Kunde eller produkt - det er spørsmålet...

Ville du gitt fra deg personlig informasjon for å få gratis kaffe? Dette er konseptet til den japanske kaffekjeden Shiru Cafe,  Kravet er at du er student ved et spesielt universitet. For dine data får du gratis kaffe og målrettet reklame i retur.

SHIRU CAFE® has its own business model that have never showed up in the café business before. SHIRU CAFE® is run by sponsor contract fee from company in global and serve students a free drink. Through a free drink we try to give students some information which sponsor company would like to inform exclusively for university students to diverse the choices of their future career.

Nå kan en si at dette er hvertfall mer enn hva Facebook tilbyr for den samme informasjonen.  For data er blitt den nye valutaen. Den 26. oktober var jeg på et frokostseminar i regi av Open Innovation Lab Norway.  Der var Glen Weyl og snakket om sin nye bok Radical Markets. Weyl sammenlignet dagens digitale økonomi med føydalsamfunnets. I føydalsamfunnet var det de livegne og slavene som gjorde alt arbeidet mens jordeierne fikk alle verdiene.  Så kom diverse revolusjoner og de som eide jord og produksjonsmidler måtte begynne å betale arbeiderne.  Denne endringen medførte en fordeling av velstand og samfunnet utviklet seg.  I dag, med maskin læring og algoritmer, er det tilsvarende.  Verdiskapningen på de digitale plattformene er det du og jeg som skaper.  Hva  hadde Facebook vært uten vår deling av personlig informasjon, hva hadde YouTube vært uten alle timene med film som vi laster opp hvert minutt, hva hadde Instagram vært uten våre bilder?  For at deep læring skal finne sted må datamaskinene fores med input, og den gir vi dem med våre handlinger på nett. Så i grunnen lærer vi opp maskinene til å gjøre oss overflødige.

For maskinene er ute etter mønstre. Datamaskiner kan nå gjenkjenne deg på gangen etter 7 skritt. Etter tre timer med tasting kan maskiner predikere hva du skriver.  Dersom maskinene har fire tids- og lokasjonsdata om deg vet de hvem du er.  Det er vanskelig å være anonym i vår gjennomdigitaliserte verden.  Maskinene kan for eksempel stille depresjonsdiagnose før du selv vet at du er deprimert.  Hvordan gjør den det?  Den leter etter mønstre og basert på avvik fra mønstrene stiller den diagnose. Når du er bipolar eller begynner å bli deprimert endrer du tastemønsteret ditt.

Det er i dag helt umulig å være anonym på nettet. Det deles masse informasjon om deg uten at du selv deler denne informasjonen: hvor du bor, kredittinformasjon, hvilke skoler du har gått på, hvor du er født, bare for å nevne noe.

All informasjon som har vært på papir vil bli digital, så selv om du er død er din informasjon på nett.  Bare prøv slektsforskning.

All denne informasjonen i kombinasjon med sosiale medier blir kraftfylt.

Og denne informasjonen kan bli brukt mot deg.  All informasjonen du deler i dag og i morgen kan bli brukt mot deg senere.   Dette er ett av de vanskelige områdene i samfunnet for vi har ikke funnet metoder for å forebygge.

Det viser seg også at det er umulig å slette gamle data. I dag er personlige data uregulert.  Det amerikanske synet er at disse dataene er det fritt å selge. Det europeiske synet er at de er privat eiendom.  Det kinesiske snakket jeg om i forrige blogginnlegg.

Så vi har en mismatch mellom våre RL/analoge liv og våre digitale liv.  EU har prøvd med GDPR å minske dette gapet, men lovgivningen går senere enn den teknologiske utviklingen.

Men hva om vi istedet for å parallellforskyve våre løsninger for industrisamfunnets analoge univers over i informasjonssamfunnets digitale tenkte helt nytt?  Fikk nye økonomiske modeller?  Det er forslaget til Posner og Weil i deres bok Radical Markets. At vi sluttet å være plattformenes livegne og istedet fikk betalt for den merverdien vi skapte for teknologiselskapene.  Som gjorde at alle brukerne fikk ta del i verdiskapningen de var med på? Hvordan ville personlige data da behandles?  Hva ville det bety for verdensøkonomien?  I dag er det større avstand mellom verdens rikeste og de fattige enn det var mellom tsaren og de fattige bøndene i Russland.  Og de blir bare rikere og rikere.  I fjor tjente verdens milliardærer så mye at de kunne utryddet verdens fattigdom 7 ganger.  Hva vil det bety om den utviklingen fortsetter? Er det bærekraftig? I følge Oxfarm er det ikke et sunnhetstegn:

“The billionaire boom is not a sign of a thriving economy but a symptom of a failing economic system,” said Winnie Byanyima, executive director of Oxfam International. “The people who make our clothes, assemble our phones and grow our food are being exploited.”

Jeff Bezos, Amazon, er alene verdt 150 milliarder dollar, og økte formuen sin i fjor med mer enn 33 milliarder dollar. Bezos alene sitter på større verdier enn mange lands aksjekapital.

Den digitale omveltningen samfunnet vårt går fort, og det er tydelig at utfordringene er på mange plan. Hvordan forholder vi oss til en verden hvor enkeltpersoner sitter på større verdier enn nasjonalstater?  Hvor en stadig rikere elite eier en stadig større andel ressursene?  Hvor våre data er blitt en vare i et fritt marked?  Hvor andre blir rike på informasjon om deg og meg? Vil vi i fremtiden fortsette å gi fra oss personlig informasjon vederlagsfritt? Kan denne forskjellen mellom verdens rikeste og resten fortsette?

Digital bevisstløshet

Den 9. november 2016 var sjokket stort når Donald Trump ble valgt til president dagen før. En kandidat som de færreste hadde ansett som en seriøs kandidat.   Forståsegpåerne stod i kø i etterkant for å forklare denne uventede seieren.  I begynnelsen handlet det om by mot land, men etterhvert flyttet fokuset seg mot internet.  Først ble fokuset rettet mot algoritmer og fake news. Ungdommer i Makedonia hadde oppdaget klikkalgoritmenes makt, og produserte "nyhetsartikler" på løpende bånd, som takket være klikkalgoritmer ga dem gode inntekter, og samtidig sprede falske nyheter om Trumps motkandidat, Hillary Clinton.

Så ett år senere ble verden sjokkert når en varsler fra selskapet Cambridge Analytica avslørte at dette handlet om mer enn ungdommers forretningstalent.  Selskapet som reklamerer på sine nettsider med at Cambridge Analytica uses data to change audience behavior. Visit our Commercial or Political divisions to see how we can help you havnet plutselig i søkelyset.  Det viste seg at Cambridge Analytica hadde brukt informasjon samlet om oss for å målrette reklame og informasjon for å påvirke valget i USA til fordel for presidentkandidat Trump.  Ikke nok med det, de hadde både fått fatt i denne informasjonen fra nettstedet Facebook og brukt nettstedet for påvirkning. Algoritmene som ble brukt er så effektive at de kunne profilere brukerne (oss) på bakgrunn av fire likes på FB. (CA vil nå slå seg selv konkurs)

Verden ble sjokkert, og Facebook havnet i søkelyset.   Plutselig begynte "vanlige folk" å bli oppmerksomme på sosiale mediers mer mørke sider.  Det handler ikke bare om privatliv og sikkerhet, men om informasjon og påvirkning.

Å styre mennesker gjennom informasjonskontroll er et kjent fenomen. Den katolske kirke praktiserte det effektivt i flere hundre år gjennom monopol på tilgang til skriften.  Dette monopolet brøt Luther når han oversatte og trykte Bibler.  Nazistene drev med bokbål for å fjerne uønskete tanker og meninger, og sensur er et kjent fenomen fra mange land og samfunn.

Internett og sosiale medier tar imidlertid dette fenomenet til nye høyder.  Karl Marx skrev at "de herskendes tanker er de herskende tanker", og en befolkning som en kan kontrollere tankesettet til er en befolkning en kan styre.  Orwells roman 1984 ble plutselig en bestselger. 

At dette kunne skje er imidlertid ikke så overraskende.  Jeg skrev om dette i min bok Læring i en digital tid fra 2015, i kapittelet Tankens makt i informasjonssamfunnet. Jeg har også skrevet om det på bloggen her tidligere. Her ligger min største utfordring, bekymring og provokasjon i forhold til vår tilnærming og bruk av digital teknologi.

Digital kompetanse er like fundamental og avgjørende for et individs selvstendighet i dag som det å kunne lese og skrive. Vi er opptatt av at kvinner i u-land må gå på skole og lære å lese- og skrive for det gir dem kontroll over egne liv.  Sånn er det også med digital kompetanse.  Men ikke en hvilken som helst digital kompetanse. Elevene våre, lærerne våre, lederne våre må lære seg hva digital teknologi faktisk er, hvordan den fungerer, og hva informasjon er. Denne kunnskapen er i alt for stor grad fraværende og alt for mange fornekter den.  Lærere som ikke tar inn over seg digital kompetanse i skolen begår en unnlatelsessynd og gjør våre barn og unge sårbare.

