Sosiale mediers mørke side

Egen suksess er bra, men andres fiasko er heller ikke å forakte. Når det gjelder det siste virker det som om vi kan ta uante mengder av det siste. For noen år siden når TV-programmer som Big Brother og Robinson begynte å innta skjermene våre kom kritikken mot dette drittsekk-tv.  Kritikken var som vann på en gås, og den type fjernsyn har eksplodert.  Men denne formen for underholdning er ikke begrenset til fjernsyn og dem som mer eller mindre selv søker slike arenaer og situasjoner.

Stadig flere opplever uønsket oppmerksomhet på sosiale medier. Sosiale medier er blitt et av de mest brutale arenaer som finnes for å ødelegge folks liv. Med snevre rammer for hva som er akseptert atferd, og vår nysgjerrighet for å grafse i andres privatliv, er det å henge ut andre blitt big business på nett.  Hvorfor blir sider som AshleyMadison hacked, og hvorfor er det så katatstofalt for dem som er involvert?

Det handler om "public shaming".  Noe av det verste du kan utsette et mennesker for. Mobbing har to komponenter: den ene er isolasjon, den andre er "shaming", skam. Det å ikke nå samfunnets aksepterte standarder rammer hardt. Det finnes mange eksempler på selvmord begått som følge av denne følelsen.  Når enkeltpersoners handlinger spres i ulike medier, blir det for overveldende for dem det gjelder.  Vi glemmer ofte når vi kjøper aviser, klikker på lenker og deler på sosiale medier, at det er et menneske bak som utsettes for denne oppmerksomheten. Et menneske som kanskje ikke har gjort noe galt, eller ulovlig. Eller som har gjort noe som overhodet ikke fortjener en slik oppmerksomhet.

Alle begår dumheter de angrer på.  En som virkelig har fått betale en høy pris for sin dumhet er Monica Lewinsky. Hun var det første offer for det vi i dag kjenner som "cyber bullying". Men desverre, mange har fått erfare det etter henne.  Ikke alle har håndtert det like godt som henne.

I denne TED Talken snakker hun om sine erfaringer og dette fenomenet. Det er en god og tankevekkende tale, som jeg anbefaler å se i sin fulle lengde.

Vi har alle et ansvar for hva vi trykker på og deler. Det er et menneske bak overskriftene. Et menneske som må betale for uønsket 15 minutes of Fame. For noen innebærer dessvere sosiale medier at "You can run, but you can not hide".

Møkkakasting i det offentlige rom

I morges på vei til jobben kom jeg over denne overskriften: Møkkamann. Selvsagt trykket jeg på lenken og så denne meningsytringen fra ett av Venstres sentralstyremedlemmer. Rebekka Borsch hadde reagert på FrPs Per Sanbergs uttalelser, og da spesielt i forbindelse med flyktiningekrisen vi nå ser utspille seg i Middelhavet.  Det finnes vel knapt noen som er uberørt av de mange mennesklige tragediene vi ser utspille seg i grensen mellom nord og sør.  Vi kan alle føle på en maktesløshet og ønske om å hjelpe. Som i de fleste andre saker er det politisk uenighet om hvilke løsninger vi skal gå for. Mange ganger kan det være utfordrende å forholde seg til meningsmotstanderes synspunkter, holdninger og argumenter.  Det er lett å bli emosjonell til tider.

Men i et sunt demokrati med ytringsfrihet må en faktisk tåle argumenter en ikke liker. Redaktøren i Charlie Hebdo utbroderte dette på en forbilledlig måte i en tale han holdt i forbindelse med Arendal-uka. Jeg anbefaler å høre/lese hele talen hans. Det vi derimot bør heve oss over er personsjikane av den karakter jeg opplever at Borsch ytrer. Hun er kvinne, han er mann, hun har de "riktige" humane verdier, og Sandberg har det ikke, derfor kan han omtales som "møkkamann" med dertilhørende karakteristikker av han.  Jeg står politisk lang fra Sandberg og hans like, men jeg reagerer sterkt på denne formen for omtale av meningsmotstandere. Ønsker vi at debatten i det offentlige rom forsøples på denne måten? Skal noen som uttaler seg i en sak måtte tåle å bli omtalt på denne måten? Er det greit å ikke skille sak og person slik det gjøres her? Er det greit å slenge slikt til dem en er uenig med?

