Om mobilforbud - igjen....

I morges var det et innslag på NRK om en skole som hadde forbudt mobiltelefoner, og hvor fantastiske effekter det hadde hatt.  Blant annet hadde elevene begynt å snakke med hverandre og gjøre andre ting sammen.  I Frankrike har de innført et nasjonalt forbud mot mobiltelefoner.   Nå kan en mene mye om mobiltelefoner og hvordan teknologien påvirker oss, men det er nå en gang sånn at internettet og mobiltelefoner er kommet for å bli.  Barn lærer å sveipe lenge før de lærer å både gå og å skrive.  De er erfarne både spillere og surfere før de er tre år.  Ta for deg din egen mobiltelefon.  Hva gjør du på den? Bussbilletten eller togbilletten din er der, alle bildene dine, kamera, dokumentene dine, pengene dine, banken din, vennene dine, avisene, kalkulator, notater, radio, musikk, film, treningsdata, kort sagt det meste. Mobiltelefonen er blitt vårt viktigste verktøy, og vår største distraksjon.

Nå kan skoleverket, som de har lang tradisjon for, ignorere hva som skjer utenfor skolen. Når jeg gikk på skolen var frisbee forbudt farlig lek, kulepenner fikk vi ikke bruke da det ødela håndskriften, og Frøken Detektiv og Hardy-guttene ble fjernet fra skolebiblioteket som mindreverdig litteratur.  Skolen har en lang og stolt tradisjon for å forby alt nytt og forstyrrende.   Problemet er der likevel - for selvom skolen gjør som strutsen og stikker hodet i sanden finnes fortsatt mobiltelefonene som en del av barn og unges hverdag, og skolen er, eller hvertfall er tenkt å være, barn og unges viktigste kompetanse- og danningsarena.   Hvis ikke skolen tar grep og har et aktiv og bevisst forhold til, lærer barn og unge å bruke, utnytte og ha et kritisk forhold til digitale medier og arenaer som mobiltelefonen åpner opp for, hvor skal de da lære det?   På gutte- og jenterommene?  Overlatt til seg selv og tilfeldighetene?  Vi vet at digital kompetanse er en av de mest etterspurte kompetanser i dagens samfunn.  Kunnskapsmangelen er skrikende, også dessverre blant lærerstanden og blant næringslivsledere, og tydeligvis beslutningstakere. 

Vi vet at de digitale skiller ikke går mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digital teknologi, fordi mobiltelefoner gjør at alle i dag har tilgang.  Men skillene går mellom dem som kan bruke og forstår denne teknologien og dem som ikke kan.  Når tall viser at resultater går opp når teknologien forbys bør en stille spørsmål om hva som ble gjort FØR forbudet.

Skolen har et ansvar og en plikt å utdanne og forberede vår oppvoksende slekt for en fremtid hvor mobiltelefoner er et verktøy og sentral del av både privat og profesjonelt liv. Forbud gir ingen slik kompetanse.  Ingen sier at dette er en enkel oppgave, men å stenge den ute er ansvarsfraskrivelse.  Elevene må, som oss voksne, lære å skille mellom bruk og misbruk.

De må utdannes til ansvarlige og kompetente borgere i en digital virkelighet!