For digital kompetanse handler ikke om en skal få bruke mobiltelefoner eller ikke i timene, det handler ikke om å lukke skjermene eller om elevene husker bedre når de skriver for hånd enn på tastatur.  Dette er dypere og mer komplekst enn som så, og derav vanskelig, men ikke umulig.

Digitale verktøy er så uendelig mye mer enn verktøy.  De endrer samfunnet vår på fundamentale måter.  Tenk på iphonen.  Den er 10 år gammel.  Tenk tilbake på tiden før iphone, og hvordan den dominerer i dag. Vips hadde ikke vært mulig uten smarttelefoner.  I høst var temaet på Ars Electronica kunstig intelligens, med den treffende tittelen The other AI. Teknologi endrer samfunn, samhandling og interaksjon.   Frem til nå har dette vært et område for spesielt interesserte, nerdene, med de konsekvenser vi ser. Internettselskapene samler informasjon om oss som langt overgår et hvert datalagringsdirektiv.  Langsom, bit for bit, gir vi fra oss kontroll og myndighet.  Takket være den digitale økonomiens lover samles mer og mer av verdens verdier i hendene på internettmoguler.  Og for å virkelig gjøre våre mareritt til virkelighet innfører Kina fra 2020 noe de kaller social credit system. De av dere som har sett Netflix sin Black Mirror har en ide om hva dette innebærer.  For dere andre er dette et system hvor du får en verdi basert på din atferd som vil avgjøre om du for eksempel får lov til å foreta reiser, hvilke skoler dine barn får gå på eller hvilke jobber du kan få. Men det som er ekstra skummelt, er at din verdi ikke bare avhenger av din atferd, men også hva din familie og dine venner foretar seg. Den kinesiske varianten av Facebook, WeChat, sensureres allerede. Upassende meldinger mellom medlemmene slettes. Kineserne er ikke de eneste.  Amerikanske myndigheter vil også ha tilgang til din sosiale medierhistorikk når du søker om visum.

En annen utfordring er hvem skal ha tilgang til alle dataene som samles om deg?  Skal for eksempel forsikringsselskaper kunne forlange å få tilgang til dine helsedata?  Hva du spiser, hvor mye du trener, etc?.

I en global verden, hvor informasjon er tilgjengelig og sprer seg raskt er det derfor helt grunnleggende at alle tar aktivt del i utformingen av denne virkeligheten. At vi har kunnskap, transparens, lover, etc som gjør at internet forblir et sted for kunnskap og åpenhet, og ikke en måte å kontrollere oss på. Vi kan ikke abdisere.  Vi kan ikke risikere å se tilbake på nettet og si som Oppenheimer sa når a-bomben gikk av 'Now I am become Death, the destroyer of worlds', et sitat fra Hindu-teksten Bhagavad-Gita.  Den digitale verden åpner en rekke muligheter. Internet er kommet for å bli. Vi må alle ha en digital bevissthet, og ta ansvar slik at internet ikke blir vår Storebror. Derfor er digital kompetanse viktigere enn noen sinne. Det handler ikke om koding, men om mennesker, og vi må i større grad fokusere på fag som sosiologi, filosofi og psykologi for å forstå hva denne teknologien gjør med oss.

Facebook everywhere - til hvilken pris?

Hvis du ikke er kunden er du produktet er det et munnhell som sier, og få steder stemmer det uttrykket bedre enn med nettsamfunnet Facebook. Mark Zucherberg sier at "Facebook everywhere" er hans mål. Han ønsker å være dominerende på nett, på video, på søk, på sosiale medier.  Derfor dukker det opp like og dele-knapper når du er på andre nettsteder, for eksempel nettaviser.  Derfor kan du bruke Facebook-kontoen din for å logge på andre nettsamfunn og nettsteder.

Dette kan ved første øyekast virke enkelt og uskyldig, lettvint med en "single sign-on". Problemet er bare at Facebook er langt fra noe uskyldig selskap som tilbyr kjekke og lettvinte tjenester.  De samler rått inn data om deg og dine venner, og profitterer på disse dataene uten din viten og vilje, eller samtykke.

Det stemmer at du samtykker når du oppretter konto, men hva samtykker du til egentlig? Dessuten forandrer Facebook reglene hele tiden etter eget forgodtbefinnende.

Det siste med Facebook er deres ansiktgjenkjenningsteknologi, som brukes for å scanne nettet etter dine ansikttrekk, for å å indentifisere hvem du er med og hvor du er.  George Orwells 1984 blir bare krusninger i sammenligning til hva Facebook vet om deg.

Det som er interessant er at denne mannen som er blitt milliardær på våre privatliv, og som hevder at privacy er history vokter vel på sitt eget privatliv.

Mark Zuckerberg bor i Palo Alto hvor mange av de andre tech-gigantene bor. Palo Alto kan på mange måter minne om en søvning norsk småby. Ingen høye gjerder, og hus som ligger åpent og fredelig.  Det vil si, der er noen unntak. Mens husene til giganter som Steve Jobs, Larry Page og Melissa Mayer ser slik ut, er dette ikke tilfellet med mr. Facebooks hus.  For det første har han kjøpt de tre naboeiendommene, slik at han eier to hus på hver side av veien, dermed ingen naboer som kan se hva han gjør. Han har høye hekker og porter utenfor husene.

I fjor i oktober var jeg i Palo Alto, og etter et besøk hos Google tok vi en kjøretur rundt for å se hvordan de bodde disse tech-kjempene. Det var en rolig og fredelig tur frem til vi kom til Mr. Zuckerbergs eiendom. Når vi sto på fortauet utenfor eiendommen ble det ropt til oss fra en gorilla i en svær SUV på andre siden av veien at vi var på privat eiendom og måtte pelle oss vekk. Som den gode nordmann jeg er skjønte jeg ikke problemet, vi stod på en offentlig vei, så hva var hans problem.  Vi gjorde ikke noe galt. Min sør-afrikanske venninne var litt mer lettskremt, og hoppet tilbake i bilen. Etter noen flere utfall fra gorillaen i SUVen fant jeg ut at jeg ikke skulle lage trøbbel for vår amerikanske vert, og satt meg inn i bilen og vi kjørte videre.

Kontrasten til resten av Palo Alto var stor.  Ingen andre steder ble vi møtt på denne måten. Dette er fra den som snakker om at "privacy er history".

For Zuckerberg vil i økende grad ha tilgang til hver enkelt av oss. I land med svak offentlig infrastuktur bygger han nå ut sitt eget internett hvor han styrer hvem som får tilgang gjennom Internet.org. Ikke alle er like begeistret for at nettgiganten på denne måten tar kontroll over alle ledd i kjeden.  I forrige uke fikk jeg selv erfare hvordan Facebook tar kontroll og blir vanskelig å unngå.  Jeg var i Barcelona på EDEN-konferansen. Når vi skulle ut og spise gjorde vi som vi alltid gjør på resturanter, vi prøvde å koble oss opp på resturantens wifi. Det viste seg lettere sagt enn gjort. Når vi fant wifi dukket dette bildet opp:

For å komme på nett måtte vi bruke Facebook-kontoen vår. Jeg skal innrømme at det passet meg dårlig, og så stort var ikke behovet for å komme online. Jeg vil ikke at Facebook skal være min gateway til nettet, eller at de skal ha tilgang til all min aktivitet uten at jeg ønsker det. Paradokset var at denne resturanten var endestoppet for vår tretimers walking-tour om den spanske borgerkrigen med George Orwels "A Homeage to Barcelona" som utgangspunkt.  Orwell skrev som kjent 1984 når han kom hjem, mye basert på erfaringene fra Spania. Denne opplevelsen var "creepy" og ja, Facebook er virkelig everywhere.

Social Media Detox

Da har vi rundet 2015, og fremfor oss står en bok med 365 blanke sider. Med hva og hvor skal disse fylles? I 2014 og i årene før har ett av svarene vært at disse sidene skal dokumenteres på sosiale medier. Vi har dokumentert våre liv på Facebook, Vine, Instragram og Twitter. Den store hiten på julegavemarkedet for 45+ i år har vært en såkalt selfie stick, det en en stang for å sette mobiltelefonen på slik at en får et lekrere selfiebilde å legge ut på sosiale medier, og for 45+ er det ofte Facebook. News feeden min på FB dokumenterte dette, selv Jens Stoltenberg, vår tidligere statsminister, nå sjef i Nato, var del av denne klubben.

