Den digitale økonomien utfordrer

Når varer og tjenester går fra å være fysiske til å bli virtuelle utfordres forretningsmodellene.  Når du kjøper en Kindlebok på Amazon, en som til og med kan være dyrere enn den fysiske, til tross for at den ikke har de kostnader som er forbundet med en fysisk bok - hvem eier da boken?  Du eller Amazon? Har Amazon rett til å stenge din Kindle-konto? Har du rett til å låne dine virtuelle bøker vekk til hvem du vil?  Slik du ville gjort med en fysisk bok? Hva med filmer du har kjøpt?  Amazon skriver i sine vilkår:

while purchased video content “will generally continue to be available to you,” there is the potential it might become unavailable for “content provider licensing restrictions.” In such a case, “Amazon will not be liable to you if Purchased Digital Content becomes unavailable for further download or streaming.”

Hvilken rett har Amazon til å legge slike begrensninger som ikke eksistere om du har kjøpt en DVD? Hvilke konsekvenser vil det ha for ytringsfrihet? Vi vet at ytringsfrihet er under press, og myndigheter ønsker å forby innhold de ikke liker.  Et eksempel er den dengang meget kontroversielle filmen: Life of Brian. Hva ville det bety om jeg kjøpte den virtuelt, og ikke lengre fikk tilgang til den? Eller Sangen om den røde rubin? En bok som i sin tid ble forbudt.  Hvilken rett har kommersielle aktører som Amazon, Google, Facebook, Apple m. fl. til å legge begrensninger på de kunst og kulturuttrykk som formidles gjennom deres plattformer? I hvilken grad eier og disponerer jeg de varer og tjenester jeg har kjøpt? Dersom Amazon fjerner min tilgang får jeg pengene tilbake?  Er det sånn at om jeg ønsker permanent tilgang til de aktuelle produktene må jeg kjøpe dem fysisk?

Det siste eksempelet på hvor vanskelig dette er ser vi nå i Oslo.  Ruter har utviklet en fantastisk app for billetter. Men som med bøker og dvd'er ønsker folk å dele.  På samme måte som en deler på biler som ikke er i bruk, eller Obos sin nye app for å dele, Nabohjelp, kan det være ønske om å dele et månedskort. Ruter kan selv legge til rette for denne delingen, eller gå etter dem som gjør.  De har nå valgt sistnevnte løsning. Mens en tidligere kunne dele på en billett, kan en det ikke nå med den virtuelle løsningen. At Ruter ønsker flest mulig betalende kunder er lett å forstå, men hadde det vært smart av dem å i stedet for å gå til rettssak mot kreativ ungdom heller sett den muligheten som her åpnet seg, og gått i dialog? Bare en kan reise om gangen, men billetten kan deles som en fysisk billett? Eller gjør Ruter rett i å anmelde forholdet?

Industrisamfunnets fysiske løsninger blir virtuelle, da må forretningsmodellene følge etter. Er det greit om det blir sånn at det som fungerte i det fysiske univers ikke er mulig i det digitale? At i stedet for å åpne opp stenger fleksibiliteten? Selskapene ønsker selvsagt mest mulig kontroll til dem, men skal de få lov til å legge disse begrensningene? Hvilke langsiktige konsekvenser vil dette i såfall få?