Oppia - verktøy for å lage interaktivt innhold for utdanning.

For noen uker siden var jeg i Palo Alto, California. Å være der føles som å komme til en annen galakse. Mentalitet og holdninger er så annerledes enn her hjemme. Mens vi fokuserer på progresjon, kjernefag og disiplin, fokusereres det her på lek, kreativitet, samhandling og deling.  Ikke tro at dette gjøres av ren veledighet. Den kapitalistiske mentaliteten er sterk. Og få steder er den vel sterkere enn hos Google.

Jeg var så heldig at jeg ble invitert med på et besøk hos Google. For en nerd som meg var det selvsagt stort.  Foruten å bli fasinert av omgivelsene deres, hvor estetikk, lek og kreativitet preget, var jeg så heldig å få møte Sean Lip.

Som mange sikkert vet har Google-ansatte en arbeidstidsordning som innebærer at de 20% av arbeidstiden får gjøre hva de vil. Det vil si, Google legger seg ikke opp i om de spiller golf, sover eller arbeider på egne prosjekter.  Dette er noe av den mest produktive tiden de ansatte har.  Når tanke og kreativitet settes fri er det utrolig hva som kan dukke opp. Sean er opptatt av utdanning, men synes ikke dagens MOOC-tilbud er gode nok. Han savner interaktivitet i MOOCene. Så han kom opp med ideen til Oppia. Oppia er en plattform hvor ikke-tekniske brukere kan lage online læringsaktiviteter. Tanken er at det skal være så enkelt at hvem som helst kan bruke det.  Til forskjell fra mange andre løsninger er Oppia slik at det utvikler seg i takt med brukerne, og den enkelte får tilbakemeldinger på sine aktiviteter og læringsveier.  Oppia er ikke del av Google, selvom Googles folk utvikler det, men basert på åpen kildekode, nærmere bestemt Apache License 2.0.

Oppia er fremdeles i utviklingsfasen, og de som ønsker kan bidra.

Trenger vi universiteter i Googles tidsalder?

Vi lever i interesting times - change is coming, og den kommer fort. En av institusjonene som virkelig merker at det blir varmt under føttene er utdanningsinstitusjonene, med universitetet i spissen.  Det er med interesse jeg leser denne artikkelen skrevet av rektor ved Universitetet i København som heter: I Googles tidsalder har vi brug for universiteter? En institusjon som har en lang, ubestridt posisjon føler nå behov for å definere sin plass og berettigelse. Dette er interessant. Trenger vi universiteter?  

Hva er et universitet? Hva skal skje ved et universitet? Hvorfor har vi universiteter? Kjempeinteressante og relevante spørsmål. Hvem er universitetet for.  Hvem består universitetet av? 

Universiteter har tradisjonelt drevet med undervisning og forskning, samt forvaltet vår kunnskapskapital. Hvis de lærende strømmer til MOOCene, hva blir da igjen? Jeg anbefaler denne artikkelen.


http://www.information.dk/320990

Er de gobale selskapene trojanske hester i demokratiet?.

Troja ble ødelagt fordi de tok inn en trehest i byen når det tilsynelatende var blitt fred. En vakkert utformet skulptur i tre som symbolet på seier og fred. Med denne vakre hesten var ikke hva den så ut som, og bar med seg Trojas ødeleggelse. I disse dager får Den Europeiske Union Nobels fredspris. De får den fordi takket være den økonomiske og monetære union har det blitt skapt fred på et  krigsherjet kontinent. En omstridt tildeling, fra en nasjon som to ganger har stemt nei til å bli medlem av unionen. En union som kanskje står foran sine største utfordringer grunnet finanskrisen, hvor stadig flere land får økonomiske problemer og arbeidsledigheten når katastrofale høyder.

I velstående og fredelige utenfor-Norge står vi på trappene til vår hjemlige valgkamp.  Det snakkes mye om politisk styring og for mye byråkrati. Men hvor mye kan politikerne styre innenfor dagens regime?  Er det mulig med nasjonale lover og regler i en global økonomi?

