2011 – Skyens tidsalder?

Det snakkes mye om at i 2011 vil skyen, eller cloud computing gjøre sitt inntog. Mange av oss bruker skyen allerede.  Googles ulike verktøy er jo lagret i skyen, tilgjengelig fra hvilken som helst pc eller dippedutt (iPad, minpc, telefon).  Ikke behov for å lagre noe på pc’en, verken software eller annet. De fleste har no en epost-konto i skyen ett sted (yahoo, hotmail, gmail) og Facebook er et annet slikt alternativ.  mange av oss fikk oss en støkk når det gikk rykter om at Delicious skulle forsvinne fra skyen, og fikk de travelt med å flytte alle bokmerkene våre over på alternative platformer.

For en som beveger seg mellom mange ulike elektroniske apparater (laptop, pc, minipc, iPad, iPod touch, Kindle) er det befriende å ikke måtte lagre alt på flere steder, men ha det tilgjengelig uansett “device”.   Fordelen er og at du aldri sitter med “utdaterte” versjoner, for på nett blir programvaren automatisk oppdatert.  Ingen i dag bruker Facebook versjon 3.2, selvom mange ergrer seg hver gang facebook foretar en programoppdatering, og vil ha “den gamle FB tilbake”.

Et annet aspekt som jeg liker med skyen er den sosiale faktoren – jeg kan dele, samarbeide, utveksle informasjon uten store anstrengelser. Sosial web er så mye mer enn Facebook og Twitter, LinkedIn og YouTube.  

Under viser jeg et alternativ til PowerPoint, som er verdt å sjekke ut.  Samt en video med litt innføring i ulike sider ved skyen.  For deg som vil litt lengre går det an å sjekke ut Spoon, som flytter dine desktop apps ut i skyen.

 

Og til slutt: en grunnleggende forklaring

Vgs i ny drakt?

Videregående skole konkurerer om elevene og er av den grunn kanskje flinkere til å tenke nytt enn grunnskolen?  Denne videoen fra Hadsel videregående skole og fagskole gir hvertfall meg lyst til å være elev der.  Med litt uhøytidelighet, kreativitet og lek vil nok flere elever finne seg til rette i skolen, og frafall og bortvalg vil kanskje gå ned.  Myter om trege og sidrumpete lærere blir hvertfall knust.  Her er videoen – enjoy.

Er du klar for det 21. århundret?

Som jeg tidligere har skrevet skrev jeg hovedfag om The comming of post-industrial society på 90-tallet.  Den gang var det et noget omstridt begrep, og vanskelig å definere: hva dette post-industrielle samfunnet egentlig?  Der ble lagt frem mange scenarier og utviklingtrekk, men informasjonssamfunnet var en hyppig brukt beregnelse på endringen. Digital teknologi ville kjennetegne dette samfunnet, men det manglet fremdeles mange mentale kart.  Mobiltelefonen var da for eksempel på størrelse med en stresskoffert og fryktelig dyr i bruk.

En av trekkene ved de store fundamentale samfunnsendringer er at de kommer hyppigere og hyppigere. Steinalderen varte lenge, så og jordbrukssamfunnet, industrisamfunnet har vart noen hundre år og hvor lenge varer informasjonssamfunnet før vi får ett nytt paradigmeskift? Alle samfunnendringer har vært generert av teknologi i en eller annen form: tilgang til teknologi for å kultivere jorden ga jordbrukssamfunn, den industrielle revolusjon ga industrisamfunnet og digital teknologi informasjonssamfunnet. Samfunnendringer drives av teknologisk utvikling: først skaper vi teknologien så skaper teknologien oss.

Frem til nå har ikke disse digitale nyvinningene fått de store disruptive konsekvenser på livene våre.  Fremdeles lever vi i industrisamfunnets skygge og mentalitet, til tross for de mange endringer i livene våre.  Det kan nå være i ferd med å endre seg. Den økonomiske krisen i mange EU-land er ikke bare resultat av økonomisk vannstyre, det er og symptom større strukturelle endringer. En dypere analyse av de utfordringene disse landene sliter med viser økonomier som ikke er konkurransedyktige globalt på mange variabler. Selvom Europa klarer seg godt fremdeles sliter vi med industrisamfunnets paradigme i en global postindustriell økonomi. Hierarkier, copyright, patentlovgivning, rigide regler på arbeidsmarkedet (tilpasset et arbeidsmarked hvor kapitalistene eide produksjonsmidlene- maskinene, til et arbeidsmarked hvor arbeiderne eier produksjonsmidlene- kunnskap og kompetanse), kunnskap- og kompetansesyn bygd på formalier fremfor reel kompetanse (mye av den kompetansen som trengs i dag finnes ikke i det formelle utdanningssystemet, da det tar tid å utvikle formell struktur for å gi denne kompetansen, og ting går fort unna nå). Vi begynner og å se konsekvensene av tiår med økologisk vannstyre, matjord forsvinner, økologisk mangfold forsvinner, stadig nye arter dør ut, naturkatastofer blir et vanligere og vanligere fenomen.

