Hårete mål?

Skolen er et univers med lange tradisjoner.  Det er mange vedtatte sannheter rundt skolen, og hva som er ”Den gode skole”.  De aller fleste av oss har gått på skolen, og en skole som er temmelig lik. Variasjoner over temaet skole er lite, selv om noen har gått på på Montesorriskole, andre på Steinerskole. For de aller fleste har skolen vært bygd opp rundt det som den tidligere utdanningsministeren Kristin Clemmet omtalte som ett-talls tyranniet: en klasse, ett fag, en lærer og en undervisningstime. Hun prøvde ved å endre opplæringsloven og oppheve klassebegrepet å løse opp på denne modellen. Men denne modellen/dette paradigmet er så rotfestet at da fikk bare keiseren nye klær og det ble basislærer og basisgrupper; same shit, new wrapping. Dette ble erkjent av de skolepolitiske myndigheter som da går tilbake til den gamle modellen. Vi har laget en modell hvor det eneste ungene i en klasse/basisgruppe har til felles er det året de er født.  Modellen og innholdet tar overhodet ikke hensyn til modning, fysiske og kognitive ferdigheter, progresjon, hva eleven kan på forhånd.  Riktignok har vi etablert noe vi kaller tilpasset opplæring, men spørsmålet blir da: tilpasset i forhold til hva? I forhold til årets læreplan. En læreplan som overhodet ikke tar hensyn til hvor denne tilpasningen tok eleven året før. Slik kan to-språklige elever ha begynneropplæring i et språk de behersker flytende, og elever som knapt kan norsk settes til norskopplæring med de samme krav og forventninger som norsktalende. Tilsvarende for andre fag.  Vi kaller det enhetsskolen, og trekker frem alle de gode sider ved denne skolen: at direktørsønnen går i samme klasse som fabrikkarbeiderdatteren, at alle får like muligheter, at evner, og ikke sosial bakgrunn skal avgjøre hvor du havner hen på den sosiale rangstigen når du er ferdig med utdanningen din, at alle kjenner alle og vi ikke får sosial segregering. I denne skolen skal alle nå sitt læringspotensiale. Likevel viser undersøkelse på undersøkelse at det skjer en sosial reproduksjon i den norske skolen, vi kaller det reproduksjon av ulikhet.  Dette var sosiologene svært opptatt av på 70-tallet. Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes og Knud Knudsen skrev mye om dette.  På 80-tallet stilnet det rundt problemstillingen, før Kristin Clemmet, utdanningsministeren fra Høyre tok det opp igjen.  Skolen reproduserer ulikhet, og kanskje enda verre, denne trenden er sterkere i sosialdemokratiske Norge enn i andre europeiske land. En ubehagelig sannhet?

Skolen har vært gjennom utallige reformer, og det snakkes om en reformtrøtthet i skolen.  Men hvor mye betyr disse reformene egentlig? Ett munnhell er jo at den finnes ikke den reform/læreplan som ikke kan tilpasses min undervisning, en annen er Bend Over, Here It Comes Again, eller BOHICA. Ansvar for egen læring har blitt fullstendig misforstått omtalt som skyld i egen fiasko.

Vel, så kommer en ny og revolusjonerende(!?) endring i skolen: digital kompetanse. Ved PCers inntreden i skolen endres praksis – eller ikke….  PCer og andre digitale verktøy settes inn i et eksisterende regime, et eksisterende kunnskaps- og elevsyn, og reproduserer samme ulikhet.  De som var vinnere i det analoge systemet er de samme som lykkes i det digitale. I stor grad fortsetter praksis som før, med strøm på.  Vi har et lærerstyrt paradigme, de samme kunnskaps- og kompetansemål, de samme evalueringsformer og evalueringskriterier, vi stenger for Facebook og andre sosiale medier på skolen, vi kjøper systemer som skal kontrollere pc-ene til elevene, vi har eksamen uten kommunikasjon på et verktøy som er bygget for kommunikasjon, vi er opptatt av fysisk fremmøte på den fysisk lokaliserte skolen, vi er opptatt av form og ikke resultat.  Skolen får kosmetiske endringer, men under overflaten er ting i stor grad som før. 

