Når er bevisbyrden sterk nok?

Hva og hvordan skal elevene lære i det 21. århundre?  Det er fremdeles dem som sverger til det i beste fall 20. århundres pedagogikk og læremidler, og fremhever dem som overlengent de verktøy og arbeidsmåter som samfunnet utenfor skolen benytter hver dag. Skoleverket, som system, insisterer på å gjøre våre elever til tredjerangs datamaskiner, som skal memorere en hel rekke stoff, av begrenset verdi og varighet, som de skal reprodusere på en eksamen, alene og uten kommunikasjon i en tidsbegrenset periode. Dette er den eneste gangen i løpet av deres liv at de må jobbe på denne måten, men vi kaller det kompetanse og setter en karakter på det.  Ett tall som avgjør fremtiden deres. Vi hevder at det er et objektivt mål på kunnskap og kompetanse.

Men er det?  Stadig flere utfordrer denne tenkningen.  Elevorganisasjonen vil at elever skal skrive motivasjonsbrev og bli intervjuet til høyere studier. Forlagshuset Penguin Random House dropper nå gradskrav for nyansatte, for som de sier:

there is no clear link between holding a degree and performance in a job

Fra før har store konsulenthus som Ernst &Young og Deloitte endret sine kvalifikasjonskrav.

Hos Google sier de:

How You Think We’re less concerned about grades and transcripts and more interested in how you think. We’re likely to ask you some role-related questions that provide insight into how you solve problems. Show us how you would tackle the problem presented--don’t get hung up on nailing the “right” answer.

Dette siste er viktig fordi vi ser at i den digitale virkeligheten vi lever i i dag endrer arbeidsmarkedet seg.  Digitalisering, kunstig intelligens og roboter tar over mange av de tradisjonelle yrker. Våre digitale vaner gjør jobber overfødige. Det siste eksempelet ut er hvordan våre bankvaner gjør at DnB kutter nå 600 årsverk og legger ned en rekke filialer.  De storavishusene nedbemanner. Dette er bare noen eksempler.

Store deler av utdanningssystemet nekter å ta disse endringene inn over seg. De holder fast i etablert praksis.  Men heldigvis er der unntak. For lærere ønsker å utvikle seg, lærere tar inn over seg den digitale revolusjonen som resten av samfunnet går gjennom hvis de gis muligheten.

En 5.klasse i Fjell kommune utenfor Bergen har kastet kladdebøkene og tatt i bruk digitale verktøy i stedet, med gode resultater.  På Tranevåg ungdomsskole opplever de at de elevene som bruker nettbrett er de som har best fremgang på nasjonale prøver. På Jong skole lærer elevene å lese og skrive raskere når det brukes nettbrett og ikke tradisjonell håndskrift og bok.

Det heter så vakkert at vi skal leve av humankapitalen i kunnskapssamfunnet.  Kunnskap er den nye oljen.  Vel, for å få opp denne oljen måtte det nyeste innen teknologi og innovasjon tas i bruk.  Må vi ikke i et gjennomdigitalisert samfunn tenke på samme måte om skole og utdanning?  Hvordan kan vi utnytte dette for læring og kompetanse?  Å ikke gi ungene adekvat digital kompetanse, ferdigheter og holdninger er sløsing både med økonomiske ressuser og mennesklige ressuser.

Hvordan kan vi unngå å forberede dagens barn og ungdom på den digitale virkeligheten utenfor skolen?  For det er ikke slik at selv om de bruker mye digitale verktøy på fritiden at de lærer nettvett, digital dømmekraft, å bruke digitale verktøy for læring av seg selv. Skillene i fremtiden vil ikke gå mellom dem som har tilgang til og dem som ikke har tilgang til digitale kanaler og verktøy, for dem vil vi alle ha tilgang til.  Skillene vil gå mellom dem som forstår og kan bruke disse arenaene og dem som ikke kan det.

Tør vi virkelig overlate denne kompetansen til tilfeldighetene?

Hva den enkelte elev lærer på sine respektive jente- og gutterom?

Er vi i en læringsindustri?

Er vi i læringsindustrien?  Spørsmålet ble stilt av Marc Prensky som ledet panelet jeg satt i under Bett Asia Leadership Summit.  Ingen i panlet svarte på spørsmålet, ikke jeg heller. Men jeg har fundert mye på spørsmålet i ettertid.  Marc fremhevet at for 20 år siden snakket vi om "teaching", nå er ordet byttet ut med "learning". Men hva betyr det egentlig?  Vi lever nå i informasjonssamfunnet. Det snakkes om IOT, the internet of things, og big data. Dette er et samfunn vi enda ikke forstår, men som vi aner konturene av. Hva betyr det egentlig for oss?

I dette samfunnet hva er kunnskap, hva er kompetanse, hva er læring? Hva trenger mennesker å kunne og lære i dette samfunnet hvor maskiner er intelligente og mengden av informasjon er overveldende?  Dagene i Asia har vært lærerike og tankevekkende. Taiwans utdanningsminsister fortalte om en endring i fokus fra såkalte "hard skills" til "soft skills".  Det siste er den delen av vår læreplan som vi kaller generell del, og som mange fnyser av som koseskolen.  Den delen som handler om mellommennesklige relasjoner. Sara de Freitas, som har forsket mye på gamebased learning, sa i sitt foredrag at barn som ikke får nok lek utvikler narcisistiske trekk. Noe å å tenke på i et land hvor barnehagen er byttet ut med skole, og stadig mer av barns oppvekst og hverdag går med til skole og lekser.  Etter konferansen i Singapore reiste jeg til Shanghai i Kina.  Der traff jeg en norsk jente som var hyret inn av kinesiske skoler for å lære barna drama og teater.  Kinesiske myndigheter har oppfordret skolene om å satse på dette myke faget, og ditto ferdigheter.  Når kinesiske myndigheter oppfordrer, følger skolene oppfordringen. Kreativitet og forestillingsevne, kommunikasjon og samhandling er viktige ferdigheter i en verden av ubegrenset informasjon.  For hva gjør vi med all denne informasjonen.  Hva betyr det?  Ser vi ikke skogen for bare trær?  Tror vi at løsningen er å pøse på med flere fakta?

Daniel Bell skrev i 1973 The coming of post-industrial society. Der skrev han at på samme måte som jordbruk var det drivende produksjonsmiddel i jordbrukssamfunnet, og den industrielle revolusjon drev frem industrisamfunnet, ville kunnskap og informasjon være de drivende produksjonsmidler i det post-industrielle samfunn. Big data og IOT viser med all tydelighet hvor rett Bell hadde i sine prediksjoner. Informasjon driver samfunnet vårt på måter i enda ikke forstår.  Innen utdanning er learning analytics det store buzzordet. Learninganalytics er antatt å revolusjonere læring ved at den personaliserer læringen til den enkelte og gir tilbakemeldinger om progresjon.


Men hva er læring? Hva skal et menneske kunne i det 21. århundre?  Den kunnskapen som var viktig og riktig i jordbrukssamfunnet hadde ikke samme verdi i industrisamfunnet.  Trenger vi en tilsvarende revidering for informasjonssamfunnet?   Marc Prensky hevder at læring er kuppet av akademikerne. Teori er koblet fra praksis.  I stedet for å lære slik vi gjorde før, gjorde og så reflekterte, har vi nå en omvendt prosess: teori og så praksis. Dette gir ikke god nok læring, og har mange negative konsekvenser. Blant annet forstår ikke barn og unge hvorfor de skal lære mye av den teori de blir satt til å memorere, og vi får det som omtales som praksissjokk når uteksaminerte kanditater begynner i jobb.

John Seeley Brown hevder at han vil heller ansette en top rated World of Warcraft-spiller, enn en med MBA fra Harvard, nettopp på grunn av denne problemstillingen.  En WOW spiller må utøve og demonstrere lederskap for å nå til toppen, en praksis universitetskandidater ikke får.  De bare leser om ledelse, men utøver den ikke før de eventuelt får en lederstilling. Star Long påpkete det samme på FUNCON. En spiller lærer gjennom prøving og feiling i simulerte, trygge omgivelser.  Sara de Freitas forskning viser at barn som bruker gamebased learning lærer mer og har større dybdelæring enn barn som lærer på den tradisjonelle måten. En av grunnene mener hun er den multisensoriske tilnærmingen gamebased læring gir.  Dette er gammelt pedagogisk nytt, at vi trenger å innvolvere flere sanser for læring.

