I Norge er kanskje Facebook det folk først tenker på når de tenker på sosiale nettsamfunn. En ganske så stor andel av den voksne, norske befolkning har etterhvert en konto her. Men slik er det ikke nødvendigvis i andre land. Dette viser verdenskartet for sosiale nettsamfunn pr. 2. juni 2009.
Det har vært synset mye om Twitter i den siste tiden. De fleste som med stor tyngde og autoritet har uttalt seg, har manglende erfaring og innsikt i dette nettsamfunnet. Jeg har selv twittret i godt over ett år og tenkte jeg skulle dele litt av mine erfaringer med Twitter.
Til å begynne med var det laber aktivitet på Twitter av den enkle grunn at jeg ikke hadde noen å twittre med. Jeg kjente ingen andre som var der og det å “snakke med seg selv” er ikke så interessant. Men jeg fikk rekruttert noen, og det ble litt aktivitet. Etterhvert oppdaget jeg andre twittrere gjennom mitt RL nettverk, så de fleste jeg fulgte var folk jeg kjenter fra andre arenaer. Det preget og twitteringen; mye personlig og samtaler som kunnet ta av i det helt absurde til tider. Dersom en leser noen av de uttalelsene ut av kontekst kan det se temmelig merkelig ut. Jeg har slettet de fleste av mine updates fra den tiden, ikke fordi det er et mål å slette dem, men fordi jeg ser på dem som uintressante. Twitter, i motsetning til blogg, er ferskvare, og gamle tweets er fullstendig uintressante. Er som gammelt brød.
Etter hvert begynte ukjente mennesker å følge meg på Twitter og jeg begynte selv å se etter interessante mennesker å følge. Det som er kjekt er at mange av dem som jeg er blitt kjent med gjennom Twitter har jeg fått god kontakt med, og noen av dem er jeg blitt venn med på Facebook (og i RL). De jeg er venner med på Facebook er nemlig dem jeg allerede kjenner, i motsetning til Twitter hvor jeg blir kjent med nye mennesker. Terskelen for å følge noen på Twitter er mye lavere enn å sende en Friends request på Facebook.
Noen driver å synkroniserer updatsene sine på Twitter med Facebook, dette synes jeg egentlig er ganske teit og misforstått. Disse to mediene fungerer helt ulikt og jeg skriver andre ting i statusfeltet på FB enn jeg gjør på Twitter.
Twitter er for meg først og fremst en faglig arena. De aller fleste jeg følger der har jeg en eller annen form for faglig relasjon til. Jeg opplever det på ingen måte som en arena for noen elite, men det er helt klart en arena som ikke “alle” ferdes på. Twitter er en arena for de som kanskje er litt over middels digitalt interessert (ennå).
Twitter ble for meg en vei inn i bloggingens verden. Det at jeg ble vant til å uttrykke meg på nett og fikk respons, gjorde at terskelen for å blogge ble lavere. Mine twittervenner la og inn kommentarer på blogginnleggene mine, og det gjorde at blogging ble mindre skummelt. Å skrive blogginnlegg er som å sende noe inn i et sort hull; er dette interessant, dumt, gidder noen å lese det. Får en kommentarer blir det mer en dialog, noe som jeg trives bedre med enn enveiskommunikasjon, og som gjør at jeg liker Twitter så godt. Noen twittrere bruker Twitter i egen markedsføring, og kommuniserer lite med andre Twittrere og følger få. De mener jeg har misforstått. Twitter er dialog, det er det som er Twitters styrke.
Dette er noen av mine tanker og erfaringer med Twitter, andre opplever og bruker det på helt andre måter, noe som gjør dette nattsamfunnet levende, spennende og dynamisk. På den tiden jeg har vært medlem har brukermassen endret seg, kommunikasjonen endret seg og bruken endret seg. Slik er Twitter i dag, hvordan er Twitter i morgen? Twittrer vi i morgen?
The World Wide Web er nå 20 år. Tim Berners-Lee er mannen som utviklet denne muligheten for å dele dokumenter, bilder, videoer og annen informasjon på nettet. Nå ønsker han å ta dette konseptet et skritt videre, deling av data på nettet. Tanken er et system for deling og kobling av tall på nettet. Systemet kaller han Linked Data.
Fra sentrale myndigheter og skoleeier satses det tungt på at skolene skal bli “digitale”. Digital kompetanse er basisferdighet i alle fag, elevene har laptop, læremidlene er i varierende grad digitale, det forventes at NDLA benyttes som læremiddel, Web 2.0 og sosial web er noe vi ønsker at både lærere og elever tar i bruk. Dersom skolene og lærerne gjør jobben sin, og det forventer vi jo at de gjør, får vi ganske kjapt en rekke arbeidstakere og borgere som er fortrolig med dette universet både fra sin fritid og fra sitt “profesjonelle” liv som elev. Hvilket samfunn kommer disse elevene ut i? Er vi klar til å ta mot dem?
Etter at Obama inntok kontorene i Det hvite hus har dette temaet virkelig skutt fart i USA. Jeg har tidligere nevnt nettsamfunnet Govloop, som består av byråkrater som diskuterer hvordan offentlig forvaltning kan møte de endringene vi står overfor. I ett av innleggene der er temaet/spørsmålet om borgernettverk (citizen networks) er “the next big thing”.
Argumentasjonen i debatten (som ble startet av Kim Patric Kobza) går i korte trekk ut på at vi har en gamme og en ny verden.
Old world technology models are built on assumptions that:
> Transparency is created through the act of publication.
> Centralization of information in portals is the best means of disseminating information to citizens.
> Dialogue between government and citizen is two way - government to citizen and citizen to government.
I den nye verden derimot
> Transparency is created by government publication coupled with network transparency created by citizens talking with citizens - citizen exchange.
> Citizens organize in decentralized networks based on common problems and experience.
> Dialogue between government and citizen is continuous and includes other citizens and citizen exchange.
På bloggen Hack’s Haven er government 2.0 tema. Der kan en finne denne videoen om Web 2.0 og forvaltningen.
Er forvaltningen i Norge klar til å ta i mot disse nye, (forhåpentligvis) digitalt kompetente medborgerne? Hvis ikke, har vi strategier for å bli det?
