En ludditt krysser sitt spor

Luddittene var en sosial bevegelse blant engelske arbeidere omkring 1811–1814. De protesterte, ofte ved å ødelegge tekstilmaskiner, mot endringene som fulgte den industrielle revolusjon og som truet deres jobber. Ludditter er i dag en beskrivelse på en eller flere som er motstander av teknologiske fremskritt eller endringer. Det siste tiår har begrepet blitt brukt for å karakterisere personer og grupper som er skeptikere av (især) informasjonsteknologi.   Representanter for denne gruppen finner vi spesielt innen skole og utdanning.  Lærere som sverger til analoge undervisningsmetoder, hvor penn og papir, kritt og tavle og muntlig formidling står i høysetet. Dette er gjerne lærere som ivrer for mobilhotell, stoler ikke på wikipedia  og synes sosiale medier er tull. Disse lærerne liker mildt sagt dårlig når slike som meg kommer og prediker vårt digitale budskap.


Jeg har vært i diskusjoner med mange av dem, og ikke alle har vært like hyggelige. Ikke alle klarer skille sak og person, og opptrer som om det er jeg som driver denne utviklingen, og dermed kritiserer deres jobb. Noe jeg ikke gjør. Svært mange av disse luddittene er meget dyktige fagpersoner, som brenner oppriktig for sin jobb og sine elever.  Det som er fasinerende er at mange av disse gjør det de gjør helt og fullt og ikke stykkevis og delt, enten de er for, eller de er i mot.  Når de oppdager teknologiens muligheter blir de nemlig like mye for som de har vært imot.

Jeg har flere eksempler på det.  En av dem er Åge Hvitstein (@AHvitstein). Den mannen gjør ikke noe stykkevis og delt. Jeg har vært i en rekke diskusjoner med han på Twitter, hvor han fremstår som sjefsludditten. Paradoksalt bruker noen av dem som er imot ikt i skolen selv sosiale medier. Så også Åge. Diskusjonene med Åge har til tider tatt en sånn form at jeg har blokkert han. Men etter en tid selvsagt fjernet den.

Men undrenes tid er ikke forbi. For selv om Åge holder kritt og tavle-fanen høyt er mannen superdigital. Jeg tror at det ville gjøre mer vondt om en tok tastaturet fra han enn om en tok tavlen og krittet. Som den dyktige og engasjerte fagpersonen han er, ser han selvsagt teknologiens muligheter og bruker den i møtet med sine elever, og i sin egen hverdag. For Åge er twitter en viktig delings-, samhandlings- og læringsarena. Han har produsert undervisningsvideoer og bruker konseptet vi i dag kaller flipped classroom. Før jul tok han steget ut i podcastens verden med Åges julekalender, og nå er han i gang med podcastserien AHvitstens klasserom. Den siste fanget InnovasjonNorges leder Anita Krohn Traaseths interesse, så hun ville besøke Åges (digitale) klasserom.

Til slutt må jeg skynde meg til å si, at til tross for våre uenigheter på Twitter er Åge og jeg blitt venner og vel forlikte. Dette blogginnlegget er skrevet med Åges vitende og velsignelse. Jeg ønsker flere slike digitale ludditter i norske klasserom.

Hva motiverer endring

Generelt er jeg en blid og positiv person, veldig løsningsorientert og fokusert på muligheter.  Jeg ser halvfulle glass, ikke halvtomme. For å jobbe med det jeg gjør må jeg være det. For å jobbe med endring og utvikling må en være positiv.  En må ha en visjon og tro på noe som er større enn en selv, og ikke gi opp om ikke en lykkes på første forsøk.  Dette kan mange ganger oppleves tungt og frustrerende. Men evnen til å glede seg over fremgang gjør at denne frustrasjonen forsvinner som dugg for solen. Når jeg sitter frustrert med tunge prosjekter som føles som de er gått i stå, gjentar jeg de kloke ord: neste gang sier jeg nei! Når prosjektet er vel i havn og noen vifter med en ny utfordring er de meget kloke ord gått i glemmeboken.

Men hvorfor gjør jeg dette? Hva driver ønsket om endring?

Dette er noe jeg ofte får spørsmål om: hva skal til for å få endring.

Svaret mitt er alltid det samme: ubehag!

Dettte ubehaget kan være ytre eller indre påført, men ubehag ligger der alltid som en motivasjon.

Det er i grunnen ganske innlysende.  Dersom du er fornøyd med tingenes tilstand er det liten motivasjon for å endre dem. Når ubehaget blir sterkt nok, blir motivasjonen for endring det også.

Men det er ikke nok med ubehag og motivasjon, en må også se muligheter og være "empowered" til å handle.  Hvor denne terskelen ligger varierer for oss alle, og motivasjonen kan påvirkes.

Hva er ubehagsfaktorer? Konkurranse, hvis du ikke gjør noe mister du kunder/marked. Makelighet, kan det finnes en enklere måte å gjøre dette.  Kjedsomhet, det må da finnes måter som er mer spennende. Trussel, frykt forkonsekvenser om du ikke gjør noe.  Frykt, hvis jeg ikke gjør noe blir jeg hengende etter. Kunnskap, denne måten fungerer ikke, andre måter er bedre. Sosialt press, frykt for å skille seg ut.

Balansen mellom ubehag og mulighet er ikke enkel.  For mye ubehag kan også gjøre en apatisk, alt føles håpløst, kanskje velger jeg fornektelsens vei.

Det heter at en fanger flere fluer med honning enn med eddik, og vi er laget slik.  Vi tiltrekkes av det positive og behagelige. Derfor holder det ikke å svartmale situasjonen.  En kan påpeke utfordringer og muligheter, og dermed påvirkes motivasjonen. Ubehaget ved den nåværende situasjon kan forbedres i fremtiden. Ubehaget ved status quo er større enn ubehaget ved endring.

Til syvende og sist, uansett hva og hvem som påfører ubehaget, motivasjon kommer innenfra.  Skal jeg gjennom endringsprosseser, som ofte er krevende, må jeg ville det selv. Pålagte oppgaver er tunge og energityver. Oppgaver jeg selv pålegger meg kan være tunge, men de stjeler ikke energi på samme måte. Derfor er endring alltid en tidkrevende og utfordrende prosess.

Drømmelæreren: Yoda eller Nao?

Vi lever i informasjonssamfunnet. Utdanning, kunnskap og kompetanse har aldri vært viktigere. Kunnskapen vi sitter på utgjør en viktigere andel av vår nasjonalformue enn oljefondet.  Så bra da. For i Norge har vi gode skoler og en høyt utdannet arbeidskraft. Vi har bare ett problem, vi mangler lærere. Så derfor: utdann deg til lærer, sikkert yrke.

Hmmmm, sikker på det?

