Atter en gang - mobilforbud i skolen

Ny teknologi er den teknologien som er funnet opp etter at du ble født heter det.  Mobiltelefonen, eller mer spesifikt smarttelefonen, er definitivt en sånn teknologi.  Apples iphone er 11 år gammel, og denne dingsen har tatt selskapet fra å være på konkursens rand til nå å være verdens mest verdifulle selskap.  For et par dager siden passerte Apple en trillion dollar i verdi, som første selskap i verden.  For uten å bringe klingende mynt i den velfylte pengebingen til Apple, har denne dingsen inntatt våre liv. Å være uten en mobiltelefon føles for mange som en amputasjon. Vi har vår lommebok, våre billetter, banken, post, våre bøker, vår klokke, internett, bilder, notater, m.m. på denne dingsen.  Vi har designet samfunnet vårt rundt at mobilen blir navet i livene våre. Det er enkelt og praktisk.  Mobilen har erstatter mange artefakter i hjem og på jobb, og de fleste synes det er greit og praktisk.

Samtidig er det ikke til å legge skjul på at det er store utfordringer knyttet til mobiltelefoner. Vi har sosiale medier på dem, de kan hackes, de er lett tilgjengelige, de inviterer til stadig oppmerksomhet, etc. På grunn av kamera kan det filmes og tas bilder av andre uten at det er gitt tillatelse til det, disse kan videre distribueres uten vedkommendes samtykke. Sosiale medier er en ny arena for mobbing som er krevende å håndtere. Dette er selvsagt utfordringer som ikke skal undervurderes.

Det siste gjør at mange i skolen opplever dem som en utfordring i skolens rigide kontrollregime. Mobiltelefoner passer ikke inn i logikken fra industrisamfunnets kunnskaps- og organisasjonssyn. I skolen anno industrisamfunnet har læreren kunnskapen og den videreformidles i kontrollerte former til elevene.  Dette har fungert, og de fleste av oss som er voksne, og spesielt vi som uttaler oss om utdanning, har vært gjennom dette systemet og det har fungert godt for oss. Det er en modell vi kjenner og behersker.

Problemet er at verden endrer seg. Barn og unge i dag vokser opp i denne medievirkeligheten hvor mobiltelefoner er en del av deres hverdag.  Barn er på mobil og nettbrett før de kan gå og snakke. Når de er tre år er de allerede erfarne surfere. Bestemødre sitter med sine barnebarn på fanget og sammen er de på mobiltelefonen. En kan godt sette seg på sin moralske hest og fordømme det, men foreldre og besteforeldre slutter likevel ikke.

Barn og unge lever i en verden med instant access og  uante muligheter, og da blir spørsmålet: skal skolen være en boble unntatt fra verden?

Når barn og unge er på disse mobilene, hvor skal de lære god, kritisk, kunnskapsrik bruk av dem? På gutte- og jenterommene? Fra venner? Fra "tilfeldig bekjente" på nett?

Skal barn og unges nettbruk være en underverden hvor det ikke er voksne?  Foreldrenes ansvar?  Kan vi som samfunn, tør vi som samfunn overlate våre barn og unges kompetanse og sikkerhet til en slik tilfeldighet?

Vi vet at digitale skiller ikke lengre går mellom dem som har tilgang og dem som ikke har tilgang, fordi i dag har alle tilgang.  Forskjellene går mellom dem som kan bruke og dem som ikke kan bruke disse verktøyene.  Har ikke vi som samfunn, ved våre utdanningsinstitusjoner et ansvar? Det sies at vi utdanner barn og unge for jobber som enda ikke finnes, og da må vi bruke samtidens og fremtidens verktøy, ikke bare basere oss på gårsdagens.  Argumentet om at vi som er voksne ble utdannet uten digitale verktøy holder ikke, da det er et problem at det er for dårlig digital kompetanse i befolkningen generelt og blant ledere spesielt.

For tiden er det stort fokus på påvirkningsmanipulasjon gjennom sosiale medier, blant annet ungdom i Makedonia som laget fake news, Cambridge Analytica og Russlands innvirkning på det amerikanske valget.  Med fare for å virke arrogant men dette skrev jeg om i min bok "Læring i en digital tid" fra 2015, jeg har også tatt opp problemstillingen flere ganger her på bloggen. Dette handler om å forstå hvilken teknologi vi har med å gjøre. Dette er viktig kunnskap og forståelse som mangler blant annet i skolen. Det forunderer meg ikke at Klassekampen på lederplass tar til orde for mobilforbud i skolen.  Pressen har vært kritisk til ikt i skolen i årevis.  Jeg husker stadige oppslag fra blant annet Bergens Tidende mot prosjektet Digital skole i Hordaland fylkeskommune i sin tid.

