MOOC - utdanningens Uber?

I 2012 eksploderte fenomenet MOOC - massive open online courses, og The New York Times utropte året til the year of the MOOC. "Alle" trodde at dette nye fenomenet skulle endre utdanningsverden over natten - nå døde det tradisjonelle universitetet. Den norske regjeringen nedsatte et utvalg som skulle se på dette fenomenet - MOOC-utvalget. Land etter land opprettet sine egne MOOC-plattformer, og stadig flere universiteter tilbød egne MOOCs.   Revolusjonen uteble og de kritiske røstene begynte å melde seg.  Vi fikk artikler som The year after the year of the MOOC.  Spesielt ble de lave gjennomføringstallene brukt mot MOOC. Det opereres med fullføringstall på 5-7%.   Så drop-out raten er høy.  Men er dette virkelig et problem?  Hvis det er 60 000 studenter på et studie, og "bare" 5% fullfører, er det likevel 3000 studenter.  Hvor mange studier og universitetskurs har 3000 studenter som fullfører kurset? Nå er det sikkert mye som kan gjøre for å øke den andelen, men er det sikkert at alle som tar kurset er der for å fullføre?  Jeg har tatt drøssevis av MOOCer, men ikke fullført noen.  Jeg har ikke vært interessert i det.  Jeg trenger ikke fullføre, men jeg kan være interessert i hele eller deler av innholdet av kurset.  Noen ganger melder jeg meg på av ren nysgjerrighet.   Noen tar gjerne samme kurs flere ganger.  Keith Devlin fra Stanford sier at de flinkeste studentene ser en ofte etter at de har tatt samme MOOC flere ganger. Så i stedet for å dømme MOOC etter de samme kriteriene som vi dømmer det tradisjonelle campusbaserte universitet. bør vi se hva MOOC representerer som ikke de eksisterende tilbudene dekker - areas of non-consumption for bruke retorikken fra Clayton Christensens teorier om disruptive innovasjoner.

Hva om vi snakker om drop-in studenter, i stedet for drop-out?

For det som er interessant med verdens største "universitet", Coursera, som i skrivende stund har passert 18 millioner studenter, er at de har ingen vitenskapelige ansatte, de produserer ikke selv ett eneste kurs. Kursene produserer av andre tilbydere, så er Coursera, og de andre MOOC-plattformene, en arena som kobler studietilbydere med dem som ønsker å studere.  Modellen er den samme som benyttes av Uber, airbnb, Instagram, Facebook og Netflix.  Det som er interessant er at mens taxinæringen prøver å bekjempe Ubers modell, henger stadig flere universiteter seg på MOOC-bølgen.  Coursera har 139 partnere blant verdens beste universiteter. Coursera er størst, men langt fra den eneste til å tilby etter denne modellen.

Hva er det egnetlig som skjer?  Bill Gates er kjent for å ha sagt at vi har en tendens til å overvurdere endring på kort sikt og undervurdere endring på lang sikt. For ti år siden ble dem som spådde papiravisenes død ledd av.  Latteren har stilnet nå.

MOOC betyr ikke nødvendigvis det campusbaserte tilbudets død, men vil det bli slik vi studerer i fremtiden?  Selvom mesteparten av musikken vi konsumerer er digital, betyr det ikke at vi har sluttet å gå på konserter og live opptredener. Men det er en marginal del av vår musikkopplevelse. Hvem sier at utdanning er skjermet for denne utviklingen.  Teoriene om disruptive innovasjoner sier at i begynnelsen vil de nye tilbudene bli betraktet som underlegne av de etablerte, men etterhvert vil de ta over.  Ikke fordi de etablerte er dårlige, men fordi foretningsmodellen er død.  Telegrafen ble ikke disruptet av telefonen fordi telegrammene var dårlige, men hvem sendte telegrammer når de kunne ringe?  Jeg tror utdanning må nærme seg MOOC og teknologi på denne måten:

hva er det den eksisterende modellen ikke dekker som denne nye teknologien og disse nye modellene åpner opp for?

Og ikke se seg blind på lave gjennomføringstall hos MOOC-kursene.

Drømmelæreren: Yoda eller Nao?

Vi lever i informasjonssamfunnet. Utdanning, kunnskap og kompetanse har aldri vært viktigere. Kunnskapen vi sitter på utgjør en viktigere andel av vår nasjonalformue enn oljefondet.  Så bra da. For i Norge har vi gode skoler og en høyt utdannet arbeidskraft. Vi har bare ett problem, vi mangler lærere. Så derfor: utdann deg til lærer, sikkert yrke.

Hmmmm, sikker på det?

Jeg satt i verdens første regjeringsoppnevnte utvalg som skulle se på digitalisering av høyere utdanning, det som fikk navnet MOOC-utvalget. All ære til daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorsen for å være tidlig ute for å fange opp en global trend og utfordring. Nå virker det som den nåværende Kunnskapsminister ikke er så interessert i dette digitale.  Jeg hørte han på radioen i forbindelse med at KS ønsker at lærere skulle kunne ta etter- og videre utdanning uten å måtte reise til utdanningsinstitusjonene. Kunnskapsminister Thorbjørn Røe Isaksen ville imidlertid ha skikkelig utdanning, ikke "brevkurs" som han uttrykte det.

Vel, nå er det en stund siden vi drev med brevkurs. En av kritikkene jeg vil rette mot rapporten vi skrev, som jeg ikke har oppfattet at noen har rettet mot den, er vår tilnærming.  For vi behandlet MOOC som det Clayton Christensen kaller "sustaining innovation".  Vi så på hvordan MOOC skal tolkes og behandles innenfor rammene av det eksisterende utdanningsregimet. Vi kalte de som tar MOOC for "lærende", fordi de ikke møter de kvalifiseringskrav vi stiller til studenter. Vi så på hvordan MOOC-kurs kan tilpasses gradssystemet.  Utdanningssystemet, som i varierende grad vil ta inn over seg den digitale læringsrevolusjonen, klemmer digital teknologi inn i det eksisterende paradigmet, enten vi kaller det "MOOC" eller "flipped classroom".

Mantraet "læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring" hamres inn som en sannhet, uten at mothypotesen testes.  "All forskning viser....", og det pøses millioner ut i etter- og videreutdanning av lærere. Dette er det som er politisk korrekt, forutsigbart, og enkelt. Dette "vet" vi hvordan virker.

Så er det bare sånn at på ett eller annet tidspunk så veltes modellene. For igjen å sitere godeste Christensen "education is ripe for disruption".  En kan like det eller ikke.

Jeg holder foredrag om dette i inn og utland. Jeg har ikke tall på alle stedene jeg var i fjor hvor jeg holdt foredrag om dette.  Året ble avsluttet med at jeg snakket på Online Educa Berlin 2014.  I år har jeg blant annet snakket på Unios årskonferanse. Taleren før meg gjorde som så mange, snakket om MOOC sine mangler og hvorfor MOOC er så mye dårligere enn våre gode Universiteter.  Så kommer rampete med med mitt foredrag: MOOC som disruptiv innovasjon.

For MOOC er en game changer. MOOC viser oss at vi kan endre våre modeller for utdanning. MEN  MOOC er ikke svaret.

Listen over utdanningsutfordringer er lang som et ondt år.

For tiden snakkes det mye om kunstig intelligens (AI). Hvordan kunstig intelligens vil fjerne våre jobber. Hvem lever under den illusjonen at utdanning vil være skjermet for denne utviklingen?

For det første: hvis maskinene er smarte, hvilken kunnskap trenger vi da?
Nå kommer snart den nye Star Wars-filmen. I den filmen er to roboter sentrale personer. Heltene, med Luke i spissen, trenger ikke kunne det robotene kan. Hans lærer, Master Yoda, sier ikke til Luke, gå til 3CPO og lær det den kan.  Nei, han ber Luke søke helt annen kunnskap.

For det andre.  Hvem sier at lærere ikke kan erstattes av datamaskiner? Eller roboter?
Vel, møt Nao.

Nao brukes i arbeidet med autistiske barn. Nao når gjennom til dem på en måte læreren ikke gjør. Hvem sier at vi ikke vil få enda bedre personlige roboter i fremtiden?

Behov for mennesklig kontakt? Vel, når japanske menn foretrekker sine virtuelle kjærester fremfor en komplisert fysisk kjæreste kan en absolutt lure på om ikke elever vil foretrekke en virtuell "drømmelærer" fremfor en vanlig en.

Til slutt, hvem er det som sier at det er de etablerte institusjonene som disrupter utdanning? De var ikke plateselskapene som disruptet musikkbransjen. Det ble gjort av andre bransjer. LinkedIn har nå kjøpt opp Lynda.com. SchoolYourself søker å gi nye online-læringsopplevelser. Tv-kanalen Discovery har sitt tilbud: Discovery Education, under mottoet: The Future of learning is Now. Dette er ikke de tradisjonelle tilbyderne.

Norge er enda rikt, med strukturer og etablerte systemer. I oktober er jeg invitert til å snakke på BETT Latin America Leadership Summit om MOOC. Dette er for land med en helt annen økonomi og demografi enn hva vi har. De har store befolkningsgrupper som ikke har tilgang til adekvat utdanning i den grad vi har. De har verken nok personer, ressurser eller tid til å utdanne de lærerne som trengs for vår utdanningsmodell. De er ute etter noe som virker raskt. I slike markeder vil de disruptive initiativene ha en god grobunn, for de dekker det som betegnes som "areas of non-consumption".  De trenger ikke nødvendigvis Ivy League -tilbud, men tilbud som fungerer i deres hverdag.  Når de gjør, vil vi kunne oppleve det som kalles "rude awakening". Vi trenger ikke oppleve det.  Vi kan også dra nytte av denne læringsrevolusjonen som finner sted. Men da må vi tørre å utfordre etablerte sannheter og modeller. Ikke se tilbake, men faktisk tørre å gjøre ting som ikke det ligger årtider med forskning og etablert praksis bak.  Vi må tørre å se fremover. Tørre å være innovative.

Når robotene tar over....

I 2012 arrangerte vi konferansen Disruptive Education. En av våre key note speakers var professor Clayton Christensen fra Harvard University. Christensen er kjent for sine teorier om disruptive innovasjoner, innovasjoner som endrer markeder og foretningsmodeller. Ofte skjer disse endringene som følge av teknologisk innovasjon, enten ved at ny teknologi utvikles eller ved at eksisterende teknologi brukes på en ny måte. Den kanskje mest kjente disrupsjonen er hvordan Steve Jobs og Apple tok i bruk eksisterende teknologi og kunnskap og satte det sammen til ipod og itunes.   Både digitalisert musikk og mp3-spillere var allerede i markedet, men Apple satte dette sammen på en ny måte, i nye modeller som for alltid endret våre vaner med hensyn til våre kjøp og bruk av musikk.