For tiden raser det debatter i et gjeldstynget Europa om at globale selskaper som Starbucks, Google, Facebook, Amazon og IKEA ikke betaler skatt til de landene de er etablert i. Etter sterkt press vil Starbucks i Storbritannia betale skatt, men ta det igjen på de ansattes velferdsgoder.  Eric Schmidt i Google kaller denne skatteunndragelsen for kapitalisme og forsvarer at et steinrikt selskap som Google ikke bidrar til fellesskapet. Jeg skal ikke dra paralleller til debatten om formueskatt her hjemme, men det er klart at en velfungerende stat trenger inntekter. Når vi har lover og regler som gjør det mulig for store multinasjonale selskaper å unngå å bidra til fellesskapet, et fellesskap de gjerne henvender seg til for støtteordninger og subsidier ved andre anledninger, trues våre demokratiske modeller. Bare se hva som skjer nå i Hellas og Spania. Takket være sosiale ordninger finansiert av fellesskapet kan de globale bedriftene fungere.

Disse multinasjonale gigantene står ikke ansvarlig overfor fellesskapet, de bidrar ikke til sosiale ordninger som er nødvendig i et velferdssamfunn, og penger er makt.  På samme måte som de flytter pengene til det landet med de gunstigste skattereglene ønsker de nå å benytte seg av de landene med de gunstigste forbrukerlovene.  Amerikanske HBO vil at tvistesaker i Norge med norske forbrukere skal løses i norske domstoler under svensk rett. Netflix vil at norske kunder skal skrive under på en avtale hvor de sier fra seg sine lovfestete forbrukerrettigheter. Facebook endrer sine personverninnstillinger etter eget forgodtbefinnende når det passer dem. Det krever både tid og kompetanse å holde seg oppdatert, noe de færreste brukerne er. Sjefen for den samme Facebook anklager Google for dårlig personvern.

Her hjemme tror vi at lovverk og holdningskampanjer kan få folk til å kjøpe bøker og holde liv i bok- og forlagsbransjen ved å lage regler for vårt lille marked, regler som hemmer mer enn det fremmer utvikling av norsk litteratur. Verden kommer da også til oss.

Dette er globale trender vi ikke kan overse og ignorere. En kan godt snakke om et korrupt og vanstyrt Hellas, men som den greske statsministeren sier: dette er større enn som så:

"Ein veksande del av verdas rikdom vert samla på svært få hender, og med rikdommen kjem også større konsentrasjon av makt. Politikken er i ferd med å bli kapra av kapitalinteresser, og dette skjer også i avanserte demokrati. Vi er på veg mot plutokrati (rikmannsvelde), åtvara Papandreou.
Han skulda delvis på at globaliseringa har løfta politiske avgjerdsprosessar opp på overnasjonalt nivå, med den konsekvens at mange av dei det vedkjem opplever at dei har mista høvet til innverknad.
For å få bukt med problema trengst, i følgje Papandreou, openheit og reguleringar som bidreg til å nedkjempa skadelege strukturar som skatteparadis.
- Vi må gjera globaliseringa meir menneskevenleg og gjenoppretta ei kjensle av rettferd i ei globalisert verd. Viss ikkje vil ulikskapane berre veksa, og konsentrasjonen av makt vil bli verre. Vi må unngå å dra ein trojansk hest inn i demokratiet vårt, avslutta han".

Sikkert er det at nasjonalstaten lekker i begge ender. Stadig flere regioner ønsker å løsrive seg fra de eksisterende statsdannelsene, vi har sett det i øst-Europa, nå ser vi sterkere og sterkere ønsker i vest-Europa. Det snakkes om regionenes Europa. Samtidig flyttes stadig mer over på overnasjonalt og globalt nivå, fordi vi lever i en global økonomi.

Hvem bestemmer? Er de globale multinasjonale selskapene trojanske hester i våre demokratier? På hvilket nivå skal vi så forholde oss til dem? Regionale, nasjonale, flerstatlige sammenslutninger som EU, globale, FN?

