Den sokratiske metode

Hulen hvor Sokrates satt i fengsel

Vi hyller det antikke Hellas for dets kunnskap og filosofi. Det vi ofte ikke tenker på er at det antikke Hellas var et pre-litterært samfunn.  Det vil si et samfunn uberørt av skriftteknologi. De store fortellinger vi fremdeles forteller, Illiaden, Odyssen, Æsops fabler, var måter å formilde kunnskap og visdom i et samfunn hvor alt var basert på minnets kapasitet. I det antikke Hellas var teatrene viktige arenaer for folket, på formiddagen komedier og på ettermiddagen tragedier.  Men disse forestillingene var ikke for forlystelse, slik de benyttes i dag.  Nei, disse forestillingene ble satt opp for læring. Dette var hvordan kunnskap og visdom ble formidlet til folket, og rike hadde en forpliktelse til å finansiere slik at fattige kunne delta. Denne formen for kunnskap, i kombinasjon med samtale mellom mester og lærling, ga Hellas sin gullalder, med fantastiske bygg, stor filosofi og litteratur. Det blir hevdet at med innføringen av skrift døde denne kreativiteten hen, fordi en nå baserte seg på å reprodusere skriftlig materiale.

Sokrates selv var da også skeptisk til denne nye teknologien.  Som alltid, win some, loose some. Ja, på den ene siden skjedde det noen endringer i kunnskap og kompetanse - kunnskap ble løsrevet fra den enkelte slik Sokrates fryktet, men på den andre side, uten Platons nedtegninger av Sokrates sine tanker og ytringer, hvilken tilgang ville vi hatt i dag til hva Sokrates formidlet?

I oktober avholdt Hellenic Open University, et internasjonalt symposium. Der hadde jeg et innlegg hvor jeg blant annet snakket varmt for språklæringsapper som babbel og duolingo. Etter mitt foredrag ble jeg møtt med den sokratiske skepsis fra en gresk professor: den kunnskapen disse appene gav var bare overfladisk pappegøyekunnskap. Riktig språkforståelse kunne de ikke gi. 3000 år og samme diskusjon. Ny teknologi er ikke enkelt. Men å avfeie skepsisen som teknologifobi blir også feil, for hva er kunnskap i Gutenbergparantesen?  Hva måler vi på tester uten kommunikasjon? Er memorering av fakta forståelse? Hadde Sokrates ett poeng? Kan teknologi brukt på riktig måte gjøre at vi igjen lærer som i det gamle Athen, gjennom historiefortellinger? Kan elever lære vel så mye gjennom eventyr og skuespill som gjennom tradisjonelle skolebøker? Sugata Mitra hevder at å det å vite "stuff" er så forrige århundre. "In the age of the internet – where we find things out when we need them, not if we need them – traditional processes of education are outdated and must change".   Storytelling er hvertfall aktuelt som aldri før.

Kunnskapskassen

En gang i tiden var boken en sjelden gjenstand.  Ikke alle hjem var forunnt å ha bøker, og utvalget var varierende. Dette ble det tatt konsekvensen av og vi fikk det som het vandreboksamlinger.  Min farfar hadde en fiskeskøyte på vestlandet, og han hadde en slik boks:

Jeg pleier å si at det er internet før internet. Denne boksen ble fylt med bøker, som vandret fra heim til heim, eller som fiskerne kunne ha med seg til adspredelese ved lange dager på sjøen.

Det som befant seg i denne boksen var overkommelig lesestoff, det var også mulig å memorere. Ville en ha tilgang til det var det en fordel å memorere det, fordi bøkene var vekke når de vandret til neste heim.  En slik vandreboksamling har begrenset mobilitet.  En ting er at furukassen i seg selv veier, men fylt med bøker veier den enda mer. 

I dag har vi tilgang til ubegrenset med bøker gjennom vandreboksamlinger som er tusenvis av ganger større enn denne lille kassen: 

Bør ikke skolens kunnskapsregime oppdateres til å ta dette inn over seg? For eksempel å se på det som heter eksamen?  - hvor en måler evnen til å lagre det som er i kassen? Hvor en har en eksamen på verktøy bygget for kommunikasjon uten å tillate kommunikasjon? Bør vi legge fokus på andre ferdigheter enn vår evne til å huske skrevet informasjon, og reprodusere det i en eller annen form på eksamen og kalle det ferdigheter og kompetanse?

