrige bloggpost vil jeg si litt om nettiquette. Min er faring på nett er at folk er utrolig søte og hyggelige. De er flinke til å gi positive tilbakemeldinger, og dele andres stoff og gi kred til kilder. De fleste takler balansen mellom privat og personlig fint. Personlig er det som gjør en blogg, twitterkonto eller FB-profil interessant, privat er når delingen går litt over styr. Er en distansert og gir lite, blir en profil så der.... I dette blogginnlegget sies det at ledere kan lære mye av Twitter, hvor ros gis i plenum, mens korreks i private rom. Så og i skolen. Å rose og fremheve i plenum, mer krevende tilbakemeldinger i enerom. Vi er alle rollemodeller.

Jeg vil anbefale denne bloggen. Her gis 101 råd om eTiquette. Kanskje noe å ta opp med elever?

Where is the place to be?

Sosiale medier, en helt naturlig del av hverdagen for noen av oss, ett fremmed, uforståelig univers for andre. Facebook er ett av de “største landene i verden” med mer enn en 500 mill. brukere og verdsatt til ufattelige 50 milliarder dollar. De fleste er etterhvert blitt vant til å bli oppfordret til å følge debattprogrammer på Twitter, et sted mange følger, færre bidrar, og mange sliter med å forstå. Skype brukes av bestemødre for å holde kontakt med barnebarn, mens ungdommen chatter i vei på MSN. Det lastes opp millioner av timer på YouTube, og for profesjonelt bruk er det nødvendig med en konto på LinkedIn. Dropbox kan brukes for å synkronisere sine dokumenter mellom ulike maskiner, bilder lagres og deles på Flickr. På ulike Google-kontoer har en epost, chat, dokumenter, lenkesamlinger og RSS. Når en begynner å reflektere blir en slått av hvor utrolig mange digitale foraer en benytter seg av i hverdagen. Noen av disse kan en jo samle på Netvibes, for å få litt kontroll. I tillegg har en jo ulike nettsamfunn som GovLoop og DelogBruk, nettsamfunn for faglige diskusjoner og deling. Musikk på Spotify og iTunes.  Jeg har enda en lang liste som jeg ikke har nevnt. Nettsteder som er en større eller mindre del av min hverdag.

Noen nye nettsteder har dukket opp som jeg ikke helt har skjønt, som Foursquare.  Som bruker av Foursquare skjønner jeg ikke helt problemet med Facebook places.  Vil en ikke at noen skal vite hvor du er er det bare å la være å sjekke inn eller stenge applikasjonen. 

Men ok, alle disse nettsamfunnene er jo såå 2010.  Hva er det som gjelder i 2011.  Vel, krisestemningen meldte seg når Delicious ble varslet nedlagt.  Plutselig ble Diigo-kontoen gjenvekket fra de døde. Men når en mister ett av sine favorittnettsteder, søker en andre løsninger og oppdaget nye varianter som: Pinboard (betalingstjeneste) og Instapaper.  Den siste fungerer veldig greit. Plaxo har jeg skaffet meg konto på, en måte å holde oversikt over alle kontaktene sine.  Siste tilskudd er Quora. Takket være velvillige venner på Twitter fikk jeg invite til dette nettsamfunnet, som fremdeles er lukket, men som ser spennende ut. Men jeg kjenner det er et kapasitetsproblem. Hvor mye klarer jeg å følge med på. Ta blogger, for eksempel.  Den siste tiden har jeg blogget lite selv, og i enda mindre grad fulgt opp leselisten min for andres blogger.  En blogg blir for lang, tar for mye tid å følge dem opp. De blogginnleggene jeg leser nå er de som jeg får anbefalt gjennom mitt sosiale nettverk.  Jeg bruker i mindre grad tid på selv å søke blogginnlegg, og fy meg, enda flinkere å kommentere på andres blogger.  Jeg retwitrer dem om de er bra, men dårlig til å gi respons på bloggen. Jeg som blir så glad når noen tar seg bryet å kommentere på min blogg.

