Kunnskap i standardiseringssamfunnet. Risikerer vi å måle oss til middelmådighet?

Det blåser en digital vind over barndommen.  Denne digitale vinden har form som et nettbrett.  Stadig flere skoler og barnehager oppdager brettets vidunderlige verden. En rektor sa til meg for noen dager siden at ungene lærer å lese fire ganger så fort når de får leseopplæring på brett og ikke i bøker.  Disse tallene er ikke overraskende.  For mange år siden sa logopedene på PPT i kommunen hvor jeg jobbet at barn lærte raskere å lese- og skrive om de fikk benytte datamaskiner enn om de måtte lære håndskrift.  Hvorfor er det slik? Jo, fordi den motoriske modningen til barn gjør at det å bruke øye-håndkoordinasjon kan hemme lese-og skriveprosessen.  Dette betyr ikke at de ikke trenger å lære håndskrift, det er bare hva skal de lære først.

Men når vi ser disse endringene og får disse kraftige verktøyene til disposisjon, skal det da få betyding for innhold og praksis i skolen?   Hva er kunnskap og kompetanse i informasjonssamfunnet? Kan kunnskap og kompetanse standardiseres? Kan kunnskap og kompetanse politisk vedtas?

Jeg så til min forskrekkelse at vår kunnskapsminister vil ha nasjonale prøver innen høyere utdanning. Cathy N. Davidson skriver i boken "Now you see it" om inattention blindness.  Hun skriver om hvordan vi hele tiden overser fakta og informasjon fordi vi ubevisst siler informasjonen vi mottar.  Dette er en overlevelsesstrategi, og en naturlig prosess, men det gjør også at vi kan miste mye viktig informasjon. Davidson sier at jo mer vi fokuserer jo mindre ser vi.   Kanskje er det nettopp dette som blir vår svøpe. I vår jakt på kunnskap blir vi kunnskapsløse.  Fordi i det øyeblikket vi måler, mister vi fokus på andre ting enn det vi blir målt på.

Det er mye kritikk rettet mot teoriene om digitalt innfødte.  Jeg er, som de som har lest tidligere innlegg vet, ikke enig med kritikerne. Jeg mener at de som er kritiske til teoriene om digitalt innfødte bruker feile målevariabler og kriterier.  De måler de digitalt innfødte ut fra parameterer tilpasset det delvis analoge univers de selv befinner seg i, og ja, er det referansene blir deres antakelser bekreftet. Men måler det faktisk hva våre barn og unge lærer og kan? For eksempel viser Davidson til at barn som spiller mye dataspill oppfatter mer av hva som skjer rundt dem, enn dem som ikke gjør det.  De har færre blindspots. Dette fordi en gamer kan ikke tillate seg slike blindspots, men i et statisk univers betyr det ikke like mye.

Og da er jeg tilbake til utdanning og måle- og kvalitetssikringssyken. Kunnskap og kompetanse er ikke statiske størrelser. Det er heller ikke endelige størrelser.  Det er ikke sånn at om vi måler kunnskap at vi automatisk får bedre kunnskap. Det er ikke sånn at om vi definerer standarder for kunnskap at vi får bedre kunnskap. Tvert i mot, vil jeg hevde.  Ved å måle og sette standarder senker vi kravene og ambisjonsnivået.  Jeg blir slått av hvordan utdanning minner alt for mye om de berømte 5-års planene som ødela økonomien i øst-Europa. Det blir lagt planer for hva som skal læres og hva som skal fokuseres på og så skal "alle" gjøre det samme uavhengig av behov og forutsetninger. Deretter måles disse tiltakene. Kollega Linda Lai ved Handelshøyskolen BI sier: "Måling er blitt det nye mantraet og den nye religionen for å lede medarbeidere. Enda en gang".  Vel, den samme filosofien rir utdanning.  Når Torbjørn Røe Isakesen tror han får mer kvalitet i høyere utdanning ved å måle den lurer jeg på hvilket grunnlag han har kommet til den konklusjonen. Når noe så diverst som høyere utdanning skal formes til komparable størrelser risikerer vi da å måle oss til middelmådighet?  Når kunnskap er noe det blir mer av jo mer en deler, og ingen kan alt men alle kan noe, hvorfor søker vi da at alle oppnår den perfekte middelmådighet ved å kunne litt om alt?  Hva med å dyrke interesse og kompetanse og så sette mennesker med ulik kompetanse sammen i team?

