Hva var spørsmålet igjen?

Vi gjennomgår en en revolusjon, en revolusjon som er mye mer omfattende en tidligere tiders revolusjoner. Bare for å minne om dem er dette når mennesker gikk fra å være jegere- og sankere til å holde husdyr, jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.  Andre revolusjoner er oppfinnelsen av skrift og boktrykkerkunsten, som en tredje her kan den teknologien som muliggjorde fremvekst av massemedier som fjernsyn, radio og kino trekkes inn.

Vi har også hatt revolusjoner knyttet til vårt verdensbilde:

Den første revolusjonen sto Kopernikus (1473 -1543)  for når han utfordret oppfattelsen om at jorden var universets sentrum, som alt dreide rundt, men at jorden faktisk selv gikk i bane rundt solen. Den andre revolusjonen stod Darwin (1809 -1882) for med sin utviklingslære (ikke alle har tatt dette inn over seg, men det er en annen diskusjon), når han utfordret menneskets plass blant levende vesener. Vi var en del av et større system, evolusjonen.  Den tredje revolusjonen krediteres Freud (1856 - 1939) når han introduserte det ubevisste, og delte det menneskelige sinn inn i id, ego og superego og viste at vårt sinn ikke er transparent.  Den fjerde revolusjonen stod Alan Turing (1912-1953), nå kjent gjennom filmen The Imitation Game, for. Han viste hvordan algoritmer og datamaskiner kunne frembringe bevisste og tenkende maskiner, det vi nå omtaler som kunstig intelligens (AI).


Hvis vi ser på disse ulike fasene av menneskets historie, ser vi at den revolusjonen vi gjennomlever er unik. For første gang sammenkobles alle disse kvantesprangene i vår utvikling, og i løpet av mindre enn en generasjon endrer de vår verden.  Jordbruksrevolusjonen brukte tolv tusen år, den industrielle revolusjonen ca. 400 år. Når Daniel Bell skrev The Coming of Post-Industrial society i 1973 skrev han at det som kjennetegnet disse fasene var at de ble kortere og kortere. Og Bell fikk rett.  For han skrev om informasjonssamfunnet mens de fleste enda var begravet i industrisamfunnet. Når jeg selv skrev om dette på 1990-tallet var begrepet informasjonssamfunnet omdiskutert. I dag er det begrepet en selvfølge og vi snakker ikke lengre om det, men "The Internet of things", maskinsamfunnet, kunstig intelligens.  Dette er fasen etter informasjonssamfunnet, når mengden informasjon er blitt så omfattende at våre hjerner ikke har kapasitet til å forholde seg til den. Dette kommer veldig godt frem i filmen The Imitation Game. Mens mennesker ikke har kapasitet til å beregne alle mulige kodekombinasjoner, kan en maskin gjøre dette for oss.  Vi kjenner alle til dette i vår hverdag.  Ta en sånn enkel ting som en kalkulator: den summerer mange ganger raskere enn de fleste av oss makter. Kunstig intelligens er hakket videre.  Når en maskin slår verdensmesteren i sjakk, når Watson slår verdensmesteren i Jeopardy, aner vi konturene av noe nytt. For å følge Bells resonnement: hvor gammelt ble informasjonssamfunnet?  La oss si det startet på 70-tallet som noen hevder. Da ble dette samfunnet rundt 40 - 50 år.  Så hva skjer nå?

Den menneskelige hjerne er sånn skrudd sammen at vi siler vår informasjon, og foretar våre tolkninger av verden basert på våre egne erfaringer. Hvordan hjernen gjør dette er et eget blogginnlegg, så jeg skal ikke gå dypere inn i dette her. Jeg vil likevel vise til det siste memet og buzzet i sosiale medier: hvilken farge er det på denne kjolen?

Det føyer seg inn i rekken av bilder som hva ser du her?

Alt handler om perspektiv. Hva ser du etter, hvordan dekoder du/hjernen din den informasjonen du får, hvilke spørsmål stiller du, hvilke svar er du predisponert til å finne. Innen vitenskapsteori diskuteres det med nøytrale observasjoner og hvorvidt de finnes.  De briller vi avkoder vår informasjon gjennom avgjør hvilke "nøytrale" observasjoner vi gjør. Et eksempel på et slikt paradigmeskifte er nettopp Kopernikus. I et paradigme hvor jorden er flat og universets sentrum ser ting litt annerledes ut enn i et univers hvor jorden er rund og går i bane rundt solen. Som sosiolog er jeg vant til å skifte mellom perspektiver: konflikt teori, konsensus teori, behaviorisme, bare for å nevne noen. En begrunner funn ut i fra teoretisk rammeverk.


Da kommer jeg til dagens poeng: for når en driver pedagogisk forskning eller uttaler seg om pedagogiske metoder, hvilke briller ser en gjennom? Hvilket paradigme befinner en seg i? Er kjolen blå og svart eller er den hvit og gull?

Den siste artikkelen jeg kom over er en professor som erfarer at studentene husker og lærer mer når de tar notater for hånd enn digitalt. Jeg skal ikke bestride hans funn. Som det står i artikkelen: ved håndskrift var studentene mer selektive i notattakingen enn når de tastet, for når de tastet prøvde de å transkribere forelesningen. Så er resultatet et produkt av notatteknikk eller av valg av teknologi? Når forskning viser at forelesninger i utgangspunktet har liten læringseffekt, hvorfor utfordres ikke da rammen av forelesningen som læringsarena? Når vi erfarer på BI at studentene lærer mer og får bedre resultater når den tradisjonelle forlelesningen erstattes av videoer, som studentene kan se når og hvor de vil, hvorfor settes ikke dette opp mot forelesningsnotater? Det studentene forteller når vi snakker med dem er at de tar masse notater under en videoleksjon. Men i motsetning til i en forelesning slipper de å mulittaske. Ja, for en forelesning, med eller uten digitale notatverktøy, er mulititasking.  Det er det ikke mange som tenker på. Å ta notater mens foreleser snakker er i sin natur multitasking, og ikke noe hjernen vår er skapt for.  Du kan ikke be foreleser stoppe mens du noterer, eller gjenta om du ikke fikk noe med deg, slik du kan når foreleser er på video.  Så hvorfor i det hele tatt ha forelesninger som baserer seg på at studenter må ta notater?



Det som er fellen er den evinnelige: one size fits all- modellen. Ukritisk tyr vi til ett verktøy: enten penn og papir/bok eller digitale verktøy. Det er like dumt som om en snekker bare bruker hammer eller spikermaskin til alle oppgaver.  Verkøyene har ulike styrker og svakheter og muliggjør ulike arbeidsformer.







Når det gjelder skrift ble den ikke tatt godt i mot når den kom. Skrift gjorde kunnskap til noe privat og vi fikk den tause leser. Datidens lærde, med Sokrates i spissen, likte ikke denne nye teknologien og hva den betydde for studenter og kunnskap.

På samme måte som vi har vansker med å skille farger på en kjole ser vi andre fenomener basert på våre erfaringer.  Vi kan datere boktrykkerkunsten til 1455. Da trykte Johannes Gutenberg de første Biblene i den tyske byen Maintz. John Naughton gjør følgende tankeeksperiment:

Tenk deg at du i 1473 stopper folk på gaten i Mainz og stiller dem følgende spørsmål: 

På en skala fra 1 til 5 hvor sannsynlig er det at mr. Gutenbergs oppfinnelse vil  

*underminere autoriteten til den katolske kirke  

*trigge den protestantiske reform  

* muliggjøre veksten i den moderne vitenskap 

*skape helt nye klasser og yrker 

*endre vår forståelse av barndom som en beskyttet periode i en persons liv

hva tror du folk ville svare?

The World Wide Web er ca like gammelt nå som boktrykkerkunsten ville ha vært da. I hvilken grad er vi i stand til å se de endringer den digitale vil medføre?  Dersom vi dømmer denne teknologien ut fra vår erfaring, eksisterende praksis og rammeverk, hvordan vil da denne teknologien komme ut?

Det som er interessant er at i møte med det post-industrielle samfunn kan det kanskje vise seg å være en fordel å hoppe over Gutenberg-parentesen.


For noen år siden var jeg på ferie i Tunisia. Vi tok en kamelsafari ut i Saharas ørken. Der møtte vi på tuareger på sine araberhester, et nomadefolk kjent for sine indigo-blåe klær. Dette er et folkeslag som i liten grad har tatt inn over seg verken jordbruks-revolusjonen eller den industrielle revolusjon.  Jeg pratet en del med disse tuaregene, og de spurte meg om jeg likte ørkenen og kunne tenke meg en tur med overnatting blandt sanddynene. Jeg synes dette hørtes spennende ut, hvorpå en av dem da svarte at jeg kunne sende en epost og så skrev han opp epost-adressen sin på armen min (i mangel av papir i ørkenen).  Andre kan fortelle om hvordan masaiene i Kenya og Tanzania bruker mobiltelefoner for å kommunisere seg i mellom når de skal lokalisere vilt for å vise turistene, eller hvordan mobil betaling i Afrika ligger langt foran USA og Europa.  Disse "u-landene" har alt å vinne på å utnytte teknologiens muligheter.  De sitter ikke fast i gamle paradigmer med eksisterende businessmodeller og stakeholders.  En touraegkrigers safaritur er bare et tastetrykk unna, like lett eller vanskelig å finne som et norsk høyfjellshotell.

Hvem blir det så som evner å utnytte den fjerde eller femte revolusjons muligheter? Ved starten av forrige århundre var det britiske imperiet på sin høyde, et imperie som solen aldri gikk ned over.  Vel solen gikk ned, og USA ble det nye store imperiet. Det er ingen lov som tilsier at det forblir slik. For tiden ser mange til Kina.

Sokrates hadde nok rett i sine fordommer mot skrift. Innføringen av skrift hadde noen bivirkninger.  Slik vil det nok være med digital teknologi også. Man taper noe, og vinner noe annet.  For på samme måte som et samfunn med og uten skriftlige kilder er to helt ulike samfunn, er samfunn med og uten digital teknologi to helt ulike samfunn.  Ville vi droppet skriftteknologien på grunn av dens bivirkninger? Skal  noen utdannere, enkelte pressefolk og politikere få la sine paradigmer hindre oss i å utforske muligheter og utfordringer denne nye teknologien åpner, fordi den ikke helt passer inn i den eksisterende modellen?  Er det teknologien eller modellen som ikke leverer?  Når skal vi bli gode på å ikke bare bruke disse verktøyene; penn, papir, digitale medier, men utvide repertoaret, til også inkludere noen av dem som blant annet Sokrates var opptatt av: kritisk tenkning, retorikk, dialog? Se ting i helhet og større kontekst?  Er det når resten av verden har vist oss at dette virker, og vi er akterutseilt?

