Über – en ny tenkemåte?

Dette blogginnlegget er først publisert på http://bilearninglab.no/uber-en-ny-tenkemate/


Jeg er nylig tilbake fra en ukes studietur til San Francisco og Palo Alto. Der besøkte vi en rekke bedrifter, blant annet Über. Über har totalt endret transportmarkedet i USA. Über er en app hvor du registrerer deg og legger inn et kredittkort. Når du skal ha transport legger du inn hvor du skal til og det kommer opp en pris på reisen. Aksepterer du den finner Über en sjåfør i nærheten som plukker deg opp. Du får en forhåndsdefinert reiserute og forhåndsdefinert pris. Betaling trekkes direkte fra kortet ditt, så du trenger ikke kontanter. Etter reisen ber Über deg rate sjåføren på en skala fra 1 til 5. Sjåføren rater også deg som passasjer.

Über betraktes som en såkalt disruptiv innovasjon. Hva er så disruptivt med Über? At du kan ha en app for å bestille drosje er vel ikke så spesielt? Vel, foretningsmodellinnovasjoner kan være like viktig og disruptivt som teknologisk innovasjon, og det er her Über kommer inn. Über ander seg som en del av delingsøkonomien. Men egentlig handler det ikke om deling, men andelsøkonomien. I stedet for å ansette en rekke sjåfører og kjøpe biler, velger Über å kjøpe tjenester fra dem som allerede har biler og selge dem videre til folk som trenger transport. Derfor anser Über både sjåfører og passasjerer som kunder. Ved å tilby pålitelig og rimelig transport av biler som allerede er på veiene mener Über at de kan redusere trafikkbelastningen i byene, noe som allerede er tilfellet i flere store byer. Når Über er rimelig, pålitelig og nærmt foretrekker mange å ta en Über fremfor å kjøre egen bil. Trafikkbelastningen kan ytterligere reduseres ved Übers car pool, det vil si at flere som skal i samme retning benytter samme bil, i stedet for at de tar hver sin bil.

Som passasjer må jeg si at Über er utmerket. Uansett hvor jeg var kunne jeg bestille en bil som sjelden var mer enn 5 min vekke. Med fast pris slapp jeg å bekymre meg over taksameter som løp løpsk. Ikke trengte jeg kontanter eller å forholde meg til det amerikanske tipssystemet, da Über er uten tips, i motsetning til vanlige taxier i USA. Etterpå fikk jeg en epost med kvittering og en oversikt over ruten vi hadde kjørt.

Fra sjåførenes side var tilbakemeldingene litt mer varierte. Noen elsket å kjøre for Über. De sa det var gode penger og satt pris på friheten. Andre var litt mer ambivalente. Appen sjåførene benytter for å finne frem var ikke helt pålitelig og ga ikke alltid beste rute. Noen påpekte at det var greit for en periode, men ikke noe å ha som permanent jobb. Flere var frustrerte over at de måtte plukke opp passasjerer på steder det ikke var lov å stoppe, for eksempel busstopp, og når de fikk bot for å gjøre det nektet Über å dekke boten. Plukket de ikke opp vedkommende der fikk de dårlig rating av passasjeren og det gikk ut over deres rating hos Über. Enkelte sjåfører påpekte at gjennom denne ratingen hadde passasjerene for stor makt, og at Über dessuten måtte ikke gi anledning til å bli hentet på steder de ikke kunne stoppe lovlig.

Men denne ratingen har sine fordeler, den etablerer tillit. I San Francisco vegret mange kvinner seg for å ta en drosje hjem på kvelds- og nattestid. Med Über føler de seg tryggere, og tjenesten er mer pålitelig enn de vanlige drosjene, spesielt siden du på appen ser nøyaktig hvor bilen er og hvor langt unna den er. Ratingen gjør at upålitelige sjåfører raskt lukes ut. De har også en ordning med «granny-drivers» – bestemødre som er begynt å kjøre Über. Disse anses som spesielt pålitelige, og i USA velger mange foreldre å la disse sjåførene plukke opp og kjøre barna deres. De velger disse spesielt, og anser dem som trygg og sikker transport av barna når de selv av ulike årsaker ikke selv kan kjøre dem.

Über eksperimenterer også med selvkjørende biler. Når de blir trygge nok forsvinner nok markedet for sjåførene. Hva vil det bety for transportmarkedet?

