Digital kidnapping - er dine barn i faresonen?

Sosiale medier er så kjekt, ikke minst å dele bilder av våre søte håpefulle. Ikke sant? Små koselige hverdagsøyeblikk.  Nå er det sånn at mange advarer mot å dele slike bilder av hensyn til barna. I en artikkel i Aftenposten ber barn foreldre skjerpe seg. Men å dele bilder av de søte små på sosiale medier kan ha langt større og mer urovekkende konsekvenser enn at de små blir flau over det deres foreldre har delt. Har du hørt om digital kidnapping?  Vel, desverre, alt som skjer i RL (real life) skjer også i cyberspace. Et nytt og økende fenomen er såkalt digital kidnapping.  Det betyr at andre tar bildene du har lagt ut av dine håpefulle og enten utgir dem for sine egne, og/eller bruker dem i helt andre sammenhenger.   Svært mange av dem som gjør dette er unge kvinner som bruker hashtaggen #babyRP (baby role playing). Det har utviklet seg en egen subkultur rundt dette.

I en verden hvor det er så lett å dele, og hvor ting spres så fort som det gjør på internett er det viktig å utvise det som heter digital dømmekraft, og kanskje tenke to ganger før en poster noe, spesielt av mindreårige. Det er ikke lov å poste bilder av andres barn, eller voksne, for den saks skyld mot deres vilje. Men dette er et felt med en stor gråsone, og kanskje bør en holde seg til førevar-prinsippet?







Dette og mer til i boken min som kommer 26.8
https://response.questback.com/fagbokforlaget/laeringiendigitaltid/

Update:
på  Twitter får jeg kommentar om at å kalle dette for kidnapping er drøyt. Nå er det ikke jeg som har kommet på dette begrepet. Spørsmålet er likevel: er dette drøyt? Kvalifiserer dette for betegnelsen digital kidnapping?

Fact or fiction? Propaganda eller ønsketenkning?

Hvilke krav kan vi stille til medier, presse og autoritetspersoner?

I radioens barndom ble folk skremt av radioteateret "War of the worlds". Det hadde form som en nyhetssending, og folk fikk panikk fordi de trodde det de hørte var en faktisk nyhetssending.  Fox News anklages for en farget omgang med fakta og nyheter.  Både radio og fjernsynsmediet er sterke medier, og dem som lager dem begynner etterhvert å bli gode på generforståelse og hvordan lage programmer som fenger. En slik aktør er Discovery Channel. Discovery Channel har mengde gode programmer som kan være både interessante og lærerike. Det er da til å undre seg hvorfor de sender programmer som Megalodon: The Monster Shark Lives og Mermaids: The Body Found. Programmer som bruker alle virkemidlene til en dokumentar og som utgir seg for å være fakta og ikke fiksjon.


Frihet er en fantastisk ting, men det stiller virkelig store krav til hver enkelt av oss. Det er lett å bli fanget inn i retorikken til programmer som disse to, og de har avstedkommet mye aktivitet på sosiale medier. Men er det greit at tull og tøys på denne måten gir et skinn av fakta?  Er det sånn at vi er blitt fullstendig ukritisk i vår omgang med "kreativitet".  Er vi så fanget inn i en verden av "objektivitet" at vi søker mer fantasi og uforklarlighet i vår tilværelse, eller søker vi å gjøre det uforklarlige forklarlig?
Fantasy er en gener som har stor popularitet for tiden.  Den kombinerer et univers av forklarlige og uforklarlige fenomener. Hvor vi lever oss inn i universer med universelle mennesklige utfordringer i fantasirike omgivelser.  Å drømme seg inn i disse universene er greit, selv om det blir oppør på sosiale medier når disse fantasipersonene dør, vet alle at dette er fantasi.  Men når opphører skillet mellom fantasi og virkelighet? Forskning viser at barn av religiøse foreldre skiller dårligere mellom fantasi og virkelighet enn barn av ikke-religiøse foreldre.  Da kan en spørre som Harald Eia: født sånn eller blitt sånn? Når personer som er gitt posisjon i samfunnet snakker med engler og de døde hvordan forholder vi oss til det?  Nå er det alminnelig kjent at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, men hva ser vi av det som finnes der?

Vi mennesker lider av noe som heter inattention blindness, og det betyr kort at vi til enhver tid bare observerer en selektiv del av omgivelsene våre. Dessuten gjennomgår disse observasjonene en fortolkning basert på erfaring, kunnskap, kultur og holdninger.

Min mor fortalte at når hun var barn opplevde hun vinterkveld at hun så en heks som satt og spant utenfor huset. Hun ble ikke redd, men satt fasinert og så på dette lenge. Det var helt virkelig sa hun, hun så tydelig denne damen.  Neste morgen så hun årsaken til sitt syn, ett tøystykke satt fast på vedstabelen og flagret i vinden.  Min mor kom aldri til konklusjonen at et stykke av skjørtet til heksen hadde blitt revet av når hun dro, men en fristende konklusjon. Hva er virkelig og hva er fiksjon? Hvor går skillene, og hvem skal definere dem?

I forbindelse med konflikten om Gaza kom kampen om definisjonsmakten tydelig frem. Hvem sin virkelighet skal beskrives og finnes det objektivitet?  Noen ganger nekter vi å se ting vi absolutt burde sett fordi kanskje virkeligheten blir for ubehagelig eller ikke passer inn, andre ganger ser vi spøkelser på høylys dag.

Når vi lever i denne komplekse virkeligheten kan vi da ha en skole med sannheter? Kan vi skoletiden skjerme vår oppvoksende slekt for denne diversiteten?Kan vi operere med "kvalitetssikret" læring og læremidler, eller må barn og unge tidlig læres til å sjekke ut sin egen og andres virkelighetsforståelse? Kan vi forvente en "kvalitetssikret omverden"? Klarer vi å forholde oss til en verden av økende kompleksitet?

Sosiale medier- for spesielt interesserte?

Etter å ha jobbet i mange år i skolesektoren, og de siste årene med Digital skole i videregående opplæring spesielt, undres jeg nå litt når jeg nå har tatt steget vekk fra skole. Det yndes å fremstille skolen og lærere som så sirumpet når det gjelder å ta ny teknologi i bruk, og at lærere er teknologivegrere. Ja, for enkelte stemmer det nok, men når jeg nå trer over i andre miljøer er jeg veldig overrasket over teknologibruken.  For meg er det blitt en selvfølge at en på en konferanse får oppgitt kode for nettilgang, og at svært mange av deltakerne har laptoppen sin fremme og twittrer, skriver referater i samskrivingsdokumenter, blogger, sjekker lenker, kommenterer på Facebook, etc det de hører og tenker om foredragene. Jeg føler meg litt som en alien når jeg nå stiller på konferanser eller lignende og er den eneste med pc fremme, og må spørre meg frem etter nettadgang.