Jeg satt i verdens første regjeringsoppnevnte utvalg som skulle se på digitalisering av høyere utdanning, det som fikk navnet MOOC-utvalget. All ære til daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorsen for å være tidlig ute for å fange opp en global trend og utfordring. Nå virker det som den nåværende Kunnskapsminister ikke er så interessert i dette digitale.  Jeg hørte han på radioen i forbindelse med at KS ønsker at lærere skulle kunne ta etter- og videre utdanning uten å måtte reise til utdanningsinstitusjonene. Kunnskapsminister Thorbjørn Røe Isaksen ville imidlertid ha skikkelig utdanning, ikke "brevkurs" som han uttrykte det.

Vel, nå er det en stund siden vi drev med brevkurs. En av kritikkene jeg vil rette mot rapporten vi skrev, som jeg ikke har oppfattet at noen har rettet mot den, er vår tilnærming.  For vi behandlet MOOC som det Clayton Christensen kaller "sustaining innovation".  Vi så på hvordan MOOC skal tolkes og behandles innenfor rammene av det eksisterende utdanningsregimet. Vi kalte de som tar MOOC for "lærende", fordi de ikke møter de kvalifiseringskrav vi stiller til studenter. Vi så på hvordan MOOC-kurs kan tilpasses gradssystemet.  Utdanningssystemet, som i varierende grad vil ta inn over seg den digitale læringsrevolusjonen, klemmer digital teknologi inn i det eksisterende paradigmet, enten vi kaller det "MOOC" eller "flipped classroom".

Mantraet "læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring" hamres inn som en sannhet, uten at mothypotesen testes.  "All forskning viser....", og det pøses millioner ut i etter- og videreutdanning av lærere. Dette er det som er politisk korrekt, forutsigbart, og enkelt. Dette "vet" vi hvordan virker.

Så er det bare sånn at på ett eller annet tidspunk så veltes modellene. For igjen å sitere godeste Christensen "education is ripe for disruption".  En kan like det eller ikke.

Jeg holder foredrag om dette i inn og utland. Jeg har ikke tall på alle stedene jeg var i fjor hvor jeg holdt foredrag om dette.  Året ble avsluttet med at jeg snakket på Online Educa Berlin 2014.  I år har jeg blant annet snakket på Unios årskonferanse. Taleren før meg gjorde som så mange, snakket om MOOC sine mangler og hvorfor MOOC er så mye dårligere enn våre gode Universiteter.  Så kommer rampete med med mitt foredrag: MOOC som disruptiv innovasjon.

For MOOC er en game changer. MOOC viser oss at vi kan endre våre modeller for utdanning. MEN  MOOC er ikke svaret.

Listen over utdanningsutfordringer er lang som et ondt år.

For tiden snakkes det mye om kunstig intelligens (AI). Hvordan kunstig intelligens vil fjerne våre jobber. Hvem lever under den illusjonen at utdanning vil være skjermet for denne utviklingen?

For det første: hvis maskinene er smarte, hvilken kunnskap trenger vi da?
Nå kommer snart den nye Star Wars-filmen. I den filmen er to roboter sentrale personer. Heltene, med Luke i spissen, trenger ikke kunne det robotene kan. Hans lærer, Master Yoda, sier ikke til Luke, gå til 3CPO og lær det den kan.  Nei, han ber Luke søke helt annen kunnskap.

For det andre.  Hvem sier at lærere ikke kan erstattes av datamaskiner? Eller roboter?
Vel, møt Nao.

Nao brukes i arbeidet med autistiske barn. Nao når gjennom til dem på en måte læreren ikke gjør. Hvem sier at vi ikke vil få enda bedre personlige roboter i fremtiden?

Behov for mennesklig kontakt? Vel, når japanske menn foretrekker sine virtuelle kjærester fremfor en komplisert fysisk kjæreste kan en absolutt lure på om ikke elever vil foretrekke en virtuell "drømmelærer" fremfor en vanlig en.

Til slutt, hvem er det som sier at det er de etablerte institusjonene som disrupter utdanning? De var ikke plateselskapene som disruptet musikkbransjen. Det ble gjort av andre bransjer. LinkedIn har nå kjøpt opp Lynda.com. SchoolYourself søker å gi nye online-læringsopplevelser. Tv-kanalen Discovery har sitt tilbud: Discovery Education, under mottoet: The Future of learning is Now. Dette er ikke de tradisjonelle tilbyderne.

Norge er enda rikt, med strukturer og etablerte systemer. I oktober er jeg invitert til å snakke på BETT Latin America Leadership Summit om MOOC. Dette er for land med en helt annen økonomi og demografi enn hva vi har. De har store befolkningsgrupper som ikke har tilgang til adekvat utdanning i den grad vi har. De har verken nok personer, ressurser eller tid til å utdanne de lærerne som trengs for vår utdanningsmodell. De er ute etter noe som virker raskt. I slike markeder vil de disruptive initiativene ha en god grobunn, for de dekker det som betegnes som "areas of non-consumption".  De trenger ikke nødvendigvis Ivy League -tilbud, men tilbud som fungerer i deres hverdag.  Når de gjør, vil vi kunne oppleve det som kalles "rude awakening". Vi trenger ikke oppleve det.  Vi kan også dra nytte av denne læringsrevolusjonen som finner sted. Men da må vi tørre å utfordre etablerte sannheter og modeller. Ikke se tilbake, men faktisk tørre å gjøre ting som ikke det ligger årtider med forskning og etablert praksis bak.  Vi må tørre å se fremover. Tørre å være innovative.

Hva var spørsmålet igjen?

Vi gjennomgår en en revolusjon, en revolusjon som er mye mer omfattende en tidligere tiders revolusjoner. Bare for å minne om dem er dette når mennesker gikk fra å være jegere- og sankere til å holde husdyr, jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.  Andre revolusjoner er oppfinnelsen av skrift og boktrykkerkunsten, som en tredje her kan den teknologien som muliggjorde fremvekst av massemedier som fjernsyn, radio og kino trekkes inn.

Vi har også hatt revolusjoner knyttet til vårt verdensbilde:

Den første revolusjonen sto Kopernikus (1473 -1543)  for når han utfordret oppfattelsen om at jorden var universets sentrum, som alt dreide rundt, men at jorden faktisk selv gikk i bane rundt solen. Den andre revolusjonen stod Darwin (1809 -1882) for med sin utviklingslære (ikke alle har tatt dette inn over seg, men det er en annen diskusjon), når han utfordret menneskets plass blant levende vesener. Vi var en del av et større system, evolusjonen.  Den tredje revolusjonen krediteres Freud (1856 - 1939) når han introduserte det ubevisste, og delte det menneskelige sinn inn i id, ego og superego og viste at vårt sinn ikke er transparent.  Den fjerde revolusjonen stod Alan Turing (1912-1953), nå kjent gjennom filmen The Imitation Game, for. Han viste hvordan algoritmer og datamaskiner kunne frembringe bevisste og tenkende maskiner, det vi nå omtaler som kunstig intelligens (AI).


