En verden uten arbeid?

Det blir sagt til det nesten kjedsommelige at vi nå gjennomlever den fjerde industrielle revolusjon. Denne revolusjonen har vi like lite forutsetninger for å forstå som de hadde de som opplevde den første industrielle revolusjon. Når spinnerskene protesterte mot spinning Jenny fordi hun tok jobbene deres kunne de ikke se hvordan denne oppfinnelsen ville endre deres hverdag, vårt samfunn og skape nye og bedre jobber, på sikt. Overgangen var tøff for dem som mistet jobbene sine.  De sosiale strukturer, de politiske og økonomiske strukturer måtte endres som følge av denne nye teknologien. De sosiale rammeverk som hadde vært før den industrielle revolusjon fungerte ikke i dette nye samfunnet.  Vi fikk fagforeninger, streikevåpen, trygdeordninger, lovverk som beskyttet både arbeidsgivere og arbeidstakere.  Disse sosiale endringer ble utviklet i, av og for industrisamfunnet.  Fremveksten av nasjonalstater slik vi kjenner dem faller blant annet sammen med fremveksten av industrisamfunnet.

Noe av argumentasjonen rundt diskusjonen av det post-industrielle samfunn er at nasjonalstaten lekker i begge ender.  Den lekker til globale, internasjonale nettverk og organ. Vi forholder oss til internasjonale lover, kulturer, organisasjoner, etc.  Men vi ser også et økende fokus på sub-kulturer og regioner, lokale krefter som ikke vil forholde seg til de nasjonale rammer.  Når vi ser på verden i dag er det all mulig grunn til å spørre om nasjonalstaten som enhet er i stand til å møte de utfordringene det globale samfunnet utsetter oss for.

Jeg kunne trukket frem en rekke utfordringer, men her vil jeg fokusere på en spesiell.  Aldri før har avstanden mellom rik og fattig vært større. 1% av verdens befolkning eier mer enn de resterende 99%. Enkeltpersoner kontrollerer formuer som er større enn det nasjonalstater har til disposisjon.  Det vi ser er at en del av disse formuene skapes av internettselskaper som har få ansatte og som betaler lite skatt til de landene de genererer sine inntekter fra. Det er selskaper som eksempelvis Google, Facebook og Amazon.

Denne ulikheten i inntekt forsterkes gjennom den digitale revolusjonen. Stadig flere jobber automatiseres ved at kunstig intelligens og roboter kan gjøre jobben billigere og bedre. Vi trenger færre hender. Dette kan høres ut som en hyggelig løsning.  Vi kan få mer fritid fordi verdiene skapes av roboter.  Både Finland og Sveits vurderer borgerlønn, at alle innbyggere er garantert en minsteinntekt.  Men en slik ordning krever en stat med finansielle muskler til å opprettholde infrastruktur og betale ut slike økonomiske ordninger.  Hvis det skjer det som Jerry Kaplan estimerer at 90% av jobbene vil forsvinne til teknologiske løsninger, og det er de rike som kan investere i disse robotene hva da?.

The robots, Kaplan admitted, will be owned by the rich. “The benefits of automation naturally accrue to those who can invest in the new systems, and that’s the people with the money. And why not? Of course they’re reaping the rewards,” he said.

Hva vil dette gjøre med våre samfunn? Vår sosiale kontrakt? Kan vi fortsette med den økonomiske og sosiale verdensorden som ble skapt i industrisamfunnet, eller må vi tenke nytt for robotsamfunnet?
Og ikke minst, har vi et utdanningssystem som er modent for å håndtere disse dramatiske endringene i samfunn og arbeidsmarked?  Med lærere som utdanner våre barn slik at de er kompetent til å møte et samfunn som vil se kvalitativt annerledes ut enn det vi ble utdannet for?

Dette er en diskusjon som er langt større enn for eller imot mobilhotell, om informasjon huskes best når det er skrevet for hånd eller på tastatur, om eksamen er best på papir eller pc, om MOOC eller campus.  Det er vanskelig å se langtidseffekt av teknologiske nyvinninger.  Veverskene så ikke hva Spinning Jenny ville medføre. Få kunne ane konsekvensen av Gutenbergs bokpresse. Tenk deg at du i 1473 stopper folk på gaten i Mainz og stiller dem følgende spørsmål: På en skala fra 1 til 5 hvor sannsynlig er det at mr. Gutenbergs oppfinnelse vil

*underminere autoriteten til den katolske kirke
 *trigge den protestantiske reform
 * muliggjøre veksten i den moderne vitenskap
 *skape helt nye klasser og yrker
 *endre vår forståelse av barndom som en beskyttet periode i en persons liv

hva tror du folk ville svart?  Vi gjennomgår lignende endringer, forskjellen er bare at vi nå er mange flere og endringen skjer raskere.  Hvordan møter vi dem?

