Som tidligere skrevet var jeg på ISTE-konferansen i slutten av juni. Det som først og fremst slo meg, både i foredragens tema og på messen var den manglende teknologifokus. Vel var teknologien der, den var allestedsnærværende, men målet var ikke å ta teknologi i bruk for teknologiens skyld. Fokus var rettet mot læring, og læringen var sosial. De fleste foredrag og stander jeg var tilstede på fokuserte på den sosiale dimensjonen ved læring. Deling er ett nøkkelord her. “Alle” ville demonstrere hvordan elever, studenter og lærere kunne dele og samhandle gjennom bruk av teknologi, alt for å fremme læring.
Øystein Johannessen skriver på sin blogg at der synes å være en viss tretthet og resignasjon å spore her på berget. Ja, det tror jeg stemmer. Vi hatt en periode med høyt trykk på IKT i skolen, men i vårt rike overflodssamfunn har fokuset vært på ting. Vi må ha bredbånd, pc’er, elektroniske tavler, digitale læremidler, etc. Satsingen på IKT har fungert som det Clayton Christensen omtaler som sustaining innovations. Det vil si at vi har innført teknologien som en forlengelse av eksisterende paradigmer, strukturer og praksiser, og trodd at dette ville gi økt effektivitet (læringsutbytte), og kanskje enda bedre: bedre tilpasset opplæring. Vi tror at ved å måle den “digitale kompetansen” og øke den (hva nå dette er) vil vi bidra til økt måloppnåelse (hvilken?).
Vi har i altfor liten grad tatt de tunge og vanskelige diskusjonene: hvilken skole skal vi ha i det 21. århundre? Hva er kunnskap og kompetanse? Er digital kompetanse en egen variabel, eller er det noe som er integrert i andre faktorer? Når vi definerer lesing som en egen basiskompetanse – hvilken form for lesing er det vi da måler? “Tradisjonell” lesing av tekst på papir? Eller lesing på ulike medier, derav digitale medier? Og tilsvarende skriving? Skriving som basiskompetanse? Hvilken form for skriving? Håndskrift med blyant på papir, skrivemaskinskriving eller skiving i ulike digitale medier? Slik kan listen forlenges lengre enn langt.
Høyre vil sette skolesvake barn på skolebenken i sommerferien. Uerbødig sagt vil jeg si mer av det som ikke virker. Hvis du fortsetter å gjøre det du alltid har gjort vil du få mer av de samme resultatene. Barn som ikke mestrer skolen blir ikke bedre av å få mer skole. Vi må gjøre noe annet! Vi må tørre å gå opp nye veier. Og ikke minst utnytte teknologiens disruptive kraft.
Tall fra USA viser at i 2000 tok grovt regnet 45 000 K-12 studenter ett on-line kurs. I 2010 tok over 4 mill studenter del i en ellen annen form for on-line learning program. Halvparten av alle postsecondary studenter er forventet å ta hvertfall en klasse online innen 2014.
Hva gjør vi i Norge? Vi gjenskaper gamle modeller: læreren som gateway to learning. Lærerrollen må omdefineres og endres. I en verden med overflod av kunnskap og informasjon trenger vi at læreren lærer eleven å lære og ikke er en kunnskapsformidler. På ISTE var det en del foredrag som gikk på flipped classrom. At eleven kan få forelesningen via digitale medier før timen, og at “lekser” og annet praktisk og veiledningsarbeid gjøres mens læreren er tilstede. Dette vil selvsagt gi en helt annen motivasjon for å møte opp til timen. Ved BI jobber vi med noe som heter “Læreren rett i lomma”, ett konsept for å tilgjengeliggjøre forelesningene på håndholdte enheter som smarttelefoner og ipad. Dette vil gi studentene frihet til å få med seg forelesningene uavhengig av hvor de måtte befinne seg fysisk, og uavhengig av tid. “Forelesninger” kan da benyttes til noe annet enn monologer fra forelesers side, og studentene kan få ett annet utbytte av fremmøte.
Vi har vært gjennom en peride nå hvor det har vært en prioritet å bygge opp digital infrastruktur. Med den mer eller mindre på plass må vi se på innhold. Vi må våge å tenke nytt og våge å sette det ut i praksis. Det å “gjemme” seg bak forskning holder ikke. Den digitale skole er uten presedens, for å skaffe oss forskningsmateriale må vi høste erfaringer og praksis. Hva vi vet virker er at eleven blir tatt på alvor, sett og fungerer i ett sosial fellesskap. Når skal vi starte den overmodne pedagogiske debatten?
No comments:
Post a Comment