Tør du være digitalt inkompetent?

Debatten om digital kompetanse ruller stadig.  Hva er digital kompetanse? For mange som leser bloggen min kan nok jeg virke som jeg er teknologioptimist og temmelig ukritisk i min tro på teknologi og teknologisk utvikling. Det er forsåvidt en del av bildet, men teknologi er et tveegget sverd. Et mektig sverd, og min største bekymring er at den generelle digitale kompetansen er så mangelfull at vi ikke forstår hva vi holder på med og dermed fatter valg og beslutninger med potensielt katastrofale konsekvenser. Kunnskap er makt, og hva som er Kunnskap er i endring.

Teknologi former vår hverdag, enten vi liker det eller ikke.  Det er ikke mulig å leve på vår planet i dag uten å på en eller annen måte være påvirket av den digitale informasjons- og kommunikasjonsrevolusjonen. En kan enten ta en teknologifobi-tilnærming, som strutsen, og tro at den går vekk om en fornekter den, eller en kan prøve å sette seg inn i en meget kompleks, men viktig verden.

De siste dagers hendelser viser med all tydelighet hvor kraftfullt det digitale mediet er.  En film laget av en enkeltperson i USA har satt en hel region i brann.  Men det viser også noe annet.  Det viser hvor sterk kommunikasjon bilder har. Bilder er språkuavhengige, men ikke kontekstuavhengige.  Dette bildet har nok mange sett før:

Hva ser du? Psykologer har funnet ut at både personlighet, erfaringer og alder spiller inn når dette bildet avkodes. Noen mennesker ser lett både den gamle og den unge damen, noen ser når de får den forklart og noen har store problemer med å se begge. Når en først har sett begge kan en ikke "u-se" dem. Da må en se at det er to bilder. Dette er noe av problemet i vår digitale kommunikasjonstidsalder. For bilder laget i og av en nordmann vil bli sett og tolket ulikt av en annen nordmann. Likevel har de fleste i Norge en rimelig lik referanseramme, slik at de store konflikter vil ikke oppstå.  Men en trenger ikke reise langt før bildet endrer seg. Som nordmann føler jeg en viss stolthet over vår vikingarv og liker dårlig når den blir misbrukt politisk, eller når jeg reiser utenlands og opplever vikingene fremstilt som blodtørstige barbarer. Jeg vil at det mer nyanserte bildet skal komme frem. Ja, de plyndret og herjet, men ikke mer enn andre erobrende folkeferd opp igjennom historien. Men de fleste var fredelige handelsfolk, bønder og fiskere.

Hva har dette så med digital kompetanse å gjøre? Poenget mitt er at i en verden med instant kommunikasjon er bildemediet så uendelig mye sterkere enn ord. Lange innlegg som dette som jeg skriver her har på langt nær samme effekt som et bilde eller en film. Men de som ser dem befinner seg i helt andre kulturelle kontekster og avkoder dem derfor helt ulikt. Derfor vil filmer som er laget av den egyptiske kopteren virke annerledes i en arabisk kontekst enn i en europeisk, deres brenning av flagg virker annerledes på oss enn på dem. Vi lever i en verden hvor en persons bildebruk kan sette  en hel verden i brann. Ikke fordi den personen i seg selv er så mektig, men bildet blir en representasjon for noe mer.

Som mennesker er vi relativt enkle skapninger i den forstand at vi fysiologisk ikke har holdt tritt med den teknologiske utviklingen. Vi er på mange måter fremdeles steinaldermennesker i en meget kompleks teknologisk virkelighet.  Vi vet fremdeles lite om hvordan hjernen vår virker, men det vi vet er at bilder påvirker oss. Vi er flokkdyr og lar oss lett lede av autoriteter, enten de heter Obama, Romney, Bin Laden eller Mao. Vi har lett for å tro den informasjon som blir oss servert, og er påvirkelig for manipulasjon. Vi liker å tro at det er annerledes, og liker å anse oss selv som selvstendig kritisk tenkende mennesker, men de fleste av oss søker informasjon som bekrefter vårt verdensbilde og liker mennesker som er enige med oss. Det å stå alene med tanker og meninger krever mot, og vi tilpasser våre meninger til dem rundt oss.