Hvis vi ser på disse ulike fasene av menneskets historie, ser vi at den revolusjonen vi gjennomlever er unik. For første gang sammenkobles alle disse kvantesprangene i vår utvikling, og i løpet av mindre enn en generasjon endrer de vår verden.  Jordbruksrevolusjonen brukte tolv tusen år, den industrielle revolusjonen ca. 400 år. Når Daniel Bell skrev The Coming of Post-Industrial society i 1973 skrev han at det som kjennetegnet disse fasene var at de ble kortere og kortere. Og Bell fikk rett.  For han skrev om informasjonssamfunnet mens de fleste enda var begravet i industrisamfunnet. Når jeg selv skrev om dette på 1990-tallet var begrepet informasjonssamfunnet omdiskutert. I dag er det begrepet en selvfølge og vi snakker ikke lengre om det, men "The Internet of things", maskinsamfunnet, kunstig intelligens.  Dette er fasen etter informasjonssamfunnet, når mengden informasjon er blitt så omfattende at våre hjerner ikke har kapasitet til å forholde seg til den. Dette kommer veldig godt frem i filmen The Imitation Game. Mens mennesker ikke har kapasitet til å beregne alle mulige kodekombinasjoner, kan en maskin gjøre dette for oss.  Vi kjenner alle til dette i vår hverdag.  Ta en sånn enkel ting som en kalkulator: den summerer mange ganger raskere enn de fleste av oss makter. Kunstig intelligens er hakket videre.  Når en maskin slår verdensmesteren i sjakk, når Watson slår verdensmesteren i Jeopardy, aner vi konturene av noe nytt. For å følge Bells resonnement: hvor gammelt ble informasjonssamfunnet?  La oss si det startet på 70-tallet som noen hevder. Da ble dette samfunnet rundt 40 - 50 år.  Så hva skjer nå?

Den menneskelige hjerne er sånn skrudd sammen at vi siler vår informasjon, og foretar våre tolkninger av verden basert på våre egne erfaringer. Hvordan hjernen gjør dette er et eget blogginnlegg, så jeg skal ikke gå dypere inn i dette her. Jeg vil likevel vise til det siste memet og buzzet i sosiale medier: hvilken farge er det på denne kjolen?

Det føyer seg inn i rekken av bilder som hva ser du her?

Alt handler om perspektiv. Hva ser du etter, hvordan dekoder du/hjernen din den informasjonen du får, hvilke spørsmål stiller du, hvilke svar er du predisponert til å finne. Innen vitenskapsteori diskuteres det med nøytrale observasjoner og hvorvidt de finnes.  De briller vi avkoder vår informasjon gjennom avgjør hvilke "nøytrale" observasjoner vi gjør. Et eksempel på et slikt paradigmeskifte er nettopp Kopernikus. I et paradigme hvor jorden er flat og universets sentrum ser ting litt annerledes ut enn i et univers hvor jorden er rund og går i bane rundt solen. Som sosiolog er jeg vant til å skifte mellom perspektiver: konflikt teori, konsensus teori, behaviorisme, bare for å nevne noen. En begrunner funn ut i fra teoretisk rammeverk.


Da kommer jeg til dagens poeng: for når en driver pedagogisk forskning eller uttaler seg om pedagogiske metoder, hvilke briller ser en gjennom? Hvilket paradigme befinner en seg i? Er kjolen blå og svart eller er den hvit og gull?

Den siste artikkelen jeg kom over er en professor som erfarer at studentene husker og lærer mer når de tar notater for hånd enn digitalt. Jeg skal ikke bestride hans funn. Som det står i artikkelen: ved håndskrift var studentene mer selektive i notattakingen enn når de tastet, for når de tastet prøvde de å transkribere forelesningen. Så er resultatet et produkt av notatteknikk eller av valg av teknologi? Når forskning viser at forelesninger i utgangspunktet har liten læringseffekt, hvorfor utfordres ikke da rammen av forelesningen som læringsarena? Når vi erfarer på BI at studentene lærer mer og får bedre resultater når den tradisjonelle forlelesningen erstattes av videoer, som studentene kan se når og hvor de vil, hvorfor settes ikke dette opp mot forelesningsnotater? Det studentene forteller når vi snakker med dem er at de tar masse notater under en videoleksjon. Men i motsetning til i en forelesning slipper de å mulittaske. Ja, for en forelesning, med eller uten digitale notatverktøy, er mulititasking.  Det er det ikke mange som tenker på. Å ta notater mens foreleser snakker er i sin natur multitasking, og ikke noe hjernen vår er skapt for.  Du kan ikke be foreleser stoppe mens du noterer, eller gjenta om du ikke fikk noe med deg, slik du kan når foreleser er på video.  Så hvorfor i det hele tatt ha forelesninger som baserer seg på at studenter må ta notater?



Det som er fellen er den evinnelige: one size fits all- modellen. Ukritisk tyr vi til ett verktøy: enten penn og papir/bok eller digitale verktøy. Det er like dumt som om en snekker bare bruker hammer eller spikermaskin til alle oppgaver.  Verkøyene har ulike styrker og svakheter og muliggjør ulike arbeidsformer.







Når det gjelder skrift ble den ikke tatt godt i mot når den kom. Skrift gjorde kunnskap til noe privat og vi fikk den tause leser. Datidens lærde, med Sokrates i spissen, likte ikke denne nye teknologien og hva den betydde for studenter og kunnskap.

På samme måte som vi har vansker med å skille farger på en kjole ser vi andre fenomener basert på våre erfaringer.  Vi kan datere boktrykkerkunsten til 1455. Da trykte Johannes Gutenberg de første Biblene i den tyske byen Maintz. John Naughton gjør følgende tankeeksperiment:

Tenk deg at du i 1473 stopper folk på gaten i Mainz og stiller dem følgende spørsmål: 

På en skala fra 1 til 5 hvor sannsynlig er det at mr. Gutenbergs oppfinnelse vil  

*underminere autoriteten til den katolske kirke  

*trigge den protestantiske reform  

* muliggjøre veksten i den moderne vitenskap 

*skape helt nye klasser og yrker 

*endre vår forståelse av barndom som en beskyttet periode i en persons liv

hva tror du folk ville svare?

The World Wide Web er ca like gammelt nå som boktrykkerkunsten ville ha vært da. I hvilken grad er vi i stand til å se de endringer den digitale vil medføre?  Dersom vi dømmer denne teknologien ut fra vår erfaring, eksisterende praksis og rammeverk, hvordan vil da denne teknologien komme ut?

Det som er interessant er at i møte med det post-industrielle samfunn kan det kanskje vise seg å være en fordel å hoppe over Gutenberg-parentesen.