Fact or fiction? Propaganda eller ønsketenkning?

Hvilke krav kan vi stille til medier, presse og autoritetspersoner?

I radioens barndom ble folk skremt av radioteateret "War of the worlds". Det hadde form som en nyhetssending, og folk fikk panikk fordi de trodde det de hørte var en faktisk nyhetssending.  Fox News anklages for en farget omgang med fakta og nyheter.  Både radio og fjernsynsmediet er sterke medier, og dem som lager dem begynner etterhvert å bli gode på generforståelse og hvordan lage programmer som fenger. En slik aktør er Discovery Channel. Discovery Channel har mengde gode programmer som kan være både interessante og lærerike. Det er da til å undre seg hvorfor de sender programmer som Megalodon: The Monster Shark Lives og Mermaids: The Body Found. Programmer som bruker alle virkemidlene til en dokumentar og som utgir seg for å være fakta og ikke fiksjon.


Frihet er en fantastisk ting, men det stiller virkelig store krav til hver enkelt av oss. Det er lett å bli fanget inn i retorikken til programmer som disse to, og de har avstedkommet mye aktivitet på sosiale medier. Men er det greit at tull og tøys på denne måten gir et skinn av fakta?  Er det sånn at vi er blitt fullstendig ukritisk i vår omgang med "kreativitet".  Er vi så fanget inn i en verden av "objektivitet" at vi søker mer fantasi og uforklarlighet i vår tilværelse, eller søker vi å gjøre det uforklarlige forklarlig?
Fantasy er en gener som har stor popularitet for tiden.  Den kombinerer et univers av forklarlige og uforklarlige fenomener. Hvor vi lever oss inn i universer med universelle mennesklige utfordringer i fantasirike omgivelser.  Å drømme seg inn i disse universene er greit, selv om det blir oppør på sosiale medier når disse fantasipersonene dør, vet alle at dette er fantasi.  Men når opphører skillet mellom fantasi og virkelighet? Forskning viser at barn av religiøse foreldre skiller dårligere mellom fantasi og virkelighet enn barn av ikke-religiøse foreldre.  Da kan en spørre som Harald Eia: født sånn eller blitt sånn? Når personer som er gitt posisjon i samfunnet snakker med engler og de døde hvordan forholder vi oss til det?  Nå er det alminnelig kjent at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, men hva ser vi av det som finnes der?

Vi mennesker lider av noe som heter inattention blindness, og det betyr kort at vi til enhver tid bare observerer en selektiv del av omgivelsene våre. Dessuten gjennomgår disse observasjonene en fortolkning basert på erfaring, kunnskap, kultur og holdninger.

Min mor fortalte at når hun var barn opplevde hun vinterkveld at hun så en heks som satt og spant utenfor huset. Hun ble ikke redd, men satt fasinert og så på dette lenge. Det var helt virkelig sa hun, hun så tydelig denne damen.  Neste morgen så hun årsaken til sitt syn, ett tøystykke satt fast på vedstabelen og flagret i vinden.  Min mor kom aldri til konklusjonen at et stykke av skjørtet til heksen hadde blitt revet av når hun dro, men en fristende konklusjon. Hva er virkelig og hva er fiksjon? Hvor går skillene, og hvem skal definere dem?

I forbindelse med konflikten om Gaza kom kampen om definisjonsmakten tydelig frem. Hvem sin virkelighet skal beskrives og finnes det objektivitet?  Noen ganger nekter vi å se ting vi absolutt burde sett fordi kanskje virkeligheten blir for ubehagelig eller ikke passer inn, andre ganger ser vi spøkelser på høylys dag.

Når vi lever i denne komplekse virkeligheten kan vi da ha en skole med sannheter? Kan vi skoletiden skjerme vår oppvoksende slekt for denne diversiteten?Kan vi operere med "kvalitetssikret" læring og læremidler, eller må barn og unge tidlig læres til å sjekke ut sin egen og andres virkelighetsforståelse? Kan vi forvente en "kvalitetssikret omverden"? Klarer vi å forholde oss til en verden av økende kompleksitet?

Papegøyeskolen?

Igjen dukker der opp innlegg som tar til orde for mindre og ikke mer data i skolen. Nå sist er det en “ekspert på memorering” som uttaler seg. Intensjonen til forfatteren er god: elevene/studentene trenger gode karakterer for å lykkes i livet etter den formelle utdanningen 

Innlegget kan en si mye om, jeg reagerer mest på kunnskapssynet som kommer frem.  For det første legger det vekt på evne til å memorere.  Memorere hva og hvorfor? Memorere pensum til ære for sensor.  Forfatteren har et eget syn på universitet og høyskole når han sier at det er forelesninger og pensumbøker som gjelder. Sensor gir i følge forfatteren blaffen i hva du har googlet.  Kanskje det, men ikke i hva du har forstått.  Universiteter og høyskoler er ikke ute etter å uteksaminere papegøyer som gjentar pensum og forelesninger ureflektert.  Og om så dette er det som kommer ut, gir det ikke videre uttelling i arbeidslivet for det er ikke læring, noe kronikkforfatteren ser ut til å mene.

Men det andre jeg reagerer på er den totale mangelen på forståelse for det digitale univers, på godt og vondt. Pcer er så mye mer enn avanserte skrivemaskiner med distraksjonsmomenter.  I stedet for å gjøre studentene til tredjegrads datamaskiner bør studenter og elever lære å bruke dette kraftfulle verktøyet slik det er ment: til kunnskapsdannende og støttende arbeid. Dersom dette ikke skjer i norske klasserom er det IKKE PC’en eller elevenes feil. Da må vi henge bjellen på katten og si rett ut at det er noen som ikke har fulgt med i timen og gjort jobben sin. Det er de som hevdes å være den viktigste enkeltfaktor for læring. Da må det massiv innsats til, fra den enkelte lærer, fra skoleledelsen og fra skoleeier. De som er ansvarlige for læringsaktiviteten i klasserommet må vite hva dette dreier seg om. De må selv skaffe seg erfaringer og praksis.  Selv ber jeg skoleledere jeg kurser om å komme seg på blogg og twitter.  Som en pilot i skolemaster skal nå våre skoleledere bruke blogg. Hvorfor det?  Jo, for å kunne ta kvalifiserte valg som leder av en kunnskapsbedrift må du ha under-huden-kjennskap til hva dette universet er. Dette er IKKE et memoreringsunivers. Jeg har sagt før: vi må ta en titt på kunnskapssynet vårt i skolen.  Vi utdanner ikke for industrisamfunnet lengre, vi utdanner for det post-industrielle informasjons- og kunnskapssamfunnet. Skal utdanningssystemet overleve må det ta denne endringen inn over seg.  Stadig flere røster stiller spørsmål ved verdien av den formalkompetansen de unge tilegner seg. Hva hjelper det deg i dag om du har toppkarakterer som typograf fra 1995? Typografer finnes ikke lengre.  Har du ikke oppdatert kompetansen din ligger du tynt an.

Elevene skal ikke lære å memorere.  De skal lære å manøvrere i et enormt kunnskapsunivers. Det krever helt andre ferdigheter enn det å kunne huske skrevet eller uttalt tekst. Når elevene tar utdanning er det for å kvalifisere seg på et krevende arbeidsmarked. I denne artikkelen stilles det spørsmål ved verdien av en BA nettopp fordi for mye av kompetansen studentene kommer ut med er av feil karakter:

The biggest complaint: The undergraduate degrees focus too much on the nuts and bolts of finance and accounting and don't develop enough critical thinking and problem-solving skills through long essays, in-class debates and other hallmarks of liberal-arts courses.

Critical thinking, problem-solving skills. Slike ferdigheter er ikke memorerbare. Næringslivet er ikke ute etter memorerbar kunnskap. Næringslivet ser etter helt andre kompetanser:

Firms are looking for talent. They're not looking for content knowledge, per se," says Scott Rostan, founder of Training the Street Inc., which provides financial training courses for new hires at a number of investment banks. "They're not hiring someone just because they took an M&A class."

Vi skylder våre barn å unge å gi dem en utdanning for fremtiden, og ikke for fortiden. Jeg husker lite av alt jeg har memorert opp i gjennom min utdannelse. Det jeg har trengt har vært evnen til å finne, behandle og bearbeide informasjon, argumentere, samhandle, reflektere, være kritisk, analytisk, kreativ, ulike lesestrategier.  Så i stedet for å hive ut datamaskinene, så må lærer- og skolelederkorpset kjenne sin besøkelsestid.  Dette bør diskuteres på personalmøter, teammøter, på personalrom, kom dere ut i bloggosfæren, les diskuter, lær. Dette handler ikke bare om de unges fremtid, men og deres.

Privacy vs Controll. Om internett, stenging, demokrati og borgerskap.

Arne Krokan skrev for noen dager siden en bloggpost som het: De fleste har lav digital kompetanse, og reflekterte rundt sine erfaringer med å holde workshops i bruk av sosiale medier. Jeg kan bare gi full støtte til disse erfaringene og refleksjonene, og har selv skrevet litt om dette før. Jeg slutter ikke å få "rude awakenings" i forhold til hvor lite mange faktisk kan.

Digital kompetanse er et stort begrep.  Det er vanskelig å definere og operasjonalisere delvis fordi det er et bevegelig mål, men og delvis fordi det er så omfattende. ITU har definert digital kompetanse som :

Digital kompetanse er ferdigheter, kunnskaper, kreativitet og holdninger som alle trenger for å kunne bruke digitale medier for læring og mestring i kunnskapssamfunnet.
(Digital skole hver dag, ITU 2005)

Men de kommer og med en utdypning av dette her. Dette er viktige poenger, men digital kompetanse er så mye mer. Vi har en veldig teknisk forståelse av digital kompetanse, og legger vekt på en del fundamentale tekniske ferdigheter.  Som når vår nåværende Kunnskapsminister står på talerstolen på Skolen i digital utvikling og sier at IKT/pc'er er KUN verktøy. Her står vår fremste beslutningstaker innen IKT og utdanning og kan komme med, unnskyld meg, en slik påstand. Da er det grunn til stor bekymring. Riktignok ligger denne uttalelsen et par år tilbake i tid, men det er lite som tyder på at "verden" har gått så mye fremover siden den gang.
 