Hva betyr så alt dette? Jo, det betyr at dersom ikke Europa evner å ta grep som virkelig tar konsekvensen av en endret verden kommer Europa til å bli et dystert sted å leve fremover.  Vekst, innovasjon, velstand vil finne sted i land og regioner som ikke holder på disse gamle modellene, og Europa vil tynges av en aldrende, endringsvegrende befolkning, gjeldstynget, lite naturressurser, og kanskje ikke lengre blir så attraktivt for innvandring fra “den tredje verden”.  Et sitat som sier “In times of rapid change, experience is your worst enemy”.  Industrisamfunnet slik vi kjenner det ble utviklet i, av og for Europa (og USA) . Det postindustrielle samfunn er av en helt annen karakter.  Når en kan se på The Daily Show at kineserne ikke lenger vil ha de low skilled arbeisplassene USA har eksportert, og at USA faktisk opplever en brain drain til Asia, ser vi at noe er i ferd med å skje.

Men som denne videoen understreker, bildet trenger på ingen måte være dystert.  I hver overgang ligger der mange muligheter, det gjelder å gripe dem.

Og for ytterligere understreke ett av poengene i filmen om at mediene smelter sammen, legger jeg ved denne om det nye GoogleTV-konseptet. 

Text 2.0

Kirsti Slettevoll gjorde meg oppmerksom på denne videoen om tekstforståelse, som hun hadde snappet opp via Arne Olav på Twitter.   Det er en utrolig bra video som tar tekstforståelse ett skritt videre.

Sosiale medier

Facebook har nå flere medlemmer enn det er innbyggere i USA. Sosial web har eksplodert bare det siste året. Denne videoen er nok en kommentar til dette raskt voksende fenomenet som påvirker våre sosiale mønstre, samhandlingsmønstre og kunnskap og informasjonsstrømmer.

 

Et bilde sier mer enn tusen ord.

Dette foredraget fra TED Talks er tankevekkende og sterkt. 

Bokens (dystre?) fremtid….

For et par uker siden var jeg på en samling om digitale læremidler i regi av Utdanningsforbundet og Forleggerforeningen. I ettertid har Egil Børre Johnsen gitt ut en pamflett mot det han kaller misbruk av digitale læremidler.  På Go Open i forrige uke gikk og forlagsrepresentanten hardt ut mot NDLA og sa at betalingsordning for læremidler sikret kvalitet, og at der var stor betalingsvilje for digitale læremidler. At forlagene taler sin sak er en ærlig sak.  De kjemper for sin foretningsidè og sitt marked, og det er klart at et prosjekt som NDLA truer dette.  Det ble og sagt at vi visste lite om hva som skjedde i klasserommet og at vi drev et gigantisk eksperiment med digitale læremidler i skolen.

Ja, vi gjør kanskje det, men kan vi la være?  Når resten av samfunnet digitaliseres, når alle andre sider av livene våre går online, tør vi da la være i skolen?  Er glasset halvfullt eller er det halvtomt? Ser vi muligheter eller begrensninger?  Denne videoen er kanskje en tankevekker i så måte:

Copyright

Foretningsmodeller er barn av sin tid, utviklet av og for bestemte regimer.  Copyrighttankegangen er et produkt av industrisamfunnet syn på tanker, idèer, kunsteriske uttrykk, etc. Fylkeskommunenes satsing på NDLA utfordrer dette konseptet, noe som mobiliserer både forlag og  lærerorganisasjoner, fordi deres foretningsidè er truet av dette nye, åpne delingsregimet. Forlag, kunstnerorganisasjoner, m.m prøver å gå på politikerne for at de skal lage lover som stenger for deling og som krimminaliserer det. Men barnet blir kanskje kastet ut med badevannet? For i sin iver etter å ta vare på sine monopoler  stenger de for kreativitet og nytenkning. Heldigvis ser ikke alle det på denne måten.  Liam Gallagher, fra Oasis, går hardt ut mot dem som klager på pirater. Et artig argument i denne debatten er videoen under: Copyright killed the Video Star.

