Utdanning 1.0

Så er vi inne i neste kapittel i Den digitale skole i Norge. Som et svar på utfordringen om digital kompetanse i alle fag og som grunnleggende ferdighet, samt markedets manglende vilje og evne til å tilby adekvate læremidler gikk 19 fylkeskommuner sammen om å utvikle digitale læremidler for videregående opplæring.  Dette tiltaket ble møtt med kraftig motstand fra læremiddelprodusentene og fra lærerorganisasjonene. Som alle nyvinninger var ikke læremidlene fra NDLA "perfekte" fra første stund, hva nå perfekt er. Men NDLA har vært et viktig disruptivt grep i en meget stivnet bransje: læremidler i skolen. Så spennende og nyskapende har dette tiltaket vært at det havnet i finalen i European Public Service Award. Likevel velger Akerhus fylkeskommune, som en av de største fylkeskommunene, å trekke seg fra dette samarbeidet. Henning Lund, som er lærer i Akershus fylkeskommune, har i et godt og fyldig blogginnlegg, sagt noe om hva han synes om det grepet.

Det er paradoksalt at i en tid hvor det snakkes om innovasjon, nytenkning, finanskrise at et tiltak som NDLA velges vekk til fordel for mer tradisjonelle læremidler.  Kan det skyldes at NDLA kommer i tillegg til de tradisjonelle læremidlene ved de fleste videregående skolene?  At lærerne ikke evner eller har vilje til å utvikle egen praksis for å møte en digital virkelighet? Kan det og være slik at endring tar tid, og at den fulle effekten av NDLA's inntreden på det norske læremiddelmarkedet ikke er materialisert enda, og politikerne, som ofte forventer quick fix, gir opp i unnarennet?

Dette foredraget av Gary Hamel handler om management for det 21. århundre.  Problemstillingene han trekker opp er absolutt relevante og betimelige for utdanning. How do we build organizations that are fit for the future.  How do we build organizations that are fit for human beings?  Bytt ut ordet organization med education. Hammel sier at management er en av de viktigste oppfinnelser i det 20. århundre, men vi må nå finne opp management igjen fordi de utfordringene vi står overfor er uten presedens. Likevel er alle ledelsesverktøyene vi benytter i dag oppfunnet før 1920, av mennesker født på midten av 1800-tallet.  Ledelse 1.0. Paralleller til Utdanning 1.0?
Hamel sier at vi er den første generasjonen i historien som må takle en "accelerated rate of change". Som han sier "change has changed". Han viser til en rekke endringer som skjer med et eksponesielt tempo. Han snakker om hyperkonkurranse som bedrifter møter i dag. Den eneste måten å møte denne utviklingen er gjennom innovasjon. Tilsvarende for kunnskap, som er blitt en vare.I en slik verden handler det ikke så mye om: hvilken kunnskap er det jeg innehar nå, men hvor fort skaper jeg ny kunnskap, med vekt på å skape. Lærer vi våre barn å SKAPE kunnskap i vårt skolesystem?

I skolen er det en oppfatning av at ved å gjøre det som har vært gjort før, det som er forskningsbasert dokumentert virker, så gjør vi det "rette" for fremtiden. Best practise.  Imiter. Men i en tid i endring, i utvikling er dette en god strategi?  Hamel sier at en må ikke være fornøyd med å imitere andres best practise, fordi det er simpelthen ikke godt nok lengre.

Videre for å være en innovatør må du utfordre eksisterende dogmer. Hamel spør retorisk: hvilke problemer/utfordringer skulle dagens management (les: utdannings)systemer løse?  Hvorfor ble de utviklet? Det var ikke for å lage omgivelser og arbeidere som var tilpassningsdyktige, kreative og innovative. Utfordringen var: hvordan gjør du mennesker om til semi-programmerbare roboter. Hvordan får vi bønder og andre til å gjøre de samme oppgavene om og om igjen?  Dette har vi lykkes med, til overmål.

Hamel påpeker at en må lære fra randsonen. Innovasjon og nyskapning skjer i randsonen, det skjer ikke i massen (the mainstream). The future happens on the fringe.  Vil du se fremtiden er det beste stedet å søke på nettet, i følge Hamel. Nettet er det globale operativsystem for innovasjon. De verdier som råder på nettet vil vi måtte bygge inn i våre organisasjoner og vårt utdanningssystem: åpenhet, meritokrati, fleksibillitet, samarbeid. Dette handler ikke om nettets verktøy, men nettets verdier, og hvordan integrere dem i våre organisasjoner og vårt utdanningssystem.