Anne Cathrine etterlyser spill i skolen, og mange prøver å utvikle såkalte edu-spill, uten at den helt store suksessen har inntruffet enda. Dette er fordi den type teknologi, den type læring passer ikke inn i det eksisterende regimet. Det er for skummelt, for ukontrollerbart.   Akershus fylkeskommune har, som jeg har vært inne på tidligere, valgt å trekke seg fra det interfylkeskommunale samarbeidet om å utvikle digitale læremidler for vgs. Begrunnelsen ligger i at skolene skal kunne velge selv. Mye av svaret ligger nok i at skolene driver med dobbel bokføring.  Læremidlene fra NDLA erstatter ikke eksisterende boklig læremateriell, men kommer som ett tillegg. Videre er det et sterkt uttrykk/signal for hvor lite praksis hos det store flertallet av lærere har endret seg.   Hva da når et u-land (?) som Sør-Korea vedtar at fra 2014 skal alle lærebøker i barneskolen være digitale, og fra 2015 skal alle skolebøker være det.  Dette er et varslet prosjekt, som og skal omfatte tilleggsmateriell og eksamen.  Målet er og at skolen skal tilby digitale løsninger slik at eleven ikke blir hindret sin skolegang om de av ulike grunner ikke kan møte opp på skolen.  Dette er hårete mål.  Det finnes sikkert nok av røster som vi dømme dette tiltaket nord og ned, men mitt spørsmål er:  hva gjør det med en nasjon å vedta ett slikt mål?  Ikke bare skolen. Hva gjør det med disse barn og unge å gå i en slik skole?  Hvem vil disse være når de kommer ut på det globale arbeidsmarkedet? Sør-Korea er ikke en nasjon som Norge finner det ”naturlig å sammenligne seg med”.  Hvor står de landene vi finner det naturlig å sammenligne oss med (som stort sett er Europa)? Finanskrise er vel det ordet som først detter inn i hodet.

Da vil jeg tilbake til våre skolemodeller, - og spill. Hva om vi i stedet for bøker, karakterer og tester utviklet spill som gjorde den ”samme” jobben. Det snakkes mye om 21st Century skills. Problemløsning, samarbeid, kommunikasjon, digital kompetanse, kulturell kompetanse, sosial kompetanse, etc. Dette er ferdigheter som er viktig i spill.  Om spillene var bygd opp som quests og levels, hvor oppgaver måtte løses noen ganger alene, andre ganger i team, hvor en akkumulerte kunnskap og kompetanse for å level up. Hvor vi i stedet for tradisjonelle tester så hvor elevene stod kompetansemessig ved hvilket level/nivå de hadde nådd. Hvor ikke klassen var læringsrammen, men det teamet du dannet i ”spillet”. Det ville si at en kunne være del av mange team, og at mens noen kanskje hadde større fokus på språk, var det andre som hadde større fokus på realfag. En kunne kombinere fagene. Behovet for fysisk samhandling og bevegelse kunne ivaretas gjennom en annen måte å organisere våre skoler på, og spill ville bare være ett av flere verktøy i den pedagogiske verktøykassen.   Er jeg far out nå? Jeg tror jeg er det for de fleste som tenker rundt skole.  Skole er da ingen lek, læring er ingen lek, kunnskap og kompetanse tilegnes ikke slik. Kanskje. Poenget er uansett at våre elever skal ut i en verden i endring, de må ha forutsetninger for denne. I en global sammenheng. Hvor vil Kunnskapsnasjonen Norge plassere seg i dette landskapet?  I teorien har vi en unik posisjon: vi har penger, en kunnskapsrik befolkning, lite sosiale problemer – alt ligger til rette for oss.  Gjør vi det?  Tør vi si som Nike: just do it?

Se forøvrig Guttorm Hveem sitt tips om spill i undervisningen.
denne kan og være av interesse:  Law Students in Need of Epistemic Experience 

Kampen mot vindmøller......