Papegøyeskolen?

Igjen dukker der opp innlegg som tar til orde for mindre og ikke mer data i skolen. Nå sist er det en “ekspert på memorering” som uttaler seg. Intensjonen til forfatteren er god: elevene/studentene trenger gode karakterer for å lykkes i livet etter den formelle utdanningen 

Innlegget kan en si mye om, jeg reagerer mest på kunnskapssynet som kommer frem.  For det første legger det vekt på evne til å memorere.  Memorere hva og hvorfor? Memorere pensum til ære for sensor.  Forfatteren har et eget syn på universitet og høyskole når han sier at det er forelesninger og pensumbøker som gjelder. Sensor gir i følge forfatteren blaffen i hva du har googlet.  Kanskje det, men ikke i hva du har forstått.  Universiteter og høyskoler er ikke ute etter å uteksaminere papegøyer som gjentar pensum og forelesninger ureflektert.  Og om så dette er det som kommer ut, gir det ikke videre uttelling i arbeidslivet for det er ikke læring, noe kronikkforfatteren ser ut til å mene.

Men det andre jeg reagerer på er den totale mangelen på forståelse for det digitale univers, på godt og vondt. Pcer er så mye mer enn avanserte skrivemaskiner med distraksjonsmomenter.  I stedet for å gjøre studentene til tredjegrads datamaskiner bør studenter og elever lære å bruke dette kraftfulle verktøyet slik det er ment: til kunnskapsdannende og støttende arbeid. Dersom dette ikke skjer i norske klasserom er det IKKE PC’en eller elevenes feil. Da må vi henge bjellen på katten og si rett ut at det er noen som ikke har fulgt med i timen og gjort jobben sin. Det er de som hevdes å være den viktigste enkeltfaktor for læring. Da må det massiv innsats til, fra den enkelte lærer, fra skoleledelsen og fra skoleeier. De som er ansvarlige for læringsaktiviteten i klasserommet må vite hva dette dreier seg om. De må selv skaffe seg erfaringer og praksis.  Selv ber jeg skoleledere jeg kurser om å komme seg på blogg og twitter.  Som en pilot i skolemaster skal nå våre skoleledere bruke blogg. Hvorfor det?  Jo, for å kunne ta kvalifiserte valg som leder av en kunnskapsbedrift må du ha under-huden-kjennskap til hva dette universet er. Dette er IKKE et memoreringsunivers. Jeg har sagt før: vi må ta en titt på kunnskapssynet vårt i skolen.  Vi utdanner ikke for industrisamfunnet lengre, vi utdanner for det post-industrielle informasjons- og kunnskapssamfunnet. Skal utdanningssystemet overleve må det ta denne endringen inn over seg.  Stadig flere røster stiller spørsmål ved verdien av den formalkompetansen de unge tilegner seg. Hva hjelper det deg i dag om du har toppkarakterer som typograf fra 1995? Typografer finnes ikke lengre.  Har du ikke oppdatert kompetansen din ligger du tynt an.

Elevene skal ikke lære å memorere.  De skal lære å manøvrere i et enormt kunnskapsunivers. Det krever helt andre ferdigheter enn det å kunne huske skrevet eller uttalt tekst. Når elevene tar utdanning er det for å kvalifisere seg på et krevende arbeidsmarked. I denne artikkelen stilles det spørsmål ved verdien av en BA nettopp fordi for mye av kompetansen studentene kommer ut med er av feil karakter:

The biggest complaint: The undergraduate degrees focus too much on the nuts and bolts of finance and accounting and don't develop enough critical thinking and problem-solving skills through long essays, in-class debates and other hallmarks of liberal-arts courses.

Critical thinking, problem-solving skills. Slike ferdigheter er ikke memorerbare. Næringslivet er ikke ute etter memorerbar kunnskap. Næringslivet ser etter helt andre kompetanser:

Firms are looking for talent. They're not looking for content knowledge, per se," says Scott Rostan, founder of Training the Street Inc., which provides financial training courses for new hires at a number of investment banks. "They're not hiring someone just because they took an M&A class."

