Gen Y

Flere foredragsholdere på Online Educa 2008 snakket om Generation Y. Som en av deltakerne sa under en lunsj: ”er det noe en har med seg fra denne konferansen, så er det Generation Y”.

I plenum torsdagen snakket Ton Zijlstra og han mente at han var en Gen Y in a baby boomers body. Han snakket om hvordan livet hans hadde endret seg som en konsekvens av hans inntreden på den sosial webben. Når Zijlstra startet å blogge, fulgte han alt hans medbloggere gjorde: bookmarking, networking, blogging, etc. Han sporet folk. Han så etter mønstre, og lot de han var i nettverk med, filtrere i internettverdenens mangfold for han. De pekte ut veier for han, han bare fulgte etter, og dette ble en kilde for læring og nyheter. Men fordi han trekker veksler på andre, må han og dele mye. Hvis en ikke deler, er en ikke synlig. Ved å dele og se på andre, havner en i en feedback loop, det er viktig å se den læringen som er i det.

Zijlstra går ikke på møter lengre. Det grunnleggende samarbeidet skjer i andre kanaler, ikke på møter. Hvilket innebærer at arbeidslivet hans har endret seg ganske fundamentalt. Som en konsekvens av dette har skillene mellom jobb og privatliv og blitt visket ut. Dette har faktisk gått så lang at en tar ungene med seg på konferanser (har barnehage i tilknytning til en konferanse)(og som en kuriositet: jeg så Mike Wesch ved frokosten, og da hadde han barn med seg).

Denne endringen skjedde for 8 år siden, og endringen skyldes to forhold: Internett og mobil kommunikasjon; hastighet og informasjonsoverflod. Dette har redusert tid og avstand.
Du trenger ikke vite hvor folk er for å få kontakt med dem. Omgivelsene har endret seg. Vi voksne må avlæres gamle handlingsmønstre, de unge trenger ikke denne avlæringen.
Teknologi får en del uintenderte konsekvenser: jernbanen ga standardisert tid og en styrking av nasjonalstaten. Vi må i dag endre vårt syn på organisasjoner fra hierarkier til nettverk. I 2005 begynte en betydelig vekst i en-persons firmaer i Nederland. 90% av alle nye firmaer er enkeltmanns foretak. I dag utgjør de 50% av all virksomhet i Nederland og forventes å øke til 60% om 1,5 år. Mobiliteten er blitt mental, ikke bare fysisk

Når det gjøres undersøkelser av hva barn har som favotittaktivitet, kommer pc-relaterte aktiviterer på andreplass. I følge Zijlstra er det vi som må endre oss, ikke barna (Gen Y). Han kom og med en påstand om læring, som nok rokker ved hvordan mange ser på skolearbeid:

“Learning has to hurt- Bullshit!! Because if it hurts you stop learning.”

Avslutningsvis kom denne oppfordringen:

Immerse yourself, be gen Y(ou).

Clive Shepherd snakket om “Change and uncertainty, the making or the breaking of corporate learning and development”. Han lanserte en ny generasjon, “Gen Z: you are primarily asleep”, (en litt annen def. på Wikipedia)og mente dette i første rekke om pensjonister, men og de som mentalt har pensjonert seg. I følge Sheperd er læringsmetodene tidløse, og kun noen få av dem er avhengige av media. Men de valgene vi gjør mellom dem må endres; Hvilken metode velger vi?
En av de mekanismene for endring er en ny tenkemåte - connectivism: vi lærer i 2008 ved å gjøre eksterne forbindelser/connections, ikke bare internt i våre hoder. Vi/skolen må tilby elevene de nettverkene de trenger for å gjøre jobben sin.

I følge George Siemens, skaper ikke lærere læring, det er det elevene som gjør. Generasjon Y er digital, sosial og alltid on-line.
Hvordan vil Gen Y at lærings skal være? Interaktiv, studentsentrert, autentisk og samarbeid. Slik vil vi alle lære, men Gen Y gir uttrykk for det (i vår skoletid styrte læreren og eleven protesterte ikke). Ny tenkning og nye forventninger krever en ny oppmerksomhet. Dette er ikke enkelt, 72% av alle læringsutfordringer er tidskritisk. Det innebærer at du må ”løpe stadig fortere for å holde deg på samme plass”. Men vi kan ikke møte disse utfordringene bare ved å endre metoder. Nye media utvikler seg raskt. Nye læringsmedier muliggjør endring. Siemens pekte på at mange personer i organisasjoner bruker Moodle, selv om organisasjonen har dyre LMs’er.
Vi begynner å få verktøy for å lage virtuelle verdener. Mobile enheter endrer arbeidslivet, mer en halvparten av alle sysselsatte, jobber vekke fra kontorpulten. Den eneste måten å nå dem, er gjennom mobile enheter. I følge Jay Cross (2008) må de overlevende skrive nye agendaer, mens de ennå har et arbeidsbord å skrive på. Til slutt sa Siemens:

“When the rate of change outside exceeds the rate of change inside, the end is in sight”

Gamebased learning. (GBL)

Litt mer fra Online Educa , Berlin 08
Jeg var på flere sesjoner om spill, virtuelle verdener og læring (det ble spurt så mange ganger om vi hadde en avatar i WoW, at jeg nesten følte meg litt dum som ikke hadde det). Jeg vil her sammenfatte litt.
En av sesjonene startet med spørsmålet: hvorfor fokuserer vi på spill? Svaret av at dette var den naturlige læringsformen som vi startet med som barn. Spill er og den største bransjen innen medieverdenen, større enn musikk og film. Vi har en tendens til å se på spill som noe negativt. Vi er og for opptatt av hvordan spill kan implementeres i pensum, når vi bringer spill inn i klasserommet. Vi må starte med å fokusere på at spillet skal være morsomt å spille. Elevene vil ikke ha en ny lekseaktivitet i skolen.
Hvordan engasjere mediebortskjemte barn? Euan McKenzie snakket litt om det. Han jobbet med et spill som heter: InQuizitor. Det har ca.250 000+ brukere, og brukes av mange ulike institusjoner (skole, universitet, militære, næringsliv). I følge han bruker vi spill på tre måter i skolen: for å

engasjere
studere
lære

Disse tre er svært forskjellige og vi må vite hva vi vil oppnå. Vi ser veldig mye dårlige spill i skolen. Det at det er virtuelt, animert eller 3D gjør det ikke nødvendigvis til et spill. Han brukte bildet at vi må gå fra studenter som er en Bart Simpson-type, uten engasjement, til en Hermoine Granger (figur fra Harry Potter-bøkene), som elsker å lære.
I England har de og et sosialt problem, med hensyn til skole og utdanning: foreldrene oppfordrer barna til IKKE å studere for det skiller dem fra deres ”peergroup”. Det de imidlertid så, var at når disse barna fikk spille spill, ble de så engasjerte at de forsøkte å nå et høyere nivå, og da måtte de både huske og lære, og plutselig kunne de svare på lærerens spørsmål i klassen, fordi de hadde lært dette gjennom spillet.
Så i følge McKenzie får du ingen læring uten spillet – ”its all about the game”. Lærere tror det handler om læring, men du må begynne med ”gameplay”, så får du læringen. For ingen ønsker å lære å lære.
MEN: innholdet må være relevant og mulig å editere, det må være ingen eller få tekniske og læringsbarrierer for å kunne ta spill i bruk. Det må fange det som er essensielt for motivasjon -> det vil si at der må være et moment av innsats og belønning som møter forventningene. Barn er strenge kritikere av programvare og ser fort om noe ikke er ekte eller bra.

Det ble fremhevet skillet mellom å studere og å lære. Læring skjer når du forstår noe, å studere er å se på det du husker. I Storbritannia må elevene gå gjennom eksamener hele tiden, for å passere disse eksamenene må de drilles. Memorert kunnskap har ingenting med intelligens å gjøre.
Når barna lager sine egne spørsmål får vi læring. I spillets verden innebærer det at jo flere spørsmål de får til, jo mer avanserer de i spillet. Elevene blir ”hektet” og som en konsekvens står de på eksamen i fysikk.
Men det som var interessant, var at de flinke jentene med gode karakterer vil ikke ha dette i klassen. De ville ta læringen ut av spillene.
Utfordringen med bruk av 3D spill i skolen er at det tar mye tid, og tid er en viktig faktor i skolen.
Spill for skolen må først og fremst være gøy, så kan vi tenke på læring. Vi er på villspor dersom vi bygger for læring og så prøver å gjøre det gøy.
TENK SPILL FØRST. Se på WOW. - OG IKKE GÅ I FELLEN OG BRUK SPILL I VURDERING.