Men hvilken status har egentlig de tradisjonelle sosiale mediene, og hvem bruker dem? Det jeg ser i egne sosiale sirkler er at det er en hard kjerne som poster på de tradisjonelle sosiale mediene, men de fleste poster lite. I stedet for å bruke disse uselektive mediene, som deler dine oppdateringer ukriktisk, og på en måte som du kanskje ikke setter like stor pris på, tas såkalte messenger apps over. De unge i familien sender hverandre meldinger på Snapchat.

Det er mange grunner til å vise tilbakehold på bruk av disse "offentlige" sosiale mediene. Med stadige endringer i brukervilkår, og pushing av reklame og sortert news feed, er det mye støy og uønsket informasjon her. At en ved å bruke ulike sosiale nettsteder som Facebook skal gi fra seg en masse annen informasjon og at Facebook skal ha tilgang til masse data om bildene dine er en selvtekt som ikke alle synes smaker like godt. At det du deler på sosiale medier blir brukt mot deg, for eksempel når du søker jobb, er også en grunn til at flere går over til plattformer hvor innholdet ditt slettes eller forblir mellom deg og dem du deler med.  Dagens unge som er vokst opp med disse sosiale mediene viser en helt annen tilbakeholdenhet enn kanskje vi som fikk tilgang til dette i voksen alder gjør.

En annen ting er mobbingen som finner sted på disse offentlige plattformene.  På Instagram har det utviklet seg et finurlig kodespråk hvor de unge tar tempraturen på hvor populære, eller upopulære, de er. Dette er koder som de unge forstår, men som går under radaren for de fleste foreldre og lærere.

Som det meste andre er sosiale medier tvegggete sverd.  På den ene siden er det gode arenaer for kommunikasjon, samhandling og informasjon. På den andre siden et fristende mål for dem som vil ha tilgang til informasjon om brukerne og en arena for de mindre hyggelige sider av våre sosiale liv, som mobbing, netthets og nettroll. Dette dilemmaet lever vi i. Jeg slettet før nyttår min Istagram-konto. Den hadde liten interesse for meg.  Min Facebook-konto har jeg lyst å slette, men foreløpig er den for nyttig rent faglig. Enn så lenge er jeg komfortabel på Twitter.  Men det gjenstår å se om Fred Wilson har rett når han sier at "The `Social Media Phase of the Internet´ is Over". 

Facebook 1 - Twitter 0

Det er mye snakk om hvem som er på de ulike sosiale mediene, og hva som skjer på de ulike sosiale mediene.  Jeg anser meg som veteran på de "gamle" sosiale mediene som blogg, Twitter og Facebook.  Disse "nyere" sosiale mediene som Vine, Instagram og Snapchat har jeg ikke helt omfavnet.  En venninne sa til meg for noen dager siden at: dersom du ikke begynner å sende snap snart sletter jeg deg fra listen min.   En av disse bildedelingsnettsamfunnene jeg virkelig liker er Pinterest.  Funksjonaliteten på disse digitale tavlene gjør at det er enkelt å se på, dele og følge.

Men tilbake til de sosiale mediene jeg liker og bruker mye; Twitter og Facebook. Lenge var Twitter min favoritt. På Twitter holdt jeg meg oppdatert på hva som skjedde innen de områder som interesserte meg. Twitter var min fremste nyhetskanal.  Til tross for at Facebook har mange sider jeg ikke liker, slik som personvernutfordringer og oversharing, skal jeg innrømme at min news feed på Facebook begynner å bli mer og mer interessant. Jeg får etterhvert vel så mange tips og informasjon der som på Twitter.  Når det gjelder deling deler jeg mer på Twitter enn på Facebook, fordi jeg ikke vil spamme venner og kjente med mitt, for det meste, fagrelaterte stoff.

Hvor forskjellig de to mediene er fikk jeg virkelig bekreftet forrige uke når jeg ble syk med virusbasert halsbetennelse. Siden jeg ikke kunne få antibiotika, og halsen føltes som det satt fast en nålepute full av nåler i den, spurte jeg både på Twitter og Facebook om det var noen som hadde gode tips for å lindre en sår hals. På Twitter var det taust, ingen respons.  Jeg hadde mange diskusjoner og respons på fagrelaterte ting, men ingenting på halsen min.  På Facebook derimot fikk jeg mange gode tips fra mine venner.

Kanskje er det meg, og min måte å opptre på sosiale medier, men det er mitt inntrykk at Facebook er nærmere og mer personlig enn Twitter. Kanskje skyldes det at det er en gjensidighet på Facebook? Terskelen for å sende en venneforespørsel på Facebook er høyere enn å følge noen på Twitter, og gjensidigheten som ligger i å akseptere noen som venn på Facebook er sterkere enn å følge noen tilbake på Twitter?

Uansett, jeg er glad de to nettsamfunnene er ulike. For meg utfyller de hverandre.  Og sammen på et netbrett er de et glimrende alternativ til en kjedelig tv når en ligger der utslått og stemmeløs med  halsbetennelse.

Skolebror ser deg - om personvern i skolen.

På godt newnorsk heter det at "there is no such thing as a free lunch", og sjelden er vel det mer treffende enn i tilfellet Facebook. I god markedsføringstankegang lever de etter mottoet at er du ikke kunden, så er du varen. På Facebook er du så definitivt varen, og Facebook behandler deg deretter. Folk er av den oppfatning at de kan styre sin informasjon på Facebook, men der tar de feil.  Jeg tror at når det gjelder Facebook faller de i samme kategori som Apple: jeg liker produktet, men ikke firmaet.

Facebook har utviklet en plattform med mye god funksjonalitet, men den har dimensjoner av ufrivillig "oversharing". Dette er en stor utfordring ettersom Facebook begynner å få en dominerende plass i medielandskapet. Stadig flere lærere oppdager for eksempel at Facebook er et glimrende verktøy til bruk i undervisningen og i kommunikasjon med elever og foreldre. Problemet med Facebook er at det er er komersielt selskap med en rå og kynisk innstilling til sine brukere. Alle tastetrykk du foretar registrerer de.   Dette er ikke noe problem om brukerne vet og forstår hva de begir seg ut på, men de færreste brukere vet dette, og Facebook endrer brukervilkårene slik det passer dem.  Facebook er (i likhet med mange andre sosiale nettsamfunn) som Hotel California: "you can check out any time you like, but you can never leave". Det dukker stadig opp nye "funksjonaliteter", slik som at Facebook vil vite hvorfor du ikke publiserte de oppdateringene du begynte på, eller at de kan ta opp lyd og bilde fra telefonen din uten at du er klar over det.

En annen funksjonalitet er at de deler dine opplysninger med andre nettsteder, uten at du har gitt tillatelse til dette.  For eksempel ser det slik ut på de flestes Facebook-konto:

Her vil Facebook dele brukernes opplysninger med diverse nettsteder selv om de aldri har besøkt eller gitt tillatelse til å ha tilgang til opplysninger. Med hvilken rett gir Facebook sine partnere tilgang til brukernes opplysninger? Dette står med standard innstilling: tillat. Brukerne må aktivt inn og deaktivere funksjonene, men foreløpig er denne funksjonen inaktiv i Norge.  Dette understreker problemet med Facebook - en må hele tiden passe på privacy-settingene.


Innen utdanning blir dette enda mer problematisk: ivaretar Facebook de personvernshensyn utdanning er forpliktet til å ivareta?  Innen utdanningssystemet er det strenge regler for lagring og formidling av persondata.  Når utdannere tar i bruk Facebook som en arena for læring og samhandling er det i tråd med de jurdiske forpliktelser til personvern som utdanningsinstitusjonene er underlagt? Er det forskjell på elever/studenter som er over/under myndig alder? Må skolene ha samtykke fra foreldre/verge for å kommunisere med elever på Facebook?

Hvor kommer det offentlige inn her? Har offentlige myndigheter/skoleeier noe ansvar/forpliktelse i forhold til disse arenaene? I en digital tidsalder hvordan forholder vi oss til de ulike plattformene? Hvor er jussen? Hva skal lagres, av hvem, for hvem? Hvem eier dataene, og hvem bestemmer bruk og evt sletting? I debatten om ikt i skolen bør ikke disse temaene være sentrale? Har lærere som ikke bruker ikt i undervisningen kompetanse til å forholde seg til disse spørsmålene? Oppdrar vi våre elever til å forholde seg til disse spørsmålene på en god og konstruktiv måte?  Er vi naiv i vår omgang med våre persondata? Jeg snakket om Apples nye iphone med en taxisjåfør fra Somalia.  Han likte ikke fingeravtrykk-id´en deres. I teorien en god idé, for det gir beskyttelse mot tyveri, men Apple samler samtidig fingeravtrykk fra hele verdens befolkning.  Er det greit? Hvem eier og bruker de dataene? Taxisjåføren ville ikke ha iphone, fordi han så det som et overvåkningsverktøy.