Mange søker å påvirke meningene og holdningene våre. Mange driver hver eneste dag med mind controll.  Vi er den bare ikke bevisst. Av de sterkeste verktøy for denne kontrollen er internett. Når Google fjerner nettsteder fra søkemotoren, når Facebook bombaderer deg med adds og siler hva du får se er dette sensur og meningskontroll. Hvilken rett har Facebook til å fjerne bilder med referanse til kvinnelige kroppsdeler som for eksempel angår amming?  Hva sier dette om kvinnesyn? Hvem har gitt Facebook denne fullmakten?  Eller når Google fjerner det de anser som piratnettsteder fra søkemotoren?  Hvem har bedt dem om det?  Hvorfor gjør de det.  Hva betyr det for nettets demokrati og åpenhet? Hva gir svenske myndigheter rett til å kontrollere all nettaktivtet jeg gjør bare fordi min trafikk tilfeldigvis går gjennom en svensk server?  Når musikkindustrien krever lover som kan stenge nettsteder og personer ute fra nettet fordi de taper såkalte fantasillioner på ulovlig nedlasting og deling hvem definerer da virkeligheten?  Når vi vedtar lover som gjør oss alle til kriminelle og må overvåkes, mens de som virkelig er farlige har andre metoder, hva sier dette om vår digitale kompetanse og forståelse?

Det digitale univers gjør noe med oss. Dette som jeg har skrevet om så langt er bare toppen av et isfjell. Det finnes så avansert teknologi for overvåkning og påvirkning som vi ikke vet om eller forstår. Vi ser på den arabiske våren og har tro på nettets frigjørende kraft, men ser ikke hvordan ulike aktører bevisst bruker nettet for å påvirke våre meninger og holdninger.  Hvordan kommunikasjonskontroll tar over for sensur.  Det er ikke sikker at de reelle maktaktørene er de formelle maktaktører.  Hvilken makt har ikke personer som Mark Zuckerberg når han kontrollerer Facebook.  Hva med andre mer usynlige personer og grupperinger?

I Californina ligger Star Cave.  En lab for virtuell teknologi. Langt fremme i dag, men med teknologi som vil komme. Hva gjør denne virtuelle teknologien med oss, hva gjør menneskeligende roboter med oss?

Jeg underviser på Master i skoleledelse og en av de tingene jeg gjør er å få skoleledere til å blogge.  Noen synes dette er unødvendig aktivitet og lurer på hvorfor skal de lære det. Det kan de saktens spørre om.  Jeg stiller spørsmålet tilbake: hvorfor skal de ikke kunne det? Jeg er sosiolog, jeg er ingen teknolog. Jeg mener teknologi er viktig, en må lære å behandle de ulike verktøyene som styrer hverdagen vår.  Men dette er den enkle biten.  Teknologien begynner etterhvert å bli så intuitiv at hvem som helst kan bruke dem. Det jeg er mye mer opptatt av er at vi må sette oss inn i hva teknologien gjør med oss, hvilke konsekvenser har den, hvordan påvirkes vi, hvilke ringvirkninger har våre handlinger på nett. Som utdannere må vi være på nett, diskutere, dele, utfordre. Jeg får min kompetanse gjennom å være på nett, dele og trekke veksler på andres rause deling. Den digitale almenningen finnes i bloggosfæren, derfor må skoleledere være der.  For de skal gi kompetanse til den oppvoksende slekt.  Tør vi virkelig overlate elevene til tilfeldighetene, alene på sine gutte- og jenterom, med kun jevnaldrende som veiledere? Bør ikke dette være et felles ansvar gjennom utdanningssystemet?  Bør vi ikke løfte blikket litt fra iPadene og laptoppene våre og se litt bak nettet?  Hva betyr dette for samfunnet vårt? Hvilken makt og muligheter ligger i den virkelige digitale kompetansen?  Evnen til manipulasjon, kontroll, overvåkning, påvirkning, meningsdanning, personvern. Bør ikke våre barn og unge gjøres oppmerksomme på dette, utfordres på dette? Er det dette som virkelig er digital kompetanse?