Thorsten Randel fra Scoyo GmbH spurte hvorfor vi skal bruke spillbasert læring? -- fordi det er billigere, lettere å bygge, mer morsomt og motiverende, en bedre måte å lære, mer effektivt? Igjen: vi må identifisere de aktuelle læringsmålene.
I spill er det 3 viktige elementer:
Konkurranse
Følelser
Belønning

Han lurte på hvorfor GBL (GameBased Learning) svikter.
Det kan ikke konkurrere med videospill. Målgruppen føler at det er læring, så hvorfor ikke kalle en spade en spade? MEN en må velge det riktige spillet for det riktige læringsmålet. Det må være relevant, effektivt for de lærende og porsjonert ut.
Han demonstrerte ett spill som heter: ”Rome in danger”. Spillet er utviklet i samarbeid med Caspian Learning. Her får elevene oppleve hvordan livet var i det gamle Rom. De får se steder hvor vanlige folk levde. Der er spill innenfor spillet, og alle har utdanningsformål.
Etter forsøksstudien fant de følgende:
94% likte spillet
78% fikk økt kunnskap
-> og dermed konkluderte de at GBL virker!

Der kom kritikk mot dette spillet fordi det bare har 15 timer med aktivitet, og er for begrenset. Av det jeg så, virket det veldig spennende .

I følge Paul Pivec snakker vi for mye om vold i spill, dette er et voksent problem. Barna/spillerne vet at dette er et spill/fantasi. Han hadde en masteroppgave om Counter Strike, noe som ikke var helt uproblematisk i Akademia. I følge han er det ikke noe spill om det ikke er gøy, så hvorfor gjøre det? Han snakket om noe han kalte:
cognitive abilities chunking: vi deler det vi husker opp i deler (f.eks hvordan husker du telefonnummer: deler det opp). Barn som spiller spill gjør mønstersøk. Han viste til hvordan barn behersker dansematter og klarer å koordinere infoen fra skjermen og fotarbeidet på disse mattene. I følge Pivec er Multiuser learning bra for samarbeidslæring. Han stilte seg negativ til begrepet digital natives. ”There is no such thing like digital natives”. I følge han var det ”vi” som skapte alle disse digitale mediene, hva har de digitalt innfødte gjort - ingenting.

Ut fra det jeg har sett skjer det mye på spill og læringsfronten, her kommer vi nok til å se mye spennende i fremtiden.

Oppsummering etter Online-EDUA Berlin 2008

Etter tre dager på Intercontinetal Berlin på konferansen Online-Educa 2008, sitter jeg igjen med en masse inntrykk. Det som først og fremst sitter igjen er at dette har vært tre utrolig nyttige dager. Her har det virkelig vært fokusert på det paradigmeskiftet det digitale nettsamfunnet/informasjonsamfunnet/etc innebærer. Her har det vært fokusert på hvordan samfunn, organisasjon, kunnskap, kompetanse, lærer/elev-rolle, utdanning etc endrer seg og hvordan vi må gripe fatt i de utrolige mulighetene som ligger fremfor oss. På konferansen ligger Norge på 4. plass m.h.t antall deltakere (149), England ligger på topp. Vi har en tendens i Norge til å være veldig selvtilfredse, og tror at vi er kommet så langt fordi vi har så god tilgang på utstyr. Vi har god tilgang på utstyr, men når det kommer til å utnytte mulighetene og tenke nytt, ta dette paradigmet inn over oss, har vi et langt stykke igjen.
Dagene har vært fullspekket, med foredrag fra 9 om morgenen til 7 på kvelden. Det har gått i ett, og skulle ønske en kunne dele seg, for det gikk mange gode parallelle foredrag. I går gikk jeg på flere foredrag om Second Life og andre virtuelle verdener i utdanning. Jeg vil komme tilbake til det i et senere blogginnlegg. Men det er helt klart at virtuelle verdener begynner nå å bli et reelt tilbud innen utdanning. Vi ser mange gode eksempler på det. Når det gjaldt Second Life, snakket de en del om new-be vansker, og jeg må si jeg kjente meg igjen. Det å ta seg inn i Second Life er ikke bare bare. Det er et helt eget univers med sine egne sosiale koder. Det som kom frem var og at hvordan SL fungerte i forhold til deltakerne var avhengig om de var fjernstudenter eller om de hadde andre arenaer de hadde kontakt på og.