Det sies at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og dette er et vanskelig farvann. Det gode kan bli sin egen verste fiende. Like lite som en kan skjerme elevene mot disse sosiale mediene, like viktig er det å være obs på utfordringene bruk av disse arenaene medfører. Like galt som det blir å forby dem for å beskytte våre elever og personopplysninger blir det å ukritisk la dem bli en del av undervisningstilbudet. Det ene er at de er en del av vår hverdag, det andre er at fullgode alternativer finnes ikke. Sosiale medier er kommet for å bli.  Å lære å forholde seg til dem og bruke dem på en god måte er en viktig kompetanse i dagens samfunn, men hvem bestemmer spillereglene?  Det enkelte selskap som leverer disse tilbudene eller fellesskapet? Er det slik at fordi de er grenseoverskridenede at de kan omgå det sivile lovverk som regulerer de andre sider ved vårt sosiale liv? Skal mydigheter holde dem i sjakk eller er det overlatt til hver enkelt av oss?

http://www.zdnet.com/blog/igeneration/facebook-not-so-secretly-records-your-stalking-habits/12297
http://www.pcr-online.biz/news/read/facebook-to-record-search-history/029223
http://www.slate.com/articles/technology/future_tense/2013/12/facebook_self_censorship_what_happens_to_the_posts_you_don_t_publish.html
http://www.stuartwilde.com/2013/01/facebook-new-app-update-let-them-record-sound-video-from-your-phone-at-any-time-without-your-consent/
http://www.abovetopsecret.com/forum/thread919249/pg1
http://crisisboom.com/2013/01/19/facebook-new-app-update-let-them-record-sound-video-from-your-phone-at-any-time-without-your-consent/
http://rt.com/usa/facebook-tracks-everything-written-posted-394/
http://www.washingtonpost.com/lifestyle/style/mark-zuckerbergs-theory-of-privacy/2014/02/03/2c1d780a-8cea-11e3-95dd-36ff657a4dae_story.html
http://zuckerbergfiles.org/

Piloter gir resultater

Torsdag 16. januar samlet BI Stavanger foreleserne sine til fagseminar. Målet var å dele erfaringer og gi inspirasjon. Mange av foreleserne ved BI Stavanger har vært involvert i BI2020s pilotprogram. Njål Foldnes, Riana Steen, Bernt Rønningsbakk og Morten Abrahamsen delte sine erfaringer.

Njål Foldnes har tatt i bruk video som pedagogisk verktøy og erstattet forelesninger med video. I vårsemesteret 2013 erstattet Njål alle forelesningene med video i faget statistikk ved BI Stavanger. Når studentene var ferdige kunne ikke Njål se noen påfallende resultater med hensyn til eksamensresultatene. Høsten2013 delte han klassen i matematikk inn i to grupper, hvorav en fikk utelukkende videoforelesninger, mens den andre gruppen fikk tradisjonelle forelesninger. Njål testet studentene to ganger og begge gangene fikk den gruppen som hadde fått flipped undervisning best resultater. Forskjellen mellom de to gruppene er påfallende til flipped-gruppens fordel. De studentene som mottok flipped undervisning forrige semester etterspør nå flipped undervisning dette semesteret også.

Riana Steen fortalte om sine erfaringer med å bruke Facebook som en kommunikasjonsarena både blant studenter og mellom foreleser og studenter. Facebook viste seg å være en god arena, med en lav terskel for kommunikasjon og samhandling, samt for å dele informasjon og stille spørsmål. Riana kunne se igjen engasjementet til elevene på karakterene deres. Det er imidlertid arbeidskrevende å bruke Facebook, da det i prinsippet kan kreve uendelig med tid.

Bernt Rønningsbakk fortalte om samarbeid mellom forelesere og bruk av video i strategifaget. Her har nasjonalt fagansvarlig Erik Wilberg koordinert samarbeidet og undervisningen blant alle som foreleser innen strategifaget. Han har opprettet en egen Facebook-gruppe og et område på itslearning for foreleserne, hvor de har lagt ut en rekke forelesningsressurser. På denne måten har foreleserne en felles ressursportal for faget. Bernt ga uttrykk for at dette var en god måte å jobbe på, og at det kvalitetssikret tilbudet til studentene. Blant annet måtte han steppe inn som vikar midt i semesteret da en av foreleserne ble syk. Med dette opplegget var det ikke noe problem.

Morten Abrahamsen fortalte om sine erfaringer med bruk av Facebook som en god arena for å dele fagstoff som kan være av interesse og relevans for studentene. Han har en Facebook-gruppe hvor han poster lenker til interessante artikler og nyheter han kommer over. Synes dette er en god og enkel måte å nå studentene.

Felles for alle pilotene er at det synes som om bruk av digitale medier gjør avstanden mellom foreleser og student mindre. Det skapes en større nærhet digitalt enn det som tradisjonelt har vært mulig i forelesningssalen. Erfaringene fra Stavanger viser også at studentene både er mer fornøyde med nye undervisningsformer og at karakterene blir bedre. Dette er viktige resultater som vi følger tett med på.

 

Denne bloggposten er også publisert på LearningLabs blogg.  Dersom du vil lese mer om hva vi gjør på BI kan du lese om det på bloggen vår BI LearningLab.

800 medlemmer

I dag ble medlem nr. 800 lagt til i Facebook-gruppen Disruptive Education. Dette er en gruppe med medlemmer fra hele verden, og svært aktive medlemmer.  Her deles mye spennende informasjon om utdanning. Det er kjekt å se engasjementet som er rundt utdanning. Dette er en åpen gruppe så hvis du er interessert i temaet utdanning er det bare å melde seg inn :)

Ops, Facebook har gjort det igjen.....

Siste påfunn fra Facebook er såkalte emoticons.  Smileys sier vi gjerne på godt norsk.  Små ikoner som sier noe om statusoppdateringene dine. Dette er vi vant til å bruke, og ungdom er storforbrukere av dem.  De brukes i meldinger til hverandre, og på bildedelingstjenensten Instagram er de mye brukt. Derfor kan det virke tilforlatelig når Facebook lanserer en ny tjenenste hvor du kan bruke slike ikoner i statusoppdateringene dine. 

Men som alltid, og med Facebook spesielt, ting er ikke alltid slik de gir inntrykk av, og her er det "more than meets the eye".

Disse søte ikonene er nemlig der for en grunn.  Det vil gjøre det lettere for Facebook  å kategorisere statusoppdateringene dine. De kan nå sortere hva du skriver basert på disse ikonene, og bruke oversettelsesprogrammer for å få frem innhold. Dette kan de bruke til mange ting, blant annet selge annonser. Hvis det er greit for deg, er det bare å benytte seg av dem, hvis ikke tenk deg om to eller tre ganger.

Men husk:

Facebook vil vite mest mulig om deg, og på bakgrunn av den informasjonen de samler om deg og dine venner vet de mer om deg enn du gjør selv.

Facebook vil ikke bare kategorisere hva du skriver, men også koble deg opp mot sider.  Dersom du for eksempel snakker om en vin eller et bilmerke vil Facebook automatisk koble deg opp mot disse sidene.  Du blir maskinelt kategorisert.

Nå sier Facebook at disse datane ikke blir foret i søkemotorer, men right, det kommer jo aldri til å skje. Vi vet jo etterhvert hvordan Facebook fungerer.  Eller som Mark Zuckerberg selv har sagt:

Mr Zuckerberg defended the changes made by Facebook to its privacy settings, saying it was in line with the new social norms. “A lot of companies would be trapped by the conventions and their legacies of what they've built," he said. "Doing a privacy change for 350 million users is not the kind of thing that a lot of companies would do. "But we viewed that as a really important thing, to always keep a beginner's mind and what would we do if we were starting the company now and we decided that these would be the social norms now and we just went for it," he explained.

Det vil kreve enda mer av deg å passe på privacy settings i hver eneste statusoppdatering.  For  Facebook er IKKE PRIVAT.  Den som tror det kan jo se denne fra TheEllenShow.






Screenshots er lånt fra:
http://www.slate.com/blogs/future_tense/2013/04/10/facebook_emoji_status_update_emoticons_are_bad_for_privacy_good_for_advertisers.html

Hvem eier deg?

Samfunnet er i endring, teknologisk utvikling og økt kunnskap utvider grensen for hva i vet og hva vi kan gjøre. Dette utfordrer de modeller vi opererer med innen økonomi og lovgivning, og nå er det på tide å våkne.  Det første prøverørsbarnet medførte at vi kunne skape mennesker i petriskåler, sauen Dolly at vi kunne reprodusere/klone patterdyr.  Etterhvert som DNA- forskningen går sin gang kan grensene mellom biologi og teknologi viskes ut. Dersom vi fortsetter med tankegang fra industrisamfunnet kan dette få katatrofale konsekvenser. Etter Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten kom ideen om opphavsrett, copyright og patenter.  Kunnkap ble noe som noen eide og skulle beskytte.  Kunnskap gikk fra å være et kollektivt fenomen frembrakt gjennom samarbeid, deling og akumulasjon av kunnskapsutvikling til å bli en vare, havne i privatsfæren og betraktes som en eiendom.