Det er stadig flere tegn på at ryktene om den tradisjonelle, trykte, cellulosebaserte bokens død på ingen måte er overdrevet. Ulike dingser ersattter i stadig større grad de papirbaserte løsningene. Under er noen helt ferske, svært interessante tall. Hva betyr dette for skolens innhold og pedagogikk?



Courtesy of: Schools.com

IT i skolen gir skoletapere?

Bergens Tidende har i dag igjen ett førstesideoppslag som diskrediterer bruk av IT i skolen under overskriften: “Redd IT i skolen gir fleire taparar”.  Jeg venter i spenning på overskriften: “Redd bøker i skolen gir fleire taparar.   Undersøkelse etter undersøkelse viser at barn fra møblerte hjem klarer seg bedre i den bokbaserte skolen enn barn fra mindre boklig orienterte hjem”. Begge overskriftene er like absurde og meningsløse.  En kan ikke gi verktøyene skylden for for den manglende jobben fra lærer og skolens side. Undersøkelse på undersøkelse viser at læreren er den viktigste enkeltfaktor i elevens læring, det er en “vedtatt sannhet”, og behovet for flere, kompetente lærere fremheves stadig.  Da MÅ disse lærerne ta ansvar og ikke gjemme seg bak at IT forstyrrer i timen.  Fornyingsministeren snakker om “digitalt førstevalg” innen offentlig sektor, digitale løsninger er en selvfølge innen privat sektor.  Skolen bør ikke og skal ikke være en boble som er unntatt fra utviklingen i resten av samfunnet. Dette må lærere og BT ta inn over seg. Digital kompetanse er en grunnleggende ferdighet på linje med det å kunne lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig. Dette er en realitet alle lærere MÅ ta inn over seg.  De har en plikt til å ta digitale verktøy i bruk i undervisningen, de har en plikt til å finne gode måter å benytte disse verktøyene, de har en plikt til å gi elevene tilpasset opplæring slik at ikke IT medfører at elever blir skoletapere. Skoleeier har selvsagt en plikt og et ansvar for å tilby opplæring, og det gjør skoleeier. Men vi har metodefrihet i skolen, lærere har et årsverk hvor der er satt av tid til faglig oppdatering. Når nye verktøy og arbeidsmetoder innføres i skolen må skolen som et kollektiv ta ansvar og lære seg hvordan benytte disse på en god måte.  Lærerne må komme sammen i et fellesskap og lære av hverandre.  Jeg var på et skolebesøk i England hvor de hadde innført digitale tavler.  Der møttes lærerne hver uke for i fellesskap å utvikle og lære hverandre gode måter å ta disse tavlene i bruk i undervisningen. Det var ingen spørsmål OM digitale tavler, men HVORDAN.

Mange lærere gjør en kjempejobb, men Rom ble ikke bygget på en dag, ei heller den digitale skole. Men kruttet trengs ikke finnes opp i hver klasserom. Lær av de mange lærere som gjør en fantastisk brøytejobb i å ta digitale medier i bruk i klassen, de er mer enn villige til å dele sine erfaringer.  Henning Lund jobber digitalt i naturfag, Liv Marie Schou i norsk, Del og Bruk er et nettverk som vitner om lærere som kan og vil lære og dele.

Jeg er lei av svartmalingen av norsk skole og satsingen på IT.  Skal Norge forbli en kunnskapsnasjon og hevde oss i den globale konkurransen MÅ vi ta digitale medier i bruk der det er mulig, vi MÅ utnytte de muligheter som åpner seg når disse medienes potensiale realiseres, vi må tørre å prøve ut nye veier og løsninger, vi må ha høy digital kompetanse innen alle fagfelt, og i skolen.  Når skal vi slutte denne OM debatten og fokusere på HVORDAN? Når skal vi slutte og se bakover, hvor alt var så mye “bedre” og se fremover?  Hvorfor kan ikke alle de fantastisk gode eksemplene som finnes der ute fremheves til inspirasjon for dem som ikke helt ser stier i dette nye landskapet? 