 

Bli som et barn igjen

Har vært på It’s learnings brukerkonferanse og hørt Fredrik Härèn snakke om kreativitet.  To spennende og engasjerende foredrag. Härèn snakket om hvordan vi ble sosialisert til konformitet. I en verden i endring var det viktig å tenke nye og alternative tanker og løsninger.

Nå var det ikke så mye nytt og revolusjonerende i Härèn’s foredrag, det meste hadde jeg hørt før, og for dere som ikke har hørt han kan dere høre her på et foredrag fra Kunnskapens dag.  Det som jeg sitter igjen med er likevel hvor konforme vi er, hvor redd vi er for nye tanker og nye modeller.  Vi har “sannheter” som vi ikke våger å røre – som at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring.  Er det faktisk tilfellet?  Eller kan læreren stenge for læring og kreativitet? Hele problemstillingen bunner jo i spørsmålet: hva skal vi lære?  Avhengig av svaret på det vil og lærerens rolle og betydning komme ulikt ut. Margreta spurte noe retorisk på bloggen sin for en tid tilbake om en trengte en lærer for å lære noe.

Barn trenger voksne, barn trenger fellesskap.  Vi er sosiale dyr. Härèn sier at når vi skal se på nye løsninger skal vi se på naturen, hva er naturlig.  Ok, hva er så naturlig med å sette en gjeng barn som bare har en fellesnevner, det årstallet de ble født, i et rom, stengt for andre stimuli enn lærerens tilstedeværelse og skrift på papir, på harde, ukomfortable stoler, be dem sitte i ro, snakke kun når de blir snakket til, og memorere “kunnskap” de ikke forstår hvorfor de skal lære, og “styre” læringsprossen – nå skal du lære dette for det står på pensum i år, dette må du vente med til neste år eller det skulle du ha lært i fjor? Er det rart de flykter fra dette universet så snart de får sjansen? Inn på Facebook og MSN for eksempel? Eller rett og slett dropper ut av skolen.

Härèn sa at barn var kreative frem til 10-årsalderen.  Dette stemmer forsåvidt med noe av de funnene Sugata Mitra har gjort i sitt Hole-in-the-wall experiment.  Han setter ut pc’er i fellesomåder i India, områder med fattig befolkning, stor andel analfabeter og mangelfult skoletilbud, og viser at ved tilgang til pc, nett og hverandre er det neten ikke grenser for hva barn kan lære seg. MEN Sugata Mitra sier at der skjer et markert skille i 10-12 årsalderen.  Barns nysgjerrighet, fanasi, kreativitet avtar da, og deres “evne” til å lære på en så frimodig måte. Dette fordi de da er sosialisert inn i den voksne verdenens begrensninger.

I skolen er vi vant til noen roller.  Læreren er sjefen i klassen og det innebærer kontroll. I alle betydninger av ordet. Så når vi da får inn maskiner som truer dette regimet, lager vi systemer for å gjenvinne det.  Hva om vi begår en fryktelig feil?  Hva om vi hadde tatt barn og unge mer på alvor, latt deres ressurser blomste og latt dem være lærere for hverandre.  Sluppet læringen fri?  Hør bare på denne tankevekkende talen fra Adora Svitak og hør ikke minst hva hun sier om å stenge nettet. Hun sier at voksne har en veldig begrensende holdning til barn: ikke gjør ditt og ikke gjør datt, og setter opp ditto reglement, f.eks internettbruk.  Hun sier at regimer blir undertrykkende når de blir “fearful about keeping controll.” De voksne setter opp regimer hvor de unge har lite de skulle sagt og sterkt undervurdert. Som hun sier: når forventningene er lave, vær sikker, da vil vi synke ned til dem.

Når vi da ser at skolesystemet har utfordringer, hvorfor ser vi ikke da til ting som virker?  Når ungdom som “ikke kan konsentrere seg og ikke vil lære” kan sitte timesvis konsentrert foran et spill, jobbe for å nå neste level, hvorfor utnytter vi ikke denne naturlige lekbaserte læringen i skolen? Se det spenstige utspillet fra neste taler under.