Hvor går grensene? Hvem har rett til å si hva? Hvilke ytringer er "godkjente"?

Mange kvinner opplever netthets fordi de uttaler seg om saker hvor de kanskje ikke alltid følger mainstream meninger. Mange av dem har blitt brakt til taushet av personsjikane på grunn av at noen ikke likte hva de sa. Er det greit?

Sandberg er kanskje ikke noen svak og sårbar person.  Han er en mann med sine meningers mot, masse makt og nok ikke alltid like velformulert selv. Men hva med eksempelets makt? Hva gjør det med oss andre å se slike karakteristikker på trykk? Sier dette noe om hva jeg kan vente meg om det jeg sier ikke er politisk korrekt? Eller at noen er dypt og inderlig uenig med meg? Ønsker jeg å utsette meg for dette? Er det jeg har å si verdt prisen?

Hvilke signaler sender vi til barn og unge? Vi skal jobbe mot mobbing, men hvilken effekt har det når det offentlige rom forsøples på denne måten?

Tjener det flyktninger, Venstre eller noen av oss andre at Sandberg og andre med hans synspunkter møtes på denne måten?  Jeg vil hevde tvert i mot.  Avstanden mellom partene blir større.  Vi kryper ned i våre skyttergraver. En kan ikke ta en meningsmotstander som argumenterer slik alvorlig. Er det en økende polarisering vi ønsker?

La oss gjøre Voltaires ord til en del av den offentlige diskurs: ”Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.” La oss ta ballen og ikke mannen. Eller ønsker vi et politisk regime og offentlig debattrom med møkkakasting fra grøft til grøft?

Til sammenligning uttaler Jan Egeland seg slik og her er et annet argument.

Den kalde skolen

I dag er news feeden min på Facebook fylt med dystre historier.  Det er VGs reportasje om et ungt liv som sluttet alt for tidlig på grunn av mobbing, om en annen gutt som sultet i hjel eller andre former for omsorgssvikt. Dette er ekstreme utslag av barns hverdag i verdens beste land å bo i. De små, de mest sårbare av våre medborgere, de uten stemme til å fortelle hvordan de har det. Dette er historier som skjærer i hjertene våre og som vi alle er enige om at slik kan vi ikke ha det.

Men hvordan ser vi egentlig på barn?

Er barn individer med ulike behov og forutsetninger for å håndtere de daglige utfordringer?

Alle barn i Norge har en fellesnevner: skolen.

Hvordan forholder skolen seg til disse barna?

Ta to barn: den ene kom hjem til varm middag, slappet av før mor eller far hjalp til med lekser. Etter en hyggelig kveld og god kveldsmat, sov barnet sin skjønnhetssøvn, stod opp til en god frokost, fikk med en god matpakke og dro til skolen.

Ved siden av dette barnet sitter et annet barn. Dette barnet kom hjem til tomt hjem, foreldrene kom sliten hjem, det barnet fikk å spise var en Grandiosa som barnet varmet selv. Om kvelden krangler foreldrene slik at barnet ikke får sove, og om morgenen sleper barnet seg av gårde til skolen, uten frokost, og kjøper noen boller til skolemat.  Lekser er selvsagt ikke gjort.

Har disse to barna samme forutsetninger for å lykkes på skolen?  Har disse to barna samme behov i skolehverdagen? Kan vi stille de samme kravene og forventningene til disse to barna?

Skolen som system forholder seg likt til disse to. Skolen stiller samme krav.  Kunnskapsministeren vår vil "gjeninnføre" disiplin og respekt i skolen og låse døren for dem som kommer for seint.  Som om det hjelper den som har mer enn nok med å takle resten av livet sitt.

Vi kan ikke vedta at barn har A4-oppvekstvilkår. Barn er hele mennesker som oss voksne.  De er ikke læremaskiner. De er ikke tømmerstokker som skal foredles i skolen til å bli gode produkter i næringslivets maskineri - selvom en ofte kan få inntrykk av det i den offentlige retorikk. En kan ikke måle mennesker slik som en måler størrelsen på spiker.