Manglende kompetanse, manglende læring, skoletapere er en katastrofe ikke bare for dem det gjelder, men for oss alle.  Derfor MÅ vi ta et felles løft – hvordan takle denne utfordringen. Lærere, skoleledere og skoleeier.  Løsningen er IKKE mindre IT, men utnytting av digitale verktøys potensiale.  Da må praksis i klasserommet endres, for vårt tradisjonelle klasserom er ikke bygget for digitale medier. Jeg lurer på når BT skal slutte og ta ballen, men konsentrere seg om mannen. Et engasjement for skolen og skolens svakeste er prisverdig, det deler jeg. Men det er ikke verktøyene sin feil om noe ikke fungerer, like lite som en kan skylde på boken (som mange elever sliter med å forholde seg til) om ikke eleven når sitt læringspotensiale.

Overgang fra analog til digital skole er en krevende øvelse, men vi kan ikke la være.  Vi kan ikke la kua dø mens gresset gror, det vil si la den digitale utviklingen gå mens vi venter på at kompetansen skal komme.  Kompetansen kommer gjennom praksis, prøving og feiling, tilstedeværelse, variasjon av arbeidsmåter, metoder og verktøy, elevmedvirkning, samhandling, deling, erfaringsutveksling. Til tross for svartmalingen er jeg positiv, for jeg ser stadig nye eksempler på hvordan disse mulighetene gripes i skolen. 

Til slutt for dem som vil lese, legger jeg ved en lenke til en metastudie fra det amerikanske utdanningsdepartementet som viser at blended- learning (mix av IT og lærer) gir bedre utbytte enn tradisjonell face-to-face læring.

Bokens (dystre?) fremtid….

For et par uker siden var jeg på en samling om digitale læremidler i regi av Utdanningsforbundet og Forleggerforeningen. I ettertid har Egil Børre Johnsen gitt ut en pamflett mot det han kaller misbruk av digitale læremidler.  På Go Open i forrige uke gikk og forlagsrepresentanten hardt ut mot NDLA og sa at betalingsordning for læremidler sikret kvalitet, og at der var stor betalingsvilje for digitale læremidler. At forlagene taler sin sak er en ærlig sak.  De kjemper for sin foretningsidè og sitt marked, og det er klart at et prosjekt som NDLA truer dette.  Det ble og sagt at vi visste lite om hva som skjedde i klasserommet og at vi drev et gigantisk eksperiment med digitale læremidler i skolen.

Ja, vi gjør kanskje det, men kan vi la være?  Når resten av samfunnet digitaliseres, når alle andre sider av livene våre går online, tør vi da la være i skolen?  Er glasset halvfullt eller er det halvtomt? Ser vi muligheter eller begrensninger?  Denne videoen er kanskje en tankevekker i så måte:

Kindle

Fredag ble jeg den lykkelige eier av en leseplate.  Valget falt på Amazon’s internasjonale versjon av Kindle. Jeg skal innrømme at jeg var litt ambivalent, både pga. en del  motforestillinger jeg har snappet opp, alternative leseplater som er på markedet (se Eirik Newth’s blogg for mer info) og de begrensningene som er på Kindle. Men nå når den internasjonale versjonen ble lansert bestilte jeg likevel leseplaten. Fredag kom vidunderet i heimen.

Selvsagt ville jeg brukt mye tid på å utforske leseplaten, men helgen har vært fylt med andre aktiviteter, så erfaringene mine er begrenset foreløpig. Likevel, her kommer en umiddelbar statusrapport, så kommer jeg gjerne tilbake med mer senere.

Det første som slår meg er design.  Den er liten og hendig, og minner mye om iPod. Få knapper og lett å betjene. Synes det var litt kjelkete at den kom med amerikansk stømtilførsel, så for å komme på strømnettet må en ha en omformer.  Det går og an å lade via usb-porten på pc’en, så det ble løsningen for meg.