I min jobb som prosjektleder for digital skole var og mitt PLN (personlige læringsnettverk) av fundamental betydning for min faglige utvikling.  Mitt PLN var/er og av stor sosial betydning for mange er jeg blitt godt kjent med og har kontakt med på ulike arenaer.  Uten mitt PLN ville jeg aldri vært der faglig som jeg er i dag.   Mitt PLN består i stor grad av personer som på en eller annen måte er knyttet til utdanningssektoren (mange lærere), journalister og mediefolk, politikere og noen web 2.0 entusiaster. Byråkrater ut over disse er det lite av, prosjektledere, ledere, IKT-folk, andre, hvor er dere? Jeg har ikke funnet dere, og savner deres stemme, savner deres samhandling, deling og meninger.

Det er en uttalt strategi fra FAD at vi skal bruke sosial medier, Difi har utarbeidet en veileder for sosiale medier, men det virker likevel som vi er så redde for sosiale medier. Bedriften/organisasjonen må ha en policy for de ansattes bruk av sosiale medier, kan ikke utfordre linjetenkningen, tenk om det dukker opp noe kontroversielt/farlig. Kvalitetssikring!!

Sosiale medier er en mentalitet.  For å lage omelett må en knuse noen egg, det vil si at ved å bevege seg ut i det virtuelle rom er faren stor for at en kan trå feil.  Problemet er at risikoen ved ikke å trå ut er større. Blant drevne web 2.0 entusiaster er rausheten stor, og noen blundere tåles god, i cyberspace som ellers i det sosiale liv. Da jeg begynte å blogge og twittre, som byråkrat i fylkesadministrasjonen, spurte jeg ingen om lov.  Jeg følte meg frem og tok min første spede tastetrykk.  Ingen påla meg heller å ytre meg, men jeg følte at jeg ikke hadde kredibillitet som leder for Den digitale skolen om jeg ikke selv var “ute i vannet og ble våt”.  Jeg fikk finne min form, og opplevde en stor frihet, tillit og romslighet fra mine kolleger og min ledelse, da spesielt Opplæringsdirektøren.

Selvsagt var jeg min rolle og ansvar bevisst. Selvom jeg blogget og twittrer som privatperson, kunne jeg ikke fraskrive meg min profesjonelle rolle og ansvar.  Det innebar at det  var mye jeg ikke sa, mye jeg ikke mente noe om og ytringene mine fikk en form som var preget av offisiell rolle.  Men jeg prøvde meg frem og ble nok mer frimodig etterhvert. Folkeskikk gjelder i høyeste grad i det virtuelle rom, som ellers i samfunnslivet.  Jeg var mange ganger sjokkert over hva enkelte fra utdanningssektoren kunne få seg til å skrive om elever, kolleger, overordnete og utdanningsmyndigheter på sine blogger og på Twitter.  Ikke alt som blir sagt på et lærerrom som egner seg digitalt. Jeg hadde mange ganger lyst å kommentere, men frastod, av frykt for å falle i samme fellen selv. På den andre side, slike ytringer kjenner jeg godt igjen fra diskursen i skolen, er det ikke da like greit at den blir synlig gjennom disse ytringene?  At reelle holdninger og verdier kommer frem og blir tema i det offentlige rom?  At vi ikke gjemmer oss bak festtaler og politisk korrekte uttalelser, som gjør det tilnærmet umulig å ta ta i reellle problemstillinger?  Jeg tror kanskje den kneblingen, strategier for hva de ansatte kan si i sosiale medier, kan være skadelig, så og selvpålagt sensur.

I sosiale medier bør en være personlig, men ikke privat.  En bør være frimodig og modig, det er det som flytter, som driver oss fremover.  Selvsagt går en ikke til personangrep, er ikke ufin, sprer ikke informasjon som en ikke har anledning til å spre.

Demokratiet bygger på ytringsfrihet, åpenhet, innsyn.  Altfor mange skremmes av de muligheter som nå ligger i nettets allestedsnærværelse. Politikere, kulturliv, næringsliv søker å begrense denne med ulike midler.  Datalagringsdirektivet er ett slikt feilslått grep, jakten på PirateBay en annen. Nettet har en innebygd anarkistisk faktor, fordi det har vært så uregulert har kreativiteten blomstret. Men denne utsettes nå får press fra ulike aktører med ulike motiver, men alle med samme konsekvens: begrense friheten på nett.  Men press møter motpress, og Wikileaks er siste tilskudd på den stammen.  Nettet liker ikke stengsler og manglende åpenhet, så det slås tilbake. Nettet er og blitt en måte den enkelte kan få en stemme i et samfunn som ellers er fullt av gatekeepers for ytringer.  Selv ble jeg ofte frustrert over hvor vanskelig det var å komme til ordet i Bergens Tidende med argumenter mot det som til tider kunne oppleves som, litt uerbødig sagt, propagandajournalistikk, i forhold til å ta pc’er i bruk i skolen. Da var det godt å ha en blogg hvor jeg kunne ytre meg, selvom mitt lesertall på langt nær når BT’s.

Så for å konkludere: jeg håper at de aktørene jeg etterlyste i begynnelsen, glimrer med sitt fravær fordi jeg har oversett dem. Og at vi når vi er på nett kan fortsette å være åpne, frimodige og nyskapende. Til slutt en honør til skolesektoren: måten mange skolefolk har omfavnet nettet som en måte å lære, dele, utvikle seg, nå og stille opp for kollegaer er ett eksempel til etterfølgelse. Stå på og fortsett det gode arbeidet!

Stenge, stenge eller stenge?

Kirsti tok for en tid tilbake opp problematikken om en lærer skal være venn med elevene sine på Facebook (FB), Skien kommune nekter  lærerne å være venn med elever på FB, mange videregående  stenger for FB. Mange lærere opplever det som svært problematisk at elevene heller bruker tid på sosial web enn skolearbeid og mange stiller spørsmål ved denne multitaskingen, og henger seg på undersøkelser som viser at multitaskerne får mindre med seg enn dem som ikke multitasker.

For tiden er læringsstiler i vinden på grunn av et program på TVNorge. Læringsstiler er ikke noe nytt, da jeg var rektor ved en ungdomsskole var dette ett av våre satsingsområder ved siden av digital kompetanse. For meg er dette to sider av samme sak.