Privacy vs Controll. Om internett, stenging, demokrati og borgerskap.

Arne Krokan skrev for noen dager siden en bloggpost som het: De fleste har lav digital kompetanse, og reflekterte rundt sine erfaringer med å holde workshops i bruk av sosiale medier. Jeg kan bare gi full støtte til disse erfaringene og refleksjonene, og har selv skrevet litt om dette før. Jeg slutter ikke å få "rude awakenings" i forhold til hvor lite mange faktisk kan.

Digital kompetanse er et stort begrep.  Det er vanskelig å definere og operasjonalisere delvis fordi det er et bevegelig mål, men og delvis fordi det er så omfattende. ITU har definert digital kompetanse som :

Digital kompetanse er ferdigheter, kunnskaper, kreativitet og holdninger som alle trenger for å kunne bruke digitale medier for læring og mestring i kunnskapssamfunnet.
(Digital skole hver dag, ITU 2005)

Men de kommer og med en utdypning av dette her. Dette er viktige poenger, men digital kompetanse er så mye mer. Vi har en veldig teknisk forståelse av digital kompetanse, og legger vekt på en del fundamentale tekniske ferdigheter.  Som når vår nåværende Kunnskapsminister står på talerstolen på Skolen i digital utvikling og sier at IKT/pc'er er KUN verktøy. Her står vår fremste beslutningstaker innen IKT og utdanning og kan komme med, unnskyld meg, en slik påstand. Da er det grunn til stor bekymring. Riktignok ligger denne uttalelsen et par år tilbake i tid, men det er lite som tyder på at "verden" har gått så mye fremover siden den gang.
 
Dette, etter min mening, farlige synet på IKT har vidtrekkende konsekvenser. Dersom en ser på IKT som KUN verktøy, fordi en mangler en større innsikt, kompetanse og erfaring med dette kraftige mediet, kan en foreta slike meningsløse vedtak som nå fattes i Oslo kommune. Både elever og lærere irriterer seg over internettbruk i timene og derfor vil Oslo kommune nå innføre verktøy som gjør det mulig å stenge for internettbruk i timene. Jeg kunne nå skrevet et langt innlegg om IKT i skolen, og argumentere for hvorfor jeg er mot dette vedtaket, men jeg har skrevet mye slikt før, og andre vil sikkert si noe klokt om emnet. Jeg vil heller løfte blikket litt og se på HVA er egentlig IKT, internett, stenging, digital kompetanse. Hvorfor er denne veien som Oslo kommune med flere går på må så farlig?
 
Veldig mange som synser om IKT og læring, internett, sosiale medier, og lignene er personer med begrenset egenerfaring med mediet. Stort sett er det oss "frelste" mot "de andre". "De andre" er raske til å tegne skremmebilder av vold, porno, nettavhengighet, id-tyveri, mobbing, u name it av farlige aktiviteter og konsekvenser av nettbruk. JA, dette er en del av nettets verden. Internett er laget av og for mennesker, og alle skyggesider som finnes i den "virkelige" verden finnes og i den virtuelle.  På samme måte som elever blir mobbet i skolegården blir de det på nett.  Nettet er ingen frisone hvor alle er bare snille og greie med hverandre.  Men på samme måte som vi ikke nekter våre barn og unge å gå ut kan vi ikke nekte dem å gå på nett fordi det er forbundet med farer og fristelser.  Vi må lære opp de unge til å håndtere og bruke de muligheter og fristelser som livet byr på. Så og de digitale.  Å stenge for dette for elever som kan være myndige (som mange er på vgs) er et overgrep og umyndiggjøring av voksne mennesker som hører andre samfunn til.
 