Ellers har jeg virkelig fått bekreftet at jeg er en multi-tasker, på konferansen lytter jeg til foredraget, tar notater, svarer på e-post, Twittrer, snakker med sidemannen, blogger, sjekker Facebook og surfer litt – alt samtidig. Og ut fra det jeg kan se på dem rundt meg, er jeg ikke alene. Akkurat nå snakker de om Open source i Utdanningen – unstoppable eller unsustainable? Veldig interessant, og mange gode argumenter for open source. I følge foreleseren er de fleste lærebøker en del av Long Tail økonomien, de fleste bøker har lite opplag og selger få enheter (kommer tilbake til dette og i et eget blogginnlegg).

I går var jeg på en speakers session, med Mike Wesch. En utrolig dyktig og spennende mann. Var kjekt for vi var så få, så vi fikk gode dialoger, og nærhet. Ikke den store avstanden som er på store foredrag. En av deltakerne spurte Wesch om hvilke konsekvenser den kunnskapen som kommer frem i filmen: A Vision of Students Today, har fått for hans egen undervisning. Wesch svarte at han lar studentene lære han hvordan han skal være lærer. Hans mål er å bli en ekspert lærende. Han synes synd på disse ”stage teachers”, som fortsetter med den tradisjonelle undervisningen, og klager på elevene, at de ikke er det samme lenger, at de ikke er interessert i læring og ikke passer i skolen.
Han fikk og spørsmål om hvordan han lærte elevene kritisk tenkning, å velge ut. Til det svarte Wesch at en lærer gjennom praksis, ikke ved å lese i en bok. Han forsøker å skape et miljø i klassen hvor elevene blir oppmuntrer til å gjøre, lære gjennom å gjøre.

Wesch avsluttet denne seansen med å si at vi måtte se på strukturene og se etter HVA vi kan gjøre med dem, i stedet for se etter hva de er der for. Han kalte det extreme sport media studies. Det er nok kloke ord for oss i skolen, for vi har altfor lett å gjemme oss bak umoderne skoler, rigide strukturer, gammeldags eksamen, m.m. som unnskyldning for ikke å gjøre noe. Vi venter på at alle forhold skal legges til rette for oss. Med den holdningen kommer vi aldri videre.

Det som kanskje er bemerkelsesverdig er den mangelfulle nettilgangen her. Det koster 19.90 euro å ha nettilgang fra rommet i 24 timer - hvilket årtusen lever de i her. Dette betyr selvsagt at jeg kun har nettilgang i konferanselokalene. Viser med all tydelighet hvor vant en blir til å være on-line. Håpløst på en slik konferanse å ikke være on-line.

Internet i det 21.århundre

Etter Mike Wesch var det Professor Norbert Boltz fra Tyskland som skulle snakke. Han hadde et fordrag som var mer interessant enn Wesch, for egentlig sa ikke Wesch noe nytt.

Boltz snakket om hvordan internettkulturen vil endre seg i det 21. århundre. Vi går fra et Internett basert på kunnskapsmanagement til et Internett basert på identitymanagement.
Han delte dette opp i 5 underpunkter som preger nettet i det 21. århundre:

Serious play
Paradise of work
Self design – brand yourself
Identity management – social wealth, connections, linking, networking
Attention management – interrelation between ignorance and trust, to know is to know that we don’t know, in order to manage ignorance you need to trust
Linking value – logic of networks

Serious play: kommunikasjon og mobilitet er blitt de viktigste produksjonsfaktorer. Kommunikasjon skal være morsomt, det er et viktig element. Suksessfulle mennesker må utvikle fleksibilitet og tilpassningsevne. Skillet mellom arbeid og fritid viskes ut for suksessfulle mennesker, de blir absorbert av sitt arbeid, lever i et ”arbeidsparadis” (se og Staers foredrag fra i går, får meg og til å tenke på gode, gamle Marx; at menneskene først blir frie når de eier produksjonsmidlene, og når produksjonsmidlene er den enkeltes engasjement, kreativitet og kompetanse eier de jo sine egne produksjonsmidler, Marx’s paradis??).
Arbeid er ikke for å møte behov, men “joy”, jo mer du liker jobben din, jo mer penger tjener du. Vi kan ikke lengre skille mellom verktøy og leker. For å forstå Internettkulturen må du leke med de aktuelle verktøyene, først da kan du forstå disse nye mediene. Dette er og grunnen til at de unge er så suksessfulle, fordi de leker og eksperimenterer med disse mediene og verktøyene.

Self-design- brand yourself, bedre forståelse i Internetts social nettverk, self design and impression management – YouTube: en kanal for å markesføre seg selv. Vi går fra broadcasting via narrowcasting til egocasting; Public display of identity.
I dag forsøker folk å skape et interessant selv, i stedet for å vise frem vårt sanne ”selv”.

