Connected

Internett, sosial web, informasjon, kommunikasjon, samhandling – selvfølgelige aspekter ved det sosiale liv i det 21. århundre.  Likevel går debatten friskt om vi skal stenge for sosial web i skolen eller ikke. Jeg er tydelig på hva jeg mener.  Jeg mener det sender et helt feil signal til de unge om skolen skal være et sted hvor de læres opp til å bli overvåket og stengt ute, og hvor vi sosialiserer vekk deres sunne kritiske sans til overvåkning, stenging, sensur, kreativitet, etc. I denne debatten kommer det frem hvor sterk kontrollaspektet er i skolen som system, for fokus er på fusk og manglende kontroll.  Andre mer fundamentale verdier viker på fagets alter. Vil vi at skolen skal ha samme politikk som regimer vi ikke liker å sammenligne oss med?  På samme måte som demokrati gjør vondt fordi vi må akseptere ytringer vi ikke liker, gjør åpenhet i skolen vondt fordi det skaper utfordringer for det regimet som hersker i skolen i dag.

Internett, åpenhet, sosial web – høres greit ut, men er forførende, og vanskelig.  Er som en Pandoras eske, hvor prosessen er irreversibel. Jan Omdahl har en tankevekkende kommentar til synlighet på nett, hvor han sier at det som gjør deg søkbar gjør deg sårbar. Det blir ofte sagt at dersom en ikke finner noe på deg når du googles er du “ingen”, og at det er negativt, f.eks i forhold til en jobbsøknad. Nettet er blitt vår tids Hotel California: “You can check out any time you like, but you can never leave.” Det er allestedsnærværende, enten du liker det eller ikke.  Der er treff på deg, enten du aktivt bidrar eller ikke.  Det er så vevd inn i våre liv at vi i liten grad reflekterer over konsekvensene, over vår digitale identitet. 

Skolen burde være et sted hvor det er sterk fokus på dette.  Når datalagringsdirektivet i altfor liten grad problematiseres i norsk offentlig debatt er det fordi vi har tillit til våre myndigheter, fordi vi er autoritetstro, og så vant til kontrollregimer at vi i liten grad stiller spørsmål ved dem, og hva som er potensielle konsekvenser. 

Vi har stor tillit til lærerne, og har en tendens til å tenke at alle samfunnsproblemer kan løses ved å inkorporere det i skolen. Når det gjelder et så viktig emne som digital tilstedeværelse viser vel debatten at skoleverket som system ikke enda er moden for den store utfordringen dette medfører.  Men kan vi overse den, stenge den ute fra skolen? Elevene lever i dette medielandskapet, like it or not. De aller fleste av oss har enda en umoden tilnærming til nettets vidunderlige verden fordi det har gått så fort, og for de såkalte digitalt innfødte.  Vi ser enda ikke rekkevidden av valgene vi foretar, og kanskje enda viktigere: de valgene vi ikke foretar.

All informasjonen som etter hvert ligger på nett blir så overveldenede at “vi ikke ser skogen for bare trær”. Ved å koble likt og ulikt kan man komme til “interessante” konklusjoner. De elevene vi har i dagens skole er morgendagens velgere og beslutningstakere.  Vi er avhengig av at de tar kloke, bevisste, kvalifiserte valg.  For at de skal kunne gjøre det må de ha kunnskaper, holdninger, verdier og ryggmargsreflekser.  Skolen er en viktig del av livet deres i den perioden disse formes og utvikles, derfor er sosial web en viktig del av skolen, på godt og vondt.  Vi må finne måter å håndtere dette i skolen, ikke si at det er utenforverdenens problem. Det er ikke lett.  Vi er i en brytningstid og har enda ikke svarene, derfor blir spørsmålene enda viktigere.

Mike Wesch om anonymitet på nett.

På Educa i Berlin i desember var Michael Wesch det store trekkplasteret. Nå kommer han på It's learning sin brukerkonferanse i Bergen i mars. Mike Wesch fikk et stort publikum når han la ut filmen The Machine is Us/ing Us, om tekst på nett, The Information R/evolution og A Vision of Students Today. Nå har han laget en ny video om anonymitet på nett. Denne anonymiteten knytter han både til industrisamfunnets fremmedgjøring og anomie. Anomie er et kjent begrep fra sosiologien, og ble lansert av en av sosiologiens tidligste teoretikere, Emilie Durkheim. Anomie oppstår når individet blir løsrevet fra sin identitet i et sosialt fellesskap. Da oppstår det normløshet, og et typisk tilstand av anomie vil kunne være i en krigssituasjon.

På nett vil vi og kunne løsrives fra vår identitet i et sosial fellesskap. Mange unge prøver på ulike måter å bruke nettet for å skape et sosialt fellesskap. Et slikt fellesskap har en del gode sider og en del utfordringer. I kjølvannet av utfordringene har vi debatter rundt nettvett, etiske regler, mobbing, etc. For mange er nettet som Andy Warhols 15 min of fame. Øystein Johannessen viste til noen svenske tilfeller av ungdom som utleverte seg for mye på nett for en tid tilbake. Dette er selvsagt et dilemma i våre idol-tider. Når blir det for mye? Mange unge legger ut mye "spennende" om seg selv på nettsamfunn, som blant annet Facebook. Vi har hatt debatter om deiligst.no og lignende nettsteder, hvor ungdom kan få uønsket eksponering i sin jakt på oppmerksomhet.

I vår frykt for denne "berømmelsen" må vi ikke gå i anonymitetsfellen, for anonymitet på nett er ikke bare bare det heller. I helgen hørte jeg en radiodebatt om hvorvidt nettaviser burde sensurere innleggene før de ble publisert, fordi anonyme innlegg kunne være grovt sjikanerende. Dette er en debatt som kommer opp med jevne mellomrom.

Anonymitet på nett kan i noen tilfeller være helt nødvendig: dette gjelder spesielt i land hvor regimer slår ned på uønskete ytringer. Desverre finnes det miljøer i Norge og hvor det å stå frem med meningene sine kan få en del uønskete sosiale konsekvenser. Atter andre ønsker å dele erfaringer på nett, som de ikke ønsker å bli identifisert med, for eksempel fortelle om psykiske lidelser. Dette er av interesse for andre, men som vedkommende gjerne ikke vil stå frem med.

I en ideell verden burde alle kunne fremstå med sin identitet på nett, men verden er ikke ideell. På nett mangler en del av de vanlig sosiale kontrollmekanismene som sensurerer våre ytringer. Ikke alle har den indre kontroll som stopper dem. En av problemene med å si noe stygt på nett et at en ikke ser reaksjonen til dem en ytrer seg mot. Når en ikke kan se den smerten en påfører andre er det lettere å ytre den. Noen vil hevde at når en er med på leken får en smake steken, det vil si at det er en av konsekvensene av å være på nett. Jeg er ikke enig i det. En slik holdning vil stoppe mange fra å bevege seg ut i cyberspace, og det ville i så fall være et tap for det samfunnet som befinner seg på webben.

Jeg tror ikke all verdens kontrollmekanismer kan forhindre dette. Vi må oppdra oss selv og våre barn til gode etiske og empatiske holdninger. Til syvende og sist er det vår indre kontroll som styrer atferden vår på nett. Og selvsagt ikke være blind for nettets "mørke" sider.

Wesch kommenterer selv videoen her.