Demokrati, frihet, toleranse, åpenhet, privatliv er verdier ved vårt samfunn vi setter stor pris på, og som vi ønsker å bevare. Men ser vi på historien har ikke dette vært gjennomgående trekk ved samfunn. Tvert i mot, det hører mer til historiske unntak. Mange samfunn som har kjempet for frihet, likhet, brorskap har blitt erstattet av nye former for undertrykkende regimer.  Den franske revolusjon var en slik, den russiske en annen, den arabiske våren vet vi ikke enda, men hva vi ser fra Egypt ser ikke lovende ut. Dette til tross for at mange hevder at den arabiske våren viser kraften i internett.
 
Ja, det er kraftig potensiale i internet, på godt og vondt, og derfor ønsker mange å ta kontroll over nettet. Demokrati er ingen selvfølge, demokrati er ikke en medfødt kompetanse, demokrati er ingen naturgitt mentalitet og innstilling. Demokrati må læres og erfares. Demokratiet må vi kjempe for hver dag.  I sommer sa vår statsminister at vi møter vold med mer demokrati, like etter reises utfordringen om ytringsansvar.  Ytringsansvar for hvem?  Mot hvem?  Til støtte for hva?   Hva er demokrati?  Hva er frihet? Hvem er det som får sin stemme hørt i det digitale rom?

Hos forskning.no kan en lese denne artikkelen: Dobbeltmoralske internettregler. Her nevnes en del av de grep vestlige politikere tar for å kontrollere internettbruken.  Lover og reguleringer jeg var tenkt å omtale i denne artikkelen. Det kan høres så besnærende ut ved første øyekast, klart vi må beskytte opphavsrett og forhindre internettpirater, klart vi må beskytte våre unge mot overgrep på nett. Men her tas det i bruk regler og virkelmidler som langt overstiger intensjonen. Dersom nettet blir underlagt slike restriksjoner drepes i praksis kreativitet, ytringsfrihet, demokrati.

De som i dag sitter på makten er opptatt av å bevare den.  Det er ikke tilfeldig at Hollywood er blant dem som ivrer for SOPA. Ved sin kontroll av ulike lover og distribusjonskaneler sitter de i dag på et stort globalt hegemoni, den makten underholdningsbransjen utøver er ikke liten.  Likeledes er ikke forlagsbransjen i Norge blant de fremste talspersoner for deling på nett.

Internet, det digitale univers, er så omfattende og komplekst at en er nødt til selv å være en digital borger for å forstå omfang og rekkevidde. En er nødt til å høste egner erfaringer, på godt og vondt, en er nødt til å eksperimentere og reflektere over nettets vidunderlige verden.

Hva gir for eksempel noen amerikanske ungdommer rett til å definere hva du finner når du søker på internett? Hva gir dem rett til å bruke algoritmer basert på dine internettklikk for å finne "relevant" informasjon til deg? Er ikke dette en form for sensur? Bør ikke våre ungdommer og beslutningstakere reflektere over dette? Mark Zucherberg sier at det at det dør et ekorn i din hage er viktigere for deg enn at folk sulter i hjel i Afrika.  Hvem er han til å definere det?  Hva betyr det for en global verden med alle de utfordringene vi står overfor nå vår digitale verden skal bli så navlebeskuende? I hvilken grad blir vi i stand til å ta kvalifiserte beslutninger og valg basert på så begrenset informasjon? Skal vår informasjonshverdag begrenses til algoritmiske filterbobler?

Dersom jeg foretar et søk på den arabiske våren får jeg helt andre treff enn det en egypter vil få, vedkommende vil kanskje ikke få et eneste treff på emner som omhandler opprør. Hva betyr det for vårt og deres verdensbilde? Virker et slikt internett forenende eller segregerende?

Tilsvarende: hvem har gitt Facebook rett til all min informasjon og å komersialisere den? Har jeg gitt opp retten til meg bare fordi jeg ble medlem av et nettsamfunn? Ikke bare meg, men hele mitt nettverk og alle mine klikk?  Hvor demokratisk er det.  Det er det samme som det å ta patent på gener. Hvem har rett til å eie  våre gener?