Ved overgangen til 2011 er mange opptatt av å spå hva som skjer i 2011, hva blir de viktigste trekkene i det nye året: lesebrett, ebøker, geolokalisering,  cloudcomputing.  Ja, det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Hvem kunne forutsett WikiLeaks, og den betydningen den har har fått?  Jeg tror vi lever i en tid med store overraskelser, det er vanskelig å se fremover. Det virker som vi er lemmen, løper i flokk til de samme stedene: iPhone, iPad, Facebook, Twitter og nå Quora.

Men at det er viktig og nyttig å være på nett er det ingen tvil om, spørsmålet er bare where is the pace to be? Via Diigo fikk jeg for eksempel tipset om 21 recources about personal learning networks. Ikke lett dette, prioritering av tid og oppmerksomhet. Men kanskje RockMelt kan være en løsning?

Facebook – et tveegget sverd?

Sosiale medier vokser seg store og sterke. Beste eleven i klassen er Facebook, nå rangert som “verdens tredje største land” etter Kina og India. Facebook vokser og vokser, og den aldersgruppen hvor veksten er størst er hos voksne kvinner. Mye av grunnen er nok fordi vekstpotensialet er stort her, samt FB’s sosiale dimensjon. På FB kan en holde kontakt med barn, barnebarn, tantebarn, gamle venner, nye venner, etc. Selv har jeg av og til blitt litt misunnelig på dagens unge som kan holde på sine vennskap på en helt annen måte enn jeg har kunnet. Gjennom livet møter en personer som en skilles fra av ulike grunner. I min ungdom innebar det som regel at en mistet kontakten (hvor mange gadd en å drive og brevveksle med, og etterhvert gikk en jo lei uansett). Nå er en venner på FB og dermed bevares relasjonen. Kan selvsagt bli en utfordring om en tenker at det er greit at relasjonen brytes, å begynne på nytt blir ikke like enkelt. Terskelen for å slette vennelisten er høy.

Men Facebook er ikke lengre “bare” en møteplass for gamle og nye venner. Det er blitt så mye mer. Til tross for mange læreres ønske om å stenge Facebook fordi det forstyrrer aktiviteten i klasserommet, er det stadig flere lærere som tar Facebook inn i undervisningen. De oppretter fagsider og opplever det som nyttig, eller de lar elevene bruke Facebook slik de finner det naturlig. Mange skoler har og sin egen Facebook-side. Det er en god og sikker måte å nå ut til elevene med informasjon og annet, for oppdateringer kommer på elevenes status-feed, og elevene er som sagt på Facebook 24/7 om ingen hindrer dem.

Stadig flere bedrifter har sin egen Facebook-side, det er blitt et viktig strategisk grep å være tilstede på denne platformen. Politiske partier og politikere markedsfører og kommuniserer her. Det er blitt folkets stemme ved at mange gressrotbevegelser finner sted her; alt fra Grandiosa uten paprika, via kamp mot oljeboring i nordt til protester mot vedtak i norsk asylpolitikk. Verdien av disse er det mange som mener noe om, men det blir ikke oversett.

Hva betyr så dette? Jo, på 5 år (!!) har verden og sosial samhandling gjennomgått fundamentale strukturelle endringer. Der er mange ulike sosiale nettsteder, men ingen når så bredt ut som Facebook. Dette skyldes delvis nettstedets brukervennlighet og delvis den sosiale faktoren, når mange er der tiltrekker det seg flere.

Facebook er et ambisiøst prosjekt og 25 år unge herr Zuckerberg ikke mindre ambisiøs. Han vil at Facebook skal erstatte Google, han har store planer for platformen. Fra å være et veldig lukket system for studenter ved ett enkelt universitet er det nå blitt universelt. Zuckerberg har sagt at privacy is history. Dette preger og vilkårene til FB, som hele tiden endrer seg. Zuckerberg kan forsåvidt ha rett i det, at privacy is history, men likevel: hvem “eier” informasjonen du deler, og hvem kan utnytte den kommersielt? Dette er en interessant og kinkig problemstilling. Handler om nettikette, og Zuckerberg kan være i ferd med å begå en strategisk brøler, for i sin iver etter økonomisk profitt og digital dominans har han mistet litt av kontakten og fingerspitzgefühl med The Netgen.