Härèn sa noe på sitt første foredrag som brant seg på minnet:

vi som bor i Norge, hva er det vi frykter mest?  Jo, det er å bli latterliggjort, at noen ler av våre idèer og tanker.  Dette er en hån mot dem rundt i verden som dør for sine tanker.

Vi må bli mer frimodige, vi må tørre å utfordre mer.  Selvom det er med idèer som med med evolusjonen i naturen,; de fleste idèer avgår ved døden fordi de ikke er levedyktige, men innimellom dukker løsningene på endringer i omgivelsene opp. De idèene må vi fange, og det krever et mylder av idèer.  Ett sted leste jeg at for å vinne må du tørre å tape.  Tør vi det?

Litt fra Dei gode døma 2010

Da er omsider årets utgave av Døma avviklet. 445 mennesker har over to dager begått over 50 foredrag. Stemingen har vært god, og de tilbakemeldingene jeg har fått tyder på at deltakerne har hatt stort utbytte av disse to dagene. Konferansen har vært flittig kommentert på Twitter #dgd10. Referat fra mange foredrag finner du her.

Roald Stenseide, leder for helse- og opplæringsutvalget i Hordaland fylkeskommune åpnet konferansen.

Før opplæringsdirektør Svein-Erik Fjeld  tok ordet.

Første gjest på listen over foredragsholdere var fremtidsforsker Ole Petter Nyhaug, som blant annet utfordret skolen på å ta i bruk spill som læringsarena.

Professor Stepen Heppell fra England var konferansens tilflydde guru, og han leverte.  Han hadde noen visjonære, spennende, utfordrende og engasjerte innlegg. Margreta har blogget litt om hennes tanker etter å ha hørt på han. Heppell mente at Norge var i en unik posisjon til å ta ledelsen innen utvilking av god læring for det 21. århundre.  Han utfordret oss på å etablere en utdanningens svar på Nobelprisen.  Det ville ha samme effekt for utdanning, som de ulike Nobelprisene har hatt på sine fagfelt.

Her er de som var i ilden under formiddagens økt samlet på første rad.

Trond Tornes og Allan Bjørnstad fra Tandberg startet plenumsøkten dag 2 med å snakke om bruk av videokonferanse og nye arbeidsformer i næringslivet.

 

Mens Øystein Johannessen fra Kunnskapsdepartementet var siste foredragsholder med fokus digital kompetanse og innovasjon i framtidas videregående skole.

Konferansen ble avsluttet med en lett meningsutveksling mellom noen av dem som hadde vært i ilden disse to dagene.

Streaming av plenumsforedrag og diverse parallelle finner du her.

Facebook i undervisningen.

På fredag var det nok et oppslag om hvordan Facebook “ødela” skolen.  NRK hadde et oppslag fra Troms fylkeskommune om hvordan lærere hadde blitt mer negative til bruk av pc’er i skolen de siste fire årene fordi undervisningen ble ødelagt av Facebook og MSN.  Jeg tenker at en lærer som klager på at vedkommende ikke er mer interessant enn Facebook bør gå litt i seg selv. Konstant og umiddelbar tilgang er nå en del av samfunnet, like it or not. Dette gjelder (desverre?) og skolen. Å tro at en kan stenge seg tilbake til fortiden er et fåfengt ønske.  Lærere MÅ ta inn over seg den nye medievirkeligheten og endre praksis.  Tøft, ja, for noen er endring tøft. Men der er nok av bransjer som har oversett at verden er der ute og dem har det gått ille. 

Heldigvis er skolen fylt med lærere som viser stor endringsvilje og utnytter de nye mediene i læringsarbeidet.  Jeg har fått tilbakemeldinger fra mange som med stor entusiasme forteller om hvor engasjerte elevene ble når de f.eks fikk velge arbeidsform selv.  Mange velger da sosial web som Facebook og MSN, med gode resultater.  Andre blogger om sine erfaringer.  Liv Marie Schou er en slik lærer. For dem som kanskje selv synes det er vanskelig å finne vinklinger inn i bruk av sosiale medier i skolen er det flott at de kan hente tips av dem som har gjort seg erfaringer selv. På bloggen til Liv Marie kan du og lese om andre lærere som tar Facebook i bruk i undervisningen.