Dette, etter min mening, farlige synet på IKT har vidtrekkende konsekvenser. Dersom en ser på IKT som KUN verktøy, fordi en mangler en større innsikt, kompetanse og erfaring med dette kraftige mediet, kan en foreta slike meningsløse vedtak som nå fattes i Oslo kommune. Både elever og lærere irriterer seg over internettbruk i timene og derfor vil Oslo kommune nå innføre verktøy som gjør det mulig å stenge for internettbruk i timene. Jeg kunne nå skrevet et langt innlegg om IKT i skolen, og argumentere for hvorfor jeg er mot dette vedtaket, men jeg har skrevet mye slikt før, og andre vil sikkert si noe klokt om emnet. Jeg vil heller løfte blikket litt og se på HVA er egentlig IKT, internett, stenging, digital kompetanse. Hvorfor er denne veien som Oslo kommune med flere går på må så farlig?
 
Veldig mange som synser om IKT og læring, internett, sosiale medier, og lignene er personer med begrenset egenerfaring med mediet. Stort sett er det oss "frelste" mot "de andre". "De andre" er raske til å tegne skremmebilder av vold, porno, nettavhengighet, id-tyveri, mobbing, u name it av farlige aktiviteter og konsekvenser av nettbruk. JA, dette er en del av nettets verden. Internett er laget av og for mennesker, og alle skyggesider som finnes i den "virkelige" verden finnes og i den virtuelle.  På samme måte som elever blir mobbet i skolegården blir de det på nett.  Nettet er ingen frisone hvor alle er bare snille og greie med hverandre.  Men på samme måte som vi ikke nekter våre barn og unge å gå ut kan vi ikke nekte dem å gå på nett fordi det er forbundet med farer og fristelser.  Vi må lære opp de unge til å håndtere og bruke de muligheter og fristelser som livet byr på. Så og de digitale.  Å stenge for dette for elever som kan være myndige (som mange er på vgs) er et overgrep og umyndiggjøring av voksne mennesker som hører andre samfunn til.
 
Demokrati, frihet, toleranse, åpenhet, privatliv er verdier ved vårt samfunn vi setter stor pris på, og som vi ønsker å bevare. Men ser vi på historien har ikke dette vært gjennomgående trekk ved samfunn. Tvert i mot, det hører mer til historiske unntak. Mange samfunn som har kjempet for frihet, likhet, brorskap har blitt erstattet av nye former for undertrykkende regimer.  Den franske revolusjon var en slik, den russiske en annen, den arabiske våren vet vi ikke enda, men hva vi ser fra Egypt ser ikke lovende ut. Dette til tross for at mange hevder at den arabiske våren viser kraften i internett.
 
Ja, det er kraftig potensiale i internet, på godt og vondt, og derfor ønsker mange å ta kontroll over nettet. Demokrati er ingen selvfølge, demokrati er ikke en medfødt kompetanse, demokrati er ingen naturgitt mentalitet og innstilling. Demokrati må læres og erfares. Demokratiet må vi kjempe for hver dag.  I sommer sa vår statsminister at vi møter vold med mer demokrati, like etter reises utfordringen om ytringsansvar.  Ytringsansvar for hvem?  Mot hvem?  Til støtte for hva?   Hva er demokrati?  Hva er frihet? Hvem er det som får sin stemme hørt i det digitale rom?

Hos forskning.no kan en lese denne artikkelen: Dobbeltmoralske internettregler. Her nevnes en del av de grep vestlige politikere tar for å kontrollere internettbruken.  Lover og reguleringer jeg var tenkt å omtale i denne artikkelen. Det kan høres så besnærende ut ved første øyekast, klart vi må beskytte opphavsrett og forhindre internettpirater, klart vi må beskytte våre unge mot overgrep på nett. Men her tas det i bruk regler og virkelmidler som langt overstiger intensjonen. Dersom nettet blir underlagt slike restriksjoner drepes i praksis kreativitet, ytringsfrihet, demokrati.

De som i dag sitter på makten er opptatt av å bevare den.  Det er ikke tilfeldig at Hollywood er blant dem som ivrer for SOPA. Ved sin kontroll av ulike lover og distribusjonskaneler sitter de i dag på et stort globalt hegemoni, den makten underholdningsbransjen utøver er ikke liten.  Likeledes er ikke forlagsbransjen i Norge blant de fremste talspersoner for deling på nett.

Internet, det digitale univers, er så omfattende og komplekst at en er nødt til selv å være en digital borger for å forstå omfang og rekkevidde. En er nødt til å høste egner erfaringer, på godt og vondt, en er nødt til å eksperimentere og reflektere over nettets vidunderlige verden.

Hva gir for eksempel noen amerikanske ungdommer rett til å definere hva du finner når du søker på internett? Hva gir dem rett til å bruke algoritmer basert på dine internettklikk for å finne "relevant" informasjon til deg? Er ikke dette en form for sensur? Bør ikke våre ungdommer og beslutningstakere reflektere over dette? Mark Zucherberg sier at det at det dør et ekorn i din hage er viktigere for deg enn at folk sulter i hjel i Afrika.  Hvem er han til å definere det?  Hva betyr det for en global verden med alle de utfordringene vi står overfor nå vår digitale verden skal bli så navlebeskuende? I hvilken grad blir vi i stand til å ta kvalifiserte beslutninger og valg basert på så begrenset informasjon? Skal vår informasjonshverdag begrenses til algoritmiske filterbobler?

Dersom jeg foretar et søk på den arabiske våren får jeg helt andre treff enn det en egypter vil få, vedkommende vil kanskje ikke få et eneste treff på emner som omhandler opprør. Hva betyr det for vårt og deres verdensbilde? Virker et slikt internett forenende eller segregerende?

Tilsvarende: hvem har gitt Facebook rett til all min informasjon og å komersialisere den? Har jeg gitt opp retten til meg bare fordi jeg ble medlem av et nettsamfunn? Ikke bare meg, men hele mitt nettverk og alle mine klikk?  Hvor demokratisk er det.  Det er det samme som det å ta patent på gener. Hvem har rett til å eie  våre gener?

Når samfunnet vårt formes av mennesker med makt og denne makten utøves gjennom digitale kanaler bør ikke våre unge oppdras til å aktivt forholde seg til denne, stille spørsmål og krav til denne, og ikke blind akseptere "autoritetene"? Akseptere at de "må beskyttes mot seg selv" ved at nettet stenges? At læreren har denne definisjonsmakten? At selvom din medelev velger å kaste vekk tiden på Facebook er du selv ansvarlig for din tidsbruk? At du er selv ansvarlig for din deltakelse og engasjement i et læringsfellesskap?

George Orwell malte et dystert 1984-bilde.  George Orwell var en glimrende observatør, for akkurat de tingene skjer i dag, men vi vet det ikke. Det foregår en helt bevisst kamp om tankene og meningene våre, av sterke interesseorganisasjoner, av myndigheter (what internet censorship looks like around the world).  Totalitære regimer trenger ikke bruke sensur, selvom Kina og India vil sensurere internett.  De bare benytter seg av algoritmer, og dermed dukker den informasjonen opp som de ønsker når du søker på nett. Dette gjøres det utstrakt bruk av i dag. Jeg har tidligere skrevet om Tankens makt i informasjonssamfunnet.  Mikko Hypponen snakker om tre typer angrep online: kriminelle og aktivister kjenner vi godt til, men han viser og skremmende eksempler på angrep fra myndighetene, selv i våre velfungerende demokratier er det sensur.  Jeg vil for egen regning føye til komersielle aktører og andre maktgrupperinger. Alle er de på utkikk etter å styre våre holdninger, valg og handlinger.

Noam Chomsky snakker om to ulike formål med utdanning: det ene er å opplysningstidens idealer, hvor de lærende skal læres opp til å tenke og lære selv.  Dette er jo vår såkalte uttalte teori. Det offisielle målet med utdanningen.  Men han snakker og om indoktrineringens formål, som spesielt har gjort seg gjeldende etter de opprørske 60-årene.  Ungdommen må lære seg å innordne seg, kjenne sin plass. Dagens generasjon i skolesystemet kalles ofte for den alvorlige generasjonen. Det er så trist, de drives av et karakter- og prøvejag jeg ikke kan huske vi har hatt før, de er forventet å prestere på alle livets samfunnsoråder, de skal være broilere som har kunnskap, kompetanse og erfaring som en 50-åring når de er 20, uten at de gis rom for refleksjon. Feilvalg er uhørt. Du har vær så god å vite når du er 14 hva du vil gjøre når du er 40. Og de må lære seg å akseptere autoriteter og stenging. Nettet forstyrrer, derfor tar vi det vekk. Dette synet er den opprørske 68-generasjonen en sterk eksponent for..... I denne sammenhengen anbefaler jeg denne artikkelen: who determines what is taught. Hvordan forbereder vi dem for fremtiden om de ikke blir gode digitale borgere? Når fremtidens utdanning formes av samarbeid, teknologi og blended learning, går vi da på fremtidens vei i vår skole, eller dras vi baklengs inn i fuglekassen? Oppdras våre barn og unge til å lære like fort som verden endres om de er underlagt streng internetkontroll?

Jeg må si jeg blir skuffet. Under andre verdenskrig stod lærerne opp mot nazismen og nektet å indoktrinere elevene.  I mange land gjør lærer en fantastisk kamp for frihet og demokrati.  Hvorfor er da noen av dem nå så opptatt av å få vekk dette skumle internet? (Heldigvis er det en stadig større gruppe som ser mulighetene og endrer sin praksis for å utnytte nettet.)  Dette som forstyrrer MIN undervisning. Det het seg at det ikke finnes den reform som ikke kan tilpasses MIN undervisning.  Men nå ser det ut som noe er kommet: internet.  Hvem skal ut?  Tradisjonell undervisning eller internet?

Internet er sterkt, mektig, farlig og med enorme muligheter.  I stedet for å fjerne det bør det i enda større grad inn som en del av skolen. De unge MÅ lære seg digital intelligens.  Når, hvordan, hva, hvorfor. Internet passer ikke alltid, men de unge må erfare når det ikke passer.  Hvordan kan de det når det stenges? Hvordan skal de blir fortrolige med alle de gode mulighetene som finnes der ute? Lærere bør diskutere disse emnene på personalmøter, lunsj og over en kopp kaffe.

