Hva var spørsmålet igjen?

Vi gjennomgår en en revolusjon, en revolusjon som er mye mer omfattende en tidligere tiders revolusjoner. Bare for å minne om dem er dette når mennesker gikk fra å være jegere- og sankere til å holde husdyr, jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon.  Andre revolusjoner er oppfinnelsen av skrift og boktrykkerkunsten, som en tredje her kan den teknologien som muliggjorde fremvekst av massemedier som fjernsyn, radio og kino trekkes inn.

Vi har også hatt revolusjoner knyttet til vårt verdensbilde:

Den første revolusjonen sto Kopernikus (1473 -1543)  for når han utfordret oppfattelsen om at jorden var universets sentrum, som alt dreide rundt, men at jorden faktisk selv gikk i bane rundt solen. Den andre revolusjonen stod Darwin (1809 -1882) for med sin utviklingslære (ikke alle har tatt dette inn over seg, men det er en annen diskusjon), når han utfordret menneskets plass blant levende vesener. Vi var en del av et større system, evolusjonen.  Den tredje revolusjonen krediteres Freud (1856 - 1939) når han introduserte det ubevisste, og delte det menneskelige sinn inn i id, ego og superego og viste at vårt sinn ikke er transparent.  Den fjerde revolusjonen stod Alan Turing (1912-1953), nå kjent gjennom filmen The Imitation Game, for. Han viste hvordan algoritmer og datamaskiner kunne frembringe bevisste og tenkende maskiner, det vi nå omtaler som kunstig intelligens (AI).


Hvis vi ser på disse ulike fasene av menneskets historie, ser vi at den revolusjonen vi gjennomlever er unik. For første gang sammenkobles alle disse kvantesprangene i vår utvikling, og i løpet av mindre enn en generasjon endrer de vår verden.  Jordbruksrevolusjonen brukte tolv tusen år, den industrielle revolusjonen ca. 400 år. Når Daniel Bell skrev The Coming of Post-Industrial society i 1973 skrev han at det som kjennetegnet disse fasene var at de ble kortere og kortere. Og Bell fikk rett.  For han skrev om informasjonssamfunnet mens de fleste enda var begravet i industrisamfunnet. Når jeg selv skrev om dette på 1990-tallet var begrepet informasjonssamfunnet omdiskutert. I dag er det begrepet en selvfølge og vi snakker ikke lengre om det, men "The Internet of things", maskinsamfunnet, kunstig intelligens.  Dette er fasen etter informasjonssamfunnet, når mengden informasjon er blitt så omfattende at våre hjerner ikke har kapasitet til å forholde seg til den. Dette kommer veldig godt frem i filmen The Imitation Game. Mens mennesker ikke har kapasitet til å beregne alle mulige kodekombinasjoner, kan en maskin gjøre dette for oss.  Vi kjenner alle til dette i vår hverdag.  Ta en sånn enkel ting som en kalkulator: den summerer mange ganger raskere enn de fleste av oss makter. Kunstig intelligens er hakket videre.  Når en maskin slår verdensmesteren i sjakk, når Watson slår verdensmesteren i Jeopardy, aner vi konturene av noe nytt. For å følge Bells resonnement: hvor gammelt ble informasjonssamfunnet?  La oss si det startet på 70-tallet som noen hevder. Da ble dette samfunnet rundt 40 - 50 år.  Så hva skjer nå?

Den menneskelige hjerne er sånn skrudd sammen at vi siler vår informasjon, og foretar våre tolkninger av verden basert på våre egne erfaringer. Hvordan hjernen gjør dette er et eget blogginnlegg, så jeg skal ikke gå dypere inn i dette her. Jeg vil likevel vise til det siste memet og buzzet i sosiale medier: hvilken farge er det på denne kjolen?

Det føyer seg inn i rekken av bilder som hva ser du her?

Alt handler om perspektiv. Hva ser du etter, hvordan dekoder du/hjernen din den informasjonen du får, hvilke spørsmål stiller du, hvilke svar er du predisponert til å finne. Innen vitenskapsteori diskuteres det med nøytrale observasjoner og hvorvidt de finnes.  De briller vi avkoder vår informasjon gjennom avgjør hvilke "nøytrale" observasjoner vi gjør. Et eksempel på et slikt paradigmeskifte er nettopp Kopernikus. I et paradigme hvor jorden er flat og universets sentrum ser ting litt annerledes ut enn i et univers hvor jorden er rund og går i bane rundt solen. Som sosiolog er jeg vant til å skifte mellom perspektiver: konflikt teori, konsensus teori, behaviorisme, bare for å nevne noen. En begrunner funn ut i fra teoretisk rammeverk.


