Digital læring - hva er nå det?

En tidligere fagforeningskollega snakket om kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft når han snakket om pedagogiske reformer. Når det gjelder temaet IKT i skolen virker det som om vi holder på med slik grøftekjøring. Enten er en veldig for ikt i skolen eller så er en veldig mot ikt i skolen. Kunnskapsministeren tråkket helt tydelig på noen tær når han snakket om teknologientusiasme.  Mitt forrige blogginnlegg har fått enorm respons på sosiale medier. En respons jeg ikke var forberedt på.   Jeg har lyst til å komme med noen pedagogiske refleksjoner i etterkant.

Digitale verktøy i seg selv gir ikke læring. Dette mantraet er på ingen måte nytt. Jeg må innrømme at jeg hoppet i stolen når tidligere Kunnskapsminister Kristin Halvorsen som ny minister stod på talestolen på Skolelederkonferansen og sa: "digitale verktøy er bare det, verktøy!" Jeg var på ingen måte enig, men hun representerte et utbredt syn. Jeg tar i mot en åpen og kunnskapsrik debatt om hvordan digitale verktøy kan brukes for god læring, men savner at de samme krav og kritikk rettes mot det verktøy som har hatt tilnærmet monopol i skolen: boken. Boken er er også kun et verktøy.  Faktisk er skrift også et verktøy, et verktøy som ca. 10% av elevmassen sliter med å mestre.  Jeg har enda ikke hørt argumentet at vi ukritisk kaster bøker etter elevene.

I dag delte jeg et innlegg på Twitter fra Jyllandsposten om at vi er i ferd med å utdanne den dummeste generasjonen noen sinne.  Dette er nok et innspill mot de rådende tendenser til panikk rundt utdanning. Mye kan sies om PISA, men dette internasjonale mesterskapet i læring har desverre hatt noen meget negative bieffekter. I Douglas Adams bok The Hichhiker's Guide to The Galaxy har en datamaskin brukt tre millioner år på å finne ut at svaret på alt er 42, men svaret har ingen mening fordi de har glemt spørsmålet.  På en måte er PISA og lignende litt det samme. PISA er blitt svaret på alt, men hva er spørsmålet?  Argumentet til artikkelen fra Jyllandsposten er nettopp det: ved vårt fokus på svar og fasitløsninger risikerer vi å utdanne en generasjon uselvstendige unge, uten empati og lyst til å lære.  Artikkelen sier videre at i fremtiden vil det være bruk for kreative, empatiske og motiverte unge, som kan tenke kritisk.  Ser vi på det kinesiske samfunn, med sine tigermødre, er det ikke de egenskapene som er påfallende. Dette er da noe Yong Zhao er veldig opptatt av. Han er kineser, men professor i USA, og dokumenterer gjennom sin forskning at der er en omvendt korrelasjon mellom resultater på PISA og TIMMS og et lands innovasjon og entreprenørskap.  Grunnen sier Zhao er at entreprenørskap og innovasjon er en mentalitet, det er ikke noe du kan undervise i noen timer.  I et system med fokus på svar og tester blir slikt støy i systemet, fordi innovasjon er uforutsigbart.  Et slikt system frembringer elever som gjør det bra på tester, men som er risikoaverse.

Einstein sa at symptomet på galskap var å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat.  Innovasjon og nyskapning er å gjøre det ukjente.  Det er det som skjer når en setter barn fri, når en tør slippe løs deres nysgjerrighet, deres lidenskaper, deres lek.  Vi mennesker er lekende mennesker.  Forskning viser lekens betydning for vår kognitive utvikling. Men denne formen for utvikling og kunnskapslæring er ikke lett å standardisere, og dermed ikke målbar på standardiserte tester.

Vi vil ha "excellence" hos våre elever. Men hva om vi måler oss til middelmådighet? Dette "one-size-fits-all" - konseptet, som ikke passer noen, bidrar det til at alt for mange ikke når sitt potensiale?

Jeg liker ikke idretts-metaforer for læring. Kunnskap er ikke slik som på idrettsarenaen at der er vinnere og tapere, kunnskap er et felles delt gode som ikke kan rangeres slik mange gjør.  Men i denne sammenhengen vil jeg likevel bruke det.  For dersom Ole Gunnar Solskjær ble tvunget til å dele sin tid mellom fotball, turn, ballett, svømming, korsang, håndarbeid ville han blitt den fotballspilleren han ble? Spesielt om han var virkelig dårlig i håndarbeid, så han fikk mer av det på bekostning av det han var god i, fotball? For det ville være tragisk om han ikke mestret håndarbeid. Og dersom håndarbeidet hans var dårlig fikk han ikke bli med på fotballaget.