For noen år siden var jeg på ferie i Tunisia. Vi tok en kamelsafari ut i Saharas ørken. Der møtte vi på tuareger på sine araberhester, et nomadefolk kjent for sine indigo-blåe klær. Dette er et folkeslag som i liten grad har tatt inn over seg verken jordbruks-revolusjonen eller den industrielle revolusjon.  Jeg pratet en del med disse tuaregene, og de spurte meg om jeg likte ørkenen og kunne tenke meg en tur med overnatting blandt sanddynene. Jeg synes dette hørtes spennende ut, hvorpå en av dem da svarte at jeg kunne sende en epost og så skrev han opp epost-adressen sin på armen min (i mangel av papir i ørkenen).  Andre kan fortelle om hvordan masaiene i Kenya og Tanzania bruker mobiltelefoner for å kommunisere seg i mellom når de skal lokalisere vilt for å vise turistene, eller hvordan mobil betaling i Afrika ligger langt foran USA og Europa.  Disse "u-landene" har alt å vinne på å utnytte teknologiens muligheter.  De sitter ikke fast i gamle paradigmer med eksisterende businessmodeller og stakeholders.  En touraegkrigers safaritur er bare et tastetrykk unna, like lett eller vanskelig å finne som et norsk høyfjellshotell.

Hvem blir det så som evner å utnytte den fjerde eller femte revolusjons muligheter? Ved starten av forrige århundre var det britiske imperiet på sin høyde, et imperie som solen aldri gikk ned over.  Vel solen gikk ned, og USA ble det nye store imperiet. Det er ingen lov som tilsier at det forblir slik. For tiden ser mange til Kina.

Sokrates hadde nok rett i sine fordommer mot skrift. Innføringen av skrift hadde noen bivirkninger.  Slik vil det nok være med digital teknologi også. Man taper noe, og vinner noe annet.  For på samme måte som et samfunn med og uten skriftlige kilder er to helt ulike samfunn, er samfunn med og uten digital teknologi to helt ulike samfunn.  Ville vi droppet skriftteknologien på grunn av dens bivirkninger? Skal  noen utdannere, enkelte pressefolk og politikere få la sine paradigmer hindre oss i å utforske muligheter og utfordringer denne nye teknologien åpner, fordi den ikke helt passer inn i den eksisterende modellen?  Er det teknologien eller modellen som ikke leverer?  Når skal vi bli gode på å ikke bare bruke disse verktøyene; penn, papir, digitale medier, men utvide repertoaret, til også inkludere noen av dem som blant annet Sokrates var opptatt av: kritisk tenkning, retorikk, dialog? Se ting i helhet og større kontekst?  Er det når resten av verden har vist oss at dette virker, og vi er akterutseilt?

Norge anno post-olje - slipp kunnskapen fri

Humankapitalen er vår viktigste ressurs - hvor ofte hører vi ikke disse ordene? Ministere og politikere

uansett politisk avskygning er rørende enige om dette faktum. Ord er viktige og at politikere på høyresiden bruker den økonomiske retorikk om mennesklige ferdigheter og kompetanse er kanskje ikke så rart, men at venstresiden gjør det burde kanskje forundre mer. Den logikken preger uansett vårt utdanningssystem: våre barn er humane råvarer som gjennom utdanningssystemet skal foredles til produksjonsmidler og omsettbare varer i markedet, offisielt: ha den kompetanse som næringslivet etterspør.

En gang i tiden, når verden var enklere og mer forutsigbar fungerte kanskje denne logikken. Den gangen det trengtes arbeidskraft, største delen av befolkningen ble satt til rutiniserte oppgaver som krevde et forhåndsdefinert sett av kunnskap og kompetanse for å håndtere, og denne kunnskapen var langtidsholdbar - for de fleste varte den hele det yrkesaktive livet, med små justeringer.  I et slikt system kunne kunnskap standardiseres: lær disse tingene og det vil gå deg godt og du får leve lenge i riket.  Fordi denne modellen tilsynelatende har fungert gjennom det 19. århundre tror vi at dersom vi perfeksjonerer denne modellen vil den fungere enda bedre i det 20.

Men tenk om det ikke er slik?  

Tenk om det er stikk motsatt?  

At denne modellen er destruktiv? 

Hva gjør vi da? 

Hva er konsekvensen?

Det heter så fint at dagens ungdom skal forberedes for et arbeidsmarked og fylle jobber som enda ikke finnes.  Det vil si to ting: 

a. vi vet ikke hva de trenger å kunne. 

b. utdanning er et trippel maraton, det er langt løp. 

Dagens arbeidsmarkedsbehov fylles av folk som startet sitt utdanningsløp for 20, 30 40 år siden. Den gang så verden helt annerledes ut, og og hva som var arbeidsmarkedets behov var noe annet enn i dag. Webredaktør, appdesigner, sosiale medier ekspert? Que? Ingen kunne forutsi at det ville være yrker å rette seg mot. På midten av 80-tallet mente de at det var for mange ingeniører i landet, så det var ikke noen farbar fremtid. Hvem kunne på 80 og 90 tallet forutse de behovene som næringslivet har i dag? Men det er de valgte da som i dag fyller stillingene, og eventuelt representerer hullene i dagens arbeidsmarked.

Mye av den offentlige retorikken er at ops, vi må fylle disse hullene, vi må ha flere ingeniører og andre yrker vi ser det er mangel på i dag, og kanskje de neste årene. Vi driver reperasjonsarbeid, i stedet for visjonsarbeid. 

Standardiseringstankegangen og kontrollbehovet fra det fordistiske industrisamfunnet slår for fullt ut innen utdanningssystemet: vi må standardisere, vi må kontrollere. Det bygges inn en grunnleggende mistillit i systemet: vi skal teste, kontrollere, evaluere og standardisere. Vi lager globale tester slik at alle barn i hele verden måles mot hverandre, og så ser vi hvem som er best. Alle barn er like, så derfor skal de ha samme progresjon. Det heter så fint mennesket i sentrum, men praksis minner mer om systemet i sentrum. De som av ulike grunner ikke passer inn i standardmodellen må fikses på og diagnistiseres, enten er de spesielt evnerike og må i egne klasser for de evnerike, eller så har de ADHD og må medisineres til passivitet, eller så har de en annen diagnose. En frisk person er en som ikke er undersøkt grundig nok.   Disse tiltakene har en felles samlebetegnelse under honørordet: 

KVALITETSSIKRING!

Vi sier at vi skal "dyrke" frem enere, excellence, dyktige mennesker med høy kompetanse som skal "redde oss" når oljen tar slutt.  Hva om det vi fremmer er "the perfect mediocracy"? Når vi definerer standarder definerer vi også begrensninger. Når alle skal kunne det samme og litt om alt, kan svært få bli riktig gode. Hvor god var Ibsen i matematikk? Eller Munch i norsk? Jeg vet ikke, men jeg vet at vi alle har evner som ligger latent og som trenger rom for å vokse frem. Dersom en skal spre seg tynt ut over mange ting er det vanskelig å fordype seg. I vår frykt for ulikhet tror vi at det å behandle alle likt er rettferdighet, når det rettferdige er å behandle alle ulikt. 

I industrisamfunnet, hvor det var behov for mennesker med standardiserte kunnskaper som kunne arbeide i et maskinbasert næringsliv var det ikke behov for denne excellencen, men i vårt post-industrielle samfunn ser ting litt annerledes ut. 