Når vi i dag lever i vårt hyperkomplekse samfunn er det da på tide å tenke nytt og alternativt om læring?  Eller er vi utdannere som redaktørene og journalistene i papiravisene, som insisterer på at vår modell og tankesett der det eneste riktige.  Tar i bruk den nye teknologien, helt uten å ta den inn over oss, men så forsvinner kundegrunnlaget under oss? Papiravisenes død var varslet for ti år siden, det var ikke slik at ingen så det komme.  Når vi i 2012 jobbet med BI rapporten BI2020 innså vi at våre konkurenter nok ikke er de andre utdanningsinstitusjonene, for de gjør det samme som oss. Våre utfordrere er disruptive innovasjoner, tilbydere av utdanning som ikke nødvendigvis kommer fra sektoren selv.  Klarer politikere og utdanning møte denne fremtiden? Er læring en industri, med industriell tankegang?  Hvor vi produserer og foredler kunnskap? Kan vi ha et slikt syn på læring?

True or False?

I Facebook-gruppen Vurdering for læring fant jeg dette bildet: 

Det satt i sving en del tanker hos meg. 

For hva vet egentlig vi lærere om "verden der ute"?  

Eller elevenes verden for den saks skyld?   

Mange lærere uttaler seg med skråsikkerhet om hvordan skole og undervisning skal være og hvordan elever bør te seg i skolen. Ofte kommer referansene til dette myteomspunnete "arbeidslivet". Blant annet snakker de om at elevene MÅ møte til undervisning fordi arbeidslivet krever fremmøte (interessant nok klager også lærere på at elever prioriterer sine deltidsjobber, møter opp på dem, men ikke til undervisning). 

Hmmm, er det så sikkert? Selv om jeg fremdeles jobber i en utdanningsinstitusjon står jeg ikke i klasserommet på samme måte lengre.  Det jeg kan fortelle positivt er at min arbeidshverdag består i å samarbeide med og kommunisere med mennesker jeg sjelden treffer fysisk. Senest i går hadde jeg en skypesamtale klokken ti på kvelden med en dame ved et universitet i New York. Vi diskuterte noen samarbeidsprosjekter. Vi bruker digitale arenaer for kommunikasjon og samhandling.  Dette tilfellet er langt fra unikt.  Min arbeidssituasjon er langt fra unik. Stadig større deler av arbeidsstyrken forventes å jobbe på digitale flater, samhandle og kommunisere med  personer de sjelden og aldri treffer fysisk, som gjerne befinner seg på andre sider av jordkloden.  I stadig mindre grad er behovet for "fremmøte" der, fordi det ikke er praktisk mulig eller for tidkrevende.

Det betyr ikke at det fysiske møtet ikke er viktig eller dødt.  Tvert i mot.  Men det endrer form.  Å treffes fysisk blir en måte å styrke sosial bånd, ta uformelle samtaler, knytte kontakter.  Mennesker trenger fortsatt mennesker. Det formelle kan lett løses i cyberspace. 

Tar skole og utdanning dette inn over seg? 

Det kan synes som den ikke gjør det, etter ropet fra enkelte lærere og lærerorganisasjoner å dømme, hvor de ønsker fraværsgrenser i videregående opplæring. Disse rammene er tilpasset et univers skolen (og enkelte politikere) forstår. Det er rigide rammer fra en svunnen tid, fra gårsdagens arbeidsmarked.  

Hvilke konsekvenser vil det få at elevene ikke allerede innen utdanning blir mer fortrolige med de nye arbeidsformene?  

Skyldes motstanden manglende egne erfaringer?  I så fall, må lærerne tvinges til nye arbeidsformer? Det er i denne sammenhengen svært interessant at mange lærere liker dårlig at personer som ikke selv står i eller har klasseromserfaring uttaler seg om undervisning og læring. Kanskje har de et poeng. Å stå i et klasserom er en krevende øvelse. Det er lett å stille mange krav til en lærer som har en krevende hverdag, nå en selv ikke vet hvilke utfordringer vedkommende møter i sin hverdag. 

Vi har hatt en klasse i Master i skoleledelse ved BI.  Ett av kravene der var at de skulle blogge.  Det er ikke til å legge skjul på at entusiasmen ikke var overveldende fra deler av studentmassen, og fordommene mot denne arbeidsformen utbredt. Men gjennom egne erfaringer, egen praksis og mestring endret de holdninger og praksis, noe de ga uttrykk for ved slutten av studiet. Jeg kunne ta dem gjenom dette året fordi jeg selv har utstrakt egen erfaring med læring og deling i det digitale rom, blant annet bruk av blogg. Jeg mener at teori må kombineres med praksis.  På samme måte som en ikke lærer å kjøre ved kun å lese instruksjonsboken og trafikkreglene, eller ved kun å øvelseskjøre, lærer en ikke å forstå og bruke de nye digitale arenaene og arbeidsformene uten en kombinasjon av teori og praksis.

Kanskje er det det som må til: vi må "tvinge" lærere og skoleledere til å endre praksis og arbeidsformer slik at de selv har erfaring med de nye arbeidsformene?  Kanskje vi først da vil vi se endringer i undervisningspraksis?   

Kankje ved å endre praksis i skolen blir skolen mer "in touch" med den verden skolen forbereder våre elever og studenter for? 

True of False?

Når innser vi at one size never fits all?

Twitter er en konstant kilde til kunnskap og inspirasjon. En av debattene som til stadighet fasinerer går på evaluering. Eksamen, underveisvurdering, standpunkt, måloppnåelse, vurderingskriterier, fremovermeldinger, det er ikke måte på hvor mange "gøye" ord og begreper vi har for å "kvalitetssikre" læring. Eller rettere sagt det vi tror og mener er læring.

For hva er læring og hvordan og under hvilke betingelser skjer læring? Det gjør vondt langt inn i sjelen å høre lærere snakke om "elever som ikke vil lære".  Tenk for en merkelapp det er.  Ja, det finnes elever som ikke finner seg til rette i våre regulerte, gjennomstukturerte læringsomgivelser med læringsmål tredd ned over hodene på dem, enten de vil eller ikke, på måter de ikke har bedt om.  Men det betyr ikke at de ikke vil lære.

Det lærende mennesket, det er hva vi er.  Fra det øyeblikket vi blir født begynner vi å lære, det er helt grunnleggende for vår overlevelse. Hva vi lærer varierer etter hvilke konsekvenser våre handlinger har, og hvilke impulser og utfordringer vi møter.  Ikke all læring er like hensiktsmessig. To nøkkelord her er mestring og kontroll.

Alle mennesker søker det som gir oss mestringsfølelse, hva det er kan variere for den enkelte. Positive tilbakemeldinger øker mestringsfølelsen.  Alle som har lært en baby å gå vet det, det er innebygget i oss. Når en baby tar sine første vaklende skritt, før den faller ned på rumpen sin jubler vi, og skryter uhemmet av babyen, og roser for de skrittene den tok.  Vi setter ikke opp en plan hvor det skal gås x antall skritt hver dag, innen barnet er 12 måneder skal det være gått så mange skritt, og påpeker for barnet dårlig gange og progresjon.  Dette høres passe dumt ut hva?

Det er bare det at når vi kommer til institusjonalisert utdanning er det akkurat det vi gjør. Vi definerer noen læringsmål, uavhengig av barnets forkunnskaper, ferdigheter, modning, interesse, deltakelse eller motivasjon og sier: dette skal du lære på denne måten innen denne tiden.  Hvis barnet ikke føyer seg, vil det ikke lære. For noen barn fungerer denne metoden og de lykkes, de får positive tilbakemeldinger og fortsetter å lykkes. Andre barn opplever ikke denne mestringen, og reagerer deretter.

Vi sier da at problemet sitter hos det lite lærevillige barnet. Men gjør det det?

Når min sønn var 3 år var han lidenskapelig opptatt av dinosaurer, slik mange små barn er. Han kunne mye om disse, blant annet deres latinske navn: bracciosaurus, stegosaurus, orivaptor, triceratops, tyrannosaurus, etc.  Dette lærte han helt uten læringsmål og vurdering.  Dersom jeg hadde bestemt at han skulle lære om dinosaurer, pugge deres latinske navn, og gjenta dem for meg i en test hvem tror da at hans læreglede og resultater hadde blitt det samme?   Til sammenligning delte ikke hans yngre søster den samme fasinasjon for dinosaurer når hun var 3, så hun kunne ikke alle de navnene, ops, hun oppnådde ikke læringsmålene.

Mange vil nok reagere på disse sammenligningene, men de er høyst reelle. Vi skal ha læringsmål i barnehagene, vi snakker om tigermødre. Og denne tankegangen preger vårt syn på læring: det er noe ytre som skal kvalitetssikres og trykkes inn i den lærende (derav det fantastiske ordet "læringstrykk"). Resultatet er at dette alt for ofte virker mot sin hensikt: barnets læringsglede drepes. I stedet for å føle på mestring og kontroll, føler barnet på maktesløshet: det blir satt og bestemt ytre mål som den lærende har liten eller ingen kontroll over. Målene virker meningsløse og ute av kontekst.