Er våre forestillinger om skolen, kunnskap og kompetanse fremdeles mentalt inne i denne vandrebokkassen?

Og til dem som av en eller annen grunn fremdeles skulle være skeptisk. Ja, kanskje er det grunn til å holde tilbake på teknologi. Sokrates var ikke glad i den teknologien som var inne i boksen. Han mente det bare ga et skinn av kunnskap.  Hadde Sokrates rett?

Den digitale skole en retur til skolen i Athen?

Mange som tar til orde mot ikt i utdanningen gjør det med den begrunnelse at det dehumaniserer. Teknologien fremmedgjør og vi må ikke glemme den menneskelige interaksjonen. Jeg vil hevde at det stikk motsatte er tilfellet. Teknologien bringer mennesket og samhandlingen tilbake til utdanningen.

Mennesker trenger mennesker, og vi er sosiale "dyr". Det verste overgrep en kan gjøre mot et menneske er å overse og ignorere det. Vi lever på mange måter etter prinsippet all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, og barn som føler seg oversett kan ofte ty til destruktiv atferd bare for å bli sett. Vi har vel alle sett og hørt Pink Floyds "An Other Brick in the Wall" om hvordan elever blir en gruppe og ikke individer i et standardisert utdanningssystem. Lærere som klager på at de ikke får tid nok til hver enkelt elev, hvor mye de enn forsøker og ønsker.  Det hevdes at vi lever i "se meg-tidsalderen" og dette viser hvor viktig den sosiale anerkjennelsen er. Mange lærere har undret seg over at elever som tilsynelatende finner skolen fullstendig uinteressant og saboterer det pedagogiske, og ofte sosiale, opplegget likevel stiller trofast på skolen hver dag, og ofte kommer tilbake til skolen etter at de har sluttet. Dette handler om se meg-faktoren. Vi søker det sosiale fellesskapet og vi ønsker å bli sett, oppleve mestring og bli anerkjent.

Det hevdes at (ny) teknologi er den teknologien som er oppfunnet etter at du ble født, eller etter at du ble 30 (alt ettersom). Teknologi som er eldre enn dette er såkalt "usynlig". Du forholder deg til den som en naturlig del av din hverdag og reflekterer ikke over den eksistens, med mindre den av ulike grunner skulle forsvinne. Slik sett er det vel de færreste av oss som tenker over elektrisitetens vidunderlige verden før vi får strømbrudd. To andre teknologier vi ikke reflekterer over er boktrykkerkunsten og skrift. Men verken bøker eller skrift er fra evighet til evighet, begge deler er "ny" teknologi, som har hatt vidtrekkende samfunnsendrende konsekvenser, og som ikke ble mottatt med udelt glede når de ble innført.

Den gamle mester og filosof Sokrates, som levde i et pre-litterært samfunn, var lite begeistret for denne nye teknologien og den fremmedgjøring av kunnskap, kompetanse og kognitive ferdigheter. Når informasjonen ble løsrevet fra mennesket og nedskrevet uten kontekst ville kunnskapen forvitre og degenereres, kvalitetssikringen forsvant når møtet mellom mennesker uteble. Mange av Sokrates argumenter er som et ekko av dagens motstand mot de mange digitale løsningene, det være seg videoer, MOOC, læremidler på nett, wikipedia. I dag argumenterer en at ikt virker fremmedgjørende, kunnskapen blir dårligere og mer fragmentert, en kan ikke stole på nettet, mennesket reduseres til en maskin, det er asosialt.

For det første: hva er mer sosialt med å lese en bok på papir enn å lese noe digitalt? Kan noen forklare meg det? Å lese på papir (med unntak av høytlesning for andre) er en solitær opplevelse. Av grunner jeg ikke skal utdype for mye i dette innlegget kan det å lese på nett betraktes som en tilsvarende solitær opplevelse, men det kan også i høyeste grad være en sosial opplevelse. Der kommer deling, sosial web, nettverk og annet inn. På den måten kan lesing bli en sosial opplevelse gjennom digitale medier. Mennesker kobles sammen til en felles leseopplevelse, med alt det medfører.