Identity management: er et teknisk begrep, handler om elektroniske spor. På spørsmålet: hvem er du, kan folk bare sjekke deg ut på Google. Individet i det 21. århundre er individuelle elektroniske spor på weben.
Sikkerhetsspørsmål på weben: den moderne økonomien trenger bedriftene sosial programvare. Dette er et radikalt brudd med det 19. århundres pengeøkonomi, basert på knapphetsprinsippet. I det 20. århundre var det oppmerksomhetsøkonomien som rådet, vi var opptatt av tid og styring av tiden. Det 21. århundres økonomi er basert på identitet; anerkjennelse, rykte og anbefaling.

Attention management: uvitenhet og tillit , vi lever i et samfunn med for mye informasjon, denne slåss om vår oppmerksomhet, og vi får attention overload. Oppmerksomhet er i sin natur en begrenset ressurs. Vi har en kamp om denne begrensete ressursen, en kamp om tiden. Når alle kan kommunisere med hverandre, det blir en konkurranse om oppmerksomheten, og oppmerksomhetsadministering blir viktig.
Boltz kom med følgende sitat: “information is the enemy of intelligence”

Paradokset blir at i Internettsamfunnet, med sin overflod av informasjon, er den største verdien du kan gi en person er å tilby mindre informasjon.

Så kom han med et sitat av Daniel Bell: “more and more we know less and less” (var kjekt å høre Bell sitert igjen, han var en av hovedteoretikerne på hovedoppgaven min).
Videre påpekte Boltz utfordringen med å bruke søkemotorer:
”Search engine can’t help you with the main problem: you have to know what you want to know before you start looking for it.”

Linking value: den viktigste verdi som er tilført i det 21. århundre. Boltz viste til
Mark Ganovetter’s bok “The strength of weak ties”. Vi trenger teknikker som tilfører mening, en menneskelig kompensasjon i dette komplekse samfunnet. Derfor er de nye sosiale nettverkene på Internett så viktige. Kun svake nettverk kan være informasjonsrike. Sterke sosiale nettverk er informasjonsfattige (det beste eksemplet er mellom et kjærestepar, ikke nødvendigvis mye meiningsfull informasjon der). I vårt samfunn mener Boltz at weak ties kanskje er viktigere enn sterke bånd som venner og familie. For som han avsluttet med å si:

“Networks are based on weak ties, not on strong ties”.

Michael Wesch på Online-Educa Berlin 2008

Professor Mike Wesch, fra Kansas State University hadde ett av åpningsforedragene. Jeg har jo sett hans videoer på nett, så jeg gledet meg til foredraget. Han skuffet ikke, og snakket like fort som han presenterer på videoene sine. Wired kaller han “the Explainer”. Videoene er sett over 7 mill ganger.

Wesch snakker om at vi må få et nytt kunnskapsbegrep, fra knowledgeable til knowledge-able. Vi må ikke bare tenke nytt om kunnskap, kompetanse, organisasjon og utdanning, men vi må og retenke fundamentale ting om livet vårt, familie, kjærlighet, oss selv, osv.

Han snakket om hvordan han laget ”The machine is using us”, samtidig som Superbowl pågikk i USA, og hvordan hans video havnet på topp på ratinglistene, forran superbowlreklamene. Hans kostet ikke noe å lage og distribuere, mens superbowlreklamene hadde millionbudsjetter.
I dag består nettet i hovedsak av ”user-generated content”. Filmen til Wesch ville aldri nådd et tilsvarende publikum i 1989, nettet muliggjør denne spredningen. Men ikke bare nettet. Alle applikasjonene på nettet ”jobber sammen” og lager nye kommunikasjonslinjer og kanaler.