Vi skylder våre barn å unge å gi dem en utdanning for fremtiden, og ikke for fortiden. Jeg husker lite av alt jeg har memorert opp i gjennom min utdannelse. Det jeg har trengt har vært evnen til å finne, behandle og bearbeide informasjon, argumentere, samhandle, reflektere, være kritisk, analytisk, kreativ, ulike lesestrategier.  Så i stedet for å hive ut datamaskinene, så må lærer- og skolelederkorpset kjenne sin besøkelsestid.  Dette bør diskuteres på personalmøter, teammøter, på personalrom, kom dere ut i bloggosfæren, les diskuter, lær. Dette handler ikke bare om de unges fremtid, men og deres.

Reproduksjon av ulikhet.

Høyre løfter igjen fanen om at skolen reproduserer de sosiale ulikheter som finnes ellers i samfunnet. Medisinen er karakterer i barneskolen, strengere karakterkrav til lærerstudenter, høyere lønn og status for lærere og pålagt sommerskole for svake elever.

Kristin Clemmet var som utdanningsminister opptatt av denne problemstillingen, men jeg lurer på hvordan det står til med vårt kollektive minne. På midten av 1970-tallet skrev den fremtidige utdanningsminister Gudmund Hernes, sammen med Knud Knudsen, en NOU under tittelen Reproduksjon av ulikhet. Samtidig skrev Knudsen ”Om ulikhet i skolen”. De var opptatt av hvordan skolen som system reproduserte sosiale skiller. Hva var det så med skolen som ga disse skillene? I ett tradisjonelt marxistisk verdensbilde, eller i ett klassebevisst engelsk samfunn vil en si sosial klasse, men i Norge har vi en ide om Norge som ett klasseløst samfunn, så vi kan ikke bruke de begrepene. Begrepet klasse i Norge er nok problematisk fordi i vårt sosialdemokratiske samfunn kan vi ikke deles inn i de tre tradisjonelle klassene: arbeiderklasse, middelklasse og overklasse/aristokrati.

Men det betyr ikke at ikke begrepet er relevant. Det er bare mye mer komplekst. Vi har andre sosiale klasser, og hver sosial klasse har sine koder, sitt språk og sine kulturelle referanserammer. Bourdieu kaller dette for kapital: sosial kapital, kulturell kapital, økonomisk kapital. Grupper som kan ha mye økonomisk kapital har ikke nødvendigvis mye kulturell kapital, og vise versa. En slik inndeling sier noe om hvordan samfunnet verdsetter ulike kulturelle aktiviteter og kompetanser. Vårt habitus.

I skolesammenheng er det ikke nødvendigvis den økonomiske kapitalen som spiller størst rolle. Skolen er ett eget kulturelt univers med egne sosiale koder. Elever som kommer fra hjem hvor disse kodene er gjeldende klarer seg uten sammenligning bedre enn elever som kommer fra hjem med andre sosiale koder og referanserammer. Innen sosiologien heter dette ”resosialisering”. Den kulturelle kapital og kompetanse elevene har med seg fra sinn liv utenfor skolen har ikke verdi for å lykkes i skolesammenheng og de må avlæres og lære de nye kodene. Noen barn klarer dette relativt enkelt, andre sliter mer. Men de barn som slipper dette har en fordel. Ser en på statistikken er for eksempel lærerbarn en elevgruppe som klarer seg relativt godt gjennom skolesystemet. De har ett språk, kulturelle erfaringer, sosiale forventninger og verdier som harmonerer med skolens univers. Etter hvert som skolen i stadig større grad premierer og fremme sosiale koder som jenter er fortrolige med, fremmedgjøres guttene og blir skoletapere.

Dette er ikke lærernes feil, de er del av ett system hvor disse verdier hersker. Vi kan heve karakterinntaket så mye vi vil på lærerstudenter, og jeg sier ikke at ikke gode kognitive ferdigheter og høy kompetanse ikke er viktig for en lærer. Men jeg tror det er feil å så ensidig legge vekten på en enkeltfaktor. For er læreren så viktig for de gode resultatene må det jo da være lærerens feil om det går galt?

Skole er ikke så enkelt at det går med en enfaktoranalyse og quick-fix. Bildet er mye mer komplekst, og vi har en systemfeil. Tar vi utgangspunkt i Maslows behovshierarki ser vi at der er noen primære behov som må være på plass før læring kan skje: fysiske behov, mat, omsorg, trygghet, etc. Barna våre er barn, hele mennesker, ikke læremaskiner. Dessverre er det ikke slik at vi kan ta som en selvfølge at alle disse behovene er ivaretatt før de kommer på skolen. De er ulike med ulike behov til ulike tider og ulike forutsetninger for læring.

Ja, jeg ønsker fokuset på reproduksjon av ulikhet i skolen velkommen. Men savner flere faktorer i debatten, vi er ikke så like som vi liker å tro.

Læreren – en hellig ku?