Er digital kompetanse ett feilspor?

Da er årets utgave av NKUL over.  Jeg var ikke til stede, men fikk med meg deler av av en plenumsdebatt torsdag morgen før streamingen ble brutt. For tiden har jeg mange baller i luften, og en av dem er BI2020 hvor vi prøver å se på hvordan teknologi endrer utdanningslandskapet, og hvordan BI skal forholde seg til disse endringene. Clayton Christensens bok Disrupting Class har jeg inntrykk av at "alle" leser for tiden. Innen høyere utdanning skal "alle" på nett nå, og stadig nye online tilbud gjør seg gjeldende: MITx, Udacity, Udemy, Kahn Academy, YouTubeU, TEDed.  Video og Flipped Classroom er det hotteste på utdanningsfronten i disse dager.  Digital kompetanse er den femte grunnleggende ferdighet, på linje med det å lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig. Vi diskuterer om pcér skal inn i klasserommet eller ikke, ødelegger Facebook og andre sosiale medier undervisningen eller ikke, er digitale læremidler bra eller er det det ikke.  Vi snakker om digital kompetanse som evnen til å foreta kvalifiserte søk på nett. Senter for IKT i utdanningen har definert digital kompetanse som:

 Digital kompetanse kan defineres som et sett av kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Disse kreves som en forutsetning for å kunne bruke digitale verktøy, medier og ressurser hensiktsmessig og forsvarlig til å løse praktiske oppgaver, kommunisere, innhente og behandle informasjon og skape digitale produkter. Å utvikle digital dømmekraft ved å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk er en viktig del av digital kompetanse.


og utarbeidet kvalitetskriterier for digitale læremidler, noe det ikke er for trykte læremidler. I den nevnte debatt på NKUL ble det tatt til orde for at alle elever burde lære å programmere.

Vel, jeg vil herved påstå at begrepet digital kompetanse er et begrep uten innhold og burde tas ut av bruk.

Hvordan kan jeg si noe slik?  Jo, fordi jeg mener digital kompetanse er et feilspor. Vi ser oss blinde på bits and bytes og glemmer det som gjelder: kunnskap, kompetanse, samhandling. Det er meningsløst å ha ett samlebegrep for alle livets områder, hvis eneste fellesnevner er at det muligjøres gjennom bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Fokuset blir fullstendig feil, noen drar ned rullegardinen og sier dette angår ikke meg, andre tror at dette får de unge inn intravenøst som digitalt innfødte.  Vi ser ikke at dette ikke er digital kompetanse. Digital kompetanse???  Vi lever i dag i et flermedialt samfunn.  Alle må lære seg å kunne kommunisere og samhandle innen ulike medier: sms, trykt skrift, blogger, sosiale medier, skrive søknader, m.m.  Det å kommunisere via digitale kanaler er ikke digital kompetanse, det er å kommunisere hvis medie tilfeldigvis er i digital form. Når en skal regne må en kunne bruke ulike verktøy- pen, papir, kalkulator, ulike simuleringsprogram.  Dette er en helt annen kompetanse enn å formulere seg med ord.  Det å bruke simuleringer og andre elektroniske verktøy for regning er ikke det samme som å kunne blogge, søke på nett.  Derfor blir det helt feil å gi disse to den samme betegnelsen: digital kompetanse.  Kildekritikk: klart en må lære kildekritikk, enten en leser aviser, bøker eller søker på nett.  det er ikke digital kompetanse bare fordi kilden befinner seg i elektronisk form.

