Den kalde skolen

I dag er news feeden min på Facebook fylt med dystre historier.  Det er VGs reportasje om et ungt liv som sluttet alt for tidlig på grunn av mobbing, om en annen gutt som sultet i hjel eller andre former for omsorgssvikt. Dette er ekstreme utslag av barns hverdag i verdens beste land å bo i. De små, de mest sårbare av våre medborgere, de uten stemme til å fortelle hvordan de har det. Dette er historier som skjærer i hjertene våre og som vi alle er enige om at slik kan vi ikke ha det.

Men hvordan ser vi egentlig på barn?

Er barn individer med ulike behov og forutsetninger for å håndtere de daglige utfordringer?

Alle barn i Norge har en fellesnevner: skolen.

Hvordan forholder skolen seg til disse barna?

Ta to barn: den ene kom hjem til varm middag, slappet av før mor eller far hjalp til med lekser. Etter en hyggelig kveld og god kveldsmat, sov barnet sin skjønnhetssøvn, stod opp til en god frokost, fikk med en god matpakke og dro til skolen.

Ved siden av dette barnet sitter et annet barn. Dette barnet kom hjem til tomt hjem, foreldrene kom sliten hjem, det barnet fikk å spise var en Grandiosa som barnet varmet selv. Om kvelden krangler foreldrene slik at barnet ikke får sove, og om morgenen sleper barnet seg av gårde til skolen, uten frokost, og kjøper noen boller til skolemat.  Lekser er selvsagt ikke gjort.

Har disse to barna samme forutsetninger for å lykkes på skolen?  Har disse to barna samme behov i skolehverdagen? Kan vi stille de samme kravene og forventningene til disse to barna?

Skolen som system forholder seg likt til disse to. Skolen stiller samme krav.  Kunnskapsministeren vår vil "gjeninnføre" disiplin og respekt i skolen og låse døren for dem som kommer for seint.  Som om det hjelper den som har mer enn nok med å takle resten av livet sitt.

Vi kan ikke vedta at barn har A4-oppvekstvilkår. Barn er hele mennesker som oss voksne.  De er ikke læremaskiner. De er ikke tømmerstokker som skal foredles i skolen til å bli gode produkter i næringslivets maskineri - selvom en ofte kan få inntrykk av det i den offentlige retorikk. En kan ikke måle mennesker slik som en måler størrelsen på spiker.

Voksne arbeidstakere har et psykososialt arbeidsmiljø. De blir sykemeldt og erklært arbeidsufør når livet rammer dem. Barn har visst ikke slike behov, eller ditto rettigheter. Vi sender hjem lekser til dem når de er syke, til og med på sykehusene slipper de ikke unna. De må ikke falle ut av kvernen skolen.  Jeg har opplevd at barn og unge med store psykiske problemer for enhver pris skal følge skolens klokke og stille opp og lære i samme tempo som friske, at de går gjennom medisinutprøving mens de forventes å være normaltfungerende elever.

Hva er det vi gjør?  Når skal vi stoppe opp og se barnet som et unikt menneske og ikke som elev? En elev som for enhver pris skal passe inn i systemet.  Hvor vi skal fikse på dem hvis de ikke passer inn i våre meget begrensete rammer? Hvor mange sår skal vi påføre? Hvordan kan vi fortsette med et system som plasserer feilen hos eleven om de er ukonsentrert, lei seg, mangler søvn, mat, har fysiske eller psykiske problemer? Når skal barn få lov til å være hele mennsker?

Lekser og karakterer

Å ta opp temaet lekser og karakterer er en brannfakkel av dimensjoner.  Når en ikke er for disse to tingene verdsetter en ikke læring og kunnskap, det blir bare rot og anarki i skolen og elevene lærer ikke disiplin.

Det er mye forskning som viser for eksempel at lekser har liten positiv læringseffekt, likevel har lekser sterke forkjempere. Alfie Kohn, forfatter av The Homework Myth skriver i Psychology Today:

no research has ever found a benefit to assigning homework (of any kind or in any amount) in elementary school. In fact, there isn’t even a positive correlation between, on the one hand, having younger children do some homework (vs. none), or more (vs. less), and, on the other hand, any measure of achievement. If we’re making 12-year-olds, much less five-year-olds, do homework, it’s either because we’re misinformed about what the evidence says or because we think kids ought to have to do homework despite what the evidence says.

Hvis forskning ikke kan vise til at lekser har en positiv effekt på læringsutbyttet hvorfor skal elever da ta skolen med hjem? Er argumentet om at det involverer foreldrene holdbart? Bør vi ikke kunne finne andre former for samhandling hjem-skole enn å gi barn og unge arbeidsbyrder etter endt skoledag?  Lekser er en oppfinnelse fra den tiden når vi hadde korte skoledager og når elevene kanskje ikke gikk på skolen hver dag en gang. Hører lekser hjemme i heldagsskolen?