Da kommer jeg til dagens poeng: for når en driver pedagogisk forskning eller uttaler seg om pedagogiske metoder, hvilke briller ser en gjennom? Hvilket paradigme befinner en seg i? Er kjolen blå og svart eller er den hvit og gull?

Den siste artikkelen jeg kom over er en professor som erfarer at studentene husker og lærer mer når de tar notater for hånd enn digitalt. Jeg skal ikke bestride hans funn. Som det står i artikkelen: ved håndskrift var studentene mer selektive i notattakingen enn når de tastet, for når de tastet prøvde de å transkribere forelesningen. Så er resultatet et produkt av notatteknikk eller av valg av teknologi? Når forskning viser at forelesninger i utgangspunktet har liten læringseffekt, hvorfor utfordres ikke da rammen av forelesningen som læringsarena? Når vi erfarer på BI at studentene lærer mer og får bedre resultater når den tradisjonelle forlelesningen erstattes av videoer, som studentene kan se når og hvor de vil, hvorfor settes ikke dette opp mot forelesningsnotater? Det studentene forteller når vi snakker med dem er at de tar masse notater under en videoleksjon. Men i motsetning til i en forelesning slipper de å mulittaske. Ja, for en forelesning, med eller uten digitale notatverktøy, er mulititasking.  Det er det ikke mange som tenker på. Å ta notater mens foreleser snakker er i sin natur multitasking, og ikke noe hjernen vår er skapt for.  Du kan ikke be foreleser stoppe mens du noterer, eller gjenta om du ikke fikk noe med deg, slik du kan når foreleser er på video.  Så hvorfor i det hele tatt ha forelesninger som baserer seg på at studenter må ta notater?



Det som er fellen er den evinnelige: one size fits all- modellen. Ukritisk tyr vi til ett verktøy: enten penn og papir/bok eller digitale verktøy. Det er like dumt som om en snekker bare bruker hammer eller spikermaskin til alle oppgaver.  Verkøyene har ulike styrker og svakheter og muliggjør ulike arbeidsformer.







Når det gjelder skrift ble den ikke tatt godt i mot når den kom. Skrift gjorde kunnskap til noe privat og vi fikk den tause leser. Datidens lærde, med Sokrates i spissen, likte ikke denne nye teknologien og hva den betydde for studenter og kunnskap.

På samme måte som vi har vansker med å skille farger på en kjole ser vi andre fenomener basert på våre erfaringer.  Vi kan datere boktrykkerkunsten til 1455. Da trykte Johannes Gutenberg de første Biblene i den tyske byen Maintz. John Naughton gjør følgende tankeeksperiment:

Tenk deg at du i 1473 stopper folk på gaten i Mainz og stiller dem følgende spørsmål: 

På en skala fra 1 til 5 hvor sannsynlig er det at mr. Gutenbergs oppfinnelse vil  

*underminere autoriteten til den katolske kirke  

*trigge den protestantiske reform  

* muliggjøre veksten i den moderne vitenskap 

*skape helt nye klasser og yrker 

*endre vår forståelse av barndom som en beskyttet periode i en persons liv

hva tror du folk ville svare?

The World Wide Web er ca like gammelt nå som boktrykkerkunsten ville ha vært da. I hvilken grad er vi i stand til å se de endringer den digitale vil medføre?  Dersom vi dømmer denne teknologien ut fra vår erfaring, eksisterende praksis og rammeverk, hvordan vil da denne teknologien komme ut?

Det som er interessant er at i møte med det post-industrielle samfunn kan det kanskje vise seg å være en fordel å hoppe over Gutenberg-parentesen.


For noen år siden var jeg på ferie i Tunisia. Vi tok en kamelsafari ut i Saharas ørken. Der møtte vi på tuareger på sine araberhester, et nomadefolk kjent for sine indigo-blåe klær. Dette er et folkeslag som i liten grad har tatt inn over seg verken jordbruks-revolusjonen eller den industrielle revolusjon.  Jeg pratet en del med disse tuaregene, og de spurte meg om jeg likte ørkenen og kunne tenke meg en tur med overnatting blandt sanddynene. Jeg synes dette hørtes spennende ut, hvorpå en av dem da svarte at jeg kunne sende en epost og så skrev han opp epost-adressen sin på armen min (i mangel av papir i ørkenen).  Andre kan fortelle om hvordan masaiene i Kenya og Tanzania bruker mobiltelefoner for å kommunisere seg i mellom når de skal lokalisere vilt for å vise turistene, eller hvordan mobil betaling i Afrika ligger langt foran USA og Europa.  Disse "u-landene" har alt å vinne på å utnytte teknologiens muligheter.  De sitter ikke fast i gamle paradigmer med eksisterende businessmodeller og stakeholders.  En touraegkrigers safaritur er bare et tastetrykk unna, like lett eller vanskelig å finne som et norsk høyfjellshotell.