Så da er det betryggende at våre folkevalgte er fremsynte og visjonære og trekker seg ut av et miljø som prøver å være kreativ, delende, åpent og nytenkende, og satser på gamle, kvalitessikrete travere. Trekker seg tilbake og lar skolene "velge selv", til Norsk Lektorlags store glede.



 

Hovedinntrykk fra Educa.

Da er årets Online Educa over og jeg slår i hjel litt tid på hotellet før avreise til flyplassen. Det har vært tre intense, lange dager med mange inntrykk, impulser, utfordringer og disruptive innslag. I fjor var det jeg i hovedsak satt igjen med Game-based learning.   Det var tema i år og, men ikke like fremtredende. I år er det to-tre hovedområder som har dominert konferansen for meg: personalisation, livslang læring og corporate learning. Disse emnene er forsåvidt som et trehodet troll, for de henger sammen. Verden endrer seg, utdanning endrer seg, komperanse endrer seg.  En av foredragsholderne trakk paralleller til evolusjonen og Darwinismen i sin beskrivelse av utdanning.   Det var som et tre med felles rot og grunnstamme, men så utvikler det seg ulike grener på kunnskapens/utdanningen tre.  Den nyeste, og kanskje mest levedyktige grenen er personalisation.  Som i evolusjonen ellers er det dem som er mest tilpassingsdyktige som overlever og utvikler seg.  Så og innen utdanning.  Noen greiner vil visne hen og dø.  De som har størst utfordring er de som har lengst fartstid og “baggasje”.  Disse har for mye å leve opp til av tradisjoner, og derfor er de lite tilpassningsdyktige.

Det ble og sagt at endring i hovedsak kommer fra marginale miljøer, ikke innefra tunge miljøer.  Minner litt om the red monkey foredraget jeg var på i fjor.

En slik utfordring kommer fra næringslivet.  Der er det stort fokus på læring og hva som virker.  De foredragene jeg var på der var spennende, og jeg kommer tilbake til dem.  Jeg var og på en unconference om corporate learning med Jay Cross, og det var en spennende seanse.  Spørsmålet var: hva skal til for at det skal skje en endring.  Alle i gruppen mente at for å få endring måtte det gjøre vondt.  Det må innføres et smertestikk i organisasjonen for at endring skal finne sted.  Det kom ulike eksempler fra de ulike aktørenes hverdag.  Hva er så vårt smertestikk?  Sett ut fra den debatten som har vært hjemme mens vi har vært her, kan det se ut som NDLA har den funksjonen.  NDLA gjør tydeligvis vondt, for forlagsbransjen, for lærerorganisasjoner og for enkelte lærere.  Kirsti i Buskerud hadde et godt innlegg etter en konferanse om emnet i Oslo på mandag.  Jeg var ikke tilstede der, da jeg reiste til Berlin tirsdagen. Men jeg har lest en del av innleggene som ble holdt, samt sett noe av debatten i etterkant, og sett fra Berlin og det universet her, blir det hele veldig spesielt.

Det første jeg reagerer på er saklighetsnivået til enkelte av debattantene.  Det er en ærlig sak å ikke synes at NDLA er en god ide, men der tas i bruk ord og retoriske grep som jeg synes ikke hører hjemme i det offentlige rom eller i en saklig debatt, av aktører som faktisk skal være forbilder for den oppvoksende slekt.

Det andre er fokuset på bevaring av det bestående.  Verden endrer seg, like it or not.  Vi må se muligheter, og deretter vurdere hva vi vil bevare og hva vi vil forkaste.  Denne utviklingen går så fort, det er en utfordring å prøve å henge med.   De unge lever i en annen verden enn den skolen representerer.  De lever i en medierik hverdag, skolen, pc’er til tross, er et mediefattig miljø.  Hvordan lære digital literacy i et mediefattig miljø? 

Jeg sier ikke at NDLA er svaret på det, og dette er ikke et innlegg for eller mot NDLA.  På samme måte som det blir feil å bare basere undervisningen i et fag bare på en bok, blir det feil å basere undervisningen bare på en kilde. Men at prosjektet NDLA genererer aktivitet er helt tydelig, og debatt og bevissthet er bra. Konservering er det ikke. Holdningen til NDLA er og en annen utenfor våre grenser enn innenfor. Prosjektet får blant annet positiv omtale av OECD. Verden er i endring, læring er i endring, hva som er våre læremidler er i endring. Det eneste som er helt sikker er at verden blir aldri hva den engang var, og det ønsker vi vel strengt tatt ikke, eller? Evolusjonens tre vokser stadig.

NDLA – landssamling

NDLA hadde landssamling 21. – 22. september 2009 på Clarion Airport hotel, Bergen.  Jeg holdt et litt amputert foredrag der.  Her er lysarkene fra mitt foredrag.

