Utdanning 1.0

Så er vi inne i neste kapittel i Den digitale skole i Norge. Som et svar på utfordringen om digital kompetanse i alle fag og som grunnleggende ferdighet, samt markedets manglende vilje og evne til å tilby adekvate læremidler gikk 19 fylkeskommuner sammen om å utvikle digitale læremidler for videregående opplæring.  Dette tiltaket ble møtt med kraftig motstand fra læremiddelprodusentene og fra lærerorganisasjonene. Som alle nyvinninger var ikke læremidlene fra NDLA "perfekte" fra første stund, hva nå perfekt er. Men NDLA har vært et viktig disruptivt grep i en meget stivnet bransje: læremidler i skolen. Så spennende og nyskapende har dette tiltaket vært at det havnet i finalen i European Public Service Award. Likevel velger Akerhus fylkeskommune, som en av de største fylkeskommunene, å trekke seg fra dette samarbeidet. Henning Lund, som er lærer i Akershus fylkeskommune, har i et godt og fyldig blogginnlegg, sagt noe om hva han synes om det grepet.

Det er paradoksalt at i en tid hvor det snakkes om innovasjon, nytenkning, finanskrise at et tiltak som NDLA velges vekk til fordel for mer tradisjonelle læremidler.  Kan det skyldes at NDLA kommer i tillegg til de tradisjonelle læremidlene ved de fleste videregående skolene?  At lærerne ikke evner eller har vilje til å utvikle egen praksis for å møte en digital virkelighet? Kan det og være slik at endring tar tid, og at den fulle effekten av NDLA's inntreden på det norske læremiddelmarkedet ikke er materialisert enda, og politikerne, som ofte forventer quick fix, gir opp i unnarennet?

Dette foredraget av Gary Hamel handler om management for det 21. århundre.  Problemstillingene han trekker opp er absolutt relevante og betimelige for utdanning. How do we build organizations that are fit for the future.  How do we build organizations that are fit for human beings?  Bytt ut ordet organization med education. Hammel sier at management er en av de viktigste oppfinnelser i det 20. århundre, men vi må nå finne opp management igjen fordi de utfordringene vi står overfor er uten presedens. Likevel er alle ledelsesverktøyene vi benytter i dag oppfunnet før 1920, av mennesker født på midten av 1800-tallet.  Ledelse 1.0. Paralleller til Utdanning 1.0?
Hamel sier at vi er den første generasjonen i historien som må takle en "accelerated rate of change". Som han sier "change has changed". Han viser til en rekke endringer som skjer med et eksponesielt tempo. Han snakker om hyperkonkurranse som bedrifter møter i dag. Den eneste måten å møte denne utviklingen er gjennom innovasjon. Tilsvarende for kunnskap, som er blitt en vare.I en slik verden handler det ikke så mye om: hvilken kunnskap er det jeg innehar nå, men hvor fort skaper jeg ny kunnskap, med vekt på å skape. Lærer vi våre barn å SKAPE kunnskap i vårt skolesystem?

I skolen er det en oppfatning av at ved å gjøre det som har vært gjort før, det som er forskningsbasert dokumentert virker, så gjør vi det "rette" for fremtiden. Best practise.  Imiter. Men i en tid i endring, i utvikling er dette en god strategi?  Hamel sier at en må ikke være fornøyd med å imitere andres best practise, fordi det er simpelthen ikke godt nok lengre.

Videre for å være en innovatør må du utfordre eksisterende dogmer. Hamel spør retorisk: hvilke problemer/utfordringer skulle dagens management (les: utdannings)systemer løse?  Hvorfor ble de utviklet? Det var ikke for å lage omgivelser og arbeidere som var tilpassningsdyktige, kreative og innovative. Utfordringen var: hvordan gjør du mennesker om til semi-programmerbare roboter. Hvordan får vi bønder og andre til å gjøre de samme oppgavene om og om igjen?  Dette har vi lykkes med, til overmål.