Dagens unge har et avslappet forhold til copyright, ligger det på nett kan en bruke det (ser ut som Zuckerberg tenker slik) MEN, der er et stort men, en kan ikke bare bruke det sånn uten videre, og en kan ikke utnytte det på en måte som går ut over opphavspersonen. Der er noen regler og koder en ikke bør bryte. For eksempel det å samle opplysninger om en person, utnytte det kommersielt uten vedkommendes samtykke og viten. Det er dette Facebook nå gjør. Millioner av brukere legger ut masse informasjon ut fra en idè om noen rammebetingelser, så endrer FB spillereglene og gjør det så umulig å trekke seg ut : You can check out any time you like, but you can never leave”. Det skyldes to forhold: en. at opplysningene dine og kontoen din i praksis ikke slettes om du “melder” deg ut, og to. FB er blitt så en så dominerende sosial kraft at du melder deg litt ut av samfunnet om du forlater nettsamfunnet.

I det siste ligger der en makt som FB utnytter, men og et stort ansvar som de kanskje ikke tar like tungt på.

Nettet har sin fantastiske dynamikk, for selvom FB er blitt stor og dominerende er ikke brukerne tause. FB sin privacy-policy er hett tema på nett om dagene, der er kampanjer både på FB og på andre nettsamfunn som Twitter mot de siste strategiske grep nettsamfunnet tar. Der er blant annet en kampanje mot at noen skal logge på FB 6. juni, noe som vil innebære enorme økonomiske tap for FB. Blir veldig spennende å se hvor omfattende den blir og hva FB gjør.

Men tilbake til FB og skolen. Jeg mener at å stenge for FB er i beste fall en fullstendig misforstått beslutning. Jeg har aplaudert alle de skoler og lærere som har tatt FB i bruk i skolen av ulike grunner, og ment at det er bra og riktig. MEN jeg er ikke så sikker lengre. Ikke fordi jeg ønsker å stenge FB ute fra skolen, men av en del etiske og prinsippielle grunner. Jeg mener at det er svært viktig at lærere har høy digital kompetanse, at de er aktive på nett og kjenner det universet godt. Når de gjør det vil de ha mye kunnskap og kompetanse. For det er og viktig å hele tiden ha en sterk bevissthet rundt hva vi gjør og hvilke konsekvenser det har. Som lærer pålegges det deg et stort ansvar hva du gjør, hvilke verktøy du tar i bruk i undervisningen, hvilke holdninger du formidler og hva “du utsetter” elevene for. Når FB har slike vilkår og når informasjon brukes slik den gjør, er det da det rette stedet å “ha” elevene? Greit nok at de er der likevel, men skal de og være der i skolens regi? Sosial web er kjempeviktig, et felt i rask endring. Det er livsfarlig, slik enkelte lærere later til å tro, at en kan stenge det ute fra skolen. Det må inn, i går heller enn i morgen, men ikke ukritisk! Vi må hele tiden være bevisst våre valg og konsekvensene av dem. Verden endrer seg så raskt nå, en KAN IKKE sitte på gjerdet og vente på instruksjoner fra oven, les: departement, direktorat, fylke, kommune, rektor. Den enkelte lærer må selv ta ansvar, være i en kontinuerlig refleksiv prosess, i dialog med sine kolleger. Den viktigste samarbeidspartner er likevel elevene. De har sin inngang til dette, den er vel verdt å lytte på. Men de er unge, har begrenset erfaring og kunnskap, og til tider en smule naive. Derfor trengs den voksne stemmen inn i dette. Ikke av typen: wikipedia er ingen sikker kilde, men som en aktør i forhold til konsekvenser av en del valg. Og for all del: ikke skrem de unge med å svartmale sosial web, for da tar vi fra dem en verden av uante muligheter. Lær dem å utnytte webben, ikke bli utnyttet.

Skolen, et digitalt dataparty?

BA har i dag et oppslag på førstesiden om bruk av pc’er i klasserommet under tittelen: “Slik er skolen blitt et digitalt dataparty”. Argumentasjonen i oppslaget er at elevene bruker sosial web i stedet for å følge læringsarbeidet på skolen. Dette er bare ett av mange oppslag i pressen om utfordringene digitale verktøy i klasserommet gir både lærere og elever.