Men Facebook kan brukes til så mye mer.  Det er en arena å nå elevene på, som de allerede befinner seg på.  Kirkenes vgs har sin egen Facebook-side, som elever, foresatte og ellers alle andre som vil kan få informasjon fra, tilsvarende har Nordahl Grieg vgs, som åpner høsten 2010.

Sosial web er ikke tilpasset tradisjonell formidlingspedagogikk.  PC’er er en utfordring i et infomasjonsfattig miljø som et klasserom. Fremtiden er her, lær av alle de gode Døma som finnes der ute og prøv selv.

Dømer for tredje gang.

I morgen “starter” Dei gode døma 2010.  Det vil si de konkrete forberedelsene starter. Folk fra IT-avdelinga i Hordaland fylkeskommune, Tandberg og Umoe IKT vil være på plass på hotellet for å rigge til utstyr for videokonferanseoverføring, utstyr for streaming av foredrag, ekstra nettkapasitet, ekstra strøm, oppsett av SMARTBoards, o.l. I tillegg vil en del foredragsholdere komme tilreisende.

Det er meldt på 445 deltakere på årets Dømer, i hovedsak fra de videregående skolene i Hordaland fylkeskommune, men og noen eksterne deltakere. Vi har 3x9 parallelle foredrag og 2x10 parallelle foredrag, tilsammen 47 parallelle foredrag, samt 5 plenumsforedrag og debatt. Et stort og komplekst arrangement.  De to foregående årene har arrangementet blitt knirkefritt avviklet og tilbakemeldingene fra deltakerne har være svært gode. Det er ikke til å nekte for at det gir et visst prestasjonspress, for helst vil en jo helst være bedre enn forrige konferanse, ikke “bare” like god. Det er en god og positiv stemning blant alle dem som er innvolvert i avviklingen av årets Dømer og vi gleder oss til å komme i gang.

Mange av deltakere og foredragsholdere er ivrige twittrere og bloggere, og jeg regner med at de neppe er tause under årets Dømer. Så mange vil nok få med seg hva som skjer selvom de ikke er tilstede.

Streaming av fellesforedrag vil og være en mulighet for å få med seg deler av arrangementet.  Desverre har vi ikke anledning til å streame alle de parallelle foredragene, men noen vil bli lagt ut. Der er kommet ønsker om hvilke vi skal streame, og noen av ønskene er jeg glad for å si at vi kan imøtekomme, andre desverre ikke.

Jeg vil bare benytte anledningen til å ønske alle som skal holde innlegg under disse to dagene Lykke til og til dem som skal være deltakere Velkommen til konferanse.   Håper at vi sammen kan bidra til at dette blir to kjekke og lærerike dager. 

Vareopptelling?

Kirsti hadde vareopptelling på sin blogg, og jeg synes det var en god idè, som jeg i den gode delingskulturs ånd stjeler.

Hva har jeg så å telle opp? Selvom det føles som tiden flyr og plutselig var det 2010, føles januar 2009 lang borte. 2009 var et hektisk og begivenhetsrikt år, og når en ser tilbake er det vanskelig å få oversikten.  Det snakkes om at Den digitale skole (og det digitale univers) er et bevegelig mål, endring skjer så fort og er så uforutsigbart at “planning is out”. 

Når jeg ser tilbake nå, har mye endret seg. Bloggingen har for eksempel fortatt seg noe.  I januar hadde jeg en helt annen hyppighet på innleggene mine enn nå.  Jeg leste og flere blogger og var flinkere å kommentere på andres blogger. Tilsvarende på Twitter.  Hvorfor er det slik?  Bortsett fra at det har vært et hektisk liv i RL, tror jeg det ligger litt i information overload.  Aktiviteten på Twitter har økt betraktelig, både i forhold til hvem som følger meg og hvem jeg følger.  Det gjør at det krever mer tid og energi å være en del av det universet.  Det er jo så mange spennende stemmer der ute, så mye en har lyst å følge med på, og så mange en har lyst å være i dialog med.

Tilsvarende for blogger, oppdager stadig nye, spennende blogger.  RSS-listen min blir stadig lengre, og til tross for alle verktøy og teknikker for å sortere, er det mye å komme gjennom, spesielt om en er off-line noen dager.