Christensen sa i sitt foredrag at Norge, rike Norge, var veldig sårbar for disrupsjon. Den måten vi bruker teknologi på er som sustaining innovation.  Det vil si at vi søker å effektivisere eksisterende prosesser ved bruk av ny teknologi. Dette medfører to utfordringer: for det første gir det lite nyskapning, men enda verre, slik sustaining bruk av teknologi er effektiviserende, det vi si det fjerner arbeidsplasser uten at det skaper nye, i motsetning til disruptive innovasjoner. Så jo mer effektive vi blir, jo færre folk trenger vi.  På den ene siden kan dette være bra, hender frigjøres til andre oppgaver, men hvilke? Skaper vi nye oppgaver?

I desember var jeg på konferansen LeWeb i Paris. Der hadde jeg det privilegium å høre oppfinneren av The World Wide Web, Tim Berners-Lee, snakke. Det han fremhvet er at politikere forstår ikke internet, og derfor fatter de beslutninger som er kontraproduktive. Dette var forøvrig et gjennomgående tema på konferansen, hvordan europeiske politikere ikke forstår nettet, dets innvoasjon og entreprenørskap, og dermed fatter beslutninger som hemmer innovasjon og entreprenørskap.  Noe som er alvorlig for et Europa med "gammel" økonomi og økonomiske utfordringer.

Det Berners-Lee understrekte var blant annet problemet med identitet og personvernshensyn. Han sa at det politikerne ønsket å utvikle var et nytt Google eller Facebook, mens det de burde utvikle var et identitetshåndteringssystem, som tok dette vekk fra de globale nettsamfunnstilbyderne, slik at de ikke satt på alle de sensitive personopplysninger som de gjør i dag.

Og da er vi til kjernen ved dette blogginnlegget, forståelsen for hva som skjer.   Jeg har jobbet med hvordan teknologi endrer samfunn, organisasjoner og kunnskap i mange år.  De endringene vi ser dukker ikke opp fra intet.  Det er varslete endringer. Det er ikke sånn at atferdsendring som følge av teknologisk utvikling dukker opp som troll av eske. Dette er del av noen større samfunnsmessige trekk som vi kan identifisere. Vi kan velge å lukke øynene, å håpe på at vi kan holde tsunamien unna lengst mulig, eller vi kan se på hva som skjer, og hvordan vi kan utnytte disse endringene på best mulig måte.

Ett område som vi tenker er skjermet for disrupsjon er utdanning. Det snakkes om en fremtidig lærermangel som om det er en lovmessighet. Mange ble tatt på sengen av MOOCenes inntreden på utdanningsmarkedet.  At det gikk an å ha mer enn 100 000 studenter i et kurs var tungt å svelge for mange, og etter at det første sjokket hadde lagt seg var det mange som avviste MOOC som et blaff.

På nevnte LeWeb holdt en av grunnleggerne av Coursera, Daphne Coller, innlegg.  I skrivende stund nærmer Coursera seg 11 millioner studenter. Bare det i seg selv er formidable tall. Det Coller fremhevet i sitt foredrag var at selv om kanskje de fleste som tok en MOOC var personer som allerede hadde en akademisk grad, hadde 25% av studentmassen det ikke, og det er ganske mange mennesker MOOC utgjør en forskjell for. Hun delte selvsagt ulike suksesshistorier om hva det å kunne ta en MOOC hadde gjort for enkelte.

Men det mellommennesklige møtet mellom lærer og elev/student kan ikke erstattes av maskin.  Eller kan det det? Møt Nao.

Nao brukes i dag i undervisning. Når det gjelder barn med autisme viser det seg at Nao har en utrolig effekt. Nao når disse barna på en helt spesiell måte.  Kan det å ta i bruk slike roboter i arbeidet med barn med spesielle behov redusere behovet for lærere og/eller assistenter? Avviser vi dette på prinsippielt eller ideologisk grunnlag, fordi vi ikke liker tanken, eller fordi det ikke lar seg gjøre? Eller fordi vi ikke har forestillingsevne om hvordan roboter kan komme inn og disrupte det som i dag er en arbeidsintensiv bransje?  Eller blir roboter et verdifult tilskudd innen for eksempel utdanning? Klarer vi å utnytte de mulighetene teknologien gir oss, eller holder vi igjen fordi vi ikke liker mulighetene.  Hvis det siste er tilfellet, hvem betaler i så fall prisen for denne motviljen?

MOOC - overhyped?

MOOC-bølgen feier tilsynelatende over akademia. Coursera som er den største, har i skrivende stund 5,4 millioner studenter.  Det vil si at et utdanningstilbud som er mindre enn to år gammelt har mer enn Norges befolkning innrullert. Men Coursera er langt fra alene.  Det nyoppstartete tyske Iversity hadde mer enn 100 000 studenter innrullert til sitt første kurs (og kun tre uker etter oppstart er antallet studenter doblet til 220 000). Innen akademia (også utenfor) går diskusjonen flittig - hva betyr dette? Noen mener at MOOC vil endre verden  og er en gamechanger. MOOCs vil endre utdanning slik vi kjenner det og "brick-and-motar" universitetene står for fall.  Andre mener at MOOCs er en boble, og at de ikke kan erstatte fellesskapet ved de campusbaserte tilbudene, og at MOOCs er keiserens nye klær, fordi vi har hatt nettstudier lenge. At MOOC ikke er levedyktig begrunner de i de lave fullføringstallene (10% i snitt) og at de ikke gir studiepoeng (noe som er i endring). Mange lurer også på hvordan MOOCene skal tjene penger.

Nå er det sånn at det er vanskelig å bedømme fremtiden basert på fortiden.  Det utdanningssystemet vi har, og det kunnskapssynet vi har er basert på et paradigme hvor kunnskap og informasjon var et knapphetsfenomen. Kunnskap var lokalisert i tid og rom. En måtte ha tilgang til kunnskapen enten i fysisk form ved at en fikk lese boken eller journalen den befant seg i, eller en måtte få møte og lytte til de personene som hadde kunnskapen, veldig ofte da gjennom en forelesning/foredrag.  Disse to formidlingsformenes kvalitet og verdi skal ikke undervurderes. Å lytte til et foredrag av en dyktig foreleser er en givende opplevelse, på samme måte som det å gå på et museum og se bilder og skulpturer, delta på en livekonsert, eller se ett teaterstykke. Men av ulike grunner er det ikke slik de fleste av oss konsumerer kunst og kultur. Det er eksklusivt, lite fleksibelt og tidkrevende. Men ikke uten verdi. Det er heller ikke slik at fordi kunst og kultur tilgjengeliggjøres i ulike kanaler, med økt fleksibillitet, at behovet for, ønsket om og villigheten til å oppsøke og delta på slike live arenaer har avtatt, snarere tvert i mot. Konserttilbudet har vel aldri vært større enn nå, både av profesjonelle og amatører. Munch-utstillingen, som har vært i år, har satt publikumsrekord.

Nå treffer det utdanning.  Hva betyr det?

Denne utviklingen kommer på ingen måte som "julekvelden på kjerringa".  Dette er en varslet utvikling. Som jeg har vært inne på før skrev Daniel Bell om dette allerede i 1973 i boken "The coming of post-industrial society". Der predikerte han en tredje revolusjon. Den første var jordbruksrevolusjonen, hvor jordbruk ble de drivende krefter for samfunnsutviklingen og økonomien.  Det samfunnet varte noen tusen år. Den neste revolusjonen kom med industrisamfunnet.  Da ble industrisamfunnet, med fokus på råvarer og foredling den bærende kraft i samfunnsutviklingen og økonomien. Dette varte i 400 år. Bell hevdet at vi var på vei inn i et post-industrielt samfunn.  Et samfunn hvor teknologi, kunnskap, informasjon og kompetanse ville bli de drivende samfunnskrefter.   Bell møtte mye kritikk.  Argumentet var at kunnskap og informasjon ville alltid være viktig og at vi fortsatt ville trenge industri. Men den argumentasjone underslår ikke det grunnleggende i Bells resonement: drivkreftene i samfunnsutviklingen og økonomien er ikke lengre industrisamfunnet. Vi har et industrisamfunns logikk, men ikke et industrisamfunn.

Dette ser vi på flere områder: for det første sliter de økonomier som bygde seg opp i industrisamfunnet.  Industrisamfunnet baserer seg på knapphet: knapphet av råvarer, knapphet av arbeidsplasser, begrenset tilgang til kapital og kompetanse.  For det andre ser vi at stadig mer av industrisamfunnets produkter går fra å være fysiske til å bli virtuelle. Det være seg banktjenester, reiserbyråer, musikk, film, bilder, bare for å nevne noen hyppig nevnte. Det gjør for eksempel at det er ikke den fysiske telefonen som er viktig, derfor kan den selges for en krone, men kundene i nettverkene.

Slik blir det også med utdanning. I det post-industrielle samfunn er kunnskap og kompetanse, som i motsetning til industrisamfunnets begrensete råvarer, en uendelig størrelse.  Det blir bare mer av den jo mer den brukes og deles. Tidligere Kunnskapsminister Kristin Halvorsen fremhevet at humankapitalen, det vil si den kunnskap og kompetanse som var i befolkningen, var langt viktigere og mye større enn oljeformuen. Hvilket er riktig.  Det hjelper lite å inneha mange naturrerssurser dersom en ikke evner å omsette dette i verdiskapning. En kan bare sammenligne økonomien til ressursfattige Singapore med mange ressursrike afrikanske land. Mange av verdens mest verdifulle selskaper selger ikke fysiske produkter, men virtuelle tjenester.

I det post-industrielle samfunn vil kunnskap og kompetanse bli en viktig størrelse og befolkningen vil ha ett gjennomsnittlig høyere kunnskaps- og kompetansenivå enn noen sinne før i historien. I dag er dette ukontroversielt.

Spørsmålet er bare: hvordan skaffer de seg denne kunnskapen?