Dessuten, det er ingenting å si på norskt selvbilde.  Vi snakker om at vi skal leve av vår kunnskap etter oljen.  Vel, uansett hvor bra vi skårer på standardiserte tester: det er flere genier i en gjennomsnittlig landsby i India enn det er mennesker i Norge, så vi vil ikke klare den konkuransen. Andrew Ng, en av grunnleggerne av Coursera, som nå jobber i Kina skrev på Twitter:

Dersom vi tror at veien i det globale kompetansesamfunnet er å bli lik alle andre har vi et problem. Løsningen er å utnytte de ressurser og kompetanser vi har, og bli god på det. Vi må ta vare på våre barn og unge, ikke ved å lage standarder som blir smalere og smalere, slik at stadig flere faller utenfor, men ved å dyrke mangfoldet.   Jeg vil avslutte med å vise til den som alle viser til når det gjelder kreativitet:  Steve Jobs. Han var en urokråke på skolen, han passet ikke inn. Når skolen klaget var svaret fra foreldrene at skolen maktet ikke å gi deres sønn relevante utfordringer, og de byttet skole. Der traff Jobs en lærer som forstod han, og ting gikk bedre.  Når Jobs begynte på college derimot, traff det heller ikke den unge mannen.  Så han droppet ut, men fikk bli værende ved colleget og studerte blant annet kaligrafi. Dette som etter de flestes standard er "unyttig fag" gjorde at Jobs ble oppmerksom på betydningen av fonter, og innførte det på sine datamaskiner. Vi vet alle hvordan tekst ser ut i dag på våre digitale dingser. 

Min utfordring er derfor: kan vi sette de samme krav, standarder og forventninger i et system hvor barn surfer på nett før de kan snakke som i en verden hvor boken var inngang til denne kunnskapen.  Kan vi ha et utdanningssystem hvor "one-size-fits-all" i en tid med eksponentiell vekst av informasjon?  Når vi ser etter gorillaen, kan det være vi mister noe annet av syne? 

Hva er egentlig rollen til en lærer?

I Norge er vi enige om at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring og vi må ha flere og bedre lærere. Nå kan man diskutere hvor riktig det er, for er mothypotesen prøvd? Vi har strukturert skolesystemet vårt rundt læreren så jeg vil si at alle funn som viser noe annet ville vært mildt sagt oppsiktsvekkende. Så langt har det mest kjente mothypoteseeksperimentet vær Sugata Mitras Hole-in-the-wall-experiment, men nå dukker det opp et nytt og kanskje mer interessant prosjekt fra Etiopia.  One Laptop Per Child organization har delt ut tableter (Motorola Xoom med solcellebatteri) til barn i to avsidesliggende landsbyer i Etiopia. Barna ble ikke gitt noen instruksjoner likevel tok det bare fire minutter før det første barnet hadde åpnet esken og slått på sin tablet.  Innen fem dager brukte hvert barn i snitt 47 apper - hver dag. Innen to uker sang de ABC-sanger i landsbyen og innen fem måneder hadde hacket Android. 

Til tross for at de som hadde levert tableten hadde låst dem slik at ungene ikke skulle kunne endre skrivebordet klarte disse førstekassingene å finne en måte rundt det og designet sine egne skrivebord. 

Nicholas Negoponte, som er involvert i dette håper at barn i Etiopia kan lære oss noe grunnleggende om læring. Dette er enda et ungt eksperiment, og vi vet enda lite om hvilke lesevaner dette gir barna, men som Negoponte sier: har barna lært å lese, så har de lært å lese. Og hva vil dette ikke bety for de 100 millioner barn i verden som ikke går på skole når vi kan gi dem verktøy for å lære å lese og lære, uten å måtte bygge skoler, utdanne lærere og ha skolebøker?

Det er også en tanke som slår meg i forhold til hvordan vi lar våre egne barn vokse opp.  Vi er opptatt av voksenstyrt tid og "kvalitetskontroll". Men denne studien av kreativitet viser at barn som har ikke-kontrollerende, ikkedømmende omgivelser er mer kreative senere i livet enn dem som vokser opp i mer styrte og dømmende omgivelser. Kanskje er dette verdt å tenke på når stadig større del av våre barn oppvekst institusjonaliseres? Jo mer vi styrer, setter karakterer, begrenser og evaluerer, jo mer hemmer vi kreativitet - en viktig egenskap i det postindustrielle samfunn. Kanskje skal vi gi ungene en tablet før skolen tar dem? ;)