Skolen har gått gjennom mange reformer, og ulike munnhell som: kenguruskolen, det finnes ikke den reform som kan ikke tilpasses min undervisning og BOHICA (bend over, here it comes again) er begreper som er godt kjent for skolefolk. Reformen med pc’er i klasserommet er en endring ingen som jobber i skolen kan overse.

Skolen opererer på et samfunnsmandat, den er offentlig finansiert, alså av fellesskapet og fellesskapet kommer som en konsekvens av dette med en bestilling til skolen om hva de vil skolen skal “levere”. Dette fellesskapet er representert ved våre politikere, som vi nå skal bytte ut. Hvor stor utskiftningen blir er avhengig av hva folk stemmer. Et samstemt Storting og fylkesting har vedtatt digital kompetanse og elevpc’er ut fra en erkjennelse av at samfunnet er blitt gjennomdigitalisert på alle områder, og skolen kan ikke være noe unntak. Digital kompetanse er en basiskompetanse i ALLE fag på linje med lesing, skriving, regning og muntlig aktivitet.

Som en profesjonell yrkesutøver plikter en hver lærer og skoleleder å følge opp denne lovpålagte bestilling og rettighet i sitt arbeid. Lærerne har som en del av sitt årsverk avsatt tid til etter- og videreutdanning, så de har muligheter til å holde seg faglig oppdatert.

Hvordan skal da denne kompetansen oppnås innenfor de rammene vi har i skoleverket? Det er en kjempeutfordring for mange. Jeg har sagt før, og gjentar det gjerne igjen: i et tradisjonelt paradigme med bussmodell i klassen, et reproduktivt kunnskapssyn og formidlingspedagogikk er pc’en et fremmedelement. På samme måte som man måtte endre praksis når man gikk fra muntlig tradisjon i skolen til skriftbasert skole, må en endre praksis i en digital skole. De digitale verktøyene åpner mange muligheter som våre tradisjonelle læremidler ikke ga, og alle de mulighetene som ligger i de tradisjonelle læremidlene kan vi ta med oss videre dersom det er faglig forsvarlig.

Det er her utfordringen med sosial web kommer inn. Mange lærere opplever det problematisk at deres opplevde kontroll i klasserommet forsvinner når elevene kan ha applikasjoner som MSN, Facebook, YouTube, m.m oppe samtidig som de gjør skolearbeid. De ønsker å kunne stenge denne delen av den digitale kompetansen ute fra skolen. Hordaland fylkeskommune ved Opplæringsdirektøren har den holdningen at dette ikke er aktuell politikk. Det er mange grunner til denne stillingstaken:

For det første: digital kompetanse. Det er mange fastetter ved bruk av sosial web, rent praktisk, ulike former for “literacy” knyttet til sosial web og juridiske og etiske sider. Dette er aspekter skolen må ta inn over seg og formidle til elevene som ledd i den utdanningen de skal få når de er elever.

For det andre har det praktiske vansker: hvilke sider skal en stenge for? Der er et utall av nettsteder og en drøss med ulike klienter for å få tilgang til disse nettstedene, ved å stenge begrenser vi manøvreringsmuligheter på nett og oppmunterer til forsøk på å omgå våre stengsler.

Et tredje poeng er indre vs ytre kontroll, et stadig tilbakvendende tema i skole, som har sterkt fokus på ytre kontroll. I dette digitale univers er indre kontroll viktigere enn noen gang. Det er derfor viktig at eleven har gode holdninger og verdier, bevissthet og strategier når de beveger seg på nett. Heller enn å stenge for sosial web bør skolen ta debattene med elevene om konsekvensen ved ulike sider av nettbruk, og i skoletiden. Dette tar tid, kan oppleves forstyrrende for mange lærere, tar tid fra “faglig arbeid”. Da kommer vi inn på problemstillingen: hva skal vi lære elevene, hvilke kompetanser skal de komme ut fra skolen med? På samme måte som at elevene må lære seg å bruke sosial web bør de og lære seg når det ikke egner seg å bruke sosial web.

Et fjerde poeng er at sosial web er ukjent terreng for mange lærere, og det at en har en konto på Facebook betyr ikke at en har “networked literacy”. Kan en være lærer i skolen i dag uten å kjenne dette universet?