I det før-industrielle samfunn ble denne kunnskapen tilegnet gjennom praksis, en så hva de mer erfarne gjorde og prøvde ut selv. I industrisamfunnet ble utdanning institusjonalisert (masseutdanning slik vi kjenner det er fra 200 fra 50 år gammelt fenomen, avhengig av hvor i verden vi er). Utdanning ble adskilt fra "resten av livet" og flyttet til dertil egnete institusjoner med kvalifiserte instruktører.  Vi begynte å skille mellom godkjent og kvalitetssikret kunnskap og den som ikke var det. Den godkjente og kvalitetssikrete ble dokumenter gjennom dokumenteringsordninger og synliggjort på ett papir. Dette fungerte for industrisamfunnet. Som Sugata Mitra sier: mange sier at utdanningssystemet er gått i stykker, men det er det ikke.  Det fungerer perfekt.  Det er bare det at vi trenger det ikke lengre.

Sugata Mitra er bare en av mange som nå søker å finne ut hvordan kunnskap og kompetanse lever i det post-industrialiserte samfunn. Vi har fått tilgang til en teknologi som bryter det etablerte monopolet.  Kunnskap og kompetanse er ikke lengre fanget mellom to permer, eller låst inne i våre hoder. Derfor er den heller ikke lengre fanget inne i klasserommene og auditoriene. 

Mange anser at det som ikke læres på de formelle læringsarenaene, under kontroll av en godkjent, kvalifisert person, må være mindreverdig.

Må det være det?

Salman Kahn oppdaget ved en tilfeldighet kraften i bruk av video som formidlingskanal for læring.  De studenter som jeg har snakket med skryter veldig av det som senere har blitt Kahn Accademy. Dette initiativet kom ikke fra utdanningssektoren, men fra noen krefter utenfor.

Da er jeg over på neste teoretiker som har varslet den endringen vi ser. Clayton Christensen skrev i 2008 Disrupting Class.  På bakgrunn av sine teorier om disruptive innovasjoner tok han, Michael Horn og Curtis W. Johnson for seg hvordan disruptive innovasjoner ville påvirke utdanning. Det de så på som disruptiv innovasjon var den digitale utviklingen.  De så for seg at onlineløsninger ville riste i de etablerte fysiske utdanningstilbudene. Det er det mange grunner til.

Hva skjer så i 2012. En bølge av onlinetilbud velter over akademia: Coursera, Udacity, Udemy, edX. Plutselig våkner en del aktører og ser at ops, denne digitale utviklingen angår oss. Vi kan ikke lengre leve komfortabelt i våre akademiske bobler.

Så hva gjør de?

 Clayton Christensen hadde en veldig god artikkel (som min gode kollega Erik Wilberg gjorde meg oppmerksom på) i The New York Times 1. november.  Her sammenligner han MOOCs med seilskip.  I begynnelsen anså seilskipene dampskipene som mindreverdige.  Når de innså at damp kunne fungere satte de dampmaskiner inn i seilskipene, før de måtte innse at seil måtte gi tapt for dampmotorer.  Disse hybride seilskipene var ett forsøk på å ta ny teknologi i bruk på gamle modeller.

MOOCs, og flipped classroom, er noe av det samme.  Det er hybride varianter av eksisterende foretningsmodeller. En prøver å ta i bruk ny teknologi innenfor det eksisterende paradigmet/foretningsmodeller.


Hva er så da fortsettelsen?

Vel, dersom en følger teorien om disruptive innovasjoner, finner den sted under radaren. Mens alle ser til MOOCs og flipped classroom, skjer der ting i randsonen som kommer til å påvirke utdanning.

Folk vil lære, men de har ikke tid eller råd til å sette av år av livene sine til denne læringen.  Derfor vil vi se en vekst i såkalt mikrolæring.  Når vi jobbet med BI2020-rapporten kalte vi dette for: "just-in-time" læring.  Folk lærer når som helst, hvor som helst det de til enhver tid trenger/ønsker å lære.  Dette er disruptivt, og ikke populært å si. Men det betyr ikke at det ikke skjer.

Ta ett fenomen som DragonBox. Dersom elever kan lære hele pensummet i algerbra før de begynner på skolen ved en app på lesebrettet eller telefonen, hva skal de da gjøre i mattetimene?  Hva skal de med mattetimene? Hvordan utfordrer det hva vi tenker om skole og pedagogikk?

The Economist hadde 31. oktober en artikkel som het: "Move over, MOOCs. Her påpeker de denne fremveksten av mikrolæring. De viser til MOOCsene rigide og lite fleksible struktur, at de har stort omfang og er krevende å følge.  Folk ønsker å lære og tyr derfor til tilbud av mer begrenset omfang som for eksempel TED Talks. De forteller om et russisk initiativ som heter Coursmos, og omtaler seg selv som verdens første mikro-læringsplattform.  Eller Mindsy, som reklamerer med at du kan lære noe nytt hver dag. For en abonementssum på $29 hver måned har du tilgang til hele kursbiblioteket deres.

Folk vil lære hele tiden, men de vil ha større fleksibillitet, og mindre "moduler".

Dette følger mønsteret vi har sett fra de fleste andre bransjer:

Fenomener går fra å være analoge og samtidige til å bli institusjonaliserte. Dette skjedde innen teater, innen musikk, innen reise, innen betaling, innen kommunikasjon. Det ble etablert store, hierarkiske mamuttorganisasjoner, hvor mennesket måtte tilpasse seg organisasjonens behov og struktur og det var lite rom for fleksibillitet og tilpassning.  Dette kjenner vi som den fordistiske modellen. Men så har de fleste bransjer mer eller mindre gått fra en sentralistisk styrt modell til fleksible, oppdelte løsninger hvor den enkelte velger selv ut fra preferanser, behov og forutsetninger.  Dette har skjedd i bransje etter bransje, og vi har etterhvert en befolkning som er vant til og forventer å få velge selv, og ikke finner seg i denne styringen. Dette kan sammenlignes med at vi i en periode hadde organisasjoner som var som supertankere: store, komplekse, sentralstyrte og de trengte lang tid på å snu. Nå blir det mer som en flåte av skip. Det er mange mindre enheter, med større fleksibillitet og som kan snu seg raskere. På mange måter fungerer det som en sverm. Dette ser vi i den raske vekst og fall som finner sted i det digitale rom.

For skolen gjør det vondt, noe som denne tegningen viser:

 

 

 

Forventningene til skolen og rettighetsbevisstheten kolliderer med utdanningssystemets monolittiske struktur. Vi prøver å løse det med tilpasset opplæring - men tilpassning til hva?

 

Når det gjelder MOOCene er det to ting jeg synes er verdt å fremheve:

 

På den ene siden er det å flytte det eksisterende utdanningsparadigmet på nett og tilgjengeliggjøre utdanning på en måte vi aldri før har sett i historien.  Det som før var eksklusivt gjemt bak universitetenes høye murvegger er nå sluppet fri til alle med en internettoppkobling. I seg selv grunnlag for en enorm kunnskapsutvikling og samfunnsendring. En kan ikke bedømme hva dette vil bety for samfunnet etter to år. Gutenbergs boktrykkerkunst satte i gang reformasjonen, det skjedde ikke over natten. Selv om vi har opplevd raske endringer går ikke ting så fort.

 

På den andre siden endrer MOOCene vår bevissthet rundt hvor og hvordan utdanning kan finne sted.  Etterhvert som vi ser potensiale i utdanning utenfor de etablerte utdanningsinstitusjonene og potensialet i den digitale teknologien vil vi se en voldsom vekst og variasjon i læringsarenaer. Vi vil ikke konsumere mindre, men mer, i mer varierte former. Og det trenger ikke bety forelesningen eller samlingenes død. Det blir bare ikke like enerådende lengre. 

 

 

 

MOOC til Norge

I dag ble konferansen MOOC til Norge avviklet. Det var stor interesse for arrangementet, som raskt ble fulltegnet.  Det ble flyttet til større lokaler, og igjen fulltegnet. Programmet var rikholdig, og arrangørene stod for en prikkfri gjennomføring. Selv hadde jeg ett innlegg på konferansen.  Omtale av foredraget kan du finne på Norgesuniversitetets hjemmeside.

Presentasjonen min er tilgjengelig på Slideshare.



 

Disrupsjon er nå....

Utdanning er i endring. Det er ikke farlig, tvert i mot, det åpner for ufattelige muligheter. Muligheter som ikke er innen den eksisterende modellen. Når Daniel Bell i 1974 snakket om The Coming of Post-Industrial Society snakket han om det kunnskaps- og informasjonssamfunnet vi er på vei inn i.  Det samfunnet hvor utdanning og kompetanse følger noen andre variabler enn i industrisamfunnet.

Dette er imidlertid en krevende øvelse, noe Clayton Christensen, faren til teoriene om disruptive innovasjoner, viser. Han hevder i dette intervjuet at ærverdige Harvard Business School er modent for disrupsjon, men de skjønner ikke dette ved Harvard. Han påpeker at å studere ved Harvard koster skjorten, samtidig som du mister to år med lønn. Når folk går ut fra Harvard får de lønninger som bare noen få, store firmaer kan betale. Disse firmaene lager nå sine egne corporate universities. I tillegg vokser det frem MOOCs og andre onlinetilbud.

Kjernen i Christensens teorier er at vi ikke skal fokusere på teknologien, men hvilken jobb som skal gjøres. Dersom vi hele tiden har fokus på jobben, og ikke teknologien, og det kommer en ny teknologi som gjør jobben bedre, vil vi være på hugget og utnytte teknologien, i stedet for å avvise den til fordel for den eksisterende.

Dessverre har vi en lei tendens innen utdanning å fokusere på teknologien, enten den heter lærer, blyant, bok eller forelesning. Vi avviser ikt basert på noen premisser på hvordan vi vil ha det, heller enn å se hvilken jobb kan denne teknologien løse/gjøre. Hvis spill som DragonBox kan lære barn matematikk hvorfor implementerer vi den ikke i skolene? Hvis Wolfram Alpha har løsninger for matematikk hvorfor bruker vi det ikke i skolene? Argumentet er alltid det samme: maskiner kan ikke erstattet mennesker, vi trenger mennesker. Når vi da har studenter som lovpriser "videoforelesninger" fremfor "vanlige" forelesninger hva betyr da det? Er sosial interaksjon og det vi i dag definerer som læring ulike størrelser? Eller er egentlig læring i den eksisterende modellen så sosial?  Hva er så sosialt med å høre på en som snakker for så å løse oppgaver hver for seg?

Jeg havner alltid i diskusjon om dokumentasjon. Men dokumentasjon krever praksis før vi kan ha noe å dokumentere.  Hvis vi alltid ventet på dokumentasjon ville vi brukt steinøkser fremdeles. Vi må være innovative. Vi må utnytte muligheter.

