Det slo meg mens jeg skrev på forrige innlegg at til tross for teknologisk utvikling og vitenskapelig fremskritt er mennesker mennesker, og de gamle er fortsatt eldst. De fleste kjenner nok til huleallegorien til Platon, men for dem som ikke skulle gjøre det legger jeg den ved under. Er det slik at lærere og skolefolk er fangene i Platons hule, som bare ser skyggen av den digitale læringsrevolusjonen, men ikke har mentale kart til å avkode den? De lærere som har vært ute av hulen og prøvd digitale medier selv, prøvd digitale medier i undervisningen kommer inn igjen på skole og personalrom og prøver å dele med sine kolleger, men til ingen nytte? Kanskje må disse fangene/lærerne dras ut av hulen og inn i sosiale medier før de selv ser muligheten? Ofte føler jeg hvertfall at vi snakker forbi hverandre og har problemer med å forstå hverandre, og kanskje vi er en smule arrogante i vårt møte med hverandre (digitale drømmere vs teknologiske sinker). Uansett tror jeg vi ser konturene av et læringslandskap i stor endring.
3 comments:
Jeg har sett den "filmen" før, da jeg var åtte eller ni år gammel, med andre ord på femtitallet i forrige århundre.
Lærerinnen fortalt historien. Bare fortalte historien. Kanskje leste den en gang og fortalt den en annen gang og snakket om den en tredje gang, jeg husker ikke, men husker bildet av hulen, ilden, skyggene på huleveggen. Jeg forsto "problemstillingen" men lurte på om det hadde noe med religion å gjøre. Vi hadde mye kristendom i gamle dager.
Jeg kan fortsatt se min indre "film" bedre enn filmen jeg nettopp så. Det var ikke musikk på filmen min, så verden går fremover? :-)
@Kjell Arild: den må ha gjort inntrykk på deg siden du husker den så godt enda. Lærerinnen din må ha vært en dyktig historieforteller. Er noe eget med de bildene vi skaper i vårt eget hode :)
Jeg er glad har hatt lærere som var glade i å fortelle. Jeg tenker ofte på én som var snakket engasjert om litteratur og historie. Han var glødende i undervisningsituasjonen, men noen byråkrat var han ikke. Hadde han levd i dag, hadde han kanskje pakket sammen frivillig, hvis han da ikke ble presset ut av skolen på grunn av mangelfull elevdokumentasjon.
Det er nok noe med bildene vi skaper i vårt eget hode. Jeg liker å vri på ting, og etter hvert som jeg blir kjent med mye nytt på nettet, prøver jeg å minnes det tradisjonelle.
Jeg leste ut ei bok i går. Jeg leste den fra perm til perm på en dag. Det er tredje gang det har skjedd. At jeg nå, først nå, tiårsvis etter endt skolegang har nesten normal lesehastighet, skyldes en ting: nettet.
Jeg skal laget et sammendrag om mine siste to "nettår" og da kommer jeg nok til å nevne at du var den første som kommenterte bloggen.
Post a Comment