Skape digitale produkter? Hvor stort og mangfoldig er ikke det området da?  Hva er digitale produkter? Film, bilder, animasjoner, blogginnlegg, prezi og power point, simuleringer, lyd?  Dette er bare ett bitte lite utvalg av digitale produkter. De er så ulike, det er egne kompetanser å gjøre dem godt.  Ved å tro at en blir universalgenier bare en gjør noe digital og setter samlebegrepet digital på det oppnår en bare den glade forvirring. Så slutt med å bruke ordet digital kompetanse.  Ha respekt for fagområders egenart, digitale arbeidsmåter og verktøy er en viktig og integrert del i de ulike områder og fag.  Det er ikke noe som er felles fordi det er digitalt.   Og ja, programmering, en egen kompetanse det og.  Verd å ta en titt på det, men det å programmere er en helt annen kompetanse enn å foreta kvalifisert søk.

Til slutt digital dømmekraft??? Det er at en må vise folkeskikk og forstand når en uttrykker seg på nett.  Gjelder det ikke off-line og da?

Siste nytt fra Ludittistan

Av og til føles kampen mot vindmøller uoverstigelig. Jeg kan ikke fatte og begripe at en synser med repekt for seg selv og våre barn i 2012 kan uttale seg som Bjørgulv Braanen gjør i Klassekampen.  Jeg vil gi han rett i en ting: den teknologiske utfordringen går fort. Utstyr for digitalt arbeid utvikler seg raskt. Men å bruke det som unnskyldning for ikke å kjøpe det er en retorikk som jeg ikke forstår.  Det er som å si at bøker blir raskt ødelagte i barnas sekker, så vi bør ha en skole uten bøker.  Behovet for bøker i skolen pushes av forlagsbransjen. På samme måte som forlagsbransjen har hatt stor "glede" av satsingen på læremidler mellom to permer har databransjen "glede" av satsingen på digitale læremidler og digital kompetanse.

Til slutt, hvor enkel verden hadde vært om digital kompetanse kom flytende på en fjøl intuitivt. Da hadde vi ikke hatt slike diskusjoner som dette. Kompetansen til å se verdien av digitale verktøy i skolen ville kommet av seg selv.

Digital kompetanse - igjen, og igjen, og igjen....

Det heter seg at en ikke ser elefanten i rommet, på fagspråket kalles dette "Attention blindness". Det betyr på godt norsk at når en konsentrerer seg sterk om en oppgave har en tendens til å overse alt annet.  Dette er et trekk ved vår hjerne, og en helt nødvendig strategi for å overleve, fungere og mestre i en verden med mange inntrykk.  Vi må sile. Noen av oss er dyktigere til dette enn andre. Men for et normaltfungerende menneske er attention blindness det fundamentale strukturelle prinsipp i hjernen. Vår persepsjon av verden er selektiv, selvom vi tror vi ser alt, gjør vi det ikke. Vi har blindsoner. Dette tar Cathy N. Davidson opp i boken Now You See It.  How the Brain Science of Attention Will Transform the Way we Live, Work, and Learn.
Et kjent eksperiment er den såkalte gorillaen på basketbanen eller selective attention test. Seerne blir bedt om å følge de hvite t-skjortene og dermed overser de gorillaen på banen.




Fra vi er små lærer vi oppmerksomhet.  Læring er en konstant omveltning av gamle mønstre, et gjennombrudd som erstatter noe eksisterende med noe nytt. Denne prosessen gjentas og gjentas. Dette gjør at vi læres opp til å se noen ting, og blir blind for andre ting.

En av disse blindsonene heter utdanning. På grunn av denne blindsonen er den rådende praksis innen utdanning og arbeidsliv, med dertilhørende spenninger rundt barn i den digitale tidsalder og vår oppmerksomhet på arbeidsplassen,  en mismatch mellom den tid vi lever i og de institusjoner vi har bygget de siste 100 år.