Intensjonene er gode nok, vi vet alle hvor viktig utdannelse er for den enkeltes liv og suksess, og vi ønsker alle at våre håpefulle skal lykkes.  Spørsmålet er om den metoden vi bruker er den riktige.  Når vi snakker om 30% frafall i videregående opplæring, om barn i alle "evnekategorier" som ikke når sitt potensiale, skal vi da stramme denne modellen enda mer til? Mer vurdering, mer kontroll, mer styring, flere prøver? Eller er tiden moden for å tenke nytt? Tørre å stole på barna, ta utgangspunkt i dem og deres interesser og mestring, og la det styre utviklingen? Godta at vi når ulike mål, men at de målene er de som er riktige for den enkelte?

Ja, alle må kunne lese og skrive, men må alle lære det samtidig på samme måte? Dersom motivasjonen er stor nok vil alle lære denne ferdigheten. Men de lærer det på ulike måter i ulikt tempo.

Spørsmålet blir da: men hvordan skal vi kunne sortere? Mitt svar er ja, det er et ærlig spørsmål. Dersom sortering, og ikke læring og mestring, er målet kan vi fortsette med denne modellen. Men til hvilken pris? Verden er i endring.  Kunnskap og kompetanse er i endring. I et globalt konkuransesamfunn kan vi ikke tenke standarder slik vi er vant til. Vi må lære hele tiden. Kunnskap er gått fra å være begrenset til å bli uendelig, alle kan uansett ikke kunne alt eller det samme. Vi trenger at vi blir gode på ulike ting. Bare sånn kan vi bli mer enn summen av enkeltindividene.

Det er merkelig at vi med all vår kunnskap holder på en modell hvor alle skal få det samme samtidig med de samme målene, når vi vet at på alle andre av livets områder er tilfellet at one size never fits all.

Du kan ikke være litt gravid........

I Dagens Næringsliv 9.3.2015 blir jeg karakterisert som en padtilhenger av Cathrine Tømte, Sabine Wollsheid, Jørgen Sjaastad og Espen Wilberg.  De snakker om en polarisert debatt, som er lite konstruktiv, dogmatisk og unyansert. Siden jeg er sitert, går jeg ut fra at jeg omfattes av de karakteristikkene.

Jeg har jobbet med disse problemstillingene i mer enn 20 år. Jeg har sett alle avskygninger av argumentasjoner.  Problemstillingen er alt for ofte penal eller pad, enten eller!  I alt for liten grad er spørsmålet:

HVA skal elevene lære og HVORDAN kan dette best læres.

Min tidligere sjef, daværende Opplæringssjef i Hordaland Fylkeskommune, Svein Erik Fjeld, etterlyste pedagogenes engasjement og deltakelse i debatten om den digitale læringsrevolusjonen.  Det vi ser er at de viktigste aktører er ikke pedagoger. Omtalte Arne Krokan, ved NTNU, sier at det er ikke pedagoger ved NTNU som er engasjert i dette temaet, men informatikere.  Clayton Christensen, som blant annet er kjent for boken Disrupting Class er økonom, ikke pedagog.   Salman Kahn, grunnlegger av Kahn Academy, er finansanalytiker. Andrew Ng, Sebastian Thrun, Daphne Coller, drivkrefter bak MOOC-utviklingen er heller ikke pedagoger.  Tvert i mot opplever vi at ledende pedagoger stiller seg skeptisk til denne utviklingen, og sverger til penn og papir, i Norge med omtalte Lektorlaget i spissen. Lærerutdanningen har med respekt å melde et langt stykke igjen. Jeg har en venninne som for tiden tar PPU ved en av våre mer fremoverrettede høyskoler, og hun er mildt sagt frustrert. De som driver denne utviklingen i praksis er ofte entusiastiske enkeltpersoner eller enkeltmiljøer. Nordahl Grieg Videregående skole i Bergen møtes ikke med entusiasme i alle leirer som et eksempel på noen som virkelig tar dette på alvor og prøver ut ikt for læring.  Sandvika videregående skole, med Ann Michalsen i spissen er en annen slik skole. Ved Mandal vidergående skole har blant annet Stein Aanesen i mange år hatt gode resultater når digitale verktøy har vært implementert i matematikkundervisningen. Henning Lund ved Eikeli videregående skole er en annen. Vi har egne resultater fra BI. Listen kan gjøres mye lengre. Hvorfor er ikke slike resultater mer fremhevet? Hvorfor er det ikke større interesse for hva disse og andre gjør?

Penn og papir har til en viss grad fungert i det samfunnet vi har levd i. Men det samfunnet finnes ikke lengre.  Når dampmaskinen ble oppfunnet tok det 150 år for den kollektive hukommelse å fordoble seg (hva menneskene visste). I dag tar dette ca. 2 år. I 2020 er det estimert at dette vil ta 72 timer.

Ofte er det slik at som en roper i skogen får en svar. Når en måler effekten av ulike pedagogiske metoder, er resultatet litt avhengig av hva en måler. Jeg kjenner lærere og forelesere som vil være "the gateway to knowledge", hvor de sitter på kunnskapen som formidles til elevene, dette anses som "kvalitetssikring". I en sånn modell kan ikke elevene vite mer enn læreren og er avhengig av lærerens kunnskapsbase.   I vår komplekse verden kan vi ikke lengre basere oss på en slik modell.

Vi begynner nå å se hvordan god bruk av digital teknologi gir gode læringsresultater, kanskje spesielt innen matematikk. Men enda viktigere enn denne evinnelige verktøysmodellen er diskusjonen:

Hva er kunnskap og kompetanse i det globale informasjonssamfunnet?
Hvordan skal vi gjøre våre barn og unge best mulig i stand til å håndtere de muligheter og utfordringer som ligger der?

Informasjonssamfunnet er en revolusjon, på linje med jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.  Vi sluttet ikke å dyrke mark som følge av den industrielle relvolusjon, men vi endret måten å gjøre det på.  Vi slutter ikke lære som følge av informasjonsrevolusjonen, men vi endrer måten å gjøre det på. Vi har fremdeles hester, men biler er et litt mer effektivt transportmiddel, selvom en ridetur er hyggelig nok, og kanskje gir bedre mosjon og motorikk.

Jeg oppfordrer til en debatt om HVA, og så kan HVORDAN komme som en konsekvens. Jeg tar mer enn gjerne en konstruktiv samtale og dialog om disse temaene.  Jeg er evig lei disse skyttergravsdiskusjonene. Jeg venter på at vi skal komme videre.

Lekser og karakterer

Å ta opp temaet lekser og karakterer er en brannfakkel av dimensjoner.  Når en ikke er for disse to tingene verdsetter en ikke læring og kunnskap, det blir bare rot og anarki i skolen og elevene lærer ikke disiplin.

Det er mye forskning som viser for eksempel at lekser har liten positiv læringseffekt, likevel har lekser sterke forkjempere. Alfie Kohn, forfatter av The Homework Myth skriver i Psychology Today:

no research has ever found a benefit to assigning homework (of any kind or in any amount) in elementary school. In fact, there isn’t even a positive correlation between, on the one hand, having younger children do some homework (vs. none), or more (vs. less), and, on the other hand, any measure of achievement. If we’re making 12-year-olds, much less five-year-olds, do homework, it’s either because we’re misinformed about what the evidence says or because we think kids ought to have to do homework despite what the evidence says.

Hvis forskning ikke kan vise til at lekser har en positiv effekt på læringsutbyttet hvorfor skal elever da ta skolen med hjem? Er argumentet om at det involverer foreldrene holdbart? Bør vi ikke kunne finne andre former for samhandling hjem-skole enn å gi barn og unge arbeidsbyrder etter endt skoledag?  Lekser er en oppfinnelse fra den tiden når vi hadde korte skoledager og når elevene kanskje ikke gikk på skolen hver dag en gang. Hører lekser hjemme i heldagsskolen?

Forskningsbasert kunnskap er alltid bra, og vi vet en del om hvordan barn og unge lærer og hvordan de utvikler kognitive ferdigheter. John Medina skriver i boken Brain Rules at det vi vet om hjernen er at den er konstruert for å lære mens vi er i bevegelse, utendørs i ulendt terreng, og så sier han så retorisk: og så lager vi klasserom. I følge Medina et læringsfiendtlig område.  Han vektlegger også at stress hemmer læring.  Medina er opptatt av hvilken betyding fysisk aktivitet har for læring.  I dag ser vi at barn og unge sliter med dårlig motorikk og overvekt. Dette er kanskje ikke så rart når vi fra de er 5-6 år setter dem ned på en skolepult, med tilhørende stillesittende hjemmearbeid, for mesteparten av dagen.  Dagens barn og unge blir utbrente i en alder av 15-16 år, og  1 av 10 sliter med angst og depresjoner.

Kanskje skal vi slakke litt på kravene og gjøre som Peter Gray anbefaler: sette barn og unge fri til å lære. Gi dem litt større slak og gi dem mer rom for ustrukturert aktivitet, som vi vet har positiv betydning for kognitive ferdigheter? Dette kan for eksempel gjøres ved å la dem få fri når skoledagen er slutt.  La dem få gå hjem uten å la leksebyrden og dårlig samvittighet henge over dem og foreldrene, men i stedet la dem føle på den gode følelsen av å ha gjort en god innsats på skolen.
På den måten kan lærene styre skoledagen, og foreldrene og barna styre over sin egen fritid.

