Privacy is history - og er det i så fall en bra ting?

I følge Mark Zucherberg, grunnlegger av nettsamfunnet Facebook, er privatsfæren en saga blott. Alt er offentlig og delbart, og han tjener seg søkkrik på det. Likevel har han trekt sin egen profil tilbake fra Google+, og vil ikke være så offentlig.

I USA har 97% av alle foreldre som er på Facebook, og som har barn under ett år, lagt ut bilder av dem på nett, leste jeg for ikke så lenge siden (klarer ikke huske hvor jeg leste det, og arkiverte ikke siden), men ut fra min egen vennekrets på nettsamfunnet er nok tallene tilsvarende. Klart en vil dele gleden over den nye verdensborgeren. Det skorter ikke på advarende røster: ikke legg ut bilder av barna de kan misbrukes, eller at barna ikke selv kan styre sitt nettliv og historie når foreldrene villig vekk deler små og store minner. Ikke alt den unge poden synes er like hyggelig.

Internett har sine sider, gode og dårlige, spesielt sosial web. For som Zucherberg så riktig sier så viskes skillene mellom vår private sfære og vår offentlige sfære ut. Samtaler på veggen på Facebook kan bli nokså privat, selvom alle vennene ser den, slik kan og dialoger på twitter bli. Hvor går skillet mellom privat og personlig? Som enhver offentlig person vet, kan utsagn tatt ut av kontekst bli oppfattet fryktelig feil, og hva med ironi, eller en dårlig spøk? Som Piet Hein sier: "den som tar spøk kun for spøk, og alvor kun alvorlig, har skjønt begge deler like dårlig."

Hva med blogger? Mange skriver svært personlige ting på bloggene sine, ting de kanskje i ettertid ikke helt hadde ønsket de delte, men delt er delt. Vi er alle mennesker, med gode og mindre gode dager, gode perioder og mindre gode perioder. Vi går gjennom livskriser: kjærlighetssorg, depresjon, sykdom, tap av kjære, konflikter, midtlivskrise, ja, listen er lang. Spesielt når en er ung og ikke helt har funnet seg selv, kan en si og gjøre mye rart. En kan og endre politisk syn, tro, eller andre grunnleggende verdier og holdninger. Vi vet jo at kanskje spesielt unge jenter i sin søken etter anerkjennelse og oppmerksomhet kan legge ut obskøne bilder av seg selv. Ungdom i ungdomsopprør kan bli ganske så heftig.

Hva er så poenget mitt? I denne verden hvor vår "fasade" svinner, og en drar med seg fortiden, er det viktig å være raus. Det er viktig å forstå at levde liv er levd, folk endrer seg, går videre og gjør dumme ting. Selvom en i en setting gjør og sier dumme ting, betyr det ikke at en er uegnet i andre sammenhenger. For noen år tilbake, i den tiden vi drev og sendte artige eposter til hverandre fikk jeg en tankevekkende en: spørsmålet var: hvem vil du ha til president/ statsminister: en som har ett tungt alkoholforbruk og en del andre laster, jeg husker ikke, en som er funksjonshemmet og har hatt mange sidesprang, eller en som er trofast, kristen avholdsmann? Ut fra dagens moralkodeks skulle vel svaret gi seg selv, til en får vite at det dreier seg om Churchill, Roosevelt og Hitler. Vi vet alle hvilke statsledere de ulike var.

Dette skriver jeg fordi? Fordi vi må selvsagt tenke oss om hvordan vi opptrer i det offentlige rom, men når det blir mindre og det private større, og en ikke kan legge fortid og tabber død skremmer slike ting som dette meg:

Social Media History Becomes A New Job Hurdle

At potensielle jobbsøkeres sosiale mediahistorie skal gås over med lupe, og tabber skal ødelegge fremtiden deres. Dersom handlingsrommet blir mindre og mindre hva gjør det med samfunnet vårt? Når en ikke blir kvitt eksen fordi en er så ved sammen i sosiale medier, når en flytter til en ny plass, men venner og historie følger med på lasset gjennom digitale nettverk, når tabber og uheldige utsagn forever er bevart i cyberspace, har vi da rett til å bruke fortiden mot noen i en jobbsøkersituasjon? Dette er for meg viktige spørsmål, ikke bare etisk, men og juridisk. Hvilken informasjon har en arbeidsgiver rett til å søke og evt bruke om/mot en potensiell arbeidstaker? Hva gjør det med oss å ikke kunne legge fortiden bak oss?

I det gamle bygdesamfunnet levde tabber, rykter og fortid videre i beste velgående, og på grunn av liten mobilitet, både sosialt og geografisk led mange under det, ofte i generasjoner. I industrisamfunnet har det vært mulig i større grad å la fortid ligge. Noen har styrke og ressurser til å heve seg over slike tabber, andre er mye mer sårbare. I noen perioder i livet vårt klarer vi å ta de slag som eventuelt måtte komme, i andre perioder ikke. Er det snoking å saumfare jobsøkeres sosiale medier historie? Er det overtramp? Skal unge mennesker stoppes på vei inn i yrkeslivet fordi de har vært naive, korttenkte og "dumme"? Vil vi bare ha "feilfrie" mennesker?

Ja, samfunnet er i endring, på veldig mange måter. Vi må opptre med klokskap, selvom noe er mulig er det ikke sikkert det er riktig. Dette er et tema som det kanskje bør brukes mer tid på - etikk og jus.