Vi er lært opp til monotasking, veien til suksess er å fullføre en oppgave før vi begynner på en ny. Å sette klare mål var nøkkelen. Men ved å sette disse målene overser vi elefantene eller gorillaene. Multitasking er i følge hjerneforsker Cathy N. Davidson det ideelle i det 21 århundre, ikke på grunn av information overload, men fordi vår digitale alder ikke er strukturert rundt en sentral node.  På webben er alt forbundet med alt.

Ofte ser en ikke skogen for bare trær. Vi lever i en tid med store endringer, og mange av oss er ikke bevisst hvor fundamentalt strukturelt våre liv har endret seg på grunn av Internet.

Robert Darton sier at det kun har vært fire ganger i mennesklig kommunikasjon og interaksjon at skiftet har vært så fundamentalt at det ikke er mulig å gå tilbake. Han sier videre at vår digitale omveltning er den største. I følge Danton er den første i Mesopotamia, rundt 4000 B.C. når skrivekunsten ble oppfunnet, den neste var boktrykkerkunsten, først i Kina,  500 år senere i Europa. Den tredje var massetrykking og maskinprodusert papir, når bøker, aviser, m.m. nådde ut til massene i det 18 århundre, i Opplysningstiden. Og nå informasjonalderen, den raskeste og mest globale av alle epoker i mennesklig kommunikasjon.

Til tross for dette har skolene endret seg lite. Clay Shirky sier at "institusjoner vil prøve å bevare de problemer til hvis de er løsningen".  Da kan vi se på majoriteten av skolene våre er at de har endret seg lite i grunnstrukturen. Clayton Christensen sier at den måten vi har innført IKT i skolen har vært fullstendig forutsigbar, fullstendig logisk, - og fullstendig feil. I praksis har vi bare satt strøm på eksisterende undervisningsmetoder og kunnskapssyn, og forventer at disse nye helstekreftene skal gi økt effektivitet i læringen.  Når så denne effektiviteten uteblir gir vi utstyret skylden, ser ikke på egen praksis.  Har vi en praksis som utnytter den merverdien disse kraftige verktøyene gir oss. I følge Cathy N. Davidson gir vi våre barn i en tid med massive endringer tester og lekseplaner som er designet for deres tipoldeforeldre.  I følge henne har hele samfunnet attention blindness. Vi ser ikke elefanten/gorillaen i rommet.  Vi ser ikke betydningen av informasjonsalderen, og at vi står midt i den. Det er ikke at vi ikke har observert endringen.  Vi er besatt med den, men vi har ikke retenkt hvordan vi organiserer våre institusjoner, våre skoler, våre arbeidsplasser, for å maksimere mulighetene i vår digitale tidsalder.  Vi er så opptatt med å bekymre oss for multitasking, information overload, privacy, våre barns sikkerhet på nett, eller kun lære nye programmer, eller finne ut om vi kan leve uten Twitter eller Facebook, at vi ikke har redefinert de institusjonene som skal forberede oss for utfordringene der fremme.

Futurist Alvin Toffler sier at fordi change/endring er vår generasjons buzzord trenger vi å tilføre nye ferdigheter til de tre "gamle": lese, skrive, regne.  Han er tydelig på at nøkkelferdighetene i det 21 århundre er evnen til å lære, avlære og relære.

Avlæring er viktig når verden eller dine omstendigheter i verden har endret seg så mye at dine gamle vaner nå holder deg tilbake. Du kan ikke bare endre. Du trenger å bryte et mønster, frigjøre deg fra de gamle måtene før du kan tilegne deg en ny. Det betyr å anerkjenne elefanten i rommet, selvom du er den eneste som ser den.