Foredrag NDLA - samling 21.9.2009

View more presentations from junebre.

NDLA-samling, Clarion Airport Hotel, Flesland Bergen. 21. – 22. september 2009

Kjell Atle Halvorsen : “Når klassene fylles med pc’er”

Hvilke praksiser må vi utvikle når digitale verktøy inntar klasserommene?

3 modeller for syn på kunnskap og læring (Stein Ludvigsen)

Det tradisjonelle klasserommet – kunnskap er en enhet som overføres fra en person til en annen. Informasjonen som skal bli til kunnskap befinner seg i læreboken eller i lærerens hode og skal videreformidles

Det konstruktivistiske klasserommet: kunnskap er ikke noe som videreformidles, kunnskap konstrueres i hodet til den som skal lære på bakgrunn av nye impuler og det som ligger der fra før.

Klasserommet som arbeidsfellesskap: ikke en som kan, og mange som ikke kan, og paradoksalt nok den som kan som stiller alle spørsmålene.  Den som er lærer kommer i en helt annen posisjon, som medlærende.

Praksis i de fleste norske klasserom blir utført som om kunnskap er noe som kan overføres fra en person til en annen.

Hvilke læremidler trenger vi nå?  Trenger vi læremidler? Digitale læremidler?

Når Halvorsen underviser skjer det stort sett via LMS. Bruker mye blogg. sosiale nettsteder, etc.

Fremdeles noen spør som om vi har noe valg: lærer elevene mer når de bruker digitale læremidler?  Er ikke det som er spørsmålet: men hvordan vi kan bruke digitale læremidler for læring.  Viser til OECD’s prosjekt New Millennium Learners

Hvordan opplever lærerne: Sentrale systemiske faktorer (helhetstenkning, støttekultur, lederforankring, lærerkompetanse)

Viser til undersøkelse i Trøndelag.  (Vår undersøkelse er til politisk behandling i dag).

Hvilket læringssyn ligger til grunn for de ressursene som stilles til rådighet for NDLA?

Lærernes ferdigher: Tekstbehandling: finne og vurdere ressurser på nett- dette er lærerne trygg på, effektiviserer et eksisterende univers.

Opprette og bruke blogg, wiki, etc.  Lage sammensatte tekster.  regneark – her skorter det på lærerkompetansen

Nesten ikke forskjeller mellom skoler, men skille på utdanningsprogram.

Læreropplevelser: mer krevende klasseromsledelse

Elevenes digitale kompetanse er overvurdert i skolesammenheng – slår hull på myten om at lærerne ser på elevene som så digitalt overlegne.

Ivar Frønes: etterhvert som teknologien blir tilgjengelig for alle opptrer de digitale skillene mellom klasserom, avhengig av kunnskaper, ferdigheter og holdninger til lærere, og ikke mellom skoler og kommuner.

Hva bruker elevene?  48,6% av eleven bruker chat til skolearbeidet, 26,4% har brukt spill i undervisningen

Ser vi ansatser til en utvikling der eleven flytter fritidsbruken inn i skolen.  Ikke som det vi definerer som misbruk, men flytter denne fritidsbruken og gjør det til en del av skolearbeidet.  Foregår en stille revolusjon?  Mens vi har en lærestand som forholder seg distansert til dette og dette vet de ikke noe om.  Hvilke konsekvenser får dette for hvilke læringsressurser vi skal ha?

Konklusjoner:

Vi er ikke helt “i mål” -  tegner konturene av en videregående skole hvor det har skjedd store endringer:

30 – 40- 30 skolen:  (30% utnytter potensialet, 40% trekker på skuldrene og sier tja, 30% motstandere/avviser teknologien)

Ny teknologi i tradisjonelle omgivelser.  Lærerstyrt tavleundervisning.  Læring som overføring.

HVA ER DET VI KAN GJØRE DIGITALT – SOM VI IKKE KAN GJØRE ANALOGT?

HVA BØR VI FORTSETTE Å GJØRE ANALOGT?

Mange elever tuller bort mye av tiden:

TRADISJONELL UNDERVISNING + NY TEKNOLOGI = STØY

Hvordan skal vi bruke teknologien?