Dette skjer NÅ! Utdanning på alle nivåer må være oppmerksom på dette.  Ikke minst våre politikere.  Vi står fremfor en valgkamp hvor alle vil sloss om å mene noe om utdanning. Det som kommer til å stå i fokus er basisferdigheter, læreren, karakterkrav til lærerutdanning, lønn, disiplin.  En debatt som om vi fremdeles er på 50-tallet. Imens bygger Sugata Mitra sin skole i skyen slik at alle barn kan lære seg selv.

Hvordan utnytte nåtiden for fremtiden?

Norge er et land som svømmer over av melk og honning. Vi lever i en velstandsboble som få andre land tilsynelatende kan sammenligne seg med. Likevel mangler det ikke på dystre spådommer. Det ene er pensjonsbelastninger i fremtiden, dette vil nærmere bestemt tre inn i 2020, når babyboomerne blir pensjonister. Sentralbanksjefen og finansministeren mener vi må jobbe mer. Det andre er sykelønnsordningen vår, som det er sterke krefter som vil kutte i.  Det hevdes at når pensjonsordningen ble innført stod det 4-5 yrkesaktive bak hver pensjonist, nå er vi 2. Det vises til et Europa som sliter.

Hvorvidt det er krise og mørke skyer kommer an på hvilket perspektiv en legger til grunn. Enhver som har studert statistikk og metode kjenner begrepet: how to lie with statistics. For statistikk kan brukes på så mange måter. Når en tar i betraktning at det var 5 yrkesaktive bak hver pensjonist på 50-tallet, bør en vel også ta i betraktning hvor mye disse yrkesaktive produserte. Hvor mange var for eksempel engasjert innen landbruket? Hvor mange årsverk måtte til for å produsere samme mengde mat som langt færre årsverk produserer i dag. Tilsvarende innnen industrien. Hver industriarbeider produserer langt mer og større verdier i dag enn på 50-tallet. Hva brukes denne produktivitetsveksten til?  Hvem får verdiskapningen? Vi har aldri hatt så stor velstand som nå. Tall viser at de 100 rikeste menneskene i verden kan utrydde fattigdommen i verden fire - 4- !!! ganger. Tall viser også at de rikeste blir rikere, mens det blir stadig mindre til resten. I USA har inntektene til de 1% rikeste fordoblet seg på 25 år. De mottar nå 25% av alle årlige inntekter i USA, mot 12% for 25 år siden i følge Al Gores siste bok. I en slik verden, hvor det ikke mangler ressurser, ser vi at i land som Spania går en hel generasjon til grunne fordi de ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Hvor mye av dette er ideologi og politiske valg?

Hva er det som skjer? Hvorfor skjer dette? Hva er de potensielle konsekvensene av dette? Problemet vi står overfor er todelt: det ene er som Professor Clayton Christensen har påpekt: vi bruker teknologisk utvikling til å effektivisere bort arbeidsplasser, uten at vi bruker teknologien til å skape nye. Derfor kan stadig færre mennesker produsere stadig mer. Og så lenge vi befinner oss i et industrisamfunnsmentalitet klarer vi ikke å håndtere dette. Vi har en vekstideologi som går på at vi må ha stadig flere hender for å gjøre jobbene, for eksempel innen helsevesen, mens vi ikke ser på om ting kan gjøres på en annen måte. Vi forholder oss også til en knapphetsideologi. Dersom du får mer får jeg mindre.  Men noen ting, slik som kunnskap og informasjon fungerer ikke slik.  Det fungerer etter prinsippet om at det blir mer av det jo mer du deler. Dette tar ikke dagens ideologier inn over seg, og derfor får vi åndsverkslover som skal begrense denne utviklingen. Et annet spørsmål er patentlovgivning: er det riktig at det skal være mulig å ta patent på gener? Hva betyr det ene eller det andre valget?

Utviklingen innen robotteknologi og kunstig intelligens, i kombinasjon med kommunikasjonsteknologi gjør at stadig nye yrker og sektorer robosources.  Det vil si at roboter/teknologi tar over stadig flere yrker. Aksjemeglernes skjebne begynner etterhvert å bli kjent, på godt og vondt. At journalistyrket trues av det samme er det vel færre som vet. Narrative Science produserer artikler for aviser og magasiner basert på algoritmer som analyserer statistiske data fra sportsbegivenheter, finansielle rapporter og offentlige dokumenter.  I Norge vil Statoilsjefen erstatte det som kan erstattes på norsk sokkel med datamaskiner og roboter. Ingen yrker ser ut til å gå fri, som denne artikkelen antyder: Get ready to loose your job.

Læreryrket skal ikke tro de er skjermet for denne utviklingen. I fjor fikk vi ett nytt ord i språket vårt: MOOC. Massive Open Online Courses.  Coursera som er den største av dem kommer til å passere 3 millioner coursereans før det er ett år gammelt. Mange sier at disse tilbudene ikke kan erstatte campusopplevelsen. Mon det? Vi må ikke tro i vår vestlige boble at dette ikke vil få betydning.  For å sitere Sebastian Thrun: "for at du skal gå på et universitet må dine foreldre ha gjort mye riktig". I en verden med mer enn 7 milliarder mennesker, hvor halvparten er under 30 er det intet alternativ å gå på et campusbasert tilbud. For å få tilgang til det skal du befinne deg på riktig geografisk plassering, i riktig sosialt lag, kunne de riktige språkene, ha gått på de riktige skolene og ha mulighet til å sette av flere år til studier.  De fleste har ikke det.  Da er disse MOOCene pennies from heaven.  Alle med en nettoppkobling kan delta. Jeg tror personlig ikke at MOOCene er den endelige formen, men det har åpnet en pandoras eske. Utdanning vil aldri bli det samme igjen, det vil aldri ha samme eksklusivitet som vi er vant til, og campus er for alltid utfordret. Det betyr ikke at ikke campusbasert utdanning ikke vil fortsette i en eller annen form, men noe er endret. Hvilken revolusjon innen læring som potensielt ligger innen gamebased learning kan vi bare ane.

Så hva betyr dette? Den digitale revolusjonen endrer samfunnet vårt.  Vi må tenke nytt. Det er ingen selvfølge at dette gir en velstandsøkning for samfunnet vårt.  Store, transnasjonale selskaper som Google, Amazon og Facebook bidrar ikke til fellesskapet ved at de betaler skatt. Det er noen få som genererer enorme formuer, som disse artikkelene viser: Digital capitalism produce few winners,
Facebook paid no income taxes in 2012, Tax-DodginG It's a $20 trillion dollar global industry and it starts here.. Når vi har et samfunn som baserer seg på fellesskap og skattemoral har vi da en utfordring. Hvordan håndtere dette? Er dette greit? Hva betyr dette når dette er fremtidens næringsliv? Når stadig flere "varer" og tjenester flyttes over i skyen? Hvordan fungerer nasjonalstatene i et slikt regime?

Jeg har ikke svaret på hvordan håndtere disse utfordringene, men jeg ønsker dem løftet til det offentlige ordskiftet.  Jeg vil at det er dette journalister skriver om, jeg vil at våre beslutningstakere, politikerne, tar tak i dette, og ikke snakker som om vi lever på 50-tallet enda og har en næringstruktur deretter. Jeg vil at næringsliv skal stimuleres til disruptiv, nyskapende næringsvirksomhet og ikke bare effektivisere den vi allerede har utviklet. Jeg vil at skolen utnytter rått disse nye teknologiske mulighetene, og ikke lar seg skremme av "dette nye", av endring og utfordringer, og dyrker myten om at skolen på 50-tallet var den optimale.  Jeg vil at i stedet for å fokusere på å ramme de svakeste i samfunnet vårt, dem som er syk, enten det er en dag eller ett år, at vi fokuserer på å skape et samfunn hvor vi har råd og plass til alle. Hvor en kan bidra til vekst og yrkesaktivitet som ikke er belastning på helse, hvor det ikke skjer utstøting fra arbeidsmarkedet fordi du har passert en magisk aldersgrense. Hvor det er rom for ulikhet også mht yrkesevne. Muligheten er der. Norge er enormt priviligert med alle våre ressurser. La oss utnytte dem. Når den industrielle revolusjon fant sted skjedde det store samfunnsmessige endringer, både politisk og sosialt. Trenger vi noen tilsvarende endringer for det post-industrielle samfunn? Et globalt informasjonssamfunn. Endringen kommer enten vi vil eller ikke, men er vi beredt?

Education and the Internet - A Bad Romance?

Bill Gates har uttalt:

 "We always overestimate the change that will occur in the next two years and underestimate the change that will occur in the next ten. Don't let yourself be lulled into inaction."

Dette sitatet er treffende for hva som skjer innen utdanning for tiden.  Det snakkes mye om disrupsjon, onlinelæring og MOOC.  Det er ofte slik med disruptive innovasjoner at de oppstår i våre blindsoner.  Den største "disruptor" innen utdanning heter ganske enkelt Internet. Spør i hvilket som helst klasserom hva er den største endringen som  har skjedd de siste 50 årene?

---- Det er at lærerens monopol på kunnskap har blitt brutt. -----------

Læreren (og læreboken) er ikke lengre den viktigste enkeltfaktor for læring. På samme måte som geistligheten ikke lengre hadde monopol på tolkning av skriften etter Gutenberg og Luther, på samme måte må enhver lærer og foreleser se seg utfordret av

Internet.

Hvordan Internet vil endre utdanning vet vi ikke helt enda. Vi bare ser de første rystelsene. Den enorme eksplosjonen i MOOC er bare ett av symptomene.  Den virtuelle matteskolen til KD en annen. Vi har bygget utdanning rundt noen modeller som Internet kommer til, og har begynt å disrupte, eller på norsk utfordre. Men overdriver vi likevel betydningen av MOOC'ene mens vi overser andre trekk? Mange hevder at MOOC'ene endrer lite ved den grunnleggende modellen: læreren og de lærende.

Hvis du kan lære deg matematikk ved hjelp av spill hva skal du da med læreren? Hvis digitale interaktive løsninger lærer barna å lese og skrive hva skal du da med tradisjonell lese- og skriveopplæring? Hvis du ved hjelp av video, virtuelle verdener og sosiale medier kan lære mer enn du kan på en forelesning hvorfor skal du da bruke tid der? Det sosiale fellesskapet? Javel, men jeg trodde poenget med å skole og utdanning var å lære. Eller.....? Er det kun på skolen mellom 8-15 elevene finner sitt fellesskap?  Hva med idrett, trening, organisasjoner, arbeid, klubber? Kanskje vil de heller bruke den tiden de sosialiserer der?