Vi har en del hellig kyr i den norske skole, størrelser som “alle” er enige om er av udiskutabel betydning for den gode skolen.  Klassen er en slik størrelse, boken (som nå blir sterkt utfordret) en annen, og ikke minst læreren.  Den høyt utdannete, godt betalte  lærer er det viktigste enkeltfaktor for elevens læring. Så det ropes etter stadig flere lærere i skolen, kompetansekravene skjerpes og selvfølgelig må lønnen opp. Da er det litt fasinerende at fra skoleverket kommer det røster som utfordrer dette synet.  Både Margreta og Jeanette har skrevet blogginnlegg som problematiserer denne tilnærmingen.  Det er og fasinerende å lese debatten som kommer i kjølvannet av disse innleggene.

Selvsagt er en god, inspirerende, engasjert lærer som ser sine elever og møter dem på deres læringspreferanser en stor hjelp og inspirasjon for elevene i deres læringsarbeid. En lærers jobb er å vise elever veier til læring, men som med den berømte hesten som du kan leie til vannet, den må drikke selv og det er eleven som må stå for sin egen læring.

På Online Educa Berlin i desember var personalized learning gjennomgangstemaet.  Til forskjell fra vår tilpassete undervisning, hvor eleven er objekt i sin egen læring, er eleven subjekt i sin egen læring i denne modellen.  Elevene har sine læringspaths og benytter ulike kilder og strategier for å nå sine læringsmål.

Når der er så ulike tilnærminger til læring og lærerrollen, og når ulike aktører kommer til så ulike konklusjoner om lærerens betydning, er det fordi vi snakker forbi hverandre?  Bakhodemodeller, uttalt teori og handlingsteori, paradigmer, lærings-, elev og kunnskapssyn, begrepene florerer, men hva ligger egentlig bak dem.

Den “stakkars” lærer som står i klasserommet: hva skal vedkommende levere?  Hva er egenlig bestillingen? Den lærende: hva skal de lære?  Den foresatte: hva kan de forvente av skolen?  Myndighetene: hva er bestillingen eller bestillingene?  Kommer det kryssende krav og forventninger, som er gjensidig utelukkende?

Ett av de første blogginnleggene jeg hadde på denne bloggen viste til et foredrag av Alexander Sokol, som satt opp ulike modeller for læring. Han startet foredraget med disse spørsmålene:

What’s the purpose of education?
How do people learn?

What am I supposed to do in the classroom?
What are my pupils supposed to do in the
classroom?
What are good learning materials?
What should be taught/learnt?
Who should reflect and what about?

Han skisserte noen forestillinger om den gode lærer og lurte på hvem vi identifiserte oss med? Og hvem vi var i vår praksis (det på engelsk er hans tanker, det på norsk er mine kommentarer).

A good teacher always plans a clear sequence of
themes that will be studied during the course and
controls the results when the theme is finished.

A good teacher always plans the themes so that
one and the same topic is dealt with several times
during the course, every time at a new level.

A good teacher does not plan any sequence of
themes to be studied, he/she deals with all of them
at once, paying special attention to those required
in a given context.

Den siste lærertypen er det den gode lærer?  Den som har alle planer i orden, som på forhånd har planlagt timen og som har orden i sysakene?

Uansett bygger dette på ulike læringssyn.  Hvis vi ser på modellen under og har læremiddeldebatten friskt i minne, hvilke læremidler passer til de ulike modellene?  Hvordan bruker vi læremidlene i de ulike modellene?

 

I oppfølgingen her kan en spørre seg, hvordan jobbes det i klasserommet?

Tell the learners what they don’t know, explain if
they have difficulties, control the results of learning.

Eller slik:

Pose problems to learners to show the limits of
knowledge, give tools for solving problems but
avoid giving solutions, help self-assessment.

Hvilken tilnærming måles lærere og elever på?

 

Sokol spurte og om hvordan læreren fremstod for elevene? Hva var lærerrollen?

I am the boss and I am responsible for everything. I know both
the subject and how it can be learnt much better than any
learner. I don’t like these ‘democracy’ games, so I don’t give
away anything. I do things – it’s my job and I am paid for it.

The learner should participate in decision making. There are many
things where I invite learners to participate, e.g. choosing specific
tasks or deciding on the sequence of activities. However, the most
important decisions should be made by the teacher.

 
The learner should be trained to make all the decisions related to
learning, starting from decisions on the aims of learning and
constructing the syllabus to the evaluation and assessment of both
the process and products of learning

Paradokset i skolen er at vi har noen uttalte mål om ferdigheter eleve skal lære, men praksis og måling fremmer noe annet.