Voksne arbeidstakere har et psykososialt arbeidsmiljø. De blir sykemeldt og erklært arbeidsufør når livet rammer dem. Barn har visst ikke slike behov, eller ditto rettigheter. Vi sender hjem lekser til dem når de er syke, til og med på sykehusene slipper de ikke unna. De må ikke falle ut av kvernen skolen.  Jeg har opplevd at barn og unge med store psykiske problemer for enhver pris skal følge skolens klokke og stille opp og lære i samme tempo som friske, at de går gjennom medisinutprøving mens de forventes å være normaltfungerende elever.

Hva er det vi gjør?  Når skal vi stoppe opp og se barnet som et unikt menneske og ikke som elev? En elev som for enhver pris skal passe inn i systemet.  Hvor vi skal fikse på dem hvis de ikke passer inn i våre meget begrensete rammer? Hvor mange sår skal vi påføre? Hvordan kan vi fortsette med et system som plasserer feilen hos eleven om de er ukonsentrert, lei seg, mangler søvn, mat, har fysiske eller psykiske problemer? Når skal barn få lov til å være hele mennsker?

Siste på mobbefronten: tekstbombing

Det er mye snakk om nettmobbing og nettroll for tiden. Hørt om tekstbombing? Vel, dersom du er foreldre til en tenåring er det godt mulig poden vet om det.  Tekstbombing er det "siste" på mobbefronten.  På nettstedet Practical Jokes and Pranks omtales det som den ultimate SMS Prank. Vel, for dem som utsettes for det er det neppe like morsom, spesielt dersom det kommer hatmeldinger. På nettstedet wikihow.com omtales det som en måte å ramme eksen din. Både for iPhone og Android finnes det apper som lar deg tekstbombe dine offer.  Selvfølgelig finnes det også apper som stopper disse sms´ene.

Fra nettstedet SpyParent.net har jeg sakset denne listen over apper som lar deg tekstbombe, og apper som stopper dem.


SMS BOMBER (Android)- App som lar deg sende en melding til brukeren når som helst.

SMS BARRAGE- Ble fjernet fra Google App Store på grunn av ondsinnet tekstbombing. Blir stadig oppdatert. Lar deg sende 100 sms på en gang til en bruker.

TEXT BOMB ELITE (Apple Android)- Sender 1000 meldinger på en gang til ditt offer.

På Google Play og iTunes finnes en rekke apper for å blokkere tekstbomber, dette er noen av dem.

TEXT BOMB DEFENDER (Android)-  Kjører i bakgrunnen på din mobiltelefon og blokkerer uønskete tekstmedlinger.  Denne forhindrer at du aksepteter tekstbomber, og dermed uønsket utgifter.

ANTI SMS BOMB (Android)- En app som blokkerer gjentatte meldinger fra samme nummer. Denne appen tar liten plass, og spiser således ikke av batterikapasiteten på din mob.

NUMBER COP (Iphone)- Blokkerer all spam og plagsomme meldinger på din mobil.

Men til syvende og sist er både mobbeapper og apper for å blokkere dem kun teknologi. At dette utvikles sier mye om våre holdninger og empatiske kapasitet. Til syvende og sist har vi alle (foreldre, lærere, media) et ansvar i forhold til disse tingene.  Lyndsi Frandsen spør i et innlegg på Huffington Post om "Are you teaching your daughter to be a mean girl?". Hun hevder at holdninger går i arv, og at barn og unges aksept for mobbing læres hjemme.  Kanskje gjør de det.

Hvordan er det greit å forholde seg til sine medmennesker, enten det er presse, arbeidsplass, familie eller venner?  Synliggjør og forsterker slike apper våre dårlige holdninger?

Mobbing

"Alle" er enige om at mobbing ikke er bra, og vi liker ikke mobbere.  Derfor lanserer regjeringen Manifest mot mobbing, det finnes et drøss av (anti)mobbe-programmer og det forventes at skolen skal kunne forhindre mobbing. Det er også de som snakker om å straffe mobberne for eksempel ved at de skal bytte skole. Men mobbing skjer aldri i et vakum. Mobbing er et resultat av våre holdninger, ord og handlinger i smått og stort, og barn reflekterer alt for ofte det voksne univers. Mobbing er en måte å stemple annerledeshet og bekrefte egen fortreffelighet.  Slikt kan ikke vedtas utryddet.  Slik kan kun skje om hver og en går i seg selv og ser på egne ord og handlinger og samtidig gir uttrykk for at andres ord og handlinger ikke er greit. Altfor ofte og altfor lett tas ordet mobbing i bruk, slik at det kan bli et ord uten mening. For vi må tåle kritikk, vi må tåle uenighet, men vi skal ikke tåle mobbing.