Selvsagt ikke. Men når det gjelder teoretisk kunnskap har vi denne tilnærmingen. Vi lar ikke dem som er virkelig gode til noe, men veldig dårlig i noe annet få blomstre. Vi dyrker generalistene, de som er litt gode i alt. Derfor kan en dårlig sidemålskarakter eller naturfagskarakter stenge for en glimrende karriere som jurist, lege, ingeniør eller annet.  I en verden med stadig mer kunnskap og økende kompleksitet må vi tørre å åpne opp for diversitet. La barn få være det Peter Gray skriver om i sin bok: fri til å lære. Dette vil selvsagt gjøre vondt i kontrollfrik-genet. Men ser vi utviklingen så går den i feil retning når stadig større andeler av elevmassen må ha spesialundervisning, og alt for mange dropper ut eller ikke når sine potensialer.  Denne utviklingen skyldes helt andre faktorer enn innføring av teknologi i skolen.

Teknologi åpner muligheter som var ukjent for tidligere generasjoner, men brukt like statisk og ukritisk som bøker brukes i dag, blir det selvsagt feil. Vi må se dette i en større sammenheng. La barn utvikle lærelyst og læreglede, og se at fremtiden er ikke lik fortiden. Gårsdagens modeller passer ikke nødvendigvis morgendagens samfunn. I stedet for å la dette bli en debatt om teknologi, la det bli en debatt om mennesker og læring. Vi teknologientusiaster tror ikke at dette bare handler om dingser, eller at alt kan fikses med noen tastetrykk. Vi ser at dette er en del av en større helhet.

IKT i skolen - keiserens nye klær?

 Det forunder meg ofte hvor lik argumentasjonen fra lærere som implementerer bruk av ikt i skolen er til dem som ikke gjør det. Selv om vi har en teknologi som åpner opp nye muligheter, sverges det til gamle former.  Jeg har lyst til å klippe inn noen argumenter fra Dr. Steen Larsens bok "IKT og nye læreprosesser". Larsen vektlegger betydningen av pedagogisk plattform. Larsen mener at disse diskusjonene er helt avgjørende for bruk av ikt i skolen (jeg mener uanset, med eller uten ikt).  Uteblir disse debattene mener Larsen at innføring av ikt  i skolen er

 "…den gamle form for undervisning tilbage balsameret i elektronisk form.."  

Datamaskinen fungerer som en avansert lærebok, hvor elevene setter inn et svar som blir vurdert til rett eller galt. Og da får vi det som på godt norsk heter: "same shit, new wrapping"

Larsen er ikke begeistret for såkalte pedagogiske programmer. Arne Trageton oppsummerer Larsens syn:

Ingen pædagogiske programmer, tak!
(Elektronifisering av lærebøker og behaviouristisk psykologi/pedagogikk, med gode, gamle industrialistiske arbeidsmetoder frå 50-tallet)
 Pedagogisk programvare er forlagas siste kunstige åndedrett for å bevare den vaksenstyrde lærebokpedagogikken i modernisert form. Vi har ingen pedagogiske telefoner, TV apparat eller tog.

Dei einaste program vi treng er:
1. Tekstredigering
 2. Billedbehandling
 3. Regneark
 4. Databaser
 5. Hypertekst-editor

 Auditoriene må utvides med laboratoriene, for det er der de egentlige læreprosessene finner sted. Hvis IT, som det i høj grad er tilfeldet idag, kun brukes til å konservere vores århundred gamle undervisningstradition ved at sette strøm på de gamle metoder, vil den forsinke en akut nødvendig modernisering af uddannelsessystemet. IT vil aldrig kunne anvendes mer raffineret end den pædagogiske teori der ligger bak denne anvendelse. IT er midlet til realisering af en pædagogisk vision - ikke denne vision i seg selv

Er vi skoleblinde? Hvorfor vil digitalt innfødte ha bøker i skolen?