YouTube produserer mer innhold på 6 mnd enn de fire største TV-kanalene i USA har gjort i hele sin produksjonstid (1.5 mill timer)

Han viser hvordan innholdet på nett er:
User-generated filtering – digg
User-generated organization - delicious
User-generated distribution - 133 mill blogger i dag, og det er133 mill mer enn det var i 2003
User-generated ratings –

Ny type medialandskap – alle applikasjonene vi bruker er forbundet på en eller annen måte, samtidig som de og kobles opp mot det gamle medialandskapet.
Informasjonsrevolusjonen er ikke noen teknologirevolusjon, men en sosial /kulturell revolusjon. Wesch viser til et eksempel fra Papua New Guniea:
Da Wesch var der på feltarbeid, måtte han lære det lokale språket: da så han hvor mye media spiller en rolle i vår identitet. Wesch hadde ingen identitetsmarkører før han lærte det lokale språket. Da han kom til dette samfunnet hadde de liten/ingen kontakt med omverden. Så kom medier og offentlig byråkrati. Dette reorganisert hvordan de lever på bakgrunn av en bok (statistikk og offentlig byråkrati). Før de måtte registrere seg i offentlig byråkrati hadde ide ikke engang navn (alle kjente alle), så de måtte finne opp et navn, noe som endret identitet til innbyggerne.
Disputter ble tidligere løst gjennom samhandling, nå fikk de skrevne lover de måtte forholde seg til. Dette er et godt eksempel, i følge Wesch, på at media er ikke bare verktøy eller kommunikasjonsmiddel, men media former vår sosiale samhandling.
Media endrer sosiale samfunn, og når vi ser hvor fort media endrer seg vil og våre samfunn endres raskt. Det kommer 20 nye former for media hver dag

Så viste han til den siste videoen sin, A vision of students today. Ungdom i dag er ikke lengre massepublikum (ingen visste hvem som lå på topp på Bilboard Top 100, noe alle ville gjort for 20 år siden). Dette viser at ungdommene lever i et network environment. Nettverk handler om deltakelse, ikke autoritet eller hierarki.
I følge Wesch har undervisning ikke endret seg, men læring har.
Hva lærer studentene i skolen i dag?
De lærer å tilegne informasjon, denne informasjonen er vanskelig å finne, studentene må stole på autoritetene for god informasjon, autorisert informasjon er udiskutabel, de må adlyde autoritetene og følge med.

Vi sliter med en ”Crisis of significanse”, men der er ”Something in the air”; det totale medialandskapet flyter rundt i rommet. Welsch avslutter med å si at:

“To learn is to share information, to share, to create meaningful connections”
“The question is the solution”

Change

På en workshop på Ecuca 2008 om blog, wiki og sosiale nettverk kom Nick Shackelton-Jones fra BBC inn og holdt et kort, men godt innlegg om endring. Han startet med å spørre:
Hvem går du til for å takle endring? Og svarte selv:
Ved langsom endring: til de eldre
Rask endring: til de unge

Mange organisasjoner sliter med at dersom de skal forstå endring må de gå til de unge.
BBC tar inn unge til for å skaffe seg flere ferdigheter, ikke for å lære dem opp (slik de gjorde før), men trekke veksler på deres kompetanse.

Han viste til to ulike kurver:
Glemmekurve- formell læring, mister fort kunnskapen (bratt nedoverbakke)
Huskekurve- uformell læring, motsatt bratt læringskurve (bratt oppoverbakke)

I dag lærer en gjennom eksperimentering, og ved å spørre andre.
Massiv shift away from learning to referencing – I en verden med mye endring har for folk lært å tilpasse seg ved å huske mindre, folk lærer seg hvor og når finne informasjon(han viste til et eksempel hvor niesen hans ikke lengre husket telefonnummer, men kun hvilke hurtigvalg hun hadde på mobilen)

Blogs – brukt av lederne for å formidle budskapet

Det som får sosiale nettverk til å fungere er at de formidler det sosiale og kunnskap

Wiki fungerer ikke fordi det ikke har den sosiale/personlige/autentiske dimensjonen,
Folk husker det som har et emosjonelt innhold: han viste til hva vi husker fra skolen: elevene glemmer hva jeg sa, glemmer hvordan jeg gjorde det, men de husker hvordan jeg fikk dem til å føle seg
Vi husker er det som er knyttet til emosjoner, derfor virker Facebook og YouTube

BBC har sluttet med courses – i stedet bygger de læringsinnhold
”Trainers still don’t have the idea is that they have to build their own online content”

My organization is a jungle

Dagens første foredrag på EDUCA, Berlin 2008, heter “My organization is a Jungle, Strategies for Overcoming Internal Resistance to Innovation” og foredragsholder er Jef Staes fra Nederland. Et langt og interessant foredrag som blir sterkt forkortet her:
Staes har en fortid fra Siemens, men driver nå for seg selv.
Hele foredraget dreide seg om hvordan vi har hatt organisasjoner (og skoler) som er 2D, og nå endrer organisasjoner (og skoler) seg til 3D og hvordan dette endrer kravene til personene i dem.
Han startet med å spørre om hvorfor vi trenger innovasjon. Opphavet til endring er informasjon. Endring er kun en konsekvens av all den informasjonen vi er omgitt av.