Vi vet at de færreste av oss vil ha samme jobb eller arbeidsgiver gjennom vår yrkesaktive karriere.

Vi vet at kunnskap og kompetanse er i endring.

Vi vet at stadig flere arbeidsgivere ansetter etter potensiale mer enn etter formal kompetanse.

Vi vet at det er et globalt arbeidsmarked, og når det er flere mennesker i en gjennomsnittlig indisk landsby enn mennesker i Norge, sier det seg selv at andelen genier i India er høyere enn vårt totale folketall og i en verden med standardisert kunnskap ligger norske arbeidstakere dårlig an. 

Vi vet at stadig flere må skape sine egne jobber.

Vi vet at automatisering og roboter tar over stadig flere av de jobbene som finnes i dag.

Så istedet for å stramme inn på den eksisterende utdanningsmodellen: mer fokus på færre fag, også kjent som basisfag, hva med å tørre å tenke nytt? Hva med å ta retorikken på alvor og sette mennesket i sentrum?  La barna få utvikle seg på sine premisser? Det som alle de store entreprenører har til felles er at de gikk ut av boksen, og på den måten skapte noe større enn seg selv. Norge med alle sine ressurser, hva med å tørre å ta noen sjanser og gå nye veier?

I Frankrike har de nå laget en skole uten lærere, uten karakterer, uten bøker, uten pensum. Her skal kunnskap, læring, innovasjon og kreativitet få blomstre uten hindringer.  Hva om vi laget en skole med mer fokus på barnet enn systemet?  En skole hvor barn skulle vokse, bli glade i å lære, ha mestringsopplevelser, få være nysgjerringe, hvor det var barnets utvikling som definerte læremål og ikke eksterne standarder?  

Jeg grøsser når jeg ser lærere dele dette bildet:

Jeg kunne skrevet en hel bok om hva dette bildet representerer, men her og nå skal jeg bare nevne en ting: bildet viser hva som er i fokus på skolen, og det er verken lærer eller elev, eller foreldre for den saks skyld. Det er det papiret som holdes i hånden, det er systemet, og det virker som verken lærere eller elever kan lykkes i den modellen. Papiret synliggjør gullstandarden som alle, uansett forutsetninger, begavelser og ressurser måles opp mot.

For modellen ser slik ut:

Hvilket fikk Einstein til å konkludere: 

Denne tankegangen ligger og da også bak Sir Ken Robinson sin berømte TED-talk som er den mest sette av alle TED talks.  Hele talen kan du se her, jeg legger ved et utdrag:

Så skal vi klare å innovere oss forbi oljeladeren må vi ut av oljealderens tankegang. Vi vet hvordan dagens system fungerer, og ikke fungerer. Og som igjen salige Einstein sa: Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results.  Hva med å gjøre noe annet og se om vi får andre resultater. Hva med å tørre å la folk få være ulike, dyrke sine styrker, bli glade i å lære, samarbeide i stedet for å konkurere, tørre å prøve og feile? Og la barn og unge leke mer, i ustrukturert lek?

Vel, noen rebelske tanker i feriemodus nå før skolestart.

Kunden har alltid........feil?

I mars i fjor deltok jeg på en debatt på Universitetet i Oslo i regi av velferdstinget om læremidler. Bekymringen blandt studenter og panel var stor for bokhandlenes fremtid. Selv skal jeg innrømme at jeg ikke delte denne bekymringen.  Jeg var allerede en trofast kunde hos Amazon i mangel på gode norske tilbud. Fra Amazon kjøpte jeg fysiske bøker, men i enda større grad digitale bøker.  Når jeg la dette frem fikk jeg et spydig tilsvar fra lederen av forleggerforeningen at e-bøker var et elitefenomen. Og på den måten støtte han i fra seg en viktig kundegruppe: leserne.  For hvem var det som først omfavnet e-bøker?  Ikke "eliten", men de som liker å lese - den viktigste kundegruppen til forlagene. Når kundene ikke oppfører seg slik som tilbyderne ønsker, hvem har da feil?  Kunde eller tilbyder?  Når kundene uteblir er det kunden som ikke har forstått eller er det produktet det er noe galt med?


Det er nå krise i forlagsbransjen på samme måte som det er krise i avisbransjen - kundene forsvinner til andre arenaer.  Og ingen kan si at dette ikke er en varslet krise. Men dem som har varslet dette har blitt feid til side av ulike argumenter, fra teknologioptimisme/-dystopi (stryk det som ikke passer) til at kunden vil ha kvaliteten de etablerte bransjer tilbyr.

Jeg lurer på hvor mange ganger historien må gjenta seg før vi lærer av den. Bokbransjen hevder med stor pondus at ja, men vi har da levert digitale bøker og læremidler lenge. Ja, hvorfor synes da ikke kundene om dem?  Kodak var en av de første til å ta i bruk digital teknologi for fotografering, og se hvor Kodak er nå. Norsk bokbransje rammes nå av gigantene Google og Amazon, og klager på politikerne som momsbelegger e-bøker. Men har de kanskje ikke selv hatt en finger med i spillet for at det ble slik, i håpet om å bevare den trykte boken?

Denne utviklingen er så forutsigbar at en kan lure på om en ikke ser skogen for bare trær. Utdanning er i den samme startgropen. Vi er som en frosk i en kjele som varmes sakte opp, vi kjenner ikke at det blir varmere, vi bare tenker det blir mer behagelig, før det en dag er blitt for hett. Spørsmålet er om vi rekker å komme oss opp i tide. Utdanning vil ikke forsvinne, like lite som bøker eller nyheter forsvinner - men måten vi tilbys dem og forbruker dem vil endres, spørsmålet er ikke om, men når og hvordan.

No pain, no gain? Hva motiverer til skoleutvikling?

Jeg får ofte spørsmål om hva som skal til for endring.  Innen psykologien er det vel kjent at vi mennesker motiveres av to ting: (på godt norsk) pain or pleasure.  Enten motiveres vi av at vi vil vekk fra en vond situasjon eller at vi vil til/forbli i en positiv situasjon. Når det gjelder skoleutvikling vil jeg si at for å få til endring i skolen må det til "pain".  I alle de årene jeg har jobbet med endring og utvikling i skolen ser jeg at dette gjelder uten unntak. Positive motivasjonsfaktorer hjelper, men det holder ikke. Enten må der til en kriseforståelse hos den enkelte eller i organisasjonen, eller så må den enkelte være så misfornøyd med tingenes tilstand at de prøver noe nytt. Det første er en ytre motivasjon, den sistnevnte en indre motivasjon.  

Du får bare ikke mennesker som er fornøyde og fortrolige med den rådende situasjon til å gå inn i det ubehaget endring er.