Notice the pattern: We want better thinking and
learning strategies. We want connections to life
outside of school. We want understanding.
And we want other things. But by and large we
do not actually teach those things <…>.
This is the great paradox of education:
to a startling extent, we do not really try to
teach what we want students to learn.
(D. Perkins, 1995:70-71)

Og hva blir da målet/utfallet med læringsarbeidet?

There are lots of things my learners have to learn and practise.
I like the variety of forms and various problem solving
tasks but if I’ve got to choose between the amount of things I’ve
got to cover and the form of presenting them, I always go for
quantity. Covering the material is my priority.

Learning doesn’t happen if the material is just presented. It is
important that I keep to the syllabus but the form of work is not
of lesser importance. Sometimes I can sacrifice the content for
the form and give my learners a chance to discover the answer.

Learning skills are more important than the amount of material I
cover. I don’t really care how much we cover in terms of materials
as it will be much less than any learner will need in the future.
However, if my students have really learned how to learn, it is not
going to be a problem.

Det er vel få som vil bekjenne seg til den første her, men mange lever likevel etter denne når de fokuserer på pensumjaget.  Da oppstår igjen spørsmålet: hva skal egentlig eleven lære?  Memorerbar kunnskap eller kreativ problemløsning?  Innen hvilke rammer skjer det siste?  Sokol viste til Lundsteen:

If both teacher and child know both problem
and answer, we see non-creative problem
solving. <…> The minute the child doesn’t
know the answer, however, there is a room
for divergent thinking. <…> Problem solving
becomes even more creative when the child
doesn’t know what the problem is.
(Lundsteen 1989:17)

Og føyde til selv:

And even more if the teacher doesn’t know that either!

Så spørsmålet blir i hvilken grad skal læreren være en gatekeeper for læring?

The material offered to learners should be as simple as possible.
Most learners don’t need to know plenty of things about the
subject they are learning. Simple tasks are enough for most
learners.

It is important not to simplify the subject too much when teaching
it but I agree that learners need to be presented with useful
generalisations. These may not always be very simple but they
should not confuse the learner either.

The learner should work with real subject matter problems. It is
never a good idea to distort the subject for the sake of presenting it
to the learner. All details should be given to the learner and he/she
should learn to cope with them, as it happens in real life.

Hva er ansvaret for læreren?

Thinking about the process and products of learning is the
responsibility of the teacher. If something goes wrong, it is the
teacher’s job to notice it and introduce changes.

Both the teacher and the learner are responsible for the process
and products of learning. The learner should always be
encouraged to think about the process and products of learning
and share the conclusions with the teacher.

It is essential that the learner is involved in all types of reflections
about learning, not only about the process and products of learning
but also the methods and the aims. The learner should be given a
chance to make ALL decisions about his/her learning. With time,
these decisions become the sole responsibility of the learner.

Når jeg utfordrer lærere på disse spørsmålene svarer de alltid at de gjør alt dette,men ikke samtidig selvsagt.  Men hva er det egentlig som ligger til grunn for systemet vårt?  En ting er hva som sies i dokumenter og festtaler, men hva er de praktiske realitetene?

Skolen er i krise, javel, frafall er et stort problem, javel, elevene velger bort realfag og språkfag, javel.

Kjære kunnskapsminister:  jeg kunne ønske meg en kommisjon, tenketank, You name it, som startet med blanke ark. Den skulle startet med å spørre hva er utfordringene vi står overfor i dag?  Hvilken verden er det vi har med globalisering, multikulturelle utfordringer, miljøkrise, informasjonseksplosjon, raske endringer, instant access, aldersdemografi,  etc.  Hvilken verden er det våre barn skal forberedes til å møte? Hvilke kompetanser trenger de?

Og så “glemme” alt vi vet om skole og i stedet se på: når vi har disse målene, hvordan kan vi nå dem?  Hva har vi til disposisjon.  Hvordan må/kan læringen til den voksende slekt struktureres for å nå disse målene?

Gruppen som jobbet med dette burde vært bredt nedsatt: politikere, næringsliv, skolefolk, psykologer, hjerneforskere, miljøorganisasjoner, etc.

Jeg tror ikke den gruppen hadde kommet frem til den skolen vi har i dag.

“Problemet” er at dette handler om mye mer enn skole og utdannning.  Dette er en verdi og systemdebatt.  Hvilke verdier ligger vi til grunn for samfunnet vårt, hva er individets rolle, hva er samfunnets krav og forventninger? Likevel er det spørsmål vi ikke kommer unna, og det samfunnet som knekker den koden vil ha en fordel.  Dette handler om mye mer enn digital skole. Det handler om vår felles fremtid.