1850- 50 år for informasjonen å dobles
1930- 14 år for informasjonen å dobles
1976 – 6 år for informasjonen å dobles
1990 – 3 år for informasjonen å dobles
Hastigheten på endring øker som en konsekvens av dette.

Poenget til Staes er at dersom du skal takle denne endringen og enorme mengden av informasjon må du føle ”passion”. For at du skal føle deg vel i jobben din må du føle ”passion”/engasjement, og da vil du og tilføre kunnskap/informasjon.

Det som gir suksess i dag er engasjement, internett og nettverk, hvilket medfører at 80% av organisasjonene ”is in trouble”. Nettverk vil bli den viktigste læringsaktiviteten.
Han kom med følgende påstand:
“Online gamers have better learning & information culture than most of our organizations”

Det vi ser vokser frem nå er en ”Global smart wave, Powered by passionate networking talents”
I følge Staes er vi vokst opp i et samfunn hvor menneskene er som gress, alle er like og vi ”kutter toppen” av dem som stikker seg ut. Nå ”dyrker vi blomster”. Alle med engasjement har tilgang til en enorm mengde informasjon. Alle med tilgang til informasjon og kunnskap kan la sine talenter vokse. Disse finner sammen via internett og vi ser fremveksten av en ”smart wave”.

Staes sier at: ”The’ smart-difference’ between people will increase” – dersom du ikke liker sosiale nettverk vil du forbli gress.

Skoler og organisasjoner er ikke bygget for å håndtere de økende forskjeller hos lærende og ansatte. ”We are breeding very passionate and talented people, but our organisations are not equipped to handle this.”
Vi må derfor bygge organisasjoner som håndterer engasjement.

Vi er i begynnelsen av en ny tidsalder. I en 2D verden kan hvem som helst være en leder eller lærer, du går på skole og lærer noe kunnskap og ferdigheter som du tar med deg ut i yrkeslivet. Det er forutsigbart og følger statistikker. I en 3D verden er det innovasjon og informasjon som gjelder, det er uforutsigbart, en må håndtere problemer og utfordringer.
Hvordan oppfatter en så dette? Som en trussel eller en mulighet? For hvem er dette en trussel? Det er en trussel for alle med makt i en 2D verden og for alle med en grad/eksamen/diploma. For den makten og de ferdighetene de har tilegnet seg i en 2D verden gjelder ikke i en 3D verden.
Hvordan endrer du så en organisasjon fra 2D til 3D?
Hvordan endrer du en 2D stab til 3D stab?
I en organisasjon kommer den sterkeste motstanden mot endring fra mellomledelsen.
Vi må se etter en ny type ledere som kan endring og som ikke føler seg truet av smarte/flinke medarbeidere.

Endring til 3D organisasjoner handler ikke om å kunne eller å endre, men om dramaledelse.
Motstanden ligger i at motstanderne later som endring ikke finner sted, og ledelsen må møte dette dramaet, og være kreative entreprenører. De fleste organisasjoner er ikke villige til å møte dette dramaet. Toppledelsen vet som regel ikke hvordan de skal gjøre det.

Staes skisserte 3 dramaer:
Innovasjon- organisasjoner er ikke innovative og driver ikke utvikling.
Management- ledelsen vet ikke hvordan de skal lede
Læring- organisasjoner lærer ikke

Innovasjonsutfordringen ligger i kontinuerlig forbedring.

2D- flat: kontinuerlig forbedring: i en 2D organisasjon forstår alle en ny ide, alle er “gress”, consensus preger organisajonen
3D smarts. Kontinuerlig forbedring: i en 3D organisasjon er medarbeiderne blomster, ikke alle forstår ideene, og mange personer kommer opp med ideer ikke alle forstår, smarte personer kommer med visjoner, de er kreative entreprenører, det er vanskelig å beregne ROI (return of investment), organisasjonen er preget av en konfliktmodell: hvis du ikke har konflikter i organisasjonen har du ikke ”smarts” som jobber der, nye ideer kommer av at ”smarts” møtes, engasjerte folk skaper ideer

I en organisasjon har en gjerne 4 grupper medarbeidere:
Creators – skaper ideer
Pioneers - 1. tror på ideene 2.integrerer de kan se for seg det som ennå ikke er manifestert
Followers - 1. ser 2.bruker (kan ikke se for seg “imagine”)
Settlers - fryse, no way