Jeg skal ikke gå dypt inn i læringsstilsproblematikken, for det er ikke gjort i en håndvendig, men de fleste som kritiserer dette perverter tilnærmingen og gjør den deterministisk. Læringsstiler er i høyeste grad kontekstuelt, men det viktigste for meg er at det flytter fokus. Der ligger noen spørsmål og utfordringer i denne tilnærmingen og det viktigste er: hva hemmer eller fremmer læring? De regimene vi har i klassen, på skolen, hvem er de for?  For lærerne, for elevene, for systemet?  Dersom ikke lille Per lærer matte er det lille Per som er problemet eller er det matteundervisningen?  Dersom lille Per heller sitter på FB enn å jobbe med matten, er det FB som er problemet?  Lærer lille Per å håndtere FB og andre sosiale medier dersom vi fjerner tilgang? Det å fjerne FB er den umiddelbare enkle løsningen, hvertfall for læreren, for læreren slipper å forholde seg til lille Per sine manglende strategier i forhold til balansen mellom bruk av sosiale medier og strategier for å lære matte. For det er lille Per som har et problem.

 

Det digitale utopia eller dystopia?

Det er ikke ofte jeg skriver innlegg her som er relatert til jobben min som prosjektleder for Den digitale skole, men jeg gjør her et unntak. Bakgrunnen er faktisk en utfordring fra min sjef, Opplæringsdirektøren, om å skrive noe her om et emne jeg tok opp på et møte.

Prosjektet Den digitale skole er et treårig prosjekt, som nå er inne i sitt siste halvår. Fra høsten av er planen at prosjektet skal inn i drift, og i den sammenhengen ser vi nå på utfordringer fremover og strukturer for å møte disse. Det er et stort og komplekst felt, med mange fasetter som griper inn i det meste vi gjør. Det er helt tydelig at det er mye sannhet i at først former vi teknologien, deretter former teknologien oss.

Prosjektet Den digitale skole har stått på tre bein: infrastruktur, kompetanse og innhold. Den “enkle” biten er infrastruktur. Konkrete, målbare enheter som har klare rammer og klare mål. Når infrastrukturen er vellykket innført er den mer eller mindre “usynlig”, vi tenker ikke over at den er der, forventer at den fungerer og den danner et grunnlag for våre handlinger og samhandling. Vi tenker kun over den når den ikke fungerer.

Når infrastrukturen er på plass er det viktig at der er adekvat kompetanse til å bruke disse verktøyene. Brukerne må bli fortrolig med verktøy og arbeidsmåter knyttet til bruk og muligheter. Hva som er digital kompetanse er ikke umiddelbart intuitivt. ITU definerer det som “kunnskaper, ferdigheter og holdninger”. Men hva er kunnskaper, hva er ferdigheter og hva er holdninger? Når lærere ønsker å stenge tilgang til sosiale nettsteder som Twitter og Facebook, har de da tilstrekkelig kunnskap, kompetanse og informasjon til å foreta et kvalifisert valg i forhold til hvilke konsekvenser en slik stengning innebærer, eller er det et forsøk på å bevare status quo? De som ivrer for stengning er det dem som selv aktivt benytter disse nettstedene? Er de noe mer enn passive observatører i den grad de er inne, eller er det dem som selv er en aktiv del av universet og kan sies å kjenne noen av de muligheter og begrensninger nettet gir, eller er det dem som i liten eller ingen grad har erfaringer med dette universet? Dette er en diskusjon som egner seg for et eget blogginnlegg, eller flere, og jeg kommer nok tilbake, men er ikke fokuset nå.

For etterhvert som kompetansen stiger kommer etterspørselen etter innhold, innhold som utnytter de mulighetene verktøyene gir og som er av god kvalitet. Min erfaring er at dette er en trappetrinnsutvikling. Først må infrastruktur på plass, så kommer behovet for kompetanse og etterhvert innhold (selvom dette selvsagt og er parallelle prosesser, som er i kronisk utvikling).

Jeg så det veldig tydelig på BETT i år. Mens det tidligere år har vært et sterkt fokus på duppeditter, hadde det i år eksplodert med spennende innhold. Det meste av dette var selvsagt engelskspråklig, men oversettersystemene på nett blir etterhvert så gode at de språklige barriærene overskrides. Hva vil det bety for læremiddelsituasjonen i skolene? Hvilke utfordringer vil det gi lærere og elever, når de ikke lengre bare forholder seg til et nasjonalt læremiddelmarked, men et globalt?

Opplæringsdirektøren omtaler gjerne meg og mine meningsfeller i en vennskapelig tone som yppersteprestene i dette universet. Vi ser konturer at et nytt og spennende land, med mange muligheter. Litt uerbødig kan en kanskje fremstille det som om “we have been on the mountaintop”. Men har vi det? og i så fall, hvor mye kan en se fra denne fjelltoppen. Er vi for naive i vår omgang med muligheter? Vi beskylder ofte dem som vi opplever som “teknolgiske sinker” og motkrefter for å henge fast i en forgangen tid og tolke verden og teknologien på bakgrunn av industrisamfunnets modeller og tankesett. Selv har jeg sagt ved flere anledninger at pc’er inn i et klasserom med bussmodell, formidlingspedagogikk, reproduktivt kunnskapssyn, tradisjonell lærer-elev rolle, og et 1-tallsparadigme, er et fremmedelement. Dette fordi denne rammen ikke er konstruert for kommunikasjon ut av klasserommet eller tilgang på ubegrenset informasjon. Lærereren fungerer som en gatekeeper for læring, kunnskap og informasjon, pc’er og internett utfordrer dette.

Men selvom vi ser nye muligheter, er vi likevel offer for det vi beskylder andre for: tolker fremtiden på bakgrunn av våre egne bakhodemodeller, som vi er blitt preget med gjennom en oppvekst i industrisamfunnet? Meaning:

Innhold!

Krigen om innhold på nett er i full gang. Vi kjenner fildelingsproblematikken, musikkindustrien som kjemper mot digitale pirater. Innen skoleverket utfordres nå forlagenes hegemoni gjennom fylkeskommunenes satsing på Nasjonal Digital Læringsarena. Bokbransjen pustes endelig i nakken av iPad, Kindle, lesebrett i ulike varianter og tabletPC’er. Amazon selger flere digitale bøker enn trykte utgaver. Der foregår en rekke prosjekter for å digitalisere, og dermed tilgjengeliggjøre trykt innhold. Vi ser for oss et utopia hvor all verdens informasjon er et tasterykk unna, og hvor den lille mann og kvinne får ny makt på bekostning av store kommersielle aktører. Godeste Karl Marx (som ser ut til å få en ny renesanse i tolkningen av de prosesser som skjer nå ved utgangen av industrisamfunnet) hevdet at arbeiderne først ville få reell makt og autonomi når de eide produksjonsmidlene. Vel, når den enkeltes kunnskap og kompetanse er produksjonsmidlene, vil vel den enkelte arbeider være “fri” fra utbytting fra arbeidsgiver, og andre kommersielle aktører?