Jeg skulle og ønsket at lærerorganisasjonene kunne tatt en mer offensiv rolle og ikke forfekte et syn som en lokal fagforeningsleder sa en gang: at skolens fremste kompetanse er konserveringskompetanse.

Until you have reflected and determined what
has and what has not happened, you may
consider that nothing at all has happened in
your life <…> Something begins to exist only
after you have asked yourself – what have I done
and why – and answered it.
(Schedrovitsky 1989)

3 ways the brain creates meaning

Formell utdannelse og skolegang  har aldri vært av større betyding for den yrkesaktive generasjonen.  Utallige undersøkelser viser at manglende utdannelse ikke bare gir dårligere forutsetninger på arbeidsmarkedet, men er og opphav til mange sosiale, psykiske og fysiske utfordringer. Når vi har et samfunn hvor denne formelle kvalifiseringen er av stor betydning både for enkeltindividet og for samfunnet, er det et tankekors og et stort problem at en tredjedel av ungommen ikke fullfører videregående utdanning (spesielt et guttefenomen), og det som ikke kommer frem av tallene er hvor stor andel av av de resterende to tredjedelene oppnår ikke sitt kompetanse og kunnskapspotensiale i den skolen vi har i dag.  Det vanlige svaret på dette er mer av det vi allerede har: flere lærere, flere timer, mer karakterer, mer disiplin, mer konkurranse - og mer teknologi inn i skolen.

Jeg har lite tro på at mer teknologi er svaret om ikke denne teknologien representerer noe annet enn det som allerede er i skolen. Vi begynner etterhvert å få ganske mye kunnskap om hvordan hjernen fungerer, hvordan læring og meningsdannelse skjer, likevel fungerer skolens strukturer etter mye av de samme rammene som ble etablert på et tidspunkt når vi ikke hadde denne kunnskapen, og hvor kravet til kompetanse var helt anderledes.

I grunnskolen har elevene i en klasse bare en fellesnevner: årstallet de ble født, der slutter likheten.  Likevel forventer vi samme progresjon og at samme rammer skal passe alle.  Vi lager og “aldersghettoer”: småbarnsavdeling og storebarnsavdeling i barnehage, småskole, mellomsteg, ungdomsskole, etc.  Vi gir lite rom for læring mellom generasjoner/aldersgrupper.

Tom Wujec holder her et kort innlegg om hvordan hjernen forstår komplekse ideer. Det hadde vært kjekt om skolen kunne hatt mulighet og vilje til å tenkt og handlet litt mer alternativt basert på mye av den nye kunnskapen vi sitter på og mulighetene vi har tilgjengelig.

Hvor skjer læring?

I kjølvannet av nye vurderingsforskrifter har det vært debatt om krav til fremmøte for å få vurdering i et fag i vgs.  Selv kommer jeg fra grunnskolen hvor vi måtte gi alle elevene vurdering uavhengig av fremmøteprosent.  I livet til en elev kan det skje mye som av ulike årsaker gir fravær, og at dette fraværet skal få så dramatiske konsekvenser som manglende vurdering blir en tilleggsbelastning for eleven.  I grunnskolen har lærere ikke anledning til å nekte en elev å være tilstede i undervisningen (og dersom konsekvensen i tillegg er manglende vurdering får jo eleven dobbelt straff).  Skal en elev ut av undervisning er det en sak for administrasjon/rektor.

Vi har en tendens til å fokusere på skolen som suveren læringsarena. Nå som vi tar i bruk digitale medier i undervisning og mange gjør en veldig god jobb her, undervurderer vi  læring, og muligheten for vurdering, uavhengig av fysisk tilstedeværelse i klasserommet.  Poenget må jo være kompetansen til eleven og ikke fremmøteprosent. Vi har kanskje for lite fokus på dette emnet: hvor skjer læring?  Dr. Brigid Barron blir her intervjuet om hennes forskningsarbeid på nettopp dette emnet.

Se omtale av forskningen hennes her og.  Jeg undervurderer på ingen måte betydningen av skole og undervisning, og det som skjer der.  Det jeg imidlertid tror er at andre læringsarenaer, som et supplement, blir undervurdert, spesielt nå med mange nye verktøy og arenaer tilgjengelig.

I dette intervjuet med  Nichole Pinkard, Director of Innovation at the University of Chicago’s Urban Education Institute, snakker  hun om undervisning og læring i en digital verden. Dette inkluderer en utviding av rollen til læreren og undervisningsbegrepet.

Digital Media and Learning from carnegie commons on Vimeo.