Hva forventer en så fra en leseplate? Mange har kritisert dem fordi de stiller store krav til ulik funksjonalitet, som leseplaten ikke lever opp til. En tanke som har slått meg i den sammenheng er leseplatens disruptive karakter.  Som Clayton Christensen påpeker i sine bøker om disruptive teknologier, er gjerne de eksisterende teknologiene bedre, men de nye møter andre behov, er mer funksjonelle, og av den grunn tar de over markedet.  De første digitale kameraene kunne ikke måle seg med de avanserte filmrullkameraene, men hvor er filmrullene nå?

Dette er og min tilnærming til leseplaten.  Jeg vil ha en enkel, intuitiv, lekker dippedutt, som gir meg tilgang til bøkene mine hvorsomhelst, nårsomhelst, og som på en lett måte gir meg tilgang til de notatene og understrekingene jeg har gjort.

Andre sammenligner leseplatens leseopplevelse og funksjonalitet med den trykte bokens.   For meg er det ikke så vesentlig.  Jeg trenger ikke lukten av bok og følelsen av å ta på papir.  Jeg er ute etter tilgjengelighet av innholdet som befinner seg mellom permene, har en veldig liten sentimentalitet til forhold til bokens fortreffelighet.  Jeg er mer opptatt av bokens svakheter: jeg liker bøker, leser mye, reiser en del.  For meg er boken tung, uhamslig, alltid valgets kval hvilke bøker jeg skal ta med meg på reise (vil jo helst ha et utvalg, så kan jeg lese det jeg er i humør til), og litt styr å lete opp igjen notater og understrekinger fra bøkene jeg har lest (for de er ikke nødvendigvis der jeg er når jeg vil hente dem frem igjen).

Så til selve Kindle leseplate. Jeg ser en todelt bruk. Som lesemedium for skjønnliteratur er den helt suveren.  Den er hendig i format, veier lite (suveren til lesing på sengen, eller på bussen).  Bakgrunnen er litt grå.  Jeg kunne tenkt meg helt hvit bakgrunn. Kindle inneholder ikke innebygd lys, så en må nok basere seg på leselys, på den andre siden, ikke noe problem å lese ute i skarpt lys. Det faktum at en lett kan justere størrelsen på teksten, vil og gjøre tekst lettere tilgjengelig for dem som trenger litt størrelse på bokstavene.  Kindleplaten går automatisk over i hvilemodus dersom du feks. sovner fra den, så ikke noe behov for å slå den av for å spare batteri.

Lesing av fagliteratur krever kanskje litt trening.  Jeg liker den funksjonaliteten og.  Lett å streke under tekst og ta notater.  Liker at det jeg har markert og notert samler seg i et eget vedlegg, så jeg kan lett hente det opp igjen uten å bla gjennom hele boken. Få knapper og lett å betjene.  En sak jeg ikke har brukt, men som jeg helt nok kommer til å benytte meg av er den integrerte ordboken. Ved å sette markøren ved ett ord kommer The New Oxford American Dictionary’s definisjon av ordet opp. For en som leser bøker på et språk en ikke er stø i, eller om det dukker opp ett ord en ikke er sikker på betydningen av, er dette et suverent tillegg.

Så langt “boken” Kindle.  Men Kindle kombinerer på mange måter noe av det beste av to verdener: PC -  bok.  Med Kindle er jeg alltid online, uten at det koster meg en formue.  Jeg har min egen epostadresse som jeg kan motta epost på.  Jeg kan sende mine dokumenter til min Kindle, enten trådløst eller via kabel og lese dem der. Jeg kan surfe på nett med den, lese aviser og blogger.  Kan få teksten lest høyt, slik at den fungerer som lydbok, og ha på bakgrunnsmusikk, om jeg liker det, når jeg leser. Wikipedia er alltid tilgjengelig, om det er noe jeg vil sjekke ut.