Dette er ikke lett for mange voksne.  Det er et kjent fenomen at det tar 10 000 timer å bli god i nesten hva som helst, enten det er språk, sykling, golf eller digital kompetanse.  Når våre barn tilbringer timevis på nett sier det seg selv at de tilegner seg ferdigheter mange voksne, som ikke har denne tidsbruken bak seg, ikke har. Det å skulle tilpasse seg, utvikle og lede noe en har begrenset erfaring med, er selvsagt ikke lett. Men den digitale tidsalder er her. Vi trenger å avlære og relære for det 21. århundre.  Vi er 12 år inne i det alt. Over 10%.

En skoleleders digitale kompetanse

Det er nå 6 år siden Kunnskapsløftet (K06) ble innført som læreplan i den norske skolen.  En læreplan med lovpålagte krav om lese, skrive og regneferdigheter, om muntlig kompetanse - og digital kompetanse. Digital kompetanse! En kompetanse som er sidestilt med de andre grunnleggende ferdighetene, og som er integrert i alle fag.  En lovpålagt kompetanse.

Det er stor oppmerksomhet om ferdighetene elevene har i de andre basiskompetansene, spesielt de skriftlige, og det stilles krav til lærerstudenter om deres ferdigheter, med karakterkrav i matematikk, i den formening at dette gir bedre resultater hos de håpefulle.

Videre er det fokus på skoleledelse, i den formening at en skolelederutdanning gir en bedre skole. Kravet til pedagogisk kompetanse hos rektor har vært tema mange ganger.  Kristin Clemet fjernet dette kravet, men det er likevel kompetansekrav til rektor. På den bakgrunn foregår det i disse dager utstrakt skolering av skoleledere i det å lede skoler. Et meget prisverdig tiltak. MEN hva skal en skoleleder kunne? Hva skal en forvente og stille krav til av en skoleleder i år 2012! 6 år inn i Kunnskapsløftet? Langt inn i det digitale læringssamfunnet? Til en leder som skal lede arbeidet med å gi våre barn, som skal stå i arbeidsmarkedet til 2050, adekvate ferdigheter og kompetanse? Hva kan vi kreve og forvente av dem?

Hadde vi godtatt en skoleleder som ikke kunne skrive, eller en som ikke kunne lese, eller en som ikke kan regne, eller uttrykke seg muntlig for den saks skyld?  Selvsagt ikke, vedkommende har bruk for alle ferdigheter i sitt daglige arbeid. Vi forventer at våre skoleledere har gode ferdigheter på disse områdene, og at de praktiseres daglig.

Hva så med digital kompetanse? Hvilken digital kompetanse forventer vi av våre skoleledere? At de kan lese, motta og sende e-post? At de kan lese regnskapstall og attestere regninger i saksbehandlingssystemet? At de kan produsere et skriv som går ut i papirform til skolene? Jeg spør, for jeg vet ikke svaret. Hva er digital kompetanse for en leder som skal ta strategiske valg om våre barns fremtidige digitale kompetanse?

Er det for mye forlangt at disse lederne selv innehar et visst minimum av innsikt og kompetanse i disse digitale ferdighetene de er satt til å lede kvalitessikringen av? At de selv innehar kompetanse og evne til å formulere, håndtere og evaluere disse kompetansene?  Bør en leder i dag kunne håndtere sosiale medier? Bør en skoleleder kunne kommunisere gjennom en blogg? Bør en skoleleder vite hvordan nettsamfunn som Facebook og Twitter fungerer?  Bør en skoleleder kunne lage, bruke og utnytte et personlig læringsnettverk (PLN)? Er du kompetent som skoleleder om du ikke behersker den femte basisferdighet? Hva er den femte basisferdighet? Hva vil det si å beherske den femte basisferdighet som skoleleder? Er det greit at våre barn går i en skole med skoleledere (og lærere) som ikke kan det de er satt til å lære barna våre? Er digital kompetanse et honørord uten innhold?

Kampen mot vindmøller......