I teoriene om disruptive innovasjoner er det ofte de bransjer som disruptes som først tar i bruk den veltende teknologi. Blant dem som først tok i bruk elektrisitet var gasslampeleverandørene. De brukte den nye teknologien til å tenne gasslampene - det var jo raskt og effektivt. Tilsvarende var Kodak tidlig på banen med digital teknologi innen foto.

"Alle" ser at Internet betyr noe for utdanning, og alle utdanningsinstitusjoner ser at de må finne måter å utnytte denne teknologien.  Men hva om dette er en "Bad Romance"? At Internet disrupter våre utdanningsmodeller fullstendig?  Hva gjør vi da? For utdanning fyller flere behov enn læring. Erkjenner vi at "et sted å være er et sted å lære"?  Må vi designe helt andre "skolebygg"?  Er det sånn at fremtidens universiteter er coffee shops? At fremtidens utdanningsinstitusjoner vil ligne mer på Starbucks enn våre dagers skole?  At fremtidens kirurger lærer seg ved hjelp av spill. At vi må designe mer læingsspesifikke omgivelser? At praksis og teori må kobles mer? Er YouTube fremtidens skole?

Dette er selvsagt umulig å gi noe svar på nå, det er mange ting som påvirker utdanningsinstitusjonenes fremtid, ikke minst politiske valg og føringer. Internet endrer utdanning, men er de etablerte institusjonene klar for det?  Hva om utdanningssystemets date med Internet fører til et dødskyss, at det er slutten på Universitetet og skoler slik vi kjenner det? At de er caught in a Bad Romance?

 
Se også:
Viewpoint: Should Canadians skip university?
The End of the University as We Know It
Amazing Story on How Children Learn
The Rise of the Higher Education Buffet
Could online courses be the death of the humanities?
10 Ways Augmented Reality Could Change Learning Experience 
The Internet is changing education, but are the old institutions ready for it?
 

The Year of Disruption

For tiden sirkulerer et veldig godt blogginnlegg av Clay Shirky på sosiale medier.  Innlegget heter: Napster, Udacity, and the Academy. Shirky sammenligner de endringene som skjedde innen musikkbransjen med de utfordringer MOOC påfører akademia.  Stadig flere stiller spørsmål ved fremtiden til de tradisjonelle universitetene etter fremveksten av on-linelæring. Som vi alle vet etterhvert har bransje etter bransje vært gjennom dette: musikk, aviser, foto, film.  Når jeg tar dette opp i de ulike fora jeg er  i kommer protestene, vi kan ikke sammenligne utdanning med musikk. Det andre er at folk sluttet ikke å gå på kino selvom vi fikk video. Nei, folk sluttet heller ikke å spise når vi gikk over fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn. På samme måte som vi i dag, som følge av ny teknologi komsumerer mer musikk enn noen gang før i historien, aldri har enkeltmenneskets tilgang til kulturtilbud vært så omfattende, tilsvarende ga overgangen til industrisamfunnet menneskene tilgang på mer mat enn generasjonene før hadde hatt mulighet til.  Slik vil disrupsjonen innen utdanning også bli - vi vil ikke slutte å utdanne oss, tvert i mot, vi vil konsumere mer utdanning og informasjon enn noen generasjon har gjort før oss.

MEN - one size fits all - modellen står for fall. Det vil si at på samme måte som jeg i dag slipper å fremkalle alle bildene som er på min 24-bilders filmrull, og slipper å måtte vente på å få utskift av bildene mine i en fotobutikk, fordi jeg skriver dem ut selv,  eller jeg må vente til en artist gir ut et album hvor jeg må kjøpe alle låtene, kun tilgjengelig i en begrenset periode fordi jeg i dag kjøper enkeltsanger når jeg måtte ønske, på samme måte vil jeg i fremtiden kjøpe mine utvalgte utdanningsmoduler når det passer meg hvor det passer meg.   Jeg vil ikke forholde meg til de begrensningen som ligger i at en institusjon skal definere en pakke og en ramme til meg med elementer jeg ikke ønsker, men må ta fordi "noen" har bestemt det.

I dette bildet er det viktig å gjøre oppmerksom på en ting: På samme måte som vi til tross for video, film, mp3, ipod, tv og alt som finnes av distribusjonskanaler fremdeles går på konsert og teater vil ikke kunnskap og informasjon formidlet fra menneske til menneske, ofte omtalt som forelesning dø. Vi vil fremdeles ha utbytte av en god forelesning. Selvom en snakker om en digital fremtid står ikke det i motsetning til et foredrag og samlinger. Men et foredrag er eksklusivt, slik en konsert er det.  Det kan bare oppleves der og da, selvom en kan ta det opp eller streame det blir ikke det det samme som å høre det "live".

Når konsumet av utdanning øker vil det ikke være mulig eller ønskelig å bygge nok bygninger for utdanningsformål eller utdanne nok lærerkrefter. Vi vil derfor få et mangfold av tilbydere og kanaler for læring.  På samme måte som det å få tilgang til konsertopplevelser er et supplement til tv, radio, YouTube, ipod, vil det å få tilgang til en forelesning/foredrag være en del av et variert tilbud. På samme måte som vi har amatørmusikere og profesjonelle musikere vil vi få et slikt marked innen utdanning. Dette markedet er der allerede, utdanningsinstitusjonene har bare ikke tatt det inn over seg.

Det som er interessant med MOOC er at de fleste store tilbydere er knapt ett år gamle, og likevel har de millioner av studenter. Dette viser hvor overmodent dette markedet er. Coursera har en større vekst enn Facebook. Så kaller da også edXs president Anant Agarwal 2012 for "the year of disruption".

Rystende eller konserverende? Teknologi i utdanning.

Om litt under to uker arrangerer vi konferansen Disruptive Education 2012. Hovedtaler på konferansen er Clayton Christensen. Clayton Christensen er kjent for sine teorier om disruptive innovasjoner. Det Christensen har hevdet lenge er at den eneste sektor som ikke har blitt vesentlig endret som følge av teknologisk utvikling er utdanning.  Den måten utdanningssystemet har tatt i bruk ny teknologi har vært fullstendig logisk, fullstendig forutsigbar og fullstendig feil. Vi har tatt i bruk teknologien som såkalte sustaining innovations, det vil si til å underbygge eksisterende systemer og prosesser. I stedet for å utnytte teknologiens potensiale til å gå inn i det som Christensen kaller areas of non-consumption, det vil si de deler av utdanning som ikke allerede er dekket av de eksisterende ordninger, setter vi strøm på eksisterende praksis.

Christensen hevder i sin bok Disrupting Class fra 2008 at vi vil se en boom i onlinelæring, og at dette vil bikke en kritisk masse i 2014. Det som er tilfellet med disruptive innovasjoner er at det først er såkalte "mindreverdige tilbud".  Det er løsninger som ikke kan måle seg med de etablerte i kvalitet, men fordi de etablerte er blir for gode og komplekse, dekker disse nyskapningene nisjer i markedet som ikke de etablerte bransjer dekker. Etter hvert vil disse nye løsningene bli bedre og bedre, før de "undergraver" fundamentet til de etablerte og ta over markedet.

Dette har vi sett i bransje etter bransje, telefonmarkedet og avismarkedet er to bransjer det er fristende å nevne. Det som imidlertid er verdt å merke seg er at de etablerte bransjer kan være oppmerksomme på denne nye teknologien, men evner ikke å utnytte den for innovasjon og nyskapning. Noen av de første til å ta i bruk elektrisitet var gasslampebransjen.  I stedet for å lage elektrisk belysning ble elektrisiteten brukt til å tenne gasslampene. Effektivt, en fikk tent lampene raskere men ikke innovativt. Tilsvarende var Kodak blant de første til å se på digital teknologi innen fotografering, men likefull førte den digitale teknologien til Kodaks fall.

Nå har vi to store sammenvende bransjer som  utfordres av disrupsjon. Dette er mektige bransjer, med lange tradisjoner og som er underlagt veldig mange markedsregulerende mekanismer: utdanning og bokbransjen. Disse to er så tett vevd sammen at det er vanskelig å se den ene uten å samtidig se den andre. Bokbransjen danner grunnlaget for det kunnskapsfundament skolen står på ved å produsere læremidler, og utdannere produserer læremidler.  Utdannere er stort sett mennesker med stor interesse og engasjement for bøker, og utdanningsmarkedet er en økonomisk gullgruve for forlagene.  Begge sektorer er sterke, og områder som politikerne er opptatt av, som de gjerne vil mene noe om.

Videre er det mange som har en egeninteresse i at utdanning i sin nåværende form består.  Utdanning siler: den skiller de "smarte" fra de "ikke-smarte", og vi som har brukt tid og penger på å skaffe oss formelle kvalifikasjoner, kvalitetssikret ved anerkjente institusjoner, ser med skepsis på halv- eller ustuderte røvere. Det eneste som kan kompensere er om de har mye penger eller berømmelse.

Dette er en modell som i vårt informasjonsrike, kunnskapsintensive, globale tidsalder ikke er levedyktig.  Kunnskap og informasjon er i motsetning til råvarer ikke en begrenset ressurs.  Tvert i mot.  Det er en ressurs det blir mer av jo mer vi deler. I en verden med 7-8- 9 milliarder mennesker trenger vi all den kompetanse, innovasjon og kunnskap vi kan få.  Vi trenger å dele på kunnskap og informasjon, vi trenger å utnytte ressursene til det ytterste.  Derfor kan vi ikke ha en modell hvor tilgang til kunnskap og kompetanse er forbehold de hvis "foreldre har gjort alle de riktige valgene" (for å sitere Sebastian Thrun på Disrupt SF 2012).

I en verden med rask ending, med eksponensiell vekst i informasjon/ny kunnskap og et næringsliv i endring trenger vi dynamiske utdanningsinstitusjoner.  Men vi trenger ikke bare det.  Vi trenger mennesker med faktisk kunnskap, med glød, engasjement og interesse for kunnskap, det de holder på med.  Mennsker som lærer, men også som avlærer og relærer.