Tja,……

Eiendomsrett!

Hvem eier den digitaliserte informasjonen?

Her er et område som det bør settes sterkt søkelys på, som bør debatteres, som er gjenstand for viktige politiske valg og som krever høy kompetanse. Valg som fattes her er som en Pandoras eske, ikke lett å reversere igangsatte prosesser.

Vi har et noe industrisamfunnspregete syn på eiendomsrett, det gir oss enighet om en del lovregler og kjøreregler, som ikke helt passer i en tid med helt nye teknologiske muligheter. Fra legemiddelindustrien har vi problemstillingen med patent på liv og gener. Dersom jeg gir en spyttprøve til et legemiddelselskap, og det viser seg at jeg har et sjeldent gen, kan da legemiddelsalskapet ta patent på mitt gen? Eier jeg mitt gen, ev. rettighetene til det? Dersom et legemiddelselskap finner gener/kjemiske stoffer i Amazonas jungel, kan de da ta panent på vår felles naturarv? Kan de begrense andres bruk av disse stoffene? De samme problemstillingene dukker faktisk opp når innhold, tanker, kunnskaper og informasjon digitaliseres. Hvem eier tankene, kunnskapen og informasjonen jeg produserer og digitaliserer? Jeg, arbeidsgiver, alle, ingen? Er det forskjell på det jeg produserer i “arbeidstiden” (hvordan den nå defineres") og “fritiden”. Hva innebærer egentlig CC?

I kampen mellom opphavsrett og frihet, taper gjerne friheten. Når alt blir digitalisert, kan “alt” spores. Tanken er fri, men ikke det digitale uttrykk. Det er gjenstand for opphavsrett. Er vi som jobber med dette feltet våken nok? Hvem angår dette? Hvem skal ta valgene. Hvilken kompetanse trenger vi for å vurdere dette. Hvem skal bestemme?

Dette er noen rotete tanker en søndagskveld om et stort og vanskelig tema. Det digitale univers åpner for mange flotte muligheter, men der er sterke krefter som jobber for et lovverk som ødelegger det potensialet som ligger her. Min tilnærming til nettet er faktisk litt anarkistisk. Jeg tror at mye av den nyvinniningen og krativiteten vi har sett skyldes fraværet av lover, regler, reguleringer, som har muliggjort prøving, feiling, eksperimentering. Jeg er redd for at dersom dette blir for gjennomregulert vil vi miste mye av potensialet, og faren for monopolisering, begrensninger og manglende nyskapning er tilstede. Et lovverk og rettighetsregime som vil kriminalisere kreativitet vil bli et tap for oss alle.

Tankens makt i informasjonssamfunnet.

Dr. Intell. S. Mushtaq: Den digitale hverdagen i praksis

Digital Oppvekst, StatPed Vest, 30.10.2009

SecVest hadde 29. september en konferanse, Digital Oppvekst, om digital sikkerhet.  Konferansen hadde mange gode foredragsholdere som snakket om interessante og relevante temaer, som ofte blir litt glemt eller oversett i debatten om nett og nettbruk. Jeg vil her ta for meg ett av foredragene og referere fra det. Mest fordi denne vinklingen skiller seg litt fra de tradisjonelle foredragene om “farer” på nett.  Foredragsholder var Suhail Mushtaq, som er rådgiver innen datasikkerhet. Mushtaq  snakket om sikkerhet i informasjonssamfunnet og  psykologisk sikkerhet: hva er informasjonssamfunnet, hvem kontakter en, hva skjer der ute.

Målet med foredraget var å bevisstgjøre hvordan informasjonssamfunnet benyttes som  ulike instrument av ulike aktører til å nå sine mål uavhengig av målets aktverdighet. Hvordan forskjellige typer aktører med enkle midler kan nå inn til den mennesklige psyke ved hjelp av forskjellige teknologiske virkemidler. Utgangspunktet for foredraget var at i dagens samfunn er de harde verdier irrelevant, målet er å ha psykisk kontroll, det vil si at dersom noen kan kontrollere dine tanker kan de og kontrollere dine handlinger.   Han viste til konkrete eksempler på hvordan teknologien hadde blitt brukt, og kunne brukes, til å kontrollere dine og/eller samfunnets handlinger og oppfatninger.  Problemstillingen og utfordringen var: dersom vi med et voksent intellekt lar oss manipulere i informasjonssamfunnet, hvilket forsvar har da våre barn når de beveger seg ut i det samme digitale universet? Mushtaq’s utfordring var imidlertid ikke å “skremme” barn og unge vekk fra nett, tvert i mot, men å være veldig kildekritisk, og benytte seg av mange ulike kilder.

Så til en stikkordspreget “kortversjon” av foredraget: 

For å ivareta deg eller ditt barns sikkerhet/integritet/ selvstendighet i informasjonssamfunnet/nettverkssamfunnet er det tre faktorer som må være oppfylt – ellers vil du og dine på en eller annen måte bli kompromitert/manipulert.

Fysisk sikkerhet

Psykologisk sikkerhet

Digital sikkerhet

Statistisk blir en kompromitert ca 10 ganger pr. dag

Husk i den fysiske verden kan en unngå risiko, slik er det og i den digitale. Hvilke forsvarsmekanismer har barna?

Informasjonsdomenet består av ulike arenaer: landdomene, luftdomene, sjødomenet, verdensromdomenet.

Alle har mobiltlf i dag. Avhengighet gjør en sårbar. Mustad viste hvordan mobiltelefoner kan manipuleres – skummelt, kan ikke være sikkert at avsender er den som kommer opp som avsender. Psykologi blandet med teknologi –> psykologisk krigføring. Mustad viste til konkrete eksempler fra Bærum, hvor barn har fått meldinger som tilsynelstende er fra foreldrende, men reelt er fra andre, tullesms’er.  Andre kan ta kontroll over mobiltelefonen din, og styre komunikasjonen fra mobiltelefonen, uten at du er klar over det. Mushtaq stilte følgende retoriske spørsmål: når du leser epost hvordan vet du at den eposten er fra vedkommende?