Ettersom teknologi og kunnskapsutvikling i samarbeid gir oss stadig ny innsikt, mener noen at de har rett til  eie denne kunnskapen. Bioteknologifirmaer og legemiddelfirmaer samler inn genprøver fra deg og meg, og gjennom den kunnskapen skaffer det seg kunnskap om vårt genmateriale, som de tar på patent på! Patent på mennesklige gener? I tillegg bruker de den kunnskapen de tilegner seg til å modifisere maten vår, som mais. Nå må bønder betale de som eier patenten på genmodifisert mais for å få lov å dyrke den.  Bøndene må bevise at de ike dyrker denne genmodifiserte maisen, men i praksis blir de tvunget til å dyrke den. Vår hverdagsmat, frembrakt gjennom Moder Naturs utvikling skal plutselig patenters av noen multinasjonale aktører som dermed får kontroll over verdens mat.  Dette oppropet sier vel sitt:

It’s unbelievable, but Monsanto and Co. are at it again. These profit-hungry biotech companies have found a way to exclusively ‘own’ something that freely belongs to us all -- our food! They’re trying to patent away our everyday vegetables and fruits like cucumber, broccoli and melons, forcing growers to pay them and risk being sued if they don’t. But we can stop them from buying up Mother Earth. Companies like Monsanto have found loopholes in European law to get away with this, so we just need to close them shut before they set a dangerous global precedent. And to do that, we need key countries like Germany, France and the Netherlands -- where opposition is already growing -- to call for a vote to stop Monsanto’s plans.

Et annet problem er de store nettaktørene som Google og ikke minst Fcebook.  De skaffer seg en uendelig rekke med informasjon om deg og meg som de gjør om til en vare som de tjener gode penger på.  Selv om du bruker deres tjenester, betyr det at de har rett til å samle inn all den informasjonen? Informasjon du ikke en gang vet de samler om deg. At de har rett til å selge den videre? Facebook, som er den absolutt råeste aktøren i markedet, lar deg ikke en gang selv bestemme hva som skal deles av informasjon om deg.  Selv om du vokter på deres stadig endrete privacy-innstillinger, er det ikke mulig å fullt ut styre hva som deles hvor. Dessuten hva skjer med all den informasjonen de har lagret om deg? Facebook er virkelig Hotel California på sitt verste: you can check out any time you like but you can never leave.

Nå er det på tide at hvermansen og politikere tar denne utviklingen på alvor, og i stedet for å løpe de internasjonale plate- og filmselskapenens ærend og jakte på ungdom som leter etter film og musikk på nett og gjøre dem til kriminelle, er oppmerksom på en utvikling som er mye mer problematisk.
Hvem eier deg?  Dersom Facebook eier informasjonen om deg (sjekk hva du har godtatt når du ble medlem) og bioteknologiselskapene eier genene og maten din, hva står da igjen? Hvilken rett har Mark Zuckerberg til å si at "privacy is history" og definere hvilken informasjon om deg som skal deles og komersialiseres, og til hvem? Som det står i denne artikkelen: "Facebook 'erodes any idea of privacy' ".

Teknologisk utvikling er bra, sosiale medier er bra, men ikke at noen få aktører får drive selvtekt og beslaglegge det som tilhører deg og meg, og oss alle, våre barn og vår fremtid, kalle det privat eiendomsrett og ha lover som patentregime og copyright, som gjør deg og meg til en kriminell bare for å leve et normalt liv. Skal de få lov til å styre hva vi spiser eller ta kontroll over informasjonen om vårt privatliv bare fordi vi bruker deres tjenester?

Hvorfor liker jeg Facebook mindre og mindre?

Jeg har brukt Facebook i mange år etterhvert.  Til å begynne med foretrakk jeg Twitter fremfor Facebook, men etterhvert som Facebook fikk mer og mer faglig informasjon og ikke bare statusoppdateringer om hverdagshendelser ble det et viktig verktøy for meg i min hverdag. Jeg har hatt mye glede av grupper jeg er medlem av og sider jeg følger, samt venners deling av interessant materiale.

Samtidig har jeg irritert meg over hvordan Facebook stadig tråkker nærmere og nærmere inn i min sfære og vil styre hva, hvordan og til hvem min informasjon deles. Dette vil jeg bestemme SELV, takk. Selv om jeg bruker Facebook gir det ikke dem rett til å skalte og valte med min informasjon. Dessuten: hvilken informasjon har de rett på? De spør om de forunderligste ting: min sivilstatus, mitt livssyn, mitt telefonnummer, hvor jeg bor. DÈT har de INGENTING med.  Det siste nye oppdaget jeg i dag: De spør nå om du kjenner nye venner utenfor Facebook eller bare via Facebook. Er ikke det frekt så vet ikke jeg! Det har da Facebook INGENTING med!!!

De prøver seg etterhvert å ta betalt for tjenestene sine. Det siste er at de vil ta betalt for å sende meldinger til kjendiser (ikke at jeg har behov for det, men prinsippet liker jeg ikke) eller til dem som ikke er i din vennesirkel, opp til £11 eller 110  kroner for en melding - særlig at jeg gidder det. Ikke vil jeg at Facebook skal ta seg betalt for at noen utenfor min vennesirkel skal betale for å sende melding til meg.   Facebook tjener nok penger på meg slik som det er. Dersom de skal ta seg betalt, skal jeg ha betalt for at de bruker all informasjon de samler om meg og mine venner og tjener drøssevis av penger på det.  I tillegg skal jeg være spart for all spammen og reklamen de belemrer meg med. Da kan jeg vurdere å betale for Facebooks tjenester. Skjønner ikke Facebook dette er det nok av andre nettsamfunn å ha kontakt på. Jeg liker vennelisten min på Facebook, jeg liker gruppene mine og sidene jeg følger, men jeg MÅ IKKE være der. Dèt er en grense for hva jeg finner meg i fra den kanten - den grensen er farlig nær, og ungdommen er på vei bort allerede.

 

Kan ta med denne lenken om Faceboos siste påfunn: Home.  Den skal jeg IKKE ha. 

Facebook Home Means You'll Never Check Facebook Again (It'll Check You)

Facebook – et tveegget sverd?

Sosiale medier vokser seg store og sterke. Beste eleven i klassen er Facebook, nå rangert som “verdens tredje største land” etter Kina og India. Facebook vokser og vokser, og den aldersgruppen hvor veksten er størst er hos voksne kvinner. Mye av grunnen er nok fordi vekstpotensialet er stort her, samt FB’s sosiale dimensjon. På FB kan en holde kontakt med barn, barnebarn, tantebarn, gamle venner, nye venner, etc. Selv har jeg av og til blitt litt misunnelig på dagens unge som kan holde på sine vennskap på en helt annen måte enn jeg har kunnet. Gjennom livet møter en personer som en skilles fra av ulike grunner. I min ungdom innebar det som regel at en mistet kontakten (hvor mange gadd en å drive og brevveksle med, og etterhvert gikk en jo lei uansett). Nå er en venner på FB og dermed bevares relasjonen. Kan selvsagt bli en utfordring om en tenker at det er greit at relasjonen brytes, å begynne på nytt blir ikke like enkelt. Terskelen for å slette vennelisten er høy.

Men Facebook er ikke lengre “bare” en møteplass for gamle og nye venner. Det er blitt så mye mer. Til tross for mange læreres ønske om å stenge Facebook fordi det forstyrrer aktiviteten i klasserommet, er det stadig flere lærere som tar Facebook inn i undervisningen. De oppretter fagsider og opplever det som nyttig, eller de lar elevene bruke Facebook slik de finner det naturlig. Mange skoler har og sin egen Facebook-side. Det er en god og sikker måte å nå ut til elevene med informasjon og annet, for oppdateringer kommer på elevenes status-feed, og elevene er som sagt på Facebook 24/7 om ingen hindrer dem.

Stadig flere bedrifter har sin egen Facebook-side, det er blitt et viktig strategisk grep å være tilstede på denne platformen. Politiske partier og politikere markedsfører og kommuniserer her. Det er blitt folkets stemme ved at mange gressrotbevegelser finner sted her; alt fra Grandiosa uten paprika, via kamp mot oljeboring i nordt til protester mot vedtak i norsk asylpolitikk. Verdien av disse er det mange som mener noe om, men det blir ikke oversett.

Hva betyr så dette? Jo, på 5 år (!!) har verden og sosial samhandling gjennomgått fundamentale strukturelle endringer. Der er mange ulike sosiale nettsteder, men ingen når så bredt ut som Facebook. Dette skyldes delvis nettstedets brukervennlighet og delvis den sosiale faktoren, når mange er der tiltrekker det seg flere.