Hva er det så jeg vil til livs? I forbindelse med årets fredsprisutdeling hengte igjen mange seg opp i Jaglands engelsk og brukte den for latterliggjøre han.  Jagland er en sterk maktperson, Jagland lever godt med at hans engelsk er gjenstand for humor. Men hvilke signaler sender det videre? Til elever som holder på å lære seg et nytt språk, til barn og unge som frimodig skal gi uttrykk for ord og tanker på et språk de ikke behersker?  Kan ikke dette føre til at det bringer folk til taushet, samt at de med "riktig" uttale har rett til å latterliggjøre og diskreditere dem som ikke snakker riktig? Hvilke holdninger er dette til våre medmenesker? Er det et slikt samfunn vi vil ha? (bare så det er sagt: dette er ikke et angrep på parodi og satire)

Det andre er dette leserinnlegget jeg leste i dag om "Hvem skal oppdra far og mor". Problemstillinger alle som har vært innom skoleverket kjenner så altfor godt, enten det er som foreldre eller som ansatt.  Foreldre som ser seg blind på sin håpefulle og ønsker alt godt for dem, men i sitt tunellsyn og velvilje faktisk opptrer på en måte som ikke gir poden gode holdninger og verdier.  Ved at den unge blir sentrum av oppmerksomhet, det kortsiktige behov (og kanskje den foresattes ønsker) kommer i forsete, lærer den unge at det er greit å velge vekk, greit å ekskludere, greit å sile. Jeg sier ikke at det gjør dem til mobbere, men hva er mobbing? Vi er sosiale individer, vi trenger andre mennesker, vi trenger bekreftelser.  Det å bli avvist, stengt ute, isolert er det verste en kan gjøre mot et menneske. Det å ikke føle empati nok til å se andre mennesker er også noe.  Fordi empati er ikke en medfødt egenskap, den må læres og praktiseres. Det ligger i hva du sier og gjør i hverdagen. Det er lett å bli sint, kvalm og opprørt når en leser om personer som foretar dramatiske valg som følge av mobbing. Men hvordan kunne mobbingen skje hvis ikke vi hadde toleranse for å holde folk nede og ute?  At det var greit å påpeke og kritisere dem som gjør noe dumt eller på andre måter skiller seg ut? At vi har lite rom for hva vi aksepterer av annerledeshet? Oss og de andre?

En kan ikke vedta slutt på mobbing, men hver og en av oss kan jobbe med våre ord og handlinger. Som voksne er vi rollemodeller, det må vi aldri glemme.  Arnulf Øverland sier så vakkert at "du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Dette gjelder i smått og stort. Når uttalelser som at mitt barn kan ikke ha alle i klassen i bursdagsbesøk dukker opp, bør andre foreldre vise mot og si at da er det bedre at ingen kommer?, bør dette da problematiseres og at en ser på ulike løsninger slik at ikke enkeltelever føler at de detter ut av alle sirkler? Når Jagland holder tale på et radbrukket engelsk bør vi lytte til innholdet og ikke aksenten? Når noen foretar det "vi" anser som dumme handlinger bør vi ikke da se på det som handlinger og ikke la det definere personen, og holde latterliggjøringen vår for oss selv?  Den unge jenten som opplevde ubehageligheter etter en dum handling på nett burde det vært slått ring rundt, i stedet ble belastningen fra omgivelsene så stor at hun valgte å ta sitt eget liv. Slikt skjærer.  Men det gjør også de mange skjebner der ute som kvir seg til hver dag på grunn av ulike grader av mobbing og utestegning. Det er styrke i fellesskap, de som opplever seg mobbet er som oftest utestengt fra fellesskapet. Bør vi ikke gjøre porten vid og døren høy for inngang til dette fellesskapet? Det er så lett å peke på andre og denne "noen" som må gjøre noe, men til syvende og sist er det vel kun egne ord og handlinger en kan gjøre noe med, og gjennom dem være forbilde og kanskje endre?

En liten tanke/undring til slutt: hva med å fokusere mer på hvilken atferd vi ønsker, og mindre på det vi ikke liker? Vise barn og unge god fremferd?