Når samfunnet vårt formes av mennesker med makt og denne makten utøves gjennom digitale kanaler bør ikke våre unge oppdras til å aktivt forholde seg til denne, stille spørsmål og krav til denne, og ikke blind akseptere "autoritetene"? Akseptere at de "må beskyttes mot seg selv" ved at nettet stenges? At læreren har denne definisjonsmakten? At selvom din medelev velger å kaste vekk tiden på Facebook er du selv ansvarlig for din tidsbruk? At du er selv ansvarlig for din deltakelse og engasjement i et læringsfellesskap?

George Orwell malte et dystert 1984-bilde.  George Orwell var en glimrende observatør, for akkurat de tingene skjer i dag, men vi vet det ikke. Det foregår en helt bevisst kamp om tankene og meningene våre, av sterke interesseorganisasjoner, av myndigheter (what internet censorship looks like around the world).  Totalitære regimer trenger ikke bruke sensur, selvom Kina og India vil sensurere internett.  De bare benytter seg av algoritmer, og dermed dukker den informasjonen opp som de ønsker når du søker på nett. Dette gjøres det utstrakt bruk av i dag. Jeg har tidligere skrevet om Tankens makt i informasjonssamfunnet.  Mikko Hypponen snakker om tre typer angrep online: kriminelle og aktivister kjenner vi godt til, men han viser og skremmende eksempler på angrep fra myndighetene, selv i våre velfungerende demokratier er det sensur.  Jeg vil for egen regning føye til komersielle aktører og andre maktgrupperinger. Alle er de på utkikk etter å styre våre holdninger, valg og handlinger.

Noam Chomsky snakker om to ulike formål med utdanning: det ene er å opplysningstidens idealer, hvor de lærende skal læres opp til å tenke og lære selv.  Dette er jo vår såkalte uttalte teori. Det offisielle målet med utdanningen.  Men han snakker og om indoktrineringens formål, som spesielt har gjort seg gjeldende etter de opprørske 60-årene.  Ungdommen må lære seg å innordne seg, kjenne sin plass. Dagens generasjon i skolesystemet kalles ofte for den alvorlige generasjonen. Det er så trist, de drives av et karakter- og prøvejag jeg ikke kan huske vi har hatt før, de er forventet å prestere på alle livets samfunnsoråder, de skal være broilere som har kunnskap, kompetanse og erfaring som en 50-åring når de er 20, uten at de gis rom for refleksjon. Feilvalg er uhørt. Du har vær så god å vite når du er 14 hva du vil gjøre når du er 40. Og de må lære seg å akseptere autoriteter og stenging. Nettet forstyrrer, derfor tar vi det vekk. Dette synet er den opprørske 68-generasjonen en sterk eksponent for..... I denne sammenhengen anbefaler jeg denne artikkelen: who determines what is taught. Hvordan forbereder vi dem for fremtiden om de ikke blir gode digitale borgere? Når fremtidens utdanning formes av samarbeid, teknologi og blended learning, går vi da på fremtidens vei i vår skole, eller dras vi baklengs inn i fuglekassen? Oppdras våre barn og unge til å lære like fort som verden endres om de er underlagt streng internetkontroll?

Jeg må si jeg blir skuffet. Under andre verdenskrig stod lærerne opp mot nazismen og nektet å indoktrinere elevene.  I mange land gjør lærer en fantastisk kamp for frihet og demokrati.  Hvorfor er da noen av dem nå så opptatt av å få vekk dette skumle internet? (Heldigvis er det en stadig større gruppe som ser mulighetene og endrer sin praksis for å utnytte nettet.)  Dette som forstyrrer MIN undervisning. Det het seg at det ikke finnes den reform som ikke kan tilpasses MIN undervisning.  Men nå ser det ut som noe er kommet: internet.  Hvem skal ut?  Tradisjonell undervisning eller internet?

Internet er sterkt, mektig, farlig og med enorme muligheter.  I stedet for å fjerne det bør det i enda større grad inn som en del av skolen. De unge MÅ lære seg digital intelligens.  Når, hvordan, hva, hvorfor. Internet passer ikke alltid, men de unge må erfare når det ikke passer.  Hvordan kan de det når det stenges? Hvordan skal de blir fortrolige med alle de gode mulighetene som finnes der ute? Lærere bør diskutere disse emnene på personalmøter, lunsj og over en kopp kaffe.