Metodisk tilnærming: hvorfor er denne påvirkningen så effektivt det samfunnet vi lever i? Det som gjør at vi er utsatt for manipulasjon (feil sannhetsdefinering) i dagens samfunn ligger i informasjonssamfunnets natur:

hurtighet, anonymitet, kostnad, kommunikasjon: dette gjør manipulasjon svært effektivt. Vi bruker svært lite tid på informasjonsstrømmen.

Hva er den viktigste enkeltfaktoren i ditt liv: kommunikasjon!! Vi kan ikke eksistere uten kommunikasjon, helt fundamentalt å kunne kommunisere og motta komunikasjon. Fravær av kommunikasjon blir lett en utfordring.

Hvordan vi forholder oss til den informasjonen vi mottar? Vi gjør det vi får beskjed om; autoritet: jo mer autoritet jeg kan legge bak budskapet, jo raskere får jeg det gjennom.

Hver dag er det noen som forteller oss et budskap, og etterhvert blir det sånn; autoritetene er mange: skole, foreldre, andre. Når sannhetene bygges opp baserer vitenskapene seg på det, og dermed er det slik.

Eksempel på informasjonsoperasjon: farge på kjøkkenet: beige, ikke mange maler kjøkkenet beige, men endres navnet på fargen til: ørkensand, månestøv, kaffe latte, blir den plutselig revet vekk i butikkene.

Informasjonssamfunnet endrer kompetansekravene: 1940 – en måtte vite,  2000- trenger ikke vite, det viktigste er å vite hvordan en søker frem info

Sannhet: man kan se mennesket som en avansert programmerbar enhet.  Det er input fra dine sensorer som du  baserer livet ditt på, og avgjør hva vi opfatter som en sannhet. Disse sensoerene er lukt, syn, hørsel, smak, følelse : kan disse sansene bli manipulert?

Viste noen bilder og hvor lett det var å endre virkelighetsoppfatningen hos folk:  være overbevisende nok , være i en gruppe, da er det lettere å overbevise noen, alltid noen i gruppen som lar seg overbevise.  Brukte sko-eksempelet fra Life of Brian. Ett og samme budskap vil oppfattes ulikt avhengig av miljø.  Informasjon er preget av og blir tolket på bakgrunn av avsender, budskap, autoritet, formidling. Klær/uttrykk/kroppspråk: eksempler på formidling

Han snakket videre psykologisk sikkerhet med fokus på politikk: krigen i Irak var eksempel: hva gjorde dere når krigen i Irak startet: ikke noe fornuftig, fordi vi hadde fått beskjed i to år om å ikke gjøre noe: det kommer en krig, du vet bare ikke når.  Brukte to år på forberede befolkningen om at det kommer en krig og når den kommer er du mentalt forberedt og stiller få spørsmål. Mushtaq nevnte og Den kalde krigen: atomangrep fra Russland: folk trodde på at  det sikreste stedet under et atomangrep var under et bord: kjøkkenbordet eller pulten. Dette trodde folk helt frem til 1976 – var den billigste måten å sikre på fordi det ikke var nok tilfluktsrom.  Viser og til jordskjelvsanbefalinger om å stå i døråpninger ved jordskjelv. Mushtaq stilte spørsmålet:  har dere sett noen søte terrorister noen gang? Viste tilsvarende bilder av søte, uskyldige soldater: bevisst billedkommunikasjon.

Ved å se det riktige bildet kan en fremprovosere de riktige tangentene.

I forhold til psykologisk sikkerhet knyttet til religion ble det vist til paven: kondomer hjelper ikke mot aids-epedemien.

Mushtaq snakket om hvordan vi blir utsatt for bevisst informasjonpåvirkning: Nyhetsbyrået newswire.com er et nyhetsbyrå hvor alle som har et budskap de vil formidle kan gå til, så lager Newswire en sak av det og sender det ut til pressen. De garanterer at det kommer på trykk. 60% av stoffet som distribueres på de største mediekanalene er styrt informasjon: tredjepart som styrer informasjonen du leser: stat, offentlig, kommersielt.  Annonseinntekter er gått ned fordi det er beste er å lage redaksjonelt stoff av informasjonen.  Byråene lager pakker til journalistene, gir journalisten eksklusivitet, garantert kommer på førstesiden på f.eks VG. (Mushtaq har selv laget slike pakker). Et godt eksempel er fra Irak-krigen: i stedet for å ha journalistene mot seg, hadde amerikanerne dem med seg, journalistene som en del av platoonen, hvor mye hørte vi om den andre siden: ingenting.

Snakket om Fyllaboken: offisiell gjestebok for Bærumsungdommen. Når foreldrene ble gjort oppmerksomme på den, ble alt som var åpent  flyttet til spaces: skjult.

Hvordan er normaliteten hvis man skal bli sammen i dag, fra ungdomsskolen og oppover: mobiltlf og kamera. Sender bilder til hverandre, når forholdet tar slutt har den andre mange bilder av deg.  Ungdommene operere i lukkete nettverk, hvor mye skjer. Trusselen er at de kan stenge deg ute fra gruppen, og tar fra deg det sosiale livet ditt.  De unge er villig til å gjøre ganske mye for ikke å bli stengt ute av fellesskapet.

Andre personer kan på en veldig enkel måte definere en sannhet for deg. Kildekritikk – mer enn et godt mottatt budskap (mer enn å se på kildene, må og se på budskapet, hva er det som faktisk står her).

Barn og unge er godtroende og påvirkelige.

Nysgjerrighet – god inngangspunkt til sikker nettbruk

Fysisk aktivitet – hva gjør du for barna rent konkret

Vær åpen – din oppgave er å rettlede barna med å forstå ulike standpunkter og ståsteder – det vil gi dem en fordel i det samfunnet de skal operere i

Mange vil kontrollere informasjonen, mange tror at de kan kontrollere ved å stenge, men saken er den at ved å stenge mister en kontrollen. 

Du blir lurt hver dag, pga 5 sanser, 60% av info er styrt info

Så lenge du har kontroll i informasjonsdomenet, kontrollerer du alle de andre domenene.

Connected

Internett, sosial web, informasjon, kommunikasjon, samhandling – selvfølgelige aspekter ved det sosiale liv i det 21. århundre.  Likevel går debatten friskt om vi skal stenge for sosial web i skolen eller ikke. Jeg er tydelig på hva jeg mener.  Jeg mener det sender et helt feil signal til de unge om skolen skal være et sted hvor de læres opp til å bli overvåket og stengt ute, og hvor vi sosialiserer vekk deres sunne kritiske sans til overvåkning, stenging, sensur, kreativitet, etc. I denne debatten kommer det frem hvor sterk kontrollaspektet er i skolen som system, for fokus er på fusk og manglende kontroll.  Andre mer fundamentale verdier viker på fagets alter. Vil vi at skolen skal ha samme politikk som regimer vi ikke liker å sammenligne oss med?  På samme måte som demokrati gjør vondt fordi vi må akseptere ytringer vi ikke liker, gjør åpenhet i skolen vondt fordi det skaper utfordringer for det regimet som hersker i skolen i dag.

