Hvis jeg var kunnskapsminister........

Vi har fått et ny regjering og dermed ny kunnskapsminister.  En minister som kommer fra et parti som skal satse på skolen, skal satse på kunnskap og som skal gjenreise respekten for læreren. En av de kunnskapene som skal tilegnes i skolen er digital kompetanse.  Dette store, uforståelige og skumle begrepet.  Hva er egentlig digital kompetanse i et samfunn som er gjennomsyret av digital teknologi?  Det eneste stedet i samfunnet som er en teknologifri sone er skolen. Skolen sliter med å ta digital kompetanse inn som en integrert del av det daglige arbeidet.

At dette er vanskelig er ikke bare skolen sin feil.  Jeg er jevnlig i kontakt med skoler og lærere som er fortvilet over situasjonen ved egen skole, med få, utdaterte datamaskiner, som har mangelfull nettilgang. Videre har vi elever, som i tillegg til skolesekker som er alt for tunge, skal dra på tunge laptopper som de skal bruke som skrivebøker. Sekkene er tunge av lærebøker av to grunner: delvis fordi det som står i lærebøkene ikke finnes i digitalt format, og delvis fordi det å lese på laptopper eller stasjonære pc'er, som ikke alle elever har tilgang til, er lite funksjonelt. Og vil jeg tilføye: til tross for et økende tilfang av digitale læremidler, "boken" som formidlingskanal, med den måten å strukturere informasjon på, enten det er fakta eller fiksjon, har fremdeles sin plass i skolen (og samfunnet forøvrig).


Men hvorfor må det være mellom to permer?



Når det nå finnes utmerkete lesebrett (og da snakker jeg om rene lesebrett - se blant annet min omtale i "Fra perm til skjerm") hvorfor skal da små og ikke så små rygger bøyes av tunge sekker (det klages på at elever ikke går til skolen, samtidig som de får belastningsskader av for tunge skolesekker) når det ikke er nødvendig?  Dersom det ble vedtatt fra våre politikere at alle skolebøker skulle tilbys i digitalt format, og så fikk elevene i norsk skole utdelt hver sitt lesebrett, hvor pensum var tilgjengelig tenk hva det ville bety for norsk skole. Hvor mange små rygger ville bli spart.  Ingen bok ville ligge igjen hjemme, på skolen eller hos far, mor eller hvor den nå var forlagt. Ikke bare det, elever kunne dele notater.  De har alltid en ordbok tilgjengelig, skrift kan tilpasses den enkelte, bare for å nevne noen få eksempler.  Et lesebrett veier ca 200 gram, mens bare en bok fort veier 600- 700 gram, eller enda mer.

Så, kjære Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, her skal du få et råd av meg helt gratis: innfør krav om at lærebøker skal være tilgjengelig for lesebrett, og gi elevene lesebrett. Forlagene kan fortsatt produsere sine lærebøker, lærerne kan undervise med lærebøker som læremiddel, praksis i skolen kan i grove trekk fortsette som før, eller i den utvikling en ønsker, elever kan ta notater for hånd, eller skrive på pcer, eller laptopper, hva som måtte være ønskelig. Men bøkene blir mer tilgjengelig, logistikken blir enklere, mindre vekt i elevenes skolesekker er bare noen av fordelene med lesebrett i skolen. Dessuten vil elevene slippe utslitte lærebøker som faller fra hverandre fordi de har vært brukt av fem elever før dem. Dette vil gi større respekt for kunnskapen som finnes i bøkene. Signaleffekten i en bok som faller fra hverandre er ikke et kunnskapssamfunn verdig.

Fra perm til skjerm

"Fra perm til skjerm - om fremveksten av det post-industrielle samfunn" var tittelen på min hovedoppgave i sosiologi en gang på 90-tallet. Jeg skrev om sammenhengen mellom teknologi, organisasjonsutvikling og samfunnsutvikling, og var blant annet inne på hvordan utdanning og kunnskap endres som følge av teknologisk utvikling.  Noen år senere er det interessant å se hvordan dette faktisk materialiserer seg.

Når jeg for første gang for snart 7 år siden så et lesebrettet var det kjærlighet ved første blikk. Dette var svaret på mine "utfordringer". Jeg så med glede frem til muligheten til å ha min boksamling med meg hvor jeg gikk og tilgjengelig uansett.  De fleste rundt meg delte ikke min entusiasme for bøkenes ipod, og snakket om lukt av bøker, å ta på bøker, etc. Jeg hadde ikke samme sentimentale behov, jeg ville ha tilgang til innholdet, format var mindre viktig.

Vel, når Amazon lanserte den første Kindle kjøpte jeg selvsagt den. Min velvilje var stor, men den svarte ikke til forventningene. Den var tungvindt og lite fleksibel i bruk. Jeg var derfor et lett "offer" når Apple lanserte sin iPad, som hadde mange av de funksjoner som Kindle manglet.  Etter å ha kjøpt mange e-bøker, og brukt min iPad, oppdaget jeg at jeg vendte tilbake til trykte bøker.  Jeg gikk "fra skjerm til perm" fordi skjerm ikke ga samme gode leseopplevelse som papirformatet. Dette var likevel ikke tilfredstillende, fordi jeg a. savnet de digitale tillegsfunksjonalitetene som er i ebøker, b. fordi bøker veier og tar plass og. c fordi jeg vil ha tilgang til mitt bibliotek uansett hvor jeg er.

Så for et par månder siden bestemte jeg meg for å se om det var noe som var bedre enn min velbrukte ipad. Etter å ha lest en del anbefalinger endre valget på Kindles Paperwhite. På grunn av dårlige erfaringer med den første Kindle satt det valget langt inne. Men dette er et kjøp jeg ikke angrer på, tvert i mot, jeg blir mer og mer glad i mitt nye lesebrett.

Riktignok har ikke Paperwhite alle de funksjonalitetene som en ipad, eller en ipad mini har, men det gjør ingenting. Den er lett, liten og endig, og fantastisk å lese på. Leseopplevelsen er som å lese på papir, men med de digitale funksjonaliteter som markeringer, notater, ordliste, deling, etc. For første gang føler jeg virkelig at overgangen fra perm til skjer er reell. Denne lille dingsen gir en super leseopplevelse. Skulle jeg trekke frem noen minuser er det at den er i svart-hvitt. I de fleste tilfeller betyr det lite, men er det bilder og fargeillustrasjoner i bøkene blir de ikke i farger, noe som begrenser bruken i de tilfeller.