Claude Bernard sa: "It is what we know already that often prevents us from learning.” Er det dette som er grunnen til at bruken av nye medier og læremetoder tar så lang tid innen skoleverket?

Jeg har mener vi må ta en stor og omfattende debatt på dette temaet, det er for viktig til at det styres av internetskeptikerne. Jeg er bare en liten blogger, min stemme er ikke mye i denne sammenhengen, ikke har jeg algoritmene på min side. Men det går ikke å tie i dette emnet.  Det er for viktig. Jeg håper flere lar sin røst høres. Stenger vi internet åpner vi en pandoras eske, som de er vanskelig å reversere.

Kunnskap er makt, og ved å stenge for den kraftigste kilde til kunnskap vi har går skolene feil vei!

Er du klar for det 21. århundret?

Som jeg tidligere har skrevet skrev jeg hovedfag om The comming of post-industrial society på 90-tallet.  Den gang var det et noget omstridt begrep, og vanskelig å definere: hva dette post-industrielle samfunnet egentlig?  Der ble lagt frem mange scenarier og utviklingtrekk, men informasjonssamfunnet var en hyppig brukt beregnelse på endringen. Digital teknologi ville kjennetegne dette samfunnet, men det manglet fremdeles mange mentale kart.  Mobiltelefonen var da for eksempel på størrelse med en stresskoffert og fryktelig dyr i bruk.

En av trekkene ved de store fundamentale samfunnsendringer er at de kommer hyppigere og hyppigere. Steinalderen varte lenge, så og jordbrukssamfunnet, industrisamfunnet har vart noen hundre år og hvor lenge varer informasjonssamfunnet før vi får ett nytt paradigmeskift? Alle samfunnendringer har vært generert av teknologi i en eller annen form: tilgang til teknologi for å kultivere jorden ga jordbrukssamfunn, den industrielle revolusjon ga industrisamfunnet og digital teknologi informasjonssamfunnet. Samfunnendringer drives av teknologisk utvikling: først skaper vi teknologien så skaper teknologien oss.

Frem til nå har ikke disse digitale nyvinningene fått de store disruptive konsekvenser på livene våre.  Fremdeles lever vi i industrisamfunnets skygge og mentalitet, til tross for de mange endringer i livene våre.  Det kan nå være i ferd med å endre seg. Den økonomiske krisen i mange EU-land er ikke bare resultat av økonomisk vannstyre, det er og symptom større strukturelle endringer. En dypere analyse av de utfordringene disse landene sliter med viser økonomier som ikke er konkurransedyktige globalt på mange variabler. Selvom Europa klarer seg godt fremdeles sliter vi med industrisamfunnets paradigme i en global postindustriell økonomi. Hierarkier, copyright, patentlovgivning, rigide regler på arbeidsmarkedet (tilpasset et arbeidsmarked hvor kapitalistene eide produksjonsmidlene- maskinene, til et arbeidsmarked hvor arbeiderne eier produksjonsmidlene- kunnskap og kompetanse), kunnskap- og kompetansesyn bygd på formalier fremfor reel kompetanse (mye av den kompetansen som trengs i dag finnes ikke i det formelle utdanningssystemet, da det tar tid å utvikle formell struktur for å gi denne kompetansen, og ting går fort unna nå). Vi begynner og å se konsekvensene av tiår med økologisk vannstyre, matjord forsvinner, økologisk mangfold forsvinner, stadig nye arter dør ut, naturkatastofer blir et vanligere og vanligere fenomen.