Vi mennesker er programmert for stabilitet.  Bare ta en titt i ditt eget liv: hvilke rutiner har du, hva spiser du, hvor sitter du i lunsjen?  Slik kan en fortsette.  Rutiner, vaner eliminerer bruk av energi til å ta beslutninger. Derfor er vaner trygge.  Den eksisterende situasjon er kjent og trygg, selvom den ikke nødvendigvis er god eller optimal.

Derfor skal en få til endring i skolen må en

a. ha en kriseforståelse.  Slik situasjonen er nå er ikke optimal.

b. der finnes alternativer som kan møte en del av de utfordringene en kjenner på.

Når det gjelder det siste er vi ulike: noen trigges av utfordringen med å finne løsningen, andre synes det er tryggest å følge etter i oppgåtte spor.

Innen læring heter det at det finnes ikke gale svar, bare tilbakemeldinger.  Jeg skulle ønske at skolen også praktiserte dette mer. Når det gjelder hvor fremtiden for blant annet ikt i skolen er har vi ikke fasitsvarene, men dersom vi vi prøver, feiler, tar tilbakemeldingene og justerer kursen vil vi finne gode måter å utnytte mulighetene som digitale verktøy åpner opp i våre klasserom.

Men så lenge den rådende oppfatning er at systemet slik det fungerer nå er bra (vi vet hva vi har, men ikke hva vi får), at det blir kaos om en går inn i noe nytt, eller at det er forbundet med negative sanksjoner å teste ut nye ting vil endring i skolen ta tid.

Utdanning anno 2014

På tampen av et innholdsrikt 2013 gjør jeg meg noen tanker.

Etter å ha jobbet med ikt og læring siden 1980-tallet opplevde jeg at det skjedde virkelig noe i 2013. Fra å være noe for spesielt interesserte gikk "digital læring" inn i hverdagsspråket.  Når jeg snakker med folk (ikke-utdannere) bruker de fleste internet for læring, men de ser ikke overføringen til skolen. Når jeg forteller om online-tilbud fra universiteter og høyskoler, ofte omtalt som MOOC blir det uten unntak mottatt positivt. Som da vi i høst var i San Fransicso, MOOCenes hjemby. Vi var i en salong og fikk manikyr, damen i 20-årene som stelte neglene våre spurte hva vi gjorde der, vi fortalte at vi blant annet skulle møte Coursera, og hva Coursera var.  Hun ble i fyr og flamme over å få vite at dette tilbudet eksisterte og skrev ned nettadressen, dette skulle hun sjekke ut. Eller en annen dame jeg traff, en dame i slutten av 40-årene fra Australia, som jeg viste disse kursene til, hvor en helt ny verden åpnet seg. Hun fortale om hvordan hun allerede brukte internet for læring, men dette var en revolusjon, noe hun også skulle dele med sine barn i begynnelsen av 20-årene. Eller en far jeg traff som entusiastisk forteller om hvordan sønnen på ti bruker YouTube for å lære seg å spille gitar og sette seg inn i bestemte musikkgenere og deres utvikling.

Jeg kjenner jeg blir så trøtt av alle dem som skal dømme MOOCene nor og ned, og kategorisere dem som mindreverdig til de tradisjonelle tilbudene. Hva er det som er så fantastisk med de tradisjonelle utdanningsmodellene? Dersom de er så bra, hvorfor skal de da reformeres hele tiden? (Når det er sagt: jeg sier ikke at MOOCene er det endelige svaret, eller at de i sin nåværende form er perfekte heller. )

Auditorier verden rundt tømmes for studenter, studenter som ikke møter til forelesninger fordi de nå finner de samme emnene tilgjengelig på nett.  Studenter sliter etter endte studier med høy gjeld og vansker med å skaffe seg jobb. OG høyere utdanning er kun for de få (fremdeles).

I vår utdanningsmodell "one size fits all" reproduserer vi ett sett av begrenset kunnskap og kompetanse på bekostning av nyutvikling og variasjon?

Dersom vi gjør denne tankeøvelsen:

glem alt du vet om utdanning og utdanningsmodeller og se for deg verden anno 2014.  Du har fått i jobb å lage et utdanningssystem for det globale informasjonssamfunn. Et utdanningssystem som skal være effektivt, tilpasset den enkelte elev, forholde seg til en global verden i endring og utvikling, møte praktiske og sosiale behov i samfunnet, sørge for at alle når sitt potensiale, at alle har de nødvendige grunnleggende ferdigheter, at elevene blir livslange lærende.  Et system som utnytter alle de praktiske og teknologiske muligheter som finnes i verden i dag.


Hvordan ville ett slikt system sett ut i 2014 - helt uavhengig av det systemet vi har i 2013?




Det er en vanskelig øvelse - og jo mer fast du sitter innen det eksisterende systemet jo vanskeligere er det. Det er som med sykling, har du først lært det kan du ikke avlære sykling. Eller som å forsøke å forklare hva en hest er til en som aldri har sett en hest: en hest er en bil uten hjul, men med fire bein, og med snorer i stedet for ratt.

Det er vanskelig å snakke digital utdanning. Ta MOOC. På mange måter er MOOC et forsøk fra de etablerte institusjonene å klemme det eksisterende paradigmet inn i et nytt, digitalt paradigme. Det snakkes som akredditering, studiepoeng, tilpassning, studiekvalifikasjoner, inntak, eksamen, etc. Elementer fra et analogt, fysisk utdanningssystem. Verdier som ikke nødvendigvis har relevans i et digital læringsunivers. Derav alle disse merkelige konstruksjonene som sMOOC, xMOOC og hva de heter alle.

Vi er så fanget i det eksisterende paradigmet at vi ikke klarer å fange dette nye.

Informasjonsrevolusjonen startet ikke med Tim Berners-Lee og internet.  Den startet ca. i 1450 når en herremann ved navn Gutenberg omgjorde en vinpresse til en boktrykningsmaskin.  Før denne oppfinnelsen, denne disruptive innovasjonen, tok det tre år å produsere en Bibel. Det var dyrt og eksklusivt, så Bibler og bøker var noe forbeholdt de få.  Gutenberg trykket 180 kopier av Bibelen. Hans produksjon av Bibler var 2000 ganger raskere enn den metoden som hadde eksistert frem til da. 20 millioner Bibler trykkes på 5 år.

Forstod hans samtidige hva dette betydde?

Dersom en gikk på gaten på 1400-tallet og spurte folk:

På en skala fra 1-10 hvor sannsynlig tror du det er at Mr. Gutenbergs oppfinnelse vil

- underminere den katolske kirkes autoritet
- starte reformasjonen
- endre vitenskapen

bare for å ta noen eksempler.  Hva ville folk svart?

Den prosessen Gutenberg satte i gang eskalerte når verdensveven ble lansert, og som en konsekvens av den måtte utdanning også endres.