Og som en sluttkommentar til læring viser jeg til denne artikkelen fra Daily News, hvor elevene blir oppfordret til å legge vekk blyanten til fordel for joystick med følgende begrunnelse:

We need to let go of the "old school" belief that devices like the Wii, Xbox, DS and iPhone are mindless distractions from education. Research has shown that interactive game play is among the most powerful drivers for learning the skills children need for 21st century success.

Står noen vedtatte sannheter for fall?

Spennende prosjekter

I Norge har vi rikelig med datautstyr i skolen, hvertfall den videregående skolen.  Situasjonen i grunnskolen er nok mer mangelfull flere steder, desverre. Likevel skjer det mye spennende for tiden, og stadig flere tar i bruk digitale medier i undervisningen på en kreativ måte. Når jeg ser mange av de diskusjonene som kommer opp i kjølvannet av innføring av digitale medier i klasserommet blir jeg likevel litt ambivalent. Til tross for alle de nye og spennende mulighetene internett og digital teknologi gir oss sitter jeg litt med følelsen av at vi reproduserer det skoleuniverset vi kjenner i cyberspace. Vi legger til grunn mye av den samme terminologien, vurderingskriterier, kunnskapssyn, arbeidsformer, etc, bare modifisert litt for å passe inn i nettsamfunnet. Så veldig nytt og revolusjonerende/disruptivt er det ikke og gjør at mange sliter med å forstå hva som er vitsen med digitale medier i skolen. (etter at jeg skrev og publiserte dette innlegget så jeg at Kirsti hadde vært innom temaet på sin blogg)

Da er det spennende å se hva som skjer utenfor kongeriket, og kanskje spesielt i områder som ikke har de samme finansielle muskler som vi har i Norge.  Der er et uttrykk som sier “nød lærer naken kvinne å spinne”, og når det er begrenset med ressurser er det kanskje større vilje til å utnytte de mulighetene en faktisk har enn å klage på/irritere seg over  hva en mangler for å kunne gjennomføre ulike opplegg.

MacArthur Foundation har for andre året arrangert en konkurranse, Digital Media and Learning Competition, hvor målet er å støtte bruk av digitale medier for fremme innovativ tenkning.

“This open competition makes an important contribution to the emerging field of digital media and learning by seeking out and embracing the freshest of ideas and the most innovative thinking,”

Konkurransen er en del av et “$50 million digital media and learning initiative” fra stiftelsenMacArthur som skal bidra til å “determine how digital technologies are changing the way young people learn, play, socialize and participate in civic life”.

Det var mange svært spennende prosjekter som nådde opp og delte på de $ 2 mill. som var i prispenger. Noe som jeg synes er interessant er kommentaren fra  MacArthur’s President Jonathan Fanton:

“The Competition demonstrates that pioneering work often takes place at the edges and sometimes between the most unlikely of collaborators. These projects are true exemplars of how digital media are transforming the way we think and learn, and perhaps even how we participate in our democracy.”

Noe som gir meg assosiasjoner til retorikken fra My organization is a Jungle, hvor argumentasjone nettopp går på at det er i randsonen hvor ulike kulturer og tradisjoner møtes at innovasjon og nytenkning foregår, og ikke dypt inne i organisasjonene (jungelen).

Under har jeg sakset info om noen av prosjektene som vant:

Tecno.Tzotzil, a project that leverages low-cost laptops to help indigenous children in Chiapas, Mexico learn by producing and sharing their own media creations
•
Digital Ocean, an online platform for 200 classrooms around the world that allows young people to monitor, analyze, and share information about the declining global fish population
•
Voces Móviles (Mobile Voices), a low-cost, mobile, multimedia platform that lets low-wage immigrant day laborers in Los Angeles share, create, and publish multimedia stories to become citizen journalists
•
M-Ubuntu (“I am because we are” in Zulu), a project that uses inexpensive mobile phone technologies to connect teachers in South Africa to each other and to teachers in the United States

En oversikt over de ulike prosjektene som nådde opp finner du her.

The Times They Are a-Changin'

Hva trenger elevene å lære i skolen? Hva er de(n) viktigste kompetansen(e) vi sender vår unge ut i verden med i dag? Store og viktige spørsmål nå ved starten av et nytt år. I vår uforutsigbare verden, lærer vi de unge å håndtere disse utfordringene? Viktige spørsmål, men kanskje enda viktigere; har vi som tar beslutningene for dem den nødvendige kompetansen selv?