Hamel påpeker at en må lære fra randsonen. Innovasjon og nyskapning skjer i randsonen, det skjer ikke i massen (the mainstream). The future happens on the fringe.  Vil du se fremtiden er det beste stedet å søke på nettet, i følge Hamel. Nettet er det globale operativsystem for innovasjon. De verdier som råder på nettet vil vi måtte bygge inn i våre organisasjoner og vårt utdanningssystem: åpenhet, meritokrati, fleksibillitet, samarbeid. Dette handler ikke om nettets verktøy, men nettets verdier, og hvordan integrere dem i våre organisasjoner og vårt utdanningssystem.

Så da er det betryggende at våre folkevalgte er fremsynte og visjonære og trekker seg ut av et miljø som prøver å være kreativ, delende, åpent og nytenkende, og satser på gamle, kvalitessikrete travere. Trekker seg tilbake og lar skolene "velge selv", til Norsk Lektorlags store glede.



 

Læring er sosialt.

Som tidligere skrevet var jeg på ISTE-konferansen i slutten av juni. Det som først og fremst slo meg, både i foredragens tema og på messen var den manglende teknologifokus. Vel var teknologien der, den var allestedsnærværende, men målet var ikke å ta teknologi i bruk for teknologiens skyld. Fokus var rettet mot læring, og læringen var sosial. De fleste foredrag og stander jeg var tilstede på fokuserte på den sosiale dimensjonen ved læring. Deling er ett nøkkelord her. “Alle” ville demonstrere hvordan elever, studenter og lærere kunne dele og samhandle gjennom bruk av teknologi, alt for å fremme læring.

Øystein Johannessen skriver på sin blogg at der synes å være en viss tretthet og resignasjon å spore her på berget. Ja, det tror jeg stemmer. Vi hatt en periode med høyt trykk på IKT i skolen, men i vårt rike overflodssamfunn har fokuset vært på ting. Vi må ha bredbånd, pc’er, elektroniske tavler, digitale læremidler, etc. Satsingen på IKT har fungert som det Clayton Christensen omtaler som sustaining innovations. Det vil si at vi har innført teknologien som en forlengelse av eksisterende paradigmer, strukturer og praksiser, og trodd at dette ville gi økt effektivitet (læringsutbytte), og kanskje enda bedre: bedre tilpasset opplæring. Vi tror at ved å måle den “digitale kompetansen” og øke den (hva nå dette er) vil vi bidra til økt måloppnåelse (hvilken?).

Vi har i altfor liten grad tatt de tunge og vanskelige diskusjonene: hvilken skole skal vi ha i det 21. århundre? Hva er kunnskap og kompetanse? Er digital kompetanse en egen variabel, eller er det noe som er integrert i andre faktorer? Når vi definerer lesing som en egen basiskompetanse – hvilken form for lesing er det vi da måler? “Tradisjonell” lesing av tekst på papir? Eller lesing på ulike medier, derav digitale medier? Og tilsvarende skriving? Skriving som basiskompetanse? Hvilken form for skriving? Håndskrift med blyant på papir, skrivemaskinskriving eller skiving i ulike digitale medier? Slik kan listen forlenges lengre enn langt.

Høyre vil sette skolesvake barn på skolebenken i sommerferien. Uerbødig sagt vil jeg si mer av det som ikke virker. Hvis du fortsetter å gjøre det du alltid har gjort vil du få mer av de samme resultatene. Barn som ikke mestrer skolen blir ikke bedre av å få mer skole. Vi må gjøre noe annet! Vi må tørre å gå opp nye veier. Og ikke minst utnytte teknologiens disruptive kraft.

Tall fra USA viser at i 2000 tok grovt regnet 45 000 K-12 studenter ett on-line kurs. I 2010 tok over 4 mill studenter del i en ellen annen form for on-line learning program. Halvparten av alle postsecondary studenter er forventet å ta hvertfall en klasse online innen 2014.