Aktiviteten på Facebook har imidlertid tatt seg opp i fjor.  Hvorfor det?  Vel, nettstedet har fått en del nye funksjonaliteter som gjør det mer interessant å bruke.  Jeg tror og at der er en del begrensninger i hvem som er del av det universet gjør at det ikke virker så overveldende i en verden av information overload. Facebook er en god og enkel måte å holde kontakt med venner og kjente, og så er det veldig kjekt når en gjenopptar kontakten med gamle venner.

Dei Gode Døma ble avviklet i april, et stort og krevende arrangement. Vi satt stor pris på at Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell tok seg tid til å komme over fjellet for å åpne konferansen vår.  Der var nesten 500 deltakere, i hovedsak lærerere fra videregående opplæring i Hordaland fylkeskommune, men og noen eksterne deltakere, samt Akademia.

Utdanningskonferansen ble og avviklet i Bergen, og ny er planlagt i oktober 2010.  Programmet begynner å ta form.

I vår gjennomførte i en spørreundersøkelse blant samtlige lærere og elever i videregående opplæring i Hordaland fylkeskommune som er omfattet av elevpc-ordningen, det vil si Vg1 og Vg2. Vi ville ha en underveistilbakemelding.  Når høsten kom og BT startet med sin sedvanlige jakt på PC’er og digitale læremidler i skolen, var det godt å ha en fersk undersøkelse som ga et helt annet bilde enn det avisen tegnet. Vår undersøkelse viste positive og motiverte lærere og elever, som på ingen måte er i mål, men vi er på vei. Vel er det pressens jobb å være kritisk, og vel skal de gå etter i sømmene, men de skal og tegne virkeligheten slik den faktisk er, og ta inn hele spekteret, og ikke kjøre, litt ufint sagt, propagandajournalistikk. Mange lærere, som står på og gjør en god jobb for å møte utfordringene den digitale læringsrevolusjonen stiller oss ovenfor, føler seg urettferdig uthengt i pressen.  Det gis et bilde av en sirumpet, teknologifobob lærerstand, samtidig som teknologien i skolen fremstilles som et fremmedelement.  Dette er på ingen måte situasjonen.

Ellers har det vært deltakelse på en del konferanser, i inn- og utland.  I januar var vi på BETT, som jeg igjen reiser på om et par dager.  I desember var det Online Educa i Berlin.  En stor og spennende konferanse.  I forfjor var gjennomgangstemaet game-based learning, i fjor var det personalization. Som statsministeren var inne på i nyttårstalen sin er det vanskelig å se hvilken vei samfunnet går, og hvilke nye dører og muligheter om åpner seg. Vi baserer våre mentale kart på eksisterende modeller, og bruker gårsdagens løsninger på morgendagens utfordringer.  Det går ikke i lengden og vi må tenke nytt, alternativt og disruptivt. Det sliter mange med fordi vi ikke vet utfallet, vi kan ikke forutsi konsekvensene.  Men der er noe vi vet – det vi gjør i dag er ikke godt nok.  Når vi har et frafall på videregående på 30%, når mange som gjennomfører ikke oppnår sitt læringspotensiale, må vi se på alternative modeller. Ett av spørsmålene er: lærer vi elevene det de trenger for å møte det 21. århundre, eller fortsetter vi å forberede dem for det 20. århundre?

Lord Puttnam har laget en film som “reveals a very inconvinient truth about education” (We Are The People We’ve Been Waiting For). En film som bør få like mye oppmerksomhet som Al Gore’s Inconvinient Truth om miljøet.  Filmen burde være obligatorisk for alle som har med utdanning å gjøre – politikere, journalister, byråkrater, lærere, skoleledere, foresatte. Hvilket system er det vi har i dag?  Vi ser at vi har utfordringer, men i jakten på løsninger, kanskje vi ser feil vei.  Jeg har selv et barn i videregående opplæring, og jeg er betenkt over det testregimet hun er underlagt.  En pliktoppfyllende, skoleflink jente som skolesystemet vårt dyrker frem.  Men når hun bruker så mye energi på alle prøver, hvor blir da tid til kreativitet, kritisk tenkning, refleksjon, diskusjon, etc.? Jeg husker fra min tid i videregående at vi brukte mye mer tid på det enn jeg opplever at det gjøres i dagens skole.  “Teaching to the test” er blitt et altfor dominernde dogme innen utdanningen, ikke bare i Norge.

Dette ble litt vareopptelling og litt tanker på starten av ett nytt år. Mer kommer nok i 2010.  Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle som er innom her et riktig godt nytt år. Et år med mange muligheter og utfordringer, et spennende år.