På nettstedet Edge har de fått en del framstående intelektuelle til å kommentere spørsmålet Annual Question 2009. Problemstillingen er rundt teknologi og samfunnsutvikling, og hvilke konsekvenser dette får, og hvordan vi treffer valg knyttet til teknologi. Er vi i stand til å treffe valg? I innledningen skriver de:

"Nobody ever voted for printing. Nobody ever voted for electricity. Nobody ever voted for radio, the telephone, the automobile, the airplane, television. Nobody ever voted for penicillin, antibiotics, the pill. Nobody ever voted for space travel, massively parallel computing, nuclear power, the personal computer, the Internet, email, cell phones, the Web, Google, cloning, sequencing the entire human genome. We are moving towards the redefinition of life, to the edge of creating life itself. While science may or may not be the only news, it is the news that stays news.
And our politicians, our governments? Always years behind, the best they can do is play catch up."

Howard Reihngold er en av dem som kommenterer disse spørsmålene. I følge han er Social Media Literacy en kompetanse som er viktig å lære, da det vil fundamentalt endre samfunnet vårt. En måte å lære denne kompetansen på er å skaffe deg et PLN (personal learning network). For dem som trenger tips på dette anbefaler jeg bloggen Edublogger , som har en fin oppskrift på det, eller det går an å se denne videosnutten, som jeg har lagt ut tidligere.

Men tilbake til skolen og kompetanse. Datamaskiner og digitale verktøy har kommet inn i skolen som en "rude awakening" for mange de siste par årene, og diskusjonen går engasjert om læringsverdien. I julen har jeg lest boken "Talent is Overrated" av Geoff Colvin. Han stiller følgende retoriske spørsmål:

"When was the last time you, in your working role, participated in a deep discussion about the state of your business five years from now? How about fifteen years from now, including a look at the future of your business' environment, competitors, regulators, and other factors?" (s. 90-91).

Jeg tror at svært få skoler har satt av tid og rom til å ta slike diskusjoner, egentlig uavhengig om de har fått pc'er eller ikke. Motargumentene er mange; har ikke tid, vanskelig å organisere, interesserer meg ikke, betyr ingenting likevel. Jeg tror at vi ikke kommer utenom slike selvransakende, fundamentale refleksjoner. Jeg hadde en samtale i julen med en som vel kan kalles teknolog, er dypt inne i teknologien av pc'er, nettverk, databaser, m.m. Vedkommende mente at folk visste altfor lite om hvordan datamaskiner er bygget opp og fungerer, og at de tar dem i bruk uten den nødvendige kompetanse. Vil en diskusjon i et lærerkollegium om skolens fremtid være preget av en slik manglende kompetanse? Er det nødvendig med en slik kompetanse? Eller trengs det en annen type kompetanse? Og hvordan skaffer en seg i så fall den nødvendige kompetansen?

Hva skjer når utviklingen ser ut til å gå fortere enn hva vi klarer å takle? Tilgang til pc og www gir oss en uendelig mengde valgmuligheter. I følge min teknikervenn liker ikke mennesker valg, vi ønsker at andre tar valgene for oss. På Educa Berlin var en av foredragsholderne inne på det samme; den største gaven du kan gi folk, er å begrense antall valg for dem. På Skolestartkonferansen 2008, hvor jeg hadde et innlegg, ble det kommentert fra en av elevene at hun ikke ønsker alle disse valgene, hun ville at læreren skulle ta valgene for henne (og en lærebokforfatter). Gatekeeperrollen er jo den lærere har hatt i alle år; være den kompetente som siler relevant informasjon til elevene, relevant for pensum og eksamen. Når jeg går på foredrag møter jeg to ulike tilnærminger: læreren må fortsatt ha denne rollen, plukke ut relevante lenker til elevene, ta styring på nettbruken vs. slipp elevene løs på nettet, men hjelp dem til å foreta kvalifiserte valg, evaluere det de finner, og la eleven i større grad ta styringen selv. (se forøvrig referat fra Sokol som jeg har skrevet tidligere)
I følge Howard Gardner i Five Minds for the Future vil "the world of the future demand capacities that, until now, have been mere options." (fra omslaget).
Telenor har en fantasisk reklame om en jente på 1800-tallet som snakker om fremtidens mobiltelefoner, til lærer, foreldre og leges fortvilelse. Hennes beskrivelse av vår hverdag blir sett på som bekymringsfull fantasi fra hennes "samtidige".
I følge Colwin blir livslengden til produkter og tjenester stadig kortere, det samme gjelder for foretningsmodellene til dem som selger dem; "many companies have to create innovative business every three or four years- eigth to ten years is heaven today". (s.147)
Hva med skolen og den reformtrøttheten skoleverket gir uttrykk for? Kan skolen skjermes for denne endringshastigheten? Bør skolen skjermes for denne endringshastigheten?