Hva gjør vi i Norge? Vi gjenskaper gamle modeller: læreren som gateway to learning. Lærerrollen må omdefineres og endres. I en verden med overflod av kunnskap og informasjon trenger vi at læreren lærer eleven å lære og ikke er en kunnskapsformidler. På ISTE var det en del foredrag som gikk på flipped classrom. At eleven kan få forelesningen via digitale medier før timen, og at “lekser” og annet praktisk og veiledningsarbeid gjøres mens læreren er tilstede. Dette vil selvsagt gi en helt annen motivasjon for å møte opp til timen. Ved BI jobber vi med noe som heter “Læreren rett i lomma”, ett konsept for å tilgjengeliggjøre forelesningene på håndholdte enheter som smarttelefoner og ipad. Dette vil gi studentene frihet til å få med seg forelesningene uavhengig av hvor de måtte befinne seg fysisk, og uavhengig av tid. “Forelesninger” kan da benyttes til noe annet enn monologer fra forelesers side, og studentene kan få ett annet utbytte av fremmøte.

Vi har vært gjennom en peride nå hvor det har vært en prioritet å bygge opp digital infrastruktur. Med den mer eller mindre på plass må vi se på innhold. Vi må våge å tenke nytt og våge å sette det ut i praksis. Det å “gjemme” seg bak forskning holder ikke. Den digitale skole er uten presedens, for å skaffe oss forskningsmateriale må vi høste erfaringer og praksis. Hva vi vet virker er at eleven blir tatt på alvor, sett og fungerer i ett sosial fellesskap. Når skal vi starte den overmodne pedagogiske debatten?

ISTE 2011 - åpningsforedrag

ISTE er en av verdens største konferanser om læring og IKT. Jeg er her for første gang, og synes konferansen er overveldenende.  Everything is big in America, og det stemmer hvertfall for denne konferansens del. Konferansen er en spennende smeltedigel av mennesker fra hele verden med ett felles mål: hvordan bedre læring og tilpasse det dagens og morgendagens utfordringer?  Av programmet har jeg lagt merke til at der er flere foredrag som går på hjerne og læring. De siste årene har vi vunnet ny innsikt i hvordan hjernen fungerer, men lite av dette preger skolens innhold. Spennende nok var dette temaet for åpningsforedraget. John Medina snakket om hvordan hjernen lærer. Medina startet foredraget med å si at hjernen er laget for overlevelse, og læring i utabile og skiftende omgivelser ute mens vi er i beveglelse. Og når vi skal designe omgivelser for læring lager vi….. klasserom…?

Hva skjer så i læringssenteret i hjernen? Det er to hovedelementer: vi må bygge opp en database av minner, og så må vi kunne improvisere for at kunnskapen skal bli læring. Skolen er god på å dyrke den første delen: bygge opp en database, men sørgelig dårlig på den andre. Medina trakk frem frustrasjonene han hadde følt på som mattelærer ved universitetet, hvor han måtte undervise videregående emnet til studentene fordi der var hull i kunnskapen deres.  Ikke fordi det ikke var flinke studenter, ikke fordi de ikke hadde blitt undervist disse emnene før, men fordi kummulativ kunnskap skaper en kunnskapsgrense, og dette gir en begrenset kapasitet for læring.  Etter foredraget fikk Medina spørsmålet om hva med “teaching to the test”.  Svaret var at hjernen er bygget for overlevelse, og hjernen skjønner fort at det er dette som gjelder og tilpasser seg deretter. Derfor fungerer det.

Medina avsluttet foredraget med å understreke betydningen av å være i bevegelse under læring: vi burde ha skoleuniformer, og de burde være i form av treningstøy.

Igjen blir jeg slått av hvor stor avstand det er mellom hva “vi” etterhvert vet om læring og hva vi gjør. Vi roper på mer av det som ikke virker, det vi har: mer disiplin, flere lærere, tester, fokus på “tunge” fag, karakterer. Intensjonen er den beste, men virker på mange måter som ett fåfengt håp om å gå tilbake til en tid som aldri har vært. Vi er så sterk preget av ett forgangent samfunns paradigmer at vi ikke makter eller tør prøve noe nytt. Skolen fungerer fremdeles altformye som en silingsmekanisme, enn ett sted som skal bidra til kreative, nytenkende, innovative mennesker. Problemet med mye av de metodene er at de ikke kan kontrolleres slik vi gjerne ønsker, og at når en gjør noe nytt er ikke resultatet på forhånd gitt.  Medina fikk spørsmål om IKt endrer hjernen vår, og svaret var ett klart JA.  Men det gjør det å gå ut i regnet og.  Alt vi gjør påvirker hjernen vår. Hva det gjør med hjernen vår kan vi ikke si, til det er erfaringene for korte. IKT har ikke vært tilgjengelig så lenge, og av den grunn går det ikke å måle langtidseffekter. Så til dem som roper på forskningsresultater: for å ha noe å forske på må en ha erfaringer, og det får vi ikke uten å eksperimentere og prøve ut.

