I
2012 arrangerte vi konferansen
Disruptive Education. En av våre key note speakers var professor
Clayton Christensen fra Harvard University. Christensen er kjent for sine teorier om disruptive innovasjoner, innovasjoner som endrer markeder og foretningsmodeller. Ofte skjer disse endringene som følge av teknologisk innovasjon, enten ved at ny teknologi utvikles eller ved at eksisterende teknologi brukes på en ny måte. Den kanskje mest kjente disrupsjonen er hvordan Steve Jobs og Apple tok i bruk eksisterende teknologi og kunnskap og satte det sammen til ipod og itunes. Både digitalisert musikk og mp3-spillere var allerede i markedet, men Apple satte dette sammen på en ny måte, i nye modeller som for alltid endret våre vaner med hensyn til våre kjøp og bruk av musikk.
Christensen sa i sitt foredrag at Norge, rike Norge, var veldig sårbar for disrupsjon. Den måten vi bruker teknologi på er som sustaining innovation. Det vil si at vi søker å effektivisere eksisterende prosesser ved bruk av ny teknologi. Dette medfører to utfordringer: for det første gir det lite nyskapning, men enda verre, slik sustaining bruk av teknologi er effektiviserende, det vi si det fjerner arbeidsplasser uten at det skaper nye, i motsetning til disruptive innovasjoner. Så jo mer effektive vi blir, jo færre folk trenger vi. På den ene siden kan dette være bra, hender frigjøres til andre oppgaver, men hvilke? Skaper vi nye oppgaver?
I desember var jeg på konferansen
LeWeb i Paris. Der hadde jeg det privilegium å høre oppfinneren av The World Wide Web,
Tim Berners-Lee, snakke. Det han fremhvet er at politikere forstår ikke internet, og derfor fatter de beslutninger som er kontraproduktive. Dette var forøvrig et gjennomgående tema på konferansen, hvordan europeiske politikere ikke forstår nettet, dets innvoasjon og entreprenørskap, og dermed fatter beslutninger som hemmer innovasjon og entreprenørskap. Noe som er alvorlig for et Europa med "gammel" økonomi og økonomiske utfordringer.
Det Berners-Lee understrekte var blant annet problemet med identitet og personvernshensyn. Han sa at det politikerne ønsket å utvikle var et nytt Google eller Facebook, mens det de burde utvikle var et identitetshåndteringssystem, som tok dette vekk fra de globale nettsamfunnstilbyderne, slik at de ikke satt på alle de sensitive personopplysninger som de gjør i dag.
Og da er vi til kjernen ved dette blogginnlegget, forståelsen for hva som skjer. Jeg har jobbet med hvordan teknologi endrer samfunn, organisasjoner og kunnskap i mange år. De endringene vi ser dukker ikke opp fra intet. Det er varslete endringer. Det er ikke sånn at atferdsendring som følge av teknologisk utvikling dukker opp som troll av eske. Dette er del av noen større samfunnsmessige trekk som vi kan identifisere. Vi kan velge å lukke øynene, å håpe på at vi kan holde tsunamien unna lengst mulig, eller vi kan se på hva som skjer, og hvordan vi kan utnytte disse endringene på best mulig måte.
Ett område som vi tenker er skjermet for disrupsjon er utdanning. Det snakkes om en fremtidig lærermangel som om det er en lovmessighet. Mange ble tatt på sengen av MOOCenes inntreden på utdanningsmarkedet. At det gikk an å ha mer enn 100 000 studenter i et kurs var tungt å svelge for mange, og etter at det første sjokket hadde lagt seg var det mange som avviste MOOC som et blaff.
På nevnte LeWeb holdt en av grunnleggerne av
Coursera, Daphne Coller, innlegg. I skrivende stund nærmer Coursera seg 11 millioner studenter. Bare det i seg selv er formidable tall. Det Coller fremhevet i sitt foredrag var at selv om kanskje de fleste som tok en MOOC var personer som allerede hadde en akademisk grad, hadde 25% av studentmassen det ikke, og det er ganske mange mennesker MOOC utgjør en forskjell for. Hun delte selvsagt ulike suksesshistorier om hva det å kunne ta en MOOC hadde gjort for enkelte.
Men det mellommennesklige møtet mellom lærer og elev/student kan ikke erstattes av maskin. Eller kan det det? Møt Nao.
Nao brukes i dag i undervisning. Når det gjelder barn med autisme viser det seg at Nao har en utrolig effekt. Nao når disse barna på en helt spesiell måte. Kan det å ta i bruk slike roboter i arbeidet med barn med spesielle behov redusere behovet for lærere og/eller assistenter? Avviser vi dette på prinsippielt eller ideologisk grunnlag, fordi vi ikke liker tanken, eller fordi det ikke lar seg gjøre? Eller fordi vi ikke har forestillingsevne om hvordan roboter kan komme inn og disrupte det som i dag er en arbeidsintensiv bransje? Eller blir roboter et verdifult tilskudd innen for eksempel utdanning? Klarer vi å utnytte de mulighetene teknologien gir oss, eller holder vi igjen fordi vi ikke liker mulighetene. Hvis det siste er tilfellet, hvem betaler i så fall prisen for denne motviljen?
I dag filtreres barn i aldersgettoer fra de starter i barnehagen som ettåringer, og forblir i slike til de går ut av videregående 18 år senere. Vi har strukturert og organisert oss vekk fra disse formene for aldersblandet sosial interaksjon og læring. Men det betyr ikke at denne formen for læring ikke fungerer. Så når menneskene fjerner seg fra denne formen for samhandling i hverdagen tar teknologien over. Nao, som forøvring minner veldig om 3CPO fra Star Wars, inntar rollen som de yngre barna. Gjennom programmet CoWrite lærer barn å skrive ved at de lærer det bort til roboten Nao. Det er den samme prosessen som var i de gamle skolestuene hvor barn satt seg ned med hverandre og lærte bort, men nå skjer dette i en menneske - robot interaksjon. Det er mange spennende muligheter med roboter som Nao, men til alle dem som ser med skepsis på denne teknologien og kritiserer barn og unge for å leve sine liv i et digitalt univers: kanskje er det på tide å se på i hvilke omgivelser vi skaper for våre barn? Er de blitt for sterile og impulsfattige, slik at de unge må ty til disse teknologisk skapte omgivelser for å få dekket naturlige behov? Det er ikke deres feil at de ikke får klatre i trær eller leker ute i store grupper. Eller blir roboter som Nao en like god venn for våre barn som 3CPO er for Luke Skywalker?