Hvem blir det så som evner å utnytte den fjerde eller femte revolusjons muligheter? Ved starten av forrige århundre var det britiske imperiet på sin høyde, et imperie som solen aldri gikk ned over.  Vel solen gikk ned, og USA ble det nye store imperiet. Det er ingen lov som tilsier at det forblir slik. For tiden ser mange til Kina.

Sokrates hadde nok rett i sine fordommer mot skrift. Innføringen av skrift hadde noen bivirkninger.  Slik vil det nok være med digital teknologi også. Man taper noe, og vinner noe annet.  For på samme måte som et samfunn med og uten skriftlige kilder er to helt ulike samfunn, er samfunn med og uten digital teknologi to helt ulike samfunn.  Ville vi droppet skriftteknologien på grunn av dens bivirkninger? Skal  noen utdannere, enkelte pressefolk og politikere få la sine paradigmer hindre oss i å utforske muligheter og utfordringer denne nye teknologien åpner, fordi den ikke helt passer inn i den eksisterende modellen?  Er det teknologien eller modellen som ikke leverer?  Når skal vi bli gode på å ikke bare bruke disse verktøyene; penn, papir, digitale medier, men utvide repertoaret, til også inkludere noen av dem som blant annet Sokrates var opptatt av: kritisk tenkning, retorikk, dialog? Se ting i helhet og større kontekst?  Er det når resten av verden har vist oss at dette virker, og vi er akterutseilt?

Er vi skoleblinde? Hvorfor vil digitalt innfødte ha bøker i skolen?

Vi har debatten som går om digitalt innfødte vs digitale imigranter.  Jeg er tilhenger av begrepet digitalt innfødte, av grunner jeg tidligere har utbroderte på bloggen her. De digitalt innfødte vet ikke nødvendigvis at de er innfødte. Når vi ser oppslag som dette: Elevene krevde papirbøkene tilbake, Læremidler, Elever sliter på skole uten skolebøker, Digitale prøvekaniner krevde å få bøkene tilbake
tar mange det til inntekt for at bøker er best og selv de såkalt digitalt innfødte, elevene, vil ha bøkene.

Men hva er premissene? Det er utrolig mange spørsmål som ikke stilles, men som ligger implisitt og usynlig i disse debattene. Dette er kjent innen psykologien som inattention blindness. Dette er et naturlig trekk ved alle mennesker: hjernen vår siler til en hver tid hvilken informasjon den tar inn. Dette er en prosess som begynner det øyeblikket vi blir født, noen mener det skjer allerede i mors liv.  Det er en kontinuerlig prosess hvor vi a: stimulerer og utvikler deler av hjernen vår, og legger andre deler brakk.  Språk er et godt eksempel.  Alle nyfødte kan lære å snakke hvilket som helst språk flytende, i voksen alder har vi mistet evnen til å høre og produsere enkelte lyder som er sentral i språk vi ikke kan. b. vi siler til enhver tid inn inntrykkene i omgivelsene våre, vi tror vi objektivt ser alt, men vi gjør det ikke. Det beste eksempelet er hvis du er i en samtale med en person i et rom med mange mennesker, og så sier noen navnet ditt.  Selvom det pågår mange samtaler, og du var opptatt i en annen samtale rettes hele ditt fokus på samtalen hvor navnet ditt ble nevnt.

Dette er bare en lett og overfladisk beskrivelse av hvordan hjernen vår lager bokser og siler informasjon i forhold til dem. Disse mekanismene gjør at vi blir blinde for våre bakhodemodeller. Vi lager oss paradigmer vi fortolker verden gjennom og disse paradigmene blir usynlige sannheter frem til ett nytt paradigme gjør seg gjeldende.   Gjennom vårt språk og våre handlinger internaliserer og reproduserer vi disse paradigmene i nye generasjoner som en del av sosialiseringsprosessen, og vi er ikke klar over at vi gjør det.  Som vist i denne videoen.