Vil du lese mer om Medinas arbeid kan du sjekke ut denne.

Bli som et barn igjen

Har vært på It’s learnings brukerkonferanse og hørt Fredrik Härèn snakke om kreativitet.  To spennende og engasjerende foredrag. Härèn snakket om hvordan vi ble sosialisert til konformitet. I en verden i endring var det viktig å tenke nye og alternative tanker og løsninger.

Nå var det ikke så mye nytt og revolusjonerende i Härèn’s foredrag, det meste hadde jeg hørt før, og for dere som ikke har hørt han kan dere høre her på et foredrag fra Kunnskapens dag.  Det som jeg sitter igjen med er likevel hvor konforme vi er, hvor redd vi er for nye tanker og nye modeller.  Vi har “sannheter” som vi ikke våger å røre – som at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring.  Er det faktisk tilfellet?  Eller kan læreren stenge for læring og kreativitet? Hele problemstillingen bunner jo i spørsmålet: hva skal vi lære?  Avhengig av svaret på det vil og lærerens rolle og betydning komme ulikt ut. Margreta spurte noe retorisk på bloggen sin for en tid tilbake om en trengte en lærer for å lære noe.

Barn trenger voksne, barn trenger fellesskap.  Vi er sosiale dyr. Härèn sier at når vi skal se på nye løsninger skal vi se på naturen, hva er naturlig.  Ok, hva er så naturlig med å sette en gjeng barn som bare har en fellesnevner, det årstallet de ble født, i et rom, stengt for andre stimuli enn lærerens tilstedeværelse og skrift på papir, på harde, ukomfortable stoler, be dem sitte i ro, snakke kun når de blir snakket til, og memorere “kunnskap” de ikke forstår hvorfor de skal lære, og “styre” læringsprossen – nå skal du lære dette for det står på pensum i år, dette må du vente med til neste år eller det skulle du ha lært i fjor? Er det rart de flykter fra dette universet så snart de får sjansen? Inn på Facebook og MSN for eksempel? Eller rett og slett dropper ut av skolen.

Härèn sa at barn var kreative frem til 10-årsalderen.  Dette stemmer forsåvidt med noe av de funnene Sugata Mitra har gjort i sitt Hole-in-the-wall experiment.  Han setter ut pc’er i fellesomåder i India, områder med fattig befolkning, stor andel analfabeter og mangelfult skoletilbud, og viser at ved tilgang til pc, nett og hverandre er det neten ikke grenser for hva barn kan lære seg. MEN Sugata Mitra sier at der skjer et markert skille i 10-12 årsalderen.  Barns nysgjerrighet, fanasi, kreativitet avtar da, og deres “evne” til å lære på en så frimodig måte. Dette fordi de da er sosialisert inn i den voksne verdenens begrensninger.

I skolen er vi vant til noen roller.  Læreren er sjefen i klassen og det innebærer kontroll. I alle betydninger av ordet. Så når vi da får inn maskiner som truer dette regimet, lager vi systemer for å gjenvinne det.  Hva om vi begår en fryktelig feil?  Hva om vi hadde tatt barn og unge mer på alvor, latt deres ressurser blomste og latt dem være lærere for hverandre.  Sluppet læringen fri?  Hør bare på denne tankevekkende talen fra Adora Svitak og hør ikke minst hva hun sier om å stenge nettet. Hun sier at voksne har en veldig begrensende holdning til barn: ikke gjør ditt og ikke gjør datt, og setter opp ditto reglement, f.eks internettbruk.  Hun sier at regimer blir undertrykkende når de blir “fearful about keeping controll.” De voksne setter opp regimer hvor de unge har lite de skulle sagt og sterkt undervurdert. Som hun sier: når forventningene er lave, vær sikker, da vil vi synke ned til dem.