Internett, åpenhet, sosial web – høres greit ut, men er forførende, og vanskelig.  Er som en Pandoras eske, hvor prosessen er irreversibel. Jan Omdahl har en tankevekkende kommentar til synlighet på nett, hvor han sier at det som gjør deg søkbar gjør deg sårbar. Det blir ofte sagt at dersom en ikke finner noe på deg når du googles er du “ingen”, og at det er negativt, f.eks i forhold til en jobbsøknad. Nettet er blitt vår tids Hotel California: “You can check out any time you like, but you can never leave.” Det er allestedsnærværende, enten du liker det eller ikke.  Der er treff på deg, enten du aktivt bidrar eller ikke.  Det er så vevd inn i våre liv at vi i liten grad reflekterer over konsekvensene, over vår digitale identitet. 

Skolen burde være et sted hvor det er sterk fokus på dette.  Når datalagringsdirektivet i altfor liten grad problematiseres i norsk offentlig debatt er det fordi vi har tillit til våre myndigheter, fordi vi er autoritetstro, og så vant til kontrollregimer at vi i liten grad stiller spørsmål ved dem, og hva som er potensielle konsekvenser. 

Vi har stor tillit til lærerne, og har en tendens til å tenke at alle samfunnsproblemer kan løses ved å inkorporere det i skolen. Når det gjelder et så viktig emne som digital tilstedeværelse viser vel debatten at skoleverket som system ikke enda er moden for den store utfordringen dette medfører.  Men kan vi overse den, stenge den ute fra skolen? Elevene lever i dette medielandskapet, like it or not. De aller fleste av oss har enda en umoden tilnærming til nettets vidunderlige verden fordi det har gått så fort, og for de såkalte digitalt innfødte.  Vi ser enda ikke rekkevidden av valgene vi foretar, og kanskje enda viktigere: de valgene vi ikke foretar.

All informasjonen som etter hvert ligger på nett blir så overveldenede at “vi ikke ser skogen for bare trær”. Ved å koble likt og ulikt kan man komme til “interessante” konklusjoner. De elevene vi har i dagens skole er morgendagens velgere og beslutningstakere.  Vi er avhengig av at de tar kloke, bevisste, kvalifiserte valg.  For at de skal kunne gjøre det må de ha kunnskaper, holdninger, verdier og ryggmargsreflekser.  Skolen er en viktig del av livet deres i den perioden disse formes og utvikles, derfor er sosial web en viktig del av skolen, på godt og vondt.  Vi må finne måter å håndtere dette i skolen, ikke si at det er utenforverdenens problem. Det er ikke lett.  Vi er i en brytningstid og har enda ikke svarene, derfor blir spørsmålene enda viktigere.

Å bli googlet

Det snakkes ofte om hvor viktig det er å tenke over hvilken informasjon en legger ut om seg selv, for denne informasjonen kan komme “back to haunt you”. Skoleledere er nå begynt å sjekke Facebookkontoer til potensielle lærere ved en eventuell ansettelse. For en tid tilbake stod det i Dagbladet om en jente som måtte skifte identitet på grunn av informasjon som var lagt ut om henne på nett. Hun fikk ikke hjelp fra politiet og måtte gjennom en lang, smertefull og fullstendig unødvendig prosess for å håndtere konsekvensene denne informasjonen fikk for henne.

Lærdom av dette: for det første skal en ha en sunn skepsis overfor det en leser på nett, informasjon tatt ut av kontekst kan virke mye verre enn den faktisk er (og i noen tilfeller faktisk uriktig), og definerer ikke nødvendigvis deg som person. For det andre: politikere må komme på banen og tilpasse lovverket denne nye medievirkeligheten. Det må få konsekvenser å spre informasjon om andre som kan være til skade for dem, og i denne digitale tid er skadeomfangspotensialet så stort. Vi (har) har hatt en injurielovgivning, men den fange(r)t ikke opp de utfordringene dette nye digitale samfunnet gir oss. Selvsagt må vi i skolen jobbe med elevene og lære dem folkeskikk og bevisstgjøre (noe av denne aktiviteten skyldes tankeløshet, desverre), men verden er nå en gang slik at alle lever ikke opp til folkskikkidealer, derfor har vi lovgivning. Det må bli mulig å håndtere uønsket/skadelig informasjon som er lagt ut. Ja, jeg er klar over nettets uhåndgripelighet, men dette er likevel et område vi må se på. Vi må bare ikke gå i den fellen at vi i “det godes tjeneste” lager lover som stenger for sunn, men utfordrende og krevende aktivitet på nett, slik som en del lovgivning for å bekjempe terrorisme gjør.

Etter at jeg hadde skrevet innlegget ble jeg oppmerksom på dette blogginnlegget via @ingvii på Twitter.

NKUL 2009

I forrige uke var jeg igjen på NKUL i Trondheim. Jeg skal innrømme at forventningene mine var ikke så store, da jeg synes programmet var lite spenstig.  Dette er den største, og kanskje viktigste, konferansen innen IKT og utdanning i landet, med mye ressurser og nettverk så da forventer jeg at dette er en konferanse som og “brøyter” litt.  Men av erfaringen i fjor, hvor jeg ble svært positivt overrasket over avslutningsforedraget, dro jeg opp med åpent sinn.  Jeg skal innrømme at det er ikke foredragene jeg sitter igjen med etter årets NKUL, men at det var en interessant  og nyttig tur likevel. Det er utrolig hvor medielandskapet har endret seg siden forrige NKUL.  Jeg så tendensen på Dei Gode Døma i april, men dette ble enda tydeligere på NKUL.  Konferanser blir i større og større grad en interaktiv greie – deltakerne blogger fra foredragene, men i enda større grad twittrer de. Denne twittringen gjør at en opplever et fellesskap med de andre konferansedeltakerne som jeg aldri har opplevd før, og som øker kvaliteten på deltakelsen.  I tillegg har en kontakt med andre som ikke er på konferansen, men som følger med og kommenterer. I tillegg “lever” konferansen videre etter at den er slutt i cyberspace.