Hva betyr så alt dette? Jo, det betyr at dersom ikke Europa evner å ta grep som virkelig tar konsekvensen av en endret verden kommer Europa til å bli et dystert sted å leve fremover.  Vekst, innovasjon, velstand vil finne sted i land og regioner som ikke holder på disse gamle modellene, og Europa vil tynges av en aldrende, endringsvegrende befolkning, gjeldstynget, lite naturressurser, og kanskje ikke lengre blir så attraktivt for innvandring fra “den tredje verden”.  Et sitat som sier “In times of rapid change, experience is your worst enemy”.  Industrisamfunnet slik vi kjenner det ble utviklet i, av og for Europa (og USA) . Det postindustrielle samfunn er av en helt annen karakter.  Når en kan se på The Daily Show at kineserne ikke lenger vil ha de low skilled arbeisplassene USA har eksportert, og at USA faktisk opplever en brain drain til Asia, ser vi at noe er i ferd med å skje.

Men som denne videoen understreker, bildet trenger på ingen måte være dystert.  I hver overgang ligger der mange muligheter, det gjelder å gripe dem.

Og for ytterligere understreke ett av poengene i filmen om at mediene smelter sammen, legger jeg ved denne om det nye GoogleTV-konseptet. 

Å være søkbar

På nettstedet cyberjournalist  fant jeg denne tegningen (som igjen var hentet fra The New Yorker)

Synes den er ganske så treffende for reaksjoner en får når en prøver å google noen og ikke finner ett eneste treff. Jeg merker en viss irritasjon over folk som ikke har noen referanser på nett, spesielt hvis jeg skal presentere dem i en eller annen sammenheng. Mye sant i at si meg hva Google sier om deg og jeg skal si deg hvem du er.

Planer er oppskrytt – getting things done.

Via bloggen til Daniel Pink fant jeg dette interessante intervjuet med Googles CEO, Eric Schmidt.  Han snakker til studenter ved Carnegie Mellon, et universitet som har fostret mange sentrale personligheter innen utviklingen a computer science. Schmidt mener at grunnen til at nettopp dette universitetet har så gode resultater er fordi universitetet har en kultur for “getting things done”, det er ikke bare en teoretisk kultur. Hans hovedbudskap til studentene er at alt er om muligheter og flaks, man kan ikke planlegge innovasjon og nyskapning. Man må bare prøve å være på rett sted og være klar. “Don’t bother to have a plan at all”. Folk som lykkes arbeider hardt og tar fordel av hva som kommer forbi. Det handler om å gripe mulighetene.

“Life is what happes to you while you are buzy making other plans. If  you live your life and forgo your plan you can also forgo your fears”.

Og slipper en frykten tør en gjøre feil, og gjør en feil som en lærer av vil en være nyskapende og det er disse nyskapningene som vil bli våre muligheter i fremtiden.  Læresteder må utvikle Culture of innovation- lære av sine feil. 

Sentrale ferdigheter i dag er kognitive og analytiske ferdigheter, lederskap, personlighet, intelligens og selvsagt utdanning.

Han legger stor vekt på behovet for å gjøre ting i gruppe, grupper er smartere, sterkere, raskere enn enkeltindivider. Blant de verktøyene som kan bidra til denne samhandlingen er sosiale nettsteder som Facebook og Twitter (og da er det veldig betenkelig at vi fremdeles har en debatt om stenging for sosial web i skolen.  Hadde en samtale med en lærer på NKUL som fremhevet at nettbruken ved deres skole var gått ned 50% etter at de stengte for slike nettstder.  Men betyr det at elevene følger 50% mer med etter at det ble stengt? Eller kan det være at elevene hadde opp flere vinduer samtidig, slik jeg har nå når jeg skriver dette?)

Schmidt fremhever og betydningen av tillit:

“Trust matter in a networked world. Trust is your most important currency”.

Og noe å tenke på i skolen hvor vi er veldig opptatt av fuskproblematikk, hvilke signaler sender vi da ut til den oppvoksende slekt? Hvilke strategier gir dette i et samfunn i endring?  Og da kan jeg ikke dy meg:  eksamen.  Eksamen avvikles på et verktøy som er bygget for kommunikasjon, men hvor kommunikasjon er er det eneste du ikke får benytte under eksamen. Det må sees på eksamensordningene.