I stedet for et mobilforbud bør det heller satses tung på digital kompetanse i skolen. Når kompetansen går opp endrer også holdningene seg. Jeg underviste på rektorskolen på BI i digital kompetanse for et par år siden. Tilbakemeldingene fra skolelederne som tok den var blant annet: jeg kan ikke tro jeg synes mobilhotell var en god ide, verden vil aldri mer bli stengt ute fra mitt klasserom, nå innser jeg at jeg kan bruke elevenes kompetanse.  I stedet for å forby mobiler, MÅ vi ta dem på alvor. Vi kan ikke som strutsen stikke hodet i sanden og tro problemene går vekk.  Ja, spør du lærere får de enklere hverdag når de slipper å forholde seg til mobiler, men hva med dem skolen er til for: elevene? Hva lærer de?

Om mobilforbud - igjen....

I morges var det et innslag på NRK om en skole som hadde forbudt mobiltelefoner, og hvor fantastiske effekter det hadde hatt.  Blant annet hadde elevene begynt å snakke med hverandre og gjøre andre ting sammen.  I Frankrike har de innført et nasjonalt forbud mot mobiltelefoner.   Nå kan en mene mye om mobiltelefoner og hvordan teknologien påvirker oss, men det er nå en gang sånn at internettet og mobiltelefoner er kommet for å bli.  Barn lærer å sveipe lenge før de lærer å både gå og å skrive.  De er erfarne både spillere og surfere før de er tre år.  Ta for deg din egen mobiltelefon.  Hva gjør du på den? Bussbilletten eller togbilletten din er der, alle bildene dine, kamera, dokumentene dine, pengene dine, banken din, vennene dine, avisene, kalkulator, notater, radio, musikk, film, treningsdata, kort sagt det meste. Mobiltelefonen er blitt vårt viktigste verktøy, og vår største distraksjon.

Nå kan skoleverket, som de har lang tradisjon for, ignorere hva som skjer utenfor skolen. Når jeg gikk på skolen var frisbee forbudt farlig lek, kulepenner fikk vi ikke bruke da det ødela håndskriften, og Frøken Detektiv og Hardy-guttene ble fjernet fra skolebiblioteket som mindreverdig litteratur.  Skolen har en lang og stolt tradisjon for å forby alt nytt og forstyrrende.   Problemet er der likevel - for selvom skolen gjør som strutsen og stikker hodet i sanden finnes fortsatt mobiltelefonene som en del av barn og unges hverdag, og skolen er, eller hvertfall er tenkt å være, barn og unges viktigste kompetanse- og danningsarena.   Hvis ikke skolen tar grep og har et aktiv og bevisst forhold til, lærer barn og unge å bruke, utnytte og ha et kritisk forhold til digitale medier og arenaer som mobiltelefonen åpner opp for, hvor skal de da lære det?   På gutte- og jenterommene?  Overlatt til seg selv og tilfeldighetene?  Vi vet at digital kompetanse er en av de mest etterspurte kompetanser i dagens samfunn.  Kunnskapsmangelen er skrikende, også dessverre blant lærerstanden og blant næringslivsledere, og tydeligvis beslutningstakere. 

Vi vet at de digitale skiller ikke går mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digital teknologi, fordi mobiltelefoner gjør at alle i dag har tilgang.  Men skillene går mellom dem som kan bruke og forstår denne teknologien og dem som ikke kan.  Når tall viser at resultater går opp når teknologien forbys bør en stille spørsmål om hva som ble gjort FØR forbudet.

Skolen har et ansvar og en plikt å utdanne og forberede vår oppvoksende slekt for en fremtid hvor mobiltelefoner er et verktøy og sentral del av både privat og profesjonelt liv. Forbud gir ingen slik kompetanse.  Ingen sier at dette er en enkel oppgave, men å stenge den ute er ansvarsfraskrivelse.  Elevene må, som oss voksne, lære å skille mellom bruk og misbruk.

De må utdannes til ansvarlige og kompetente borgere i en digital virkelighet!