Kunnskapsministeren satte agendaen veldig fint med sitt innlegg.  Han snakket om hvilke erfaringer han hadde med sosiale medier og viste til et eksempel fra et innlegg han holdt på Dei Gode Døma, hvor han ble sitert på at han ville straffe bruk av Facebook i skoletiden.  Heldigvis var dette innlegge streamet, slik at han og andre kunne gå inn og se hva han faktisk hadde sagt, han kommeterte på sin blogg, og teamet ble tatt opp på Twitter.  Etter forholdsvis kort tid fikk han en beklagelse på bloggen sin, og feilsiteringen og den snøballen var stoppet. 

Jeg tenker tilbake bare ett år hvor BT kjørte en ganske kraftig kampanje mot elevPC-ordningen i Hordaland.  Skoleverket prøvde å komme til ordet fra flere ulike hold, men det var ikke lett.  Nå, med disse nye mediene, er vi ikke lengre prisgitt journalistene og pressens definisjonsmakt – vi kan ta den selv.  Dette er et nytt bilde, både for dem som ofte er i pressens søkelys og oss andre dødelige. Dette er og en utfordring for pressen.

Men som med andre ting: disse sosiale mediene er  tveeggete sverd.  Det fikk It’s Learning erfare under konferansen, for bad news travel fast.  En av konferansedeltakerne hadde hatt en samtale på standen til Its learning som hun blogget om og denne spredde seg raskt via Twitter. Jeg vil ikke her gå inn og se på ulike sider ved det som skjedde i denne saken, men dette er et eksempel på potensialet som ligger i sosiale medier, og ikke alle sidene er like heldige/behagelige.  Dette tilfellet er verdt et eget blogginnlegg, som jeg kanskje skriver, kanskje ikke….

Det som er helt klart er at vi stå overfor en ny verden, på godt og vondt.  Gamle mentale kart står for fall, og vi må raskt tilegne oss nye. 

I denne sammenhengen endrer og maktbalansen seg, og jeg tror lærere, og ikke minst lærerorganisasjoner, kraftig undervurderer potensialet som ligger her - om gruppe, - hvilken gruppe er det det satses tyngst på i forhold til å tilegne seg den kompetansen denne endrete verden krever: lærere.  Myndigheter og skoleeiere har krav, forventninger, strukturelle grep og opplæring av lærere for  å få tekniske  ferdigheter, men og mentale kart og strategier for å håndtere dette.  Det setter lærerstanden i en unik posisjon i forhold til andre grupper.  Hvilken annen yrkesgruppe er så tungt representert i bloggosfæren og på Twitter?  På mange måter håndterer lærere dette mye bedre enn journalister og andre mediefolk. (kommenterer ikke her strekk i laget). At de er feilskjær av og til må en bare regne med, comes with the territory.  Men det er selvsagt ikke ønskelig. Kan bli interessant å se utviklingen videre.

Mike Wesch om anonymitet på nett.

På Educa i Berlin i desember var Michael Wesch det store trekkplasteret. Nå kommer han på It's learning sin brukerkonferanse i Bergen i mars. Mike Wesch fikk et stort publikum når han la ut filmen The Machine is Us/ing Us, om tekst på nett, The Information R/evolution og A Vision of Students Today. Nå har han laget en ny video om anonymitet på nett. Denne anonymiteten knytter han både til industrisamfunnets fremmedgjøring og anomie. Anomie er et kjent begrep fra sosiologien, og ble lansert av en av sosiologiens tidligste teoretikere, Emilie Durkheim. Anomie oppstår når individet blir løsrevet fra sin identitet i et sosialt fellesskap. Da oppstår det normløshet, og et typisk tilstand av anomie vil kunne være i en krigssituasjon.

På nett vil vi og kunne løsrives fra vår identitet i et sosial fellesskap. Mange unge prøver på ulike måter å bruke nettet for å skape et sosialt fellesskap. Et slikt fellesskap har en del gode sider og en del utfordringer. I kjølvannet av utfordringene har vi debatter rundt nettvett, etiske regler, mobbing, etc. For mange er nettet som Andy Warhols 15 min of fame. Øystein Johannessen viste til noen svenske tilfeller av ungdom som utleverte seg for mye på nett for en tid tilbake. Dette er selvsagt et dilemma i våre idol-tider. Når blir det for mye? Mange unge legger ut mye "spennende" om seg selv på nettsamfunn, som blant annet Facebook. Vi har hatt debatter om deiligst.no og lignende nettsteder, hvor ungdom kan få uønsket eksponering i sin jakt på oppmerksomhet.

I vår frykt for denne "berømmelsen" må vi ikke gå i anonymitetsfellen, for anonymitet på nett er ikke bare bare det heller. I helgen hørte jeg en radiodebatt om hvorvidt nettaviser burde sensurere innleggene før de ble publisert, fordi anonyme innlegg kunne være grovt sjikanerende. Dette er en debatt som kommer opp med jevne mellomrom.

Anonymitet på nett kan i noen tilfeller være helt nødvendig: dette gjelder spesielt i land hvor regimer slår ned på uønskete ytringer. Desverre finnes det miljøer i Norge og hvor det å stå frem med meningene sine kan få en del uønskete sosiale konsekvenser. Atter andre ønsker å dele erfaringer på nett, som de ikke ønsker å bli identifisert med, for eksempel fortelle om psykiske lidelser. Dette er av interesse for andre, men som vedkommende gjerne ikke vil stå frem med.

I en ideell verden burde alle kunne fremstå med sin identitet på nett, men verden er ikke ideell. På nett mangler en del av de vanlig sosiale kontrollmekanismene som sensurerer våre ytringer. Ikke alle har den indre kontroll som stopper dem. En av problemene med å si noe stygt på nett et at en ikke ser reaksjonen til dem en ytrer seg mot. Når en ikke kan se den smerten en påfører andre er det lettere å ytre den. Noen vil hevde at når en er med på leken får en smake steken, det vil si at det er en av konsekvensene av å være på nett. Jeg er ikke enig i det. En slik holdning vil stoppe mange fra å bevege seg ut i cyberspace, og det ville i så fall være et tap for det samfunnet som befinner seg på webben.

Jeg tror ikke all verdens kontrollmekanismer kan forhindre dette. Vi må oppdra oss selv og våre barn til gode etiske og empatiske holdninger. Til syvende og sist er det vår indre kontroll som styrer atferden vår på nett. Og selvsagt ikke være blind for nettets "mørke" sider.

Wesch kommenterer selv videoen her.

Om å se skogen for bare trær...