Dette en liten foreløpig statusrapport.  Kommmer nok tilbake med mer når jeg har litt mer erfaring. Men så langt liker jeg det jeg ser. Jeg liker tankegangen, konseptet, men ser at dette er ikke noen endestasjon. Leseplaten vil nok utvikle seg fremover. Den vil og utfordre utvikling og design av pc’er. Mye av det en i dag gjør på en pc, kan en nå få på en leseplate.  Andre funksjonaliteter fra en pc vil selvsagt ikke leseplaten kunne dekke, men kanskje vil pc’ene endre seg?  For bøkene er det definitivt en ny tid.

Se og Arne Olav’s first impressions.

Social Media Revolution

I dag  ble jeg oppringt av en journalist som hadde noen spørsmål om pc’er og læremidler. Ett av spørsmålene jeg fikk var om vi har problemer med bruk av sosiale medier i skolen. Hva skal jeg svare på det spørsmålet? Problemer?  Ja, noen lærere, og elever, vil se det slik, andre ikke.  Problemet kan og snus på hodet, er det et problem at sosiale medier ikke brukes i skolen? Ja, jeg er klar over argumentet om at det brukes til ikke-skole relatert aktivitet, men hva om dette skolerelatert aktivitet er for snevert definert.  Hva om vi utelukker viktige læringsarenaer, viktige kompetanser, sentral kunnskap ved å begrense vårt kunnskaps- og læringssyn.  Journalisten spurte om de digitale læremidlene var gode nok?  Hva er godt nok?  Når en lærer eller elev er godt tilfreds, mens en annen ikke synes læremiddelet er brukbart, hvem har da rett?

To amerikanske studier sier noe om dette.  Den ene sier at mange elever ønsker tilbud om online læringsmuligheter, men skolene sliter med å tilby det.  Den andre viser at studenter som tar hele eller deler av studiet online gjør det, i snitt, bedre enn dem som følger tradisjonell ansikt til ansikt undervisning, og at det beste er en kombinasjon av de to.

Til slutt, bare fordi det er digitalt, betyr ikke at det nødvendigvis er bra (eller dårlig for den saks skyld), like lite som det at noe befinner seg mellom to permer er det samme som at det er høy kvalitet. Både digitale læremidler og tradisjonelle læremidler har ulik kvalitet, og hvor bra det er avhenger av bruken og brukeren.

 

Generasjonsskifte

I dagens BT er det et angrep på Hordaland fylkeskommunes satsing på digitale læremidler. Igjen har BT en negativ vinkling på den satsingen, som våre fylkespolitikere har gjort for å gjøre våre elever i den videregående skole forberedt på å møte det digitale univers, som tross alt befinner seg i verden utenfor skolen. At det å ta digitale læremidler i bruk i undervisningen ikke er umiddelbart intuitivt og at det er utfordrende, er det ingen tvil om.  At alle læremidler krever noe av brukeren er det heller ingen tvil om.  I så måte skiller ikke digitale læremidler seg ut på noen måte.  Blant dem er der gode og dårlige læremidler, og vel så ofte avhenger bruken om de betraktes som gode eller dårlige.

Hvilken kompetanse skal elevene tilegne seg? Hva er det viktig at de kan? I den sammenheng er det spennende med denne undersøkelsen fra Forbes Insights, som er gjort i samarbeid med Google. Den har tatt for seg et ledersegment som omtales som C-suite, det vil si ledere med betegnelsen chief i tittelen. Undersøkelsen heter:  The Rise og the Digital C-Suite.  How exeutives locate and filter business information.

Undersøkelsen deler ledersegmentet inn i tre grupper:

generation Wang: de over 50. Ikke oppdratt i pc-alderen, fortrolig med PC-bruk, mens de tenker på sitt innføde analoge spåk.

generation PC: er næringslivets digitale nybyggere.  Var den første gruppen til å sende epost, lage web-sider, bruke søkemotorer og se næringer flytte over på nett. Disse er i dag mellom 40 og 50.

generation Netscape: denne generasjonens karriere begynte med fremveksten av Internett. Dette er den mest teknologifortrolige gruppen, og mest villig til å ta i bruk Web-baserte verktøy og eksperimeneter med nye teknologier.