Facebook er et ambisiøst prosjekt og 25 år unge herr Zuckerberg ikke mindre ambisiøs. Han vil at Facebook skal erstatte Google, han har store planer for platformen. Fra å være et veldig lukket system for studenter ved ett enkelt universitet er det nå blitt universelt. Zuckerberg har sagt at privacy is history. Dette preger og vilkårene til FB, som hele tiden endrer seg. Zuckerberg kan forsåvidt ha rett i det, at privacy is history, men likevel: hvem “eier” informasjonen du deler, og hvem kan utnytte den kommersielt? Dette er en interessant og kinkig problemstilling. Handler om nettikette, og Zuckerberg kan være i ferd med å begå en strategisk brøler, for i sin iver etter økonomisk profitt og digital dominans har han mistet litt av kontakten og fingerspitzgefühl med The Netgen.

Dagens unge har et avslappet forhold til copyright, ligger det på nett kan en bruke det (ser ut som Zuckerberg tenker slik) MEN, der er et stort men, en kan ikke bare bruke det sånn uten videre, og en kan ikke utnytte det på en måte som går ut over opphavspersonen. Der er noen regler og koder en ikke bør bryte. For eksempel det å samle opplysninger om en person, utnytte det kommersielt uten vedkommendes samtykke og viten. Det er dette Facebook nå gjør. Millioner av brukere legger ut masse informasjon ut fra en idè om noen rammebetingelser, så endrer FB spillereglene og gjør det så umulig å trekke seg ut : You can check out any time you like, but you can never leave”. Det skyldes to forhold: en. at opplysningene dine og kontoen din i praksis ikke slettes om du “melder” deg ut, og to. FB er blitt så en så dominerende sosial kraft at du melder deg litt ut av samfunnet om du forlater nettsamfunnet.

I det siste ligger der en makt som FB utnytter, men og et stort ansvar som de kanskje ikke tar like tungt på.

Nettet har sin fantastiske dynamikk, for selvom FB er blitt stor og dominerende er ikke brukerne tause. FB sin privacy-policy er hett tema på nett om dagene, der er kampanjer både på FB og på andre nettsamfunn som Twitter mot de siste strategiske grep nettsamfunnet tar. Der er blant annet en kampanje mot at noen skal logge på FB 6. juni, noe som vil innebære enorme økonomiske tap for FB. Blir veldig spennende å se hvor omfattende den blir og hva FB gjør.

Men tilbake til FB og skolen. Jeg mener at å stenge for FB er i beste fall en fullstendig misforstått beslutning. Jeg har aplaudert alle de skoler og lærere som har tatt FB i bruk i skolen av ulike grunner, og ment at det er bra og riktig. MEN jeg er ikke så sikker lengre. Ikke fordi jeg ønsker å stenge FB ute fra skolen, men av en del etiske og prinsippielle grunner. Jeg mener at det er svært viktig at lærere har høy digital kompetanse, at de er aktive på nett og kjenner det universet godt. Når de gjør det vil de ha mye kunnskap og kompetanse. For det er og viktig å hele tiden ha en sterk bevissthet rundt hva vi gjør og hvilke konsekvenser det har. Som lærer pålegges det deg et stort ansvar hva du gjør, hvilke verktøy du tar i bruk i undervisningen, hvilke holdninger du formidler og hva “du utsetter” elevene for. Når FB har slike vilkår og når informasjon brukes slik den gjør, er det da det rette stedet å “ha” elevene? Greit nok at de er der likevel, men skal de og være der i skolens regi? Sosial web er kjempeviktig, et felt i rask endring. Det er livsfarlig, slik enkelte lærere later til å tro, at en kan stenge det ute fra skolen. Det må inn, i går heller enn i morgen, men ikke ukritisk! Vi må hele tiden være bevisst våre valg og konsekvensene av dem. Verden endrer seg så raskt nå, en KAN IKKE sitte på gjerdet og vente på instruksjoner fra oven, les: departement, direktorat, fylke, kommune, rektor. Den enkelte lærer må selv ta ansvar, være i en kontinuerlig refleksiv prosess, i dialog med sine kolleger. Den viktigste samarbeidspartner er likevel elevene. De har sin inngang til dette, den er vel verdt å lytte på. Men de er unge, har begrenset erfaring og kunnskap, og til tider en smule naive. Derfor trengs den voksne stemmen inn i dette. Ikke av typen: wikipedia er ingen sikker kilde, men som en aktør i forhold til konsekvenser av en del valg. Og for all del: ikke skrem de unge med å svartmale sosial web, for da tar vi fra dem en verden av uante muligheter. Lær dem å utnytte webben, ikke bli utnyttet.

Facebook i undervisningen.

På fredag var det nok et oppslag om hvordan Facebook “ødela” skolen.  NRK hadde et oppslag fra Troms fylkeskommune om hvordan lærere hadde blitt mer negative til bruk av pc’er i skolen de siste fire årene fordi undervisningen ble ødelagt av Facebook og MSN.  Jeg tenker at en lærer som klager på at vedkommende ikke er mer interessant enn Facebook bør gå litt i seg selv. Konstant og umiddelbar tilgang er nå en del av samfunnet, like it or not. Dette gjelder (desverre?) og skolen. Å tro at en kan stenge seg tilbake til fortiden er et fåfengt ønske.  Lærere MÅ ta inn over seg den nye medievirkeligheten og endre praksis.  Tøft, ja, for noen er endring tøft. Men der er nok av bransjer som har oversett at verden er der ute og dem har det gått ille. 

Heldigvis er skolen fylt med lærere som viser stor endringsvilje og utnytter de nye mediene i læringsarbeidet.  Jeg har fått tilbakemeldinger fra mange som med stor entusiasme forteller om hvor engasjerte elevene ble når de f.eks fikk velge arbeidsform selv.  Mange velger da sosial web som Facebook og MSN, med gode resultater.  Andre blogger om sine erfaringer.  Liv Marie Schou er en slik lærer. For dem som kanskje selv synes det er vanskelig å finne vinklinger inn i bruk av sosiale medier i skolen er det flott at de kan hente tips av dem som har gjort seg erfaringer selv. På bloggen til Liv Marie kan du og lese om andre lærere som tar Facebook i bruk i undervisningen.

Men Facebook kan brukes til så mye mer.  Det er en arena å nå elevene på, som de allerede befinner seg på.  Kirkenes vgs har sin egen Facebook-side, som elever, foresatte og ellers alle andre som vil kan få informasjon fra, tilsvarende har Nordahl Grieg vgs, som åpner høsten 2010.

Sosial web er ikke tilpasset tradisjonell formidlingspedagogikk.  PC’er er en utfordring i et infomasjonsfattig miljø som et klasserom. Fremtiden er her, lær av alle de gode Døma som finnes der ute og prøv selv.

Connected

Internett, sosial web, informasjon, kommunikasjon, samhandling – selvfølgelige aspekter ved det sosiale liv i det 21. århundre.  Likevel går debatten friskt om vi skal stenge for sosial web i skolen eller ikke. Jeg er tydelig på hva jeg mener.  Jeg mener det sender et helt feil signal til de unge om skolen skal være et sted hvor de læres opp til å bli overvåket og stengt ute, og hvor vi sosialiserer vekk deres sunne kritiske sans til overvåkning, stenging, sensur, kreativitet, etc. I denne debatten kommer det frem hvor sterk kontrollaspektet er i skolen som system, for fokus er på fusk og manglende kontroll.  Andre mer fundamentale verdier viker på fagets alter. Vil vi at skolen skal ha samme politikk som regimer vi ikke liker å sammenligne oss med?  På samme måte som demokrati gjør vondt fordi vi må akseptere ytringer vi ikke liker, gjør åpenhet i skolen vondt fordi det skaper utfordringer for det regimet som hersker i skolen i dag.

Internett, åpenhet, sosial web – høres greit ut, men er forførende, og vanskelig.  Er som en Pandoras eske, hvor prosessen er irreversibel. Jan Omdahl har en tankevekkende kommentar til synlighet på nett, hvor han sier at det som gjør deg søkbar gjør deg sårbar. Det blir ofte sagt at dersom en ikke finner noe på deg når du googles er du “ingen”, og at det er negativt, f.eks i forhold til en jobbsøknad. Nettet er blitt vår tids Hotel California: “You can check out any time you like, but you can never leave.” Det er allestedsnærværende, enten du liker det eller ikke.  Der er treff på deg, enten du aktivt bidrar eller ikke.  Det er så vevd inn i våre liv at vi i liten grad reflekterer over konsekvensene, over vår digitale identitet. 

Skolen burde være et sted hvor det er sterk fokus på dette.  Når datalagringsdirektivet i altfor liten grad problematiseres i norsk offentlig debatt er det fordi vi har tillit til våre myndigheter, fordi vi er autoritetstro, og så vant til kontrollregimer at vi i liten grad stiller spørsmål ved dem, og hva som er potensielle konsekvenser. 

