No pain, no gain? Hva motiverer til skoleutvikling?

Jeg får ofte spørsmål om hva som skal til for endring.  Innen psykologien er det vel kjent at vi mennesker motiveres av to ting: (på godt norsk) pain or pleasure.  Enten motiveres vi av at vi vil vekk fra en vond situasjon eller at vi vil til/forbli i en positiv situasjon. Når det gjelder skoleutvikling vil jeg si at for å få til endring i skolen må det til "pain".  I alle de årene jeg har jobbet med endring og utvikling i skolen ser jeg at dette gjelder uten unntak. Positive motivasjonsfaktorer hjelper, men det holder ikke. Enten må der til en kriseforståelse hos den enkelte eller i organisasjonen, eller så må den enkelte være så misfornøyd med tingenes tilstand at de prøver noe nytt. Det første er en ytre motivasjon, den sistnevnte en indre motivasjon.  

Du får bare ikke mennesker som er fornøyde og fortrolige med den rådende situasjon til å gå inn i det ubehaget endring er.

Vi mennesker er programmert for stabilitet.  Bare ta en titt i ditt eget liv: hvilke rutiner har du, hva spiser du, hvor sitter du i lunsjen?  Slik kan en fortsette.  Rutiner, vaner eliminerer bruk av energi til å ta beslutninger. Derfor er vaner trygge.  Den eksisterende situasjon er kjent og trygg, selvom den ikke nødvendigvis er god eller optimal.

Derfor skal en få til endring i skolen må en

a. ha en kriseforståelse.  Slik situasjonen er nå er ikke optimal.

b. der finnes alternativer som kan møte en del av de utfordringene en kjenner på.

Når det gjelder det siste er vi ulike: noen trigges av utfordringen med å finne løsningen, andre synes det er tryggest å følge etter i oppgåtte spor.

Innen læring heter det at det finnes ikke gale svar, bare tilbakemeldinger.  Jeg skulle ønske at skolen også praktiserte dette mer. Når det gjelder hvor fremtiden for blant annet ikt i skolen er har vi ikke fasitsvarene, men dersom vi vi prøver, feiler, tar tilbakemeldingene og justerer kursen vil vi finne gode måter å utnytte mulighetene som digitale verktøy åpner opp i våre klasserom.

Men så lenge den rådende oppfatning er at systemet slik det fungerer nå er bra (vi vet hva vi har, men ikke hva vi får), at det blir kaos om en går inn i noe nytt, eller at det er forbundet med negative sanksjoner å teste ut nye ting vil endring i skolen ta tid.

Skolelederblogger

For et par dager siden spurte jeg om hvilke krav vi skal stille til skolelederes digitale kompetanse. Min bakgrunn for spørsmålet er det store strekket i laget som jeg opplever.  Fra dyktige innovatører til dem som ikke ser dette som relevant for seg.   Jeg vil derfor benytte anledningen til å nevne noen skolelederblogger jeg har funnet. Dersom noen mener at der er andre som burde vært nevnt er jeg takknemlig for tips.

Hildes skoleblogg
IKT for skoleledere
Rektors røst (lagt ned, men innleggene kan leses)
Skoleledelse
140 tegn er ikke alltid nok
Ann Olines blogg
RektorsIKTblogg
IKT og skoleutvikling

Jeg tar og med Ann Michalsens blogg, selvom hun blogger om engelskundervisning.
Dette er bare et bitte lite utvalg, men interessant lesning :)

En skoleleders digitale kompetanse

Det er nå 6 år siden Kunnskapsløftet (K06) ble innført som læreplan i den norske skolen.  En læreplan med lovpålagte krav om lese, skrive og regneferdigheter, om muntlig kompetanse - og digital kompetanse. Digital kompetanse! En kompetanse som er sidestilt med de andre grunnleggende ferdighetene, og som er integrert i alle fag.  En lovpålagt kompetanse.

Det er stor oppmerksomhet om ferdighetene elevene har i de andre basiskompetansene, spesielt de skriftlige, og det stilles krav til lærerstudenter om deres ferdigheter, med karakterkrav i matematikk, i den formening at dette gir bedre resultater hos de håpefulle.

Videre er det fokus på skoleledelse, i den formening at en skolelederutdanning gir en bedre skole. Kravet til pedagogisk kompetanse hos rektor har vært tema mange ganger.  Kristin Clemet fjernet dette kravet, men det er likevel kompetansekrav til rektor. På den bakgrunn foregår det i disse dager utstrakt skolering av skoleledere i det å lede skoler. Et meget prisverdig tiltak. MEN hva skal en skoleleder kunne? Hva skal en forvente og stille krav til av en skoleleder i år 2012! 6 år inn i Kunnskapsløftet? Langt inn i det digitale læringssamfunnet? Til en leder som skal lede arbeidet med å gi våre barn, som skal stå i arbeidsmarkedet til 2050, adekvate ferdigheter og kompetanse? Hva kan vi kreve og forvente av dem?

Hadde vi godtatt en skoleleder som ikke kunne skrive, eller en som ikke kunne lese, eller en som ikke kan regne, eller uttrykke seg muntlig for den saks skyld?  Selvsagt ikke, vedkommende har bruk for alle ferdigheter i sitt daglige arbeid. Vi forventer at våre skoleledere har gode ferdigheter på disse områdene, og at de praktiseres daglig.