Claude Bernard sa: "It is what we know already that often prevents us from learning.” Er det dette som er grunnen til at bruken av nye medier og læremetoder tar så lang tid innen skoleverket?

Jeg har mener vi må ta en stor og omfattende debatt på dette temaet, det er for viktig til at det styres av internetskeptikerne. Jeg er bare en liten blogger, min stemme er ikke mye i denne sammenhengen, ikke har jeg algoritmene på min side. Men det går ikke å tie i dette emnet.  Det er for viktig. Jeg håper flere lar sin røst høres. Stenger vi internet åpner vi en pandoras eske, som de er vanskelig å reversere.

Kunnskap er makt, og ved å stenge for den kraftigste kilde til kunnskap vi har går skolene feil vei!

Information literacy - digital literacy

Språk er en forunderlig ting - ord har makt og de ordene vi velger å bruke sier mye om oss og hvem vi er. Ord er ett speil av individ, samfunn og gruppe. De forener og skiller. I England defineres din klassetilhørighet ut fra hvilke betegnelser du bruker, kebabnorsk forteller at du lever i en flerkulturell kontekst. I mitt hode gjør de som snakker kebabnorsk det samme som generasjonen før har gjort med engelsk, som jeg i stor grad gjør: blander engelske ord og uttrykk inn i mitt norske språk. Ikke alle er like begeistret for den måten å "utvanne" språket på. På den ene siden skaper jeg avstand når jeg gjør det, for mitt ordvalg forutsetter at mottaker ikke bare forstår ordene, men og alle de kulturelle konotasjoner som ligger bak. Det er da ofte grunnen for valg av "låneord og begreper". For språk er så mye mer enn ord. Bak ett ord ligger det et kulturelt univers. Ta ordet: ytringsansvar. Et ord med en helt annen betydning i dag enn for noen uker siden, men et ord som all bør ta inn over seg. I vår digitale tidsalder spres nemlig vårt ord på en måte vi ikke helt forstår enda. The World Wide Web fyller i disse dager 20 år. 20 år siden den første websiden ble publisert. Jeg tror vi skal stoppe opp og tenke over det faktum. Det betyr at de fleste som jobber som lærere og forelesere i dag har gjennomført sin utdannelse i en tid uten internet. På 20 år har denne teknologiske nyvinningen endret en hel generasjon og skapt noen formidable generasjonskløfter. For det er snakk om juv. For ikke bare har ungdommen endret seg, samfunnet har endret seg, med konsekvenser vi ikke helt forstår enda.

Prenettgenerasjonen forstår ikke de unges forhold til teknologi og hva det betyr for dem. De harsellerer med denne og kaller de unge nettavhengige om de får abstinenser av en uke offline, men ser ikke sin egen reaksjon om de må være en uke uten nyheter, aviser, fjernsyn og bøker. Fordi det er så nytt enda, forstår vi ikke alle implikasjonene. Noe jeg mange ganger har tenkt å skrive et eget blogginnlegg om, men ikke kommet så langt. Kanskje det kommer, men det er en grunn for at det er lettere å si noe om kostnader og konsekvenser av å investere i en ny vei enn en IT-investering.

Dette nettet har gitt oss mange nye ord, som rommer mange begreper. For noen er det ord med lite innhold og mening, for andre ord med et helt univers av betydning, for atter andre ord som betyr noe helt annet enn det de faktisk betyr. Dette siste er viktig, spesielt i skolen. For i skolen møtes disse to generasjonene - prenett og netgen - og prenett skal lære opp netgen til å manøvere og forberede seg på en verden de på mange måter ikke selv forstår og behersker. De unge mangler erfaring, kunnskap og visdom, det de kan er å være på innsiden av en annen virkelighet enn sine foresatte. Hva skjer om de da utstyres med verktøy og modeller for et annet samfunn enn det de er på innsiden av? Hvilke konsekvenser har dette - på mange plan?

Engelsk er et herlig språk, på mange måter kaotisk, det vet alle som prøver å lære gamatikalske regler. Til tross for dette har engelsk blitt verdensspråk nr. 1. Engelsk er vel det nærmeste vi kommer et flerkulturelt språk, det er et språk som rått tar opp i seg ord fra andre språk og gjør dem til en del av det linguistiske felleskap. Engelsk har blant annet mange ord med norsk opprinnelse. På grunn av denne kvaliteten ved det engelske språk er det hele tiden i utvikling, nye ord og begreper utvikles etterhvert som samfunnet utvikler seg, og engelsk er det språket med flest ord. Et faktum som gjør det at engelske ord og uttrykk kan være vanskelige å oversette. Et av de mest krevende ord er serendipity. Men det er mange flere.

Ta ordet literacy. Hva er det norske ordet for literacy? I et prenett samfunn kanskje lettere å definere enn i det globale informasjonssamfunnet. Information literacy, digital literacy. Er digital kompetanse det samme som digital literacy? Hva da med digital competency?

Når en bruker begrepet literacy brukes det av den grunn ofte uoversatt, fordi det rommer så mye og en må bruke mange ord for å favne noe av begrepet. Og en må forstå det.

Jeg har tenkt mye på dette med digital kompetanse i skolen. (jeg vil bruke det i stedet for literacy der det passer i teksten videre, siden dette begrepet brukes i vår læreplan). Vi monitorerer elevenes digitale kompetanse, men vi har ingen kunnskap om lærernes digitale kompetanse. Ja, vi tilbyr kurs, ja, vi forventer at utdannete lærere kan dette, men kan de det? Vet de hva digital kompetanse er? Vet de hvordan gi elevene digtal kompetanse. Og innehar de selv de nødvendige kunnskaper og ferdigheter? og ikke minst holdninger?

Jeg tilbringer en del tid på nett (surprise ;) ), jeg anser meg selv ikke spesielt tech savy, på en skala fra 1 -10 vil jeg i beste fall gi meg selv en 5, kanskje 4. Jeg kan en del, men vet og at det er veldig mye jeg ikke kan. I dag kreves det så mye å komme høyt opp på skalen, ikke bare av kompetanse, men og å holde seg oppdatert, for utviklingen går så fort. Men mitt mål er da heller ikke å være den som kan mest. Jeg er sosiolog, jeg er mer interessert i hva dette betyr for samfunnet vårt, og oss som individer i samfunnet. Det som jeg kanskje synes er det aller viktigste er at digital kompetanse er et "state of mind", det er holdninger og mentale forestillinger. Den viktigste er "Share or Die". I dette universet som utvikler seg så fort, som har et slikt enormt informasjonstilfang, som er så komplekst og hvor alt henger sammen med alt, klarer jeg dette ikke bare basert på meg selv. Jeg er fullstendig avhengig av andres raushet og deling. At andre deler sin kunnskap, kompetanse og informasjon med meg. Det jeg må kunne er å delta på disse delingsarenaene, skaffe meg tilgang til adekvate delingsarenaer og personer, kunne sortere, filtrere, lagre og bearbeide den informasjonen jeg skaffer meg. OG ikke minst: jeg må selv bidra i den kollektive kunnskapsdelingen. You are what you share.

Problemet er at vårt utdanningssystem legger opp til å utvikle stikk motsatt kompetanse, vi kaller det fusk og straffer elevene, selvom vi i alle festtaler snakker om samarbeidslæring. Og når elevene skal evalueres settes de i isolerte bobler for å "spy opp" hva de har tatt inn. (eksamen). Kompetansen deres blir målt mot noen kriterier utviklet i og for et prenettsamfunn, uten at disse kriteriene blir målt, kvalitessikret og testet mot ett globalt nettsamfunn. Fordi alle vi voksne er vokst opp og opplært i et prenettsamfunn er vi alle "enige" om at dette er gode, relevante, riktige kriterier, og når elevprestasjonene faller er det ikke kriteriene og systemet det er noe feil med, men elevene, og vi må stramme disse kriteriene enda tettere rundt ungdommen. Flere tester, strengere krav, mer av de harde fagene på en kjent måte (eksamen i matematikk uten hjelpemidler). Vi problematiserer ikke våre egne mentale bakhodemodeller. Vårt språk. Det verste, og kansje farligste, er at vi er så sterke og dominate i vår definering av virkeligheten, at de kommende generasjoner sosialiseres til å oppfatte vårt verdenbilde, de deler våre modeller og språk, og i stedet for å beherske og utnytte, og kunne manøvrere i sitt eget univers, nettsamfunnet, blir mange fremmedgjort fra dette. De som vil lykkes er dem som ikke har blitt fremmedgjort fra nettsamfunnet.

Hukommelsen outsourcet til Google?

Ok, så har vi outsourcet hukommelsen vår til Google. Men mennesket er rasjonelt og økonomisk, homo ecconomicus, og hjerne gjør det som trengs for å overleve. Survival of the fittest, eller heller surval of the most adaptive. Og hva er rasjonelt i vår tid? Gå rundt og memorere en masse informasjon, som ikke er tilstrekkelig, gått ut på dato eller i verste fall feil, eller lære seg å håndtere dennne eksterne databanken/hjernen om du vil. Hvem vil komme best ut i det lange løp? Hvem vil du gå til om du trenger hjelp - den som baserer seg på memorerbar kunnskap eller den som kan finne frem i dette mylderet:

Livet anno 2011

For tiden befinner jeg meg i USA, teknologiens hjemland. For to uker siden var jeg på ferie i Montenegro.  På mange måter to teknologiske ytterligheter – men likevel med to fellestrekk: hvordan komme på nett. Som innbygger i verden anno 2011 befinner mye av mitt liv seg online.  Jeg har i min hverdag, både profesjonelt og privat tilegnet meg noen medievaner, som jeg tar som en selvfølge at jeg kan ta med meg når jeg forlater moderlandet. Men det er ingen selvfølge. Min smarttelefon er alt annet enn en telefon. På grunn av noen uforståelige priser på dataroaming blir den redusert til det når jeg passerer grensen. Da begrenser bruken seg til å ringe og sende sms, noe jeg i svært liten grad benytter meg av. Det merkes godt når jeg er utenlands.  Telefonen blir en uinteressant dippedutt. Jeg vil bruke den til å les epost, sjekke FB-kontoen min, surfe på nett, slå opp steder jeg er på, lete etter resturanter, bruke Google-maps til å finne frem, evt GPS, twittre, you name it. Men det er ikke mulig uten store kostnader eller at wi-fi er tilgjengelig. Må det være slik?  I vår gjennomdigitaliserte verden, må det jo kunne gjøres noe for å få nett tilgjengelig uten for store kostnader og når en er utenlands.  Jeg vil ikke legge medievanene mine igjen ved grensen.