Vi har stor tillit til lærerne, og har en tendens til å tenke at alle samfunnsproblemer kan løses ved å inkorporere det i skolen. Når det gjelder et så viktig emne som digital tilstedeværelse viser vel debatten at skoleverket som system ikke enda er moden for den store utfordringen dette medfører.  Men kan vi overse den, stenge den ute fra skolen? Elevene lever i dette medielandskapet, like it or not. De aller fleste av oss har enda en umoden tilnærming til nettets vidunderlige verden fordi det har gått så fort, og for de såkalte digitalt innfødte.  Vi ser enda ikke rekkevidden av valgene vi foretar, og kanskje enda viktigere: de valgene vi ikke foretar.

All informasjonen som etter hvert ligger på nett blir så overveldenede at “vi ikke ser skogen for bare trær”. Ved å koble likt og ulikt kan man komme til “interessante” konklusjoner. De elevene vi har i dagens skole er morgendagens velgere og beslutningstakere.  Vi er avhengig av at de tar kloke, bevisste, kvalifiserte valg.  For at de skal kunne gjøre det må de ha kunnskaper, holdninger, verdier og ryggmargsreflekser.  Skolen er en viktig del av livet deres i den perioden disse formes og utvikles, derfor er sosial web en viktig del av skolen, på godt og vondt.  Vi må finne måter å håndtere dette i skolen, ikke si at det er utenforverdenens problem. Det er ikke lett.  Vi er i en brytningstid og har enda ikke svarene, derfor blir spørsmålene enda viktigere.

Skolen, et digitalt dataparty?

BA har i dag et oppslag på førstesiden om bruk av pc’er i klasserommet under tittelen: “Slik er skolen blitt et digitalt dataparty”. Argumentasjonen i oppslaget er at elevene bruker sosial web i stedet for å følge læringsarbeidet på skolen. Dette er bare ett av mange oppslag i pressen om utfordringene digitale verktøy i klasserommet gir både lærere og elever.

Skolen har gått gjennom mange reformer, og ulike munnhell som: kenguruskolen, det finnes ikke den reform som kan ikke tilpasses min undervisning og BOHICA (bend over, here it comes again) er begreper som er godt kjent for skolefolk. Reformen med pc’er i klasserommet er en endring ingen som jobber i skolen kan overse.

Skolen opererer på et samfunnsmandat, den er offentlig finansiert, alså av fellesskapet og fellesskapet kommer som en konsekvens av dette med en bestilling til skolen om hva de vil skolen skal “levere”. Dette fellesskapet er representert ved våre politikere, som vi nå skal bytte ut. Hvor stor utskiftningen blir er avhengig av hva folk stemmer. Et samstemt Storting og fylkesting har vedtatt digital kompetanse og elevpc’er ut fra en erkjennelse av at samfunnet er blitt gjennomdigitalisert på alle områder, og skolen kan ikke være noe unntak. Digital kompetanse er en basiskompetanse i ALLE fag på linje med lesing, skriving, regning og muntlig aktivitet.

Som en profesjonell yrkesutøver plikter en hver lærer og skoleleder å følge opp denne lovpålagte bestilling og rettighet i sitt arbeid. Lærerne har som en del av sitt årsverk avsatt tid til etter- og videreutdanning, så de har muligheter til å holde seg faglig oppdatert.

Hvordan skal da denne kompetansen oppnås innenfor de rammene vi har i skoleverket? Det er en kjempeutfordring for mange. Jeg har sagt før, og gjentar det gjerne igjen: i et tradisjonelt paradigme med bussmodell i klassen, et reproduktivt kunnskapssyn og formidlingspedagogikk er pc’en et fremmedelement. På samme måte som man måtte endre praksis når man gikk fra muntlig tradisjon i skolen til skriftbasert skole, må en endre praksis i en digital skole. De digitale verktøyene åpner mange muligheter som våre tradisjonelle læremidler ikke ga, og alle de mulighetene som ligger i de tradisjonelle læremidlene kan vi ta med oss videre dersom det er faglig forsvarlig.

Det er her utfordringen med sosial web kommer inn. Mange lærere opplever det problematisk at deres opplevde kontroll i klasserommet forsvinner når elevene kan ha applikasjoner som MSN, Facebook, YouTube, m.m oppe samtidig som de gjør skolearbeid. De ønsker å kunne stenge denne delen av den digitale kompetansen ute fra skolen. Hordaland fylkeskommune ved Opplæringsdirektøren har den holdningen at dette ikke er aktuell politikk. Det er mange grunner til denne stillingstaken:

For det første: digital kompetanse. Det er mange fastetter ved bruk av sosial web, rent praktisk, ulike former for “literacy” knyttet til sosial web og juridiske og etiske sider. Dette er aspekter skolen må ta inn over seg og formidle til elevene som ledd i den utdanningen de skal få når de er elever.

For det andre har det praktiske vansker: hvilke sider skal en stenge for? Der er et utall av nettsteder og en drøss med ulike klienter for å få tilgang til disse nettstedene, ved å stenge begrenser vi manøvreringsmuligheter på nett og oppmunterer til forsøk på å omgå våre stengsler.

Et tredje poeng er indre vs ytre kontroll, et stadig tilbakvendende tema i skole, som har sterkt fokus på ytre kontroll. I dette digitale univers er indre kontroll viktigere enn noen gang. Det er derfor viktig at eleven har gode holdninger og verdier, bevissthet og strategier når de beveger seg på nett. Heller enn å stenge for sosial web bør skolen ta debattene med elevene om konsekvensen ved ulike sider av nettbruk, og i skoletiden. Dette tar tid, kan oppleves forstyrrende for mange lærere, tar tid fra “faglig arbeid”. Da kommer vi inn på problemstillingen: hva skal vi lære elevene, hvilke kompetanser skal de komme ut fra skolen med? På samme måte som at elevene må lære seg å bruke sosial web bør de og lære seg når det ikke egner seg å bruke sosial web.

Et fjerde poeng er at sosial web er ukjent terreng for mange lærere, og det at en har en konto på Facebook betyr ikke at en har “networked literacy”. Kan en være lærer i skolen i dag uten å kjenne dette universet?

Elevpcordningen er nå inne i sitt tredje år. Fremdeles er der mange barnesykdommer. Dette verktøyet har enda ikke funnet sin naturlige plass i skolen. I følge opplæringsdirektøren er pedagogikken i krise fordi vi ikke har etablert gode didaktiske praksiser for å håndtere denne endrete virkeligheten. Kan vi av den grunn la være å innføre elevpcer? Hvordan skal vi hente erfaringer uten å ha praksis? Mange stiller seg spørsmål om digitale verktøy gir mer læring i skolen. Det som er interessant i denne sammenhengen er at det amerikanske utdanningsdepartemenetet har bestil en stor undersøkelse om on-line læring vs tradisjonell ansikt-til ansikt læring som nettopp er blitt offentligjort. Den konkluderer med følgende:

on average, students in online learning conditions performed better than those receiving face-to-face instruction

Students who took all or part of their class online performed better, on average, than those taking the same course through traditional face-to-face instruction.

The effectiveness of online learning approaches appears quite broad across different content and learner types.

Studien tar en rekke forbehold fordi tradisjonell undervisning og on-line læring er ikke to kompatible størrelser, rammene er litt ulike. Men det er jo noe av poenget, bruk av digitale medier i undervisningen er IKKE å sette strøm på gamle undervisningsmetoder. Hadde det kun vært det kunne en stilt spørsmål ved hele legitimiteten og poenget. Meningen er jo å åpne nye dører og muligheter, som disse verktøyene gir.

Pc’er, digitale verktøy, sosial web; alt dette er aspekter som endrer samfunnet vårt, og som en konsekvens skolen. Vi bør absolutt debattere disse problemstillingene, se på utfordringer, muligheter, konsekvenser, etc. Skolen må, som alle andre samfunnsområder, ta inn over seg denne virkeligheten og utvikle strategier for å håndtere det. Heldigvis har vi mange dyktige lærere og skoleldere som gjør nettopp det.

Til slutt, gjennom pressen kan en få inntrykk av lærere som en klagete, sidrumpet gruppe som ikke håndterer den digitale hverdagen. I Hordaland fylkeskommune har vi gjennomført en spørreundersøkelse blant lærerne som gir et helt annet bilde. De er motiverte for utvikling, læring og digitale verktøy. At det tar litt tid før alle har funnet formen er å vente, utvikling er å gå fra det kjente til det ukjente. Innbærer en del prøving og feiling, men gårsdagens svar er ikke løsningen på morgendagens utfordringer.

Hvordan sosiale medier skaper historie

Valget i Iran og dødsfallet til Michael Jacson har gitt sosiale medier stor oppmerksomhet. Det blir hevdet at valget i Iran vil bety det samme for Twitter som Gulfkrigen betydde for CNN.

Clay Shirky holder her et foredrag om hvordan sosiale medier endrer samfunnet vårt.