Som jeg skrev i forrige innlegg, vil Social Media Literacy, være en av de fundamentale utfordringer for 2009 i følge Howard Rheingold. I dag hadde noen lærere en interessant diskusjon på Twitter om digital kompetanse. Hva er digital kompetanse: noe som skal bidra til økt læring eller en kompetanse i seg selv? Hvor mye teknisk kompetanse trengs egentlig, hvor høy/lav er brukerterskelen? Jeg husker på 80-tallet hvor vi satt og drev på med batch-programmering og grønne blinkende bokstaver. En helt annen brukerterskel enn i dag. Samtidig er jeg glad for at jeg kan om bits and bytes, binære koder, selvom det ikke har noen praktisk betyding for meg i min daglige bruk av digitale medier. Jeg er veldig lite fasinert av de tekniske sidene ved digitale medier, og sitter ikke og "plukker" programmer fra hverandre og ser hva "gøyt" som skjer hvis "jeg gjør sånn....". For meg har de digitale mediene en verdi i det øyeblikket de muliggjør noe som jeg ikke kunne gjort uten dem, eller forenkler eller utvider eksisterende bruk.

Når jeg skrev hovedfaget mitt i sosiologi på 90-tallet, om fremveksten av det post-industrielle samfunn, brukte jeg nettet for å søke etter informasjon. Mye av det jeg fant var i databaser hvor jeg måtte skaffe meg eksemplarene i trykt format for å få tilgang til innholdet. De forskerne jeg ønsket å lese hadde publikasjoner i tidsskrifter, som jeg av praktiske grunner ikke fikk tilgang til.
Fremdeles befinner mye informasjon seg i trykte medier, som en student enten kan håpe fremdeles er tilgjengelig å få kjøpt eller at biblioteket har et ledig eksemplar. Men i dag finnes det så uendelig mye mer tilgjengelig på nett. Det norske akademia beskyldes for å være lite synlig på nettet og det er synd. Kanskje skyldes det en lang tradisjon for å være seg selv nok? Forskere som blir for populærvitenskapelige har jo tidligere blitt litt uglesett i det miljøet. Heldigvis er det ikke slik med en del utenlandske forskere (der finnes og hederlige unntak i Norge). To av dem som er veldig synlig på nettet er Howard Rheingold og Mike Wesch. To av våre fremste på sosiale medier. I stedet for å måtte søke dem opp i databaser, tidsskrifter og bøker de eventuelt måtte ha skrevet, kan en "høste" av deres tilstedeværelse på den sosiale webben. På hvert sitt nettsted har de gode innlegg om digital kompetanse og pedagogikk. Vel verdt å lese. Og for dagens studenter, en gullgruve. De er heldige som er studenter i en tid med tilgang på all denne informasjonen og kunnskapen.


Men det vil jeg og ha sagt, at jeg har vel så stort utbytte av andre personer i mitt PLN. Personer som deler samme engasjement som meg selv, og som viser en fantastisk raushet i å dele på kunnskap og informasjon som de sitter på, og som jeg har den største respekt for. Tilsammen innehar de en fantastisk mengde kompetanse og innsikt. For meg er dette både opplysende og lærerrikt. Mange av dem står på blogglisten min til høyre. Bidrar jeg selv?? Jeg er hvertfall synlig på nettet og håper noen har utbytte av det jeg legger ut. Hvor nyttig det er får andre vurdere.

Synlighet på nettet: har vært tema på tidligere blogginnlegg, men jeg fant et interessant blogginnlegg om synlighet på nettet. Som det meste annet kommer ingenting uten en pris. Nettet med all sin informasjon og sammenkobling av informasjon er en utfordring for oss. Det er spesielt to aspekter jeg vil fremheve her. Det ene er at når nettet er så fullt av ulik personlig informasjon og de unge som er vant til å legge ut mye personlig på nett, vil de avkode denne informasjonen på en annen måte enn vi "digitale immigranter"? Et eksempel er arbeidsgivere som scanner potensielle jobbsøkere for "festlige" bilder på nettet og ikke tilsetter dem på bakgrunn av et uheldig bilde 5-10 år tilbake i tid. Er dette relevant informasjon, eller kan den feiltolkes og brukes ut av sammenheng?

Et annet aspekt, som jeg har vært inne på tidligere, er om vi er for naiv i vår omgang med "overvåkingssystemer" av alle slag. Når man på Google kan se en bil parkert i en gate, og kanskje til og med bilnummeret, kan folk da få tilgang til informasjon de ikke trenger, og som ikke den det gjelder ønsker å dele? På enkelte mobiltelefoner i dag er der en funksjon som gjør at du kan vise vennene dine hvor du er og samtidig se hvor de er. Ønsker vi å vise våre venner hvor vi til enhver tid befinner oss? Når vi snakker om digital kompetanse, bør vi ikke i større grad se på alle sider ved de mulighetene vi omgir oss med? Ikke for å si "stopp verden, jeg vil av", men ha et kritisk blikk på muligheter, begrensninger og uønskete konsekvenser. Den digitale verden ligger der ute for våre føtter, men vi bør være litt obs, og farene er andre enn dem vi er vant til å se etter. Faren er at vi stenger for det vi burde ha åpent og åpner for det vi burde stenge for. For eksempel er mange voksne bekymret for barns tidsbruk på nett og "spillavhengighet". I denne artikkelen blir det vist til at tid tilbrakt on-line faktisk gir verdifull sosial kompetanse.

Er det digital kompetanse å kunne heve blikket litt, komme over skogen av bare trær? I følge Rheingold ligger ikke svaret på digital literacy i teknologien, men


"A population with broadband infrastructure and ubiquitous computing could be a captive audience for a cultural monopoly, given enough bad laws and judicial rulings. A population that knows what to do with the tools at hand stands a better chance of resisting enclosure. The more people who know how to use participatory media to learn, inform, persuade, investigate, reveal, advocate and organize, the more likely the future infosphere will allow, enable and encourage liberty and participation. Such literacy can only make action possible, however−it is not in the technology, or even in the knowledge of how to use it, but in the ways people use knowledge and technology to create wealth, secure freedom, resist tyranny".

Sikkerhet på nett

I Dagsavisen http://www.dagsavisen.no/innenriks/article374441.ece i dag tar de opp en viktig problemstilling for oss som jobber med Digital skole. Hvilke råd skal vi gi de unge, hva er digital dannelse? Hvordan skal en opptre i det digitale nettsamfunnet? Gjelder det de samme sosiale koder på nett som i den "fysiske verden"? Før telefonen sin inntreden i det sosiale liv var det uhørt å snakke til noen uten å være introdusert først. Folk fikk kurs og måtte lære å kommunisere pr. telefon da det fullstendig brøt med etablerte konvensjoner. Hordland fylkeskommune har nettvettregler og lærerne har et sterkt ønske om å kunne overåke elevenes nettbruk. Klarer vi å forholde oss til denne nye verden?