Bokens symbolbærende kraft.

Verden "går fremover", drevet av en teknologisk utvikling. Ofte blir vi så opptatt av muligheter og fremtid at fortiden kan bli "glemt". Perspektiv, "point-of-view", et kjent begrep i literaturanalyse, gjennom hvem sine øyne ser vi historien utfolde seg? Hva ser vi? Vi som jobber med utdanning og læremidler er ofte opptatt av bøker som kilde til kunnskap. Vi ser at mellom to permer finnes det informasjon, som på mange måter er lettere tilgjengelig i digital form. En kan ha tilgang til all verdens kunnskap/informasjon ett tastetrykk unna. Parallellene ved overgangen fra trykte bøker til digitale "bøker" trekkes ofte tilbake til Sokrates og Platon, ved overgangen fra muntlig kultur til skriftbasert kultur, og hva det å skriftliggjøre det muntlige ville gjøre med sinn og minne. Mange bestrider digitalbokens verdi ved å referere til lukten av bøker, følelsen av å ta på en bok, leseopplevelsen i en fysisk bok, men faktum er at salget av digitale bøker har eksplodert etter at de ble utviklet gode redskaper for digital lesning. Utviklingen sammenlignes ofte med hva som har skjedd for bilder og musikk. Men så skjer det noe som får en til å tenke. En bok er noe mer enn ord mellom to permer som kan digitaliseres. En bok har en symbolbærende verdi langt ut over det fysiske medium. Når en pastor i USA velger å brenne en bok, er det ikke en tilfeldig valgt handling. Handlingen gir da også utslag i andre deler av verden, med dypt tragiske konsekvenser. En kan si at reaksjonen står ikke i forhold til provokasjonen. Dersom en skal følge logikken i like for like, tann for tann, burde kanskje brenning av en religiøs bok følges opp av at den boken pastoren holdt hellig ble brent tilbake. Bokbål.... ordene får det til å gå kaldt nedover ryggen. Hva har ikke bokbål representert opp igjennom tiden? Tapet var stort da biblioteket i Alexandria gikk opp i flammer, kirkens brenning av kjetterske bøker under inkvisisjonen, nazistenes bokbål. Bøker representerer frihet og toleranse, tanker, kunnskap. De som brenner dem vil dominere folks tanker og frihet. Å brenne bøker, uansett bok, representerer ikke ytringsfrihet. Det er tankekontroll, intoleranse og ønske om dominans. Din tanke er fri, kanskje. Revolusjonene i nord-Afrika viser ordets kraft. Når befolkningen får tilgang til usensurert informasjon, kunnskap, handler de. Mennesket vil være fri. Boktrykkerkunsten ga oss reformasjonen ved at Bibler ble tilgjengelig for den jevne mann, og ikke forbeholdt geistlige. Digital informasjon er vanskeligere å sensurere, stoppe, begrense og brenne. Selvom de med makt forsøker, slik vi så under revolusjonen i Egypt. Vil digitale bøker ha like store konsekvenser for maktstrukturene i verden som den trykte boken fikk? Vil vi oppleve digitale bokbål, og i så fall, hvordan unngå dem?

Disrupting school – iSchool?

Mens skolefolk og andre fortviler over elevenes fasinasjon over Facebook og ikke deres “fantastiske” undervisning raser verden videre.  Mange var de som avskrev både Kindle og iPad som ett forbigående fenomen og hype fordi de ikke kunne måle seg med PC’er og andre mer avanserte verktøy.  Men som Clayton Christensen så brilliant utdyper i sin bok “Disrupting class” er det disse enklere, lettere tilgjengelige, billigere og “dårligere” teknologien som utfordrer the establishment.  Mange ser allerede utfordringer for bokbransjen gjennom digitale utgaver av bøkene, andre sier at en digital dings aldri kan erstatte følelsen og lukten av en bok.  Dem om det, jeg er ute etter innhold.  Venter på at ebøker virkelig skal utnytte potensialet som ligger i det digitale formatet, og ikke “sette strøm” på papirboken, slik at jeg må bla meg gjennom digitale ark.  Look to J. K. Rowling og Harry Potter-universet og se hva hva en “bok” kan være. Noe annet er at disse enda umodne teknologiene utfordrer skolen.  Mange har påpekt at de teknologiske nyvinningene som radio, TV, video, etc. har hatt liten eller ingen betydning for skolens indre liv, og ja, det stemmer.  Hvorfor det?  Jo, fordi det har, som all annen aktivitet i klasserommet, vært monopolisert – det vil si det har vært lærerstyrt og teknologienes innpass og rolle i skolehverdagen har vært prisgitt lærerens forgodtbefinnende, tilgang, kunnskap, kompetanse og velvilje.  Teknologiene har i liten grad utfordret etablerte rammer og rutiner.  Dette er nå i ferd med å endres.  En liten hendig dings utfordrer nå vår samhandling, tilgang og mentale kart.  iPad/iPod/iPhone er ikke avhengig av skolen strømnett, veier lite, er alltid online og har stor lagringskapasitet.  Dermed er det ingen stor, tung og uhåndterlig pc, som skal bæres til og fra skolen sammen med alle skolebøkene, som tar plass på pulten, og helst skal holdes lukket når læreren ber om fokustid, som er mye mer lesevennlig enn en pc og som elevene bruker til mange andre aktiviteter. Håndholdt teknologi gjør at vi for første gang kan se for oss “bøker” frigjort fra det tradisjonelle formatet og krativiteten blomstrer.  Siste tilskudd er iSchool.  Urealistisk? Tja, hvem hadde sett for seg Facebooks verdensherredømme for fem år siden?  Til alle dere som fortviler over Facebook og vil lukke pc’ene, – elevene har ett mye kraftigere og funksjonelt vektøy, utnytt det, for hvis ikke kommer garantert noen andre som vil.

Og selvsagt The iSchool Initiative har en nettside.

 

 

Myter om teknologi i skolen.

Øystein Johannessen viser i sin blogg til ett innlegg av Kentrao Toyama om myter om teknologi i utdanning, og oppfordrer til deltakelse i debatten.  Oppfordring tatt og her kommer mitt innlegg:

Forfatter sier at teknologi kan gjøre gode skoler bedre, og dårlige skoler verre.  At den voksne er den viktigste faktor for læring, og at de ferdigheter som trengs i det 21. århundre og var de som trengtes i det 20. århundre, og at det læres uten bruk av teknologi.  Han kommer og med noen kommentarer om bruk av teknologi som tv i skolen.

Problemet med argumentasjonen til Toyama er ikke hans påpekninger av teknologiens tilkortkomninger på mange områder. Han har rett i mange av sine argumenter.  Problemet er at han ikke tar inn over seg at denne teknologien er annerledes enn annen teknologi.  Den digitale teknologien gjør noe med våre samhandlingsmønstre, vår kunnskap, vår kompetanse, vårt samfunn.  Dette er det livsfarlig å overse, spesielt i samfunn og blant grupper som ellers har lite ressurser. Argumentasjonen ligger egentlig på ett nivå om hvorvidt det er nødvendig å lære å lese eller ikke, fordi en bok kan aldri kompensere for en god lærer med god fortellerteknikk og formidlingsevne.  Og en bok kan ikke lære deg noe ikke en lærer kan gjøre bedre. På samme måte som bøker har sine fordeler og begrensninger, og er avhengig av brukerkompetanse, slik er det og med teknologi. Mange har tilegnet seg kunnskap gjennom bruk av bøker som de aldri hadde fått av sin lærer, så og med teknologi.

Teknologien er her, den gjør noe med oss, den gjør noe med vårt samfunn, som ikke har paralleller i historien, godt eksemplifisert i vedlagte TED Talk av Amber Case. Når skal vi slutte med dette teknoligifokuset og i stedet se på hvilket samfunn lever vi i, hvilke ferdigheter og kompetanser trenger vi, hvordan skal opplæringen til de unge legges til rette for å nå disse målene?

I morgen starter BETT, den største messen innen teknologi for læring, og nordmenn reiser i flokk og følge for å se det nyeste på teknologifronten. Men dette handler ikke om, for eller i mot teknologi.  Som Amber Case avslutter med:  teknologien gjør oss mer human, this is still human connection, it is just done in a different way, it ends up being more human than technology because we are co-creating each other all the time. We are increasing our humaness, the ability to communicate with each other regardless of geography.

 

Platon og IKT

Det slo meg mens jeg skrev på forrige innlegg at til tross for teknologisk utvikling og vitenskapelig fremskritt er mennesker mennesker, og de gamle er fortsatt eldst. De fleste kjenner nok til huleallegorien til Platon, men for dem som ikke skulle gjøre det legger jeg den ved under. Er det slik at lærere og skolefolk er fangene i Platons hule, som bare ser skyggen av den digitale læringsrevolusjonen, men ikke har mentale kart til å avkode den? De lærere som har vært ute av hulen og prøvd digitale medier selv, prøvd digitale medier i undervisningen kommer inn igjen på skole og personalrom og prøver å dele med sine kolleger, men til ingen nytte? Kanskje må disse fangene/lærerne dras ut av hulen og inn i sosiale medier før de selv ser muligheten?  Ofte føler jeg hvertfall at vi snakker forbi hverandre og har problemer med å forstå hverandre, og kanskje vi er en smule arrogante i vårt møte med hverandre (digitale drømmere vs teknologiske sinker). Uansett tror jeg vi ser konturene av et læringslandskap i stor endring.

Are schools dangerously irrelevant?

Scott McLeod, en av skaperne av videoen Shift Happens

holdt i mars denne interessante TED Talks

Han stiller noen viktige spørsmål og peker på noen fundamentale endringer i vårt globale samfunn:

Den første er arbeidets endrete karakter. Den samme utviklingen vi har sett innenfor den industrielle sektor vil nå komme innenfor den såkate tertiærnæringen, service og funksjonæryrker.  Det som kan flyttes til lavkostland vil flyttes til lavkostland. I den forbindelse er det viktig å spørre seg:

Hva er det nye økonomiske landskap som vi forbereder våre unge for?

Hvilke jobber vil de komme til å ha? Vil de være konkurransedyktige i en “hypercompetitive” økonomi?