Den informasjonen som tidligere var låst inne i hoder, auditorier og biblioteker er kun ett tastertykk unna.  En trenger ikke lengre flytte seg fysisk for å få tilgang til den.  Det er en illusjon å tro at en har større utbytte av å sitte passivt i et auditorie å lytte til stoff formidlet fremfor i egen stue via en dataskjerm. Læring er ikke det samme som å gå på jobb, eller å gå på teater.  Dessuten hvorfor skal informasjon memoreres? Jeg trenger ikke lengre huske i form av memorering og reproduksjon, fordi alt er et tasterykk unna.  Når informasjonen var i en bok, eller i lærerens hode, måtte jeg huske, fordi å gå gjennom bøker tok for lang tid, og læreren kunne ikke stå klar som et orakel og gi meg de svarene jeg nå raskt kan finne på internet. Huske er ikke det samme som å lære, eller kunnskap. Men huske er en konsekvens av læring, slik kunnskap er det. Kompetanse er noen praktiske og kognitive ferdigheter.

Trenger vi utdanningsinstitusjoner?

Det kommer an på hva som skjer der.

Mennesker trenger mennesker - det fysiske møtet er fremdeles viktig. Men hva skal skje i det fysiske møtet? Det flippete klasserommet er populært. Men det er det samme kunnskapssynet som ligger til grunn.

Kanskje må utdanning i fremtiden fokusere mer på samhandling, kommunikasjon, handlinger, og mindre på den reproduktive kunnskapen som en kan tilegne seg digitalt. På kreative prosesser, problemløsning, utforskning. På evne til å finne og bearbeide informasjon, vurdere kilder, bruke kilder. På effektiv å sortere i store informasjonsmengder. På informasjonskompetanse.

For tiden er det så mye fokus på teknologi og hvordan teknologi kan effektivisere læring.

I 2014 ønsker jeg meg en ny diskusjon:

HVA skal vi lære

HVA er kunnskap

HVA er kompetanse

HVORDAN skal vi strukturere oss for å oppnå disse målene

Jeg kunne ønske meg at vi kom sammen og så på disse spørsmålene, og utnyttet de fantastiske muligheter vi i dag har.

Tidligere utdanningsminister Trond Giske var i januar på utdanningsmessen BETT i London, og var etter besøket ikke særlig imponert. Han synes lite hadde skjedd på ikt-fronten med hensyn til læring. Dersom ikke noen grep tas tror jeg ikke verken han eller så mange andre vil være imponert etter 2014 heller.

Vi kan ikke fortsette å la ikt i skolen være keiserens nye klær. Eller som det mer uformelt sies: same sh**, new wrapping. Vi må tørre å ta mer fundamentalt i denne problemstillingen.  Den angår oss alle!

 

Bitcoin - virtuell valuta i en ny/endret verden?

Bitcoin - en voksende digital valuta.  Mye av grunnen er hva som nå har skjedd på Kypros og bankvesenet der. Tilliten til politikere og de etablerte institusjoner er i ferd med å forvitre, og den digitale revolusjonen lager nye løsninger. 

Nå er ikke Bitcoin av helt ny dato.  Bitcoin er fra 2009, men den siste tidens uro i de vestlige finansmarkeder har fått denne digitale valutaen til å ta fullstendig av. 

Det som er spesielt med Bitcoins er at den

a. er fullstendig desentralisert, ingen sentralbank går inn og styrer
b. er ikke underlagt finansinstitusjoner
c.  "Bitcoins design tillater anonymt eierskap og anonyme overføringer av verdier. Bitcoins kan lagres på en personlig datamaskin i form av en wallet-fil, eller hos en tredjeparts wallet-tjeneste. I begge tilfeller kan bitcoins sendes over internett til hvem som helst med en Bitcoin-adresse. Bitcoins peer-to-peer-topologi og fravær av sentralstyring gjør det umulig for noen autoritet, statlige eller andre, å manipulere verdien av valutaen ved å produsere mer av den og dermed indusere inflasjon."
Bitcoins kan kun brukes av dem som eier dem, og kun en gang
d. kan veksles mot de "tradisjonelle" valutaene

Det siste er viktig, for de siste dagene har kursen på Bitcoins steget i været.  Fra å være verdt $20 pr. stk i februar er de nå verdt $95 pr. stk. En som har pengene sine i Bitcoins vil ikke oppleve at dårlig styrte og korrupte banker stikker av med pengene deres, og etter hva som skjer på Kypros vil nok flere ta en titt på denne valutaen. Tilliten er så stor at noen faktisk selger huset sitt og får betalt i Bitcoins. Andre vurderer å gi de ansatte deler av lønnen i Bitcoin. Mange aksepterer Bitcoin som betalingsvaluta.

Bitcoin-økonomien reiser en rekke utfordringer. Hva vil det bety for finanssektoren dersom denne formen for valuta og transaksjoner brer om seg? Hva vil det bety for nasjonalstatene og deres økonomi? Hva vil det bety for arbeidsmarkedet og internasjonal handel? Hva vil det bety for politikk?  Hva betyr det hvis Bitcoin eller andre former for "digital" valuta får større tilllit enn Euro, Dollar, Pund, Yen og andre nasjonale valutaer?

Vårt samfunnssystem, nasjonalstaten, slik vi kjenner det vokste frem parallelt med den industrielle revolusjon. Nasjonalstaten slik vi kjenner den er et produkt av denne teknologiske utvikling. Ser vi nå at det post-industrielle informasjonssamfunn virkelig gir oss et kvalitativt nytt samfunn? Slik industrisamfunnet var kvalitativt forskjellig fra jordbrukssamfunnet?

Utdanning som før var et nasjonalt anliggende blir virkelig global med nye tilbud som Khan Academy, MOOC og Badges, eller at barn i Norge kan få leksehjelp fra Pakistan. Det med  badges er interessant for mens det tradisjonelt har vært nasjonal kontroll med utdanning, og det er gjenstand for politisk debatt og godkjenning, er det nye aktører som kommer inn og godkjenner i Badge-systemet. Økonomien blir global med digital valuta, utenfor politisk og sentralbankkontroll. Arbeidsmarkedet blir i større grad en global affære.

Vi gjennomlever en teknologisk revolusjon som kan endre samfunnet vårt like mye som den industrielle revolusjon i sin tid gjorde. Dette skjer i så fall selvsagt ikke over natten, men som en konsekvens av stadig ny utvikling. Politikerne og tunge markedsaktører prøver å lage grenser ved at en for eksempel ikke får streame amerikanske filmer fra norske ip-adresser, noe som er enkelt å omgå hvis en ønsker. Mange hevder at copyright-lover og anti-piracy tiltak som skader mer enn det gavner.  Et annet tiltak er mva på ebøker og musikk kjøpt fra utenlandske aktører som Amazon og iTunes (kan også omgås hvis en vil). Til tross for denne momsleggingen utfordrer disse internsjonale aktørene nasjonale markeder og foretningsmodeller. Bransje og politikere prøver å stå i mot ved å vedta en ny Boklov, men dette universet kan ikke reguleres slik vi var vant til i industrisamfunnet. Hva med selskaper som Google, Amazon, Facebook, IKEA, Starbucs? Selskaper som tjener masse penger, men betaler lite skatt. Hvilke konsekvenser har det?