Det er stadig flere tegn på at ryktene om den tradisjonelle, trykte, cellulosebaserte bokens død på ingen måte er overdrevet. Ulike dingser ersattter i stadig større grad de papirbaserte løsningene. Under er noen helt ferske, svært interessante tall. Hva betyr dette for skolens innhold og pedagogikk?



Courtesy of: Schools.com

Nettiquette

Som en oppfølging til forrige bloggpost vil jeg si litt om nettiquette. Min er faring på nett er at folk er utrolig søte og hyggelige. De er flinke til å gi positive tilbakemeldinger, og dele andres stoff og gi kred til kilder. De fleste takler balansen mellom privat og personlig fint. Personlig er det som gjør en blogg, twitterkonto eller FB-profil interessant, privat er når delingen går litt over styr. Er en distansert og gir lite, blir en profil så der.... I dette blogginnlegget sies det at ledere kan lære mye av Twitter, hvor ros gis i plenum, mens korreks i private rom. Så og i skolen. Å rose og fremheve i plenum, mer krevende tilbakemeldinger i enerom. Vi er alle rollemodeller.

Jeg vil anbefale denne bloggen. Her gis 101 råd om eTiquette. Kanskje noe å ta opp med elever?

Skolen – en internettkafé?

På VG Nett i dag står en Høyre-politiker og lærer fra Buskerud frem og gir uttrykk for sin frustrasjon over PC’enes inntreden i skolen, og opplever at skolen er blitt en internettkafé.  Med forbehold om journalistisk vinkling og spissformulering, må jeg si at artikkelen ga meg hakeslepp. Dette var et utspill jeg trodde vi var forbi, men tydeligvis ikke.  Lange tradisjoner og mentale bakhodemodeller tar tid, og endring av praksis er vanskelig i ett fastlåst system. Resultatet av VG’s avstemming gjør meg bare trist, under 20% av de som har stemt (jeg vet begrensningene i en slik avstemming) ser verdien av elevenes nettbruk.

Hvor skal en begynne motargumentasjonen? Det kan skrives flere avhandlinger om dette temaet, og inngangsvinklene er mange. Jeg håper dette synet får motbør fra de mange lærere der ute som har nett som en naturlig del av skolehverdagen.

I artikkelen sier Skogrand:

Mange elever har klaget på elevsamtaler om at PC-en er et problem for konsentrasjonen på skolen. De innrømmer selv at de ikke klarer å rive seg løs fra de sosiale mediene.

Videre står det:

Høyrepolitikeren mener at kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) ikke er oppdatert på ungdommens nettbruk når hun ikke forstår at det er forstyrrende i undervisningen. Hun ønsker bedre retningslinjer for hvordan hun og andre lærere skal takle situasjonen.

Jeg kan forstå at mange lærere synes det er frustrerende å være i en situasjon de ikke behersker, en situasjon hvor de metoder og grep de fikk gjennom sin lærerutdanning ikke fungerer, og ikke ha alternative pedagogiske grep. Jeg forstår og at elever som er i en undervisningssituasjon som de ikke forstår, behersker og ikke er strukturert for den situasjonen de er i, blir frustrerte. Dette er ett alvorlig problem for alle: elever, lærere, politikere, foreldre og samfunn. Våre barn og ungdom bruker størstedelen av livet sitt frem til fylte 20 år på opplæring i skolen, samfunnet bruker enorme ressurser på at den oppvoksende slekt skal få kunnskap, kompetanse og ferdigheter som skal bidra til at de skal lykkes som voksne og arbeidstakere. 

Det denne politikeren peker på må tas svært alvorlig!  Få land har vel større økonomiske muskler og satser mer på utdanning av den oppvoksende slekt, inklusiv digital infrastruktur. Likevel er resultatene våre middelmådige, i følge PISA. Dette til tross for mange grep fra myndighetene, som digital kompetanse som de femte basisferdighet, ulike utdanningstiltak og utstrakt kompetanseheving blant lærere. I følge Utdanningsforbundet er dette ikke nok.