Elevpcordningen er nå inne i sitt tredje år. Fremdeles er der mange barnesykdommer. Dette verktøyet har enda ikke funnet sin naturlige plass i skolen. I følge opplæringsdirektøren er pedagogikken i krise fordi vi ikke har etablert gode didaktiske praksiser for å håndtere denne endrete virkeligheten. Kan vi av den grunn la være å innføre elevpcer? Hvordan skal vi hente erfaringer uten å ha praksis? Mange stiller seg spørsmål om digitale verktøy gir mer læring i skolen. Det som er interessant i denne sammenhengen er at det amerikanske utdanningsdepartemenetet har bestil en stor undersøkelse om on-line læring vs tradisjonell ansikt-til ansikt læring som nettopp er blitt offentligjort. Den konkluderer med følgende:

on average, students in online learning conditions performed better than those receiving face-to-face instruction

Students who took all or part of their class online performed better, on average, than those taking the same course through traditional face-to-face instruction.

The effectiveness of online learning approaches appears quite broad across different content and learner types.

Studien tar en rekke forbehold fordi tradisjonell undervisning og on-line læring er ikke to kompatible størrelser, rammene er litt ulike. Men det er jo noe av poenget, bruk av digitale medier i undervisningen er IKKE å sette strøm på gamle undervisningsmetoder. Hadde det kun vært det kunne en stilt spørsmål ved hele legitimiteten og poenget. Meningen er jo å åpne nye dører og muligheter, som disse verktøyene gir.

Pc’er, digitale verktøy, sosial web; alt dette er aspekter som endrer samfunnet vårt, og som en konsekvens skolen. Vi bør absolutt debattere disse problemstillingene, se på utfordringer, muligheter, konsekvenser, etc. Skolen må, som alle andre samfunnsområder, ta inn over seg denne virkeligheten og utvikle strategier for å håndtere det. Heldigvis har vi mange dyktige lærere og skoleldere som gjør nettopp det.

Til slutt, gjennom pressen kan en få inntrykk av lærere som en klagete, sidrumpet gruppe som ikke håndterer den digitale hverdagen. I Hordaland fylkeskommune har vi gjennomført en spørreundersøkelse blant lærerne som gir et helt annet bilde. De er motiverte for utvikling, læring og digitale verktøy. At det tar litt tid før alle har funnet formen er å vente, utvikling er å gå fra det kjente til det ukjente. Innbærer en del prøving og feiling, men gårsdagens svar er ikke løsningen på morgendagens utfordringer.

Social Media Revolution

I dag  ble jeg oppringt av en journalist som hadde noen spørsmål om pc’er og læremidler. Ett av spørsmålene jeg fikk var om vi har problemer med bruk av sosiale medier i skolen. Hva skal jeg svare på det spørsmålet? Problemer?  Ja, noen lærere, og elever, vil se det slik, andre ikke.  Problemet kan og snus på hodet, er det et problem at sosiale medier ikke brukes i skolen? Ja, jeg er klar over argumentet om at det brukes til ikke-skole relatert aktivitet, men hva om dette skolerelatert aktivitet er for snevert definert.  Hva om vi utelukker viktige læringsarenaer, viktige kompetanser, sentral kunnskap ved å begrense vårt kunnskaps- og læringssyn.  Journalisten spurte om de digitale læremidlene var gode nok?  Hva er godt nok?  Når en lærer eller elev er godt tilfreds, mens en annen ikke synes læremiddelet er brukbart, hvem har da rett?

To amerikanske studier sier noe om dette.  Den ene sier at mange elever ønsker tilbud om online læringsmuligheter, men skolene sliter med å tilby det.  Den andre viser at studenter som tar hele eller deler av studiet online gjør det, i snitt, bedre enn dem som følger tradisjonell ansikt til ansikt undervisning, og at det beste er en kombinasjon av de to.

Til slutt, bare fordi det er digitalt, betyr ikke at det nødvendigvis er bra (eller dårlig for den saks skyld), like lite som det at noe befinner seg mellom to permer er det samme som at det er høy kvalitet. Både digitale læremidler og tradisjonelle læremidler har ulik kvalitet, og hvor bra det er avhenger av bruken og brukeren.