Hva så med digital kompetanse? Hvilken digital kompetanse forventer vi av våre skoleledere? At de kan lese, motta og sende e-post? At de kan lese regnskapstall og attestere regninger i saksbehandlingssystemet? At de kan produsere et skriv som går ut i papirform til skolene? Jeg spør, for jeg vet ikke svaret. Hva er digital kompetanse for en leder som skal ta strategiske valg om våre barns fremtidige digitale kompetanse?

Er det for mye forlangt at disse lederne selv innehar et visst minimum av innsikt og kompetanse i disse digitale ferdighetene de er satt til å lede kvalitessikringen av? At de selv innehar kompetanse og evne til å formulere, håndtere og evaluere disse kompetansene?  Bør en leder i dag kunne håndtere sosiale medier? Bør en skoleleder kunne kommunisere gjennom en blogg? Bør en skoleleder vite hvordan nettsamfunn som Facebook og Twitter fungerer?  Bør en skoleleder kunne lage, bruke og utnytte et personlig læringsnettverk (PLN)? Er du kompetent som skoleleder om du ikke behersker den femte basisferdighet? Hva er den femte basisferdighet? Hva vil det si å beherske den femte basisferdighet som skoleleder? Er det greit at våre barn går i en skole med skoleledere (og lærere) som ikke kan det de er satt til å lære barna våre? Er digital kompetanse et honørord uten innhold?

Ledere på sosiale medier.

Når en leser i pressen og ser på en del uttalelser kan det se ut som sosiale medier er noe "alle"bruker, og at det fullstendig har endret vår samhandling.  For oss som har brukt det noen år, og som tilbringer mye tid på sosiale medier er det en selvfølgelig, nødvendig og usynlig del av hverdag, samhandling, kommunikasjon og læring. Det er lett å glemme at ikke alle opplever det slik.  Det heter seg at de født etter 1990 er digital innfødte og de født før er digtale imigranter.  Vel, det vil si at dagens lederkorps er digitale imigranter, og for dem er ikke sosiale medier noen selvfølge.

Sosiale medier er nytt, ukjent, de er preget av fordommer og kunnskapsmangel, samt at der er en del holdninger som skaper barriærer. Jeg møter med jevne mellomrom denne kollisjonen av erfaringer og virkelighetsopfatninger, og hver gang er det som en rude awakening.

Jeg vil si det så sterk som at i dag går det ikke an å jobbe i skolen uten å være på sosiale medier.  Dette fordi det handler om innsikt og kompetanse. Hva som skjer i cyberspace er så viktig for vårt samfunn og vårt demokrati at dette er noe en selv må ha førstehåndskjennskap til, og kompetanse i.  Spesielt om en skal jobbe med barn og unge og forberede dem for ikke bare morgendagens samfunn, men dagens. Barn og unge er på nett i dag, like it or not, men hvordan og hvilken kompetanse de tilegner seg er så ymse.  Dette er altfor viktig til å overlates til tilfeldighetene.

I fjor høst hadde jeg flere klasser på BI's skolelederprogram hvor jeg snakket om IKT og læring, med fokus på blant annet sosiale medier, og betydningen av at de som skoleledere er tilsted på sosiale medier og at sosiale medier er noe annet enn statusoppdateringer om hva en har hatt til frokost eller at den lille poden har tatt sine første skritt.  Sosiale medier er det og, men det er så mye mer en ekshibisjonisme. Mange har gitt meg tilbakemeldinger på at jeg har gitt dem et nytt syn på sosiale medier og mulighetene.  Det gleder meg selvsagt.

Men det er ikke nok å snakke, en må og gjøre, så i år går vi et skritt videre. Jeg har vært på Politihøyskolen og snakket om lederes bruk av sosiale medier. Politiet er en etat som er god på sosiale medier. Mange politidristrikt er på Facebook og twitter.  Flere politimester har sin egen twitterprofil og twitter flittig, blant annet politimesteren i Telemark og Vest-Finmark. Sistnevnte blogger også. Til tross for denne synligheten og gode bruken av sosiale medier er det en betydelig tilbakeholdenhet i forhold til utfordringer knyttet til å ytre seg i det offentlige rom på denne måten.  Mye er selvsagt fordi formen er ny og uvant, og ikke alle føler behovet, men vel så mye går på roller, rolleforståelse, linjer, hva kan en si og hva kan en ikke si, hvem er en på nett. Men når det er sagt, er lederne likevel positive til å skaffe seg erfaringer. 

Utfordringene for politiet er mye de samme som for skolelederne, de er offentlige  myndighetspersoner, ledere. De skal markedsføre, informere, kommunisere og samhandle med sitt lokalsamfunn, sine brukere. Sosiale medier bør være en viktig kanal som skole og skoleledelse bruker for å fortelle om skolen sin, aktuelle saker, hvor skolen kan nås, etc. Mulighetene er mange. Det er viktig skolelederne skaffer seg erfaring. På BI ønsker vi at våre skolelederstudenter skaffer seg konkret erfaring med bruk av sosiale medier, og vil sette i gang ulike prosjekter. Hvike erfaringer vi gjør oss blir spennende. Men skolelederne er en positiv gjeng.