Når vi da ser at skolesystemet har utfordringer, hvorfor ser vi ikke da til ting som virker?  Når ungdom som “ikke kan konsentrere seg og ikke vil lære” kan sitte timesvis konsentrert foran et spill, jobbe for å nå neste level, hvorfor utnytter vi ikke denne naturlige lekbaserte læringen i skolen? Se det spenstige utspillet fra neste taler under.

Härèn sa noe på sitt første foredrag som brant seg på minnet:

vi som bor i Norge, hva er det vi frykter mest?  Jo, det er å bli latterliggjort, at noen ler av våre idèer og tanker.  Dette er en hån mot dem rundt i verden som dør for sine tanker.

Vi må bli mer frimodige, vi må tørre å utfordre mer.  Selvom det er med idèer som med med evolusjonen i naturen,; de fleste idèer avgår ved døden fordi de ikke er levedyktige, men innimellom dukker løsningene på endringer i omgivelsene opp. De idèene må vi fange, og det krever et mylder av idèer.  Ett sted leste jeg at for å vinne må du tørre å tape.  Tør vi det?

3 ways the brain creates meaning

Formell utdannelse og skolegang  har aldri vært av større betyding for den yrkesaktive generasjonen.  Utallige undersøkelser viser at manglende utdannelse ikke bare gir dårligere forutsetninger på arbeidsmarkedet, men er og opphav til mange sosiale, psykiske og fysiske utfordringer. Når vi har et samfunn hvor denne formelle kvalifiseringen er av stor betydning både for enkeltindividet og for samfunnet, er det et tankekors og et stort problem at en tredjedel av ungommen ikke fullfører videregående utdanning (spesielt et guttefenomen), og det som ikke kommer frem av tallene er hvor stor andel av av de resterende to tredjedelene oppnår ikke sitt kompetanse og kunnskapspotensiale i den skolen vi har i dag.  Det vanlige svaret på dette er mer av det vi allerede har: flere lærere, flere timer, mer karakterer, mer disiplin, mer konkurranse - og mer teknologi inn i skolen.

Jeg har lite tro på at mer teknologi er svaret om ikke denne teknologien representerer noe annet enn det som allerede er i skolen. Vi begynner etterhvert å få ganske mye kunnskap om hvordan hjernen fungerer, hvordan læring og meningsdannelse skjer, likevel fungerer skolens strukturer etter mye av de samme rammene som ble etablert på et tidspunkt når vi ikke hadde denne kunnskapen, og hvor kravet til kompetanse var helt anderledes.

I grunnskolen har elevene i en klasse bare en fellesnevner: årstallet de ble født, der slutter likheten.  Likevel forventer vi samme progresjon og at samme rammer skal passe alle.  Vi lager og “aldersghettoer”: småbarnsavdeling og storebarnsavdeling i barnehage, småskole, mellomsteg, ungdomsskole, etc.  Vi gir lite rom for læring mellom generasjoner/aldersgrupper.

Tom Wujec holder her et kort innlegg om hvordan hjernen forstår komplekse ideer. Det hadde vært kjekt om skolen kunne hatt mulighet og vilje til å tenkt og handlet litt mer alternativt basert på mye av den nye kunnskapen vi sitter på og mulighetene vi har tilgjengelig.

Disruptive Innovation

På bloggen MondayDots prøver Jeff Monday å forklare Clayton Christens teorier om disruptive innovasjoner på en enkel måte. Christensens teorier gjelder ikke bare næringslivet, men og skoleverket.  I boken Disrupting Class, som jeg har omtalt tidligere, peker han på noen av utfordringene skoleverket står overfor.  Kanskje denne kan være nyttig for skolen og og ikke bare næringslivet?