I en 3D organisasjon ønsker en “konflikt”, ikke konsensus.
Det er i nettverkene ideene begynner å vokse. Men hvem er de beste til å forme nettverk? Det er the settlers (lager (fag)foreninger)

“Never underestimate the power of stupid people in large groups”
Men det er uansett viktig å ha respekt for hverandre i et system, innovatørene må og respektere settlerne.
I følge Staes (og forsåvidt forsamlingen) er ikke ledere og lærere klare for 3D

2D Management: Hvem vil bli den neste 2D leder/lærer? Det vil den smarteste, den som har lært mest, har mest erfaring. En 2D leder er en teknisk ekspert som kan håndtere mennesker, og når det gjelder lærere er det den smarteste som er lærer. Vi sender folk for å lære noe de ikke er gode i.
Hva vil resultatet være av 2D lærere i 3D omgivelser?
Der vil være så mye informasjon at de blir helt forvirret. De vil forsøke å holde tritt. Smarte folk får tilgang til informasjon og vet at de ikke vet lengre.
På dette stadiet går organisasjonen inn i koma. Det er ikke lærerens feil, det er en systemfeil, og all innovasjon stopper opp.

Kan folk endre seg? Har de det nødvendige engasjement for å bli en ny type lærere?

Du må bygge en organisasjon som har nye kompetanser:
visioning – ledelsen må bygge en visjon for sitt team
casting- du må sette folk I en rolle hvor de er engasjerte, talentfulle og kan
Learning: I en slik organisasjon er læring et symptom/konsekvens. Du trenger ikke sende folk på kurs (det er 2D) læring kommer fra den lærende/ansatte.
Investing- du må gi folk de riktige ressursene til å gjøre noe med det de har lært.

En 2D organisasjon i 3D omgivelser er en usunn organisasjon.

De fleste ledere/lærere har ikke det nødvendige engasjement eller talent for å klare overgangen til 3D ledere/lærere. Det ble da kommentert fra salen at de ikke har hatt muligheten til å vise det. Staes var enig i det, der er mange som har potensialet, men ikke får anledning grunnet krav fra overordnete. Han sa og at dersom organisasjonen ikke endrer seg, vil den miste sine beste folk.
Det å lede og undervise i 3D er noe helt annet enn 2D. De beste lærene i 2D holder ikke mål i 3D.

Han kom med dette sitatet: “Some people are not physically able to think differently”, og sa at de fleste lærere vet ikke hvordan hjernen fungerer i forhold til læring. Læring er en fysisk prosess, og alle burde vite det (så litt om neurons, dendritts og axons)

Information + interests = new learningprocess hvis du ikke er interessert vil du ikke lære

Information + repetition = new physical connections (I hjernen)!!!
Uformell læring vil bli den viktigste læreprosess i 3D, du lærer ikke på kurs, du blir informert, for å lære må du repetere og praktisere.
I følge Staes: “Informal learning only happens in informed companies where passion is.”
“90 of the current investment in training and education have no effect”

Vi må derfor fremme kreativ læring. I den prosessen vil du gjøre feil fordi du må lage nye forbindelser i hjernen, og du vil gjøre feil i det øyeblikket dine elever begynner å lære raskere enn deg. Autensitet blir derfor viktig og læreren må være en “learning coach”.
Det å glemme er og en fysisk prosess, du glemmer fordi du begynner å handle forskjellig. Hvis du blir en 3D lærer vil du glemme hvordan det var å være en 2D lærer.
Livslang læring er virkelig kompetanseutvikling, og følger følgende prosess:

Unconscious incompetent - sleep
Conscious incompetent - awakening
Conscious competent – absorption = creative learning (when people understand and believe and have a passion for the new)
Unconscious competent - action learning
I 3D slutter ikke prosessen, -kompetanseutvikling i 3D er en kontinuerlig prosess.

Til slutt:
A new learning strategy for 3D organizations:
Awakening- absorption-action, you have to introduce technology to do this

En siste kommentar: Overgangen fra 2D til 3D er ikke enkel, da jeg etter foredraget spurte Staes om det var mulig å få PP hans, svarte han, helt ærlig, at han fremdeles var litt 2D der. Jeg kunne få enkeltslides om det var noen spesielle jeg ønsket, men generelt gav han ikke ut PP sine. Endring er ikke enkelt.