Leser dyslektikere bedre på sine smarttelefoner?

Den evige debatten on nett vs papir går flittig, og mange skoler forbyr bruk av mobiltelefoner.  Hva om dette er å ta fra elever gode læringsverktøy? Matthew Schneps fra Harvard University har funnet ut at elever med dysleksi i mange tilfeller leser bedre på sine telefoner enn på papir og tablet.   Som i så mange andre tilfeller er det ikke sånn at one-size-fits-all, så løsningen er ikke å la all lesing foregå på mobiltelefoner for alle elever, men dette viser at den ene ytterligheten (forby mobiltelefoner) er like feil som at all lesing skal foregå på dem.

Blogging for læring og ledelse.

Vi lever i en digital tid. Vår moderne tilværelse er ikke mulig uten digital teknologi. Digital teknologi gjennomsyrer vår tilværelse på alle måter, og former måten vi lever på. Kommunikasjon og samhandling i en digital tid er ikke som kommunikasjon og samhandling i en analog tid. Dessverre er det alt for store deler av skoleverket som ikke har tatt denne endringen inn over seg. Alt for mange av dem som er ansvarlige i skoleverket, lærere og skoleledere har ikke adekvat digital kompetanse.  Det er ikke godt nok å ha tatt et LMS (learning management system) i bruk, eller å la elevene få adgang til nett i bestemte situasjoner. Skal en ta ledelse i skolen i en digital tid må en ha digital kompetanse. Digital kompetanse betyr erfaring med bruk og kommunikasjon i digitale medier.  Vi ville aldri sluppet en lærer inn i skolen som ikke hadde noen minimumskompetanser innen lesing, skriving, muntlige ferdigheter eller matematikk, men når det gjelder digitale ferdigheter har vi et mer avslappet forhold til kravene.  Vi slakker også på kravene med argumenter som at vedkommende har jo "bare" fem år igjen til pensjonsalder.  Vel, situasjonen er den er at en elev går bare èn gang i første klasse, én gang i femte klasse, etc, og har krav på fullverdig opplæring uavhengig av hvor i opplæringsløpet eleven er. Hvis du skulle bli operert ville du blitt operert av en kirurg som hadde holdt seg oppdatert på de siste teknikkene for din operasjon, eller en som hadde mentalt pensjonert seg fem år før pensjonsalder?



At lærere ikke har god nok digital kompetanse tenkes løst gjennom lærerutdanningen.  Men den strategien har to utfordringer:
a. dette vil kun omfatte en liten del av lærerstanden
b. hvilken digital kompetanse har lærerutdannerne?

Når det gjelder det siste kan det se ut som om det er et stykke igjen etter tilbakemeldingene jeg får fra dem som tar lærerutdanning, og som Senter for IKT i Utdanningen har pekt på.

Problemet er at vi forholder oss til digital kompetanse som noe som er en teoretisk øvelse. Å tilegne seg digital kompetanse gjennom å snakke om det er som å lære å kjøre bil uten kjøretimer. For å forstå hva digital kompetanse er må en være del av det digitale univers. Som leder i skolen innebærer det å kunne uttrykke seg gjennom blogg og å kunne bruke blogg for ulike formål.

Hvorfor blogg?

Fordi det å skrive som kommunikasjonsform er noe som forventes av en skoleleder.  En skoleleder forventes å kunne uttrykke seg skriftlig, til elever, til foreldre, til samfunnet. Lapper i sekken fungerer ikke lengre. Vi går på nett og leser.  Det å kjenne på hva det innebærer å måtte uttrykke seg i det offentlige rom er noe vi i 2014 bør forvente at en skoleleder. Skoleledere som leder skoler hvor mange elever allerede er erfarne bloggere, og hvor de fleste leser blogger, bør ha kompetanse i hvordan uttrykke seg gjennom dette mediet.  Når en er ute i cyberspace og blir "våt på beina" får en et helt annet forhold til begrepet digital kompetanse.

I forbindelse med høstens arbeidskonflikt så vi dessverre at det var en del lærere som hadde et stykke igjen i forhold til nettiquette, digital dømmekraft og nettvett.  Lærere og skoleledere er forbilder.  De bør beherske disse sterke mediene, de bør kjenne til fordeler, utfordinger og muligheter i hvordan nettet kan fungere for kommunikasjon, samhandling, deling og læring.

Jeg stor glede av andres blogging og deling, og dette er en viktig kilde til kunnskap og informasjon.  Selv underviser jeg i hvordan bruke blogging for læring for skoleledere og lærere som tar masterutdanning på BI. I oktober skal jeg presentere noen erfaringer fra dette arbeidet på en stor internasjonal konferanse i Krakow, Polen.  Studentene oppretter blogg og skriver blogginnlegg, ikke bare for å lære hva en blogg er, men også fordi blogging kan brukes som pedagogisk verktøy for læring. Denne formen for å dele, lære og synliggjøre sin kompetanse vil i økende grad bli en ferdighet som er forventet.

Blogging, med alt det innebærer, er selvsagt ikke den eneste digitale kompetanse som trengs i dag, men en av flere ferdigheter og holdninger en trenger i det digitale informasjonssamfunnet.

Anbefaler også denne blogposten:

From Tweet to Blog Post to Peer-Reviewed Article: How to be a Scholar Now

MOOC til Norge. MOOC utvalgets rapport.

For en uke siden ble NOU 2014:5. MOOC til Norge offentliggjort. Etter 10 måneders intensivt arbeid var resultatet der mellom to permer. Det har vært et interessant og lærerikt arbeid, men det viser også for et bevegelig mål MOOC er - for hva er MOOC egentlig? Er MOOC bare en anekjennelse fra "the establishment" om at online læring kan fungere?  Og hvordan er brøken mellom hva som kan flyttes digitalt og hva som skjer i møtet mellom mennesker? Hvordan er brøken mellom hva som kan læres i det digitale rom og hva som skjer på campus?  Er campus rette stedet for dette møtet, eller kan det flyttes til andre fysiske arenaer?  I den digitale tidsalder hva er egentlig utdanning?

I det predigitale samfunn var informasjon og dermed kunnskap en fysisk vare, og dermed underlagt knapphetens lover. Informasjon og kunnskap hadde lang holdbarhet. Derfor hadde det mening å drive en reproduktiv opplæring hvor fakta ble memorert og testet. Dette av den enkle grunn at det var fysisk umulig å ha et par professorer under den ene armen og ett par tusen bøker under den andre. I dag har vi ett par tusen professorer og millioner av bøker i lommene våre.


Informasjon og kunnskap er ferskvare.  Informasjonen i verden er underlagt loven om eksponentiell vekst, hvilket gjør at renesansemennesket for alltid er dødt - det er ikke lengre mulig å basere seg på memorerbar faktainformasjon.

Hva betyr dette for utdanning?  Har fenomenet MOOC tatt dette inn over seg? Eller er MOOC bare å levere det som allerede finnes på campus på nett, uten at de fysiske møteplassene er en del av tilbudet? For eksempel: hvorfor skal MOOCs ha "tradisjonell" eksamen, med signature track og kamerakontroll?

Hvordan lærer vi i det postindustrielle informasjonssamfunn?

Hva lærer vi i det postindustrielle informasjonssamfunn?

Spør en næringslivet hva de ser etter, ser de etter folk som kan både samarbeide og jobbe selvstendig, som kan finne kunnskap og som kan lære, som har gode etiske holdninger og kommunikasjonsevner, bare for å nevne noe.  Hvordan passer det inn med dagens utdanningsmodeller og MOOC diskusjonen?

Uansett hvilket utgangspunkt en har for utdanning, enten det er MOOC eller i jakten på drømmelæreren føler jeg at vi aldri kommer vekk fra "one-size-fits-all" tankegangen. Vi leter etter den ene gode universelle løsningen som passer alle.  Jeg føler at utdanning er preget av sovjetsystemets fem-årstankegang: i år lager vi sko i størrelse 38 - ops, den passet ikke alle, da endrer vi og lager sko i størrelse 39.  De føttene som ikke passer inn er det noe i veien med, og de må modereres og tilpasses. Det er utrolig å ha et system hvor fagplaner legges i mai, selv før en vet hvilke elever en har. Dette gjelder alle nivåer innen utdanning.

Jeg er ikke så interessert i "hvordan" diskusjonene, men mer i "hva".  Når vi diskuterer "hva", kommer "hvordan" som en naturlig konsekvens.  Klarer vi en slik diskusjon eller er vi så fastlåst i "hvordan" at "hva" blir ubehagelig støy?