Hva har så dette med ikt og skole å gjøre? Poenget er at vi har noen idéer om hva som er utdanning som vi bygger opplæringen rundt og som er udiskutabelt, og som ligger der mer eller mindre ubevisst når vi vurderer hva vi gjør og hva vi benytter oss av i utdanning. Det er noen premisser:

Læring er vanskelig – hardt arbeid

Læring er ikke lek og moro

Læring skjer på skolen mellom 8 og 15

Skjer i 190 av årets 365 dager

Lekser fremmer læring

Læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring

Læring må styres og struktureres

Pensum

Lærebøker

Klasser
Skolebygg

Læreren er den som har kunnskapen

Skille teori og praktiske fag

Eksamen bevis på at læring har funnet sted.

På bakgrunn av disse premissene har vi laget det tidligere utdanningsminister Kristin Clemmet kalte ett-talls tyranniet, og som hun prøvde å løse opp ved å oppheve klassebegrepet: en lærer, en klasse, ett fag, en time.  Når vi da får inn løsninger (oppheving av klassebegrepet og online datamaskiner) som utfordrer disse modellene blir vi usikre.  Vi vet ikke helt hvordan håndtere. Så i stedet for å se på modellene våre legger vi skylden på dette nye og går tilbake til det kjente og kjære, -  klasser og bøker. Da blir det slik Clayton Christensen sier at måten vi har innført ikt i skolen er fullstendig logisk, fullstendig forutsigbart, - og fullstendig feil.  Ikt er innført i skoleverket generelt som sustaining - bevarende/underbyggende teknologi, og vi våger ikke være disruptive, slik presseoppslagene fra Bergen, og Nordahl Grieg videregående skole viser. Paradokset er jo at "alle", både politikere, næringsliv og presse, er enige om at etter oljen er det kunnskap, entreprenørskap, innovasjon og ny teknologi som skal bli levebrødet vårt.  Men skoler som tar dette på alvor blir kritisert for å gjøre elevene til prøvekaniner, og hyllet for at det "tar til vett" når de går "tilbake" til gamle, kjente løsninger (nå har ikke NG vgs gjort det da, de fortsetter sin innovative linje). 

Andre ting som ikke passer inn i denne modellen er lek, ustrukturert aktivitet og uteskole. Det skjer ikke læring i disse situasjonene med mindre de er klart organisert av den voksne med klare, målbare læringsmål. 

I en analog verden hvor det var viktig med reproduksjon av informasjon og kunnskap var denne modellen funksjonell, men verden utenfor skolen har endret seg. Når skal modellene skolen bygges på tas opp til vurdering? Det digitale univers blir klemt inn i et analogt paradigme  - det er ikke bærekraftig. Lærere blir oppgitt og frustrerte og elevene går glipp av viktig kunnskap og kompetanse.  

Modellene overfører vi til våre barn. Selvom de lever i en digital verden, blir de selv delvis blind for hvor digitale de er, de kjenner jo ikke det analoge alternativet, og delvis adopterer de de eksisterende modeller for hva som er den gode skole, og det negative synet på ikt som skolen (og pressen) formidler.   De har ikke gode alternative praksiser med digitale verktøy å sammenligne med.

(Hvor sterkt og hvor tidlig barn internaliserer disse modellene har mange foreldre erfart når deres håpefulle 5-6 åring begynte i første klasse etter 6-årsrefomen (senket skolealder), og barna klaget på at de trodde de skulle lære noe på skolen, men det var jo bare lek.  Skolen levde ikke opp til deres forventninger om skole)

Disse praksisene kommer ikke av seg selv. Det Gutenberske univers, som dagens skole er sentrert rundt, har hatt flere hundre år på å utvikle seg. Det er lagt ned millioner av timer i praksis og forskning på å utvikle og perfeksjonere denne modellen. Det er ikke sånn at vi bare kan knipse med fingrene og så har vi den gode digitale skole, spesielt ikke om det som er den gode digitale skole bryter med våre forventninger og bakhodemodeller. Dersom innføring av ikt snarere utfordrer enn bygger opp under hva vi anser som god skole er det ikt og ikke modellene det blir ansett å være noe galt med. Dette synet deler den oppvoksende slekt. 

Hvor tålmodig er vi?  Hvor kreative er vi? Hvor innovative er vi? Kan vi stå igjen på stasjonen mens det digitale toget kjører fra oss, eller skal vi hive oss på, med alle de humper som er på veien?  Torry Pedersen sa på Disruptive Education 2012 at de har prøvd mye, gjort masse feil, men det de hadde lykkes med tjente de utrolig mye penger på.  Må det ikke være sånn i skolen også? For å finne de virkelig gode løsningene må vi prøve mye som ikke virker så bra? Vurdere og ta lærdom?