Gjøre det vi alltid har gjort – litt mer effektivt? JA

Gjøre det vi alltid har gjort – mye mer effektivt? JA

Gjøre det vi ikke kunne gjøre før?  JA

Kampen mot vindmøller

For tiden driver forlagsbransjen klappjakt på NDLA og mener at hele prosjektet bør skrinlegges, det beste læremiddelet er og vil fremdeles være den trykte boken. Tatt i betraktning de store summene som hvert år brukes på læremidler er det ikke rart forlagene har dette utgangspunktet, hele deres foretningside er jo truet av et initiativ som NDLA. Nå er jo ikke fylkeskommunenes ansvar å holde liv i forlagsbransjen, men å sørge for god opplæring og ditto læremidler til elevene (går ikke her inn i diskusjonen om leverandørproblematikk). Nå kan en ha ulike meninger om NDLA og NDLA’s fremtid, men det som er helt klart er at NDLA’s inntreden på læremiddelarenaen har medført utfordringer, nytenkning og nyutvikling i forhold til læremiddeltenkningen som ikke hadde kommet i samme grad uten dette fylkeskommunale initiativet. Når forlagsbransjen holder et seminar om digitale læremidler uten at deltakerne har mulighet til å komme online gjør en seg jo noen tanker.

Kanoniseringen av læreboken som det saliggjørende læremiddel  er nok et overgangsfenomen.  Etterhvert som vi får øynene opp for de mulighetene som ligger i bruk av digitale verktøy vil bokens plass bli redusert.  Utfordringen ligger i den endrete praksis (og evaluering) som er en nødvendig konsekvens av at boken ikke lengre er det sentrale læremiddel. Og jeg kan ikke dy meg og legger ved denne videoen:

Dei gode døma - forskning møter praksis, praksis møter forskning

Nå ligger hele programmet til Dei gode døma 2009 – forskning møter praksis, prakisk møter forskning ute. Jeg skal innrømme det er med en viss klump i magen programmet legges ut. Konferansen i år er blitt stor og omfattende. Spenningen ligger mye i om vi treffer målgruppen med programmet vårt. Etter at vi har booket foredragsholdere, har vi kommet over prosjekter og foredragsholdere som vi absolutt skulle hatt med på konferansen, men som der dessverre ikke er plass til i år.
Utviklingen på dette området går så fort. I den digitale verden er et halvt år en hel evighet. Se et halvt år tilbake, hvordan så verden ut da? På den andre side, ting tar ofte litt lengre tid i skolen. På den ene siden går ting fort og på den andre litt langsommere, dette gir nødvendigvis en del gnisninger.

Vi har valgt å gi NDLA en forholdsvis stor plass på konferansen. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom 19 fylkeskommuner, for å utvikle digitale læremidler for videregående opplæring. Når fylkeskommunene satser så tungt, er det selvsagt meningen at skolene skal benytte dette tilbudet. Hele NDLA prosjektet er spennende, og vekker internasjonal oppsikt. Der er sterke krefter som ikke ønsker NDLA velkommen (forlag og Utdanningsforbundet). Hvor levedyktig NDLA blir, er det til syvende og sist lærerne som avgjør. Er NDLA en hensiktsmessig læringsressurs i undervisningen eller ikke? For å finne det ut, må det tas i bruk og prøves ut. Jeg tror ikke vi får svaret med en gang, og her vil vi nok se en utvikling. Pr. i dag vet jeg blant annet om lærere som har erstattet den tradisjonelle læreboken i naturfag med NDLA, og sier at det går helt fint.
Det er og et spørsmål om penger, skolen har ingen Sareptas krukke å hente penger fra. Skolen har, som de fleste andre områder i samfunnet, et begrenset budsjett. Disse midlene må det husholderes med, slik at en får mest ut av hver krone. Når jeg var på Educa Berlin tidligere i desember, var jeg på et foredrag som het: ”Opnen source in education – unsustainable or unstoppable”. Der ble det hevdet at prisen på lærebøker hadde økt dobbelt så mye som prisen på andre varer. Eksempelet var fra California, USA. Det ble og hevdet at ungdom valgte vekk høyere utdanning, ikke på grunn av prisen på undervisning, men fordi bokkostnadene ble for store. Det ble hevdet at om vi ikke fikk Open Source løsninger ville der tvinge seg frem andre modeller, noe som for så vidt allerede var på gang i California.

Ellers har vi flere parallelle økter denne gangen enn sist. Grunnen til det er tilbakemeldingene vi fikk i fjor, folk ønsket flere parallelle økter. De er og (med et par unntak) kortere i år enn i fjor. Vi har og prøvd å utvikle konseptet litt, slik at innholdet i en del av øktene har en annen form enn sist.

Noe annet som er nytt og spennende i år, er samarbeidet med Universitetet i Bergen. Der kommer forskere fra inn- og utland, både som deltakere og som foredragsholdere. Det å kombinere praksis med forskning på området, har vi store forventninger til. Hva sier forskningen, og hvordan kan disse to arenaene møtes?

Som sagt, jeg håper vi har fått til et rikholdig og spennende program, som lærere i videregående opplæring vil finne relevant og nyttig for sin hverdag i klasserommet.