Tidligere kunne en som lærer gå inn i et klasserom og ha begrenset kunnskap om det en skulle undervise i. (Tre års lærerskole ga undervisningskompetanse, men ikke doktorgrad i faget, med mindre du har nødvendige poeng i ped.)  En kunne ha sin lærebok, ha sitt monopol på kunnskap og være orakelet i klasserommet, som definerte for de lærende.  Denne tiden er forbi. Nå kan de lærende google alt du sier, og ofte har de mer informasjon enn det du har. Videre hjelper det deg lite om du har gjort det bra på en eksamen, om du ikke evner å anvende det du har lært. Når behovet for kunnskap, kompetanse og innovasjon kobles sammen med nye teknologiske løsninger og en modell (utdanning) som ikke makter å levere (for få får tilgang, frafall, produserer ikke den kompetansen næringslivet etterspør) er tiden moden for disrupsjon.

Dette skjer da også nå i stor stil. Denne artikkelen skriver om at Udacity får $ 15 M for å fortsette sitt angrep på høyere utdanning. Denne artikkelen skriver om en ny bilett til Harvard og MIT: en internet-tilgang. Men kanskje er det ikke her disrupsjonen vil finne sted. George Lucas solgte sitt selskap til Disney for $ 4 Millarder, og vil bruke av dette på utdanning. Hvordan vil en som har jobbet med sci-fi tilnærme seg utdanning?  Eller er de disruptive krefter i de mange små start-ups vi ser rundt omkring? Når barn i Etiopia lærer seg å lese via tablets og hacker Android etter 5 måneder, vil vi da se nye modeller fra disse landene? Når Peter Thiel betaler studenter for å kutte ut college hva er dette et symptom på? Er det på tide å føre noen andre samtaler? Vil der dukke opp en Steve Jobs innen utdanning som ryster like mye i utdanning som Apple har gjort innen telefon og musikk? Apple var ikke innen telebransjen eller musikkbransjen, men kom utenfra som en disruptiv kraft.  Dette vil vi prøve den 12. og 13. november.  Håper mange blir med på den samtalen, både på Fornebu og etterpå.

Disruptive Education - what´s next?

Utdanning er viktig, kunnskap og kompetanse er viktig. Verdens befolkning er i kraftig vekst, og antallet som søker og skaffer seg kunnskap og kompetanse øker. Kunnskap er av de ressursene det ikke blir mindre av jo mer du deler.  Tvert i mot, når kunnskapen deles blir det mer av den. Men når det blir mer blir spørsmålet: hvilken kunnskap er det viktig å ha?  Hvilken kompetanse vil bli etterspurt? Hva er det viktig å kunne - i et globalt informasjons- og kommunikasjonssamfunn?  En gang i tiden var det å beherske latin en viktig kompetanse og dannelsesfaktor. I dag er det hyggelig å kunne latin, men ikke en kompetanse en forventer at alle skal kunne. Intergralregning er det viktig å kunne i dag? Og i så fall for hvem?

Utdanning er politikk, og politiske hensyn veier ofte tyngre enn utdanningsmessige hensyn. Ofte er det intensjoner som passer godt i et miljø som blir fullstendig meningsløse eller kontraproduktive i et annet. Ta for eksempel ønsket om "skole på hvert nes" som vi har her i landet.  Vi har, i motsetning til i vårt naboland Sverige, en ideologi som går på desentralisert bosetning.  Folk skal få lov å bo hvor de vil, og det er bra at vi bor spredt.  Vi har og en formening om at det ikke skal være langt å reise til skole, og derfor har vi relativt mange skoler i dette landet.  Vi har en struktur med få-delte skoler med 20, 30, 50 elever. Vi er og opptatt av skolen betydning for opprettholdelse av bygder og lokalsamfunn, og hvor 17. mai skal feires. Så langt så greit. Frem til neste krav: alle elever i dette landet skal få et likeverdig opplæringstilbud.  Hva betyr det? Hva er likeverdig? Å gå på en byskole i Oslo med 30 elever og 10 nasjonaliteter og en lærer, eller en grendeskole med 10 elever, en nasjonalitet og en lærer, hvor ligger likeverdigheten i det?  Videre kompetansekravet til den som skal undervise. I en bygd i distriktsNorge med en skole hvor det er 30-50 elever er det begrenset antall undervisningstimer for en lærer. Enten er løsningen da å ha en rekke lærere med fordypning i fagene sine tilsatt i deltidsstillinger, eller så har en lærere som ikke har fullverdig kompetanse i alle fag.  Å skaffe lærere som har fordypning, og er villig til å jobbe deltid i skolen slik den nåværende strukturen er vil være en illusjon. Alså må disse desentraliserte skolene enten skaffe lærere som har fordypning i alle de fagene elevene skal ha eller godta lærere som ikke har fordypning.

Videre er det ensomt faglig for lærere på skolene sine, enten skolen er liten eller stor.  For selv på en relativt stor skole vil det være få andre lærere med "ditt fag", så fagmiljøet vil for de fleste være begrenset.

Så ut fra et tradisjonelt ståsted står en mellom to valg: legge ned småskoler eller fire på kompetansekrav.  (jeg har ikke tatt med økonomiske vurderinger her). Men nå er verden så bra at en trenger ikke det om en velger å tenke nytt og kreativt.  Dersom en velger å ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologien, og ta den på alvor, vil alle barn, enten de har hjemmeundervisning, går på små grendeskoler, eller store byskoler, kunne ha tilgang til fagkompetanse i alle fag. I tillegg vil de lære seg fremtidens læringsmåte: on-line learning.  Stadig flere universiteter og høyskoler legger nå undervisningen sin ut på nett, og stadig flere studenter tar on-line kurs. Elever som ikke lærer seg å bruke og utnytte disse læringsmåtene vil ha et stort handicap på det globale lærings- og arbeidsmarkedet.  Dette er det ene.  Det andre er at i stedet for å lære matematikk fra en lærer med begrenset kompetanse og interesse kan elevene få tilgang til verdens beste matematikklærere, språklærere/miljøer, realfagslærere uansett hvor de bor og går på skole. Lærerne vil og få et utvidet personalrom hvor de kan ha kontakt med kolleger over hele verden, eller landet hvis de foretrekker det.

Dette er ikke vanskelig å få til, hvis en vil. MEN det utfordrer en del etablerte modeller, forestillinger, mentale kart, lover, regler og avtaler. Modeller og strukturer som ble lagt i den tid og for et samfunn som ikke hadde tilgang til alt vi har tilgang til i dag, og som hadde helt andre utfordringer og muligheter. Rike Norge, med sitt no-profit offentlige finansierte fellesskole har alle muligheter for å gå forran og utvikle gode modeller her. Modeller som virkelig møter og utnytter de mulighetene som ligger der fremfor oss. Som gjør at vi kan beholde en desentralisert skolestruktur, hvis vi vil. Jeg hadde ønsket at vi kunne sette oss ned og virkelig se på dette. For lærerorganisasjonene er dette en kjempemulighet, for dette er ingen trussel mot lærernes arbeidsvilkår, tvert i mot. Dette vil kunne gi en annen hverdag, men på ingen måte noen verre hverdag. Dessuten endrer samfunnet rundt seg, og læreryrket er ikke fredet.  Når Salman Kahn har 100 000 elever i måneden viser dette at der er bevegelser i systemet.  Skolen må etterhvert tilby en merverdi som ikke kan finnes bedre on-line.  Som Sugata Mitra sa: den lærer som kan erstattes av en datamaskin bør erstattes, og jeg vil tilføye for egne regning: vil bli det.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sier humankapitalen er vår viktigste ressurs, det er den vi skal leve av fremover.  Ja, helt enig, og da må den forvaltes på best mulig måte.  Vi har ikke råd til å la være, på grunn av de omkostninger dette er for enkeltindividet, men og for samfunnet, kollektivet.
Så jeg håper vi kan ta denne samtalen. Jeg utfordrer media, lærere, politikere og næringsliv.  Kan vi ikke slutte å diskutere PISA og om pcer forstyrrer undervisningen og rating av skoler. Kan vi ikke se på hvordan dette nye landskapet åpner uendelige muligheter for oss, om vi tør ta dem i bruk. Norge er i en unik posisjon her - ikke la oss miste den.

Disruptive Education 2012

Dagbladet skriver i dag om endringer som finner sted innen høyere utdanning ved at eliteuniversiteter gjør tilbudet sitt tilgjengelig gratis online. Dette er en tendens vi har sett en stund ved MITx, Stanford, Phoenix University og Harvard. Det er virkelig grunn til å sette fokus på hva som skjer innen utdanning generelt, men høyere utdanning spesielt. Universitetene slik vi kjenner dem bygger på en 3000 årig tradisjon, og har vist seg temmelig robust mot endring. Men som Clayton Christensen skrev i 2008 i Disrupting Class at  utdanning vil oppleve omveltninger som følge av den teknologiske utvikling og stadig flere vil lære gjennom ulike online løsninger. Kostandene ved å ta høyere utdanning de siste 20 årene har steget langt mer enn prisstigningen ellers i samfunnet, og utdanning spås å være en neste gjeldsboble som rammer, etter at nå boligboblen sprakk. Dette er det mange som er bekymret for tilstanden innen høyere utdanning. Johan Lehrer spør om College is worth it.  Forbes spør om Is it time for Technology to Disrupt Education? og When will the education Bubble Explode? Dette synes vi er interessant og spennende og vil ta opp disse problemstillingene på konferansen Disruptive Education 2012. Hva skjer innen høyere utdanning? Vil den miste sin relevans i sin nåværende form? Hvilke muligheter ser vi. Clayton Christensen vil holde innlegg hvor han peker på noen av disse problemstillingene.  Sett av datoen 12. og 13. november.  Stedet er Quality Expo Hotel, Fornebu.


Mer informasjon vil komme.

Se og Abelia om konferansen.

The Holy Grail of Learning

Disruption!

Et begrep som så mange har måttet forholde seg til i vår tid med store endringer.  Disruption betyr at vi har en markedsdominerende innovasjon (teknologi, businessmodell) som dominerer (og dikterer) markedet. Denne innovasjonen påberoper seg kvalitet og trygghet, og har liten vilje til fundamentale endinger i sitt konsept og forventer at andre skal tilpasse seg den. Alle som kommer og påpeker svakheter blir avvist, og kundene må tilpasse seg "systemet/teknologien" og ikke omvendt. De som utfordrer blir karakterisert som urealistiske og døgnfluer.  Likevel er det slik at selvom den etablerte innovasjonen/organisasjonen/teknologien leverer god kvalitet, er der såkalte "areas of non-konsumption".  Behov i markedet som innovasjonen ikke møter.  Innovasjonen kan i en del tilfeller søke å utvikle seg, men den grunnleggende businessmodellen består. Det er lite vilje til å endre på dette som har vært så vellykket så lenge, dessuten vet vi jo ikke hva dette nye er.  MEN ut av "det ukjente" dukker det en utfordrer opp "disruptive innovasjoner" og velter hele  etablissementet.  Dette har skjedd i bransje etter bransje, jeg skal ikke liste dem opp.  De som vil lese mer kan Google det eller lese Clayton Christensens bøker.