Den andre store samfunnsendringen vi ser er informasjonens karakter.  Vi har ikke sett så store omveltninger siden oppfinnelsen av trykkekunsten. Endringen nå er ikke at alle kan få tilgang til informasjon, men at alle kan skape informasjon. Vi har vektøy som lett gir enhver en stemme, med det resultat at der er mer innhold der ute enn noen gang før.  Noe er søppel, noe er veldig bra. Ikke bare har alle fått en stemme, men vi kan og finne hverandre.  Vi har verktøy for å finne både innhold, organisasjoner og mennesker som er av interesse for oss. Vi er nå knyttet opp mot (connected) til mennesker, organisasjoner og innhold over hele verden.  Dette skjer i økende grad på mobile enheter slik at vi kan nå dette når som helst fra hvor som helst.

Dette nye informasjonslandskapet gjør at vi må revurdere noen av våre mentale forestillinger om det gamle informasjonslandskapet, som er blekk på papir.  Hvordan skal vi forberede våre unge på den verden?

Han spør hva skolen gjør med dette og sier at vi må totalt revurdere våre pedagogiske paradigmer som ble skapt i en annen tid.  Dagens pedagogiske regimer tar overhodet ikke hensyn til at nå er 3/4 av jobbene i høyere service og kreative yrker, i motsetning til jordbruk og industri som var tilfellet når denne pedgagogiske paradigmet ble skapt.

Han avslutter foredraget med å spørre: hva må vi gjør for å forberede våre unge på de neste 50 år i stedet for de foregående 50 år og hvor modige må vi være for å få dette til? I dag bruker vi for mye tid på å vri på status quo i stedet for å finne opp det nye paradigmet. Hvis vi fortsetter med dette vil skolen i økende grad bli uten relevans for elever, familier og samfunn.

Og for ytterligere å understreke McLeods poeng legger jeg ved denne videoen fra den yngre garde: “An open letter to educators”, hvor følgende påstand blir fremsatt:

dersom institusjonell utdanning nekter å tilpasse informasjonsalderens landskap den vil dø og den bør dø.

What have education done to reinvent itself?

Vedkommende som laget dette utmerkete og tankevekkende “brevet” er en skoledropout.  For to uker siden sluttet vedkommende på skolen, ikke fordi vedkommende ikke mestret, men fordi skolen grep forstyrrende inn i hans utdannelse. Noe å tenke på i disse frafallstider, hvor frafall i skolen er det store temaet.

Budskapet fra denne unge mannen er at institusjonell utdanning ikke trenger endre seg, den må forstå at verden endrer seg og hvis den ikke gjør det og endrer seg med verden, vil verden finne ut at den ikke trenger institusjonell utdanning lengre.

Skole vs næringsliv

I år arrangerer HFK konferansen Dei gode døma for tredje gang.  Det første året var det praksis i den digitale skolen som var i fokus, i fjor var det forskning som møtte praksis og vise versa.  I år prøver vi å få til et mer næringslivsrettet fokus. Hva møter elevene våre når de skal ut og produsere? Hvilke krav og forventninger stilles til dem som arbeidstakere?

Mitt møte med næringslivet med dette temaet som fokus har gitt meg en del interessante vinklinger og tanker. 

For det første er, selvsagt, næringslivet et stort og variert felt.  Noen bransjer og bedrifter bruker digitale medier og verktøy i stor utstrekning, hos andre er det mer eller mindre fraværende.  Noen har store begrensninger på programmer og nettsteder, begrunnet i blant annet sikkerhet, mens andre har full frihet.

For det andre, er det å være i produksjon det samme som å være i en læringssituasjon?  Det at noen bedrifter stenger for tilgang til Facebook et argument for å stenge for Facebook i skolen?

En representant sa til meg at dersom unge arbeidstakere kommer inn i en bedrift med gode digitale kunnskaper, ferdigheter og holdninger vil de være et veldig verdifullt bidrag til bedriften, samtidig som mange unge blir skuffet når de begynner i arbeid, fordi forventningene til hva de skal ha tilgang til og kunne benytte er urealistiske.

En annen sa til meg at ved deres bedrift (en stor og tung aktør) forventet de at alle som skulle jobbe der kunne bruke digitale medier, og hvis de ikke kunne måtte de lære det, ellers kunne de bare finne seg et annet sted å jobbe.

Til syvende og sist handler det om “survival of the most adabtable” i næringslivet. I en global konkurranse må bedrifter og organisasjoner hele tiden forholde seg til nye krav og forventninger, nye samhandlingsformer, nye aktører.  De kan ikke tillate seg å si at nå må vi få ro, denne utviklingen liker vi ikke, dette angår ikke oss. Noen bedrifter og bransjer prøver det, og dem går det ille. Endring, utvikling, utfordringer, nye, endrete krav ser ut til å ha blitt en kronisk tilstand i vårt samfunn. Kan vi da tillate oss å skynde oss langsomt?  Eller må vi alle se på hva betyr dette for meg? Selvom det er krevende, selvom det “gjør vondt i lysten”, selvom det tar oss ut av vår mestringssone?

Det digitale utopia eller dystopia?

Det er ikke ofte jeg skriver innlegg her som er relatert til jobben min som prosjektleder for Den digitale skole, men jeg gjør her et unntak. Bakgrunnen er faktisk en utfordring fra min sjef, Opplæringsdirektøren, om å skrive noe her om et emne jeg tok opp på et møte.

Prosjektet Den digitale skole er et treårig prosjekt, som nå er inne i sitt siste halvår. Fra høsten av er planen at prosjektet skal inn i drift, og i den sammenhengen ser vi nå på utfordringer fremover og strukturer for å møte disse. Det er et stort og komplekst felt, med mange fasetter som griper inn i det meste vi gjør. Det er helt tydelig at det er mye sannhet i at først former vi teknologien, deretter former teknologien oss.

Prosjektet Den digitale skole har stått på tre bein: infrastruktur, kompetanse og innhold. Den “enkle” biten er infrastruktur. Konkrete, målbare enheter som har klare rammer og klare mål. Når infrastrukturen er vellykket innført er den mer eller mindre “usynlig”, vi tenker ikke over at den er der, forventer at den fungerer og den danner et grunnlag for våre handlinger og samhandling. Vi tenker kun over den når den ikke fungerer.

Når infrastrukturen er på plass er det viktig at der er adekvat kompetanse til å bruke disse verktøyene. Brukerne må bli fortrolig med verktøy og arbeidsmåter knyttet til bruk og muligheter. Hva som er digital kompetanse er ikke umiddelbart intuitivt. ITU definerer det som “kunnskaper, ferdigheter og holdninger”. Men hva er kunnskaper, hva er ferdigheter og hva er holdninger? Når lærere ønsker å stenge tilgang til sosiale nettsteder som Twitter og Facebook, har de da tilstrekkelig kunnskap, kompetanse og informasjon til å foreta et kvalifisert valg i forhold til hvilke konsekvenser en slik stengning innebærer, eller er det et forsøk på å bevare status quo? De som ivrer for stengning er det dem som selv aktivt benytter disse nettstedene? Er de noe mer enn passive observatører i den grad de er inne, eller er det dem som selv er en aktiv del av universet og kan sies å kjenne noen av de muligheter og begrensninger nettet gir, eller er det dem som i liten eller ingen grad har erfaringer med dette universet? Dette er en diskusjon som egner seg for et eget blogginnlegg, eller flere, og jeg kommer nok tilbake, men er ikke fokuset nå.

For etterhvert som kompetansen stiger kommer etterspørselen etter innhold, innhold som utnytter de mulighetene verktøyene gir og som er av god kvalitet. Min erfaring er at dette er en trappetrinnsutvikling. Først må infrastruktur på plass, så kommer behovet for kompetanse og etterhvert innhold (selvom dette selvsagt og er parallelle prosesser, som er i kronisk utvikling).

Jeg så det veldig tydelig på BETT i år. Mens det tidligere år har vært et sterkt fokus på duppeditter, hadde det i år eksplodert med spennende innhold. Det meste av dette var selvsagt engelskspråklig, men oversettersystemene på nett blir etterhvert så gode at de språklige barriærene overskrides. Hva vil det bety for læremiddelsituasjonen i skolene? Hvilke utfordringer vil det gi lærere og elever, når de ikke lengre bare forholder seg til et nasjonalt læremiddelmarked, men et globalt?

Opplæringsdirektøren omtaler gjerne meg og mine meningsfeller i en vennskapelig tone som yppersteprestene i dette universet. Vi ser konturer at et nytt og spennende land, med mange muligheter. Litt uerbødig kan en kanskje fremstille det som om “we have been on the mountaintop”. Men har vi det? og i så fall, hvor mye kan en se fra denne fjelltoppen. Er vi for naive i vår omgang med muligheter? Vi beskylder ofte dem som vi opplever som “teknolgiske sinker” og motkrefter for å henge fast i en forgangen tid og tolke verden og teknologien på bakgrunn av industrisamfunnets modeller og tankesett. Selv har jeg sagt ved flere anledninger at pc’er inn i et klasserom med bussmodell, formidlingspedagogikk, reproduktivt kunnskapssyn, tradisjonell lærer-elev rolle, og et 1-tallsparadigme, er et fremmedelement. Dette fordi denne rammen ikke er konstruert for kommunikasjon ut av klasserommet eller tilgang på ubegrenset informasjon. Lærereren fungerer som en gatekeeper for læring, kunnskap og informasjon, pc’er og internett utfordrer dette.

Men selvom vi ser nye muligheter, er vi likevel offer for det vi beskylder andre for: tolker fremtiden på bakgrunn av våre egne bakhodemodeller, som vi er blitt preget med gjennom en oppvekst i industrisamfunnet? Meaning:

Innhold!

Krigen om innhold på nett er i full gang. Vi kjenner fildelingsproblematikken, musikkindustrien som kjemper mot digitale pirater. Innen skoleverket utfordres nå forlagenes hegemoni gjennom fylkeskommunenes satsing på Nasjonal Digital Læringsarena. Bokbransjen pustes endelig i nakken av iPad, Kindle, lesebrett i ulike varianter og tabletPC’er. Amazon selger flere digitale bøker enn trykte utgaver. Der foregår en rekke prosjekter for å digitalisere, og dermed tilgjengeliggjøre trykt innhold. Vi ser for oss et utopia hvor all verdens informasjon er et tasterykk unna, og hvor den lille mann og kvinne får ny makt på bekostning av store kommersielle aktører. Godeste Karl Marx (som ser ut til å få en ny renesanse i tolkningen av de prosesser som skjer nå ved utgangen av industrisamfunnet) hevdet at arbeiderne først ville få reell makt og autonomi når de eide produksjonsmidlene. Vel, når den enkeltes kunnskap og kompetanse er produksjonsmidlene, vil vel den enkelte arbeider være “fri” fra utbytting fra arbeidsgiver, og andre kommersielle aktører?