For det andre: hva er sosialt med å høre på en (lærer)monolog, for å løse oppgaver alene på papir, uten kommunikasjon og samhandling med andre elever i et klasserom hvor en sitter pent på rekker eller alene hjemme på leksepulten sin? Hva er mer sosialt med det enn å samskrive på nett, diskutere i digitale foraer, se andres oppgaver, løse oppgaver i spill og quests? Jeg har virkelig problemer med å se hvordan den tradisjonelle modellen er mer sosiale enn alle disse nye måtene for samhandling på nett er. Tidligere skrev vi brev til hverandre. Hva er mer sosialt med ett brev, som det tar ukevis å få svar på enn den skriftlige kommunikasjonen som finner sted i sosiale medier. Forskjellen er at en i dag kan samhandle med mange flere enn en kunne via trykte medier.

For det tredje: kunnskapsforvitring. Tidligere kunne lærere ha monopol på kunnskap. Lærere kunne refere til boken, som vi alle vet ikke alltid var/er oppdatert, og hevde at dette var "sannheten". Elevene måtte godta lærerens versjon, og bokens, akseptere det som riktig, og reprodusere svarene. I dag kan ikke læreren forvente en slik uinnskrenket autoritet siden elevene når som helst kan google det læreren sier. Det vil si at a. læreren må virkelig vite hva vedkommende snakker om og ha god kompetanse, b. elevene blir kildekritiske, både til bok, lærer og det de finner på nett. c. elevene har tilgang til flere kilder og det siste av kunnskap. Dette kan da ikke anses som et tilbakeskritt?

For det fjerde: Det er ikke slik at når det kommer noe nytt skal alt det gamle ukritisk kastes ut. Det er vel heller slik at en får flere verktøy i verktøykassen. En tømrer bruker fremdeles hammer selv om vedkommende nå også har spikermaskin. Det vil si at å ha foredrag/forelesning eller annen form for tradisjonell undervisning er ikke "forbudt", ut eller på annen måte i konflikt med det digitale. En kan faktisk skrive om de digitale løsninger, muligheter og utfordringer i en bok, eller holde et tradisjonelt foredrag om dette uten å være i konflikt med det en "prediker". I skolen kan en fremdeles samle elever/studenter til undervisning/foredrag og ha utbytte av det. Det som har skjedd er at vi har fått flere muligheter, og tid og ressurser som ble brukt til "manuelle" oppgaver blir nå "frigitt" av digitale løsninger og vi kan bruke tiden vår på en annen, og kanskje mer fruktbar måte. På samme måte som en håndverker velger verktøy ut fra hvilke oppgaver som skal løses, må vi innen utdanning velge blant alle de verktøy og muligheter vi rår over.

Det som er interessant er at i denne digitale tidsalder hentes mye av antikkens tenkning og ferdigheter frem igjen. Sokrates og Platon får ny betydning. Vi begynner å bli opptatt av retorikk og storytelling, ethos, logos og pathos.  Samtale, dialog, refleksjon, argumentasjon, kritikk blir dimensjoner i formidling. Vi ser til kunst og kultur, teater og musikk for å formidle ulik kunnskap og informasjon, billedmediet er sterkere enn noen gang. På en måte er vi gjennom den digitale inntreden gått i ring tilbake til det pre-litterære Athen. For vi er nå sosiale i mange kanaler: det digitale åpner nye dører og muligheter, men det betyr ikke at det fysiske møtet mister sin verdi. Tvert i mot, vi verdsetter det nok mer enn noen gang. Gjennom digitale medier har vi flere måter å samhandle på, se hverandre, bidra, oppleve mestring. Det frigir også tid til det fysiske møtet, hvis vi vil, noe mange lærere opplever gjennom flipped classroom-modellen. Kanskje kan en si at den digitale skole er mer menneskelig og mer sosial enn den pre-digitale? Kanskje vil møtet mellom utdannere og de lærende i fremtiden være mer likt Sokrates Athen-skole enn industrisamfunnets klasserom?