Christensen skrev for et par år tilbake Disrupting Class, og kom i fjor med The Innovative University. Christensen sier at en av de få bransjer som ikke har opplevd en teknologisk disruption er utdanningssystemet. Riktignok prøver vi å "henge med i tiden" ved å innføre "ny teknologi" som radio, overhead, prosjektorer og pc'er. Men som Christensen sier: den måten vi har innført ny teknologi i skolen har vært fullstendig forutsigbar, fullstendig logisk - og fullstendig feil!  Som jeg har sagt før: vi setter strøm på etablert praksis og læremidler, og så gir vi teknologien skylden når det går galt. Å sette strøm på boken ga ikke samme effektivitetstøkning som det gjorde å putte hestekrefter under "panseret" på vognen.  Dessuten kan ikke en maskin erstatte læreren. Læreren er jo den viktigste enkeltfaktor for læring. Så når pc'er og nett i klassen ikke gir mer "effektiv" læring (hva nå det er) er det maskinenes feil, og "vi kan like godt hive dem ut".

Problemet med ny teknologi er at de endrer arbeidsprosessene våre. Arne Krokan trekker i sine foredrag frem hvordan innføring av slåmaskinen endret arbeidsprosessene på kjøkkenet.  Når det kun var en eller to slåttekarer å lage mat til og ikke 30 trengtes ikke samme arbeidskraft på kjøkkenet.  Husdyrholdet endret seg også.  Det var ikke behov for trekkdyr, men lager for drivstoff. Dette glemmer vi lett når vi vil industrialisere den tredje verden.  Vi gir dem u-hjelp i form av dyr maskinpark, som de av mange ulike grunner ikke har forutsetninger for å bruke, og så står de der og ruster.

Hjemme ser vi det at store IKT-investeringer sprekker ved ca. 40% på kost og 80% på tid. Ofte lager IKT-investeringe krøll i organisasjonen fordi en ikke tar hensyn til at IKT endrer arbeidsprosessene.  Det er en helt annen sak å skifte epost-system, enn å gå fra manuell til elektronisk posttjeneste. Det som er den største utfordringen er at en på forhånd ikke vet hvilke prosesser og muligheter, og berensninger, som ligger i den nye teknologien.  Derfor må en tåle en periode med kaos og prøving og feiling.

Jeff Staes skriver i My Organization is a Jungle om at i alle større organisasjoner finner det sted innovasjon, det dukker opp røde aper, men at organisasjonene har en tendens til å drepe dem.  Derfor kollapser mange organisasjoner i stedet for å være innovative, selvom alle ønsker å være innovative.

Den bransjen som nå søker å være innovativ er utdanning. Ikke alltid til aktørenes (lærernes) store begeistring. Mange lærere kan fremdeles være temmelig analoge i sin undervisning, og synes at det fungerer utmerket.

Sikkert som banken er et munnhell vi ofte tyr til. Vel, det munnhellet var utviklet i og for en annen tid, hvor nok bankene var temmelig sikre. Men tiden endrer seg og sannheter og institusjoner står for fall. Utdanningsmyndigheter og lærerorganisasjoner har lenge varslet en lærerkrise, samtidig som nåløyet for å bli lærer blir snevrere og trangere.  Ved siden av å heve karakterkrav, spesielt i matematikk, skjerpes fagkravene for å komme inn på PPU.

Forrige uke arrangerte Universitets- og høyskolerådet, International Council for Open and Distance Education og Norgesuniversitetet et seminar om High Quality Higher Education - Challenges for Leadership, Strategies and Organizations coming from an increasingly more Open and Online World.  Det er ganske fasinerende å høre ledelsen fra Universiteter som har flere studenter alene enn vi har studenter totalt i Norge snakke om sine strategier, vyer og utfordringer, samt selvsagt løsninger. The Open University of China har over 3 millioner studenter.

Clayton Christensen snakker om at utdanning vil endres som følge av fremveksten av ulike online løsninger. Det er en ganske stor optimisme knyttet til fremtiden. Men motkreftene undervurderes. Vi sitter for sterkt i gamle foretningsmodeller og har for snevre perspektiver. Frits Pannekoek, President ved Athabasca University, Canada, snakker om hvordan land og universiteter/høyskoler motarbeider prosessen ved å utnytte de muligheten som ligger i on-line learning ved å stenge for andre lands og universiteters kurs gjennom lover, forskrifter, kvalifiseringskrav og annet.  Dette er noe vi ser i økende grad. Universiteter og høyskoler (og land) er redd for og beskytter sine egne foretningsmodeller, og når markedet begynner å foreta seg ting som kan virke truende på det eksisterende skal disse utspillene tvinges i kne gjennom lover og andre mottiltak, i stedet for å utnytte de nye mulighetene.   Høres dette kjent ut?

Problemet er at like lite som musikkindistrien kunne stoppe den ulovlige fildelingen før Steve Jobs ga markedet det markedet ville ha gjennom iTunes, like lite kan de etablerte utdanningsinstitusjonene stoppe dette som skjer nå.

Pannekoek viste til at dersom en tidligere skulle la navnet sitt leve videre donerte en gjerne til en kirke eller Universitet, men i mange land er kirker i tilbakegang, og han spurte en smule retorisk: er det sikkert at vi har universiteter om fem år? Vel er universitetet som institusjon 3000 år, men det er ingen garanti for at det forblir slik. Hvem sier at skolesystemet, fra grunnskole til universitet er fredet?

So, whats next?  Dersom en tar Christensens teori om disruption på alvor, vil det gå troll i Pannekoeks ord. Vi ser allerede skriften på veggen.

Det snakkes i hele verden om en utdanningskrise, spesielt realfagskrise.  Det vil si at de eksisterende utdanningsinstitusjonene ikke makter å levere det markedet trenger: relevant kvalifisert arbeidskraft.   Videre står ikke kostnadene ved å ta høyere utdanning i forhold til hva en får tilbake i form av lønn. Siden 70-tallet har kostnadene ved å ta høyere utdanning langt oversteget lønns- og prisvekst ellers. Med en påfølgende finanskrise og usikkert arbeidsmarked er ikke verken betalingsvilje eller -evne den samme i markedet. I en verden hvor stadig nye yrker kommer til, og gamle dør, er det i økende grad vanskelig å utdanne seg til et yrke, og selvom en gjør det kan en ikke forvente å ha det hele yrkeskarrieren hvilken verdi har et eksamensbevis?  En må være forberedt på å skifte yrke og kompetanse flere ganger gjennom yrkeskarrieren. Det som så fint heter livslang læring. For selvom om en har gode karakterer fra 1990 er ikke den kunnskapen og utdannelsen nødevendigvis riktig og relevant i 2010, 2015, 2020..... Hva hjelper det deg i dag om du var utdannet typograf i 1990? Eller hadde doktorgrad på emnet?

Nei, det er nok så tenker gjerne utdanningsinstitusjonen, men de trenger strukturert læring, de trenger lærere, de trenger vitnemål! Karakterer og eksamen er bevis på kompetanse! Utdanningsinstitusjonen gir kvalitesstempel.

Er det slik?

Hva viser en eksamen?  Hva forteller et vitnemål?  Den sier noe om hvordan du fungerer i en spesifikk situasjon.  Men det er ikke sikkert at dette er hva markedet kommer til å etterspørre i en verden i endring. Dessuten i et globalt arbeidsmarked hva betyr en utdannelse fra Norge vs en fra Afrika, Asia, Sør-Amerika? Kan vi fortsette å diskreditere den kunnskapen mennesker med utdannelse fra disse kontinentene har?

Grunnleggeren av Pay-Pal, og en av hovedinvestorene i Facebook betaler studenter for å slutte på college.  I An open Letter to educators har avsender sluttet på college ford det grep forstyrrende inn i hans utdannelse (uten sammeligning forøvrig var det teksten jeg hadde på mitt russekort: jeg har aldri latt skolen gripe forstyrrende inn i min utdannelse).  Stephen T. Gordon skriver at In the future everything will be a coffeshop, og reflekterer over samfunnsendringer, kostnadene ved college utdanning  og endringer i utdanningssystemet og hvordan on-line tilbud påvirker de etablerte utdanningsinstitusjonene.
Han reflekterer over hvilke løsninger som er mest fremtidsrettet i arbeidsmarkedet, den tradisjonelle campusbaserte eller den on-linebaserte:

Given the caliber of professor at MIT, the online student may have learned just as much. The candidate who went to college probably enjoyed his experience more, but the potential employer is unlikely to care about that. Finally, there’s the financial reality: To some extent, the student debt of the job candidate dictates his salary requirements. If the MITx candidate has the knowledge required and far less student debt, he probably can be hired more cheaply. Ultimately, the cheaper option will win.

Men Gordon ser på on-line løsninger tilbud at de etablerte institusjonene.  Det er ikke sikkert at fremtiden ligger der. Det kommer stadig nye og flere lavterskeltilbud. iTunes U, TeachersTube, YouTube Education, Kahn Accademy.  Andre mindre kjente kan være delingstjenester som UDemy hvor hvem som helst kan lage sitt eget kurs og selge det, som dette: Becomme a web developer from Scratch for $79. Dette er disruptive innovasjoner som jeg ville holdt et øye med. Argumentet er at dette gir ingen papirer, hvordan kan en arbeidsgiver vite hva du er god for?

Mitt svar vil da bli: din digitale identitet.

I dag Googles de fleste når de søker jobb.  Det er mange eksempler på folk som får jobb gjennom sosiale medier. I fremtiden vil det å legge frem din digitale CV få stadig større betydning enn dine såkalte formelle kvalifikasjoner. Hvor du har skaffet deg dem betyr mindre enn hva du kan vise til. Dessuten står de gamle ideer om utdanning for fall.  Studentene vil ha fleksibillitet.  Noen raser gjennom kursene, andre trenger lengre tid.  Noen vil gå i gruppe med foreleser/lærer, mens andre vil ligge på en strand på Bali, noen vil jobbe, mens andre kombinerer med å ha små barn. Fleksibillitet, tilpassning og læringsvilje blir viktige faktorer. Det å hele tiden være i en læreprosess.  Det gamle munnhellet: den som sier de er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig får en ny og forsterket betydning, fordi du må være forberedt på fullstendig "omskolering" via digitale tilbud. Dessuten finnes det ikke utdanningstilbud i mange av de yrker som etterspørres i en verden i rask endring.  Appdesigner - hvem kom på å utdanne seg til det?