Det er interessant med funnene til Forbes at disse lederne, som leder sukksessrike firmaer, først og fremst går online for å skaffe seg informasjon. De benytter seg av søkemotorer, blogger, web 2.0 verktøy og sosiale nettverk, og i økende grad bruker de online video fremfor tekst. En ser et skille mellom de ulike gruppene, mer teknologi jo yngre lederne er.

They’re willing to access information in different ways:
Under-50s are more likely to seek out online video, use
a Web-enabled mobile device, or ask for insights from an
online forum.

I følge Forbes er generation PC den første generasjon “digitale tenkere”.

De spør og om “tradisjonelle “trykte” medier” og om tidsfordeling mellom trykk og digital lesning av disse, og det viser seg at 70% leses digitalt.

Noe som og interessant med denne undersøkelsen er, som det står: Text is king, but online video is entering the C-suite’s ranks”.  Det vil si at tekstmediet er i ferd med å miste sitt hegemoni som informasjonskilde.

“Video is definitely going to become a
critical means of sharing information.”
Sarah Alter, vice president for e-commerce and new markets, Discover Financial Services

Dette er YouTube-generasjonen som entrer ledersjiktet, og deres medievaner vil påvirke oss. Hvordan forholder skolen seg til dette endrete informasjonsbildet?  Gjør vi våre elever i stand til å utnytte dette store tilfanget av informasjon som kilde til kunnskap?  Er den trykte boken fremdeles det optimale redskap for kunnskapstilegnelse?

Kampen mot vindmøller

For tiden driver forlagsbransjen klappjakt på NDLA og mener at hele prosjektet bør skrinlegges, det beste læremiddelet er og vil fremdeles være den trykte boken. Tatt i betraktning de store summene som hvert år brukes på læremidler er det ikke rart forlagene har dette utgangspunktet, hele deres foretningside er jo truet av et initiativ som NDLA. Nå er jo ikke fylkeskommunenes ansvar å holde liv i forlagsbransjen, men å sørge for god opplæring og ditto læremidler til elevene (går ikke her inn i diskusjonen om leverandørproblematikk). Nå kan en ha ulike meninger om NDLA og NDLA’s fremtid, men det som er helt klart er at NDLA’s inntreden på læremiddelarenaen har medført utfordringer, nytenkning og nyutvikling i forhold til læremiddeltenkningen som ikke hadde kommet i samme grad uten dette fylkeskommunale initiativet. Når forlagsbransjen holder et seminar om digitale læremidler uten at deltakerne har mulighet til å komme online gjør en seg jo noen tanker.

Kanoniseringen av læreboken som det saliggjørende læremiddel  er nok et overgangsfenomen.  Etterhvert som vi får øynene opp for de mulighetene som ligger i bruk av digitale verktøy vil bokens plass bli redusert.  Utfordringen ligger i den endrete praksis (og evaluering) som er en nødvendig konsekvens av at boken ikke lengre er det sentrale læremiddel. Og jeg kan ikke dy meg og legger ved denne videoen:

Virtuelle lærebøker i naturfag

I Norge har vi en pågående debatt om NDLA, for og mot digitale lærebøker, for og mot at lærerne skal bidra på lag 2. Da er det kjekt å se at denne utviklingen ikke lar seg stoppe. I Washington Post har de en artikkel som heter : Stuck-in-the-Past Va. Physics Texts Getting Online Jolt hvor de viser til en endring i "fysikkbøker", for som de skriver:

...before they can modernize physics education, they need a breakthrough in a textbook system that often leaves courses in physics and other subjects decades behind the times.

Rather than waiting two years for the Virginia Board of Education to review its science standards, then another year for publishers to print new physics texts, the state secretaries of education and technology asked a dozen teachers to write their own chapters in biophysics, nanotechnology and other emerging fields and post them online.

Dette er jo noe av tankegangen i NDLA. I Virginia er de opptatt av hva som er viktig å lære elevene, for som det står i teksten: "We have been actively teaching the wrong stuff,".