Er MOOC fremtidens utdanningsmodell, eller bare en overgang mens vi venner oss til å forholde oss til digitale læringsarenaer?

Gjør det vondt å lære?

Jeg er ofte i ulike situasjoner med lærere og skoleledere om hvordan gjøre læring mer student-/elevvenlig eller sentrert. Jeg viser hvordan ulike digitale verktøy og andre pedagogiske metoder kan tas i bruk for motivasjon, variasjon og engasjement.  Et svar som med jevne mellomrom dukker opp er at læring er ikke gøy, læring er hardt arbeid, elevene/studentene vil ikke lære, og vi driver ikke med edutainment. 

Problemet er at vi undervurderer lekens betydning for læring.  I vår institusjonaliserte hverdag er det stadig mindre tid til lek og vi vet at barn trenger lek for å utvikle seg.  Men ikke bare barn trenger lek, også voksne trenger lek. Lek setter i gang positive prosesser i hjernen vår som er nødvendig for kreativitet og læring.  Mangel på lek skader oss emosjonelt. Lek er ikke "meningsløs" aktivitet - det er helt fundamentalt for en sunn utvikling. Og da er det ikke snakk om "lek" etter nøye instruksjoner og overvåkning av voksne.  Nei, det er barns selvregulerte lek, helst på tvers av aldersgrupper.  Psykologen Peter Gray har skrevet boken "Free to Learn" hvor han tar for seg hvor skadelig denne gjennomstukturerte oppveksten vi gir våre barn er. Hvordan vi oppdrar passive og fantasiløse barn. Når vi i dag klager på manglende ansvarstaking fra dagens unge kan det da være at de er et svar på og et resultat av sin oppvekst?

Det snakkes mye om selfie-generasjonen og at barn i dag viser økende tendenser til narisisme. Atferdspsykologer som Gray hevder at dette skyldes deres manglende erfaringer med fri lek.

Det er gjort flere studier som viser lekens sentrale betyding for barns kognitive og emosjonelle utvikling. Det som er interessant er at studier viser at dette gjelder ikke bare barn, men også voksne.

National Literacy Trust lister 10 grunner for hvorfor lek er viktig for læring.  Det er

1. Lek legger grunnlaget for "literacy"
2. Lek er læring
3. Lek oppmuntrer voksne til kommunisere med barn i deres verden
4. Lek gir muligheten til å være spontan
5. Lek gir valg
6. Lek gir rom
7. Lek gir voksne muligheten til å lære å leke igjen.
8. Lek lærer voksne barnas kroppspråk
9. Lek lærer forståelse og tålmodighet
10. Lek er morsomt

Så kanskje er en bit edutainment ikke å forakte. Hvorfor skal det gjøre vondt å lære? Er lærdom fremkommet gjennom kjedsomhet og "smerte" mer verdt enn den som kommer "lett" gjennom lek?

Klasserommet - et læringsfiendtlig område?

Hvordan designer man de mest hjernefiendtlige læringsomgivelser?  Jo, en lager et klasserom.

Dette hevder hjerneforsker John Medina. Medina holdt åpningsinnlegget på den årlige ISTE-konferansen i USA i 2011.  Medina sier at det vi vet om hjernen er at:

den er designet for å løse problemer relatert til overlevelse i utendørs omgivelser under ustabile værforhold, og å gjøre dette i konstant bevegelse.  

Alså det stikk motsatte av våre klasserom.  Våre klasserom er designet for å gjøre det motsatte av hva hjernen vår er god til å gjøre.

Medina hevder også at det er umulig å lære i et klasserom på grunn av all multitaskingen som finner sted i klasserommet, og at vi av den grunn flytter læringen til mer stimulifattige omgivelser og kaller det lekser.  I et klasserom flyttes fokus hele tide.  Når læreren snakker, eller en sitter og løser oppgaver skjer det alltid noe rundt i klasserommet: noen som snakket, en kjekk gutt eller jente et annet sted i klasserommet, noen som sender lapper, noen som holder på med aktiviteter som trekker oppmerksomhet. Dette er, i følge Medina, læringsfiendtlig, fordi hjernen vår kan ikke multitaske med hensyn til oppmerksomhet, og våre klasserom fungerer ikke av den grunn. De stresser hjernen. Dette senker vår effektivitet, og er parallelt til det en finner om senket effektivitet og økt stressnivå i kontorlandskap.


Våre egne undersøkelser/piloter på BI bygger opp under Medinas forskning.  Når vi introduserte den såkalte "flipped" modellen for våre studenter sa de at en av fordelene med å ha forelesningene på video i stedet for den tradisjonelle campusbaserte forelesningen, var at de slapp å multitaske.  I en tradisjonell forelesning må studentene ta notater mens læreren snakker, da går de glipp av mye av det læreren sier. Når de har læreren på video kan de stoppe videoen mens de tar notater, og så fortsette forelesningen etterpå.  På den måten kan de konsentrere seg om en ting om gangen: lytte eller skrive.

Hva kan norsk skole lære av Star Wars?

Star Wars- universet er kjent for de fleste. To av de sentrale personene i dette universet er disse to her:

3CPO og R2D2.

De er viktige aktører i filmen og i kampen mot imperiet, men til tross for all den informasjonen de har, og noen sjarmerende trekk, er de kun roboter, fylt med informasjon og funksjonaliet.
De som kjemper kampen mot imperiet er disse tre her:

De bruker sin kreativitet, sin innovasjon, sitt mot, sitt samarbeid, vite hvilken og hvor de skal skaffe seg relevant informasjon og sine evner til å tenke strategisk og annerledes for å løse kampen mot det grusomme imperiet.



Master Luke, til tross for sitt gode forhold til R2D2 og 3CP0, reiser til Degobah-systemet for å bli coachet av denne karen:

Jedimester Yoda.  Når Yoda skal ha Luke til å utvikle seg i kampen mot imperiet sier ikke han: gå til 3CP0 og be han lære deg alle de tusen språkene han kan eller prøv å memorere noen av alle de tekniske dataene R2D2 sitter på. Nei. Yoda ber Luke utvikle helt andre ferdigheter, ferdigheter som går på å se ut over de tekniske spesifikasjonene. Luke skal lære seg å ha visjoner, mot, kreativitet, tenke helhetlig. Det betyr ikke at ikke Luke&co har bruk for datamaskinenes informasjon og hjelp, eller at kunnskap ikke er viktig, men de trenger å utvikle andre ferdigheter. Når persongalleriet i StarWars slo sine styrker sammen klarte de da også å bekjempe imperiets overlegenhet. Hva gjør vi i dagen skole? Prøver vi å gjøre våre elever til dårlige utgaver av 3CP0 og R2D2 eller opptrer vi som Master Yoda som skal utvikle mennesker som tenker selv og som er i stand til å behandle og forholde seg til de enorme mengdene med informasjon som genereres hvert år?

Denne hadde min bestefar, som hadde egen fiskeskøyte på Vestlandet:

Dette er en furukasse på ca 60x60x60 cm, med håndtak på toppen og en luke i front til å åpne og legge inn bøker. På den står det Noregs fiskarlags vandreboksamling. Den veier ganske mye, og med bøker i blir den enda tyngre. Jeg pleier å si at dette er internet før internet fantes. Slik spredte kunnskap seg før. Ved å sende bøker på vandring. Det var teoretisk mulig å lese og memorere det som befant seg i denne kassen før en sendte den videre til nestemann.

I dag har folk slike :

Lesebrett. Denne er mye lettere enn kassen og rommer langt flere bøker. Det er ikke mulig å verken lese eller memorere det som står i disse bøkene. Likevel fortsatter vi å forholde oss til kunnskap og læring som om vi fremdeles var i vandreboksamlingens tid. Vi lar barn og unge ødelegge ryggene sine ved å bære disse vandrebøkene frem og tilbake til skolen som om det ikke fantes alternativer. Vi har datamaskiner i lommene våre, smarttelefoner, som er langt kraftigere enn både 3CP0 og R2D2, som vi ikke utnytter. I stedet fokuserer vi på læring og memorering av fakta.

Steve Jobs snakket i sin berømte Stanfordtale om å connect the dots. Hva gjør vi skolen, lærer vi elevene å bli dyktige 3CP0 med en masse kunnskap de ikke kan sette i kontekst, men som de er dyktig til? Gir vi dem erfaringer og forutsetninger til å se sammenhenger mellom disse faktaene? Gjør vi dem til kreative Steve Jobser som setter dem sammen på nye måter? Når det finnes flere genier i en gjennomsnittlig landsby i India enn det er mennesker i Norge er det å tro at vi kan bli best på fakta en farbar vei? Hvem skal norske lærere være: Master Yoda eller kontrollører av faktainnlæring? Kan mot, samarbeid, kreativitet og entreprenørskap måles?

Tør vi begrense vår kunnskap og kompetanse til det som kan huskes og måles?

Utdanning anno 2014

På tampen av et innholdsrikt 2013 gjør jeg meg noen tanker.