Vi har debatten som går om digitalt innfødte vs digitale imigranter.  Jeg er tilhenger av begrepet digitalt innfødte, av grunner jeg tidligere har utbroderte på bloggen her. De digitalt innfødte vet ikke nødvendigvis at de er innfødte. Når vi ser oppslag som dette: Elevene krevde papirbøkene tilbake, Læremidler, Elever sliter på skole uten skolebøker, Digitale prøvekaniner krevde å få bøkene tilbake
tar mange det til inntekt for at bøker er best og selv de såkalt digitalt innfødte, elevene, vil ha bøkene.

Men hva er premissene? Det er utrolig mange spørsmål som ikke stilles, men som ligger implisitt og usynlig i disse debattene. Dette er kjent innen psykologien som inattention blindness. Dette er et naturlig trekk ved alle mennesker: hjernen vår siler til en hver tid hvilken informasjon den tar inn. Dette er en prosess som begynner det øyeblikket vi blir født, noen mener det skjer allerede i mors liv.  Det er en kontinuerlig prosess hvor vi a: stimulerer og utvikler deler av hjernen vår, og legger andre deler brakk.  Språk er et godt eksempel.  Alle nyfødte kan lære å snakke hvilket som helst språk flytende, i voksen alder har vi mistet evnen til å høre og produsere enkelte lyder som er sentral i språk vi ikke kan. b. vi siler til enhver tid inn inntrykkene i omgivelsene våre, vi tror vi objektivt ser alt, men vi gjør det ikke. Det beste eksempelet er hvis du er i en samtale med en person i et rom med mange mennesker, og så sier noen navnet ditt.  Selvom det pågår mange samtaler, og du var opptatt i en annen samtale rettes hele ditt fokus på samtalen hvor navnet ditt ble nevnt.

Dette er bare en lett og overfladisk beskrivelse av hvordan hjernen vår lager bokser og siler informasjon i forhold til dem. Disse mekanismene gjør at vi blir blinde for våre bakhodemodeller. Vi lager oss paradigmer vi fortolker verden gjennom og disse paradigmene blir usynlige sannheter frem til ett nytt paradigme gjør seg gjeldende.   Gjennom vårt språk og våre handlinger internaliserer og reproduserer vi disse paradigmene i nye generasjoner som en del av sosialiseringsprosessen, og vi er ikke klar over at vi gjør det.  Som vist i denne videoen.




Hva har så dette med ikt og skole å gjøre? Poenget er at vi har noen idéer om hva som er utdanning som vi bygger opplæringen rundt og som er udiskutabelt, og som ligger der mer eller mindre ubevisst når vi vurderer hva vi gjør og hva vi benytter oss av i utdanning. Det er noen premisser:

Læring er vanskelig – hardt arbeid

Læring er ikke lek og moro

Læring skjer på skolen mellom 8 og 15

Skjer i 190 av årets 365 dager

Lekser fremmer læring

Læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring

Læring må styres og struktureres

Pensum

Lærebøker

Klasser
Skolebygg

Læreren er den som har kunnskapen

Skille teori og praktiske fag

Eksamen bevis på at læring har funnet sted.

På bakgrunn av disse premissene har vi laget det tidligere utdanningsminister Kristin Clemmet kalte ett-talls tyranniet, og som hun prøvde å løse opp ved å oppheve klassebegrepet: en lærer, en klasse, ett fag, en time.  Når vi da får inn løsninger (oppheving av klassebegrepet og online datamaskiner) som utfordrer disse modellene blir vi usikre.  Vi vet ikke helt hvordan håndtere. Så i stedet for å se på modellene våre legger vi skylden på dette nye og går tilbake til det kjente og kjære, -  klasser og bøker. Da blir det slik Clayton Christensen sier at måten vi har innført ikt i skolen er fullstendig logisk, fullstendig forutsigbart, - og fullstendig feil.  Ikt er innført i skoleverket generelt som sustaining - bevarende/underbyggende teknologi, og vi våger ikke være disruptive, slik presseoppslagene fra Bergen, og Nordahl Grieg videregående skole viser. Paradokset er jo at "alle", både politikere, næringsliv og presse, er enige om at etter oljen er det kunnskap, entreprenørskap, innovasjon og ny teknologi som skal bli levebrødet vårt.  Men skoler som tar dette på alvor blir kritisert for å gjøre elevene til prøvekaniner, og hyllet for at det "tar til vett" når de går "tilbake" til gamle, kjente løsninger (nå har ikke NG vgs gjort det da, de fortsetter sin innovative linje). 