Tja,……

Eiendomsrett!

Hvem eier den digitaliserte informasjonen?

Her er et område som det bør settes sterkt søkelys på, som bør debatteres, som er gjenstand for viktige politiske valg og som krever høy kompetanse. Valg som fattes her er som en Pandoras eske, ikke lett å reversere igangsatte prosesser.

Vi har et noe industrisamfunnspregete syn på eiendomsrett, det gir oss enighet om en del lovregler og kjøreregler, som ikke helt passer i en tid med helt nye teknologiske muligheter. Fra legemiddelindustrien har vi problemstillingen med patent på liv og gener. Dersom jeg gir en spyttprøve til et legemiddelselskap, og det viser seg at jeg har et sjeldent gen, kan da legemiddelsalskapet ta patent på mitt gen? Eier jeg mitt gen, ev. rettighetene til det? Dersom et legemiddelselskap finner gener/kjemiske stoffer i Amazonas jungel, kan de da ta panent på vår felles naturarv? Kan de begrense andres bruk av disse stoffene? De samme problemstillingene dukker faktisk opp når innhold, tanker, kunnskaper og informasjon digitaliseres. Hvem eier tankene, kunnskapen og informasjonen jeg produserer og digitaliserer? Jeg, arbeidsgiver, alle, ingen? Er det forskjell på det jeg produserer i “arbeidstiden” (hvordan den nå defineres") og “fritiden”. Hva innebærer egentlig CC?

I kampen mellom opphavsrett og frihet, taper gjerne friheten. Når alt blir digitalisert, kan “alt” spores. Tanken er fri, men ikke det digitale uttrykk. Det er gjenstand for opphavsrett. Er vi som jobber med dette feltet våken nok? Hvem angår dette? Hvem skal ta valgene. Hvilken kompetanse trenger vi for å vurdere dette. Hvem skal bestemme?

Dette er noen rotete tanker en søndagskveld om et stort og vanskelig tema. Det digitale univers åpner for mange flotte muligheter, men der er sterke krefter som jobber for et lovverk som ødelegger det potensialet som ligger her. Min tilnærming til nettet er faktisk litt anarkistisk. Jeg tror at mye av den nyvinniningen og krativiteten vi har sett skyldes fraværet av lover, regler, reguleringer, som har muliggjort prøving, feiling, eksperimentering. Jeg er redd for at dersom dette blir for gjennomregulert vil vi miste mye av potensialet, og faren for monopolisering, begrensninger og manglende nyskapning er tilstede. Et lovverk og rettighetsregime som vil kriminalisere kreativitet vil bli et tap for oss alle.

Fremtid

For tiden er jeg inne i mange diskusjoner rundt hva gjør vi nå? Som prosjektleder for Den digitale skole arbeider jeg med et område som interesserer meg, engasjerer meg og som jeg mener er veldig viktig, og føler meg heldig og priviligert som får ta del i en spennende utvikling.  Jeg tar del i en verden, en logikk og et tankesett som er helt naturlig og selvfølgelig for meg, omgås mange mennesker som og er en del av dette universet.  Vi har, som alle “stammer” vårt stammespråk, våre koder, våre mentale kart og våre samhandlingsmønstre. Jeg “vet” at ikke alle deler denne virkelighetsoppfatningen, likevel opplever jeg gang på gang såkalte “rude awakenings”. Hvor jeg blir slått av hvor stort strekket i laget er, hvor ulike planeter vi lever på.

Det forslitte uttrykket paradigmeskifte er ikke uten verdi.  Hvis en person som har et verdensbilde av at jorden er flat kommuniserer og samhandler med en som har et verdensbilde av en rund jord sier det seg selv at samhamdling og kommunikasjon blir en utfordring. De samme ord og begreper avkodes og tolkes i to vidt forskjellige kontekster og aktørene trenger ikke en gang være klar over at de snakker forbi hverandre.

Det snakkes mye om en fremtid som kommer.  I mitt hode og min verden er denne fremtiden her nå, like it or not. Bare de siste to årene har verden gjennomgått en rivende utvikling som vi ikke enda fatter omfanget av. Vi kan bare si sosial web, et ukjent begrep for de fleste for to år siden, en del av hverdagen til stadig flere i dag.  Facebook får en halv million nye brukere hver dag.  Det vil si at dette nettsamfunnet har en vekst tilsvarende vår hovedstads befolkning, hver dag!

Jeg er i stadige diskusjoner rundt hvordan håndtere dette i skolen.  Det går for fort, jeg lever i en idealverden, vi må skynde oss langsomt, det er vanskelig for mange lærere, vi har ikke nok forskning, vi vet ikke konsekvensene, hva med de svake elevene, hva med flinke lærere som føler at de kommer til kort. Lengden av argumenter er endeløse, og vi kjenner dem alle, tar dem på alvor og prøver å møte dem. Men hvilket valg har vi?

I skoleverket kan vi fremdeles si: stopp verden, jeg vil av.  Vi kan lukke øynene og holde verden vekke, enn så lenge.  Skoleverket er en av de mest gjennomregulerte sektorer vi har: rammetimetall, arbeidstidsavtaler, læreplaner, forskrifter, tariffavtaler, finansieringsmodeller, kompetansekrav, kvalifiseringsmodeller,  bare for å nevne noen. Det er en sektor som har vært forholdsvis skjermet for konkurranse og alternative modeller. De aller fleste mennesker, på jorden faktisk, har forholdsvis like mentale kart av hva skole er, hva læring er, hva som er elev-lærerrolle, så når det etableres nye skoler er de forholdsvis lik de gamle.  Mange sier ja, klart vi skal ha data i skolen, men det er bare verktøy, det endrer ikke på de grunnleggende strukturer.

Denne tilnærmingen er for meg litt som frosken som sitter i en kjele over et ildsted.  Det blir langsomt varmere og varmere, og det er jo behagelig, frosken er ikke oppmerksom på at den blir kokt. Skolen står overfor tilsvarende utfordringer. Læring, kunnskap, kompetanse, elev-lærerrolle, alle disse “begrepene” er under utfordring.  Aldri har behovet for kunnskap og kompetanse vært større, aldri har et menneskes velferd vært mer avhengig av vedkommendes kompetanse og kunnskapsnivå. Og aldri har tilgang til kunnskap og kompetanse vært lettere.   Det meste befinner seg on-line for den som søker.  Jeg trenger ikke høre på et uinspirert foredrag fra en uengasjert lærer, jeg kan gå på nett og høre fra verdens beste foredragsholdere, som er ekspert innenfor sitt område. Jeg trenger ikke samhandle med uniteresserte medelever, jeg kan finne meg gode læringsnettverk online.  Ja, vil mange hevde, passer fint for de ressusrsterke elevene.  Men hvorfor er da mange av de elevene som virkelig blomstrer på nett elever som mildt sagt finner skolen uinteressant?

Det snakkes om et nytt digital divide, ikke mellom dem som har tilgang til nett og dem som ikke har, men mellom dem som evner å utnytte nettet for læring og kompetanse og dem som ikke evner det. Meritokratiet blir et reelt samfunnssystem, hvor de sosiale skillene i mye større grad enn tidligere går etter kunnskapsvariabler.

Hva er så poenget mitt?  Kan det hende at kuen dør mens gresset gror?  Kan vår tålmodighet være en svøpe? Kan vi tillate oss å kose oss i det varme vannet en stund til? I mange diskusjoner er vi så opptatt av hvordan.  Vis oss hvordan vi bruker digitale medier i skolen, hvis oss gode eksempler, utvikle god didagtikk for digital bruk i fagene, god klasseledelse med digitale verktøy i klasserommet. Jeg bagatelliserer på ingen måte disse problemstillingene.  Viktige spørsmål som vi absolutt må ta på alvor, og som vi jobber med hver dag! Vi må for all del ikke slippe dette fokuset.

Men jeg savner i større grad spørsmålet HVA. Hva skal vi gjøre i skolen, hva skal skolen være, hva skal lærerrollen være, hva er elevrollen, hva er kunnskap og kompetanse, hva er skolens rolle, hva trenger elevene å kunne, hva betyr alt dette for oss? Ofte ser en ikke skogen for bare trær.  Vi lever så til de grader midt i en endring at det kan være vanskelig å se hva den betyr for oss.  Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.  Jeg sitter ikke på svarene, men har mange spørsmål. For å sitere en kollega: jeg plages av den stadig nagende tvil om de eksisterende paradigmers gyldighet. Fremtiden ligger der åpen fremfor oss, noe av det gamle har verdi, det må vi ta vare på og ta med oss, noe har ingen verdi og er lett og slippe, noe har sterk affeksjonsverdi og gjør vondt å gi slipp på. Hva er hva?

Vi har så lett for å havne i skyttergraver: teknologioptimister mot teknologisinker/skeptikere. Kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft. Vi alle er avhengige av at vi møtes med respekt for hverandres syn og argumenter, altfor ofte blir debatten polarisert, og vi avviser hverandres argumenter. Det eneste som er sikkert er at fremtiden er her, vi vet ikke helt hva det innebærer, den er full av muligheter, men og utfordringer. Endring er en konstant tilstand vi må lære oss å leve med, det samme er usikkerhet og uforutsigbarhet.

Dispute Finder

At nettet er fylt med informasjon er gammelt nytt.  At det kan være vanskelig å skille god, relevant og saklig informasjon fra propaganda og bevisst feilinformering er og en kjent sak.  De fleste saker har minst to sider, og skal en danne seg en mening kan det være nyttig og ha informasjon fra flere ulike kilder.  Det å søke frem mange ulike kilder kan imidlertid være tidkrevende og kan kreve en del kompetanse på området: hva skal en søke etter, hvor skal en søke og hvordan få kilder med ulikt syn? Semantisk web er i utvikling og nye programmer og applikasjoner kommer. En slik er  Dispute Finder.  Dette er en FireFox extention som leser innholdet på nettsiden din, og står der noe det som det er mange synspukter på, vil det bli markert, og du kan gå inn og lese de ulike meningene.  En nyttig og interessant løsning. Kan hjelpe elever (og andre) til å se at der er mange sider til en sak, og lette tilgangen.  Fremdeles må en tenke selv og være kildekritisk.