Så beware the disruptors, they are coming to an industry near you - ingen institusjoner er fredet, ei heller akademia. Er vi forberedt på det?

Så hva er læring nå? Hva er kunnskap og kompetanse nå? Jeg vil avslutte med dette intervjuet med Peter Senge, som jeg har fått tips om av Ann Michalsen på hennes blogg. Samt denne fra 60 minutes om Kahn Accademy og The Future of Education.

Kampen om hegemoniet?

For tiden står jeg litt utenfor grunnopplæringen ved at jeg jobber med høyere utdanning.  Men interessen og engasjementet er ikke mindre av den grunn. Det skjer mye på utdanningsfronten for tiden.  Selv foreleser jeg i Master i Skoleledelse ved Handelshøyskolen BI, og blir stadig slått av strekket i laget med hensyn til IKT og læring.
IKT i skolen handler ofte om verktøy, indikatorer, virkemidler, LMS, etc. Vi snakker om IKT i skolen som om IKT "bare" er et nytt "læremiddel".

Som sosiolog er det fristende på påpeke at dette er noe mye mer og omfattende.  På 90-tallet skrev jeg den "profetiske" hovedoppgaven "Fra Perm til Skjerm.  Om fremveksten av det post-industrielle samfunn".  Om sammenhengen mellom samfunnsutvikling, organisasjonsutvikling og kunnskapsutvikling. Noe av fokuset var blant annet hvordan utdanningssystemet endrer seg som følge av ny teknologi.  Men ny teknologi gjør noe med maktkonstellasjonene i samfunnet. Så og i skolen. I noen hundre år, eller tusen år for den saks skyld har Læreren vært den viktigste maktperson i skolen.  Vedkommende hadde monopol på kunnskap, informasjon og organisering. Slik er det fremdeles (selvom mange lærere ikke opplever det slik).  Vi har et skolesystem som er bygd opp rundt læreren som den viktigste faktor for læring, læreren som "The Gateway to Learning".  "All forskning viser at den gode lærer er den viktigste enkeltfaktor for læring".

Jeg vil si til det: ja, det skulle bare mangle.  Alt annet ville være en falittærklæring for skolesystemet vårt. Men jeg drister meg til å spørre: hvis vårt utdanningssystem er så avhengig av enkeltindividers prestasjoner gjør det ikke da og systemet fryktelig sårbart?  Kan ikke og læreren være den viktigste faktor som hemmer læring?

Vi er alle mennesker, og vi vet at ikke alle kan være alt for alle hele tiden.  Vi har en lang yrkeskarriære, med ulike livsfaser, gode og dårlige dager.  Vi har kjemi med ulike mennesker. I en tid hvor kunnskap og kompetanse er så viktig, så komplekst er det ikke da for mye forlangt å forvente at ett menneske skal makte den jobben overfor alle sine elever alle dager gjennom en hel yrkeskarriære?  Det som var den gode lærer for meg, var ikke nødvendigvis det for mine medelever. UTEN at det gjorde vedkommende til noen dårlig lærer!

Hvor vil jeg hen med dette?

IKT - pc'er og andre dingser, trådløs kommunikasjon, instant access utfordrer maktrelasjonene i klasserommet.  Læreren har ikke lengre samme "makt" som vedkommende hadde i et analogt klasserom. Det gjelder makt over samhandling i klasserommet og kommunikasjon ut av klasserommet, tilgang på kunnskap og informasjon, dagsorden, samt at læreren opplever elever som er mye mer fortrolige med teknologiens irrganger slik at de lett omgår de begrensninger som legges på dem. Læreren opplever at deres autoritet undermineres, og fra en generasjon som ikke gir læreren respekt i kraft av posisjon, men i kraft av den legitimitet vedkommende makter å skape i klasserommet, gjør dette mange lærere frustrert. Lærerorganisasjoner og politikere sier at autoriteten til læreren må gjenopprettes, gjennom lønn, mer utdanning, høyere karakterkrav, disiplin, etc. Gamle løsninger oppfunnet i og for en annen tid. Disse faktorene vil ha liten eller ingen effekt hvis en ikke tar inn over seg at utdanningssystemet må gjennomgå dypere strukturelle endringer for å møte morgendagens verdiskapere.

Læring er en sosial konstruksjon. Læring skjer i interaksjon med andre mennesker. Læring skjer ved at en skaffer seg et sett av kunnskaper som en prøver ut i ulike sammenhenger, og på den måten skaffer seg erfaringer som igjen gir grobunn for ny læring.

Ved alle våre videregående skoler, høyskoler og universiteter har i dag elevene tilgang på det kraftigste verktøy for læring som historien har gitt oss: ulike varianter av dingser med øyeblikkelig kommunikasjon til  ulike kunnskapskilder og mennesker vi aldri før i historien har sett maken til.

Med menneskets kapasitet for læring og utvikling er dette et fantastisk uutnyttet potensiale. Men innenfor dagens skoleregime ikke mulig. Vi sitter fast i tidligere utdanningsminister Kristin Clemmets ett-talls tyranni: en klasse, en lærer, ett fag, en time. Denne modellen mener jeg er det største hinder for god bruk av IKT i skolen. Før det røskes i den tror jeg vi vil fortsette de evinnelige runddansen vi holder på med i dag, i varierende grad.

Vi er redde for å ta tak i denne modellen, av flere grunner.  Delvis fordi vi mangler alternative modeller, delvis fordi dagens modell er et maktregime (fryktelig uttrykk i dagens Norge utenfor sosiologiens kretser, ett ord som er så negativt ladet at vi erstatter det med respekt og autoritet).

Makt er et problematisk ord, og mange vil steile ved min bruk av dette i denne sammenhengen, men jeg bruker det likevel. Når læreren er den suverene autoritetsperson i kraft av sin posisjon som lærer og sin kompetanse (husk læreren er en leder, med dertilhørende makt) og denne utfordres ved manglende kompetanse innen utnyttelse av IKT i undervisningen skjer det ulike, velkjente prosesser.   Myndighetene kan vedta lover og regler så mye de vil, men gis ikke disse stolte og ærekjære fagpersonene veier inn i bruk av IKT på en god pedagogisk måte vil de ta i bruk alle triks i boken: harsellering, undergraving, tilbaketrekking, kritikk, alt med faglig begrunnelse.

Videre burde ikke lærere få lov til å være så alene som de er i sin lærergjerning.  Læring og faglig utvikling er en kollektiv prosess, og for lærere.  På samme måte som elevene må lære seg å prestere i samhandling med andre, må vi se på organiseringen i skolen slik at lærere og arbeider på en annen måte.

Lærerrollen må omdefineres for å møte de utfordringer og muligheter IKT gir oss.  Det snakkes mye om PLN (personlige læringsnettverk). Men PLN er bare en bitte liten del av noe mye større og viktigere som skolen må ta inn over seg: PLO - personlige læringsomgivelser, hvor PLN er en del av dette. En slik modell av skolen vil endre lærerrollen. Det betyr på ingen måte at den gode lærer blir mindre viktig, men den blir annerledes, og maktbasen til læreren kommer fra andre faktorer enn i den tradisjonelle modellen. Spørsmålet er ikke OM dette skjer, men når og hvordan.  Som Clayton Christensen & co påpeker: utdanning er av de få sektorer som enda ikke er blitt influert av disruptive teknologier - men det vil skje......

The Innovative University.

Det er søndag, en rolig sløvedag og ute regner det. Jeg har akkurat fått Clayton M. Christensens siste bok: The Innovative University i hendene, og har med stor interesse tatt fatt på den. Disrupting Class var en spennende bok, med et syn på utdanning jeg til da ikke hadde lest noen steder før, og som traff meg som en innertier, og som jeg anbefalte til alle som gadd høre på. De som er interessert kan gå inn her og høre Christensen forklare Disruptive Innovation.

Christensen og Eyring tar i første rekke for seg amerikanske universiteter, men siden de er blant verdens beste, og modeller for mange andre lands universiteter gjelder nok mye av det samme her på berget og. Christensen og Eyring er opptatt av hvordan prisen for en grad har gått opp, mye mer enn prisstigningen, mens verdien har gått ned. Det vil si at den lønnsmessige uttellingen for en grad er mindre i dag enn for 20 år siden. De sier at sett gjennom et et disruptiv innovation perspektiv står universitene ved et kritisk veikryss. De er selv skyld i sine vansker.

"In the spirit of honoring tradition universities hang on to past practices to the point of imperiling their futures. When reduced budgets force them to cut costs, they trim, but hardly make hard tradeoff. Nor do they readily reinvent their curricula to better prepare students for their increasing demands for the world of work. Paradoxially, they respond to economic downturn by raising prices...It is as if universities do not care about what is going on around them and how they are percieved".

Christensen og Eyring skriver om hvordan høyere utdanning gjennom generasjoner har vært fritatt fra å bli utfordret av distuprtive nyvinninger. Dette skyldes flere faktorer: som den prestisje høyere utdanning har i markedet, og hvor kvaliteten på produktet er vanskelig å måle. Fraværet av sammenlignbare måleverktøy for hva universitetene produserer for sine studenter, samt akkrediteringen: et system hvor representater fra etablerte univeriteter med jevne mellomrom gir vurderinger av etablerte institusjoner og "would-be newcommers". I denne prosessen har de en tendens til å benytte praksisstandarder fra sine egne institusjoner.

De påpeker og at en viktig grunn for manglende disruption i høyere utdanning har vært fraværet av disruptiv teknologi. Den teknologien som har vært tatt inn i universitetene har stort sett understøttet den eksisterende undervisningsformen - forelesningen. Og finansieringen har vært sikret gjennom de offentlig skatteinnbetalingene.

Men som det påpekes, universitetenes praksis er en del av deres DNA. I større grad enn de fleste institusjoner er universitetene produkter av sin historie. Et universitet kan ikke gjøres mer effektivt kun ved å kutte i driftsbudsjettet like lite som en kjøtteter blir vegeterianer ved å begrense dens kjøttinntak. Det universitetene, i følge Christensen og Eyring, må gjøre er å selv ta grep, før noen andre gjør det for dem, ved å restrukturere sitt institusjonelle DNA fra innsiden og ut.