Sosiale nettsamfunn

I Norge er kanskje Facebook det folk først tenker på når de tenker på sosiale nettsamfunn.  En ganske så stor andel av den voksne, norske befolkning har etterhvert en konto her.  Men slik er det ikke nødvendigvis i andre land.  Dette viser verdenskartet for sosiale nettsamfunn pr. 2. juni 2009.

 

Twitter

Det har vært synset mye om Twitter i den siste tiden.  De fleste som med stor tyngde og autoritet har uttalt seg, har manglende erfaring og innsikt i dette nettsamfunnet.  Jeg har selv twittret i godt over ett år og tenkte jeg skulle dele litt av mine erfaringer med Twitter. 

Til å begynne med var det laber aktivitet på Twitter av den enkle grunn at jeg ikke hadde noen å twittre med.  Jeg kjente ingen andre som var der og det å “snakke med seg selv”  er ikke så interessant. Men jeg fikk rekruttert noen, og det ble litt aktivitet.  Etterhvert oppdaget jeg andre twittrere gjennom mitt RL nettverk, så de fleste jeg fulgte var folk jeg kjenter fra andre arenaer.  Det preget og twitteringen; mye personlig og samtaler som kunnet ta av i det helt absurde til tider.  Dersom en leser noen av de uttalelsene ut av kontekst kan det se temmelig merkelig ut. Jeg har slettet de fleste av mine updates fra den tiden, ikke fordi det er et mål å slette dem, men fordi jeg ser på dem som uintressante.  Twitter, i motsetning til blogg, er ferskvare, og gamle tweets er fullstendig uintressante. Er som gammelt brød.

Etter hvert begynte ukjente mennesker å følge meg på Twitter og jeg begynte selv å se etter interessante mennesker å følge. Det som er kjekt er at mange av dem som jeg er blitt kjent med gjennom Twitter har jeg fått god kontakt med, og noen av dem er jeg blitt venn med på Facebook  (og i RL).  De jeg er venner med på Facebook er nemlig dem jeg allerede kjenner, i motsetning til Twitter hvor jeg blir kjent med nye mennesker.  Terskelen for å følge noen på Twitter er mye lavere enn å sende en Friends request på Facebook. 

Noen driver å synkroniserer updatsene sine på Twitter med Facebook, dette synes jeg egentlig er ganske teit og misforstått.  Disse to mediene fungerer helt ulikt og jeg skriver andre ting i statusfeltet på FB enn jeg gjør på Twitter.

Twitter er for meg først og fremst en faglig arena.  De aller fleste jeg følger der har jeg en eller annen form for faglig relasjon til.  Jeg opplever det på ingen måte som en arena for noen elite, men det er helt klart en arena som ikke “alle” ferdes på. Twitter er en arena for de som kanskje er litt over middels digitalt interessert (ennå).

Twitter ble for meg en vei inn i bloggingens verden.  Det at jeg ble vant til å uttrykke meg på nett og fikk respons, gjorde at terskelen for å blogge ble lavere.  Mine twittervenner la og inn kommentarer på blogginnleggene mine, og det gjorde at blogging ble mindre skummelt.  Å skrive blogginnlegg er som å sende noe inn i et sort hull; er dette interessant, dumt, gidder noen å lese det.  Får en kommentarer blir det mer en dialog, noe som jeg trives bedre med enn enveiskommunikasjon, og som gjør at jeg liker Twitter så godt.  Noen twittrere bruker Twitter i egen markedsføring, og kommuniserer lite med andre Twittrere og følger få.  De mener jeg har misforstått.  Twitter er dialog, det er det som er Twitters styrke.

Dette er noen av mine tanker og erfaringer med Twitter, andre opplever og bruker det på helt andre måter, noe som gjør dette nattsamfunnet levende, spennende og dynamisk.  På den tiden jeg har vært medlem har brukermassen endret seg, kommunikasjonen endret seg og bruken endret seg. Slik er Twitter i dag, hvordan er Twitter i morgen? Twittrer vi i morgen?

Det digitale skolesamfunnet

Jeg har vært en tur i Sør-Amerika, så blogging har ikke akkurat min hovedbeskjeftigelse når det er over 30 grader ute, stranden er rett utenfor og jeg har en del andre ting å gjøre. Men takket være teknologien kunne jeg likevel være oppdatert på det som skjedde hjemme, jeg har vært innom både Twitterog Facebook  med jevne mellomrom.  Bloggosfæren lot jeg derimot ligge.  Blir mye å ta igjen.

Likevel, langt hjemmefra, var det en del ting som slo meg.  IBM sjefen går ut og sier at verden ikke trenger mer teknologi, men kreativitet til å bruke den teknologien vi allerede har, Google har svikt i sine sikkerhetssystemer, slik at dokumenter blir delt uten at opphavsperson ønsker det, Facebook har hatt en del runder rundt bruk av det innholdet som brukerne legger ut og nå er det en Facebookgruppe som kjemper mot at Facebook skal bli en betalingssite, Spotify har hatt en sikkerhetslekasje, så informasjon om passord og andre opplysninger kan være spredd fra det nettstedet, Twitterbrukerkontoer blir hacket og ikke minst Pirate Bay rettssaken.

Hva har disse tingene felles? Utvikling og manglende kompetanse.   Verden har alltid utviklet seg, mer eller mindre frivillig (vi er jo tross alt ikke lengre i steinalderen). Noen perioder er preget av raskere omveltninger enn andre, og noen utviklingstrekk har bedre konsekvenser enn andre. Dette er vanskelig å forutse. Utvikling er litt som en Pandoras eske, hvor du ikke kan putte inn igjen all den “styggedommen” som kom ut når du åpnet opp.

Det er sagt at 2008 var det året “alle” kom på nett.  Men hvordan kom de på nett?  Facebook er et voksende fenomen hos “voksne” (nettsinkene?), men er det å være på nett, er det å bruke sosiale medier? I følge Kyle Lacy Do The Generation Y Disconnect on Social Media. Hvilket innebærer en svært begrenset innsikt i bruk, strategier og ikke minst utfordringer knyttet til sosial web.  En utfordring som absolutt må tas på alvor er denne:

Vi mennesker liker å se bakover, alt var så mye bedre før. Sommerne var lengre og varmere, menneskene snillere og bollene var større og billigere. Verden uten internett var mye tryggere.

I skolen ønsker vi at elever og lærere skal ta i bruk sosial web i undervisningen fordi det er blitt en viktig arena for samhandling i samfunnet vårt.  Jeg er på ingen måte av dem som av frykt for alle farer på nettet ønsker å holde barn og unge vekke, snarere tvert i mot. Nettopp på grunn av alle utfordringene knyttet til sosial web er det svært viktig at elevene møter dette i skolen og får opplæring i hvordan forholde seg til disse mediene.  Problemet er imidlertid den manglende kompetansen hos lærerne.  Altfor mange lærere bruker ikke sosial web, og mange av dem som bruker det er selv på utforskingsstadiet og har ikke den nødvendige kompetanse og innsikt som trengs for å være en god veileder for elevenes nettbruk.  

Et annet problem er at “vi voksne” avkoder nettet og nettets sosiale spilleregler ut fra vårt erfaringsunivers.  En slik konsekvens kan en se her, hvor “tankeløs” spredning av informasjon kan få utilsiktede konsekvenser.  Men som en historie jeg hørte: en far sa til sin datter at hun måtte passe på at hun ikke la ut festebilder på nett for da kunne potensielle arbeidsgivere se dem, hvor han fikk til svar at det var ikke noe problem for det kom til å ligge tilsvarende bilder av dem ute på nettet.

Et annet forhold som bekymrer meg litt: fører disse nye mediene til noen reell endring i skolen eller sementeres gamle modeller i nye medier? Når lærerne “tar styringen over den sosiale webben”, blir den da “låst inne” i det skoleuniverset som vi kjenner og de utfordringene dagens skole har reprodusert?  Når det er et uttalt politisk mål og en sosial nødvendighet at ungdommen fullfører videregående skole, hvorfor tenkes det ikke mer alternativt når 30% (!!!!) ikke fullfører.  Argumentet om at de ikke passer i skolen holder ikke, for store deler av denne elevmassen vil få store sosiale og økonomiske vansker som følge av sin manglende skolegang.  Hvor stor er andelen av elever om ikke får utnyttet sitt læringspotensiale i skolen?  Jeg gjentar meg til det kjedsommelige: skolen har en systemfeil!  Det er vanskelig for den enkelte lærer å bryte ut av dette systemet, de fleste lærere prøver så godt de kan å møte alle sine elever, men rammene er en utfordring.

Sosial web er en naturlig del av skolesamfunnet, men like lite som vi skal stenge for disse arenaene, like lite skal vi ukritisk ta dem i bruk. Nå når det jobbes med ny lærerutdanning, bør sosial web være obligatorisk pensum for alle som skal jobbe i skolen, uavhengig av alderstrinn.