Etter å ha jobbet med ikt og læring siden 1980-tallet opplevde jeg at det skjedde virkelig noe i 2013. Fra å være noe for spesielt interesserte gikk "digital læring" inn i hverdagsspråket.  Når jeg snakker med folk (ikke-utdannere) bruker de fleste internet for læring, men de ser ikke overføringen til skolen. Når jeg forteller om online-tilbud fra universiteter og høyskoler, ofte omtalt som MOOC blir det uten unntak mottatt positivt. Som da vi i høst var i San Fransicso, MOOCenes hjemby. Vi var i en salong og fikk manikyr, damen i 20-årene som stelte neglene våre spurte hva vi gjorde der, vi fortalte at vi blant annet skulle møte Coursera, og hva Coursera var.  Hun ble i fyr og flamme over å få vite at dette tilbudet eksisterte og skrev ned nettadressen, dette skulle hun sjekke ut. Eller en annen dame jeg traff, en dame i slutten av 40-årene fra Australia, som jeg viste disse kursene til, hvor en helt ny verden åpnet seg. Hun fortale om hvordan hun allerede brukte internet for læring, men dette var en revolusjon, noe hun også skulle dele med sine barn i begynnelsen av 20-årene. Eller en far jeg traff som entusiastisk forteller om hvordan sønnen på ti bruker YouTube for å lære seg å spille gitar og sette seg inn i bestemte musikkgenere og deres utvikling.

Jeg kjenner jeg blir så trøtt av alle dem som skal dømme MOOCene nor og ned, og kategorisere dem som mindreverdig til de tradisjonelle tilbudene. Hva er det som er så fantastisk med de tradisjonelle utdanningsmodellene? Dersom de er så bra, hvorfor skal de da reformeres hele tiden? (Når det er sagt: jeg sier ikke at MOOCene er det endelige svaret, eller at de i sin nåværende form er perfekte heller. )

Auditorier verden rundt tømmes for studenter, studenter som ikke møter til forelesninger fordi de nå finner de samme emnene tilgjengelig på nett.  Studenter sliter etter endte studier med høy gjeld og vansker med å skaffe seg jobb. OG høyere utdanning er kun for de få (fremdeles).

I vår utdanningsmodell "one size fits all" reproduserer vi ett sett av begrenset kunnskap og kompetanse på bekostning av nyutvikling og variasjon?

Dersom vi gjør denne tankeøvelsen:

glem alt du vet om utdanning og utdanningsmodeller og se for deg verden anno 2014.  Du har fått i jobb å lage et utdanningssystem for det globale informasjonssamfunn. Et utdanningssystem som skal være effektivt, tilpasset den enkelte elev, forholde seg til en global verden i endring og utvikling, møte praktiske og sosiale behov i samfunnet, sørge for at alle når sitt potensiale, at alle har de nødvendige grunnleggende ferdigheter, at elevene blir livslange lærende.  Et system som utnytter alle de praktiske og teknologiske muligheter som finnes i verden i dag.


Hvordan ville ett slikt system sett ut i 2014 - helt uavhengig av det systemet vi har i 2013?




Det er en vanskelig øvelse - og jo mer fast du sitter innen det eksisterende systemet jo vanskeligere er det. Det er som med sykling, har du først lært det kan du ikke avlære sykling. Eller som å forsøke å forklare hva en hest er til en som aldri har sett en hest: en hest er en bil uten hjul, men med fire bein, og med snorer i stedet for ratt.

Det er vanskelig å snakke digital utdanning. Ta MOOC. På mange måter er MOOC et forsøk fra de etablerte institusjonene å klemme det eksisterende paradigmet inn i et nytt, digitalt paradigme. Det snakkes som akredditering, studiepoeng, tilpassning, studiekvalifikasjoner, inntak, eksamen, etc. Elementer fra et analogt, fysisk utdanningssystem. Verdier som ikke nødvendigvis har relevans i et digital læringsunivers. Derav alle disse merkelige konstruksjonene som sMOOC, xMOOC og hva de heter alle.

Vi er så fanget i det eksisterende paradigmet at vi ikke klarer å fange dette nye.

Informasjonsrevolusjonen startet ikke med Tim Berners-Lee og internet.  Den startet ca. i 1450 når en herremann ved navn Gutenberg omgjorde en vinpresse til en boktrykningsmaskin.  Før denne oppfinnelsen, denne disruptive innovasjonen, tok det tre år å produsere en Bibel. Det var dyrt og eksklusivt, så Bibler og bøker var noe forbeholdt de få.  Gutenberg trykket 180 kopier av Bibelen. Hans produksjon av Bibler var 2000 ganger raskere enn den metoden som hadde eksistert frem til da. 20 millioner Bibler trykkes på 5 år.

Forstod hans samtidige hva dette betydde?

Dersom en gikk på gaten på 1400-tallet og spurte folk:

På en skala fra 1-10 hvor sannsynlig tror du det er at Mr. Gutenbergs oppfinnelse vil

- underminere den katolske kirkes autoritet
- starte reformasjonen
- endre vitenskapen

bare for å ta noen eksempler.  Hva ville folk svart?

Den prosessen Gutenberg satte i gang eskalerte når verdensveven ble lansert, og som en konsekvens av den måtte utdanning også endres.

Den informasjonen som tidligere var låst inne i hoder, auditorier og biblioteker er kun ett tastertykk unna.  En trenger ikke lengre flytte seg fysisk for å få tilgang til den.  Det er en illusjon å tro at en har større utbytte av å sitte passivt i et auditorie å lytte til stoff formidlet fremfor i egen stue via en dataskjerm. Læring er ikke det samme som å gå på jobb, eller å gå på teater.  Dessuten hvorfor skal informasjon memoreres? Jeg trenger ikke lengre huske i form av memorering og reproduksjon, fordi alt er et tasterykk unna.  Når informasjonen var i en bok, eller i lærerens hode, måtte jeg huske, fordi å gå gjennom bøker tok for lang tid, og læreren kunne ikke stå klar som et orakel og gi meg de svarene jeg nå raskt kan finne på internet. Huske er ikke det samme som å lære, eller kunnskap. Men huske er en konsekvens av læring, slik kunnskap er det. Kompetanse er noen praktiske og kognitive ferdigheter.

Trenger vi utdanningsinstitusjoner?

Det kommer an på hva som skjer der.

Mennesker trenger mennesker - det fysiske møtet er fremdeles viktig. Men hva skal skje i det fysiske møtet? Det flippete klasserommet er populært. Men det er det samme kunnskapssynet som ligger til grunn.

Kanskje må utdanning i fremtiden fokusere mer på samhandling, kommunikasjon, handlinger, og mindre på den reproduktive kunnskapen som en kan tilegne seg digitalt. På kreative prosesser, problemløsning, utforskning. På evne til å finne og bearbeide informasjon, vurdere kilder, bruke kilder. På effektiv å sortere i store informasjonsmengder. På informasjonskompetanse.

For tiden er det så mye fokus på teknologi og hvordan teknologi kan effektivisere læring.

I 2014 ønsker jeg meg en ny diskusjon:

HVA skal vi lære

HVA er kunnskap

HVA er kompetanse

HVORDAN skal vi strukturere oss for å oppnå disse målene

Jeg kunne ønske meg at vi kom sammen og så på disse spørsmålene, og utnyttet de fantastiske muligheter vi i dag har.

Tidligere utdanningsminister Trond Giske var i januar på utdanningsmessen BETT i London, og var etter besøket ikke særlig imponert. Han synes lite hadde skjedd på ikt-fronten med hensyn til læring. Dersom ikke noen grep tas tror jeg ikke verken han eller så mange andre vil være imponert etter 2014 heller.

Vi kan ikke fortsette å la ikt i skolen være keiserens nye klær. Eller som det mer uformelt sies: same sh**, new wrapping. Vi må tørre å ta mer fundamentalt i denne problemstillingen.  Den angår oss alle!

 

Spotify for læring

Mens "alles" fokus for tiden er på MOOCs og the Ivy League skjer det mye "under radaren". Siste tilvekst er Gibbon.  Beste beskrivelse av denne nederlandske start-upen er som en Spotify for læring.  Den er like genial som den er enkel.  Du definerer hva du vil lære, hvor mye tid du vil bruke på det hver uke og så får du en spilleliste med relevant informasjon/materiale.

Fremmer karakterer i barneskolen kunnskap, entreprenørskap og innovasjon?

Så er debatten her igjen.  Høyre vil innføre karakterer fra 5. klasse . De hevder at karakterer fra 5. klasse hjelper de svake elevene, og viser til Sverige - et land med dalende resultater, og enda dårligere resultater enn Norge. De unngår å nevne Finland som har en helt annen tilnærming. Høyre vil innføre denne ordningen til tross for sterk motstand fra fagfolk - 7 av 10 lærere er i mot karakterer i barneskolen.