Se også Kari Olstad fra Fleksibel Utdanning Norge sine refleksjoner: http://fleksibelutdanning.no/the-uber-experience/

MOOC - utdanningens Uber?

I 2012 eksploderte fenomenet MOOC - massive open online courses, og The New York Times utropte året til the year of the MOOC. "Alle" trodde at dette nye fenomenet skulle endre utdanningsverden over natten - nå døde det tradisjonelle universitetet. Den norske regjeringen nedsatte et utvalg som skulle se på dette fenomenet - MOOC-utvalget. Land etter land opprettet sine egne MOOC-plattformer, og stadig flere universiteter tilbød egne MOOCs.   Revolusjonen uteble og de kritiske røstene begynte å melde seg.  Vi fikk artikler som The year after the year of the MOOC.  Spesielt ble de lave gjennomføringstallene brukt mot MOOC. Det opereres med fullføringstall på 5-7%.   Så drop-out raten er høy.  Men er dette virkelig et problem?  Hvis det er 60 000 studenter på et studie, og "bare" 5% fullfører, er det likevel 3000 studenter.  Hvor mange studier og universitetskurs har 3000 studenter som fullfører kurset? Nå er det sikkert mye som kan gjøre for å øke den andelen, men er det sikkert at alle som tar kurset er der for å fullføre?  Jeg har tatt drøssevis av MOOCer, men ikke fullført noen.  Jeg har ikke vært interessert i det.  Jeg trenger ikke fullføre, men jeg kan være interessert i hele eller deler av innholdet av kurset.  Noen ganger melder jeg meg på av ren nysgjerrighet.   Noen tar gjerne samme kurs flere ganger.  Keith Devlin fra Stanford sier at de flinkeste studentene ser en ofte etter at de har tatt samme MOOC flere ganger. Så i stedet for å dømme MOOC etter de samme kriteriene som vi dømmer det tradisjonelle campusbaserte universitet. bør vi se hva MOOC representerer som ikke de eksisterende tilbudene dekker - areas of non-consumption for bruke retorikken fra Clayton Christensens teorier om disruptive innovasjoner.

Hva om vi snakker om drop-in studenter, i stedet for drop-out?

For det som er interessant med verdens største "universitet", Coursera, som i skrivende stund har passert 18 millioner studenter, er at de har ingen vitenskapelige ansatte, de produserer ikke selv ett eneste kurs. Kursene produserer av andre tilbydere, så er Coursera, og de andre MOOC-plattformene, en arena som kobler studietilbydere med dem som ønsker å studere.  Modellen er den samme som benyttes av Uber, airbnb, Instagram, Facebook og Netflix.  Det som er interessant er at mens taxinæringen prøver å bekjempe Ubers modell, henger stadig flere universiteter seg på MOOC-bølgen.  Coursera har 139 partnere blant verdens beste universiteter. Coursera er størst, men langt fra den eneste til å tilby etter denne modellen.

Hva er det egnetlig som skjer?  Bill Gates er kjent for å ha sagt at vi har en tendens til å overvurdere endring på kort sikt og undervurdere endring på lang sikt. For ti år siden ble dem som spådde papiravisenes død ledd av.  Latteren har stilnet nå.

MOOC betyr ikke nødvendigvis det campusbaserte tilbudets død, men vil det bli slik vi studerer i fremtiden?  Selvom mesteparten av musikken vi konsumerer er digital, betyr det ikke at vi har sluttet å gå på konserter og live opptredener. Men det er en marginal del av vår musikkopplevelse. Hvem sier at utdanning er skjermet for denne utviklingen.  Teoriene om disruptive innovasjoner sier at i begynnelsen vil de nye tilbudene bli betraktet som underlegne av de etablerte, men etterhvert vil de ta over.  Ikke fordi de etablerte er dårlige, men fordi foretningsmodellen er død.  Telegrafen ble ikke disruptet av telefonen fordi telegrammene var dårlige, men hvem sendte telegrammer når de kunne ringe?  Jeg tror utdanning må nærme seg MOOC og teknologi på denne måten:

hva er det den eksisterende modellen ikke dekker som denne nye teknologien og disse nye modellene åpner opp for?

Og ikke se seg blind på lave gjennomføringstall hos MOOC-kursene.