Forskningsbasert kunnskap er alltid bra, og vi vet en del om hvordan barn og unge lærer og hvordan de utvikler kognitive ferdigheter. John Medina skriver i boken Brain Rules at det vi vet om hjernen er at den er konstruert for å lære mens vi er i bevegelse, utendørs i ulendt terreng, og så sier han så retorisk: og så lager vi klasserom. I følge Medina et læringsfiendtlig område.  Han vektlegger også at stress hemmer læring.  Medina er opptatt av hvilken betyding fysisk aktivitet har for læring.  I dag ser vi at barn og unge sliter med dårlig motorikk og overvekt. Dette er kanskje ikke så rart når vi fra de er 5-6 år setter dem ned på en skolepult, med tilhørende stillesittende hjemmearbeid, for mesteparten av dagen.  Dagens barn og unge blir utbrente i en alder av 15-16 år, og  1 av 10 sliter med angst og depresjoner.

Kanskje skal vi slakke litt på kravene og gjøre som Peter Gray anbefaler: sette barn og unge fri til å lære. Gi dem litt større slak og gi dem mer rom for ustrukturert aktivitet, som vi vet har positiv betydning for kognitive ferdigheter? Dette kan for eksempel gjøres ved å la dem få fri når skoledagen er slutt.  La dem få gå hjem uten å la leksebyrden og dårlig samvittighet henge over dem og foreldrene, men i stedet la dem føle på den gode følelsen av å ha gjort en god innsats på skolen.
På den måten kan lærene styre skoledagen, og foreldrene og barna styre over sin egen fritid.

Leksemyten

Debatten om lekser går friskt.   Denne boken av Alfie Kohn som heter The Homework Myth burde leses av dem som jobber med og mener noe om læring og lekser. Her er litt av omtalen av boken:

So why do we continue to administer this modern cod liver oil-or even demand a larger dose? Kohn’s incisive analysis reveals how a set of misconceptions about learning and a misguided focus on competitiveness has left our kids with less free time, and our families with more conflict. Pointing to stories of parents who have fought back-and schools that have proved educational excellence is possible without homework-Kohn demonstrates how we can rethink what happens during and after school in order to rescue our families and our children’s love of learning.

Her er fra en nettdebatt Kohn var i: http://www.britannica.com/blogs/2009/02/alfie-kohns-reply-to-daniel-willingham/

Frafall - skoletapere - lekser Hvorfor gir vi feil medisin

I dag kunne vi høre på NRK og lese i blant annet Aftenposten at barn og unge er fanget i tidsklemmen. De har for lite fritid.  Undersøkelsen forteller også at barn og unge gjør mer lekser nå enn for ti år siden.  Dette kan med første øyekast synes som et paradoks. Hvis vi har skoledebatten i bakhodet med fokus på disiplin, basisfag, lærerkompetanse, nasjonale prøver, kvalitessikring på den ene siden og frafall og gutter som skoletapere på den andre bør det ringe noen bjeller.  Disse tingene henger nøye sammen. Nå skal jeg begrunne hvorfor:

Hjernen vår er fremdeles et stort mysterium.  Det er lite vi vet om hjernen, men hjerneforskningen er i rivende utvikling og kunnskapen utvides stadig. Ett av områdene vi har lite kunnskap om er læring. I følge hjerneforsker John Medina er det eneste vi vet er at

hjernen ser ut til å være designet for å løse problemer knyttet til det å overleve i ustabile utendørs omgivelser, og å gjøre slikt i konstant bevegelse. 

Hvis vi skal designe de mest hjernefiendtlige læringsomgivelsene vi kan tenke oss skal vi lage klasserom: stimulifattige, stressende omgivelser hvor en ikke skal bevege seg. Dette slår spesielt ille ut for gutter som har dobbelt så stort behov for bevegelse som jenter. Dette er vår biologiske arv fra tiden på savannnen i følge antropolog Richard Wrangham.

Videre kan en ta debatten om multitasking. I følge Medina er det omtrent umulig for hjernen vår å multitaske når det kommer til oppmerksomhet. Dette ser vi på at produktivitet i kontorlandskap er mindre enn i mer rolige omgivelser. Hjernen vår blir stresset og en stresset hjerne er mindre produktiv. Ser vi på skolene våre er dette slike stressfylte omgivelser, de fleste barn og unge jobber i stressfylte landskap, også kalt klasserom. Som Medina sier: skolene våre er designet slik at mesteparten av den virkelige læringen må skje hjemme. Men Medina er av den grunn ingen tilhenger av lekser, tvert i mot. Når vi snakker om multitasking har vi en tendens til å se oss blind på digital teknologi, men i et analogt klasserom foregår det også mye multitasking - mange ting en skal ha oppmerksomhet på samtidig.

Når vi tenker læring er det rart vi fortsetter med modeller vi vet ikke virker. Hvor vanskelig det er å bli kvitt synet på barn og unge som læringsmaskiner det bare er å stappe kunnskap inn i. Sitt ned og lytt så lærer du. Vi vet dette IKKE virker for de aller fleste av oss. Kanskje med unntak av de av oss som har valgt å bli lærere/utdannere da. Nylig viste en undersøkelse at bare 10% av det som ble undervist i en forelesning ble husket. Men dette er ikke ny kunnskap. Hermann Ebbinghaus påpekte allerede på 1800-tallet at folk glemmer 90% av hva de lærer i klassen innen 90 dager, for de fleste faller glemselens slør innen timer etter endt klasse.

Så når stadig mer av barn og unges hverdag går med til 
a. å tilbringe tiden i omgivelser som hjernemessig ikke er bra for læring
og 
b. den utvidete skoletiden medfører mer lekser, ikke mindre er vi da på riktig vei?  

Er det slik oppvekst vi vil gi våre barn?