Dette vil ikke bli lett for annerledeslandet Norge, et smult farvann i et opprørt hav. Er vi beredt til å takle dette som skjer? Hva vil det for eksempel bety for skatte- og avgiftspolitikken hvis folk får betalt i Bitcoins? Hva vil det bety for lønnsnivå? Hvordan finansierer folk bolig i et slikt økonomisk regime? Hvordan finansieres offentlige velferdsgoder og pensjoner? Vår økonomiske modell er basert på tillit .Hva skjer om denne tilliten forsvinner slik mange hevder vil være en konsekvens av hva som skjer på Kypros. At Kypros vil gi en domino-effekt?

Det som synes klart er at vi trenger å se på en del av de modellene vi opererer etter, modeller som følger industrisamfunnets logikk.  Industrisamfunnet er basert på en knapphetstankegang.  Dersom noen får mer får andre mindre og vi er i en konstant konkuranse om godene.  Det som er tilfellet i  det post-industrielle samfunn er at dette trenger ikke være slik. Gitt at dette blir håndtert riktig blir det bare mer, ikke mindre.  Informasjon og kunnskap er ikke slik at det blir mindre av det jo mer det brukes, tvert i mot.  Det blir mer av det jo mer det brukes og deles. Dette er logiken til dem som legger utdanning ut å nett.  Dette kan også være tilfellet med varer vi er vant til å tenke på som et knapphetsgode, som mat. Det spås at vi kan dyrke mat uten jord, og spare ferskvann samtidig.  Energi kan utvinnes  direkte fra atmosfæren, noe som er både fornybart og miljøvennlig. Vi får nye boformer.

For at vi skal kunne utnytte disse fremskritt trengs The Wisdom of Crowds.  For å få dette til må det være åpenhet, transparens og deling.  Ikke lukkethet, copyright og lovforfølgelse av dem som utnytter kunnskap og bidrar til kunnskapsdeling.  Da tar vi livet av det postindustrielle samfunns muligheter. Vi lager sustaining og arbeidsbesparende innovasjoner, som fjerner arbeidsplasser, slik Clayton Christensen påpeker. Det vi må utvikle er disruptive innovasjoner som lager nye og spennende muligheter slik vi trenger.  Det er et paradoks at mens vi sier vi trenger flere hender til å utføre arbeidet går minst en generasjon av unge under, selv om de er godt kvalifisert. Dette har aldri skjedd før. Når denne generasjonen blir frustrert nok vil de ikke akseptere den skjevheten de ser.  Da vil de si fra.  Vi ser tendenser allerede i Occupy WallStreet-bevegelsen.

Oppdatering:

Etter at jeg skrev dette innlegget har buzzen rundt Bitcoins bare fortsatt, listen over innlegg og artikler om Bitcoins kunne vært gjort veldig lang.  Bitcoins er nå (5.4) verdt $ 142, og BBC hadde en reportasje hvor de spør  Bitcoins: Could virtual cash replace money?  
I denne artikkelen hevdet det at Bitcoins vil endre samfunnet mer enn internet gjorde. Som det står i artikkelen:

Bitcoin is getting there. But it’s not there yet. When it gets there, expect governments to panic and society to be reshaped into something where governments cannot rely on taxing income nor wealth for running their operations.

Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.  Som så mange kloke hoder har sagt før meg: vi tenderer til å overvurdere kortidseffekter av endring, og undervurdere langtidseffekter. Denne klassikeren fra 1996 om internett sier vel det meste:

Hva Bitcoins vil bety.  vel: time will tell.

Ny oppdatering: til dem som mener at Bitcoins er å henge seg på det som er hot.  Nå kommer Bitcoin-minibaner - på Kypros og i Los Angeles

http://www.aftenposten.no/okonomi/Na-kommer-Bitcoin-minibankene-7165211.html#.UV_CCb-G__M

Oppdatering 11.04.2013: What goes up, must come down. Nå faller kursen på Bitcoins
http://www.comingeconomicdepression.org/bitcoin-down-50-in-massive-sell-off-over-1-billion-vaporized-in-a-few-hours/

Oppdatering 12.04.2013:
Bitcoin Is No Longer a Currency It's the ultimate dotcom stock
http://www.theatlantic.com/business/archive/2013/04/bitcoin-is-no-longer-a-currency/274859/




http://www.marketwatch.com/story/cyprus-capital-controls-could-blow-the-euro-apart-2013-03-28?dist=countdown

http://techcrunch.com/2013/03/28/bitcoin-how-an-unregulated-decentralized-virtual-currency-just-became-a-billion-dollar-market/

http://www.businessinsider.com/price-of-a-bitcoin-passes-90-dollars-2013-3

http://www.idg.no/computerworld/article269085.ece

http://bitcoin.org/en/

http://no.wikipedia.org/wiki/Bitcoin

https://www.weusecoins.com/

https://en.bitcoin.it/wiki/Main_Page

http://www.bloomberg.com/news/2013-03-18/europe-s-reckless-raid-on-cyprus-s-savings.html

http://www.businessinsider.com/europe-is-a-mess-2013-3

http://www.businessinsider.com/deutsche-bank-ecb-may-not-help-cyprus-2013-3

http://www.eutimes.net/2013/03/russian-leader-warns-get-all-money-out-of-western-banks-now/

http://www.forbes.com/sites/davidthier/2013/03/19/drm-hurts-companies-more-than-piracy-developer-argues/

http://www.aftenposten.no/okonomi/Tilbyr-leksehjelp-fra-Pakistan-7150629.html#.UUmnV1TN2WM.twitter

http://www.forbes.com/sites/davidthier/2013/03/19/drm-hurts-companies-more-than-piracy-developer-argues/

http://en.blog.wordpress.com/2012/11/15/pay-another-way-bitcoin/

http://www.forbes.com/sites/davidthier/2013/03/19/drm-hurts-companies-more-than-piracy-developer-argues/

http://m.phys.org/news/2013-03-discovery-scientists-fuel-co2-atmosphere.html

http://www.huffingtonpost.com/2013/03/26/millennial-underemployment-paul-beaudry_n_2955856.html?utm_hp_ref=tw

http://occupywallst.org/

http://www.nytimes.com/2012/11/19/technology/19iht-tax19.html?_r=3&adxnnl=1&adxnnlx=1353344472-OnywoCvsTy8xyZ+VcU7Wew

http://paraplyen.imaker.no/paraplyen/arkiv/2012/november/ei-krise-f/

http://www.claytonchristensen.com/key-concepts/

http://www.businessinsider.com/graham-hill-says-his-lifeedited-apartment-will-be-affordable-2013-3

http://www.bbc.co.uk/news/business-20657312

http://thenextweb.com/eu/2013/03/15/finnish-software-company-offers-employees-to-pay-part-of-their-salary-in-bitcoin/

https://www.spendbitcoins.com/places/