Høyre overser forskning som viser at karakterer ikke virker læringsfremmende:

I internasjonal forskning er tydelige funn som viser at indre motivasjon for læring reduseres i overgangen mellom barneskole og ungdomsskole. Dette har antakelig sammenheng med at ungdomsskoleelever i større grad blir utsatt for såkalt evnerelatert sosial sammenligning, altså karakterer. Elevenes indre motivasjon svekkes når deres prestasjoner sammenliknes med medelever.

Dette fordi

elever som motiveres av å oppnå best mulig karakterer ikke vil få like god kunnskap som de som har den indre motivasjonen til å lære.

Disse resultatene støttes av Yong Zhaos forskning på sammenhengen mellom et lands innovasjonsevne og resultater på PISA.  Han viser at det er direkte omvendt korrelasjon mellom de resultatene.

For å underbygge se på dette:

Når Høyre klager på at Norge er dårlig på entreprenørskap og innovasjon, er da løsningen mer karakterer og mer tester i skolen, eller er løsningen å tenke nytt?

I industrisamfunnet, hvor målet med masseutdanning var å få en arbeidsstyrke med standardisert kunnskap som raskt kunne settes til arbeid ved maskinene kunne vi ha et reproduserbart kunnskapssyn, vi kunne måle om alle elevene hadde de samme faktane lagret på interminnet, hukommelsen.

I informasjonssamfunnet må vi tenke annerledes. Vi må utdanne barn og unge som liker å lære, som er nysgjerrige, som kan håndtere usikkerhet og risiko, som kan samarbeide, som tar ansvar.  Fremmer karakterer i barneskolen dette?

Tall viser hvertfall at:

there is a negative correlation between student confidence in their math abilities and their math scores on the TIMSS. The same pattern was found between enjoyment of math and math scores. Basically it seems that countries that produce better math scores have students who are less confident in their math ability. They also enjoy math less. (min utheving)

Er det sånn vi vil ha det i fremtidens kunnskapsNorge?

Sir Ken Robinson (som du kan høre på Disruptive Education 2013) sier at det er på tide å reformere skolesystemet, det er gått ut på dato og det dreper kreativitet. (legger ved en video fra an tale han har gitt, selvom jeg har delt den før)

Hvordan er barndommen til den oppvoksende slekt? Hvor henter de erfaringer og kunnskaper fra i dag hvis de hele dagen skal sitte i et klasserom med begrensete impulser, lekser den lille fritiden de har og i tillegg ha sommeskole slik Høyre vil? Lærer barn  bare på skolen?

Høyre vil ha kunnskapsskole.  Hvilken kunnskap skal vi fremme i kunnskapssamfunnet?  Hva er det viktig at barn og unge kan for å møte et samfunn med global konkurranse, raske endringer og nye utfordringer?

Forskning tyder hvertfall på at karakterer og testing ikke går sammen med entreprenørskap og innovasjon. De landene som scorer lavt på innovasjon er gode land å leve i. Mens de som scorer høyt på innovasjon har en del utfordringer. En skal ikke undervurdere de faktorene. Men kan de rike vellykkete landene fortsette med sin lave score på innovasjon og entreprenørskap? Det landet som er mest interessant her er Australia, som scorer over snittet på PISA, og samtidig scorer relativt høyt på entreprenørskap.

Dette er komplekse problemstillinger. En debatt som er viktigere enn karakterer i 5. klasse:

Hva skal du lære?






@

http://www.forskning.no/artikler/2011/august/296106

http://zhaolearning.com/2012/06/06/test-scores-vs-entrepreneurship-pisa-timss-and-confidence/

http://www.corwin.com/books/Book237462#tabview=title

http://www.aftenbladet.no/nyheter/politikk/Ernas-ideallarer-stemmer-Aikke-Hoyre-3170980.html#.UYYeDivAUnF

Hva skal en elev kunne?

Hva trenger en elev på si for eksempel 10 år å kunne for å klare seg i samfunnet og på arbeidsmarkedet de neste 50 - 60 årene? Frem til vedkommende er 60- 70 år? Hva trengte dagens 60-70 åringer lære på skolen når de var 10 år? Hvordan ser arbeidsmarkedet ut om 5 år? 10 år? 15 år? NHO med Kristin Skogen Lund i spissen sier at ungdom må tvinges til å velge realfag generelt og ingeniørfag spesielt fordi det i dag, og kanskje en liten stund fremover er en skrikende mangel på ingeniører. Arbeidsmarkedet trenger dem.  Men er det så sikkert at arbeidsmarkedet vil trenge dem når de er ferdig med sin ingeniøreksamen om 15 år?

Når jeg var ferdig med videregående og skulle velge høyere utdanning sa de at det ikke ville være arbeidsmarked for alle ingeniørene, oljealderen ville snart ta slutt og da stod de der. Dette var på slutten av 80-tallet. De som ikke hørte på "ekspertene" og likevel ble ingeniører tok et klokt valg. 

I dag er vi i den situasjonen at mye høyt utdannet arbeidskraft ikke får jobb, samtidig som arbeidsmarkedet skriker etter spisskompetanse. Mye av den kompetansen de etterspør finnes ikke i utdanningsinstitusjonene. Så hvordan kan vi da planlegge for fremtiden? Hvordan vet vi hvilken kompetanse vi trenger fremover?

Svaret er at vi vet ikke!

Det er ikke mulig å vite.  Men det vi vet er at vi trenger barn og unge med sunn mental og fysisk helse, som er glad i å lære, som kan tenke kritiske tanker, som kan argumentere og reflektere, som kan strukturere hverdagen sin for læring, som vet hvor de kan finne kunnskap, som kan fungere i selvstendig arbeid og som kan samarbeide med andre, uansett kjønn, etnisitet, religion, etc. Personer som kan lære, avlære og relære. Vi trenger personer som kan sette kunnskapen inn i en større kontekst.  Det er ikke nok å kunne at det er mulig å utvinne olje hvor som helst, en bør også kunne forholde seg til konsekvensen av den kunnskapen og aktiviteten, spør i Nigeria, Canada og Lofoten. At det er mulig å fiske og oppdrette fisk, men hva betyr de handlingene i et videre økologisk perspektiv? Det er mulig med aksjespekulasjon og annen økonomisk akrobatikk, men hva betyr det i en større samfunnssammenheng, spør for eksempel på Island og Kypros.

Barn og unge bør komme ut av et skolesystem hvor de har selvrespekt, selvverdt, selvtillit.  Dessverre gjør ikke vårt skolesystem at ungdommen går ut med den opplevelsen. Et veldig synlig tegn på dette er det store frafallet.  Et annet peker Sir Ken Robinson på når han hevder at skolen dreper kreativiteten og skaper en epidemi av ADHD.

I begynnelsen av den industrielle revolusjon oppfant Ford samlebåndet, for å ta den mennesklige faktor ut av produksjonen. Det virker som om vi nå i det post-industrielle samfunn skal gjøre det samme innen utdanning. Ta den mennesklige faktor ut av utdanning og gjøre elevene til læremaskiner. 

Den gangen skolen var en meget begrenset del av barn og unges hverdag var det viktig og riktig å være fokusert de få timene de var på skolen. Nå er de 5 år når de begynner på heldagsskole (noen vil at de begynner allerede i barnehagen), de skal være i dette systemet frem til de er hvertfall 18, veldig mange enda lengre. Det er klart vi ikke kan tenke om skole slik vi gjorde på 50-tallet. Elever er ikke maskiner, de har noen elementære fysiske og psykiske behov som må imøtekommes om de skal ha en tilfredsstillende fysisk, psykisk og kognitiv utvikling. Dette MÅ utdanningssystemet ta høyde for. Ellers risikerer vi å ødelegge generasjoner.  Når 15- 16 åringer, ungdom i sin beste alder, blir utbrent er det noe fundamentalt galt ett sted.

Hvorfor gir ikke flere timer i skolen bedre resultater?  Kanskje fordi læring ikke fungerer slik? Når aktører som har begrenset kunnskap om og innsikt i læring uttaler seg skråsikkert om læring og tror at en kan ignorere primærbehov, pøse på med mer undervisning og teste seg frem til gode resultater bør det ringe noen bjeller.  Mens arbeidsmarkedet går vekk fra de fordistiske modeller skal den innføres i skolen. Til lærernes fortvilelse: denne læreren slutter som lærer fordi profesjonen hans ikke finnes lengre nå som utdanning domineres av standardiserte tester. I Sverige har det gått nedover siden 1990 nettopp fordi de også har hengt seg på denne bølgen, og så får da svensk skolepolitikk gjennomgå i dette innlegget. Også i Norge raser lærere, nå mot anonym retting.  Igjen et testregime, ikke et læringsregime.  Venstre vil satse på skolen, og Venstreleder Grande sier at læreren er den viktigste i klasserommet.