- Norge har satset mye på utstyr og infrastruktur, men vi ser at det er vel så viktig å se på hvordan vi bruker de digitale læremidlene. Vi er rimelig gode på å bruke PCer som arbeidsverkstøy, men vi har et stykke igjen for å utnytte de mulighetene som gjør at digitale verktøy gir mer og bedre læring for elevene,

Dette er speiselt alvorlig med tanke på reproduksjon av ulikhet, som Høyre er flaggbærer for.  Dersom digitale ferdigheter og digital kompetanse skal overlates til tilfeldigheter og elevenes ressurser (famile og venner) vet vi at det vil forsterke de skiller som allerede er der.

Så er spørsmålet: hvordan organiserer vi oss for å få dette til?  Mange lykkes med bruken av IKT i undervisningen. Jeg tror dette handler vel så mye om holdninger som ferdigheter. For det første krever det en ydmykhet av læreren.  Vedkommende må erkjenne manglende mestring og at det ikke er PC’ens feil.  Dette er ett område som krever tid, tålmodighet, prøving og feiling, og en må akseptere manglende kontroll. Det er vanskelig for mange lærere, både fordi de forventes å ha kontroll og systemet forventer det av dem. Det andre er at skolene må se på samarbeidsrutiner og praksis internt på skolen.

For noen år siden var jeg på besøk på en engelsk skole utenfor London hvor det over helgen var blitt innstallert digitale tavler i alle klasserom. Lærerne fikk en kort innføring i hvordan tavlen fungerte, og så var det bare å ta dem i bruk i læringsarbeidet. Den elegante bruken av tavler og elevsentrert læring som var ved denne skolen var imponerende. Men det hadde ikke kommet av seg selv, og lærerne hadde ikke vært på kurs. Hver uke hadde de fellestid hvor de diskuterte pedagogisk bruk av tavlene i sin undervisning, og demonstrerte pedagogiske opplegg for hverandre. Dermed hadde de en delingskultur og organisasjonslæring, som gjorde denne skolen til en lærende organisasjon. Alle utviklet sin pedagogiske bruk og alle måtte delta.

Jeg sier ikke at ikke det er nyttig med kurs og etterutdanning, men det alene er langt fra nok, og fører heller ikke frem. Vi må dele praksis, vi få en kultur for læring og deling. Vi må utvikle praksis – ro mens båten blir til.

Å tro at PC’ene skal gå vekk bare en ignorerer dem eller klager nok over dem er en ønsketenkning, de er kommet for å bli. De er viktige for vår felles fremtid, Norges verdiskapning, våre barns mestring og kompetanse. Men det er ikke naturgitt at en bruker dem på en måte som gir merverdi for læring. På den ene siden er digital kompetanse ett mål i seg selv, på den andre siden må en lære å utnytte de digitale verktøyene i de ulike fag. På samme måte som en ikke lærer å svømme på land, lærer en ikke å bruke digitale medier uten tilgang. Digital kompetanse i skolen er så ungt enda. At vi skulle ha funnet svaret på de fire- fem årene siden K06 ble innført ville vært ett mirakel.  Vi er kommet langt, men vi har enda langt igjen til mål.  Om vi noen gang kommer dit. Dette er et bevegelig mål, men et mål vi ikke kan slippe.  Vi har ikke råd å slippe det. Ei heller at skolen skal være kafé, med eller uten internett.

Kunnskapsministeren viser til det relativt nyopprettete Senter for IKT i utdanningen, som en ressurs som blant annet skal veilede skolene i bruk av sosiale medier. Et slikt senter er veldig viktig. Det er viktig som en kompetansebank/kompetanseressurs på ett område som er krevende og vanskelig, det er viktig som en veiviser og stemme på et område som helt tydelig trenger en stemme, og det er viktig som en lyttepost overfor skolene på hva de føler på og trenger av hjelp og veiledning.

Rom ble ikke bygget på en dag!