Foreldre er skeptiske til at skolen skal eksperimentere med deres barn. Men skolen bør eksperimentere med barna, faktisk gjør de en unnlatelsessynd om de ikke gjør det hevdet Marc Prensky på Bett Latin America Leadership Summit i Mexico City 9. oktober i år.Jeg var på den konferansen for å snakke om MOOC og delta i et panel som skulle snakke om fremtiden for utdanning i Latin Amerika. Prensky ledet panelet jeg satt i og var en av key note speakerne på konferansen. Prensky er mest kjent for begrepet Digital Native, hvor han hevder at de født etter 1990 er så preget av av den digitale revolusjonen at de er annerledes enn oss født før den tid.
Gjennomgangstemaet på konferansen var at vi må endre utdanningssystemet vårt for å tilpasse oss behov og utfordringer for det 21. århundre. I vår digitale tidsalder trenger vi, i følge Prensky og flere av foredragsholderne på koferansen, et nytt utdanningsparadigme tilpasset dagens unge og den fremtiden de skal leve i. Vi må revidere det det klasserombaserte, fagoppdelte, testbaserte paradigmet til fordel for mer prosjektbaserte, tverrfaglige og globale samarbeidsformer. Ett eksempel på dette fikk vi fra Mexico, hvor en klasse hadde vunnet en konkuranse som innebar et besøk hos NASA. Elevene skulle lage produkter som fremtidig Mars reisende ville komme til å trenge, og presentere produktet sitt. Gjennom utfordringene lærte elevene seg mange kvalifikasjoner, ut over de snevert definerte fagmålene. Kompetanse de vil få bruk for uansett hva de velger å gjøre senere. Det som var interessant var at elever som jobber etter slike alternative arbeidsmåter også får bedre resultater på testene.
Prensky fremhevet dette behovet for å innovere, vurdere, feile og justere. Utdanningssystemet kan ikke tillate seg å bare reprodusere eksisterende praksis. Lærere bør være profesjonelle utøvere som gis handlingsrom til innvasjon. Bare på den måten kan vi få et utdanningssystem som er tilpasset dagens unge og deres behov.
Vel hjemme igjen i Norge fikk dette meg til å reflektere over hva vi gjør her. Har vi et utdanningssystem som gir rom for denne innovasjonen? Quality through Innovation var navnet på en konferanse vi holdt ved BI i 2014. Konferansen var en del av en langsiktig strategi for å utvikle lærings- og undervisningstilbudet ved BI. Filosofien var at skal en utvikle kvalitet må en innovere. Måten vi gjør dette ved BI er blant annet gjennom et omfattende pilotprogram.
På konferansen fokuserte Dr. Alan Bruce, Director, Universal Learning Systems, Ireland, Vice-President, European Distance and E-learning Network (EDEN), på at innovasjon innebærer et fokus på hva som er unikt. En må fostre kompetanse i kritisk refleksjon, og samtidig sikre demokratisk ansvarlighet og transparens. Det å identifisere beste praksis, og jeg vil tilføye, dele beste praksis, er en viktig faktor. Til slutt påpekte Bruce at en må gi slipp på byråkratisk tenkning, innovasjon sikres ikke gjennom diktater. Prof. dr. Christian M. Stracke, The Open Universiteit Nederland, fremhevet at kvalitet ikke kan standardiseres, det kan kun defineres gjennom tilpassning til situasjon og kontekst. Stracke understreket videre at dette var en miks mellom innovasjon, standarder og pedagogisk historie/erfaring. Pedagogikk er nøkkelen til strategier, visjoner og ideer, ikke verkøy og hypes.
Og da er vi inne i den vanskelige diskusjonen, for blir læring mer effektiv om vi innfører nye verktøy, eller må vi ta en diskusjon rundt praksis? OECD mener utdanningsinstitusjonene generelt ikke har knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet. Som de sier: teknologi fra det 21. århundret er lagt inn i pedagogisk praksis fra det 20. århundre. Er utdanning 2.0 det samme som utdanning 1.0, bare i en oppgradert versjon? Elevene i Mexico brukte digitale verktøy, men de jobbet også på en annen måte, en mer eksplorativ måte enn å pugge pensum. Begår vi som Prensky hevder en unnlatelsessynd når vi ikke eksperimenterer? Hvordan kan vi etablere ny praksis hvis vi ikke tør innovere?