Jeg sier ikke at læreren er uviktig, men jeg undres på om ikke den viktigste i klasserommet er den som faktisk skal lære, eleven, studenten.

Dersom eleven ikke er fysisk og psykisk klar for læring kommer selv verdens beste lærer til kort.  Dette vet alle som har satt sine bein i et klasserom. Jeg er derfor enig i denne kommentaren som kom på twitter i dag:

RT @pasi_sahlberg: School readiness is schools designed to be ready for children, not children made ready for school. - Finnish Lessons

Så i stedet for å fokusere på næringslivets behov i skolen, hva med å fokusere på elevenes behov i skolen. Hva trenger de for å vokse, lære, utvikle seg? Gjør vi det vil nok næringslivets behov dekkes av seg selv. Maslows behovspyramide er gammel kunnskap, det er også læringspyramiden under.

 

 

Overser vi de sorte svanene? Hva skal en lære i skolen?

Hva er nyttig og relevant kunnskap og kompetanse? Hva er kunnskap og kompetanse? Hvem er i posisjon til å definere det? Næringslivet? Politikere? Lærere? Nyttig- for hvem? Det klages over en realfagskrise i hele den vestlige verden - barn og unge velger vekk matematikk spesielt og realfag generelt. Dette bekymrer fordi en ser på matematikkferdigheter som grunnleggende for vår vekst og velstand. På konferansen Disruptive Education 2012 hevdet professor Nils Christie at betydningen av matematikk i skolen var overdrevet. Professor Clayton Christensen var bekymret for at så mye av den nyskapning som finner sted i den vestlige verden er såkalte sustaining innovasjoner, som er effektiviseringer av eksisterende modeller, og ikke disruptive innovasjoner, som er nytenkende og verdiskapende. 

Kanskje er det en sammenheng her. Innovasjon og kreativitet oppstår i møtet mellom to uavhengige tanker og idéer og det skapes noe nytt av det.  Det betyr at det er vanskelig å se hvor denne arenaen er. Det beste eksempelet er vel en av vår tids mest innovative personer, Steve Jobs. Lynende skarp var Steve Jobs ikke noen mønsterelev. På grunn av ulike faktorer fikk Steve Jobs utvikle sin kreativitet og ble ikke presset inn i et skolesystems standardmodeller. Dette gjorde at Steve Jobs etter kort tids studier droppet ut av det "normale" løpet.  På grunn av liberale holdninger ved universitetet fikk han imidlertid bli værende og studerte noe han hadde lyst til, noe så "lite nyttig" som kalligrafi. Denne "unyttige" kunnskapen ga Jobs senere inspirasjonen til fonter i Apples programvare, noe vi tar som en selvfølge i dag. Hadde Jobs kommet på denne idéen uten sin unyttige kunnskap? Videre reiste Jobs i India og ble opptatt av buddhisme og meditasjon. Dette fokuset på zen, renhet og fokus hadde stor betydning for Apples designfilosofi, og som er noe av grunnen til Apples suksess. 

Nå er ikke alle som Steve Jobs kan du si. Nei, det sørger vi jo effektiv for når vi skal strømlinjeforme.  Ingen kunne forutse Jobs og Apples suksess, og hvor mange Stever tar vi motet fra underveis i utdanningsløpet? Når vi begrenser hvilke erfaringer og kunnskaper barn og unge lærer seg ved å fokusere på et begrenset antall basisfag hva gjør vi da med kreativitet, nysgjerrighet, horisont, visjoner. Jobs snakket i sin berømte Stanford-tale om "connecting the dots". Hvilke dots har våre barn og unge å "connecte"?

Mange av de store innovatører og entreprenører har det til felles at de ikke er skolevinnere, eller at de er drop-outs. I denne artikkelen som heter "Want to succeed in STEM? Listen to experts!" får utdanningssystemet gjennomgå.  Både Einstein, Edison og Feyman hadde ublide møter med det formelle utdanningssystemet. Michio Kaku hevder at vi knuser nysgjerrigheten til den neste generasjon gjennom memorering av fakta.  Conrad Wolfram hevder at vi gjør våre barn og unge til tredjerangs datamaskiner ved vårt fokus på calculus, noe som er fullstendig bortkastet tid og energi. 

Vi gjør noe med våre barn og unge.  Det viktigste for et menneskes vekst og utvikling er mestring, det å oppleve å lykkes. Vi søker alle situasjoner hvor vi opplever mestring og unngår situasjoner hvor vi ikke mestrer. I skolen blir barn og unge låst inne i et system som kontinuerlig gir noen tilbakemelding om at de ikke mestrer, og andre blir belønnet for konformitet. Dersom en gjennomfører en undersøkelse blant dagens lærerstand vil jeg ikke bli overrasket om det er mange der som i sin tid var skolevinnere, som opplevde mestring på skolen. Og vi (jeg får ta meg selv med) reproduserer et system vi selv behersket og var vinnere i.  Men de færreste elevene er lik oss, derfor faller mange av dem ut av utdanningssystemet, til stor belastning både for dem selv og vårt fellesskap. I stedet for å se på systemet legger vi da skylden på alle andre: ungene, foreldrene, lærerne. Vi tar ikke inn over oss at vi har en systemfeil. 

Vi tar i alt for liten grad inn over oss den nye kunnskapen vi har om læring.  John Medina viser i sin bok Brain Rules til 100 år gammel og nyere forskning som viser at vi glemmer 90% av det vi har lært innen ganske kort tid. Dette vet enhver lærer som underviser matematikk at det elevene kunne før sommerferien er glemt når høsten kommer. Det bør være tankevekkende for utdanningssystemet vårt at en gutt som har gått to år på nomadeskole i Etiopia kan etter ett og et halvt år på norsk skole gå ut med 5,2 i snitt. Det bør også være tankevekkende at en femåring kan løse alle oppgavene i mattespillet Dragonbox mens en 15-åring som har dette som fag på skolen ikke klarer å løse oppgavene. Når vi snakker om tidlig innsats og tigerforeldre, kanskje bør vi se etter andre ting?

Jeg har nevnt mestring som viktig for læring og utvikling. Mange er opptatt av spill sitt potensiale for læring. Det som gjør spill til en suksess er mestring. Gode spill er bygget opp slik at den som spiller har både korte og lange mål. Den spillende får oppgaver som er akkurat passe utfordrende avhengig av nivå, og kommer videre gjennom prøving og feiling. Det lange målet er der fremme, det ligger høyt og får den lærende til å fortsette å spille, fordi de små mestringsopplevelser underveis gir håp om å nå målet langt borte. Oppgavene er meningsfylte, det er ikke bare drill for drillens skyld, men deloppgaver i en større helhet. For å løse oppgavene i en del av de virkelig gode onlinespillene trengs det en rekke kunnskaper. 

Sånn er det i den virkelige verden også. Verden er full av sorte svaner. Teorien om sorte svaner er at i den vestlige verden var alle svaner hvite, så all vitenskapelig, evidensbasert forskning viste at alle svaner var hvite. Det var ikke før en kom til Australia og så sorte svaner at den teorien måtte forkastes. Finanskrisen anses å være en slik sort svane, og historien er full av dem. Når barn på steppene i Etiopia eller i landsbyene i India lærer seg å lese og skrive og annen kunnskap kun gjennom tilgang til internett, uten hjelp og veiledning av en lærer, er dette da en sort svane?   Tør vi overse de sorte svanene?  Har vi råd til å overse de sorte svanene?

Så for å avslutte: i stedet for å strømlinjeforme vårt utdanningssystem, ha tidlig fokus på basisfag, bør vi ikke heller utsette våre barn og unge for så mange tanker, idéer og inntrykk som mulig i tidlig alder, slik at de når de blir eldre har et rikt grunnlag til å være innovative, kreative, skapende og produktive på? La dem møte et mylder av fag og inntrykk, og så når de har lært å bli glad i kunnskap, har fått barnets uro ut av kroppen, la dem da spesialisere seg innen ulike fagområder. Slik at de kan matematikk, men også ser innovative muligheter innen teknologi for eldreomsorg, slik at de kan kombinere fildeling og streaming med musikkavspilling og kjøp av musikk på nett, slik iPod og iTunes ble til. 

Clayton Christensen snakket i sitt foredrag om at vi ikke måtte fokusere på kunden, men på hvilken jobb som skulle gjøres.  For den lærende/eleven/studenten er jobben å lykkes, å vise mestring overfor seg selv og andre.  For politikere og næringsliv er bestillingen til skolen en annen: produsere kvalifisert arbeidskraft. Det er helt nødvendig at vi tar tak i dette misforholdet. Disruptive innovasjoner vil komme og utfordre på dette.  Spill er en mulighet, at skolesystemet blir irrelevant er en annen, nye utdanningsformer er en tredje. Imens går barn og unge fra utdanning til trygd, næringslivet fortviler fordi de ikke får den kompetansen de etterspør. På tide å se noen av de sorte svanene?