Internett og storebror.

Iet tidligere innlegg refererte jeg fra et foredrag om hvordan nettet kan prukes for å påvirke handlinger og holdninger. Nettet blir ofte fremhevet som en demokratiserende kraft, først og fremst i totalitære regimer, og valget i Iran, og det Twitter-opprøret som kom i den forbindelse, fremheves som et eksempel.  Evgeny Morozov utfordrer denne utbredte oppfatningen ved å vise til hvordan totalitære regimer kan bruke den såkalte åpenheten til å oppnå stikk motsatt effekt. Absolutt synspunkter som er verdt å ta med seg i den videre debatten. Som de sier: “veien til helvete er brolagt med gode intensjoner”. Og som Mushtaq sa: du blir lurt hver dag, statistisk blir du kompromitert 10 ganger hver dag.

Tankens makt i informasjonssamfunnet.

Dr. Intell. S. Mushtaq: Den digitale hverdagen i praksis

Digital Oppvekst, StatPed Vest, 30.10.2009

SecVest hadde 29. september en konferanse, Digital Oppvekst, om digital sikkerhet.  Konferansen hadde mange gode foredragsholdere som snakket om interessante og relevante temaer, som ofte blir litt glemt eller oversett i debatten om nett og nettbruk. Jeg vil her ta for meg ett av foredragene og referere fra det. Mest fordi denne vinklingen skiller seg litt fra de tradisjonelle foredragene om “farer” på nett.  Foredragsholder var Suhail Mushtaq, som er rådgiver innen datasikkerhet. Mushtaq  snakket om sikkerhet i informasjonssamfunnet og  psykologisk sikkerhet: hva er informasjonssamfunnet, hvem kontakter en, hva skjer der ute.

Målet med foredraget var å bevisstgjøre hvordan informasjonssamfunnet benyttes som  ulike instrument av ulike aktører til å nå sine mål uavhengig av målets aktverdighet. Hvordan forskjellige typer aktører med enkle midler kan nå inn til den mennesklige psyke ved hjelp av forskjellige teknologiske virkemidler. Utgangspunktet for foredraget var at i dagens samfunn er de harde verdier irrelevant, målet er å ha psykisk kontroll, det vil si at dersom noen kan kontrollere dine tanker kan de og kontrollere dine handlinger.   Han viste til konkrete eksempler på hvordan teknologien hadde blitt brukt, og kunne brukes, til å kontrollere dine og/eller samfunnets handlinger og oppfatninger.  Problemstillingen og utfordringen var: dersom vi med et voksent intellekt lar oss manipulere i informasjonssamfunnet, hvilket forsvar har da våre barn når de beveger seg ut i det samme digitale universet? Mushtaq’s utfordring var imidlertid ikke å “skremme” barn og unge vekk fra nett, tvert i mot, men å være veldig kildekritisk, og benytte seg av mange ulike kilder.

Så til en stikkordspreget “kortversjon” av foredraget: 

For å ivareta deg eller ditt barns sikkerhet/integritet/ selvstendighet i informasjonssamfunnet/nettverkssamfunnet er det tre faktorer som må være oppfylt – ellers vil du og dine på en eller annen måte bli kompromitert/manipulert.

Fysisk sikkerhet

Psykologisk sikkerhet

Digital sikkerhet

Statistisk blir en kompromitert ca 10 ganger pr. dag

Husk i den fysiske verden kan en unngå risiko, slik er det og i den digitale. Hvilke forsvarsmekanismer har barna?

Informasjonsdomenet består av ulike arenaer: landdomene, luftdomene, sjødomenet, verdensromdomenet.

Alle har mobiltlf i dag. Avhengighet gjør en sårbar. Mustad viste hvordan mobiltelefoner kan manipuleres – skummelt, kan ikke være sikkert at avsender er den som kommer opp som avsender. Psykologi blandet med teknologi –> psykologisk krigføring. Mustad viste til konkrete eksempler fra Bærum, hvor barn har fått meldinger som tilsynelstende er fra foreldrende, men reelt er fra andre, tullesms’er.  Andre kan ta kontroll over mobiltelefonen din, og styre komunikasjonen fra mobiltelefonen, uten at du er klar over det. Mushtaq stilte følgende retoriske spørsmål: når du leser epost hvordan vet du at den eposten er fra vedkommende?

Metodisk tilnærming: hvorfor er denne påvirkningen så effektivt det samfunnet vi lever i? Det som gjør at vi er utsatt for manipulasjon (feil sannhetsdefinering) i dagens samfunn ligger i informasjonssamfunnets natur:

hurtighet, anonymitet, kostnad, kommunikasjon: dette gjør manipulasjon svært effektivt. Vi bruker svært lite tid på informasjonsstrømmen.

Hva er den viktigste enkeltfaktoren i ditt liv: kommunikasjon!! Vi kan ikke eksistere uten kommunikasjon, helt fundamentalt å kunne kommunisere og motta komunikasjon. Fravær av kommunikasjon blir lett en utfordring.

Hvordan vi forholder oss til den informasjonen vi mottar? Vi gjør det vi får beskjed om; autoritet: jo mer autoritet jeg kan legge bak budskapet, jo raskere får jeg det gjennom.

Hver dag er det noen som forteller oss et budskap, og etterhvert blir det sånn; autoritetene er mange: skole, foreldre, andre. Når sannhetene bygges opp baserer vitenskapene seg på det, og dermed er det slik.

Eksempel på informasjonsoperasjon: farge på kjøkkenet: beige, ikke mange maler kjøkkenet beige, men endres navnet på fargen til: ørkensand, månestøv, kaffe latte, blir den plutselig revet vekk i butikkene.

Informasjonssamfunnet endrer kompetansekravene: 1940 – en måtte vite,  2000- trenger ikke vite, det viktigste er å vite hvordan en søker frem info

Sannhet: man kan se mennesket som en avansert programmerbar enhet.  Det er input fra dine sensorer som du  baserer livet ditt på, og avgjør hva vi opfatter som en sannhet. Disse sensoerene er lukt, syn, hørsel, smak, følelse : kan disse sansene bli manipulert?

Viste noen bilder og hvor lett det var å endre virkelighetsoppfatningen hos folk:  være overbevisende nok , være i en gruppe, da er det lettere å overbevise noen, alltid noen i gruppen som lar seg overbevise.  Brukte sko-eksempelet fra Life of Brian. Ett og samme budskap vil oppfattes ulikt avhengig av miljø.  Informasjon er preget av og blir tolket på bakgrunn av avsender, budskap, autoritet, formidling. Klær/uttrykk/kroppspråk: eksempler på formidling

Han snakket videre psykologisk sikkerhet med fokus på politikk: krigen i Irak var eksempel: hva gjorde dere når krigen i Irak startet: ikke noe fornuftig, fordi vi hadde fått beskjed i to år om å ikke gjøre noe: det kommer en krig, du vet bare ikke når.  Brukte to år på forberede befolkningen om at det kommer en krig og når den kommer er du mentalt forberedt og stiller få spørsmål. Mushtaq nevnte og Den kalde krigen: atomangrep fra Russland: folk trodde på at  det sikreste stedet under et atomangrep var under et bord: kjøkkenbordet eller pulten. Dette trodde folk helt frem til 1976 – var den billigste måten å sikre på fordi det ikke var nok tilfluktsrom.  Viser og til jordskjelvsanbefalinger om å stå i døråpninger ved jordskjelv. Mushtaq stilte spørsmålet:  har dere sett noen søte terrorister noen gang? Viste tilsvarende bilder av søte, uskyldige soldater: bevisst billedkommunikasjon.

Ved å se det riktige bildet kan en fremprovosere de riktige tangentene.

I forhold til psykologisk sikkerhet knyttet til religion ble det vist til paven: kondomer hjelper ikke mot aids-epedemien.

Mushtaq snakket om hvordan vi blir utsatt for bevisst informasjonpåvirkning: Nyhetsbyrået newswire.com er et nyhetsbyrå hvor alle som har et budskap de vil formidle kan gå til, så lager Newswire en sak av det og sender det ut til pressen. De garanterer at det kommer på trykk. 60% av stoffet som distribueres på de største mediekanalene er styrt informasjon: tredjepart som styrer informasjonen du leser: stat, offentlig, kommersielt.  Annonseinntekter er gått ned fordi det er beste er å lage redaksjonelt stoff av informasjonen.  Byråene lager pakker til journalistene, gir journalisten eksklusivitet, garantert kommer på førstesiden på f.eks VG. (Mushtaq har selv laget slike pakker). Et godt eksempel er fra Irak-krigen: i stedet for å ha journalistene mot seg, hadde amerikanerne dem med seg, journalistene som en del av platoonen, hvor mye hørte vi om den andre siden: ingenting.

Snakket om Fyllaboken: offisiell gjestebok for Bærumsungdommen. Når foreldrene ble gjort oppmerksomme på den, ble alt som var åpent  flyttet til spaces: skjult.

Hvordan er normaliteten hvis man skal bli sammen i dag, fra ungdomsskolen og oppover: mobiltlf og kamera. Sender bilder til hverandre, når forholdet tar slutt har den andre mange bilder av deg.  Ungdommene operere i lukkete nettverk, hvor mye skjer. Trusselen er at de kan stenge deg ute fra gruppen, og tar fra deg det sosiale livet ditt.  De unge er villig til å gjøre ganske mye for ikke å bli stengt ute av fellesskapet.

Andre personer kan på en veldig enkel måte definere en sannhet for deg. Kildekritikk – mer enn et godt mottatt budskap (mer enn å se på kildene, må og se på budskapet, hva er det som faktisk står her).

Barn og unge er godtroende og påvirkelige.

Nysgjerrighet – god inngangspunkt til sikker nettbruk

Fysisk aktivitet – hva gjør du for barna rent konkret

Vær åpen – din oppgave er å rettlede barna med å forstå ulike standpunkter og ståsteder – det vil gi dem en fordel i det samfunnet de skal operere i

Mange vil kontrollere informasjonen, mange tror at de kan kontrollere ved å stenge, men saken er den at ved å stenge mister en kontrollen. 

Du blir lurt hver dag, pga 5 sanser, 60% av info er styrt info

Så lenge du har kontroll i informasjonsdomenet, kontrollerer du alle de andre domenene.