Andre ting som ikke passer inn i denne modellen er lek, ustrukturert aktivitet og uteskole. Det skjer ikke læring i disse situasjonene med mindre de er klart organisert av den voksne med klare, målbare læringsmål. 

I en analog verden hvor det var viktig med reproduksjon av informasjon og kunnskap var denne modellen funksjonell, men verden utenfor skolen har endret seg. Når skal modellene skolen bygges på tas opp til vurdering? Det digitale univers blir klemt inn i et analogt paradigme  - det er ikke bærekraftig. Lærere blir oppgitt og frustrerte og elevene går glipp av viktig kunnskap og kompetanse.  

Modellene overfører vi til våre barn. Selvom de lever i en digital verden, blir de selv delvis blind for hvor digitale de er, de kjenner jo ikke det analoge alternativet, og delvis adopterer de de eksisterende modeller for hva som er den gode skole, og det negative synet på ikt som skolen (og pressen) formidler.   De har ikke gode alternative praksiser med digitale verktøy å sammenligne med.

(Hvor sterkt og hvor tidlig barn internaliserer disse modellene har mange foreldre erfart når deres håpefulle 5-6 åring begynte i første klasse etter 6-årsrefomen (senket skolealder), og barna klaget på at de trodde de skulle lære noe på skolen, men det var jo bare lek.  Skolen levde ikke opp til deres forventninger om skole)

Disse praksisene kommer ikke av seg selv. Det Gutenberske univers, som dagens skole er sentrert rundt, har hatt flere hundre år på å utvikle seg. Det er lagt ned millioner av timer i praksis og forskning på å utvikle og perfeksjonere denne modellen. Det er ikke sånn at vi bare kan knipse med fingrene og så har vi den gode digitale skole, spesielt ikke om det som er den gode digitale skole bryter med våre forventninger og bakhodemodeller. Dersom innføring av ikt snarere utfordrer enn bygger opp under hva vi anser som god skole er det ikt og ikke modellene det blir ansett å være noe galt med. Dette synet deler den oppvoksende slekt. 

Hvor tålmodig er vi?  Hvor kreative er vi? Hvor innovative er vi? Kan vi stå igjen på stasjonen mens det digitale toget kjører fra oss, eller skal vi hive oss på, med alle de humper som er på veien?  Torry Pedersen sa på Disruptive Education 2012 at de har prøvd mye, gjort masse feil, men det de hadde lykkes med tjente de utrolig mye penger på.  Må det ikke være sånn i skolen også? For å finne de virkelig gode løsningene må vi prøve mye som ikke virker så bra? Vurdere og ta lærdom? 

Hvem er skolen til for?

Det som er kjekt med sosiale medier er de diskusjonene som oppstår. De gir innsikt og refleksjoner. Jeg er veldig klar på at jeg synes bruk og implementering av ikt har kommet for kort i skolen. Jeg er likevel ikke blind for utfordringene knyttet til det.

Nå er det sånn at det ofte er vanskelig å se skogen for bare trær, og står en midt i en krevende hverdag er det denne man ser. Jeg er i den priviligerte situasjon at jeg får meg mange læreres praksis med bruk av ikt i undervisningen.  Jeg får se hvordan det faktisk kan gjøres. Det gjør frustrasjonen min desto større, og gir tilsvarende utålmodighet, fordi jeg bekymrer meg for digitale skiller.  Skiller mellom dem som har lærere, og går på skoler, hvor dette tas alvorlig, og dem som ikke gjør. Og det som gjør dette enda verre er at dette rammer de svakeste hardest.  Dem lærerne skyver forran seg når de vil ha pcer ut av klasserommene. Dem som ikke har disiplin, kunnskap og kompetanse til å bruke de kraftige digitale verktøyene til læring, men bruker dem til distraksjon. Nettopp disse elevene bør ikke overlates til seg selv og sin manglende digitale kompetanse, men lære hvordan de kan utnytte ikt for læring.

Vi er midt i en revolusjon, vi er inne i tider med endring. Det gjør vondt, det er ikke lett, og ingen har fasiten enda på hvordan dette vil se ut om 5-10-15 år. Men vi kan ikke la være å gjøre noe av den grunn. Ikt er en så fundamental del av vår hverdag, det preger oss på måter det er vanskelig å begripe.  Ikt er også sånn at det er gjennom bruk en skaffer seg erfaringer og kompetanse.  På samme måte som en må skrive for å lære seg lære gjennom skrift, må en bruke ikt for læring for kunne utnytte dette verktøyet for læring. Det er ingen annen måte. Læring med ikt er ikke det samme som læring med bøker. Dersom det var, eller dersom det brukes slik, forstår jeg godt dem som vil hive ut pcer.

Heldigvis er det mye god praksis og mange dyktige lærere i sving med å utvikle og benytte god praksis med digitale medier i skolen.  Deres erfaringer er viktig ikke forblir i deres klasserom, men deles og vises frem. Når jeg jobbet som prosjektleder for Den digitale skole i Hordaland fylkeskommune tok jeg initiativ til konferansen Dei gode døma, som nettopp skulle gjøre det: dele erfaringer og praksis (denne strategien har jeg fulgt opp i min nåværende jobb blant annet gjennom konferansene BI2020 og Disruptive Education 2012). Det ble godt mottatt av lærerne i HFK. For min erfaring er ikke at lærerne ikke vil, men de er usikre på hvordan.  Gjennom å dele kan alle utvikle god praksis. Ved å lytte til dem som får dette til kan andre få inspirasjon til å finne sin vei.

Skolen skårer dårlig på å være en lærende organisasjon.  Kanskje kan dette være et område hvor dette blir en naturlig del? Jeg har ikke svarene, ingen har.  Men jeg har mange spørsmål: ett av dem er: hvordan utnytte ikt for læring i 2013 og fremover. Dette må vi finne ut av sammen, dele erfaringer, utfordringer, frustrasjoner, muligheter, idéer, løsninger. Det er bare en ting vi ikke kan gjøre: vi kan ikke tro at selvom de unge kan mye som ikke læreren kan, kan skolen overlate dette til elevene. Noen vil fikse det, men de fleste vil trenge hjelp og veiledning.   Problemene forsvinner ikke om en jobber analogt i skolen.  Kanskje vil læreren få en lettere hverdag, uten elever som er i cyberspace, men hva med elevene?  Har de lært nettkontroll, selvdisiplin, nettiquette, å bruke digitale verktøy for læring, kildekritikk, etc av det?

Strutsepedagogikk

Av og til er det fristende å sitere skriften: tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.  Eller kanskje skal en flytte ett ord og si: tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør. Det er helt utrolig at en i 2013 kan lese om en videregående(!!!) skole hvor elever ikke får lov å bruke pc. Dette er etter min mening en strutsepedagogikk av verste sort.  Skolen verken kan eller skal late som om vi er på 50-tallet og ha en pedagogikk deretter.

Ja, innenfor det eksisterende skoleparadigmet er datamaskiner et fremmedelement. Dagens skole og skolemodell ble designet i, av og for en tid uten datamaskiner. I en slik modell vil datamakiner medføre utfordringer.  Når den verden man får tilgang til gjennom sine verktøy er så uendelig mer spennende enn det som skjer i klasserommet er det ikke rart elevene flykter inn i cyberspace.

MEN dette problemet forsvinner ikke om en hiver ut datamaskinene fra undervisningen.  Det blir som strutsen som stikker hodet i sanden og tror verden forsvinner av den grunn. Dersom ikke elevene lærer å bruke disse kraftige verktøyene til læring på skolen hvor skal de da lære det? Hjemme på gutte- og jenterommene?  Er ikke chattefristelsene mye større der? Kan skolen abdisere i sitt lovpålagte ansvar for digitale ferdigheter som den femte grunnleggende ferdighet og digital kompetanse integrert i alle fag fordi elevene ikke har den nødvendige inspirasjon, konsentrasjon og kompetanse til ikke å ty til sosiale medier og annet i skoletiden?  En skikkelig sjømann ber ikke om medvind, men lærer seg å seile - slik bør de skolene med lærere som opplever dette med ikt i skolen som et problem sette seg ned, sammen, og diskutere, ikke om vi skal ha ikt i skolen, men hvordan. Det er nok av kompetanse på området som skolene kan hente inn til å hjelpe seg.

Like it or not: vi er i 2013, dagens elever skal arbeide i en verden hvor disse maskinene er en naturlig del av deres arbeidshverdag - derfor må de også være det i skolen. Hvor lenge skal skolen skyve denne steinen forran seg? Når skal skolen ta tak i denne utfordringen?  Datamaskiner er kommet for å bli, - og elevene endrer seg ikke av seg selv. De vil få tilgang til flere og flere distraksjoner og skolen vil fjerne seg mer og mer fra deres hverdag.